Hørselshemmede i norsk litteratur

Hørselshemmede i norsk litteratur Lise Falsen Tove Bjørner Lindeberg STATPED SKRIFTSERIE NR. 11

Kopiering og distribusjon: Møller kompetansesenter, Trondheim 2003 ISSN 1503-271X ISBN 82-7812-071-4

1 1. INNLEDNING Som norsklærere for hørselshemmede i den videregående skole, synes vi det er viktig å finne frem til god litteratur som fenger elevene og som gir mulighet for gjenkjennelse og identifikasjon. Tordis Ørjaseter, som er den som har forsket mest på funksjonshemmede i barnelitteraturen, mener at hvis man aldri leser om noen lik seg selv, blir det en bekreftelse på at man ikke er bra nok og ikke hører til (1981, s.40). Det viser seg at det ikke finnes noen systematisk oversikt over litteratur med døve karakterer, eller litteratur skrevet av døve forfattere, i Norge. Et viktig mål med arbeidet vårt har altså vært å finne aktuell litteratur. Vi har ønsket å se på hvordan den hørselshemmede blir fremstilt i de forskjellige tekstene og har følgende problemstilling som utgangspunkt for denne oppgaven: Hvordan blir hørselshemmede fremstilt i et utvalg av norske skjønnlitterære tekster? Oppgavens drøftingsdeler kommer i avsnittene vi har kalt "holdninger", som følger etter handlingsreferatene av hver tekst Her har vi tatt utgangspunkt i fremstillingen av den døve karakteren; og prøvd å se på hvilke holdninger den gir uttrykk for. Vi har da sett på holdninger til den døve i selve fortellingen, og hva dette i tilfelle kan si om forfatterens holdninger til og kunnskaper om hørselshemmede. Vi har også prøvd å se om fremstillingen av den døve karakteren henger sammen med holdninger til døve i samtiden og eventuelt til den tiden teksten omhandler. Vi har valgt å omtale de utvalgte tekstene i kronologisk rekkefølge og har gruppert dem i perioder på følgende måte: Nørrøn middelalder, folkediktning og det 19.århundret. Når det gjelder det 20.århundret, har vi funnet det hensiktsmessig å dele det opp i litteratur fra 194050, 1960-80 og 1990-årene. Vi har knyttet teori til de enkelte periodene. For å finne frem til de skjønnlitterære tekstene, kontaktet vi først Institutt for spesialpedagogikk i Oslo, som kunne hjelpe godt på vei. På Deichmanske bibliotek og på Universitetsbiblioteket fantes det ingen systematisk kategorisering av emnet. Vi fant ingen verk med døve karakterer fra det 19.århundre på disse bibliotekenes søkersystemer, men noen fra det 20.århundret. Henvisninger til hørselshemmede i litteratur fra norrøn

2 middelalder fant vi imidlertid ved å slå opp på ordet "daufr" i Johan Fritzners "Ordbog over det gamle norske sprog". Vi kontaktet også eksperter på forskjellige forfattere ved Institutt for nordisk språk og litteratur, fikk tips av kolleger, og har brukt det som var relevant på pensum- og ressurslisten. For å finne stoff til teoridelen, intervjuet vi også en forfatter og kontaktet Døvehistorisk Selskap og Norges Døveforbund. Vi bruker de ulike begrepene "hørselshemmet" og "døv" om hverandre i oppgaven, fordi det har vært hensiktsmessig. Vi er imidlertid innforstått med at begrepet "hørselshemmet" egentlig er et samlebegrep for "døv" og "tunghørt". Vi er klar over at oppgaven er blitt i lang i forhold til normen. Da vi valgte tema, forholdt vi oss til skrivet "Fra ide til ferdig produkt" VKS/MS- 98, der det står at oppgaven kan være 12-15 sider per student, altså 24-30 sider på to som skriver sammen. Sent i studiet ble vi klar over at normen er satt til 10 sider per student. På grunn av oppgavens karakter har vi funnet det vanskelig å redusere sideantallet ytterligere. I samtale med veileder, Rolf Piene Halvorsen 10.4. fikk vi en muntlig tillatelse til å se bort fra normen, hvis vi mente dette ville gå utover kvaliteten på oppgaven.

3 2. NORRØN MIDDELALDER (700-1350) I den norrøne litteraturen omtales døve i flere forskjellige verk. Både i eddadiktningen, i islendingesagaene, i kongesagaene og i den religiøse litteraturen er de nevnt. For å finne eksempler har vi tatt utgangspunkt i ordet "daufr" som vi vet ble brukt i vikingtiden ( Per Eriksson 1990, s.8). 2.1 Den eldre Edda Den eldre Edda er et gammelt islandsk håndskrift fra ca. 1270 med 30 dikt om guder og helter. Kvadene er diktet mellom 700 og 1200-tallet. 2.1.1 Håvamål Håvamål er et av de mest kjente gudediktene. Håvamål betyr "den høyes tale". "Den høye" var Odin, den ypperste og klokeste av alle gudene. Diktet er en samling med leveregler og visdomsord og forteller mye om hvilke verdier som gjaldt i vikingsamfunnet. "Håvamål kan også leses som et dikt om verdien av selve det å være til, i det å leve her og nå." (Daniel Haakonsen, s 23, 1972). Strofe 77 i diktet uttrykker nettopp denne innstillingen til livet: "Er du halt, kan du rida handlaus gjeta er du dauv kan du duga i strid. Blind er betre enn brend å vera; daud mun ein lite duga" Holdninger Noen vil kanskje tolke "er du dauv kan du duga i strid", som et uttrykk for at de døve, om de ikke kunne brukes til noe annet, i hvert fall kunne sendes ut i kamp og ofres. Men det å kunne duge i strid, kan også tolkes i positiv retning. Kampmot og stridslyst var viktige dyder i vikingsamfunnet. Innholdet i strofen kan dermed vitne om et tolerant menneskesyn og en positiv holdning til døvhet og andre funksjonshemninger. Man må bruke de ressursene man har, lytene trenger ikke være noen hindring. 2.2 Sagaene Den norrøne sagalitteraturen faller i to hovedgrupper: Islendingesagaene, som handler om rivaliserende familier på Island i landnåmstiden (930-1030) og sturlungatiden (1150-1262), og kongesagaer, som er rikshistoriske sagaer om norske konger. Sagaene ble nedtegnet på 1200-tallet

4 2.2.1 Laksdøla saga Laksdøla saga er en av de store og kjente islendingesagaene. Blant mange andre menn får vi høre om Hoskuld Dalakollson, en islandsk høvding. På en reise til Norge vil han kjøpe en trellkvinne. Han velger ut den vakreste og dyreste. Melkorka, heter hun. Han kjøper henne selv om han far vite at det er en stor lyte ved henne. Hun er målløs, sier selgeren. Hun blir Hoskulds frille og reiser hjem med ham til Norge. Jorunn, Hoskulds kone, sier klart fra om at hun ikke vil ha noe med Melkorka å gjøre, både fordi hun er mannens frille, og fordi hun er "både døv og mållaus" (s.27). Ellers sies det at Melkorka har en fornem oppførsel og at hun absolutt ikke er noen tåpe. Senere begynner hun plutselig å snakke. Det viser seg altså at hun verken er døv eller stum. Hun sluttet å snakke på grunn av sjokket hun fikk da hun ble hærtatt av norske vikinger hjemme i Irland. Hun er datter av en irsk konge. Jorunn blir ikke noe snillere mot henne etter at hun har begynt å prate. Holdninger Døvhet og målløshet omtales som alvorlige lyter. Selgeren føler at han må informere om dette, og Jorunn vil ikke bruke henne til arbeid på gården, delvis på grunn av dette lytet. Men likevel oppfattes det ilske som verre enn at hun blir solgt dyrt. Andre egenskaper er tydeligvis viktigere enn den antatte døvheten. 2.2.2 Sturlunga saga I denne sagaen far vi høre om Tord Døve. Navnet hans nevnes i en oppramsing sammen med over 50 andre mannsnavn. De falt alle i et slag på.ørlygstad på Island. Holdninger Av navneregisteret med sidehenvisninger bakerst i sagaen, ser vi at han bare nevnes denne ene gangen. Ellers står det ikke noe om hvordan folk forholdt seg til ham. Ingjald Stamme døde i det samme slaget. Det var vanlig at lyter og andre egenskaper ble en del av personnavnet i vikingtiden (Erling Skakke m.fl.). Her ser vi også et eksempel på at døve kunne brukes i strid, slik som det står i Håvamål, og dø en ærefull død på slagmarken. 2.2.3 Olav den Helliges saga I denne sagaen opptrer Frøyvid Døve som rådgiver til Olav Sveakonge. Sveakongen har 12 rådgivere. Tre av dem er brødrene Arnvid Blinde, Torvid Stamme og Frøyvid Døve.

5 De omtales som mektige, rike og ættestore menn. Om Frøyvid Døve står det at han "hørte lite" (s.294). Han sier om seg selv at han riktignok er døv,..."men det er så mange som har talt nå, at jeg også har kunnet forstå det at folk ikke liker, enten de er store eller små, at De ikke holder ord til Norges Konge..." Frøyvid viser seg å ha en viktig meklerrolle mellom kongen og et folk i opprør. Holdninger At Frøyvid hører dårlig, er klart. Han må ha repetert det som blir sagt for å oppfatte. Men hvor døv han er, er usikkert. Ordet "døv" har helt opp i vårt århundre blitt brukt synonymt med tunghørt, hevdes det i kapittelet "Allmenn døvehistorie" (Kompendium, 1999). "Døvstum betyr ekte døv, - døv betyr tunghørt eller døvblitt", hevdes det videre. Frøyvid taler i forsamlinger og deltar aktivt i lange diskusjoner. Hørselshemningen synes ikke å være noe problem for ham. Han fremstår som en vel ansett mann med stor gjennomslagskraft. Det virker heller ikke som om brødrene hans har problemer med sine lyter. 2.2.4 Harald Gildes saga I Harald Gildes saga er også en døv, Andreas Døve, nevnt en gang (s.199). Han blir nevnt i forbindelse med presentasjonen av en familie. Han er sønn til Sigurd på Austrått. Her er igjen et eksempel på karakteriserende personnavn. 2.3 Religiøs litteratur Mot slutten av norrøn middelalder er de norrøne sjangrene avløst av de europeiske. Med kristningen av landet fikk vi også religiøs litteratur, blant annet legender. Legender er beretninger om hellige menn og kvinner, hvor mirakelet som regel spiller en vesentlig rolle. 2.3.1 Erkebiskop Nicolaus saga I "Heilagra Manna sogur" finner vi legenden om erkebiskop Nicolaus som døde som helgen i år 688 som helgen. Legenden forteller at det rant to helsebringende væsker, olje og vann, ut av hans steinkiste. Det var ikke den sykdom, nød eller ulykke som ikke ble leget av denne mannens hellige væsker: "Nå er han død, og hva gjør syke og sårede, stumme og døve, døde eller sengeliggende, syke eller krøplinger, blinde eller de med kramper, svake, stakkarer eller avmektige, skrøpelige eller halte, uten å krypende skride fram til dette livløse legemet for å ta drikke eller smurning av den opphøyde svette

som den signede steinkista til herr Nicolaus gir fra sine skattkamre i kraft av utrolige jærtegn" (s.128, fritt oversatt fra mellomnorsk). Her blir stumme og døve nevnt sammen med mennesker med alle andre tenkelige lyter. 6 2.4 Oppsummering Vi har ikke funnet bakgrunnsstoff som sier noe om døve og holdninger til døve i norrøn middelalder, annet enn det som står i de norrøne tekstene vi har hentet eksemplene fra. Den norrøne litteraturen beskriver imidlertid samtiden og kan på denne måten også fungere som historiske kilder. I vårt tekstutvalg fra norrøn middelalder finner vi ingen negative holdninger til døvhet eller til de døve som er omtalt. I noen sammenhenger blir døvheten bare brukt som et tilnavn, og i andre sammenhenger blir den døve. positivt fremstilt. Hvorvidt disse eksemplene er representative for den generelle holdningen til døve i tiden, er vanskelig å si. Den knappe refererende stilen i de norrøne tekstene gir ikke et fullverdig bilde av hvordan samfunnet egentlig behandlet døve.

7 3. FOLKEDIKTNING Mennesker med funksjonshemninger forekommer jevnlig i sagn og folkeeventyr. Folkeeventyr og sagn er fortellinger som har rot i muntlig fortellertradisjon fra middelalderen. Folkediktningen ble samlet og skrevet ned i Norge på midten av 1800-tallet. 3.1 "Goddag, mann!" - "Økseskaft" Eventyret "Goddag, mann!" - "Økseskaft" er et skjemteeventyr. I slike eventyr har skjemt og spott en viktig plass. Spotten er ofte rettet mot øvrighetspersoner som prest og fut. Uttrykket "Goddag, mann - Økseskaft" er blitt klassisk når det gjelder å beskrive en situasjon hvor svaret ikke har noe med spørsmålet å gjøre. Eventyret handler om "en som var så tunghørt at han verken kunne høre eller samle det noen sa til ham"( Asbjørnsen og Moe 1984, s.149). Han blir holdt utenfor i familien. Kona og barna bruker opp alle pengene og drar sin vei den dagen lensmannen kommer for å kreve pant. Den døve mannen gjetter hva lensmannen vil komme til å spørre om. Han gjetter på noe annet enn det lensmannen faktisk sier, og svarer derfor helt feil. Holdninger Folkeeventyrene er som regel usentimentale i sine holdninger til mennesker med funksjonshemninger De var en del av livet. (Hans Clausen,1998, s.43). På denne måten fremstilles også mannen i dette eventyret. Funksjonshemninger blir også av og til anvendt slik at de kaller på smilet, som her. Basilier skriver at "...mange tunghørte har fått uttrykket knyttet til seg som et skjellsord og en karakteristikk av deres funksjonshemning" ( Basilier 1973, s.10). Det kan jo være usikkert hvem eller hva vi ler av i dette eventyret. Den sviktende kommunikasjonen gjør i hvert fall situasjonen komisk. Men til syvende og sist er det vel lensmannen som blir mest latterliggjort. Han kommer ingen vei med innkrevingen og må gå derfra med uforrettet sak.

8 4. DET 19. ÅRHUNDRET Døve karakterer i litteraturen fra det nittende århundret blir ofte fremstilt som bedre enn hørende, hevder forfatterne av "Angels and Outcasts, An Anthology of Deaf Characters in Literature"( Batson, 1985). De døve karakterene har moralske kvaliteter som få hørende har. Man legger vekt på at de er ressurssterke, lojale, generøse, noble og vakre. Fordi de er utenfor samfunnet, blir de heller ikke påvirket av det onde i sivilisasjonen. Dette avspeiler det romantiske menneskesynet i malerkunst og litteratur på 1800-tallet. Samfunnet var på den tiden dessuten mindre fleksibelt enn det er i dag og tolererte ikke avvik av noe slag, hevdes det i antologien. Derfor ble døve karakterer i litteraturen ofte idealisert. Disse holdningene gjør seg gjeldende i romanen "Emil", skrevet av Maurits Hansen i 1816, som vi omtaler i dette kapittelet. I boka "Døves kultur...fra åbning og isolation til manifestation og ligestilling" ( Jonna Widell, 1997), en bok om faser i dansk døvehistorie, kalles perioden fra 1893 til 1960 for isolasjonsfasens første del. Fra midten av 1800-tallet, med industrisamfunnet, endres samfunnets syn på mennesket. "Hvad mennesket var - døv, hørende, indianer, rødhåret osv. blev ligegyldigt" (s.50). Det viktigste var at alle kunne integreres i samfunnet, bare de ble oppdratt til å være "normale". Dette synet gjorde det vanskelig for minoritetsgrupper å klare seg i samfunnet. I 1880 vedtok deltakerne på en internasjonal døvelærerkongress at kun talemetoden skulle brukes i undervisningen av døve barn (oralismen). Samfunnets tenkning bygde på "normens makt", og man brukte utviklingslæren til å argumentere for at tegnspråk var på et lavere utviklingstrinn enn talespråk. Døvegruppen fastholder sitt tegnspråk og blir isolert. Oralismen og synet på tegnspråk skaper negativ selvbevissthet og bevissthetstrekk som: "Døve kan ikke!". Slike holdninger finner vi i romanen "Ikke som andre" fra 1944; som vi omtaler nærmere i kapittelet om litteratur fra 1940-50-tallet. 4.1 "Emil" av Maurits Hansen "Emil"er en liten roman i brevs form utgitt i 1816. Forfatteren, Maurits Hansen (1794-1842), blir regnet som den første store forteller i norsk litteratur, og også som den første norske representanten innenfor romantisk diktning. Han har skrevet mange romaner og noveller, flere innenfor kategorien spenningsfortellinger. Emil, bokas hovedperson, er oppvokst hos pleieforeldre i Tyskland, og har reist til Paris for å prøve å oppspore sine kjødelige foreldre. Det er på et kaffehus i Paris at han treffer en

9 "døvstum" hvithåret eldre herre som senere viser seg å være hans far. Det viser seg også etter hvert at han faktisk ikke er døv, men har fremstått slik i mesteparten av sitt voksne liv. Emil forelsker seg i Louise, datteren til en greve og finner også til slutt sin mor. Vi får ta del i alle hans opplevelser gjennom brevene han skriver til sin gode venn Wilhelm. En del av hendelsesforløpet blir også gjort kjent gjennom Louises brev til sin venninne Mariane. Gjennom brevene får vi også høre historien til Emils foreldre. De har truffet hverandre under helt spesielle forhold. De får kontakt med hverandre i Bastillen, der de plutselig får øye på hverandre fra hvert sitt cellevindu. Emils mor lot seg fengsle 14 år gammel sammen med sin venninne, en prinsesse, i ren solidaritet. Prinsessen måtte nemlig innesperres på livstid på grunn av usømmelig oppførsel i forbindelse med en heftig forelskelse. I fengselet arbeider det for øvrig en stum tjener. Hvorfor Emils far er fange, får vi ikke vite. Emils mor og far utvikler et kjærlighetsforhold gjennom cellevinduene. De kommuniserer ved hjelp av papirbokstaver og figurer, og til slutt via brevduer. Da de begge blir frigitt, flytter de sammen, men kjærlighetsforholdet tar slutt. Noe synes å være ødelagt når det åndelige kjærlighetsforholdet også har fått en fysisk dimensjon. Det antydes at det er "synden" som er det ødeleggende. Emils mor går i kloster og Emils far går i skjul. Det blir ikke fortalt noe om Emils fødsel. Holdninger Den stumme tjeneren i Bastillen kan ikke være døv. Det kommer nemlig frem at han stemmer et klaver. Ellers beskrives han som en fintfølende og diskret person. I den første beskrivelsen av den "døvstumme" eldre herren Emil møter på kaffehuset, fremstår han som mystisk, vakker og verdig. Han er sortkledd fra topp til tå, har snøhvitt hår og et "flammeblikk". Ved deres neste møte snakker den gamle.det viser seg at han verken er stum eller døv. Det blir aldri forklart hvorfor Emils far har latt som han er døv og stum, men vi vil tro at han bruker døvheten til å skjule sin identitet, bli utilgjengelig og anonym. Over døren til hans bopel står det: "Den lever vel, den som lever i skjul"( s.187). Det kan virke som om forfatteren bruker stumhet og døvstumhet for å skape en hemmelighetsfull stemning, og for å forsterke inntrykket av det mystiske, interessante, forfinede og diskrete ved de to romanfigurene. En slik fremstilling av døve var vanlig også i annen europeisk litteratur tidlig på 1800-tallet (Batson, 1985, s.3).

5. 1940-50-TALLET Vibeke Vikse sier i sin hovedfagsoppgave om funksjonshemmede i barnelitteraturen fra 1963 til 1988, at barnebøker fra før 1960-tallet ofte var sentimentale, ute etter å vekke medfølelse og bar sterkt preg av idyllisering. Hun hevder også at alvorlige problemer ikke var ukjent i 1950og 60-årenes bøker, men at de ble løst på et individuelt plan og ikke på et samfunnsmessig plan, slik som på 70-tallet.( Vikse, 1994) Tordis Ørjaseter skriver i en publikasjon fra UNESCO: "In children's books about handicapped children, we frequently find a certain principle of compensation so heavily stressed that it constitutes a hidden sort of rejection... The handicap is compensated far beyond reasonable limits"( 1981, s.41). 10 Noen av disse tendensene mener vi at vi finner i boka "Ikke som andre". 5.1 "Ikke som andre" av Arve Fjørtoft Arve Fjørtoft (1885-1950) har blant annet gitt ut flere barne- og ungdomsbøker og en bok om fonetikk i norskundervisningen. Dette kan tyde på at han hadde en pedagogisk bakgrunn, uten at vi har klart å få dette bekreftet. Det har nemlig ikke lykkes oss å finne sikre opplysninger om ham. Verken Deichmanske bibliotek, Thorbjørn Sander ved Norsk Døvehistorisk Selskap, Odd-Inge Schrøder ved Institutt for spesialpedagogikk eller forlagene som har gitt ut bøkene hans, kunne gi oss eksakte opplysninger. De antyder at han kan ha vært en nær slektning av Ingebrigt Fjørtoft, en tidligere bestyrer på døveskolen i Ullevålsveien i Oslo. Forfatteren viser imidlertid inngående og detaljerte kunnskaper om døve, døveskolens indre liv og undervisningsmetoder. Finn Halvorsen, forfatter og litteraturanmelder blant annet i Aftenposten under okkupasjonstiden, skriver i sin anmeldelse av boka at beskrivelsen av døve er så overbevisende at det er sannsynlig at forfatteren selv er døv ( Aftenposten 28.8.1944), noe Thorbjørn Sander klart avkrefter. Boka, som ble utgitt i 1944, handler om Olav, som på grunn av en sterk og vedvarende ørebetennelse blir døv på begge ørene 18 måneder gammel. Handlingen i boka strekker seg over en 20- årsperiode tidlig på 1900-tallet, og vi følger Olav fra han er barn til voksen. Olav bor i en kystby på Sørlandet sammen med sin mor og far. 7 år gammel blir han innskrevet på døveskolen i Oslo. Olav beskrives som en flink og oppvakt gutt med spesielt gode evner i tegning. Han blir konfirmert sammen med de andre avgangselevene ved skoleslutt i 8. klasse. Elevene reiser hjem hvert til sitt, mer eller mindre klare for arbeidslivet. Olav begynner så i lære i litografi på et trykkeri i hjembyen sin. Han bor hos foreldrene sine og har et nært og

11 godt forhold til dem. Han liker arbeidsoppgavene på trykkeriet, men har ingen kontakt med jevnaldrende, verken på jobben eller i fritiden. Så rammer Spanskesyken den lille sørlandsbyen. Olav blir syk og begge foreldrene hans dør. Tapet av foreldrene går sterkt inn på ham. Han får et nervøst sammenbrudd og havner på asyl i seks uker. Når han blir friskere, skjønner han at han ikke har noen fremtid i hjembyen, hvor han verken har familie eller venner. Han skriver til sin gamle døvelærer i Oslo og ber henne om hjelp til å finne arbeid. Han flytter til Oslo, far jobb og hybel og treffer igjen sine gamle skolekamerater i Døveforeningen. Fremtiden ser lysere ut. Holdninger Helt i begynnelsen av boka beskrives foreldrenes reaksjon når de skjønner at sønnen har blitt døv: "Foreldrene var fortvilet over guttens ulykke.... de var enige om at det kanskje hadde vært bedre om gutten hadde fatt lov å dø liten enn å vokse opp, og kanskje bli til spott og spe for ubarmhjertige mennesker"(s.9). Dette virker som et brutalt og sjokkerende utsagn i dag, men handlingen i boka er lagt til begynnelsen av 1900-tallet, en tid da vanlige folk hadde liten kunnskap om døve, og da toleransen for avvik var enda mindre enn den er i dag. Hovedpersonen fremstilles på mange måter troverdig. Han beskrives i førskolealder som en aktiv, nysgjerrig, og tenkende gutt med spesielt god kontakt med sin far. De to sliter imidlertid med kommunikasjonen og utvikler etter hvert et slags tegnspråk sammen. Møtet med de andre døve barna på døveskolen i Oslo opplever Olav som positivt og spennende. Han virker tilpasningsdyktig og klarer raskt å kommunisere med dem. Det er første gang han ser ordentlig tegnspråk i bruk, og dette er også en av de fagangene det beskrives direkte i boka. Beskrivelsene tyder på at forfatteren må ha hatt et visst kjennskap til tegnspråk. En av de døve barna viser Olav rundt på døveskolen: "Gutten pekte og demonstrerte: Han lot som han rørte i en gryte - det var kjøkkenet, førte hånden til munnen og tygde, det var spisesalen, la hånden under kinn og lukket øynene - det var sovesalen" (s.30). Ellers kan vi få et inntrykk av en noe idealisert og til tider sentimental fremstilling av både Olav og andre døve barn. Olav kappes med lille Marit om å være den beste i klassen, og han har eksepsjonelt gode evner i tegning. Han gjør aldri noe galt, er snill og rettskaffen. Dessuten er han pen med "velskapt harmonisk kropp". Han og de fleste andre elevene

12 stortrives med alle skolefagene, det være seg artikulasjonstrening, munnavlesning eller religion. Artikulasjonstimene beskrives også som strevsomme både for elever og lærere, men gleden over å lære å snakke overskygger tydeligvis slitet. Beskrivelsen av julaften blir sentimental, nesten som en skillingsvise: "Det ble ingen barnesang om dette treet,...de lyse glade barnestemmene manglet. De små gikk stille og tause i ringen, mens alle de blanke barneøynene speilte lysene og skinte som stjerner i glansen fra treet" (s. 57). Både artikulasjonsundervisning og munnavlesningstimene er imidlertid også realistisk beskrevet. Olav bruker for eksempel flere uker på å lære "r ". Det å lære å tale og avlese synes å være noe av det viktigste ved skolegangen. Første gang Olav skal reise hjem, gleder han seg til å møte foreldrene og vise dem at han ikke er "stum" lenger. En tale til konfirmantene som bestyreren holder, refereres: "Men hvis de la talen på hyllen, vilde det meste av arbeidet på døveskolen være bortkastet... En døv som ikke bruker språket og talen, må bli verdensfjem, ensom og åndelig forkrøplet,ja det vil med tiden gå utover hans sinn..."(s.74-75). Det er altså den orale metoden som hersker. Døvelærerne i boka er idealistiske og engasjerte og nesten overdrevent positivt beskrevet. Om Frk. Kilnes står det at..."hun forsto de døve og deres mentalitet til bunns" (s.87). I diskusjoner mellom lærerne som blir gjengitt i boka, fremkommer det av og til synspunkter som kunne vært uttrykt på et lærerværelse i dag. Når en lærer fortviler over hvor vanskelig det å få døve til å bruke språket korrekt, svarer en annen med at det er fordi tegnspråket egentlig er deres morsmål. Men noen av holdningene som kommer til uttrykk er nedlatende og bærer preg av datidens myter om døve. Frk Kilnes omtaler de voksne døve i døveforeningen som " troskyldige og uansvarlige barn især de middelmådige begavede - de kom ikke mye utover barnestadiet, de ble aldri voksne i sin tankegang" (s.93). I en samtale medkonfirmantene advarer hun elevene sine om karakterfeil som kan følge med døvheten. Upålitelighet, sladder og misunnelse, særhet og innbilskhet, forfengelighet og pyntesyke ernoen av de egenskapene hun nevner. Hun sier riktignok at hørende også kan ha disse feilene, men at døve er mer utsatt. Det kan virke som om døvelærerne er forfatterens talerør. Det blir understreket flere steder i boka at døvelærerne og døveundervisningen blir sett på som de døves redning. Etter besøket i Døveforeningen, tenker Frk. Kilnes også på de begavede døve som hadde lykkes med..." å slippe inn i de hørendes samfunn og virkelig føle seg hjemme der. - Det var døveundervisningens triumf!" (s.93). Et annet sted i boka finner Olav en bok på biblioteket om tunghørte. Igjen får vi inntrykk av at det er forfatterens syn som kommer til

13 uttrykk når det står om døve: "Deres sjelelige nød er ganske fremmed for de aller fleste mennesker som ingen ting vet om deres bitre sorg og varme begjær etter å leve og lide og gjøre som andre. De døve må stå utenfor, og bare døvelærerne vet hvor brennende deres higen er etter å komme inn og få del i det fulle og hele menneskeliv"(s.208). Bokas siste kapittel handler om at Olav for første gang går i Døveforeningen og treffer sine gamle skolekamerater igjen, og blant dem sin gamle flamme Marit. Hjemme igjen på hybelen etter denne opplevelsen, tenker han igjennom sitt liv og kommer frem til at han har "...slått av på sin drøm om å bli som andre mennesker... døvheten kunne han ikke vinne over, den hadde satt ham utenfor... "Men møtet i døveforeningen har tydeligvis gitt ham et håp om å ikke leve så isolert lenger: ".: Han skulle ikke være fordringsfull, ikke forlange så mye, ikke fordre å være som andre, bare han slapp å være ensom" (s.220). Hensikten med denne boka er tydeligvis å informere om døvhet og døves situasjon. Boka fremstår også som en hyldest til døveundervisningen og døvelærernes strålende innsats for å tilpasse den døve så mye som mulig den hørendes verden. Forfatteren lykkes med sitt budskap i så stor grad at Finn Halvorsen i sin anmeldelse av boka både oppfordrer Aftenpostens lesere til å..."sørge for at den døve slipper å være ensom". Han berømmer døvelærerne som..."ofrer sine liv på disse skjebnens stebarn"( 28.8.1944).

14 6. 1960-80-TALLET I det 20. århundret, spesielt fra 1960 -årene, begynte døve karakterer å dukke oftere opp i litteraturen og i flere forskjellige roller. Forfatterne av antologien "Angels and Outcasts" har sett på hvilke funksjoner de døve karakterene kan ha. En hensikt synes å være å øke interessen for døve, for minoriteter eller for folk som ganske enkelt er annerledes. Et annet formål kan være å presentere forholdene for individet i det moderne samfunnet. Mange ser seg selv som ofre, isolerte og uten stemme, og på den måten som "døve" i betydningen å bli ignorert og ikke hørt. Den tredje grunnven til at døve karakterer blir brukt i litteraturen, er et forsøk på å beskrive en følelse av det absurde i livet, hevder forfatterne. Det er oppmuntrende at døve karakterer og døvhet blir mer brukt og akseptert i det 20.århundret. Når en ser de forskjellige rollene de har; som ofre, isolerte, fremmedgjorte og for å forsterke absurditet, kan en spørre seg om dette bare er av det gode (Batson 1985, s.137). Fra slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet endret bøkene karakter blant annet ved at de fikk et mer realistisk preg. På 1970-tallet i Norge var det en kraftig økning av bøker om funksjonshemmede, noe som kan sees i sammenheng med integreringstanken (Vikse, 1994). Utover på 1960- og 70-tallet øker behovet for arbeidskraft og for folk med høyere utdanning. Flere døve tar etter hvert teoretisk utdanning. Motstanden mot tegnspråk blir stadig mindre, og på slutten av 1970-tallet begynner man å bruke tegnspråk i undervisningen (Vogt- Svendsen, 1983, s.17). I Stortingsmelding 61 1984/85 og i Stortingsproposisjon 1 1987/88 blir det slått fast at norsk tegnspråk er et eget selvstendig språk. Aksepten av tegnspråk begynner å gjenspeile seg i litteraturen. 11981 kommer den første boka om Ina ut. Den handler om en helt vanlig jente som er døv og bruker tegnspråk. 6.1 "Paradisporten" av Pål Sundvor Pressemannen og nynorskforfatteren Pål Sundvor (1920-1992) skrev "Paradisporten" i 1968, en roman som føyer seg inn i rekken av hans romaner om barns opplevelser i bygdemiljø. Han viser en betydelig evne til å sette seg inn i barnesinn (Edvard Beyer 1995). "Paradisporten" beskriver livet på en liten norsk bondegård i vakker vestlandsnatur. Vi følger årstidene på gården. I åpningskapitlet er det kornhøst, så følger en stille vinter. Våren kommer med våronn og pløying. Etter fullsommer med slåttonn og varme, følger høsten med oppbrudd og atskillelse. David, en liten døv gutt og bokas hovedperson, skal da reise til døveskolen i byen.

15 Forfatteren lar oss ta del i tankene og gjøremålene til fire av personene på gården. Det fortelles lite om samspillet mellom dem, men mye om hver og en av dem og deres forhold til naturen, og om deres håp og lengsler. Det er ikke beskrevet en eneste gang at foreldrene snakker sammen eller forholder seg til hverandre. Foruten David får vi høre om faren Grim og moren Gjerd. Frigg er en ung jente som jobber på gården. Noen egentlig handlingsgang har romanen ikke. Den er mer formet som en rekke poetiske stemningsbilder bundet sammen til en helhet av miljø og personer. Holdninger Den døve gutten David er beskrevet som et følsomt barn. Han virker svært sårbar og ensom, samtidig som dagene hans synes rike fordi han sanser livet rundt seg så sterkt og intenst. Når han føler seg avvist og utenfor, finner han styrke i naturen og i kontakt med dyrene. Som døv blir han stengt ute fra fellesskapet både i familien og i ungeflokken i bygda. Hvor lett han føler seg avvist, og hvor sterkt han lengter etter nærhet og kontakt med de andre, er realistisk og sårt beskrevet flere steder i boka. Han stikker for eksempel til skogs og blir borte en hel dag, når moren hans tankeløst skyver ham vekk for å få mer armslag til håndarbeidet hun sitter med. En kort regnskur blir til en lykkestund for ham, der han står tett sammen med de andre barna under en steinhelle: "Må regnet vara dagen til endes! Tiggar det i han. Må hendene omkring han aldri flytta seg, må kroppane rundt ham stå og stå. Inkje er så godt som dette å stå under en heller når regnet driv"(s.82). Vi får imidlertid en sterk følelse av at det ikke er David som "eier " kontaktproblemet. Det er foreldrene som virker uten evne og overskudd til kontakt med sin døve sønn. David, derimot, er hele tiden til stede og tilgjengelig for kontakt, hvis bare foreldrene hadde sett ham. Han er lykkelig når han føler nærhet med foreldrene. For eksempel plukker han hvitveis til moren og smiler for seg selv når han tenker seg hvordan ansiktet hennes vil være når hun ser buketten. Han ler også når han tenker på den ene seilturen han har hatt med faren. Likeledes lyser ansiktet til David når han går etter faren og plogen. "Det er han og eg, kjenner David" ( s.63). Foreldrene virker hjelpeløse og tynget av Davids døvhet. Gjerd drømmer en natt at David snakker, og føler uro og angst over hvordan det skal gå med ham i fremtiden: "Må det berre ikkje frysa til kring David! ", tenker hun (s.26). Den eneste gangen vi får skildret moren i direkte og god kontakt med sønnen sin, er i avskjedsseenen når David skal reise til døveskolen: "... ho set seg på huk framfor David og møter auga hans roleg. - No gjev eg han heile meg...,...no er det berre ho og David, og auga hans har fått ljos i seg att" (s. 121).

16 Farens forhold til David er preget av hjelpeløshet og skyldfølelse. Han har verken tid, tålmodighet eller mot til å ta skikkelig kontakt med sønnen sin. Han føler at han har for liten innsikt i hvordan han skal kommunisere med ham og ser frem til at David skal på døveskolen å lære nettopp dette. En som står i sterk kontrast til Gjerd og Grims tungsinn og innadvendte liv, er ungjenta Frigg. Hun er lys og glad og nysgjerrig på og fascinert av David og lurer på hvordan hun kan få kontakt med ham. David på sin side føler dragning mot det åpne og glade jenteansiktet. På samme tid som boka vakkert og stillferdig beskriver hvordan mennesker, dyr, natur og årsrytme er bundet sammen i livet på en bondegård, er dette også en bok om kontaktløshet og mennesker som søker innover i seg selv. Det kan virke som forfatteren har brukt den døve gutten for å understreke dette budskapet. Beskrivelsen av David er skrevet med innlevelse og følsomhet. "Forfatteren har på et genialt sett fatt gløtt inn i den døves sinn" skriver Odd-Inge Schrøder i sin anmeldelse av boka (Morgenposten 28.11.68). 6.2 "Arkeologene" av Øystein Lønn Øystein Lønn er født i 1936. Han debuterte i 1966 med novellesamlingen "Prosesjonen" og i 1971 kom romanen "Arkeologene". Han har skrevet et ti-talls novellesamlinger og romaner og mottok i 1993 Brageprisen for "Thranes Metode" og i 1996 Nordisk Råds Litteraturpris for "Hva skal vi gjøre i dag?". Han regnes som en av de mest eksperimentvillige av norske forfattere (Dagbladet, 3.12.1971). I følge forfatteren (telefonintervju 13.04.00) er det kun i boka "Arkeologene" at han har brukt en døv romanfigur. "Arkeologene" handler om to utenlandske arkeologer som kommer til et land for å gjøre utgravninger. Landet navngis ikke men er tydeligvis en politistat. De har et arbeidslag av fastboende, og snart blir den ene etter den andre arrestert. Vi får ingen forklaring, men det er nærliggende å tro at årsaken er politisk. På overflaten av staten herjer uro og usikkerhet. Arkeologene ønsker ikke å bli blandet inn i landets indre problemer, og myndighetene holder dem under oppsikt. Boka kan minne om en film som er splittet i et utall av enkeltscener. "Forfatteren bruker "understatements" og sier mindre enn han må, han utelater, forkorter, antyder og stiliserer" (Arbeiderbladet, 11.12.1971). Mulighetene til å identifisere seg med noen av personene er

17 gjort minimale. Menneskene er fremmedgjorte, avpersonalifiserte, de blir aldri annet enn diffuse figurer og personene er så å si aldri i aksjon. De er hele tiden passive tilskuere til alt som skjer rundt dem. Verden flimrer forbi i meningsløse brokker. Paal Brekke skrev i Dagbladet i 1971 at leseren må kjenne seg igjen i denne uvirkelighetsopplevelsen, og at han "konfronteres med det fragmentarisk myldrende, shizofrent ubegripelige og trusselbefengte verdensbilde vi alle er små nummer i." I dette bildet dukker Elly Martin opp. Hovedpersonen treffer henne en dag på gaten. Han tilbyr seg å hjelpe henne med en tung koffert, og de tar en kopp kaffe på en restaurant. Elly Martin er 25 år gammel, mørk, ugift, butikkdame og døv. Hun leser på leppene for å forstå. Hun blir hovedpersonens elskerinne, og de har et forhold gjennom hele romanen. Elly ønsker sterkt å flykte fra landet og vil at hovedpersonen skal ta henne med "over på den andre siden". De prøver å krysse grensen ulovlig, men de gir opp fordi de blir overvåket. Holdninger Det virker som om forfatteren har satt seg grundig inn i det å være hørselshemmet, hvor tungt det er med taletrening og hvor vanskelig det er å lære seg munnavlesning. Ellys hørselstap beskrives nøye. Legene har gjort tre mislykkede forsøk på å operere henne. Hun hører ikke noe som helst. Det betyr ikke at hun ikke hører en lyd. Hun har kronisk øresus. Vi får høre at hun har en "døvevarsler" på telefonen og at hun går på kveldskurs for å lære taletrening og munnavlesning. Hun lærer ordene ett for ett, sammen med en ny leppestilling og sliter med å lære skikkelig syntaks. Det å lære å lese på leppene er som å lære et nytt språk, hevder hun. Av og til må hun gjette på ord, men det er ikke så ofte hun misforstår. Vi forstår at Elly mistet hørselen da hun var liten,. "jeg husker det nesten ikke" (s. l l). Hun er tydeligvis blitt så god til å munnavlese og tale, at det ikke byr på problemer å jobbe i butikk. Elly sier at det er vanskeligere å lese på leppene når folk snakker lavt. Samtidig sier hun at politiet, som diskret prøver å forhøre en av arkeologene på et annet bord i restauranten, "...vet at jeg kan lese på leppene på flere meters avstand" (s.71). Forfatterne av antologien "Angels and Outcasts" hevder at mange døve karakterer i romaner skrevet av hørende, kan munnavlese nesten alle mennesker nær sagt feilfritt, i den grad at det minner mer om "mind-reading" enn "lip-reading" (s.139). Også i "Arkeologene" blir kanskje evnen til å munnavlese overdrevet. En annen vanlig feil hørende forfattere kan begå når de skriver om døve, er å fremheve deres glede av musikk, av å spille og synge. (B. Slowikowska, 1999 s.16). I denne romanen står

18 det om døve Elly, at hun småplystret (s.r7). Det er vel ikke realistisk at en person som har vært døv så lenge hun kan huske og som ikke hører en lyd, går rundt og småplystrer. I boka kommer det frem at Elly leser mye og mestrer flere fremmedspråk. Hun tar italienskkurs og hun har stabler av bøker på bordet. I en bokhandel kjøper hun en dag flere bøker, blar i en bok der en mann forteller om hvordan det var å krysse Rub al Khali på ryggen av en kamel, i et magasin leser hun om en ny istid, og i en bok om Japan leser hun blant annet om yen, om utslipp av gass, om støv og sot og om at vanlige japanske barn fremdeles fødes med ti fingre. Etter middag leser hun etterordet i Cohn-Bendits bok "Le Gauchisme, remede a la maladie senile du communisme" (s.124). Det hører vel med til sjeldenhetene at døve, som sliter med språk og syntaks slik Elly gjør (s.11), både lærer seg flere fremmedspråk med den største letthet, og har lesing som den store hobbyen i livet. Elly blir fremstilt som en flott, sterk, trygg, sikker og selvstendig kvinne. Hun er med i handlingen i boka, for det meste uten at det fokuseres på døvheten hennes. Første gang de snakker om at hun ikke hører, tenker hovedpersonen på forskjellige nøkkelord (s.15). Ordene viser til helt dagligdagse ting og vitner om at han ikke legger spesielt vekt på det faktum at hun er døv. Under et politiavhør blir hovedpersonen forhørt om Elly Martin, om hvem hun er og om hun har noen eiendommeligheter. "Hun er normal på alle måter", svarer han (s.116). Forfatteren av "Arkeologene" beskriver en kaotisk og ubegripelig verden. Personene blir fremstilt som tilskuere til det som skjer omkring dem, uten muligheter til å bli hørt. Det at forfatteren bruker en døv romanfigur, er med på å tydeliggjøre og forsterke opplevelsen av fremmedgjorthet. 6.3 "Huset med den blinde glassveranda" av Herbjørg Wassmo Herbjørg Wassmo (f. 1942) debuterte i 1976 med diktsamlingen "Vingeslag" og har siden gitt ut flere diktsamlinger, romaner, en dokumentarroman og en novellesamling. 11987 fikk hun Nordisk Råds litteraturpris for romantriologien om tyskerungen Tora, "Huset med den blinde glassveranda" (1981), "Det stumme rommet" (1983) og "Hudløs himmel" (1986). Handlingen i "Huset med den blinde glassveranda" er lagt til et fiskevær på ei øy i Vesterålen i Nordland. Fortellingen strekker seg over ett år, fra høsten 1954 til neste høst. Hovedpersonen Tora er en 11-12 år gammeljente, resultatet av et kjærlighetsforhold mellom en tysk soldat og en ung nordnorsk kvinne. Tyskeren ble drept under krigen før Tora ble født.

19 Toras mor Ingrid giftet seg senere med Henrik, en selvhevdende, brutal og hevngjerrig mann, som har fått ødelagt den ene armen av en tysk granat. Ingrid, Tora og Henrik bor på to rom og kjøkken i "Tusenhjemmet", et eldre stort og forfallent hus med flere leieboere. Viktige personer i romanen er blant andre Toras tante Rakel, hennes mann Simon og døve Frits. Det at Tora er en "tyskerunge" gjør henne særlig utsatt for de andre barnas erting og plaging. I tillegg går Tora i stadig angst for stefaren som misbruker henne seksuelt, når moren er ute på arbeid om kveldene. I begrepet "farligheten" legger Tora alt som har med fortiden hennes og Henriks nærgåenhet å gjøre. Når Tora blir ertet og misbrukt identifiserer hun seg med en flådd oppspikret katt. Tora er ganske ensom i ungeflokken, blant annet fordi hun ikke kan dele den vonde "farligheten" med noen. Farligheten avler angst, fortvilelse, skyldfølelse og skam. En kveld ser Tora at Henrik prøver å sette fyr på Simons bruk som er under oppbygging. Han faller i sjøen. Tora klarer ikke å la ham drukne og haler ham på land. Dagen etter henter lensmannen ham, og boka ender med Toras lettelse over at Henrik endelig er borte. Den døve gutten Frits blir en viktig person for Tora. Han og foreldrene kommer flyttende til Øya. Faren beskrives som lavmælt og smilende, og moren Randi er full av godhet og moro. Hjemmet deres er annerledes enn det Tora er vant til. Her får hun slappe av, høre musikk og lese romaner. Frits og Tora blir gode venner. Tora prøver å lære seg tegnspråk, men det går sent. Randi og Frits bruker tegnspråk når de snakker sammen. Moren snakker tydelig slik at Frits også kan lese på munnen. Randi er grei å forstå for Tora også, for hun sier høyt hva hun prøver å la fingrene si. Holdninger Tora samler på svakheter hos folk. Kanskje er det den flådde katten i henne som gjør at hun trives best sammen med andre mennesker som også har mangler. Sammen med Frits føler Tora seg trygg. Frits sier aldri noe, han bare smiler og lar folk være i fred. Til sin overraskelse merker hun at hans hender ikke vil henne noe vondt, slik Henriks hender vil. "Han hadde slike merkelige sterke fingrer og håndflater. Sterke hender som ba for seg. Det hendte hun kom ut av det når de snakket tegnspråket, bare fordi hun ble fortullet av hendene hans" (s.150). Åpenhet er noe av det som karakteriserer samværet mellom Frits og Tora. De utvikler en

20 samtale på tegnspråk, og de snakker om følelser, til og med vonde følelser, noe som verken er "lov" i Toras tilværelse eller ellers på Øya. Vil en og tør en snakke, går det an, selv om en er døv. Frits er den gode motparten til den onde Henrik, og han klarer å nøytralisere noe av "farligheten". Sammen med ham opplever Tora kriblende forelskelse og "varme ilinger gjennom hele henne", uten at dette ødelegges av de tidligere erfaringene fra "farlighetens" verden. Tora er ikke så hel noe sted som sammen med Frits. Herbjørg Wassmo omtaler Frits som døvstum. "...det ble slått fast at han var like døv som han var stum....han virket utmerket i forsvaret mot ungene i Været, simpelthen fordi han var stum. Det forbandt seg en slags skrekk til ham" (s.129). Men flere ganger i romanen refereres det til Frits' strupelyder. "De lot den magre gutten gå i teten med sine strupelyder. Det var oftest nok til å sette seg i respekt" (s.129). "Han slapp ut de underlige strupelydene som han brukte når han lo sammen med folk han kjente. Dersom det var fremmede til stede, lo han alltid lydløst" (s.146). Her fremgår det tydelig at Frits er døv og ikke døvstum. Han har en stemme, som han har et bevisst forhold til. Opp gjennom historien og fortsatt i dag omtales døve ofte feilaktig som døvstumme. Det ser ut som om Wassmo også gjør denne feilen. Imidlertid virker det som om forfatteren bevisst legger mer vekt på det faktum at Frits er stum enn døv. Dette blir viktig i forholdet mellom Frits og Tora. Tora lurer på om det er stumheten til Frits som gjør ham så lett å være sammen med og grunnen til at han kan se på henne, uten at hun føler seg uvel. "Merkelig at hun aldri følte seg ekkel eller forlegen når hun var sammen med Frits. Skjemtes aldri over at genseren strammet og ble kort og trang over brystet selv om han så rett på henne. Var det fordi han var stum?" (s.l51). 6.4 "Den store forandringa" av Eivor Bergum Eivor Bergum er født i 1946 i Narvik. Hun har gitt ut flere diktsamlinger, romaner og barneog ungdomsbøker. To av barnebøkene, "Ina i Blomstervik" (1981) og "Kan du høre den blå fargen?" (1984), handler om døve Ina. Bergum er den første norske forfatteren som har skrevet romaner om døve barn. Eivor Bergum har hospitert ved døveskolen i Trondheim, bodd hos en familie med et døvt barn og har gått på tegnspråkkurs. I en antologi med 18 forfattere fra 1983, bidrar Eivor Bergum med novellen "Den store forandringa". "Den store forandringa" handler om en seksten år gammel gutt som blir helt døv etter en hjernehinnebetennelse, som nesten kostet ham livet. Novellen beskriver en fire måneders

21 prosess gjennom ulike faser, der sjokket ved å miste hørselen bearbeides og til slutt ender med en slags aksept av tilværelsen som døv-blitt. I begynnelsen er gutten panikkslagen og desperat: "Jeg var så redd at jeg tissa på meg. Kasta opp. Fikk magesjau.... Jeg vil høre, skreik jeg" (s.23). Etter hvert blir han sløv og apatisk, så bitter og rasende, og så vil han dø, forsvinne og bli borte. Det store vendepunktet kommer når hans morsomme, sprell levende, snille, omtenksomme og gode kamerat Tossa dør. Jeg-personen gråter i timesvis. Så begynner han å tenke på at han tross alt lever, puster, ser, kan gå, løpe, sparke fotball, gå på kino og dra på fisketurer: "Tossa var død. Jeg var levende" (s.25). Etter hvert kjenner han midt i sorgen en gnist av glede ved å være til. Holdninger Desperasjonen hos en ung gutt ved plutselig å miste hørselen er levende beskrevet. Han isolerer seg i fire måneder mens han kjemper med sorgen over å ikke mer kunne høre klangen og melodien i musikken eller stemmene til de han bryr seg om. Han trøster seg med at han fortsatt har glede av musikken, fordi han kjenner vibrasjonene og rytmen, og at han fortsetter å spille på instrumentet sitt. Novellen slutter brått med et avsnitt der leseren blir informert om hvilke fordeler en døvblitt har, i motsetning til en som er født uten hørsel: "Jeg har lettere for å gjøre meg forstått når jeg snakker, fordi jeg har hørt stemmen min de første seksten åra" (s.26). Igjen spør vi oss, vil en ung gutt som plutselig blir helt døv, fortsette å spille etter noter på instrumentet sitt og ha glede av det? Dette spørsmålet rettet vi derfor til en representant for Døvblittseksjonen i Norges Døveforbund. Hun mener at her er det individuelle forskjeller. Selv har hun ikke den samme gleden av musikken som før, til tross for at hun har en betydelig hørselsrest. Hun mener imidlertid at for en som har hatt et nært forhold til musikk og selv spiller et instrument, vil minnet om dette føre til at vedkommende fortsatt kan ha stor glede av musikken etter hørselstapet. Når det gjelder omtale av bøkene "Ina i Blomstervik" og "Kan du høre den blå fargen?", velger vi å henvise til Bogumila Slowilcowskas semesteroppgave ved NORBUSEM 1999: "Bøkene om Ina - en døv sett med hørendes øyne".

22 7. 1990-TALLET På 1990-tallet, i en periode da døvepolitikk og tegnspråk ble satt på satt på dagsorden, ble det utgitt flere skjønnlitterære tekster med døve karakterer. 1.08.97 ble læreplan for tegnspråk som førstespråk innført i grunnskolen. Det betydde at nå kunne døve barn bli undervist i sitt morsmål -tegnspråk. Odelstinget vedtok ny 3.9. til Opplæringsloven som gir tegnspråklige elever rettigheter til opplæring i og på tegnspråk i et tegnspråklig miljø. Det forventes at Lagtinget vil vedta 3.9. og at endringen vil bli fulgt opp i praksis. Jonna Widell beskriver ulike faser i utviklingen av den danske døvekulturen. Disse fasene er sammenlignbare med norske forhold. 11980 gikk døvekulturen inn i det hun kaller manifestasjonsfasen. Å manifestere betyr å vise hvem man er, å vise sine holdninger, å synliggjøre seg selv, hva man står for og hva man kan. Døve snakket om "døv bevissthet" (1997, s.lll). Disse holdningene preget også 90-tallet og gjør seg også gjeldene i dag. Tekstene vi omtaler i dette avsnittet, er av forskjellig slag og har ulike siktemål. 7.1 Foreldrefortellinger og litteratur av døve forfattere. "Elias - gutten med øynene", "Ronny og jeg gjennom kjærlighet og sorg", diktsamlingen "...blir godt inni oss!" og "Salomos forgård", er bøker som forteller og informerer om døvhet og døves kultur. De to førstnevnte er skrevet av foreldre, diktsamlingen av hørselshemmede barn og unge, mens "Salomos forgård " er skrevet av en forfatter som sier hun har lånt stemmen sin til de to døve hovedpersonene. 7.1.1 Foreldrefortellinger Bøkene om Elias og Ronny er skrevet av foreldrene til de døve guttene. "Bøker der foreldre forteller om sine erfaringer som foreldre til barn med handicap, kalles foreldrelitteratur" (Hans Clausen,1998, s.127). Deres kjerne er fortellingen om foreldrenes personlige opplevelse av det å få et funksjonshemmet barn. Fortellersynsvinkelen er foreldrenes. Slike fortellinger har således selvbiografiske trekk. Fortellingen blander elementer fra skjønnlitteratur og faglitteratur. De er for virkelige til å kunne kalles fiksjon, og for personlige til å kunne kalles faglitteratur. Et funksjonshemmet barn omtales i faglitteratur overveiende som en stressfaktor, belastning eller utgiftspost for foreldrene. Foreldrelitteraturen beretter om at barnet også kan være en

23 ressurs for dem. Slike holdninger kommer frem både i boken om Elias og i boken om Ronny. Noen foreldrefortellinger er primært skrevet til andre foreldre med funksjonshemmede barn, mens andre har som formål å skape offentlig og politisk forståelse for en bestemt gruppe. Det virker som om et viktig mål med fortellingen om Elias har vært nettopp dette siste, å fortelle om en ny generasjon døve i Norge. I andre foreldrefortellinger har skriveprosessen også vært et ledd i en bearbeidelse av erfaringene, slik det kommer frem i boka om Ronny. 7.1.1.1 " Elias - gutten med øynene" av Arne Ola Grimstad "Elias - gutten med øynene" handler om Elias som ble døv 2 år gammel på grunn av hjernehinnebetennelse i 1973.. Han omkom i en drukningsulykke i 1991. Det er Elias' far som forteller historien om Elias. Familien bor i Karasjok når Elias blir syk og mister hørselen. Vi får ta del i den første tiden etter at døvheten blir konstatert og følger Elias videre via Hørselsannekset i Namsos, Døveskolen i Trondheim og til Bjørkåsen videregående skole i Bergen. Før de skal igang med russefeiring deltar Elias og andre elever fra Bjørkåsen på en villmarkstur, som ender tragisk ved at kanoen til Elias og en kamerat velter. De to guttene drukner i det kalde vannet. Foruten å være en fin og varm beskrivelse av en døv gutts utvikling fra barn til nesten voksen, avspeiler også boka en utvikling i holdninger til døvhet, syn på tegnspråk og utdanningsmuligheter for døve fra 70 til 90-tallet. Holdninger I begynnelsen av boka er det lagt vekt på de problematiske sidene ved det å få et døvt barn. Foreldrene føler seg hjelpeløse og utilstrekkelige og kontakter "mirakelmennesker" for å helbrede Elias' hørselstap. I det første møtet med audiopedagogen etter at Elias' døvhet er et faktum, får foreldrene høre at tegnspråk bare vil forvirre og ødelegge for Elias' talespråk og evne til å avlese hørende. Men en døv vaktmester ansatt ved folkehøgskolen der foreldrene til Elias jobber, oppmuntrer familien til å bruke tegnspråk og setter i gang med opplæring. Han blir også et viktig forbilde for Elias. Det er viktig for døve barn å få kontakt med voksne døve som de kan identifisere seg med, skriver faren. Det er ikke lett for foreldrene å bestemme seg for at Elias skal gå på døveskole i Trondheim. Men faren gir uttrykk for at det, tross atskillelse og savn, var et riktig valg å ta. Årene i Trondheim blir viktige for Elias' utvikling som selvbevisst døv.

24 Bjørkåsen videregående skole i Bergen blir det naturlige valget for Elias etter grunnskolen. Han deltar nå aktivt i døves organisasjonsliv, og fremstilles som en døv av den nye generasjonen døve, som er velfungerende med klare mål for fremtiden og stolte av sin døve identitet. 7.1.1.2 "Ronny og jeg gjennom kjærlighet og sorg" av Eva Henriksen Boka handler om Ronny som er født døv i en hørende familie. Han omkom i en bilulykke, knapt 24 år gammel. Det er Ronnys mor som skriver fortellingen. Vi får høre om hans oppvekst i Mo i Rana, om morens kamp med helsevesenet for å få konstatert døvheten og om hans skolegangi Mo i Rana, Trondheim og Bergen. Senere far han jobb som tegnspråklærer. Denne arbeidserfaringen gjør at han vil utdanne seg til lærer, og han planlegger å ta studiekompetansegivende fag slik at han kan komme inn på lærerhøgskolen. Først skal han på en amerikatur med en kamerat. Nettopp hjemkommet fra USA, omkommer han i en bilulykke i nærheten av Al. Siste del av boka er en beskrivelse av sorgen moren opplever og om hvordan hun bearbeider den. Holdninger Når døvheten er konstatert, oppsøker også Ronnys mor healer for å prøve å helbrede ham for hans hørselstap. Den første tiden beskrives som tøff og hard. Når Ronny går integrert på en hørende barneskole klarer han seg fint faglig, men blir isolert og ensom. Etter en tid på døveskolen i Trondheim utvikler han seg til en foretaksom og aktiv skolegutt. Han er etter hvert mindre og mindre sammen med familien sin. Han sier selv at de døve også er familien hans og understreker hvor viktig fellesskapet med andre døve er for ham. På mange måter blir døve aldri fullt ut integrert i sin egen familie, skriver forfatteren. Hørende kommuniserer ikke på tegnspråk hele tiden den døve er til stede. Boka om Ronny er på samme måte som boka om Elias et viktig bidrag til litteraturen som informerer om døvhet, og om hvilke konsekvenser dette sansetapet har for den døve selv og hans/hennes nærmeste. Men denne boka er vel så mye en personlig beskrivelse av en mors forhold til sin sønn, og en bok om sorg og bearbeidelse av sorg. 7.1.2 Litteratur skrevet av døve forfattere Vi har ikke klart å oppspore andre skjønnlitterære tekster forfattet av norske døve enn diktsamlingen "...blir godt inni oss!". I antologien "Angels and Outcasts", hevdes det at det

25 relativt sparsommelige utvalget av døve forfattere i europeisk og amerikansk litteratur, blant annet skyldes at de døves morsmål er tegnspråk og at "... a man who has never recieved methodical instruction in his own language can hardly be expected to write well in another language" (Batson, 1985, s.xi). De døve forfatterne som det henvises til i antologien, har på linje med svarte forfattere en historie å fortelle, som ofte handler om undertrykkelse og en følelse av å være annenrangs. Vi finner også døve forfattere som understreker betydningen av tegnspråk. Noen tegner et bilde av den intellektuelle døve, den døve som isolerer seg eller den robuste aktive døve med appetitt på livet. 7.1.2.1 "... blir godt inni oss!" I denne diktsamlingen fra 1997 gir hørselshemmede barn og ungdom et bilde av hvordan de takler sine livsutfordringer. Mange av diktene forteller om ensomhet og en følelse av å være utenfor blant hørende, mens i andre dikt blir de positive sidene ved det å være døv fremhevet. Hensikten med samlingen er i følge forordet å styrke fellesskapsfølelsen hos hørselshemmede, og å skape større forståelse for hørselshemmedes livssituasjon. 7.1.2.2 "Salomos forgård" av Mette Elisabeth Nergård "Salomos forgård" er en roman om den jødiske skuespilleren Mira Zuckermann og hennes mor Judith. Begge er døve. Det er altså de to døve kvinnene som har fortalt sine historier til Mette Elisabeth Nergård, som så har skrevet dem ned. Dermed blir denne boka det nærmeste vi kommer romaner av døve forfattere. Boka gir både et innblikk i forholdene for døve i 1930-40årene i Tel Aviv der Judith vokser opp, og fra 60-70-tallet i Norge der vi følger Mira fra barn til voksen. Judith vokser opp i Tel Aviv i Israel i en familie med to døve og fire hørende søsken. Både moren og faren er hørende. Hun har et nært og godt forhold til sin mor, men hun er redd for faren som mishandler henne både fysisk og psykisk. Det virker som om han har problemer med å akseptere Judiths døvhet. 13 år gammel begynner Judith på skolen, i en døveklasse, sammen med sin døve bror Shlomo. Det er Judiths mor som har fått satt igang denne klassen for sine døve barns skyld. Barna blir undervist av en lærer som bruker tegn til tale, en kommunikasjonsform Judith finner både oppstykket, treg og unaturlig. Hun synes de hørende i hennes egen familie er flinkere i tegnspråk enn læreren.

26 Etter at læreren gjør seksuelle tilnærmelser ovenfor Judith, slutter hun på skolen og begynner å arbeide som syerske. Hun blir også svært flink til å lage mat. Judiths liv blir dramatisk. Hun blir gift og skilt, så enke og gifter seg til slutt med Nissan, Miras far. Miras historie begynner også i Israel. Hun vokser opp med døve foreldre og søsken, og familien holder seg sammen med andre døve familier. Hørende blir beskrevet som en perifer gruppe som Mira nesten ikke forholder seg til. Mira begynner på døveskole i Tel Aviv og registrerer at tre av medelevene som har hørende foreldre, behersker tegnspråk dårlig. Hun tror det må være trist å leve som døv alene blant hørende. Når Mira er 11 år gammel flytter hun og familien hennes til Norge. Hun begynner på Skådalen døveskole og trives godt der. Mira gjennomlever en aktiv ungdomstid med mange forelskelser og med teater som hovedinteresse. Hun får hovedroller i flere av døveteatrets stykker. Hun begynner på handelsskole på Sandaker. Der undervises det ikke på tegnspråk. Norsklærere er vanskelig å munnavlese og på rådgivers kontor kommuniserer hun via tolk. På grunn. av sin hørselsemning blir hun rådet til å bli teknisk tegner, heller enn psykolog eller skuespiller. Mira gifter seg, får to barn og skiller seg etter hvert. Hun far ikke hospitantstatus ved Statens teaterhøgskole. Uten at det sies direkte, er det døvheten og tegnspråket som er årsaken til dette. Etter noen måneder i dyp depresjon, far hun tilbud om å prøvespille i et stykke som heter "Guds forsømte barn." Endelig ser det ut til at hennes drøm begynner å gå i oppfyllelse. Holdninger Forfatteren av boka skriver i forordet at boka handler om kvinner og språk. Mira og Judith har begge fortalt sine livshistorier, og forfatteren uttrykker det slik at de har lånt hennes stemme. "Salomos forgård" blir dermed bok om døve sett fra de døves synsvinkel. Det er en bok om døves kultur, en bok om en minoritetsgruppes kamp for aksept og likestilling. Både Judith og Mira framstår som sterke, egenartede og lidenskapelig kvinner. Judith, som vokser opp i en hørende familie, virker ofte frustrert og føler seg annerledes, utstøtt og usikker i forhold til hørende, både i familien og utenfor. Mira, som er født inn i en døv familie, utvikler en sterk døv identitet. Hun møter frustrasjoner først når hun som halvt voksen kommer mer og mer i kontakt med det hørende samfunn, som setter grenser for hennes muligheter til selvrealisering.

27 7.2 Rytterne av Tor Edvin Dahl I motsetning til de andre bøkene vi har omtalt fra 90-tallet, er "Rytterne" en vanlig ungdomsroman skrevet av en hørende forfatter. Boka har ikke som hovedsiktemål å informere. Forfatteren av romanen, Tor Edvin Dahl ( 1943 ), har et stort og variert forfatterskap bak seg. Han har skrevet romaner, mange av dem kriminalromaner, novellesamlinger, skuespill, barne- og ungdomsbøker, lærebøker og andre fagbøker om de mest forskjelligartede emner. Blant annet har han vært medforfatter av boka "Tegn er Språk", en lærebok i tegnspråk. "Rytterne", som kom ut i 1997, handler om to 13 år gamle gutter. Jeg-personen, som er hovedpersonen i boka, er voksen når han forteller historien, som tar utgangspunkt i en dramatisk natt i Nordmarka. Vi får aldri vite navnet hans. De to guttene sykler innover i skogen en kveld på sensommeren. Syklene er hester. Bestevennen til jeg-personen heter David og er døv. Guttene møter en bråmoden 15 år gammel jente, Marion, som jeg-personen føler seg sterkt tiltrukket av, men som han til sist avviser til fordel for sin venn David. Senere på natten finner David Marion død. Det kommer frem på slutten av boka at hun er blitt antastet av en guttegjeng og omkommet ved et ulykkestilfelle, da hun prøvde å flykte fra dem. David forsvinner samme natt og reiser til Ål folkehøgskole for døve, og " reiser" dermed også ut av jeg-personens liv. Innvevd i denne handlingen får vi høre om jeg-personens familie og Davids skjebne. Jegpersonen føler seg avvist av faren. Han snakker så å si aldri til ham. De har ingen kontakt. Alle andre snakker varmt om faren, om hans berømmelse og varme utstråling. Sønnen opplever ikke denne siden av ham. Selv ikke når faren ligger for døden, kommer de nærmere hverandre. Moren virker også fraværende i sønnens liv, men trer litt mer frem når faren dør. David har ingen foreldre. Hans mor, som viser seg å være hovedpersonens tante, har tatt livet av seg, og da flyttet David hjem til hovedpersonens familie. Parallelt med historien om de to 13-åringene, går Bibelens fortelling om David som skal bli ny konge over isralittene, og om hans venn Jonathan.

Holdninger Den døve gutten David er en sentral person i boka. Han er hovedpersonens meget nære venn. Han inngår som en naturlig del av handlingen og er realistisk fremstilt. Forfatteren viser at han har godt kjennskap til døve og tegnspråk. Det fokuseres egentlig ikke på Davids døvhet, selv om den på mange måter blir lagt vekt på i karakteristikken av ham. David er David, ikke i kraft av at han er døv, men i kraft av at han er sterk og sann og har en viktig funksjon i hovedpersonens liv. Fortelleren sier flere ganger at "...han ville ha David." Et sted sier han: " Jeg ble Davids venn fordi jeg ikke ville ha min egen far" (s. 176). Det er kanskje ikke så rart at David blir en erstatning for faren, og derfor heller ikke tilfeldig at forfatteren lar ham være døv. Faren virker uten evne og vilje til kontakt med sønnen. I en situasjon der sønnen virkelig trenger farens støtte fordi han er redd, snur han ryggen til ham og svarer egentlig, henvendt til moren: "Det der er bare tull" (s. 120). David, derimot, er en som ikke gir seg før han far kontakt, og det kan ha med døvheten å gjøre. Han er avhengig av full tilstedeværelse for å forstå og bli forstått. Guttenes første møte beskrives slik: "... og David gikk rett mot meg, rett forbi faren min, grep tak i den høyre hånda mi, rykket i den, gjorde store munnbevegelser, tok tak i armen min også, holdt meg med begge hender." Et annet sted står det: " Ingen har noensinne tatt meg i armen med slik styrke som David. Alltid når han skulle si noe, tok han meg i arrnen" (s 61). David bruker ikke bare fysisk styrke for å oppnå kontakt. Blikket hans blir også ofte nevnt: "Han holdt meg med blikket sitt, han trakk meg til seg uten ord, og jeg skulle gjerne fortalt ham alt jeg visste, gitt ham alt jeg hadde" (s.168). David fremstilles ikke bare som sterk i kontakten. Han er sterk på andre måter også. Han beskrives for eksempel som uovervinnelig og stolt som kong David, i en konflikt med en elev som prøver å mobbe ham. David beskrives som suveren, men vi får ikke følelsen av at dette er nok et eksempel på idealisering av funksjonshemmede, slik Ørjaseter og forfatterne av Angels and Oucasts peker, på at ofte er tilfelle. Romanfiguren David må tolkes ut ifra hvilken funksjon han har i forhold til jeg-personen. Han er sett gjennom hans øyne. For ham er han et ideal, en erstatning, "...en drømmefigur og en trøsteklut", slik moren til hovedpersonen uttrykker det (s.211). Selv om en døv gutt har en viktig rolle i romanen, har nok ikke hovedhensikten med denne boka vært å informere om døvhet. Det vi får vite om døve og tegnspråk er riktignok informativt fordi det er godt og troverdig beskrevet, men "Rytterne" er først og fremst en bok om ubearbeidede barndomsminner, om avvisning, vennskap, pubertet og død. 28

29 Når vi leser bokas siste kapitler, sitter vi likevel igjen med en følelse av at forfatteren også ønsker å si noe om døves situasjon. Jeg-personens mor har lenge ment at det eneste riktige for David var å komme til Ål folkehøgskole. " Han trengte døve", sier hun i en samtale med sønnen og anklager ham samtidig for å ha holdt fast på David ut i fra egne behov. Når jegpersonen til slutt besøker ham på Ål, sier David fornøyd: "...Vi døve hører sammen. Det er godt å være sammen med mine folk" (s. 216).

30 8. AVSLUTNING De skjønnlitterære tekstene vi har funnet fram til kan ikke betraktes som en fullverdig oversikt over norsk litteratur med døve karakterer. Det var heller ikke gjennomførbart innenfor denne oppgavens rammer. I tekstene vi har funnet opptrer imidlertid de døve i ulike roller og skikkelser og fyller forskjellige funksjoner. Vi har tekster der den hørselshemmede er hovedpersonen og hvor hensikten kan være å informere om døvhet, og tekster der den hørselshemmede har en mindre fremtredende rolle og inngår som en naturlig del av handlingen. Holdningene til døve har forandret seg gjennom tidene, og dette gjenspeiler seg i mange av tekstene. Hvordan den døve blir fremstilt preges også av forfatterens kunnskap om og kjennskap til hørselshemmede, hvilket motiv han har hatt for å bruke en døv karakter, den perioden forfatteren lever i og hvorvidt han er en god eller dårlig forfatter. Vi synes at den litteraturen vi har funnet gir et variert bilde av hørselshemmede. De fremstår som individer og ikke som en ensartet gruppe. Tekstene kan gi hørende lesere bedre forståelse av døvhet, og hørselshemmede far mulighet for gjenkjennelse og identifikasjon. Sett i skolesammenheng kan mange av tekstene også egne seg som grunnlag for en drøfting av holdninger til hørselshemmede. Arbeidet med denne oppgaven har vært både tidkrevende, interessant og spennende. Vi er stadig blitt inspirert til å gå videre etter hvert som de døve karakterene har "dukket opp". Vi har fått øynene opp for behovet for en antologi, en samlet oversikt over tekster med døve karakterer, også i Norge, slik det er blitt laget både i USA og Sverige.

Primærlitteratur 31 Asbjørnsen, P.Chr. og Jørgen Moe (1983): "God dag, mann!" - "Økseskaft" s. 141-143, I: Norske Folkeeventyr II Oslo: Den norske bokklubben Bergum, Eivor, (1983): "Den store forandringa" s. 23-26. I: Natt og dag: Antologi med 18 forfattere. "... blir godt inni oss!" (1997), Bergen: Døves Forlag AS Dahl, Tor Edvin (1997): Rytterne. Oslo: Gyldendal Tiden Erkebiskop Nicolaus saga, ( 1877), s.127-128. I: Heilagra Manna sogur bind II Christiania: Bentzen forlag Fjørtoft, Arve (1944): Ikke som andre. Oslo: Smiths forlag Grimstad, Arne Ola (1993): Elias - gutten med øynene. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag Hansen, Maurits (1816): Emil s.151-216, I: Digtninger, Samlede. Christiania: Jacob Lehmann Harald Gildes saga, (1832) s. 175-205 I: Formanna sogur 7. bind Kjøbenhavn: Poppsku Henriksen, Eva (1996): Ronny og jeg gjennom kjærlighet og sorg. Bergen Døves Forlag AS Håvamål (1972), strofe 77,s 140 I : Kontrapunkt Oslo: Gyldendal Norsk Forlag Laksdøla saga (1989) s.7-175, I: Norrøn Saga II Oslo: Aschehoug Lønn, Øystein (1971): Arkeologen. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS Nergård, Mette E. (1991): Salomos forgård. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag Olav den helliges saga ( 1979), s.207-344. I: Norges Kongesagaer. Oslo Gyldendal Norsk Forlag Sturlunga saga (1904), s. 475. I: Bind 11 København og Kristiania: Gyldendalske boghandel Nordisk forlag Sundvor, Pål (1968) Paradisporten. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag Wassmo, Herbjørg (1981) Huset med den blinde glassveranda. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Sekundærlitteratur 32 Basilier, T. (1973): Hørselstap og egentlig døvhet i sosialpsykiatrisk perspektiv. Oslo: Universitetsforlaget. Batson, T. and E. Bergman (1985): Angels and Outcasts, An anthology of Deaf Characters in Literature. Washington DC: Gallaudet College Press. Beyer, E. (1995): Norsk Litteraturhistorie Bind 7 Oslo: Tano Aschehoug Brekke, P. (1971): Bokanmeldelse, Dagbladet. Clausen, H., B. Kirkebæk og B. Sætersdal (1998): Folkediktning om menneske med handicap før og nu s. 35-52 og Forældrelitteratur - forældre til børn med handicap s. 127-139. I : Fortelling, konstruksjon og mennesker med funksjonshemming. Otta: Tano Aschehoug Eriksson, P. (1994): Dövas historia, DaubhaR - daufr - döver - döv, en faktasamling DEL 1. Orebro: SIH Læromedel. Fritzner, J. (1973), (original 1853): Ordbog over Det gamle Norske Sprog. Oslo: Universitetforlaget Haakonsen, D. L. Fetveit m.fl. (1972): Norrøn litteratur s. 11-45. I: Kontrapunkt. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. Halvorsen, F. (1944) Bokanmeldelse, Aftenposten. Sander, T. ( 1999) : Allmenn døvehistorie. I: Kompendium for tegnspråk I, 10 vekttall Notater fra videoforeleserne. Oslo: Institutt for spesialpedagogikk. Schrøder, O. (1968): Bokanmeldelse, Morgenposten 28.8. Slowikowska, B (1999): Bøkene om Ina.= en døv sett med hørendes øyne Semesteroppgave (NORBUSEM) Vikse, V. (1994): Enestående, unik - annerledes. Fem bøker om funksjonshemmede i barnelitteraturen 1963-1988. Nordisk hovedfag,uib Vogt-Svendsen, M. (1983): Norske døves tegnspråk. Trondheim: Tapir Forlag Widell, J. (1997): Døves kultur... fra åbning og isolation til manifestation og ligestilling. Aalborg: Døveskolemes Materialecenter. Ørjasæter, T. (1981): The role of children's books in integrating handicapped children into everyday life. UNESCO

Tidligere utgivelser i Statped skriftserie Se www.statped.no/bibliotek/skriftserie for mer utfyllende informasjon Nr. 1 Skavlan, Sigvald: Throndhjems Døvstumme-Institut Program udgivet i anledning af institutets 50-aarige bestaaen. Møller kompetansesenter, 2002 Nr. 2 Hoven, Grete: Veiledning til KALA. Trøndelag kompetansesenter, 2002 Nr. 3 Hoven, Grete: Leik og leik, fru Blom En studie av AD/HD-barns leikatferd. Trøndelag kompetansesenter, 2002 Nr. 4 Nordtvedt, Trine og Øvrelid, Marit: Synlig men blir vi sett - hørt og tatt på alvor? Trøndelag kompetansesenter, 2003 Nr. 5 Skogseth, Olav: Datamaskiner formidlet gjennom folketrygden. Trøndelag kompetansesenter, 2003 Nr. 6 Østvik, Jørn, Aagård, Mia, Myklebust, Arne: Taleteknologi - en bro til samhandling Trøndelag kompetansesenter, 2003 Nr. 7 Onsøyen, Ragnhild, Øvrelid, Marit, Hoelgaard, Liv Margrete: Synlig - men ikke sett. Trøndelag kompetansesenter, 2003 Nr. 8 Vetrhus, Bjarne: Matematikk og AD/HD - En kartlegging av vansker og tiltak. Sørlandet kompetansesenter, 2003 Nr. 9 Rolandsen, Wenche: Bedre utnyttelse av IKT-hjelpemidler. Trøndelag kompetansesenter, 2003 Nr. 10 Samuelsen, Anne Sofie Salberg: Læring i skolenettverk - En studie av læringsutbyttet i en skolebasert nettverksmodell. Trøndelag kompetansesenter, 2003 Nr. 11 Falsen, Lise, Lindeberg, Tove Bjørner: Hørselshemmede i norsk litteratur. Møller kompetansesenter, 2003 Nr. 12 Aas, Berit: Word 2000, Tastaturhefte. Huseby kompetansesenter, 2003 Nr. 13 Bjelland, Terje: Noen norske barn med AD/HD med påvist nytte av sentralstimulerende medikamenter. Sørlandet kompetansesenter, 2003 Nr. 14 Holten, Mali, Nordskog, Åsmund, Sorkmo, Jørgen: ( ) Samla sett det beste opplæringstilbudet ( ). Øverby kompetansesenter, 2003 Nr. 15 Skogseth, Olav: Rapport fra prosjektet Samspill via skjerm. Trøndelag kompetansesenter, 2003 Nr. 16 Bartlett, Ingalill: Kroppsøving i klasse med elev som er synshemmet. Huseby kompetansesenter, 2003 Nr. 17 Brevik, Kari, Grøstad, Kjersti, Jessen, Edle, Qvale, Annelise, Torgersen, Sissel: Kunst og håndverk i klasse med elev som er synshemmet. Huseby kompetansesenter, 2003

Nr. 18 Øvrelid, Marit, Hoelgaard, Liv Margrete: Dialogens kraft - en mulighet til utvikling. Trøndelag kompetansesenter, 2004 Nr. 19 Eric, Maia: Jeg er ikke så flink til å snakke - men har mye å fortelle!. Trøndelag kompetansesenter, 2004 Nr. 20 Eckhoff, Gro, Handorff, Jan Arne: Nonverbale lærevansker (NLD). Torshov kompetansesenter, 2004 Nr. 21 FOM felles oppmerksomhet, Huseby og Tambartun kompetansesentra, 2004 Nr. 22 Østvik, Jørn, Lauvsnes, Frode: Bilder til dialog og opplevelse, Trøndelag kompetansesenter, 2004 Nr. 23 Ulland, Tor: Bruke Windows XP med skjermleser, Huseby kompetansesenter, 2004 Nr. 24 Slåtta, Knut: VEILEDER, Bruk av individuelle opplærings- og deltagelsesplaner (IODP) for elever med multifunksjonshemming, Torshov kompetansesenter, 2004 Nr. 25 Bergrud, Gunleik: Lær blindeskrift punkt for punkt, Huseby kompetansesenter, 2004 Nr. 26 Marit Kval Hagemoen, Kari Opsal, Kerstin Hellberg, Sissel Krabbe, Arve K. Borøy, Stephen von Tetzchner: Jeg har noe å si - strategisk språkbruk hos barn som utvikler alternativ og supplerende kommunikasjon, Berg gård skole, 2004 Nr. 27 Fauske kommune, Spesialpedagogisk senter i Nordland, Møller kompetansesenter: Sluttrapport fra prosjektet Overgang barnehage-skole for hørselshemmede, Møller kompetansesenter, 2004 Nr. 28 Liv Astrid Agledahl, Svein Erik Jensen, Ann Kristin Kjemsaas, Svein Størksen: Atferds/samspillsproblematikk -forståelse og kompetanseheving i et systemperspektiv, Nordnorsk spesialpedagogisk nettverk, 2004 Nr. 29 Kari Brevik, Annelise Qvale: Punktvis Kurs i punktskrift for ungdom og voksne - del 1, Huseby kompetansesenter, 2004 Nr. 30 Grete Hoven, Anne Lise Angen Rye: Flere hoder tenker bedre enn ett Læringsstrategier for elever med AD/HD. En kasusstudie av læringsprosesser i to klasserom, Trøndelag kompetansesenter, 2004 Nr. 31 Henny Oppedal Krafft: Lek og bevegelse - Bevegelsesutvikling hos små barn som er blinde og sterkt svaksynte CD med barnesanger, Huseby kompetansesenter, 2004 Nr. 32 Usher syndrom - en kort beskrivelse, Det statlige kompetansesystemet for døvblinde, 2004

Hørselshemmede i norsk litteratur Lise Falsen og Tove Bjørner Lindeberg har skrevet denne semesteroppgaven som omhandler hørselshemmede i norsk litteratur. Det finnes ingen systematisk oversikt over litteratur med døve karakterer, eller litteratur skrevet av døve forfattere i Norge. Et viktig mål for denne oppgaven har derfor vært å finne aktuell litteratur. Forfatterne har i tillegg sett på hvordan den hørselshemmede blir fremstilt i de ulike tekstene. Oppgaven ble skrevet i Oslo, 2000. Utgiver: Møller kompetansesenter Adresse: Søbstadvn. 65, 7088 Heimdal Telefon: 72 59 65 00 Faks: 72 59 65 01 E-post: moller@statped.no Utgivelsesår: 2003 Statped skriftserie nr.: 11 Bestilles fra: Nettbutikken på http://www.statped.no/moller ISSN: 1503-271X ISBN: 82-7812-071-4 Møller kompetansesenter Statlig spesialpedagogisk støttesystem