DE RELIGIØSE MINORITETENES SITUASJON I MIDTØSTEN

REFERAT FRA SEMINAR: DE RELIGIØSE MINORITETENES SITUASJON I MIDTØSTEN * Dato: 7. sept 2006 Sted: Rica Park Hotell, Drammen Arrangør: Norsk Misjon i Øst * BIDRAGSYTERE: Kjell Magne Bondevik foredrag Biskop Thomas Britt Strandlie Thoresen Shoaib Muhammed Sultan Tore Lindholm respons Ed C. Brown anbefalinger Lars Inge Magerøy Jon-Geir Dittmann innleder møteleder (Referatet er, med visse unntak, ikke en komplett og ordrett gjengivelse av seminaret i sin helhet, men en forenklet sammenfatning på bakgrunn av notater fra seminaret.) 1

VELKOMSTHILSEN OG INNLEDNING: LARS INGE MAGERØY STYRELEDER I NMØ (Gjengitt i sin helhet.) Kjære seminardeltakere! Det er en glede for meg å ønske dere hjertelig velkommen til dette seminaret, som skal sette søkelyset på de religiøse minoritetene i Midtøsten, og deres situasjon. Det ligger i kortene at seminaret holdes fordi disse minoritetene befinner seg i en vanskelig situasjon. Dette vil bli belyst fra ulike vinkler gjennom dagens foredrag. Dere som kjenner Bjørn Wegge, har allerede sett at det ikke er han som står her. Bjørn Wegge, generalsekretær i Norsk Misjon i Øst, har dessverre blitt syk etter en reise til Indonesia, og kan ikke være til stede i dag. Mitt navn er Lars Inge Magerøy, og jeg er styreleder i NMØ. I Bjørns fravær er det min oppgave å innlede kort til dagens tema. Midtøsten ligger i skjæringspunktet mellom tre kontinenter, og er i dag et av verdens mest konfliktfylte områder. Konfliktene har mange årsaker. Noen av dem handler om etniske motsetninger. Noen springer ut av strid om land, vann, olje og andre naturressurser. Men det er også et faktum at religion spiller en sentral rolle i konfliktbildet. Og det er ikke så rart, for ingen steder i verden ligger de hellige stedene så tett som her. I dette området har minst fire verdensreligioner sitt utspring og sine hellige steder. Den dominerende religionen i de fleste land er islam. Unntaket er selvsagt Israel. Men det er også en rekke minoritetsgrupper i området. Både jødedom og kristendom har lange og dype røtter her, og føler selvsagt at de fortsatt skal ha en naturlig plass. Den koptiske kirke i Egypt fører for eksempel sine røtter tilbake til evangelisten Markus, som kanskje skrev sitt evangelium i Alexandria. I mange hundre år var denne kirken Egypts nasjonale religion, men enda lenger har den levd i skyggen av islam, og er i dag en presset minoritet. Biskop Thomas vil fortelle oss mer om dette i sitt foredrag. Bahá í er en langt yngre religion, som har sine røtter i Iran, hvor religionens tilhengere utsettes for diskriminering og trakassering. Dette er tema for et eget foredrag. Det finnes også minoriteter som vi aldri hører om. Da jeg var i Damaskus i fjor møtte jeg to kvinner, flyktninger fra Irak, som tilhører en gruppe som har Johannes døperen som sin store profet. Jeg visste faktisk ikke at det eksisterte et slikt trossamfunn, men det gjør det altså. Og som minoritet med bare noen tusen tilhengere er de selvsagt en svært sårbar gruppe i et krigsherjet land. Det er mitt inntrykk at situasjonen for de religiøse minoritetene i området generelt sett forverrer seg. Delvis har dette sammenheng med den politiske situasjonen i verden, med en tilspissing av forholdet mellom Vesten særlig USA og den islamske del av verden. Både kristne og jøder identifiseres gjerne med Vesten, uansett hvilke politiske 2

holdninger de selv måtte ha, og blir behandlet deretter. Vi ser også at minoriteter kommer i klemme mellom større grupper. Det gjelder for eksempel de kristne i en by som Betlehem, som lenge har hatt en stor kristen befolkning. I dag er denne gruppen sterkt redusert. I februar i år hadde nylig avdøde Jon Lilletun en interpellasjon i Stortinget, hvor han stilte spørsmål til utenriksministeren om hva han vil gjøre for å styrke vernet om trosfriheten. Ved en tilfeldighet kom spørsmålet opp i Stortinget like etter at norske og danske ambassader var angrepet i flere land i Midtøsten. I sin begrunnelse for interpellasjonen understreket Lilletun at alle menneskerettene er like viktige. Men han hevdet at det i dag er særlig viktig å fokusere på trosfrihet. Jeg siterer: Årsaka til at vi treng merksemd på trusfridom, er at temaet har vore forsømt, meir enn mange andre menneskerettar. Det skjer i dag grove brot på trusfridomen, utan at dette får særleg merksemd. Difor treng saka større politisk merksemd. Heller ikkje menneskerettsorganisasjonar har hatt trusfridom høgt på agendaen. Lilletun nevnte bl.a. noen land i Midtøsten som eksempler på grove brudd på trosfriheten. Vi vet at det i flere land i området er forbundet med livsfare å skifte religion, for eksempel fra islam til kristendom. I enkelte land er selv det å eie en bibel ansett som en svært alvorlig forbrytelse. Senest i sommer har vi sett at Midtøsten er ei kruttønne, bokstavelig talt. Veien til fred synes uendelig lang. Vi kan ikke skape fred i området ved å holde et seminar i Drammen. Fred forutsetter dialog og vilje til forsoning, på tvers av alle skiller. Det forutsetter også at alle stemmer blir hørt, spesielt deres stemmer som til vanlig ikke blir hørt. Derfor er dagens tema viktig. Uansett hvilket styresett og hvilken ideologi som dominerer, må vi kreve rett til fri religionsutøvelse for alle grupper. Slik er det dessverre ikke i Midtøsten i dag. Vårt håp for dette seminaret er både at det skal gi oss større kunnskap om minoritetenes situasjon, og at det skal gi oss innsikt i de mekanismene som fører til diskriminering og undertrykkelse. Arrangør av seminaret er Norsk Misjon i Øst, en organisasjon som ble opprettet i 1967 for å kjempe for trosfriheten bak Jernteppet. Etter Jernteppets fall er vi opptatt av situasjonen i de land som i dag er spesielt dårlige på dette området. Mange land med ulike regimer synder her, men det er dessverre et faktum at mange av landa i Midtøsten ligger spesielt dårlig an. Derfor er dette dessverre et svært aktuelt område. Da er det en glede for meg å gi ordet til dagens første foredragsholder, Kjell Magne Bondevik, i dag leder av Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. Han er også nylig valgt til leder av Kirkenes Verdensråds komite for politiske og etiske spørsmål. Nærmere presentasjon er vel overflødig! 3

FOREDRAG: KJELL MAGNE BONDEVIK LEDER FOR OSLOSENTERET FOR FRED OG MENNESKERETTIGHETER (Gjengitt i sin helhet.) Trosfrihet som grunnleggende verdi i utviklingen av det sivile samfunn artikkel 18 i Verdenserklæringen om Menneskerettighetene For meg er menneskerettighetene begrunnet i menneskeverdet, som igjen har sin sterkeste forankring i troen på at vi er skapte av Gud, og i Guds bilde, - mennesket er den eneste skapningen det står om. Religionsfrihet er en av de grunnleggende menneskerettighetene. Men mer enn det: Retten til å tenke selv, følge sin samvittighet og frihet til å tro på det man vil, er bærebjelker i vårt demokratiske samfunn, og et nødvendig grunnlag for hele menneskerettighetstenkningen. Uten frihet til å tilbe, kan det heller ikke bli frihet for tanken og rett til å følge sin samvittighet. Disse rettighetene henger sammen. Religionsfrihet er en av de grunnleggende menneskerettighetene, fordi religion og overbevisning representerer en del av kjernen i menneskets opplevelse av identitet. Religionsfrihet er derfor i den samme gruppen med andre grunnleggende rettigheter knyttet til beskyttelse av menneskets integritet. I den samme gruppen regner jeg retten til liv, retten til ikke å bli utsatt for tortur og umenneskelig eller degraderende behandling og forbud mot slaveriet. Artikkel 18 Verdenserklæringen om menneskerettighetene ble vedtatt av FN i 1948. Retten til trosfrihet var tydelig beskrevet i Artikkel 18, og lyder slik: Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer. Tolkingen av dette er mange. Jeg vil som Forum 18, som arbeider for økt fokus på religionsfrihet, si at dette innebærer retten til å tro, tilbede og vitne om sin tro, retten til å skifte tro eller religion, og retten til å møtes, uttrykke og utøve sin tro. Religionsfrihet er også naturlig en del av ytringsfriheten, som innebærer at det skal være mulig å gi uttrykk for uenighet med religiøse lederes tolking av religionen uten at dette skal bidra til sanksjoner av noe slag. Oversett? Norske myndigheter, forskningsinstitusjoner og ikke-offentlige organisasjoner, har generelt blitt mer og mer engasjert i arbeidet for menneskerettighetene. Men fokuset på trosfrihet har ikke alltid vært i front. Avisen Dagen tok nylig opp dette temaet, med utgangspunkt i seniorforsker Paul Marschall ved det amerikanske Center for Religious Freedom i Washington D.C, som mener at menneskerettighetsbevegelsen og utenrikspolitiske aktører behandler religionsfriheten stemoderlig i forhold til andre menneskerettigheter. I avisen imøtegår forsker Njål Høstmæling ved Norsk senter for menneskerettigheter dette synspunktet: - Religionsfrihet er ikke neglisjert til fordel for andre menneskerettigheter, sier han, og uttaler at en av grunnene til at den er mindre omtalt er at det er færre saker som gjelder religionsfrihet enn det som gjelder andre menneskerettighetsspørsmål, som for eksempel rettferdig rettergang, ytringsfrihet 4

eller retten til liv. Høstmæling uttrykker samtidig at det er et stort utviklingspotensiale for religionsfriheten som menneskerettighet. Det kan oppleves vanskelig i Vesten å ha sterkt fokus på religionsfrihet. Dette kan henge sammen med behovet for å klart skille mellom politikk og religion. Et fokus på religionsfrihet kan av noen mistenkes å ha sin basis mer i utenrikspolitikk, ideologisk kamp eller fremming av egne interesser, enn av genuint å være opptatt av forfølgelsen. Det er derfor viktig at vi ikke opererer med doble agendaer i dialoger med andre lands religiøse ledere og myndigheter. Redelighet er nødvendig når vi styrker fokuset på religionsfrihet, i tråd med den økte erkjennelsen over hele verden av hvor stor betydning religion har for enkeltindivid og samfunn. Fremgang og tilbakeslag i kampen for menneskerettigheter Dersom vi ser tilbake på utviklingen i løpet av de fire tiårene siden FN lanserte Verdenserklæringen for menneskerettighetene, vil jeg først understreke den store fremgangen som er oppnådd i mange deler av verden. I mange år var ideen om universelle menneskerettigheter avvist store deler av verden som en vestlig ide, ikke relevant for deres kultur, politiske system eller historiske fase. I løpet av de siste fem tiårene har forpliktelsen som ligger i disse grunnleggende menneskerettighetene, blitt akseptert av stadig flere land og enkeltpersoner, som en universell forpliktelse. Sammenbruddet til de totalitære kommunist-statene i Øst-Europa var avgjørende for denne positive utviklingen. Det gav ikke bare Øst-Europa en ny sjanse, men gjorde også at mange land i den tredje verden ble løsrevet fra den geopolitiske rivaliseringen mellom Sovjet-kommunismen og det vestlige demokratiet. Nå velger disse i stadig større antall virkelig demokrati og respekt for menneskerettighetene, selv om det også er mye igjen der, jfr. rapport utarbeidet for EU i 2003, om religionsfrihet i nye og mulige fremtidige EU-land. Denne utviklingen skaper begrensninger i den lovmessige bruken av statsmakt. Staten må respektere individets grunnleggende rettigheter. Appeller om menneskerettigheter fra utlandet kan ikke lenger lettvint bli avvist som inngripen i indre anliggende til suverene stater. Menneskerettighetene er universelle, og alle regjeringer kan bli holdt ansvarlige for å bryte menneskerettigheter. For den globale familie av nasjoner, for menneskeheten, er dette en stor fremgang. Vi bør også merke oss at i et land som Egypt, har regjeringen innført tiltak som anerkjenner den religiøse pluralismen i det egyptiske samfunn, blant annet gjennom å innarbeide kunnskap og informasjon om de koptiske kristnes bidrag til Egypts historie, gjennom innføring av den koptiske julen som en offisiell nasjonal ferie, og gjennom etablering av et nasjonalt organ for menneskeretter og fremme av interreligiøs aktivitet. Samtidig har Egypt fortsatt store utfordringer i forhold til diskriminering av grupper på religiøst grunnlag, som jeg skal komme tilbake til. For øvrig skal jeg selv til Kairo i oktober og samtale med religiøse ledere der om mulige felles interreligiøse dialog-tiltak. Norsk historie Før jeg kommenterer spesielle problemer og spesielle land, vil jeg understreke at de fleste land har i deres historie mørke kapitler når det gjelder religionsfrihet. Det gjelder Norge også. Norge hadde ingen referanser til religionsfrihet i den opprinnelige grunnloven fra 1814. Fortsatt er det forhold rundt religionsfrihet som blir diskutert i Norge i dag, for eksempel forhold knyttet til utdanningssystemet og statskirkeordningen, samt tema rundt religionsfrihet og asylpraksis i Norge, som alle er viktige diskusjoner som må tas. Men ikke her i dag. Jeg vil i hovedsak konsentrere 5

meg om noen globale trender generelt, og Midtøsten spesielt, når det gjelder alvorlige overtredelser av retten til religionsfrihet på den internasjonale arena. Religionsfrihet i hele verden Som for menneskerettighetene generelt, ser jeg positive utviklingstrekk for retten til religionsfrihet spesielt. Stor fremgang har blitt oppnådd i noen deler av verden, der totalitære eller autoritære politiske systemer basert på ateismen har falt. På den andre siden er det mange bekymringsfulle områder igjen. Gjennom de siste årene, kan vi til og med konstatere at det har vært tilbakeslag når det gjelder forholdene for religionsfrihet. Det er grunn til å være bekymret over situasjonen. La meg så igjen komme tilbake til Arikkel 18, som er tema for dette seminaret. Først litt om begrepet forfølgelse.johan Candelin i World Evangelical Alliance har en oversiktlig og nyttig oppdeling og gradering av begrepet forfølgelse: 1. Desinformasjon som skjer nå en gruppe troende blir baktalt og svertet på ulike måter, enten individuelt eller som gruppe, gjerne gjennom media. 2. Diskriminering der man behandles som annenrangs borgere, der enkeltindividet blir diskriminert gjerne privat. De kan for eksempel ofte oppleve at de ikke får stillinger eller posisjoner de er kvalifisert til. Og myndighetene setter ikke noen stopper for dette, når det kommer klager. 3. Forfølgelse der det utøves vold og ulike former for press for å hindre folk å leve eter sin tro, eller til og med tvinger folk til å forlate eller fornekte sin tro. Dette utøves til tider av myndighetene og politiet. Candelin mener også at disse tre igjen kan deles opp i passiv og aktiv form for forfølgelse, der myndighetene passivt vet om hendelsene, men ikke griper inn, - til at myndighetene aktivt utfører overgrepene. Jeg synes det er en nyttig inndeling, men vil likevel ta for meg en annen tilnærming ved å ta for meg fire typer brudd på retten til religionsfrihet: Autoritære forsøk på å kontrollere religion Statlig fiendtlighet mot minoriteter og ikke-godkjente religioner Statlig ignorering av diskriminering Diskriminerende lovgivning Jeg vil i det følgende gå nærmere inn på disse fire typer brudd: 1. Autoritære forsøk på å kontrollere religion: Retten til å skifte religion er den retten det er mest krevende å oppnå enighet om forståelsen av i arbeidet med religionsfrihet. Mange muslimsk trossamfunn ønsker ikke at denne muligheten skal stå åpen, og har arbeidet for å forandre intensjonen i retten til religionsfrihet på dette punktet.. Det har derfor vært harde forhandlinger om hvordan dette skal formuleres i ulike sammenhenger, blant annet i utarbeidelse av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Men meningen er ikke til å ta feil av; det skal være mulig for mennesker å skifte religion uten at dette skal gå ut over deres livssituasjon, gjennom diskriminering og forfølgelse. En utfordring er det derfor å fortsette samtaler med ulike deler av de muslimske verden, slik at det på sikt blir en felles forståelse av praktiseringen av dette. Samtaler på tvers av religioner må ta utgangspunktet i erkjennelsen av at vi vet hvor viktig religionen er for mennesker. 6

Når et menneske skifter religion, så skjer det som oftest gjennom en krevende indre prosess, og en slik overgang er vanskelig nok fordi man gjennom dette ofte også går på tvers av sitt miljø og sin familie. Vi erkjenner samtidig at en forståelse rundt disse forholdene, også krever redelighet i formidling av religion. Introduksjon av økonomiske gevinster og fordeler ved skifte av religion, samt politisk retorikk, som noen grupperinger bruker for å vinne sjeler, er ikke egnet til å skape tillit mellom religioner. Dette understrekes også i Den europeiske konvensjonen for menneskerettigheter, i beskrivelsen av religionsfrihet. 2. Statlig fiendtlighet mot minoriteter og ikke-godkjente religioner: I deler av Afrika anerkjennes de monoteistisk religionene som tradisjonelle religioner, sammen med stammereligionene. Mens Buddhismen, hinduismen og bahá í er nye religioner og kalt utenlandske religioner, som noen steder blir sett ned på og ansett som ikke hjemmehørende i regionen. I andre regioner, spesielt i islamske samfunn, er ateisme ikke forstått og akseptert Dette gjelder også andre religioner, som ikke er monoteistiske slik jødedommen, kristendommen og islam er. Vi trenger å være tydelig på at all religiøs orientering skal respekteres, også retten til ikke å tro, og at det eneste religionsutøvelsen skal prøves på er de universelle menneskerettighetene. Dette er ikke minst viktig for oss i Vesten, der kristendommen står så sterkt. Vår utfordring er å utvide vårt fokus fra å se på forfølgelse av kristne, til generelt å se på religionsforfølgelse utansett religion, både i egen region og i andre regioner. Et tiltak stater kan benytte for å kontrollere religionsutøvelse er registrering av religiøs tro. Det finnes i grove trekk to systemer: Et system der alle i samfunnet må registrere sin religiøse tro og der all uregistrert religiøs aktivitet er forbudt, og et system der registrering er frivillig. Det første alternativet er ikke forenlig med menneskerettighetene, da det ikke gir anledning til fritt å kunne tro på det man vil, og skifte tro. I Egypt må identitetskortet være merket med religiøs tilhørighet, der muslimsk, jøde eller kristen er de eneste lovlige alternativene. Det samme gjelder godkjenningssystemene for bygging av religiøse bygg eller arrangement. I mange land ser vi at myndighetene trenerer religioner og religiøse uttrykk de ikke anerkjenner, og dermed på en fordekt måte, har mulighet til å forskjellsbehandle religioner uten at dette er lett å slå ned på. Egypt har et slikt godkjenningssystem. Alle systemer som gir mulighet for manipulering, og skult religionsdiskriminering må vi søke å avsløre. Registreringssystemene rammer også de som konverterer fra en religion til en annen. De siste årene har en rekke høyprofilerte rettssaker synliggjort sammenstøt mellom muslimske og sekulære lover, spesielt knyttet til konvertering. Herald Tribune skrev 27. august om Lina Joy i Malaysia, som konverterte fra islam til kristendom for 8 år siden, som utfordrer den malaysiske regjeringen som nekter å anerkjenne hennes overgang fra islam til kristendommen Hun gjemmer seg nå også etter å ha blitt utsatt for døds-trusler fra islamske ekstremister, som anklager henne for å være en frafallen. Da Abduhl Rahman returnerte til Afghanistan fra Tyskland, ble han arrestert for å ha konvertert til kristendommen. Ifølge Afghanistans Sharia-lov kunne han ha blitt dømt til døden for å nekte å gi opp sin kristne tro. Hele verden reagerte på fengslingen. Presset førte til at Rahman ble løslatt i mars, etter at myndighetene bestemte at han ikke var tilregnelig og dermed ikke kunne stilles for retten 7

Et annet religionsfrihetstema som er veldig aktuelt også i Midtøsten, er konflikt mellom ulike retninger innen en og samme religion. Vi er jo godt kjent med dette i Vesten, der konflikter mellom protestanter og katolikker har vært både blodige og langvarige. I dag forekommer det konflikter mellom shiaer og sunnier innen islam. Og der kan også en liten militær og politisk elite, undertrykke en betydelig majoritet. Vi ser dette tydelig i Irak, der religiøse skillelinjer innen islam, står i veien for muligheter for å finne gode løsninger på konflikten. Og der man helt åpenbart mangler tradisjon for å gi folk rett til religionsfrihet, og etablere systemer som ivaretar dette. 3. Statlig ignorering av diskriminering: Statlig ignorering av diskriminering fører gjerne til opplevelse av avmakt og resignasjon. Grupper kan oppleve at de ikke får arbeid, eller lederjobber de er kvalifisert for, at de ikke kommer inn på utdanning de søker, eller at de blir mobbet og forfulgt på arbeidsplassen. Utfordringene når det gjelder denne formen for diskriminering, er at de kan være vanskelig å knytte direkte til retten til religionsfrihet. Og at det kan være vanskelig å dokumentere slik diskriminering. En avdekking av slike forhold krever at lovgivende myndighet etablerer et tydelig lovverk som rettsapparatet kan bruke til å ta slike saker og dermed etablere en samfunnsforståelse av hvor grensene går for diskriminering. Vi kan godt sammenligne dette i norsk sammenheng med arbeidet som har skjedd når det gjelder likestilling i Norge, der saker i rettsapparatet også gir bakgrunn for å forbedre lovverket. Det er en åpenbar mangel på fokus på disse temaene i media. Vi vet at media kan spille en betydelig rolle i å avdekke forhold, som politikerer og maktapparatet må ta stilling til. Et søk i media rundt religionsfrihet og diskriminering, viser en betydelig mangel på oppmerksomhet, på tross av at mange organisasjoner, eksempelvis Misjon i øst, har et massivt materiale som media kan ta utgangspunkt i og undersøke holdbarheten av. 4. Diskriminerende lovgivning: I noen land kan vi se lovgivning og politikkutforming som er diskriminerende overfor visse religiøse grupper. I kjølvannet av kommunismens sammenbrudd, så vi at Russland fikk først fikk en lov som oppmuntret til religionsfrihet i 1990. I 1997 ble den erstattet av en restriktiv lov. Vestlig påvirning har i noen grad bidratt til å moderere de verste konsekvensene av den nye loven. Et annet problem som har økt de siste årene, er bruken av sharia-lover i enkelte muslimske land. Jeg har blant annet diskutert dette med President Obasanjo da jeg besøkte Nigeria for noen år siden. Han er selv en kristen, og det er en stor utfordring for ham å finne den beste strategien for å håndtere problemene som kommer, når provinser i Nigeria som er dominert av muslimer, praktiserer sharia-lovgivning. Vi har den samme utfordringen i Midtøsten, der det er sterke krefter, både regjeringer og opposisjonskrefter, som ønsker overgang til sharia-lov. Sentrale elementer i sharialovgivningen er ikke forenlig med FNs menneskerettigheter. Vi ser i Iran at konstitusjonen anerkjenner kristne, jøder og zoroastene som beskyttede religiøse minoriteter. Men samtidig kan ikke ikke-muslimer delta i offentlige religiøse møter med muslimer tilstede. Et element i sharia-lovgivningen er forbud mot å kritisere egen religion. I følge Amnesty ble Mitwalli Ibrahim Mitwalli Saleh løslatt i april etter nesten 3 år i 8

administrativ varetekt i Egypt. Med universitetsgrader innen islamsk rett og arabisk språk, brukte Mitwalli Ibrahim Mitwalli Saleh lingvistikk og islamsk jus for å motbevise to meninger som er utbredt blant de fleste muslimske lærde: at det er en religiøs plikt å drepe mennesker som er født muslimer, men som forkaster islamsk lære, og at en muslimsk kvinne ikke kan gifte seg med en ikke-muslimsk mann. Han ble anklaget for forakt for islam. Ikke dømt, men satt i administrativ varetekt i tre år. I slike saker vil både retten til religionsfrihet og retten til ytringsfrihet komme til anvendelse. Midtøsten Krigen mellom Israel og Hizbollah, og Israel og Hamas har rystet oss alle. En krig som har tydeliggjort at flere er involvert i konflikten i Midtøsten, med Israel som har støtte fra USA, Hizbollah og Hamas som blir støttet av Iran og Syria, og der hele regionen blir rammet gjennom slike konflikter. Det er viktig å ikke gi opp, selv om situasjonen fremstår som svært kompleks. Et viktig bidrag fremover i arbeid med avtaler mellom partene, er å rette opp en svakhet i gamle avtaler. Nemlig at den religiøse dimensjonen ikke ble tatt nok hensyn til. Dette gjelder også Oslo- avtalene. Dette kom man klart frem da Clinton beskrev for meg forhandlingene om en avtale på Camp David. Uenigheten gjaldt først og fremst kontroll over de hellige stedene i Jerusalem. Dette hadde man ikke tatt nok inn over seg tidligere i prosessen. En sentral side ved religionsfriheten er å ha tilgang til sine hellige steder. Det er derfor avgjørende for en fremtidig avtale i Midtøsten at utøverne av de tre monoteistiske religionene har adgang til sine hellige steder i Jerusalem. Dette er en forutsetning for varig fred. Felles verdier Vi ser i vårt arbeid med interreligiøs dialog at vi på den ene siden må arbeide for at vi mennesker kan leve sammen selv om vi tror forskjellig. Vår første utfordring er å tåle mangfoldet og forskjellene. Samtidig vil vi kunne nå lenger i vår felles streben etter dialog og samarbeid, også i alvorlige konflikter, om vi ser at det finnes gode felles verdier mellom religionene. Jeg har selv kunne identifisere fire verdier som er felles for de fleste religioner, nemlig respekten for det hellige, menneskeverdet, fredstanken og forsoningstanken. I vår sammenheng vil det være naturlig å holde frem respekten for det hellige som en fellesverdi. Og appellere til felles opplevelse av hvor viktig forholdet til Gud er i de ulike religionene. Og gjennom dette også kunne samtale om respekten for dem som har skiftet tro, og betydningen det har å respektere også denne overbevisningen. Norsk innsats for å fremme religionsfrihet Menneskerettigheter har vært et hovedanliggende for de regjeringene jeg har vært statsminister for. Sentrumsregjeringen presenterte en handlingsplan med 300 konkrete tiltak for å forbedre arbeidet for menneskerettigheter hjemme og ute. Sentrale menneskerettighetskonvensjoner ble innlemmet i norsk lov. Bevisstheten om menneskerettigheter i norsk næringslivs engasjement i utlandet, ble styrket gjennom et rådgivende organ kalt KOMpackt. Og vi hadde bilaterale samtaler med noen land om menneskerettigheter, for å nevne noen av initiativene som ble tatt i løpet av årene i regjerning. I tett samarbeid med sentrumsregjeringens statsråd med ansvar for menneskerettigheter, Hilde Frafjord Johnson, og utenriksministeren Knut Vollebæk, prøvde jeg å gi nye innspill i arbeidet for religionsfrihet.. La meg nevne et eksempel 9

på dette, og det er måten vi brukte året på da Norge hadde formannskapet i OSCE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa: Vi tok en rekke konkrete initiativer Først reaktiverte det norske formannskapet OSCE s ekspertpanel på religionsfrihet, ledet av Rudiger Knoll. Dette panelet ble gitt økonomisk støtte for å kunne lage en liste over prioriteringer, og ta initiativ til prosjekter. Formannskapet arrangerte også en spesiell konferanse om religionsfrihet i Wien mars 1999. Denne konferansen samlet mer enn 150 eksperter fra alle medlemsstatene sammen med de viktigste NGO-ene på feltet. Konferansen førte fram til et sett av anbefalinger og konklusjoner angående fremtidig arbeid på feltet. Senere i det samme året arrangerte formannen en høynivå- konferanse i Oslo, på politisk nivå, om religionsfrihet og hvordan man kan bruke religion i konfliktløsningsarbeid. På denne konferansen deltok blant annet representanter fra de ulike partene i Kosovo-konflikten, sammen med andre representanter. Gjennom formannskapet bestemte vi også at alle delegasjonsreiser skulle, som en rutineoppgave, konsultere religiøse ledere i vertslandet om hvordan de kunne bidra i fredsarbeidet, med formål om å bidra til å styrke religionsfriheten. Konklusjon Det vi gjorde i løpet av et år i OSCE formannskap, gir bare en illustrasjon av hvilke voldsomme muligheter som ligger foran oss, hvis vi har kreativitet og politisk vilje til å bruke mulighetene som oppstår. Jeg ser tilsvarende muligheter for å styrke innsatsen for å fremme religionsfriheten i andre organisasjoner og institusjoner, både på det internasjonale og på det nasjonale nivået. Et arbeid jeg nå har mulighet til å fortsette med i Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. Erfaringene fra vårt eget arbeid i regjeringen kommer godt med når jeg har samtaler og deltar i forsoningsarbeid i ulike deler av verden. Jeg utfordrer de frivillige organisasjonene til å diskutere seg imellom om de bør gi større oppmerksomhet til denne viktige delen av menneskerettighetsagendaen. Og er glad for at regjeringen har etablert et samtaleforum rundt Religion og utenrikspolitikk. Frivillige organisasjoner har en oppgave i å påvise menneskerettighetsbrudd, inkludert brudd på religionsfriheten. Det er ikke bare viktig med diskusjoner på politisk hold, men også det sivile samfunn, innen utdanning, arbeidslive og organisasjonsliv. Jeg utfordrer de som arbeider med forskning og de som bidrar med penger til forskning og dokumentasjon til å se nærmere på hva dere kan gjøre. Jeg utfordrer folk fra massemedia til å se på mulighetene de har til å prioritere høyere dekningen religionsfrihetens stilling i ulike deler av verden. Og jeg utfordrer politikerne, til å ha høyere bevissthet om hva de kan gjøre for å fremme religionsfrihet. Ikke bare som et mål for å fremme rettene til enkeltmennesket, men også som et instrument for å fremme fredelige løsninger på konflikter der spenningene mellom forskjellige religiøse grupper har forverret konfliktene. Religionsdiskriminering og mangel på religionsfrihet har vært årsak til konflikt i ulike deler av verden. La oss nå jobbe for at religionsfrihet blir en del av løsningen på problemene, ikke en del av problemet. Takk for oppmerksomheten. 10

OPPFØLGING: LINDHOLM: Takker for foredraget, positiv tilbakemelding. Men vil presisere Bondeviks (og folk flests) bruk av sharia-begrepet: Egentlig burde man, i de sammenhenger det her er snakk om, benytte begrepet fiqh som er den korrekte betegnelsen på den islamske rettsvitenskapen og mer presist enn sharia. 11

FOREDRAG: BISKOP THOMAS DEN KOPTISK-ORTODOKSE KIRKE I EGYPT, EL QUSSIA BISPEDØMME (Gjengitt ut fra referentens notater.) Trosfrihet for kopterne i spenningen mellom to makter Det er en gave fra den nye verden, at jeg som biskop fra Egypt kan stå her i dag og snakke til nordmenn. Islam er, i vår kontekst, ikke bare en religion, men så mye mer. Det involverer en rekke sider av vår hverdag og hele det egyptiske samfunnet. Derfor kan vi ikke, i en dialogsituasjon, bare snakke om religion vi må også ha en dialog om andre ting. Ummah er betegnelsen på hele det verdensvide samfunn av muslimer. Vi, kopterne, lever i Egypt under denne islamske paraplyen. Og som kristne i denne situasjonen blir vi liggende midt mellom Vesten og islam. La oss være tydelige: Det er en konflikt i dag, mellom Vesten og islam. Som kristne egyptere, i et samfunn dominert av islam, er også vi berørt av denne konflikten. Vi betaler en pris for konflikter andre steder i verden. Under krigen i Libanon mellom Hizbollah og Israel; krigen og volden i Irak; konflikten mellom palestinere og israelere; selv under krigene på Balkan og NATOs bombing: I vårt eget hjemland havner vi som kristne mellom Vesten og islam. Men vi er egyptere! Folk kommer fra utlandet til Egypt og ser fulle kirker, de ser kristne som går fritt rundt på gaten, og de sier: Her er det jo ingen undertrykkelse. Og på overflaten kan det se ut som frihet. Men det er ikke det. Freedom of worship (gudstjeneste-/tilbedelsesfrihet) og freedom of religion (religionsfrihet) er ikke det samme. Det erfarer vi hver dag. Vi, kopterne, er egyptere. Vi fører vår etniske opprinnelse tilbake til den faraoniske kulturen, før kristendommens tid. Da Markus kom med det kristne budskapet til Egypt i det første århundret av vår tidsregning, ble vårt folk kristne. Men vi tok samtidig vare på vår egyptiske sivilisasjon og kultur; språket vårt, historien, tradisjonen. Dette er fremdeles vår identitet: Den er egyptisk og kristen. Vi er ikke arabiske. Det er en identitet vi har opplevd å bli påtvunget utenfra og ovenfra, helt siden den arabiske invasjon på 600-tallet. Noen må si ifra om denne undertrykkelsen. Problemet vårt er: Det kreves av oss at vi er arabiske. Ikke egyptiske. Og spørsmålet vi stiller oss, fordi vi erfarer det så sterkt, er: Finnes det arabisering uten islamisering? I nåtidens Egypt er det også en indre strid mellom islamistiske grupper og regjeringen. Regjeringen ønsker å begrense grupper som Det muslimske brorskap, og vi er enige med regjeringen i dette. Vi har møtt dem, vi har lest skriftene deres, og vi vet at de kristne ikke er ønsket av Brorskapet. Samtidig forsøker regjeringen å legge 12

lokk på problemene som oppstår mellom islamister og kristne rundt i landet. De er nødt til å tekkes det muslimske flertallet, i forsøket på å forhindre at de islamistiske gruppene brer om seg, samtidig som de nekter kopterne rettigheter for å forhindre at de samme gruppene skal bli aggressive. Også her havner vi mellom to parter: Regjeringen og de islamistiske gruppene. Men dette er det vanskelig å snakke høyt om. For, hvis man spør folk flest i Egypt, vil de si: Minoriteter? Det finnes ingen minoriteter i Egypt. Her er vi bare ett stort folk ingen minoriteter! Nei vel? Vi koptere vokser opp med to identiteter som vi må holde adskilt: Hjemme har vi en egyptisk kristen identitet. Men når vi kommer på skolen, ut i samfunnet, er det arabisk islam som gjelder. På skolen har vi ikke lov til å bli undervist eller gi undervisning i koptisk språk, og vi tvinges til å pugge utdrag fra Koranen som del av undervisningen i det arabiske språk. Jeg skal fortelle noe, det er ikke så lett for meg å gjøre det, men det er en historie fra tiden like etter at jeg ble biskop: I Egypt er loven slik at kvinner bare har rett på halvparten så mye arv som det menn har. Dette ville jeg gjøre noe med. For kvinner og menn skal være likeverdige. Kvinner og menn er likeverdige! Jeg talte om dette i kirken, og sa det høyt, at vårt lands skatteloven måtte endres, så kvinner fikk rett på like mye arv som mannen. Men man føler at man kan gjøre lite. Dette krever mye av oss. Vi blir, også her, liggende midt mellom. Midt mellom den nasjonale, arabiske identiteten og rettferdigheten. Som kristen mener jeg det er rett å kjempe for nasjonal enhet. Det er viktig. Men det er ikke lett for oss, når vi ikke regnes med i samfunnet. Og i Egypt er alle også muslimer redde for å si eller gjøre noe som enkelte kan oppfatte som en fornærmelse mot islam. Også dere i Vesten har blitt redde for å si eller gjøre noe som kan fornærme islam! Husk Alexandria, opprøret for et år siden. I en liten kirke hadde de satt opp et kristent skuespill, som overhodet ikke inneholdt noen konfrontasjon med islam! Men så ble det spredt rykter i det muslimske miljøet, det ble løyet og funnet på ting om at dette skuespillet fornærmet Profeten. Og etter hvert ble den lille kirken som ingen egentlig hadde brydd seg om før omringet av opptil flere tusen aggressive protestanter. En nonne ble knivstukket, flere ble drept, det var store opptøyer i gatene, og politiet hadde store problemer med å roe gemyttene. Ingen hadde kunnet forutse at dette skulle blusse opp, så plutselig og så grunnløst. Og det er saken: Vi vet aldri når, og aldri hvordan, det skjer. Dette skaper frykt. Og: Hvordan kan man elske når man frykter? 13

Islamske terrorister og islamister har lykkes i å skape frykt. Både i Egypt og i Vesten. Våre ord må være: Ikke la frykten styre oss! Ikke la terroristene vinne! Jeg tror på kunnskap, kjennskap og utdanning. At vi kan oppnå mye gjennom opplæring og undervisning, og slik skape forståelse for hverandre. Det gjør det lettere å leve sammen. Men: Det viktigste av alt er at vi elsker hverandre. Mest av alt tror jeg på å forme samfunnet gjennom kjærlighet. OPPFØLGING: LINDHOLM: Er det kontakt mellom den koptiske kirken og andre kristne minoriteter i Egypt? B. THOMAS: Ja, det er det. Når jeg snakker om kopterne, mener jeg i denne sammenhengen å omfatte alle kristne egyptere. BONDEVIK: Har dere samarbeid av noe slag med minoriteter fra andre religioner? B. THOMAS: Ja. For ikke så lenge siden snakket vi, jeg var selv med, med bahá í-ledere i Egypt. Akkurat det er for øvrig ganske nytt for oss, og jeg er veldig glad for at det skjer. SULTAN: Er det virkelig slik at regjeringen arbeider mot ekstremisme? B. THOMAS: Ikke nok. SULTAN: Når det gjelder Det muslimske brorskap har ikke det endret seg? Blitt mindre voldelig de senere årene, og mer opptatt av sosiale spørsmål? B. THOMAS: Tja. Vi leser skriftene deres. Vi vet hva de vil, hva de tenker om oss. Vi er ikke glade for at Brorskapet får stadig større støtte. 14

FOREDRAG: BRITT STRANDLIE THORESEN MEDLEM AV NASJONALT ÅNDELIG RÅD, BAHÁ Í-SAMFUNNET I NORGE (Gjengitt ut fra Thoresens disposisjon/referentens notater.) Trosfrihet for bahá íene den største religiøse minoriteten i Iran Kort historikk 1844: Báb (Porten) forløperen for Bahá í troen erklærer sin misjon som profet 1850: Báb blir henrettet 1840-50 årene tilslutter tusener seg til den nye troen og et stort antall blir henrettet for dette 1863: Bahá u lláh (Guds herlighet) erklærer sin misjon som Guds profet og fornyer av tidligere religioner, blir fengslet, landsforvist til Bagdad, Adrianopel, Konstantinopel og videre til Akka, hvor han resten av livet satt i fangenskap til han døde i 1892 Noen viktige prinsipper Guds enhet Religionenes enhet Menneskehetens enhet Uavhengig søken etter sannheten Menns og kvinners likeverd Universell utdannelse Overensstemmelse mellom religion og vitenskap Forfølgelser gjennom historien Tusener på tusener sluttet seg til bahá í troen de første årene og ble forfulgt og henrettet på det mest bestialske. I løpet av religionens første tiår tror man at rundt 20.000 ble drept for sin tros skyld. Det iranske presteskap så fremveksten av bahá í troen som en trussel. Også på 1950-tallet hadde bahá íene en vanskelig situasjon og FN tok opp forholdene i sine organer og intervenerte. Nyere tids forfølgelser Siden den iranske revolusjon i 1979 har forfølgelsene av bahá íene i Iran igjen øket i intensitet. I årene 1978 til 1998 ble mer enn 200 bahá íer henrettet av iranske myndigheter og 15 andre har forsvunnet og er antatt døde. Flere hundre ble fengslet og torturert. Titusener ble frarøvet sitt arbeid, sine pensjoner, forretninger og mulighet til utdannelse. Bahá í gravsteder ble plyndret, hellige steder ødelagt. Det har vært og er fremdeles en systematisk forfølgelse i regi av den iranske regjering som skjer overfor baha iene og dette har ved flere anledninger blitt dokumentert i rapporter fra FNs spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet. FN har intervenert norske myndigheter har tatt til orde i internasjonale fora for å rette oppmerksomheten på forholdene. De forverres igjen i dag. Bahá íene er systematisk blitt frarøvet de politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene de har i henhold til artikkel 18 i Menneskerettighetserklæringen. 15

Et iransk regjeringsdokument fra 1993 tok for seg bahá í-spørsmålet i 1993. Dokumentet ble fremlagt for FNs Menneskerettighetskommisjon samme år, og viser tydelig hvordan den iranske regjeringen planla elimineringen av bahá í-samfunnet i Iran. Dokumentet er produsert av Irans høyeste revolusjonære og kulturelle råd og signert av rådets øverste leder. Her gis direktiver for bahá í-spørsmålet, og hovedtesen er at hele bahá í-samfunnet skal elimineres og blokkeres. Dokumentet er gyldig den dag i dag. Eksempler på forfølgelsene I sitt dokument av mars 2006 uttrykker Asma Jahangir, FNs spesialrapportør på trosog livssynsfrihet, sin alvorlige bekymring vedrørende: A confidential letter sent on 29th October 2005 by he Chairman of the Command Headquarters of the Armed Forces in Iran -- The letter which is addressed to the Ministry of Information, the Revolutionary Guard and the Police Force, states that the Supreme Leader, Ayatollah Khamenei, had instructed the Command Headquarters to identify persons who adhere to the Bahá í Faith and monitor their activities Hun sier videre: This latest development indicates that the situation with regard to religious minorities in Iran, is in fact detoriating. Amnesty International har fremlagt dette dokumentet for Irans myndigheter og etterspurt en forklaring. Det iranske kontoret for handel (Ettehadiyeye Asnaf) har også igangsatt registrering av iranske bahá íer som driver forretningsvirksomhet på oppdrag fra myndighetene. Avisen Kayhan har i den seneste tid produsert over 30 artikler som tjener til å kaste dårlig lys over bahá íene og bahá í-troen og til å oppildne befolkningen mot bahá íene. Hojjatieh-organisasjonen, som har som sitt uttalte mål å ødelegge bahá í-troen og bahá í-samfunnet, har fått fornyet innflytelse i regjeringen og fremsetter en rekke anti-bahá í artikler og weblogger. Bahá íer over hele landet erfarer nå et økende antall vilkårlige fengslinger. Bahá íers hjem blir ransaket og bøker, datamaskiner etc. blir konfiskert. Bahá íene blir fengslet for kortere eller lengre tid, uten formell anklage, og gis kun mulighet for løslatelse mot tildels svært høy kausjon. I januar 2006 fikk vi informasjon om dødsfallet til den iranske bahá íen Dhabihu llah Mahrami. Han døde i sin fengselscelle 15. desember 2005. Hr. Mahrami hadde mottatt dødstrusler ved flere anledninger, siste gang bare to måneder før han døde, og var tvunget til svært hardt fysisk arbeid i fengselet. Sågar hadde en dommer i 16

byenyazd truet ham med at dersom han på noe tidspunkt ble løslatt, ville man bli kvitt ham med en bilulykke. 19. mai 2006 ble 54 medlemmer av bahá í-samfunnet i Shiraz flesteparten ungdommer arrestert. Ingen ble formelt anklaget og alle ble løslatt etter en uke mot kausjon. Det totale antall bahá íer som er løslatt mot kausjon er nå 129. Retten til utdannelse konstitusjonell beskyttelse Bahá í-ungdom som søker seg til offentlige eller private universitet må fylle ut sin religionstilhørighet for å komme inn. Bahá í-troen er ikke registrert som anerkjent religion i Iran, og bahá íene har således ikke den samme konstitusjonelle beskyttelse som andre religiøse minoriteter i Iran kristendom, jødedom, zoroastrisme. Dette har vakt internasjonal oppmerksomhet, dog uten endringer. Mangel på rett til å organisere seg som et fredfullt religiøst samfunn Siden 1983 er bahá í-samfunnet i Iran blitt nektet muligheten til å organisere seg, og har i lojalitet til sitt lands regjering nedlagt sine administrative organer. Bahá í-troen har ikke noe presteskap, slik at disse valgte institusjonsmedlemmene er å betrakte som troens geistlighet. En viss mulighet til å samles i små grupper har det imidlertid vært, mens dette i senere tid er strammet til igjen. Konfiskering og ødeleggelse av samfunnets eiendommer Bahá íers gravsteder, hellige steder, historiske bygninger og administrative sentra er konfiskert/overtatt og delvis ødelagt siden 1979. I januar 2004 ble ett av de sentrale historiske gravsteder ødelagt det tilhørte en av de første apostler i troen, som ble henrettet fordi han ikke ville frasi seg sin tro. Konfiskering av eiendommer som tilhører enkeltbahá íer Et eksempel kan nevnes her ved at 5. september 2005 ble ni bahá í-hjem i byen Yazd gjennomsøkt og deres bøker (bahá í og ikke-bahá í) konfiskert sammen med datamaskiner, videoer, CDer. I byen Kata har bahá íene ved gjentagne anledninger blitt utsatt for mobben, angrep, skyting, brenning og satt under press for å avskrive sin tro. Bahá íene nektes adgang til arbeid, pensjon og andre goder I 1980-årene ble over 10 000 bahá íer oppsagt fra sine stillinger i offentlig sektor og fra utdanningsinstitusjoner. De er fortsatt uten arbeid og nektes offentlig støtte. Noen har sågar blitt avkrevd å tilbakebetale rettmessig opptjente pensjoner. Iranske myndigheters holdning Den iranske konstitusjons artikkel 14.2 og 20.3 fremhever alle borgeres rett til politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Disse rettigheter tilfaller imidlertid ikke bahá íene, da de ikke tilhører noen av de tre anerkjente religiøse minoriteter. Det er verd å merke seg at myndighetene til enhver tid fremhever overfor bahá íene at de vil få alle rettigheter tilbake dersom de frasier seg sin tro. Dette er ene og alene grunnlaget for forfølgelsene som skjer overfor bahá íene at de betraktes som frafalne og derfor fortjener å dø. 17

Hva kan gjøres? Spesialrapportøren professor Abdelfattah Amor fremsatte en rekke punkter: o Klarere juridisk erkjennelse av rettighetene til enhver borger av landet inkludert bahá íene o Trening av rettsvesenet i menneskerettigheter med spesiell vekt på toleranse og ikke-diskriminering basert på tro- og livssyn o Det bør ikke være noen restriksjoner på muligheten til å manifistere sin tro og anbefaler derved at forbudet mot bahá í troens administrasjon skal opphøre slik at bahá íene kan ha sine religiøse aktiviteter o Bahá íene bør kunne få begrave og ære sine døde o Kolonnen om angivelse av religion (for oppnåelse av pass og derved utreisetillatelse) bør fjernes o All konfiskert eiendom bør tilbakeføres og hellige steder gjenoppbygges dersom mulig. Hvis ikke økonomisk kompensasjon bør tilflyte bahá í-samfunnet o Retten til å endre religion bør opprettes o Ingen diskriminering bør tillates overfor bahá íene når det gjelder adgang til ansettelser og utdanningsmuligheter o Fysisk integritet bør sikres o Dødsdom avsagt overfor bahá íer bør oppheves For hver dag som går, øker faren for at de religiøse fordommers tiltagende ild vil tenne en verdensbrann med konsekvenser vi ikke kan forestille oss. Vi bør ikke narre oss selv med at appeller om gjensidig toleranse alene kan håpe å slukke fiendskap som hevder å ha Guds godkjennelse. Krisen krever at de religiøse ledere tar et brudd med fortiden på en like resolutt måte som det ble gjort da samfunnet åpnet vei for oppgjøret med de like skadelige fordommer forbundet med rase, kjønn og nasjonalitet. Sitat: Det Universelle Rettferdighetens Hus, april 2002 VISNING AV VIDEO: NRK-innslag (v/christian Borch) om 100-årsmarkeringen for Bahá u lláhs dødsdag. OPPFØLGING: SULTAN: Har bahá íene, fortrinnsvis i Iran, kontakt med andre minoriteter? THORESEN: Nei, det er ingen formell kontakt. Ikke fordi man ikke vil, men det er rett og slett vanskelig å få til, med tanke på situasjonen deres. MAGERØY: Hvordan er det for bahá íer i andre land i Midtøsten? 18

THORESEN: Det er litt likt. Men Iran er absolutt det verste eksempelet. LINDHOLM: Jeg tenker på parallellen mellom bahá íene i Iran og ahmadiyya-muslimene i Pakistan. Begge gruppene har sine røtter i islam, og opplever å være forfulgt i sine egne kjerneområder. Har bahá íene noen kontakt med ahmadiyya-ene? THORESEN: Nei, der er det ingen kontakt. Jeg ser absolutt parallellen, men de er likevel langt fra hverandre både geografisk og religiøst, så det har nok ikke vært noen naturlig allianse for bahá íene i Iran. 19

FOREDRAG: SHOAIB MUHAMMED SULTAN TIDL. MEDLEM AV ISLAMSK RÅD NORGE, STATSVITER, DEBATTANT, SUNNI-MUSLIM (Gjengitt ut fra referentens notater.) Trosfrihet for religiøse minoriteter hvordan kan deres rettigheter respekteres og sikres i muslimske land? Dette er tittelen på det foredraget jeg hadde tenkt å holde her i dag. Men etter dagens tre første foredragsholdere vil jeg endre litt på det, og forsøke å også kommentere en del av det som har vært sagt tidligere. Trosfrihet er en grunnleggende rettighet i islam. Slik er det ment å være, men vi ser at det ikke alltid er slik i praksis. Praksis kan jeg ikke gjøre noe med her og nå, og vil derfor først si litt om hvordan det er ment å være her. Det har vært snakket, både her og andre steder, om ulike former for avstraffelse av personer om forlater den muslimske tro. Er det virkelig sånn at de muslimske statene påbyr straff ved frafall fra islam? Koranen er helt tydelig på at tro og tvang ikke hører sammen. Som muslim mener man at det ikke er akseptert med frafall. Men Koranen sier heller ingenting om straff for en slik forbrytelse. En eventuell straff skal gis av Gud, i det neste liv, ikke av staten. Ved andre typer forbrytelser, for eksempel tyveri, ran og lignende, er det tydelig at staten har ansvar for å gjennomføre straff av forbryteren. Men det står ikke noe om frafall fra troen i disse sammenhengene. Folk, eller rettere sagt en mobb, har uansett forbrytelse ingen rett til å dele ut straff. I Hadith-skriftene fortelles det derimot om at det ble gjennomført dødsstraff, fra staten, av folk som gikk bort fra den islamske troen. Dette får enkelte til å konkludere at det er dødsstraff for frafall. Men det er ikke knyttet til religion; de skulle ikke straffes med døden fordi de gikk over til en annen religion. Det var snakk om dødsstraff for forræderi mot den unge muslimske staten, som hadde fiender på alle kanter. Når noen forlot islam og gikk over til fiendens religion, og samarbeidet med islams fiender, ble de sett på som landsforrædere. Og det er fremdeles vanlig, den dag i dag, at stater kan ha dødsstraff for landsforræderi i en krigssituasjon. Når det gjelder spørsmålet om straff og hvordan dette praktiseres i enkelte land i Midtøsten i dag, er det viktig å legge til at dette ikke bare er et problem for minoriteter. Det er også et problem for muslimer i disse landene. Husk at de fleste, om ikke så å si samtlige, av landene i denne regionen er sekulære i utgangspunktet. Tilbake til frafall: Man kan true noen til å endre adferd men man kan ikke true dem til å endre tro eller meninger. 20