FORORD: JEG SØKTE ALLAH

FORORD: JEG SØKTE ALLAH Jeg lå på ansiktet i en stor muslimsk bønnesal, sønderbrutt foran Gud. Hele mitt verdensbilde, alt jeg noensinne hadde kjent til, hadde de siste årene langsomt blitt plukket fra hverandre. I dag raste verden fullstendig sammen. Jeg lå i ruinene og søkte Allah. Lyden av fottrinn som beveget seg bort, ga gjenlyd i moskeen, og en lummer sommerkveld gikk mot natt. De andre i menigheten var på vei hjem til familien for kvelden, men tankene mine fant ingen ro. Hver minste fiber i meg kjempet mot seg selv. Med pannen presset mot gulvet og hjertet dunkende i brystet overveide sinnet mitt hvert enkelt av ordene leppene mine hvisket ned i det slitte teppet. Ordene var ikke nye for meg. Jeg var opplært til å resitere denne arabiske frasen 132 ganger, hver eneste dag, helt siden før jeg kjente mitt eget navn. Det var sajdahen, den delen av de rituelle bønnene der muslimer kaster seg ned for Allah og ærer Hans opphøyethet. Vanligvis fløt ordene lett, men i dag var det annerledes. Mens leppene gjorde som de pleide, stilte sinnet mitt spørsmål ved alt jeg trodde jeg visste om Gud. Subhana rabbi l- ala. Priset være Herren, den Høyeste. 23

Opphøyet er min Herre Hvem er min Herre? Hvem er Du, Herre? Er Du Allah, min far og forfedres Gud? Er Du den Gud jeg alltid har tilbedt? Den Gud min familie alltid har tilbedt? Du er da den som sendte Muhammad (FVMH) 1 som den siste budbringeren til menneskeheten og Koranen som vår veiledning? Du er Allah, islams Gud, er Du ikke? Eller er Du Jeg nølte, og vegret meg for blasfemien jeg var i ferd med å begå. Men hva om blasfemien var sannheten? Eller er Du Jesus? Hjertet mitt frøs til, som om det forsto at sinnet mitt risikerte evig fortapelse. Allah, jeg ville aldri si at et menneske er likestilt med Deg! Tilgi meg og ha nåde med meg om det er hva jeg har sagt, for det er ikke hva jeg mener. Du er uendelig mye større enn hele skaperverket. Alt faller ned for Deg, Allah, sub-hanahu wa tala. 2 Nei, det jeg mener er at Du, Allah, er allmektig. Sannelig kan Du tre inn i skaperverket om Du vil. Kom Du inn i denne verden? Ble Du et menneske? Og var det mennesket Jesus? Å, Allah, Bibelen kan vel ikke være sann? Parallelt med dette ba leppene mine i sajdah mens sinnet mitt kjempet med seg selv. Den arabiske frasen skulle repeteres to ganger til før sajdahen var ferdig. Subhana Rabbi l- ala. Priset være Herren, den Høyeste. Men hvordan er det mulig å forestille seg at Allah, det høyeste vesen av alle, skulle tre inn i denne verden? Denne verden er uren og syndig og ikke noe sted for den Ene som fortjener all ære og lovprisning. Og hvordan kan jeg så mye som antyde at Gud, den Høyeste, den Strålende, selve Skaperen skulle tre inn i denne verden gjennom en jentes fødselskanal? A udhu billahi, 3 det er motbydelig! Å måtte spise, å bli sliten, og å svette og blø, og til sist bli spikret til et kors. Jeg kan ikke tro det. Gud fortjener uendelige mye mer. Hans majestet er mye større enn dette. 24

Men hva om Hans majestet ikke er like viktig for Ham som Hans barn? Subhana rabbi l- ala. Priset være Herren, den Høyeste. Selvfølgelig er vi viktige for Ham, men Allah trenger ikke å dø for å tilgi oss. Allah er allmektig, og Han kan lett tilgi oss hvis Han velger å gjøre det. Han er al-ghaffar og ar-rahim! 4 Hans tilgivelse utgår fra Hans eget vesen. Hva har det med mine synder å gjøre at Han kommer inn i verden og dør på et kors? Hvis Han døde, hvem regjerte da i universet? Subhanallah, 5 Han kan ikke dø! Det er en del av Hans herlighet. Det er ikke behov for slike oppvisninger. Han kan ganske enkelt tilgi fra Sin trone. Men hvordan kan Allah være rettferdig hvis Han ganske enkelt tilgir vilkårlig? Gud er ikke vilkårlig. Han er absolutt rettferdig. Hvordan kunne Han være rettferdig dersom han tilgir vilkårlig? Nei, Han kan ikke bare tilgi oss om Han vil det. Straffen for mine synder må betales. Jeg satte meg opp på hælene og resiterte takbir. Allah Akbar. Gud er stor. Gud, jeg vet at Du virkelig er stor, men noe av det den Hellige Koranen lærer, er langt fra bra. Jeg synes det er veldig vanskelig å forstå det, Allah. Vær så snill, ha nåde med meg. Jeg mener ikke å tvile på Deg, og jeg ber om Din nåde for min mangel på kunnskap og innsikt. Vær så snill, Allah, må ikke all denne tvilen gjøre Deg harm. Jeg må ha misforstått noe, men det er bare ikke mulig at Du, som er god og kjærlig, ville gitt noen av de befalingene som vi finner i Koranen. Jeg ser så mye vold og forakt i den, boken jeg har lest og elsket hver dag fordi den er Ditt ord. Men kanskje Du viser meg at Koranen ikke er Ditt ord likevel? Så 25

mye av det jeg har lært om den, har vist seg å være feil. Jeg ble fortalt at den aldri har blitt forandret, men hadith og historieforskning viser at det har den. Jeg ble fortalt at den har overnaturlig innsikt i vitenskap og i fremtiden, men da jeg ba Deg hjelpe meg å se det med egne øyne, så fant jeg ingenting. Kanskje alt jeg trodde jeg visste om Koranen, rett og slett ikke er sant. Er det virkelig Din bok? Å, Allah, vær meg nådig. Hvem er Du? At-tahiyyatu lil-lah, was-salawatu wat-tayyibat. As-salamu alayka ayyuha n-nabiyyu wa-ramatu llahi wa-barakatuh. As-salamu alayna wa- ala ibadi llahi salihin. All påkalling tilfaller Allah, og bønn og gode gjerninger. Fred være med deg, å profet, og Allahs nåde og velsignelse. Fred være med oss og med Herrens rettskafne tjenere. Jeg priser Deg, Allah. All ære er sannelig Din. Men det er så mye jeg ikke forstår. Hvorfor taler jeg til Muhammad når jeg ber? Han kan ikke høre meg. Han er død! Jeg burde ikke be til noe menneske, selv om det er Profeten. Og hvorfor ønsker jeg fred over ham? Jeg er ikke hans forbeder. Jeg vet at disse ordene først ble uttalt mens han ennå levde, men hvorfor trenger Din fremste profet at noen ber for ham? Kunne ikke Du gitt ham visshet og fred? Hvis han ikke kan ha visshet og fred som Profet, hva slags håp er det da for meg? I tråd med Profetens tradisjon og mine foreldres veiledning løftet jeg pekefingeren mot himmelen mens jeg resiterte trosbekjennelsen: Ashhadu anla ilaha illa llah, wa-shhadu anna Muhammada r- rasulu llah. Jeg bevitner at det ikke finnes noen annen guddom enn Allah og jeg bevitner at Muhammad er Hans budbringer. Å, Allah, ha nåde med meg. Hvordan kan jeg bevitne at Muhammad (FVMH) er Din budbringer? Det pleide å være så enkelt! Ammi lærte meg å elske Muhammad (FVMH) fordi han var den største mann 26

som noensinne har levd, og det var ingen på andreplass. Hun lærte meg at hans generøsitet var overveldende, hans nåde enestående, og hans kjærlighet til menneskeheten umålelig. Jeg ble fortalt at han aldri ville starte en krig unntatt når han måtte beskytte ummahen, 6 og at han kjempet for å heve statusen til kvinner og de undertrykte. Han var en fullkommen militær leder, han var den ultimate statsmann, og han var et forbilde i å følge Allah. Han var al-insan al- Kamil, den Perfekte Mannen. Han var Rahmatul-lil alameen, personifiseringen av Guds nåde mot hele verden. Det var lett å bevitne at en slik mann er Rasul Allah, Guds budbringer. Men nå vet jeg sannheten om ham, og det er for mye å feie under teppet. Jeg vet om hans første åpenbaring, hans overfall av karavaner, hans barnebrud, hans ekteskap med Zainab, den sorte magien som ble kastet på ham, forgiftningen, bestillingsdrapene, torturen, og Tankene mine saknet farten litt da de nærmet seg én bestemt sak som jeg bare ikke kunne overse. Og hvordan kunne Muhammad (FVMH), min elskede Profet, ha tillatt det? Gjennomsyret av empati drev tankene mine bort fra bønnene. Jeg kjempet fremdeles med det jeg hadde oppdaget mens jeg undersøkte Koranen. Hvordan kunne han? Jeg forestilte meg skrekken fra ofrenes synspunkt. Hva om det hadde vært min familie? Hvor var Profetens berømte nåde? Jeg så for meg at jeg var der, under ørkenens røde himmel, da det skjedde. Sinne vokste i meg mens jeg beskuet mitt folks ødeleggelse. Blod og død. Noen få unge og sultne soldater brøytet seg frem mellom likene for å komme til Muhammad. De gjorde kjent for ham sine barbariske lyster og spurte Muhammad om råd. Muhammad ble rød i ansiktet og begynte å svette. Han mottok en åpenbaring fra Allah. 7 Da han erklærte åpenbaringen for sine soldater, la ondskapsfulle flir seg om munnen deres. De forsvant ivrige inn i teltene. Allah hadde godkjent handlingene deres. Noen øyeblikk var alt stille. Plutselig lyder et hjerteskjærende skrik gjennom ørkenen. Det var min mor. Øynene mine sprang opp idet jeg ble rykket tilbake til virkelig- 27

heten. Jeg var fremdeles i moskeen og ba salahen. Min overveldende avsky for Muhammad ble umiddelbart erstattet med anger. Jeg hadde vært uforskammet framfor Allah. Muhammad (FVMH) var fremdeles min Profet. Jeg sverget fortsatt troskap til ham. Jeg hadde gått for langt. Hvordan kunne jeg fortsette på denne måten? Astaghfirullah. 8 Jeg gjorde meg fort ferdig med de rituelle bønnene, og avsluttet med å vende hodet til høyre og til venstre: As-salamu alaykum wa-rahmatu llah. Fred være med dere, og Allahs nåde og velsignelse. Etter en liten stund lot jeg ansiktet falle ned i hendene mine. Øynene mine ble fylt av tårer. De rituelle bønnene var over, og nå var det tid for mitt eget hjertes bønner. Gud, jeg vil ha Din fred. Vær så snill å ha nåde med meg og gi meg freden som kommer av å kjenne Deg. Jeg vet ikke hvem Du er lenger, men jeg vet at Du er alt som betyr noe. Du skapte verden, Du gir den mening, og enten er det Du som bestemmer dens hensikt, eller så har den ingen. Vær så snill, Allmektige Gud, fortell meg hvem Du er! Jeg bønnfaller Deg og bare Deg. Bare Du kan redde meg. For dine føtter legger jeg ned alt jeg har lært, og jeg gir hele livet mitt til Deg. Ta bort hva Du vil, om det så er min glede, mine venner, min familie, eller til og med mitt liv. Men la meg ha Deg, O Gud. Kast lys over den veien jeg må vandre. Jeg bryr meg ikke om hvor mange hindringer, eller hvor mange torner jeg må gå igjennom. Led meg på den rette vei. Hvis det er islam, så vis meg hvordan det er sant. Hvis det er kristendommen, gi meg øyne til å se! Bare vis meg hvilken vei som er Din, kjære Gud, så jeg kan vandre på den. Selv om jeg ikke visste det, så skulle den freden og nåden jeg ba så inderlig om, komme over meg. Gud skulle komme til å gi meg overnaturlig veiledning i form av drømmer og syn, og både hjertet mitt og retningen for livet mitt skulle forandres for alltid. 28

DEL 1 KALT TIL BØNN Hele mitt verdensbilde, alt jeg noensinne hadde kjent til

MINE FEDRES BØNNER Hver morgen over hele den islamske verden lokkes solen opp over horisonten av klangfulle stemmer. Kjernen i den muslimske tro proklameres igjen og igjen fra tak og minareter, og begynner med takbiren: Allah-hu-akbar! Ashado an-la illaha il-allah! Ashado an-na Muhammad-ur-Rasool Allah! Allah er stor! Jeg bevitner at det ikke finnes noen annen guddom enn Allah! Jeg bevitner at Muhammad er Allahs budbringer! Dette er åpningen på adhan, bønneropet. Det minner muslimer på å gi sine liv til Allah med det samme de våkner. Gjennom memorerte bønner for enhver anledning og detaljerte daglige ritualer er hengivne muslimer Adhan: det muslimske bønneropet grunnfestet i stadige påminnelser om Allah og utførelse av islamske tradisjoner. Adhanen kaller muslimer, den gir gjenklang i dem, mobiliserer dem og forener dem i underkastelse foran Allah. For utenforstående kan det nesten se ut som det er adhanen som flerrer opp nattehimmelen, skiller lys fra mørke og inngir liv i muslimske land og folk. 30

Da er det ikke så rart at muslimer bruker adhanen ikke bare til å vekke hverandre til en ny dag, men også for å vekke hverandre til livet. Det er en hadith, en tradisjonell fortelling om profeten Muhammad, at ethvert muslimsk barn skal høre adhanen ved fødselen. Da jeg ble født, hvisket min far adhanen i øret mitt, slik hans far hadde gjort med ham selv tjueåtte år tidligere. Dette var, i tråd med tradisjonen, de første ordene som ble talt til meg. Familien min har alltid vært nøye med å følge hadith. Vi er tross alt Qureshi, Muhammads egen stamme. Så snart jeg var stor nok til å forstå at Qureshi var et navn med prestisje knyttet til seg, spurte jeg min far om vi hadde arvet det etter Profeten. Abba, er vi virkelig Qureshi, slik som Muhammad (FVMH)? Han svarte Jee mer beyta, som er urdu for Ja, min sønn. Ingen av Muhammads (FVMH) sønner overlevde barndommen, men vi er etterkommere av Hazraat Umar. Umar var en av de fire kalifene, som ifølge sunni-islam er Muhammads guddommelig utpekte etterfølgere. Det var i sannhet en høyverdig herkomst; ikke rart familien min var stolt av arven vår. Da min far forlot Pakistan på 1970-tallet, var det motivert av kjærlighet til familien og denne arven. Da han kom til USA, fulgte han sin brors instruksjoner og vervet seg i marinen. Som sjømann sendte han penger hjem, selv om det av og til var alt han hadde. Det skulle ta noen år før han kunne returnere til Pakistan for en liten stund, så snart ekteskapet med min mor var blitt arrangert. Ammi, min mor, hadde også vært hengitt til sin familie og religion. Hun var datter av Hadith: en tradisjonell fortelling om Muhammads ord og gjerninger Urdu: det pakistanske språket Kalif: tittelen på muslimenes høyeste leder, vanligvis brukt om en av Muhammads fire etterfølgere en muslimsk misjonær. Hennes far, som jeg kalte Nana Abu, hadde flyttet til Indonesia med hennes mor, Nani Ammi, like etter at de hadde giftet seg, for å invitere mennesker til islam. Der ble min mor født, etterfulgt av sine tre søstre. Nani Abu arbeidet for å forsørge 31

familien, og siden Nana Abu ofte var ute i misjonens tjeneste, hadde min mor stort ansvar i det å oppdra sine yngre søsken og lære dem islams vei. Da hun var ti år gammel, kom Ammi tilbake til Pakistan med sine søstre og Nani Ammi. Fellesskapet der tok imot dem med stor respekt for at de hadde fulgt misjonærkallet. Siden Nana Abu frem deles var aktiv misjonær i Indonesia og bare kom til Pakistan på korte visitter, vokste Ammis ansvar i hjemmet kraftig. Til sist hadde hun fem søsken å organisere og passe på, så selv om hun fikk toppkarakterer på bachelorgraden sin og ble tilbudt stipend for å studere medisin, takket hun nei. Nani Ammi trengte hjelpen hjemme siden hun brukte så mye av tiden sin på frivillig arbeid som sektretær ved kontorene til den lokale den lokale jama aten. Nani Ammi hadde selv levd et liv fullt Jama at: arabisk av offer for islams vei. Ikke bare var hun ord for samling gift med en misjonær, men hun hadde, som eller samfunn, i Ammi, selv vært misjonærbarn. Hun var født Ahmadiyya brukt i Uganda, der hennes far hadde arbeidet som om gruppe eller lege mens han kalte folk til islam. Oppveksten forsamling som misjonærbarn, overgangen til rollen som misjonærhustru, og de siste årene som frivillig i jama aten, gjorde henne dypt respektert og beundret i samfunnet. I alt dette var kanskje Nani Ammi det største forbildet for Ammi, som ikke ønsket noe mer enn å videreføre denne arven i sin egen familie. Så selv om jeg ikke var klar over det der og da, var mannen som hvisket adhanen inn i øret mitt, en selvoppofrende og kjærlig mann som bar det ærefulle navnet Qureshi. Kvinnen som så på var misjonærdatter, en erfaren forsørger med et dypt ønske om å tjene islam. Jeg var deres andre barn og førstefødte sønn. De kalte meg til bønn. 32

EN MORS TRO Jeg hadde en veldig trygg oppvekst, både fysisk, følelsesmessig og sosialt. Jeg var beskyttet i en grad jeg fremdeles forsøker å begripe. De få arrene jeg måtte ha fra den tiden er alle fysiske, og jeg har klare minner om dem alle. Det største arret bare tre cm langt, så det er sagt er fra da et åpent vindu falt ned på hånden min da jeg var tre. Den dagen sitter spikret i hukommelsen på grunn av det jeg lærte om min mors tro. På den tiden var Abba stasjonert i Norfolk, Virginia. Han var i sitt ellevte år i marinen, og de siste av disse hadde han brukt dag og natt på å skrive mastergrad. Etter befalskolen ble han forfremmet fra kvartermester til fenrik, og fikk beordringen kort tid etter. Jeg visste selvsagt ikke noe om dette på den tiden. Alt jeg visste var at Abba arbeidet hardt for oss, og selv om jeg aldri følte noen mangel på kjærlighet, fikk jeg ikke se ham så mye som jeg ønsket. Da var Ammi en desto mer tilstedeværende og oppmuntrende faktor i livene våre. Det virket som hun kunne gjøre hva det skulle være. Fra matlaging til å stelle klærne våre til å lære oss aqidah, men hun virket aldri trøtt eller sliten. Hun hadde bare to absolutte regler som hjalp henne å bevare sinnsroen: Ingen sutring etter klokken ni, og aldri avbryte henne mens hun drakk te, noe hun gjorde temmelig ofte. Når vi hadde gjester, var hun et eksempel på den høyeste form for gjestfrihet, og så det som en ære å ta Aqidah: dyp overbevisning eller retning for troen 33

imot og betjene dem. Hun forberedte mer mat enn gjestene hadde mulighet til å spise, huset var renere enn dagen det ble bygget, klærne våre var presset, og kalenderen vår var tom både den dagen gjestene kom og neste dag, i tilfelle noen av dem skulle ønske å bli natten over. Vi syntes det var helt normalt at hun likevel unnskyldte seg inderlig for mangelen på mat og for hvordan vi så ut. Det var en del av det hele. Gjestene gjorde sin del, og forsikret Ammi om at det var den beste maten de hadde smakt på årevis, at himmelen selv knapt kunne vært renere, og at hennes barn var rollemodeller for deres egne. Slik ble alle fornøyd: gjestene for å være så beæret, Ammi for å bli så lovprist, og vi barna for å bli nevnt i de voksnes samtale. Noen ganger ble gjestene hos oss i månedsvis, uten at det la noen demper på Ammis gjestfrihet og diplomatiske evner. Når jeg nå tenker over det utvalget av personer som bodde hos oss, er det to av dem som utmerker seg spesielt: Nani Ammi og hennes eldre søster, som vi kalte Mama. Mama var en vidunderlig kvinne, med et stort hjerte og en stor latter i en bitteliten kropp. Hun var alltid klar for brettspill med meg, og uendelig tålmodig med treåringer hun så alltid en annen vei når jeg jukset. Den dagen uhellet skjedde var Mama hos oss. Hun og Ammi var oppe i andre etasje, og jeg lekte med de små lekebilene Ammi hadde kjøpt til meg så jeg ikke skulle plage henne når vi var i butikken. Baji, min eldre søster, og jeg hadde en gjensidig forståelse på dette. Hun lekte med meg og mine lekebiler hvis jeg lekte med henne og hennes My Little Pony-samling. Hun fikk velge bilene hun ville ha, og jeg fikk velge ponniene jeg ville ha. Jeg valgte ponnier uten å tenke nærmere over det, og brukte resten av tiden på å overbevise Baji om at jeg hadde valgt de aller beste. Hun valgte alltid Lamborghinien, og jeg brukte resten av tiden på å overbevise henne om at min Pontiac var mye bedre. Baji hadde lekt seg ferdig med lekebilene mine og var gått for å hente ponniene mens jeg og min Pontiac raste videre langs gulvet og mellom sofaene. Jeg kikket opp og så vinduet, den typen som åpnes ved å gli opp og ned vertikalt. Plutselig fikk jeg det for meg at det 34

var på tide Pontiacen krasjet litt. Jeg kjørte den langs vinduskarmen og lot den bestemt smelle inn i rammen på vinduet. Selv i dag er det uklart for meg om vinduet faktisk falt ned. Jeg husker den gjennomskjærende smerten, mengden med blod, og at jeg ropte på Ammi mens jeg hulket og hev etter pusten. Og jeg husker hva som skjedde etterpå. Da Ammi kom ned og så uhellet begynte hun nesten å gråte selv, men hun tok umiddelbart kontroll over følelsene. Som marinehustru hadde hun lært seg både mor- og farsrollen, og nå var det ikke tid for tårer. Hun valgte å handle kvikt og gi sin frykt til Allah. Hun løftet opp vinduet, pakket et håndkle rundt hånden min, og tok på seg burkaen som om det var ingen sak. Mama passet på Baji mens Ammi løftet meg inn i bilen for å få meg til legevakten. Hele veien dit resiterte hun dua. Hun ba avsnitt fra Koranen, hadither hun hadde memorert og egne spontane bønner. Hun var grunnfestet i sin avhengighet av Allahs suverene omsorg, og det demmet opp for frykten hennes. Da vi kom til legevakten, fikk jeg en brå leksjon i det å sy sting. Legen prøvde å få Ammi ut av rommet så hun ikke skulle behøve å se på, men jeg nektet å bli adskilt fra henne. Hele tiden mens de sydde såret i hånda mi, fortsatte Ammi å be høyt, uanfektet av de undrende blikkene fra leger og sykepleiere. Amerikanske muslimer var ikke vanlig på den tiden, og i hvert fall ikke en marineoffisers muslimske kone med burka som mumlet høylydt på arabisk og urdu. Hennes fast bestemte dua og stødige tillit til Allah, selv omgitt av skrikende barn og dømmende blikk, var et uforglemmelig vitnesbyrd om hennes tro. Gjennom resten av barndommen min lærte hun meg mange dua fra Koranen og hadith, og jeg Dua: muslimske bønner som ikke er del av de rituelle bønnene som kalles salaat; kan være memorerte eller spontane bevarte dem i hjertet mitt fordi jeg visste hvor kraftfulle de var. Jeg hadde sett dem styrke henne i hennes frykt og nød, og dette satte dypere spor i meg enn noe fysisk arr. 35