Nettrelaterte overgrep og rettspraksis Overgrep som følge av kontaktetablering på internett

Nettrelaterte overgrep og rettspraksis Overgrep som følge av kontaktetablering på internett Redd Barnas visjon er en verden der barns rettigheter er innfridd: som respekterer og verdsetter alle barn som lytter til barn og gir barn innflytelse hvor alle barn lever i frihet og trygghet Redd Barna Storgt. 38 0182 Oslo Postadresse: Postboks 6902 St. Olavs plass N-0130 Oslo Tel + 47 22 99 09 00 Faks +47 22 99 08 50 www.reddbarna.no Hanne Nicolaisen ISBN 82-7481-163-1 Rapportnummer 01-08

Forord Barn har rett til å bruke Internett på en trygg måte! Barn og unge bruker Internett mye, både hjemme og på skolen. Nettet er en viktig informasjonskilde og en arena for underholdning. Barn bruker også Internett for å holde kontakt med venner og bekjente og for å treffe jevnaldrende. Internett er et offentlig rom og derfor underlagt de samme lover og regler som samfunnet for øvrig. Det som gjør Internett spesielt, er at man kan utgi seg for å være hvem som helst. Verken barn eller voksne er underlagt den samme sosiale kontrollen som ellers i samfunnet. Det bidrar til å øke barns sårbarhet for å bli utsatt for krenkende ord og handlinger når de kommuniserer på nettet. I tillegg gir Internett også voksne som har en intensjon om å begå overgrep, en enkel mulighet til å komme i kontakt med barn. Redd Barna har arbeidet for å bekjempe nettrelatert misbruk av barn siden 1996, og vår oppgave er blant annet å bidra til ny kunnskap om rettsapparatets reaksjoner på overgrep mot barn. Rapporten Nettrelaterte overgrep og rettspraksis er skrevet av jurist Hanne Nicolaisen. Den handler om hvordan politiet og rettsvesenet behandler saker der barn har vært utsatt for seksuelle overgrep fra en person de har kommet i kontakt med på Internett. Første del gjennomgår det rettslige utgangspunktet for å regulere seksuelle overgrep mot barn. Videre ser en på hvordan politiet får kunnskap om slike saker, og hvordan sakene etterforskes. Rapporten tar deretter for seg hvordan domstolene behandler saker om seksuelle overgrep mot barn på Internett. Avslutningsvis fremmes det forslag til forskjellige tiltak myndighetene bør iverksette for å styrke barns vern mot seksuelle overgrep på Internett. Redd Barna takker Ragnhild Hennum ved Universitet i Oslo, som har vært veileder i arbeidet med rapporten. I

Vi retter også en takk til Gunnar og Reidars Holsts legat, som har finansiert rapporten. Gro Brækken Generalsekretær Redd Barna II

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING 1 1.1 Barns bruk av internett 1 1.2 Det rettslige utgangspunkt 3 2 POLITIETS BEHANDLING AV OVERGREP SOM FØLGE AV KONTAKTETABLERING PÅ INTERNETT 19 2.1 Innledning 19 2.2 Nærmere om hvordan politiet gjøres kjent med overgrep mot barn på internett 20 2.3 Politiets etterforskning ved mistanke om overgrep som følge av kontaktetablering på internett 21 2.3.1 Politiets generelle etterforskningshjemler og metoder 21 2.3.2 Politiets klarlegging av mistanken bruk av spaning og provokasjon 21 2.3.3 Identifisering av den antatte overgriperen betydningen av ip-adresser 25 2.3.4 Sikring av bevismateriale beslag og pålegg om utlevering 26 2.4 Oppsummering 29 3 RETTSPRAKSIS OM OVERGREP DER BARNET HAR MØTT OVERGRIPEREN PÅ INTERNETT 30 3.1 Innledning 30 3.2 Generelt om momenter ved straffutmålingen 32 3.3 Kontaktetablering på internett med påfølgende seksuelt overgrep ved møte 34 3.3.1 Innledning 34 III

3.3.2 Vektlegging av kontaktetableringssituasjonen 34 3.3.3 Fornærmedes alder som moment ved vurderingen av handlingens staffbarhet 36 3.3.4 Uriktig informasjon om alder 37 3.3.5 Jevnbyrdighet i alder og utvikling 39 3.3.6 Kjærlighetsforhold 42 3.3.7 Betydningen av at barnet er i en særlig sårbar situasjon 44 3.3.8 Overgrep der barnet har medvirket i gjennomføringen 45 3.4 Fiktive nettidentiteter som forutsetning for overgrep 49 3.5 Internett som del av overgrepssituasjonen 50 3.6 Oppsummering 52 4 TILTAK 54 4.1 Tiltak for å avdekke overgrep på Internett 54 4.1.1 Innledning 54 4.1.2 Skjerpede krontrollrutiner for operatører av chattesider og pålagt meldeplikt til politiet 54 4.2 Tiltak for å forebygge overgrep og effektivisere etterforskningen 55 4.2.1 Innledning 55 4.2.2 Registrering og lagring av identifikasjonsdata 55 4.2.3 Elektronisk signering ved bruk av chattekanaler og andre kontaktsider 56 4.3 Lovendring, straffeloven 201 bokstav c 57 5 LITTERATURLISTE 59 5.1 Lover 59 5.2 Forskrifter 59 5.3 Forarbeider 59 5.4 Rettspraksis 60 5.5 Rundskriv 61 IV

5.6 Litteratur 61 5.7 Artikler 62 5.8 Rapporter 62 V

1 Innledning 1.1 Barns bruk av internett Internett er en viktig del av mange barns hverdag. Det benyttes som læringsverktøy i skolen, og har en sentral rolle i barns fritid. Internett er blitt en viktig kunnskapskilde for å få svar å på store og små spørsmål, og er et underholdningsverktøy eksempelvis ved bruk av spill. Internett har også fått en viktig rolle som arena for sosialt samvær. Såkalt chatting - samtaler over internett - har i mange tilfeller erstattet telefon og benyttes i stor grad til å snakke med venner og komme i kontakt med nye mennesker. Det finnes etter hvert utallige muligheter for dem som ønsker å bruke internett til å kommunisere med andre. Man kan delta på chattekanaler, i nettsamfunn, i interessefora og så videre. Det finnes også stadig flere måter å gjennomføre samtalene på. De kan eksempelvis foregå ved mail, ved livesamtale på en chattelinje med eller uten kamera, eller ved skype (telefon over nettet). Internett tilbyr stor grad av anonymitet. Man trenger ikke oppgi personlige opplysninger, i alle fall ikke korrekte, dersom man ikke ønsker det. Lise på 13 år kan være Mette 16 år eller Roar på 41 år kan være Tomas 15 år. Muligheten for anonymitet har både positive og negative sider. På den ene siden kan det være enklere å gi uttrykk for holdninger og oppfatninger man av ulike grunner ikke gir uttrykk for i andre sammenhenger. På den andre siden gir anonymitet relativt god beskyttelse mot sanksjoner ved uønsket opptreden som for eksempel mobbing, sjikanøse utspill eller trusler. Internett gir også voksne som ønsker å begå overgrep en unik mulighet til å komme i kontakt med barn. Den voksne kan utgi seg for å være en annen, yngre 1

person, og barna har ingen mulighet til å undersøke om personen er den vedkommende utgir seg for å være. I følge en rapport fra Justis- og politidepartementet fra desember 2007 har om lag 22 % av alle norske barn møtt noen de har kommet i kontakt med på internett. I de aller fleste tilfellene møtte barna jevnaldrene, og møtene foregikk uten problemer. I enkelte tilfeller møtte barn voksne. Ifølge rapporten opplyste under 10 % av de barna som har møtt noen de har kommet i kontakt med på internett at de opplevde verbale eller fysiske ubehageligheter på møtet. Blant de som opplevde slike ubehageligheter var de fleste unge jenter rundt 15-16 år. 1 I denne rapporten skal jeg belyse nærmere hvordan saker der barn har vært utsatt for seksuelle overgrep fra en person de har kommet i kontakt med på internett behandles av politiet og rettsvesenet. 2 Rapporten ser blant annet på hvordan politiet får kunnskap om slike saker og hvordan sakene etterforskes. Hovedvekten i rapporten ligger imidlertid på hvordan domstolene behandler saker om seksuelle overgrep mot barn der bruk av internett har hatt en rolle i gjennomføringen av overgrepet. Dette gjelder særlig hvilke momenter retten vektlegger i vurderingen av handlingens straffbarhet. Til slutt fremmes enkelte tiltak med det siktemål å styrke barns vern mot seksuelle overgrep som følge av bruk av internett. Først gjøres det imidlertid kort rede for reglene som kan tenkes å få anvendelse ved slike overgrep. 1 På vei mot et tryggere Norge. Rapport fra Justis- og politidepartementet desember 2007 side 7. 2 Rapporten belyser ikke spørsmål vedrørende overgrepsbilder mot barn selv om internett har en viktig rolle i spredningen av dette materialet. Rapporten omhandler overgrep der barnet har kommet i kontakt med overgriper på internett. Dette vil som den store hovedregel ikke være tilfelle for saker om barnepornografi. Rettspraksis om saker der kontakt er etablert på internett og den voksne har overtalt barnet til å sende seksualiserte bilder av seg selv, eller tatt bilder av barnet ved et senere møte, vil imidlertid omfattes av denne rapporten. 2

1.2 Det rettslige utgangspunkt Med seksuelle overgrep som følge av kontaktetablering på internett tenker man kanskje i første rekke på tilfeller der en voksen har utnyttet et barn til egen seksuell tilfredsstillelse i form av samleie eller beføling etter å ha avtalt et møte i en kontaktkanal på internett. Det finnes en rekke kontaktkanaler der slike avtaler kan inngås, som eksempel kan datingsider, blogger, nettsamfunn og online spill nevnes. Det finnes imidlertid også andre typer overgrep barn kan utsettes for. Den voksne kan for eksempel overtale barnet til å sende seksualiserte bilder av seg selv eller til å foreta seksualiserte handlinger foran webkamera. Slike handlinger kan være alt fra seksuell posering og stripping til beføling og samleielignende handlinger. Internett er en del av det offentlige rom og følgelig underlagt de samme lover og regler som samfunnet for øvrig. Straffeloven har en rekke bestemmelser som regulerer seksuelle overgrep mot barn. 3 De fleste bestemmelsene regulerer ikke kontaktsituasjonen særskilt. Det er selve overgrepet som er gjenstand for regulering, hvordan overgriper kommer i kontakt med barnet er i utgangspunktet ikke avgjørende. Dette gjelder blant annet straffeloven 195 og 196, som er de bestemmelsene de fleste rettsavgjørelsene gjennomgått for denne rapporten knytter seg til. Straffeloven sondrer mellom ulike typer seksuelle overgrep etter overgrepets alvorlighetsgrad. Seksuell omgang anses å være den mest alvorlige formen for overgrep, deretter seksuell handling og så seksuell atferd. Seksuell omgang og seksuell handling er begge overgrep mot noen. Ved slike overgrep gjøres barnet til direkte deltaker ved at den voksne foretar handlinger med hennes kropp eller hun foretar handlinger med den voksne, 3 Med barn menes i denne rapporten personer under den seksuelle lavalder på 16 år. Dette til tross for at menneskerettsloven og barnekonvensjonen også anser personer mellom 16 år og 18 år som barn. Avgrensningen er begrunnet i at den seksuelle lavalder utgjør skillet mellom straffri og straffbar seksuell omgang ved samtykke. Frivillig seksuell omgang mellom personer over 16 år er lovlig i motsetning til seksuell omgang der en av partene er under 16 år. Slik seksuell omgang er ulovlig uavhengig av om den seksuelle omgangen fra barnets side er frivillig eller ikke. 3

seg selv eller andre. Dette er annerledes for overgrep som består i seksuell atferd. Slike overgrep foretas ovenfor noen, ikke mot noen. Ved slikt overgrep er barnets rolle som tilskuer. Den voksne masturberer eller blotter seg eksempelvis foran barnet. For denne rapportens vedkommende er de aktuelle straffebestemmelsene om seksuelle overgrep mot barn: Straffeloven 195 Den som har seksuell omgang med barn under 14 år, straffes med fengsel inntil 10 år. Dersom den seksuelle omgangen var samleie, er straffen fengsel i minst 2 år. Fengsel inntil 21 år kan idømmes dersom a) handlingen er begått av flere i fellesskap, b) handlingen er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, c) handlingen er foretatt ovenfor barn under 10 år og det har skjedd gjentatte overgrep, d) den skyldige tidligere har vært straffet etter denne bestemmelsen eller etter 192, eller e) fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse. Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom, jf. smittevernloven 1-3 nr. 3 jf. nr. 1, regnes alltid som betydelig skade på legeme eller helse etter denne paragrafen. Villfarelse om alder utelukker ikke straffeskyld. Straff etter denne bestemmelsen kan falle bort eller settes under det lavmål som følger av første ledd annet punktum dersom de som har hatt den seksuelle omgangen, er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Dette er den strengeste bestemmelsen om seksuelle overgrep mot barn, og regulerer seksuell omgang med barn under 14 år. 4

Som seksuell omgang regnes som nevnt i bestemmelsens første ledd blant annet samleie. Hva som regnes som samleie i lovens forstand fremgår av straffeloven 206. Med samleie menes vaginalt og analt samleie. Handlinger som likestilles med samleie og som dermed også er seksuell omgang, er innføring av penis i munn (oralt samleie) og innføring av gjenstand i skjede eller endetarmsåpning. Ved seksuelle overgrep mot barn under 14 år regnes også innføring av penis mellom de små og store kjønnslepper som samleie. Seksuell omgang er ikke begrenset til samleietilfellene. Som seksuell omgang regnes også samleielignende forhold som fysisk berøring mellom blottede kjønnsdeler. Videre omfattes at en mann fører sin blottede penis mellom fornærmedes lår og holder eller beveger det der til han får sædavgang, og samleielignede bevegelser mot en annens blottede mage eller rumpe. Som seksuell omgang regnes også ensidig og gjensidig masturbasjon. Suging og slikking av kjønnsorganer der overgriper slikker fornærmedes vagina vil også regnes som seksuell omgang, mens det er samleie dersom fornærmede må ta overgripers penis i sin munn. Innføring av finger/fingre i vagina eller endetarmsåpning regnes også som seksuell omgang. 4 Seksuell omgang avgrenses nedad mot seksuell handling. Seksuell handling omfatter andre former for seksuell berøring av en annens kropp enn de som regnes som seksuell omgang. Grensedragningen kan i enkelte tilfeller være vanskelig, eksempelvis ved masturbasjon. Avgjørende for om et overgrep skal betegnes som seksuell omgang eller seksuell handling er berøringens intensitet. 5 Seksuell handling behandles nærmere under redegjørelsen for straffeloven 200 andre ledd. Skyldkravet etter straffeloven 195 er forsett, jf. straffeloven 40 første ledd. Enkelt forklart betyr dette at den voksne har begått overgrepet med viten og vilje. Forsettskravet omfatter i utgangspunktet alle straffbarhetsbetingelsene, også at barnet er under 14 år. Bestemmelsen oppstiller imidlertid en viktig reservasjon i tredje ledd. Hva gjelder barnets 4 Matningsdal (1995) side 428-429. 5 Matningsdal (1995) side 488. 5

alder kreves det ikke forsett. Etter tredje ledd har overgriperens oppfatning om barnets alder ingen betydning dersom barnet er under 14 år. Regelen om barnets alder gir etter sin ordlyd tilsynelatende anvisning på en objektiv vurdering. Dette er imidlertid ikke tilfellet. I Rt-2005-833 slo Høyesterett fast at det må innfortolkes en reservasjon for de tilfeller der det ikke er utvist uaktsomhet i vurderingen av barnets alder. 6 Det er derfor bare i de tilfellene der den voksne har vært uaktsom at han kan straffes. Uaktsomhet vil foreligge dersom den voksne slår seg til ro med barnets opplysninger om egen alder (eksempelvis 16 år) selv om barnets opptreden eller utseende indikerer at hun er under 14 år. Bestemmelsen svarer etter dette i realiteten til regelen om kunnskap om barnets alder der barnet er mellom 14 og 16 år (straffeloven 196). Det vises derfor til gjennomgangen av 196. Det er irrelevant for straffbarheten om barnet har samtykket til den seksuelle omgangen. Frivillighet, og endog initiativ til den seksuelle omgangen fra barnets side, fritar ikke den voksne for straff. Bestemmelsen om seksuell omgang med barn under 14 år åpner i fjerde ledd for at straffen kan falle bort dersom partene er jevnbyrdige i alder og utvikling. Regelen er utslag av en rimelighetstankegang: Dersom ei jente på 15 år og en gutt som nettopp har fylt 16 år har samleie kan det virke urimelig å straffe 16-åringen dersom den seksuelle omgangen var frivillig. Vilkårene er kumulative slik at jevnbyrdighet må foreligge både i forhold til alder og i forhold til utvikling. I praksis godtas ikke stor aldersforskjell. Der den ene parten eksempelvis er syv år eldre enn den andre, men de til tross for dette mentalt sett er jevnbyrdige, vil regelen ikke komme til anvendelse. Overgriperen straffes i disse tilfellene. Strafferammene etter 195 er strenge. Utgangspunktet er at slike overgrep kan straffes med fengsel i inntil ti år. Ved samleie kan fengsel i inntil 15 år idømmes, jf. straffeloven 6 Reservasjonen ble ansett påkrevd av hensyn til uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2. 6

17 første ledd bokstav a. 7 Ved særlig kvalifiserende omstendigheter nevnt i andre ledd kan fengsel i 21 år idømmes. Det utmåles primært ubetinget fengselsstraff ved seksuell omgang med barn under 14 år. 8 Straffeloven 196 Den som har seksuell omgang med barn under 16 år, straffes med fengsel inntil 5 år. Fengsel inntil 15 år kan idømmes dersom a) handlingen er begått av flere i fellesskap, b) handlingen er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, c) den skyldige tidligere har vært straffet etter denne bestemmelsen eller etter 192 eller 195, eller d) fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse. Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom, jf. smittevernloven 1-3 nr. 3 jf. nr. 1, regnes alltid som betydelig skade på legeme eller helse etter denne paragrafen. Villfarelse om alder utelukker ikke straffeskyld, med mindre ingen uaktsomhet foreligger i så måte. Straff etter denne bestemmelsen kan falle bort dersom de som har hatt den seksuelle omgangen, er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Bestemmelsen regulerer seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år. Den omfatter samme type overgrep som 195, og det vises derfor til redegjørelsen ovenfor hva gjelder bestemmelsens virkeområde. Fornærmede kan ikke gi straffriende samtykke til den seksuelle omgangen, og som etter 7 Hennum (2004) side 4. 8 Matningsdal (1995) side 445 har en gjennomgang av rettspraksis etter bestemmelsen. 7

195 er skyldkravet forsett. Forsettet omfatter barnets alder. Ved forsettsvurderingen legges den voksnes oppfatninger til grunn, og dersom den voksne trodde barnet var over den seksuelle lavalder på 16 år straffes han ikke etter 196. Vilkåret er imidlertid at ingen uaktsomhet foreligger om oppfatningen av barnets alder. Vurderingen av om vedkommende har vært tilstrekkelig aktsom er meget streng. Vilkåret er eksempelvis ikke oppfylt dersom en voksen ved grunn til tvil om barnets alder ikke har foretatt seg noe for å få denne bekreftet/fastslått, men kun har slått seg til ro med barnets påstand. 9 På samme måte som etter 195 kan straff falle bort ved jevnbyrdighet i alder og utvikling. Det godtas en noe større aldersforskjell mellom partene etter 196 enn etter 195. Alderstrinn skal vektlegges, og det er derfor av betydning om fornærmede er 14 eller 15 år. Hvor fornærmede har kommet lenger enn normalt i sin utvikling er det anledning til å legge mindre vekt på aldersdifferansen. I praksis vil en aldersforskjell på tre til fire år kunne godtas. Strafferammene er lavere etter 196 enn etter 195. Hovedregelen er at fengsel inntil fem år kan idømmes. Det foreligger ikke minstestraff ved samleie slik som etter 195. Ved særlig kvalifiserte omstendigheter kan fengsel i inntil 15 år idømmes. De straffskjerpende omstendighetene sammenfaller med 195 med unntak av 195 andre ledd bokstav c om meget lav alder for fornærmede (under 10 år). Straffeloven 192 Den som a) skaffer seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd, eller b) har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, eller c) ved vold eller ved truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv, 9 Matningsdal (1995) side 456 med henvisning til uttalelse fra Straffelovsrådet. 8

straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år. Ved vurderingen av om det er utøvd vold eller truende atferd eller om fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, skal det legges vekt på om fornærmede var under 14 år. Straffen er fengsel i minst 2 år dersom a) den seksuelle omgangen var samleie, eller b) den skyldige har fremkalt en tilstand som nevnt i første ledd bokstav b for å oppnå seksuell omgang. Fengsel inntil 21 år kan idømmes dersom a) voldtekten er begått av flere i fellesskap, b) voldtekten er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, c) den skyldige tidligere er straffet etter denne bestemmelsen eller etter 195, eller d) den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse. Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom, jf. smittevernloven 1-3 nr. 3 jf. nr. 1, regnes alltid som betydelig skade på legeme eller helse etter denne paragrafen. Den som ved grov uaktsomhet gjør seg skyldig i voldtekt etter første ledd, straffes med fengsel inntil 5 år. Foreligger omstendigheter som nevnt i tredje ledd, er straffen fengsel inntil 8 år. Bestemmelsen regulerer voldtekt, som er en av de groveste seksualforbrytelsene i straffeloven. 10 Bestemmelsen angir i første ledd flere typer overgrep som alle regnes som voldtekt. Alternativene er likestilte. Det første alternativet (bokstav a) er den type overgrep som 10 Straffeloven 192 har ingen øvre aldersgrense tilsvarende 195 og 196. Bestemmelsen beskytter personer over og under 16 år. 9

tradisjonelt har vært regnet som voldtekt. I disse tilfellene er den seksuelle omgangen oppnådd ved bruk av vold eller truende atferd. Som vold regnes enhver maktanvendelse mot fornærmedes legeme som utføres med et forsett å overvinne en alvorlig ment motstand. 11 Eksempler på slik vold er slag og spark, at gjerningspersonen tar kvelertak på fornærmede, holder henne fast eller presser henne mot et gulv. Det kreves ikke at fornærmede gjør motstand for at en handling skal regnes som vold. Det kreves heller ikke at fornærmede settes ut av stand til å gjøre motstand eller at skadevolder ikke makter å gjennomføre handlingen på grunn av motstanden. 12 Voldsbegrepet er relativt og favner vidt. Det er klart at det må foreligge en eller annen form for kraftanstrengelse fra gjerningspersonen for at handlingen skal anses som vold, men hva som nærmere kreves vil kunne variere fra situasjon til situasjon. Som moment i vurderingen av om det er utøvd vold eller truende atferd, skal det legges vekt på fornærmedes alder, jf. bestemmelsens første ledd siste setning. I dette ligger at det skal mindre til for å anse en kraftanstrengelse som vold der denne er utført mot et barn under 14 år enn der den er utført mot en voksen. 13 Bestemmelsens angivelse av aldersmomentet skal ikke tolkes antitetisk, det vil si motsetningsvis. Alder kan vektlegges også i andre sammenhenger enn i vurderingen av om det er utøvd vold. Videre kan alder vektlegges selv om fornærmede ikke er under 14 år. Der fornærmede for eksempel er en eldre kvinne, vil hennes høye alder kunne vektlegges i vurderingen av om det er utøvd vold. Også andre momenter enn alder kan vektlegges, for eksempel hvor handlingen har funnet sted eller relasjonen mellom gjerningspersonen og fornærmede. 14 Som truende atferd regnes verbale trusler eller annen skremmende opptreden mot fornærmede selv eller noen som står fornærmede nær. Det er ikke krav om at truslene 11 Bratholm (1995) side 429. 12 Bratholm (1995) side 429 og 547-548. 13 Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) side 111. 14 Ertzeid (2006) side 349. 10

gjelder en straffbar handling. Bestemmelsen er overtrådt også dersom gjerningspersonen truer med å fortelle en hemmelighet eller spre rykter om fornærmede. 15 På samme måte som ved vold skal det ved vurderingen av om seksuell omgang har funnet sted som følge av trusler, legges vekt på om fornærmede er under 14 år. Trusselbegrepet er relativt, slik at terskelen for hva som skal anses som trusler er lavere for barn enn for voksne. En trussel vil kunne oppfattes annerledes og mer alvorlig av et barn enn av en voksen, og vurderingen av om lovens vilkår er oppfylt vil avhenge av fornærmedes alder og forutsetninger. 16 De to øvrige alternativene er relativt nylig inntatt i voldtektsbestemmelsen. Overgrep som reguleres av bokstav b var straffbare også tidligere, men da etter en annen bestemmelse. Handling som regulert i bokstav c var tidligere ikke straffbar. 17 Straffelovens 192 første ledd bokstav b retter seg mot seksuell omgang med en person som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen. Om fornærmede er bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingen på annen måte har ingen betydning. Alternativene er likestilte. Som eksempel på slike tilstander kan nevnes søvn, beruselse eller fysisk funksjonshemning. 18 Det siste alternativet som regnes som voldtekt er der noen ved vold eller truende atferd tvinger noen til å ha seksuell omgang med en annen eller utføre tilsvarende handlinger med seg selv, jf. bokstav c. 15 Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) side 111. 16 Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) side 32. 17 Dagens bokstav b og bokstav c ble tatt inn i voldtektsbestemmelsen ved en lovendring i 2000. Dette gjelder også alternativet om truende atferd i bokstav a. Seksuell omgang ved truende atferd var tidligere regulert i 194 første ledd mens seksuell omgang der fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen var regulert i 193 første ledd. 18 Ertzeid (2006) side 351. Der fornærmede på grunn av et overmaktsforhold følelsesmessig ikke er i stand til å motsette seg den seksuelle omgangen, reguleres forholdet av 193. 11

Skyldkravet etter voldtektsbestemmelsen er forsett. Forsettet må omfatte aller deler av gjerningsbeskrivelsen. Dette betyr at der voldtekten er gjennomført ved bruk av vold eller truende atferd, må gjerningspersonen ha forstått at den seksuelle omgangen er oppnådd som følge av dette. Der fornærmede er ute av stand til å motsette seg handlingen må gjerningspersonen ha oppfattet dette, og til tross for dette gjennomført seksuell omgang med fornærmede. Forsett er imidlertid ikke det eneste skyldkravet etter 192, også den som grovt uaktsomt begår voldtekt, straffes. Ved en uaktsomhetsvurdering vurderes handlingens forsvarlighet. Avgjørende er om gjerningspersonen er sterkt å bebreide for at han ikke oppfattet at den seksuelle omgangen er skaffet til veie ved vold eller truende atferd, eller at fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen. Voldtektsbestemmelsen opererer med tre ulike strafferammer for forsettlig voldtekt. Etter første ledd kan fengsel inntil 10 år anvendes. Dersom voldtekten rammes av andre ledd inntrer en minstestraff på 2 år samtidig som den øvre del av strafferammen økes til 15 år. 19 Ved særlig kvalifiserte omstendigheter som nevnt i tredje ledd er straffen fengsel inntil 21 år. De straffskjerpende omstendighetene sammenfaller med 195, med unntak av 195 andre ledd bokstav c om meget lav alder for fornærmede (under 10 år). Strafferammene for grov uaktsom voldtekt er noe lavere enn for forsettlig voldtekt. Hovedregelen ved grov uaktsom voldtekt er at fengsel inntil 5 år kan idømmes. Ved kvalifiserte omstendigheter kan fengsel inntil 8 år idømmes. 19 Straffeloven 192 andre ledd, jf. 17 første ledd bokstav a. 12

Straffeloven 200 Den som foretar seksuell handling med barn under 16 år, straffes med fengsel inntil 3 år. Den som forleder barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd som nevnt i 201, straffes med fengsel inntil 3 år. I tilfelle som nevnt i annet ledd, kan fengsel inntil 6 år idømmes dersom handlingen er begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Ved avgjørelsen av om særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, skal det særlig legges vekt på hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, stilling, avhengighetsforhold eller nært tillitsforhold og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte. 196 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende. Bestemmelsen regulerer overgrep bestående i seksuell handling. Seksuell handling avgrenses oppad mot den mer alvorlige seksuell omgang. Som seksuell handling regnes seksuell berøring av barnets kropp. Dette omfatter kyssing og omfavnelser, at den voksne beføler barnets kjønnsorgan og bryst utenpå eller innenfor klærne og at barnet beføler den voksnes kjønnsorgan. Det kreves ikke at partene er i kontakt med hverandre for at det skal foreligge seksuell handling, selv om det er disse tilfellene som er mest praktiske. Eksempelvis vil det kunne regnes som seksuell handling at en voksen onanerer til sædavgang over et barn som ligger på ryggen. 20 Bestemmelsen rammer også den som forleder barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd. Dette betyr at den som forelder et barn til eksempelvis å strippe foran webkamera eller blotte seg, kan straffes. 20 Matningsdal (1995) side 488. 13

Strafferammen er fengsel i inntil tre år i normaltilfellene både ved seksuell handling og hvor noen forleder et barn til å utvise seksuelt krenkende atferd. Ved særlig skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil seks år idømmes. Straffeloven 201 Den som i ord eller handling utviser seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd a) b) c) i nærvær av eller overfor barn under 16 år, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år. Atferd som nevnt i første ledd bokstav b og c anses forøvet overfor noen også når den er forøvet gjennom bruk av telefon, Internett, eller annen elektronisk kommunikasjon. Bestemmelsen favner i utgangspunktet vidt og rammer et bredt spekter av forhold. Den omfatter seksuelt krenkende atferd både i ord og i handling. Det vanligste eksempelet på seksuelt krenkende handling er blotting, men også kikking rammes. Som seksuelt krenkende ord kan være grov og slibrig snakk. 21 Straffeloven 201a Med bøter eller fengsel inntil 1 år straffes den som har avtalt et møte med et barn under 16 år, og som med forsett om å begå en handling som nevnt i 195, 196 eller 200 annet ledd har kommet frem til møtestedet eller et sted hvor møtestedet kan iakttas. Villfarelse om alder utelukker ikke staffeskyld, med mindre ingen uaktsomhet foreligger i så måte. 21 Hennum (2004) side 9. 14

Straff etter denne bestemmelsen kan falle bort dersom de som har avtalt å møtes, er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling Dette er den nye groomingbestemmelsen. Bestemmelsen ble tatt inn i straffeloven i april 2007. Groomingbestemmelsen skiller seg fra de øvrige reglene om seksuelle overgrep i straffeloven ved at den ikke kriminaliserer et konkret overgrep, men hensikten å begå et overgrep. Der en voksen kommer i kontakt med barn og avtaler et møte i den hensikt å begå et overgrep kan han straffes for overtredelse av groomingbestemmelsen. Det er altså intensjonen, formålet eller hensikten med avtalen som straffes. Slike avtaler om møte ble før vedtakelsen av groomingbestemmelsen regnet som forberedelse til straffbar handling for de fleste bestemmelsene om seksuelt overgrep mot barn. Denne forberedelsen var ikke straffbar. 22 Groomingbestemmelsen ble begrunnet i behovet for å beskytte barn mot overgrep på et tidligere stadium enn det som var tilfellet før vedtakelsen. Departementet fant imidlertid ikke grunn til å kriminalisere selve kontaktetableringen. Særlig hva gjelder internett kan det være flere aktverdige grunner til at voksne og barn har kontakt med hverandre. Den voksne og barnet deler eksempelvis samme interesse for en idrett eller et spill, og utveksler erfaringer eller spiller mot hverandre på nettet. I følge departementet er en slik kontakt vesentlig mindre straffverdig og i mange tilfeller også legitim, i motsetning til hva som er tilfelle når den voksne benytter kontakten til å avtale et møte med et barn, og spesielt der møtet skal gjennomføres uten foreldrenes kunnskap. Avtalebegrepet skal tolkes vidt. Det rammer ikke tilfeller hvor en voksen uanmeldt dukker opp et sted, eksempelvis på en fritidsklubb eller etter fotballtrening. Har den voksne derimot fått et barn til å oppgi hvor det befinner seg til et bestemt tidspunkt, kan et møte etter omstendighetene anses avtalt. Dette til tross for at barnet ikke har oppfattet at det er 22 Ot.prp. nr. 18 (2006-2007) side 9. 15

inngått en avtale. Bestemmelsen rammer avtaler uavhengig av om det er den voksne eller barnet som skal reise. Det stilles ikke kvantitative krav til kontakten, det er tilstrekkelig at møte avtales ved første gangs kontakt. Straffansvar inntrer fra den voksne har kommet frem til avtalt møteplass eller befinner seg på et sted der møteplassen kan iakttas. Dersom den voksne ikke ønsker å gjennomføre møtet når avtale er inngått, må han aktivt avlyse avtalen for å unngå straffansvar. 23 Skyldkravet er forsett. I likhet med 196 har groomingbestemmelsen en regel om at villfarelse om fornærmedes alder ikke fritar for straff, med mindre ingen uaktsomhet foreligger i denne vurderingen. Den voksne høres ikke med at han trodde fornærmede var over 16 år med mindre denne vurderingen er aktsom. Der det er grunn til tvil om barnets alder kan den voksne ikke slå seg til ro med barnets egne opplysninger, men må forsøke å få alderen fastslått på andre måter. Straff kan falle bort dersom partene er omtrent jevnbyrdige i alder og utviking. Bestemmelsen svarer til regelen i 195 fjerde ledd og 196 fjerde ledd, og det vises derfor til gjennomgangen ovenfor. Groomingbestemmelsen er ikke ment benyttet i konkurrens med de strengere straffbestemmelsene om seksuelle overgrep mot barn. Dette betyr at dersom den voksne har gjennomført samleie med et barn under 14 og derfor overtrådt en strengere straffbestemmelse enn groomingbestemmelsen (straffeloven 195), blir ikke overtredelsen av groomingbestemmelsen påtalt som selvstendig forhold. Det er da den strengere bestemmelsen tiltalen tas ut etter. 24 Straffeloven 203 23 Ot.prp. nr. 18 (2006-2007) side 18. 24 Ot. prp. nr. 18 (2006-2007) side 22. 16

Den som mot vederlag har seksuell omgang eller handling med en person under 18 år, straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år. Villfarelse om alder utelukker ikke straffeskyld, med mindre aktsom god tro foreligger. Denne bestemmelsen rammer kjøp av sex fra barn. Bestemmelsen rammer både handlinger som regnes som seksuell omgang og som seksuell handling. For en nærmere redegjørelse vises det til gjennomgangen ovenfor. Avgjørende etter denne bestemmelsen er om den seksuelle omgangen er foretatt mot vederlag og om den som selger de seksuelle tjenestene er under 18 år. Bestemmelsen beskytter også barn som er over den seksuelle lavalder, men under myndighetsalder (mellom 16 og 18 år). Kundens alder er uten betydning så lenge han er over den kriminelle lavalder (15 år). Skyldkravet er forsett. Den voksne kan imidlertid straffes dersom han har utvist uaktsomhet i vurderingen av fornærmedes alder. Straffeloven 204 Den som...... c. overlater pornografi til personer under 18 år, eller... straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Men pornografi menes i denne paragrafen kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrådende, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av lik, dyr, vold og tvang. Som pornografi 17

regnes ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål. Den som uaktsomt foretar handling som nevnt i første ledd, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder. På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller uaktsomt unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i første ledd. Bestemmelsen forbyr å overlate pornografi til personer under 18 år. Pornografi har en viktig funksjon ved overgrep mot barn. I mange tilfeller benytter den voksne pornografi, også overgrepsbilder av barn, for å normalisere og legitimere seksuell kontakt mellom voksne og barn. I så måte er pornografi et viktig element i groomingprosessen, men overlatelse av pornografi til barn er også et selvstendig lovbrudd. Det kreves at materialet er stilt til barnets disposisjon over en kortere eller lengre periode. Det er ikke tilstrekkelig å vise barnet en pornografisk film. Dette stiller seg annerledes dersom den voksne sender barnet film eller bilder med pornografisk materiale som det er ment at barnet skal oppbevare og se på fra sin egen pc. 25 25 Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) side 92. 18

2 Politiets behandling av overgrep som følge av kontaktetablering på internett 2.1 Innledning Det har vært et ønske om at denne rapporten så langt det er mulig ser nærmere på hvordan politiet håndterer og etterforsker saker der internett er benyttet i forbindelse med seksuelle overgrep mot barn. Dette omfatter blant annet hva som karakteriserer anmeldelser om seksuelle overgrep mot barn der barnet har møtt overgriper på internett, politiets registrering og oppfølgning av sakene, samt om det foreligger overordnede instrukser og retningslinjer for politiets arbeid med slike saker. Politiets arbeids- og registreringsverktøy er av en slik karakter at en detaljert gjennomgang av anmeldelser krever at man fysisk går igjennom politiets saksdokumenter. Politiets registreringsverktøy, omtalt som BL, har rett nok en egen kategori for seksuelle overgrep, men gir ingen informasjon om omstendighetene rundt overgrepet. Det er derfor ikke mulig å se hvor mange saker, eller hvilke saker, som gjelder seksuelle overgrep der barnet har truffet overgriperen på nettet. Uten å ha direkte tilgang til de enkelte anmeldelser er det heller ikke mulig å gi klare svar på hva som kjennertegner de sakene politiet etterforsker ved mistanke om overgrep etter kontaktetablering på internett. KRIPOS, som bistår det enkelte politidistrikt i de mer alvorlige sakene, opplyser at saker om seksuelle overgrep mot barn etter møte på internett er uensartede, og fremgangsmåte, overgrepstype, partenes alder og lignende varierer. Tilsvarende variasjon gjør seg også gjeldende i de saker som ender for retten, slik det vil fremgå av gjennomgangen av rettspraksis i kapittel 3. 19

2.2 Nærmere om hvordan politiet gjøres kjent med overgrep mot barn på internett Selv om man ikke uten en tidkrevende gjennomgang nærmere kan tallfeste antall seksuelle overgrep mot barn som har sitt utspring i kontaktetablering på internett, må det kunne legges til grunn at slike saker forekommer i et ikke ubetydelig antall. Det er imidlertid trolig kun et fåtall saker som gjøres kjent for politiet. Politiet får kunnskap om slike saker på ulike måter. For det første får politiet kjennskap til sakene ved melding om overgrepet fra fornærmede selv, hennes verge eller andre. Melding kan gis relativt uformelt ved at noen sender et tips til KRIPOS tipslinje på nett; www.tips.kripos.no, eller mer formelt ved at den fornærmede leverer en politianmeldelse på forholdet. Ikke alle saker tilkommer politiet fra personer som selv har blitt utsatt for seksuelle overgrep på internett. I følge KRIPOS patruljeres internett av politiet på eget initiativ som en del av politiets forebyggende arbeid. Nettsider og portaler som politiet mistenker er arena for overgripere oppsøkes og overvåkes av etterforskere. Også de som driver nettsider eller chattekanaler bidrar til at politiet gjøres kjent med mistanke om seksuelle overgrep på internett. Mange kontaktkanaler har såkalte chattemonitorer som overvåker samtalene som føres på nettsiden, og disse rapporterer mistenkelige samtaler til politiet. 20

2.3 Politiets etterforskning ved mistanke om overgrep som følge av kontaktetablering på internett 2.3.1 Politiets generelle etterforskningshjemler og metoder Reglene om hvordan politiet skal gjennomføre etterforskning finnes i straffeprosessloven kapittel 18 og påtaleinstruksens annen del. Videre har Riksadvokaten som er øverste leder for den delen av politiets virksomhet som knytter seg til iretteføring av straffesaker i rundskriv nr. 3/1999 gitt en nærmere presisering av reglene. For visse sakstyper foreligger egne etterforskningsrundskriv, men dette gjelder ikke for etterforskning av seksuelle overgrep. Etterforskning iverksettes når det er grunn til mistanke om en straffbar handling. 26 Etterforskningen iverksettes og utføres av politiet i det enkelte politidistrikt. Siden politiets etterforskning av saker om nettrelaterte overgrep mot barn følger de vanlige regler og retningslinjer, og etterforskningen ikke forestås av et nasjonalt organ, vil det kunne variere på hvilke mistankegrunnlag etterforskning iverksettes og hvordan den utøves. Noen særtrekk skal imidlertid fremheves i det dette kapittelet. 2.3.2 Politiets klarlegging av mistanken bruk av spaning og provokasjon Når politiet først er gjort kjent med en mistanke om overgrep mot barn på internett, og det således er grunnlag for å åpne etterforskning, vil det første skrittet normalt være å undersøke nærmere om mistanken er berettiget. Dersom politiet allerede på dette tidspunkt er gitt utfyllende opplysninger om mistanken, for eksempel gjennom en detaljert anmeldelse fra fornærmede, vil man forholdsvis raskt ta i bruk alminnelige etterforskningsmetoder slik som avhør av fornærmede og eventuelle vitner, ransaking av mistenktes bolig for å sikre bevis og så videre. Dersom mistanken 26 Straffeprosessloven 224 første ledd. 21

derimot knytter seg til overgrepssituasjoner som skjer på nettet, for eksempel gjennom forsøk på å oppnå kontakt med mindreårige på kontaktsider og lignende, vil det normalt gjøres ytterligere undersøkelser for å få bekreftet mistanken. Ved overgrep på internett vil særlig spaning på den mistenkte og bruk av provokasjon være aktuelle etterforskningsmetoder. 27 Spaning Begrepet spaning er i strafferettslig forstand definert som at politiet lar sine observasjoner styre av mistanke om forberedelse til, eller av at det er begått, en straffbar handling. Det er ikke noe krav for å bedrive spaning at politiet kjenner gjerningspersonens identitet. Det såkalte politimetodeutvalget har definert spaning slik at den er rettet mot en spesiell person eller et spesielt sted i motsetning til overvåkning som er rettet mot allmennheten som sådan, uten konkret mistanke om at det er begått noen straffbar handling. 28 Det kan reises spørsmål ved om det at en etterforsker følger med på samtalene som pågår på en åpen chattetside på internett der alle kan se hva som skjer er å betegne som spaning. Tradisjonelt har all overvåkning av kommunikasjon via tekniske hjelpemidler vært ansett som kommunikasjonskontroll, en metode som krever lovhjemmel og kun kan benyttes ved de mest alvorlige forbrytelsene. På den annen side vil observasjon av åpne samtaler på nettet kunne gjøres av alle, uten at man bryter noen straffebestemmelser eller på annet vis krenker personverninteresser. Da metoden ikke er lovregulert er også de nærmere vilkårene for spaning uklare. Spaning vil være en av de metodene politiet setter inn allerede i startfasen, og er ikke særlig inngripende. Det må derfor antas at det er tilstrekkelig at de alminnelige vilkårene for å sette i gang etterforsking er oppfylt. Politiet må ha rimelig grunn for å mistenke at vedkommende har begått en straffbar handling. Det kan ikke oppstilles noe krav til 27 Opplyst i samtale med Harald Skjønsfjell, KRIPOS. 28 NOU 2004:6 Mellom effektivitet og personvern side 56 57. 22

handlingens alvorlighet for å sette i gang spaning. Det må være tilstrekkelig at mistanken refererer seg til en straffbar handling. 29 Kommunikasjonskontroll Dersom politiet skal overvåke en lukket samtale mellom to personer på internett, vil man måtte definere dette som kommunikasjonskontroll. Reglene om kommunikasjonskontroll er tatt inn i straffeprosessloven 216a første ledd bokstav a, der det heter at politiet på nærmere angitte vilkår kan gis tillatelse til kommunikasjonskontroll av en mistenkts telefon eller datamaskin. Avgjørende er om den straffbare handlingen som politiet mistenker er begått eller skal begås medfører en straff på fengsel i ti år eller mer. På grunn av dette er det kun overtredelse av bestemmelsene om samleie med barn under 14 år (straffeloven 195 første ledd andre punktum), og voldtekt og seksuelle overgrep mot barn ved særlig kvalifiserte omstendigheter (straffeloven 192 andre ledd, 195 andre ledd og 196 andre ledd) som berettiger bruk av kommunikasjonskontroll. Kontrollen kan bestå i avlytting av samtale eller annen kommunikasjon til og fra bestemte telefoner eller datamaskiner som den mistenkte besitter eller må antas å ville bruke, jf. bestemmelsens tredje ledd. Datamaskinen som eventuelt skal avlyttes må identifiseres. Bestemmelsen omfatter kontroll av tekst eller bilde selv om dette rent språklig ikke regnes som avlytting. 30 Bestemmelsen regulerer overføring av informasjon fra en avsender til en mottaker. Dette betyr at det bare er signalstrømmen mellom to kommunikasjonsanlegg som kan avlyttes. Finnes informasjonen som kommuniseres, eller annen informasjon, lagret på ett eller flere av de anlegg som benyttes i kommunikasjonen, vil dette ikke omfattes av avlyttingsadgangen. Politiet må benytte reglene om beslag eller utlevering for å få tilgang til slik lagret informasjon, jf. neste punkt. Som eksempel kan nevnes e-post: En melding 29 NOU 2004:6 side 63. 30 Ot.prp. nr. 64 (1998-1999) side 156. 23

som er lagret hos avsenderen, mottageren eller på en server kan politiet bare få tilgang til gjennom beslag eller utleveringspålegg. 31 Det er grunn til å tro at kommunikasjonskontroll ikke vil være særlig relevant som etterforskningsmetode i saker om seksuelle overgrep mot barn. Der den voksnes kommunikasjonsverktøy kan identifiseres og vedkommende utviser stor aktivitet ovenfor flere barn, kan avlytting muligens være aktuelt dersom politiet tidlig får kunnskap om aktiviteten. I de fleste tilfeller foregår imidlertid kontakten mellom en voksen og ett barn, og politiet får ikke kjennskap til kontakten før etter at overgrepet er begått. I tillegg er det kun ved kvalifiserte omstendigheter reglene om kommunikasjonskontroll kommer til anvendelse, noe som innsnevrer adgangen ytterligere. Provokasjon Av de øvrige etterforskningsmetoder politiet benytter når internett er arena for det straffbare forhold, er det grunn til å peke på den etterforskningsmetode som omtales som provokasjon. Politiets bruk av provokasjon i etterforskningsøyemed er ikke lovregulert, men vilkår for bruk og krav til gjennomføringen er behandlet i Riksadvokatens rundskriv nr. 2/2000. 32 Provokasjon vil si at politiet er deltaker i gjennomføringen av den straffbare handlingen. I følge KRIPOS benyttes provokasjon på ulike måter ved etterforskning av seksuelle overgrep mot barn på internett. For det første tar politiet over kontakt som allerede er etablert mellom et barn og en (potensiell) overgriper. Etterforskeren trer inn i den identitet barnet har benyttet på internett, uten at overgriperen gjøres kjent med dette. For det andre legger politiet ut egne identiteter på de såkalte chattekanalene (lokkeduer). Politiet skaper for eksempel en profil for jente13* og venter til noen tar kontakt med denne. 31 Ot.prp. nr. 64 (1998-1999) side 156. 32 I rundskrivet punkt 2.3 fremheves seksuelle overgrep mot barn som et område som berettiger bruk av provokasjon på internett. 24

Det er strenge regler for politiets bruk av provokasjon som etterforskningsmetode. Politiet kan ikke opptre slik at de fremprovoserer en straffbar handling som ellers ikke ville blitt begått. Grunnvilkårene for provokasjon er at overgriper må ta initiativet til den straffbare handlingen og det må allerede foreligge et marked for denne. Dette betyr at overgriper må ha muligheten til å gjennomføre den straffbare handlingen uten politiets medvirkning. 33 2.3.3 Identifisering av den antatte overgriperen betydningen av ip-adresser Et grunnleggende spørsmål politiet raskt må søke besvart i etterforskningen er hvem som har begått overgrepet, eventuelt hvem som planlegger å begå et overgrep. Der politiet ikke har annen informasjon om overgriper enn at han har kommunisert med barnet på internett, må etterforskerne først identifisere personen bak brukeridentiteten. I arbeidet med å ta rede på hvem som har hatt kontakt med barnet via internett er det av betydning for politiet å lokalisere hvilken ip-adresse overgriperen har benyttet. En ipadresse har nesten samme funksjon som et telefonnummer, ved at den identifiserer hvilket tilgangspunkt som er benyttet ved oppkobling på nettet. Alle ip-adresser har en eier. Informasjon om eierskap er registrert i åpne databaser på internett, og politiet vil derfor relativt enkelt kunne fastslå hvem som er registrert som eier av den internettilkoblingen som er benyttet. Eieren av en ip-adresse er imidlertid ikke nødvendigvis den som faktisk har benyttet tilkoblingen til å være på internett. Eksempelvis vil privatpersoner som har et internettabonnement gjennom Telenor ikke selv stå som eier av ip-adressen de benytter. I dette tilfelle vil Telenor eie ip-adressen og abonnenten vil låne denne når vedkommende benytter internett. Når politiet i disse tilfellene undersøker ip-registeret vil de kun få opplysning om at Telenor eier adressen, men ikke hvem som har benyttet seg av den. Ved å kontakte Telenor vil imidlertid politiet kunne få vite hvilken 33 Riksadvokatens rundskriv nr. 2/2000 punkt 2.2. I tillegg må provokasjon kun benyttes når andre, tradisjonelle etterforskningsmetoder er utilstrekkelige, det må kun benyttes i samsvar med prosessuelle bestemmelser og grunnprinsipper og må besluttes på kompetent nivå, jf. punkt 2.4. 25

abonnent som har benyttet den aktuelle ip-adressen på det tidspunktet den straffbare handlingen ble begått, dersom Telenor har registrert disse opplysningene. Kunnskap om eier av ip-adressen og hvilken abonnent som har benyttet den, medfører ikke nødvendigvis kunnskap om hvem som har begått den straffbare handlingen. Der eksempelvis husstanden til privatabonnenten består av flere medlemmer (for eksempel en familie på fire, med to voksne og to barn på 17 og elleve år), kan det være problematisk å fastslå hvem som benyttet datamaskinen til å kommunisere med barnet. Dersom alle nekter for å ha benyttet datamaskinen på det aktuelle tidspunkt og i tillegg hevder å ikke vite noe om hvem som har benyttet den, byr dette på en utfordring for politiet. Det skaper enda større problemer for etterforskningen dersom overgriperen har benyttet en internettkafe eller andre offentlige eller private aktører som tilbyr tilgang til trådløst nettverk. Lokaliseringen av ip-adressen vil da kun gi politiet informasjon om at overgriperen har benyttet nettet på for eksempel et bibliotek eller en bensinstasjon. I hvilken grad biblioteket eller bensinstasjonen registrerer brukeropplysninger på dem som gis tilgang til nettet vil kunne være helt avgjørende for muligheten til å fastslå hvem som har begått overgrepet. I Norge forligger det i dag ingen plikt til registrering av brukernes personlige opplysninger for aktører som tilbyr bruk av eget nett. Det er heller ikke vanlig å foreta slik registrering. Dersom brukerne ikke er registrert, er politiet avhengig av observasjoner gjort av ansatte og andre gjester for å komme nærmere hvem som kan ha begått overgrepet. Dette vil ofte være meget tidkrevende arbeid uten særlig stor sannsynlighet for å identifisere personen som har begått den straffbare handlingen. 2.3.4 Sikring av bevismateriale beslag og pålegg om utlevering Når det er på det rene at det er begått en straffbar handling, og politiet har en mistanke til hvem som har begått overgrepet, er det en vesentlig oppgave å sikre tilstrekkelige bevis til at vedkommende kan tiltales og straffes. 26