Barneforum: Forum for forskning og barnerettigheter 2. mai 2007 Møte mellom forskning og praksis: Enslige mindreårige asylsøkere For ikke så lenge siden gikk filmen Skilpadder kan fly på kino. Filmen skildrer kurdiske barn og deres kamp for å overleve under USA invasjonen i 2003 i en improvisert flyktningleir i et fjellområde i Nord-Irak. Den viser barns evne til å overleve i en rå virkelighet der de voksne ikke evner å ta ansvar. Den skildrer hvordan Irakiske soldater opptrer som overgripere, bl.a. mot en jente som så tar sitt eget liv. Filmskaperen Bahman Ghobadi forklarer: Jeg forteller historier om mitt land. Jeg kan ikke hjelpe for at disse historiene er politiske. Det er den virkeligheten vi lever i. Landet er fylt med miner. Markedet er fylt av ammunisjon og våpen. Du kan bare se på barna og se hvordan politikken former deres liv. Det er slik tilværelsen er her. Barna som skildres i filmen har neppe ressurser til å ende opp som flyktninger i Norge. Selv om de lever i et område med eldgamle smuglerruter der hester bringer mennesker og varer over fjellene fra Irak og Iran til de kurdiske områdene i Tyrkia, slik dette skildres bl.a. i boka til Frida Nome, vil barna ikke ha midlene som skal til for å komme videre til Europa. Enslige mindreårige asylsøkere i Norge er av de som ved hjelp av riktige kontakter, mellommenn og bestikkelser lykkes i å krysse yttergrensene til Vesten. De kommer fra en utrygg tilværelse i hjemlandet preget av trusler og vold i en uoversiktlig borgerkrig, eller som fordrevne flyktninger. Vilkårene for familieliv og utdanning har brått forandret seg. Likeledes er ansvarsforhold mellom foreldre og barn, mellom yngre og eldre søsken, brødre og søstre, og avhengigheten til et utvidet familienettverk, blitt formet og endret av unntakstilstanden de lever i. Den sparsomme forskningen på barn og unge i en slik livssituasjon viser at det er ikke først og fremst krigsmotstanderne som utgjør den største trusselen mot de unge, men det at slektninger, naboer og andre i lokalsamfunnet utnytter den kaotiske situasjonen ut fra egeninteresser. Ikke minst kan det gå ut over unge jenter (de Berry 2004, Swaine and Feeny 2004). De unges reise til Vesten, på eget eller helst andres initiativ, betraktes som en løsning for dem selv og familien i en tilværelse som synes uten fremtid. Denne løsningen krever ofte økonomisk bidrag fra et utvidet familienettverk, som familien så står i gjeld til, økonomisk og moralsk. Dette er et viktig bakgrunnsteppe for tilværelse som enslig mindreårig asylsøker.
I 2006 oppga ca 350 av de som søkte asyl at de var enslige mindreårige. Hvem er de? Tabell 1. Antall enslige mindreårige asylsøkere fordelt på kjønn, kontinent og utvalgte land. 2006. Hele tall Region I alt Land Antall Gutter Jenter 1995-2005 Asia 189 Europa 36 Irak Afghanistan Sri Lanka 92 60 16 85 54 12 7 6 4 748 727 406 Russland 28 24 4 161 Serbia/Montenegro 4 3 1 293 Afrika 122 Somalia 61 39 22 1101 Eritrea 14 12 2 148 Etiopia 5 3 2 291 I alt 349 275 74 5114 Tabell 2 Antall enslige mindreårige asylsøkere fordelt på alder. 2006. Hele tall Alder 0 5-7 8-9 10-11 12-13 14-15 16-17 18 1 3 4 6 16 81 232 6 I 2006 ble - 24 prosent av EM definert som over 18 år gjennom alderstesting - 17 prosent fylte 18 år før vedtak ble avgjort - For 6 EMA oppsporet de foreldre/andre med foreldreansvar under søknadsbehandling Vel 100 fikk realitetsbehandlet søknaden 89 prosent fikk innvilget søknad, mens 11 prosent fikk avslag vanligst fordi foreldre/omsorgspersoner ble funnet i hjemlandet Ca 160 barn bodde på mottak tilpasset enslige mindreårige Dessuten: Barn forsvinner fra mottak - vi kjenner i dag ikke til omfanget av migranter uten oppholdstillatelse. 2
Sammenligne Norge med andre europeiske land: Man antar at det kommer en halv million udokumenterte migranter til Europa hvert år. Når det gjelder kunnskap om enslige mindreårige i Europa er dette fragmentarisk, fordi landene har forskjellige definisjoner på denne gruppen, og langt fra alle skiller dem ut som egen kategori i statistikkene. Det finnes begrenset forskning og svært manglende informasjon om omfang og bakgrunn for barnemigrasjon internasjonalt. En forsøksvis oversikt som ble laget for årene 2001-2003 viser at 45 % som kommer som EMA til Europa kommer fra afrikanske land, men bare 25 % for asylsøkere i alt er fra Afrika, mens det kommer færre EMA fra Asia og Europa sammenlignet med det totale asylsøkere. I denne undersøkelsen var en tredjedel av EMA under 15 år (UNCHR 2004). De usikre dataene gjør at det er mange gjetninger og udokumenterte forklaringer når det gjelder hvem de enslige mindreårige er. Et annet moment er at mange EMA skjuler sin identitet og møter myndighetene med taushet, noe jeg skal komme inn på senere, som også bidrar til at vi ikke har så inngående kunnskap. 1. Flukt- og migrasjonsperspektiv Likevel vet vi noe, og denne bakgrunnsforståelsen er også viktig for diskusjonen om rettigheter, og hva som er gode tiltak i praksis. Ser vi på statistikken over de enslige mindreårige som kommer til Norge, kan vi dele dem inn i fire typer flyktning- og migrasjonsstrømmer: 1. Den absolutt største gruppen er de som følger de store flyktningestrømmer fra land med borgerkrig. Dette er land som Irak, Somalia, Eritrea, Chechnya, Sri Lanka. Mange kommer ikke direkte fra konfliktsitasjoner, fordi det å skaffe midler og kontakter for å komme til Europa betyr organisering. Mange, for eksempel fra Somalia, forteller at familien, eller mor og søsken har flyktet internt i landet eller til Kenya eller Etiopia, og deretter vurderes mulighetene for at ett eller flere av barna kan dra videre til Europa med hjelp av slektninger (Horst 2006). Som jeg var inne på innledningsvis: Barn utsettes for barnespesifikk forfølgelser, ikke minst ser vi dette fra dagens Irak og Chechenya (se f.eks. Tishkov 2004, Riverbend 2006). Det har blitt vanligere at barn bortføres med krav om løsepenger eller de utsettes for trusler og vold som utpressingsmiddel, som del av taktikk mellom rivaliserende grupperinger. Familier fordrives med skremsler og vold fra hjemmene sine fordi andre krever dem. Barn råkes av bilbomber, og de er vitner til drap på nære slektninger og naboer. 3
Rekruttering av barnesoldat er særlig kjent fra Sril Lanka. I Chechenya, Afghanistan og Somalia trekkes de unge inn i væpnede kamper, eventuelt som bakmenn. Dette kan være en av grunnene for at foreldre sender dem bort. Vi er også godt kjent med at det i disse landene foregår kvinnespesifikke overgrep mot unge jenter, som del av maktdemonstrasjoner mellom lokale grupperinger. Dette rapporteres både fra Afghanistan, Irak og Somalia, og vi kjenner det godt fra Bosnia og Kosovo konfliktene (Swaine and Feeny 2004). Dette gjør at jentene får ekstra restriksjoner på hva de kan gjøre, de mister muligheter for utdanning, og giftes eventuelt bort tidligere enn hva som er tradisjon og ønske. For noen har det at de har blitt alvorlig syke i etterkant av opplevelsene ført til at foreldre/andre bestemmer at de skal søke asyl i Europa. Barn uten foreldre: Kongo, Rwanda, Burundi, Angola, Uganda, Sudan (17 EMA i 2006). Dette er barn som kommer fra land der vi er kjent med at barn og unge rekrutteres som barnesoldater. I landene har det foregått krigshandlinger hvor foreldre har blitt drept eller familiene blitt spredt, og det er også land med AIDS der foreldre faller fra på grunn av dette. Jeg sier ikke at alle EMA fra disse landene har denne bakgrunnen, men det er en reell mulighet, som gir særlige premisser for asylsøknaden. Migrasjonsstrømmer: Disse knyttes særlig til Vestafrikanske land, og gjerne unge menn som vandrer gjennom Vest- og Nord Afrika, og bruker gjerne flere år for å nå målet, fordi arbeider seg opp penger underveis. Vi kjenner bildene av båtflyktninger til Kanariøyene (bilder). Men også en del EMA i Norge kommer fra disse områdene: fra Nigeria, Liberia, Elfenbenskysten, Kamerun, Marokko og Algerie (11 EMA i 2006). Også noen fra Vest-Sahara, Mauretania, konfliktområder med barnesoldater så vel som fordrevne flyktninger, bl.a. i flyktningleirene over grensent til Algerie. Jeg kjenner ikke til hvordan de som søker asyl i Norge har lykkes med å nå hit, men antar at de har hatt særlige kontakter, ressurser og nettverk som har ført dem her. Det vi imidlertid vet er at migrantene som greier å komme seg til Spania og Italia, også de mindreårige, sjeldent søker om asyl, men lever som illegale migranter på et åpent, men svart arbeidsmarket. Hundretusener av dem har fått innvilget amnesti det siste tiåret, og dermed blitt lovlige migranter. Vi vet også noe om årsakene til migrasjon (Carling 2005, Collyar 2006): 1. At migrasjon øker ved sosial uro og konflikter. 4
2. At det er de lokalsamfunnene som allerede er dypt involvert i migrasjon at migrasjonen er størst, fordi det er her det finnes infrastruktur og forventning til å reise ut. De ser på migrasjon som den beste mulighet for sosial mobilitet. 3. Når fattige områder blir rikere, forsterker dette migrasjon mer enn å begrense den. Organisert kriminalitet: Kina (2 EMA i 2006). Det kan være flere land dette gjelder. Det vi også vet er at organisert kriminalitet ikke stanser ved at de unge søker asyl, men relasjonen fortsetter gjerne etter de bor i mottak. I 2000 presenterte Separated Children in Europe Program en studie av årsaker til at atskilte barn forlot hjemlandet. Grunnene de 218 barn fra 23 land oppgav (Ruxton 2003) var: - tortur, fengsling - tvangsrekruttering til væpnede styrker men også egenrekruttering - etnisk diskriminering og forfølgelse - voldtekt, seksuelle overgrep - handel med barn for prostitusjon - forfølgelse på grunn av barns/familiemedlemmers politiske aktivitet - barn som er overlatt til seg selv av foreldre - fattigdom og totalt mangel på framtidsutsikter UNHCR mener det er grunn til å gi større oppmerksomhet til barnespesifikke former for forfølgelse. I dag gis de fleste opphold på humanitært grunnlag. Men har barn i større grad enn de innrømmes egne asylgrunner? Og dessuten: Hvordan skal vurderingsgrunnene ta høyde for at de er barn? Det er tre mulige statuser for å innrømme asylsøkere oppholdstillatelse. - Rett til asylstatus innebærer en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Forfølgelsesgrunnlag er rase, religion, nasjonalitet, tilhørighet til en særlig samfunnsgruppe, politisk overbevisning. - Subsidiære beskyttelsesgrunner kjønnsrelatert forfølgelse - Humanitære grunner bl.a. fordi foreldre ikke kan oppspores. Sikrer prosedyrene for å søke asyl at barns asylgrunnlag kommer fram? Kate Halvorsens (2004) rapport om asylintervjuet i fire Europeiske land: Østerrike, Tyskland, Sverige og Norge, finner at færre EMA innrømmes asylgrunnlag enn i den generelle 5
befolkningen. Hun mener at barnespesifikk forfølgelse og tortur av barn ikke vurderes tilstrekkelig alvorlig som asylgrunnlag, og at det er liten barnespesifikk informasjon fra landet søkerne kommer fra som tas med i vurderingsgrunnlaget. I mitt eget forskningsprosjekt om medfølgende barns status i familiens asylsøknad finner vi at viljen til høring av barn er til stede, men saksbehandlerne ser ofte ikke formålet med å høre dem, og inkluderer i liten grad opplysningene i det videre saksgrunnlaget. Barnesamtalen kan se ut til å være mer en formell øvelse enn målrettet bruk. Heller ikke i barnesamtalene er oppmerksomheten rettet mot barnespesifikke former for forfølgelse og barns eventuelle egne asylgrunner (Lidén og Rusten 2007) Enslige mindreårige følger samme intervjuprosedyrer som voksne asylsøkere de fyller ut egenerklæring, følger samme spørrerutiner og type spørsmål i asylintervjuet som myndige. De har en verge til stede, og i følge undersøkelsen som er gjort fra Norsk Folkehjelp opptrer denne hovedsaklig passivt under intervjuet. Mange intervjuere tilpasser formen til barnet alder, likevel vil utgangspunktet for intervjuet være mistro og kontroll. Et viktig poeng er at barn har ofte flere og sammensatte grunner til å forlate hjemlandet. Spørsmålet er i hvilken grad de er gode til å framsette disse grunnene slik at de klargjør de kriteriene som saksbehandlerne vurderer ut fra. Greier intervjuene å få fram det sammensatte erfaringene barn har med seg, og har de nok kunnskap om de endrede vilkårene for barnespesifikk forfølgelse til å stille adekvate og presise spørsmål for å få fram dette? 2. Forståelsen av hva som er barnas bakgrunn og situasjon påvirker I dag er mye oppmerksomhet rettet mot å oppspore foreldre i hjemlandet. Dette anses til Barnets beste, at det blir forent med familien i hjemlandet. Men, som vi så, utlendingsmyndighetene lykkes i liten grad å oppspore foreldrene. Bare 11 prosent får ikke innvilget opphold og mange får det nettopp fordi foreldrene ikke er å finne. NOVA har nettopp gjort en studie av erfaringer om å oppspore foreldre i flere land i Europa, og ingen av disse landene har funnet en god metode for oppsporing. Dette har ført til et paradoks. De mindreårige asylsøkerne blir møtt med mistro, som andre asylsøkere, og myndighetenes oppgave er også å sørge for at asylinstituttet ikke blir misbrukt. Men siden oppholdstillatelse i dag gis i stor grad på humanitært grunnlag fordi foreldre ikke kan oppspores, vil det å skjule opplysninger være det rådet de har fått. Dette kan bidra til at grunner som er relevant for saken holdes skjult. Flere forskningsarbeider peker på den psykiske belastningen mange EMA opplever ved den selvpålagte og påtvungne stumhet 6
som kjennetegner mange EMA. Denne tausheten gjelder ikke bare de i kontrollsystemet, men også andre myndighetspersoner, inklusive de i omsorgsinstitusjonene, hevder flere forskere (Knutsen 1990, Hjelde 2004). Ett poeng her er at i det norske asylsystemet er det kontrollmyndighetene (UDI) som har ansvar for å intervjue og hente fram informasjon. Denne ordningen skiller seg fra Sverige der en advokat sammen med asylsøkeren utformer grunnlaget for asylsøknaden. Kontrollinstansen er altså skilt fra de som har ansvar for å framsette og belyse søknadsgrunnlaget (Juhlén 2003, Rimsten 2006). Vil en slik ordning være en bedre ordning for enslige mindreårige også i Norge. Eller ivaretar hjelpevergen og EMAs rett til 3 timers advokathjelp denne funksjonen godt nok? Vil et slikt skille ha betydning for opplevelsen av tillit vs mistro, og å få en kvalifisert støtte i framsettingen av de individuelle grunnene for å søke opphold? Som kunne gi et bedre grunnlag for den videre tilpasningen i mottakssystemet både før og etter at søknaden er vurdert? Jeg mener det er verdt å diskutere dette videre. Et annet spørsmål er om oppmerksomheten mot gjenforening med foreldre er nødvendigvis til barnets beste. Her må vel alder og den helhetlige livssituasjonen for den enkelte legges til grunn for vurderingene. Det er flere gode grunner til å sette inn ressurser for å oppspore foreldre. At dette kan motvirke foreldres misbruk av barn i sine egne migrasjonsstrategier, er en innlysende bekymring. Eller kanskje mer treffende: at den unge sukres en framtid som også innebærer økonomisk bistand til familien i hjemlandet. En annen tungtveiende grunn er at de unge selv savner familien. Verken foreldre eller de unge selv er forberedt på hva atskillelsen og belastningene underveis og som asylsøker virkelig innebærer. Og at de traumatiske erfaringene gjøres atskilt fra nære personer. At de har få å snakke med og må kontrollere hva de forteller innebærer en ytterligere belastning. Forsterkes sårbarheten? EMA framstilles som en sårbar gruppe. Men framstilles sårbarheten deres på en måte som gjør dem enda mer sårbare (se også Engebrigtsen 2002)? Og bidrar foreldreoppsporingssporet til dette? Forskning på barnesoldater og barn i krigs- og konfliktsituasjoner har kritisert barnesynet til mange hjelpeorganisasjoner (Hart 2005, Mann 2004). Forskerne argumenterer med at det må tas utgangspunkt i barns sosiale erfaringer, formet av unntakstilstand og som fordrevne flyktninger, og ikke gå ut fra generelle kriterier for barndom og universelle standarder for barns beste. Fordi dette kan forkludre de unges mulighet for selvstendighet og meningsfull inkludering i samfunnet, hevder de. Det påpekes også at ikke bare foreldre, 7
men relasjonene til søsken, jevnaldrende og den utvidede familien er viktig å forstå deres motstandsdyktighet og evne til å håndtere vanskeligheter. Også forskning om EMA i Norge viser hvor viktig bl.a. vennskap er for å takle situasjonen som asylsøker (Eide 2000, Hjelde 2004, Sjöberg 2005). FNs barnekonvensjon legger til grunn to barnesyn: det avhengige og det selvstendige barnet. I praksis inngår disse aspektene i komplekse former. I den norske forståelsen av barn og ungdom vektlegges selvstendighet, men innenfor rammene av hjemmet og familien. I ulike samfunn kobles selvstendighet, avhengighet, tilhørighet og ansvar på spesifikke måter, der krig og fluktsituasjonen gjerne forskyver koblingene mellom dem. Vi må forstå de mindreåriges migrasjon ut fra disse erfaringene, og av verdier og praksiser om barndom som er forskjellige fra de forstillingene vi har om barndom, foreldreskap og barns beste. Hva er våre implisitte forestillingene om barns beste og foreldreskap når det gjelder enslige mindreårige? Det er mange fellestrekk ved det å være barn uansett. Men altså: greie å se det enkelte barn og ungdom. Oppmerksomheten må altså rettes mot hvilke gode grep som kan gjøres for de som allerede befinner seg i en flyktningsituasjon i Norge, på basis av spesifikke politisk, sosiale og økonomiske forhold som har presset familien eller dem selv til å ta avgjørelsen om oppbrudd og reise. Hva skal til for at de takler denne tilværelsen? Viktige momenter kan være: - anerkjennelse for hvem de er versus mistro - utdanning og språkopplæring - arbeid og muligheter til å sende penger hjem - hva gjør tilværelsen meningsfull, hvordan kan de vise sitt potensiale, utnytte evner? Paradokset er at landet har behov for arbeidskraft og det er stor sannsynlighet for at de får opphold. Ideelt skulle man kunne starte med dette utgangspunktet. Rettighetsperspektiv og nye innsatsområder Det har skjedd en del på feltet i etterkant av inkorporeringen av barnekonvensjonen i Menneskerettsloven av 1999. Implementeringen av barnekonvensjonen har forårsaket diskusjon og tiltak også i departementene og forvaltningen. Diskusjonen internt og i mediene har særlige dreid seg særlig om artikler i barnekonvensjonen er: tolkninger av og status til Barns beste, en ikke-diskriminerende praksis, og høring av barn. Enslige mindreårige asylsøkere har flere rettigheter enn voksne asylsøkere men det er ofte betingede rettigheter. F.eks. skal behandling av EMAs asylsøknader prioriteres. 8
Søknadene skal være avgjort innen sju til tolv uker. MEN fordi det ofte er uklarheter med hensyn til nasjonalitet, alder og tidligere oppholdssted og oppsporing av omsorgspersoner, blir saksbehandlingstiden lengre. Også rapporten Mamma vet hvor gammel jeg er en kartlegging av aldersvurdering (Redd Barna og NOAS 2006) viser til at rettssikkerheten er porøs. EMA er sikret hjelpeverge/advokatbistand som støtte til asylintervju og oppfølging av eventuelt avslag fra UDI, men dette gjelder ikke de EMA som alderstestes og antas å være over 18 år, selv om de har klaget til UNE, som kan være uenig i UDIs vurdering. Og vurderes til under 18. Dermed har de vært uten advokat selv om de da skulle ha rett til det. Dessuten har spørsmålet om overføring til barnevernet vist at man inntil nå har godtatt at EMA lever under andre omsorgsforhold enn andre barn. Lov om Barnevernstjenester gjelder for alle barn i Norge, uavhengig av oppholdsstatus. Argumentet for å overføre EMA til barnevernet har bl.a. vært at saksbehandlingen av asylsaker skal holdes atskilt fra saken om barns omsorgssituasjon. I dag er omsorgen lagt til UDI, og ikke regulert av barnevernsloven, bl.a. i forhold til antall barn pr enhet, personaltetthet og materiell standard. Plassering er administrativt bestemt og ikke ut fra vurdering av barnets behov bortsett fra alder. EMA har ingen mulighet for å klage på kritikkverdige forhold og ingen systematisk tilsynsordning, slik vi finner det i barnevernet (NGOU 1:2006). UDI har delegert sitt omsorgsansvar til mottakene. De under 15 år plasseres i ett mottak, mens de over 15 plasseres på egne avdelinger i ordinære mottak. Barnevernet i kommunene skal kontrollere, og kompensere med ytterligere tiltak ved mangelfullt tilbud. Rundskriv om barnevernstjenestens ansvar for EMA i mottak og kommuner (Q-17 2004) understreker at barneverntjenesten skal følge opp bekymringsmeldinger for barn etter samme prosedyrer og regler som for andre barn Mine innspill er at uansett organisering må tilbudene gi rammevilkår for at EMA kan bruke egne mestringsevner, og å finne mål og mening med sine liv i Norge. At både fortidsog framtidsperspektivene knyttes sammen, og at deres migrasjonsstatus blir utgangspunktet for å vedlikeholde kontakt både transnasjonalt og å satse på utdanning og arbeid. I den litteraturen jeg har kommet over er det mange unge som snakker om hvor viktige bokollektivene har vært for å gi dem den selvforståelse og oppbacking de trengte. Kontakten med andre voksne med migrasjonserfaring som var del av bokollektivet var særlig viktig. 9
Avslutning u Det har skjedd positive endringer de siste årene, ikke minst takket være oppmerksomhet om EMA og innsatsen til både organisasjoner, medier, myndigheter og forskere. Det finnes en vilje i forvaltningen til å ta barnekonvensjonen til etterretning. Men her slår selvfølgelig også de innvandringsregulerende hensyn inn. u Helt vesentlig er hvordan vi forstår hvilken posisjon barnekonvensjonen har i forhold til utlendingsloven. Her er det gjort en viktig innsats for å drøfte implikasjonene av ulike artikler for forvaltningspraksis og rettsavgjørelser (Sandberg 2005, Smith xxx). Likevel er det fortsatt behov for juridisk hjelp for å gi barnekonvensjonen den posisjonen og gjennomslagskraft i praksis som den formelt har. u Endringer er også avhengig av de politiske signaler som bl.a. ligger i Soria Moria erklæringen. Her er spørsmålet hvilken vilje det er til å gjennomføre denne politikken og innenfor hva slags tidsperspektiv. Her har det vist seg at pressgrupper er nødvendige. u Så er det spennende å se hva slags signaler og arbeidsredskap den nye utlendingsloven som kommer i juni blir når det gjelder å styrke asylbarns status. Referanser Carling, Jørgen (2005) Unauthorized migration from Africa to Spain. Oslo: Prio Collyer, Michael (2006) States of insecurity: Consequences of Saharan transit migration. Working paper 31. COMPAS Oxford: University of Oxford Danielsen, Kirsten og Marie Louise Seeberg 2006. Tracing UMAs families. Oslo: NOAS de Berry, Joanna (2004) Sexual vulnerability of Adolescent Girls during Civil War in Teso, Uganda. I Jo Boyden and Joanna de Berry: Children and Youth on the Front Line. Ethnography, armed conflict and displacement. Oxford: Berghahn Books Eide, Kjell (2000) Barn i bevegelse. Om oppvekst og levekår for enslige mindreårige. Bø: Høgskolen i Telemark Engebrigtsen, Ada (2002) Forlatte barn, ankerbarn, betrodde barn... Et transnasjonalt perspektiv på enslige, mindreårige asylsøkere. Rapport 7. Oslo: NOVA Halvorsen, Kate (2004) Asylum Decisions on child applicants. Report on 4-Country Pilot Project. www.odin.no 10
Hart, Jason. 2006. The dynamics of Vulnarability. Child Recruitement in the Context of Forced Migration. Paper presentert på Prio konferanse om Barn i krig. Juni 2006 Hjelde, Karin Harsløf (2004) Diversity, Liminality and Silence. Integrating Young Unaccompanied Refugees in Oslo. Dr. philos avhandling. Oslo: Faculty of Medicine Horst, Cindy (2006) Transnational nomads. How Somalies cope with refugee life in the Dadaab camps of Kenya. Oxford: Bergham Books Juhlén, Karin (2003) Barns ägna asylskäl. Stockholm: Rädda Barnen Knutsen, John Chr. (1990) De trodde jeg var fattig. Om asylsøkerbarn i Norge. Bergen: MiCo forlag Mann, Gillian. (2004) Separated Children: Care and Support in Context. I Jo Boyden and Joanna de Berry: Children and Youth on the Front Line. Ethnography, armed conflict and displacement. Oxford: Berghahn Books NGOU (2006) Først og fremst barn. Overføring av omsorgsansvaret for enslig, mindreårige asylsøkere til barnevernet. NGOU:1 Norsk Folkehjelp (2005) Vergearbeid for enslige mindreårige asylsøkere i Norge - en likeverdig. Oslo: Norsk Folkehjelp Rimsten, Eva (2006) Jäg vil bli som Kofi Annan. Ensamkommande barn i Sverige ur et rättighetsperspektiv. Visby: Books on Demand Redd Barna og NOAS (2006) Mamma vet hvor gammel jeg er. En kartlegging av aldersvurdering av enslige mindreårige asylsøkere. Oslo: Redd barna og NOAS Riverbend (2006) Bagdad burning vol. 1 og 2. Girl blog from Iraq. London: Marion Boyars Ruxton, Sandy (2003) Separated Children and EU Asylum and Immigrant Policy. Separated Children in Europe Program København: Redd Barna Sjöberg, Åsa (2005) Jag har levd många liv... Flyktningeungdommar om sitt liv i Norge. Masteroppgave. Sosialantropologisk institutt. Oslo: Universitetet i Oslo Swaine, Aisling and Thomas Feeny (2004) A neglected Perspective. Adolescent girls experiences of the Kosovo Conflict of 1999. In Jo Boyden and Joanna de Berry: Children and Youth on the Front Line. Ethnography, armed conflict and displacement. Oxford: Berghahn Books Tishkov, Valery (2004) Chechnya: Life in a war-torn society. Berkely: University of Calefornia Press UNCHR (2004) Trends inn Unaccompanied and Separated Children seeking asylum in industrialized Countries, 2001-2003. Geneva: UNHCR 11