VISITASFOREDRAG ved Tunsberg biskop Per Arne Dahl etter bispevisitas i Hallingdal prosti 17. til 29. november 2015 1. Innledende overblikk La meg først få takke for spennende og lærerike visitasdager her i Hallingdal. Da jeg besøkte Hallingdal høsten 2014, på turne til alle prostier i bispedømmet, var temaet gjestfrihet. Disse dagene har vi opplevd dette. Både der vi har bodd, og der vi har fått gode måltider. Vi har møtt menigheter som ønsker å forplikte seg på gjestfrihet som en grunnleggende verdi. Dette har også kommet til uttrykk gjennom det vi har opplevd av et rikt og variert kirke- og kulturliv. Møte med menigheter er å møte mennesker. Å møte dere i menighetsrådene, pluss mange frivillige medarbeidere, har gjort sterkt inntrykk. Det har minnet meg om hvor mangfoldig arbeidet i kirken er, og hvor avgjørende den frivillige tjenesten er for kirkens liv og vekst. Jeg har møtt dedikerte ansatte som i sum gjør mer enn vi kan forvente. Jeg har møtt litt av det organiserte arbeidet blant barn, ungdom, voksne og eldre. Jeg har møtt entusiasme og glede over arbeidsfellesskap.. Jeg har sett nybrottsarbeid og konstruktivt samarbeid både innad i menighetene og på tvers av soknegrensene. Men jeg har også sett at det kan være krevende å stå i en kirkelig tjeneste. Både om man er på lønningslistene, eller om man er frivillig medarbeider. Vi står overfor store utfordringer som kirke. Først og fremst ved å være tro mot kallet til å være en troverdig kirke. Det er en utfordring å være tydelig i formidlingen av nådens evangelium, og å være kirke i en tid der den kristne tro er under press fra en sekulær kultur. Det er en utfordring å skape gode møteplasser for mennesker med dagens tidspress. En særlig utfordring som er aktualisert gjennom en økt tilstrømming av flyktninger, er hvordan vi kan være kirke for dem som er kommet til bygdene våre. Jeg ser med glede at kirken i Hallingdal ønsker å ta disse utfordringene på alvor. Det vil føre for langt å beskrive alt det gode gudstjenestearbeidet som skjer i menighetene. Alt godt arbeid med dåp, konfirmasjon, vigsler og gravferd. Alle de gode tiltakene for menighetenes ulike aldersgrupper, gjennom trosopplæring, kor, klubber, speiderarbeid og andre møtesteder. Det samme gjelder oppgaver og tjenester som utføres av kirketjenere, kirkelige administrasjon ved kirkekontorene, og i kirkegårdsforvaltningen. Kirken utfører en viktig og allmennyttig innsats for Hallingdals befolkning. Jeg er også glad for alt godt samarbeid mellom kirken og ulike organisasjoner. Både innen kultur, idrett og kristne organisasjoner. Jeg har hørt om godt samarbeid mellom kirke og bedehus. Det er også godt å se så mange gode økumeniske relasjoner, selv om det også finnes utfordringer i dette landskapet. KRIK-senteret i Hemsedal er et ressurssenter som har betydning for hele Hallingdal. Side 1
2. Kort om kirkelige tjenesteforhold, relasjoner og ordninger Tunsberg bispedømme er delt i ti arbeidsområder. Ti prostier. Hallingdal er det nordligste. Det er stort i utstrekning, og rommer seks kommuner. 1.1.2015 hadde Hallingdal 20.566 innbyggere. Etter den tid er det kommet mange flyktninger til dalen. Prostiet har hele tretten menigheter. Og fram til årets kirkevalg, har det vært elleve menighetsråd, eller sokneråd. Nå er det ni, siden de tre soknerådene i Ål vil prøve ut et forsøk med ett felles sokneråd. Jeg har dessverre ikke fått mulighet til og fysisk besøke alle de tretten menighetene på denne visitasen, men jeg har møtt alle menighetsrådene. I tillegg har jeg møtt ledere for menighetsråd og fellesråd sammen med staber og kommuneledelse. Tunsberg bispedømmeråd har 10 faste prestestillinger i prostiet. Det utgjør 9,5 årsverk. Prosten er tilsatt som 50 % prost, og 50 % sokneprest i Ål. I tillegg har vi prosterådgiver i 50 % stilling, 7 hele soknepreststillinger, og en 100 % stilling som prostiprest. De seks kirkelige fellesrådene har til sammen 27,6 årsverk, fordelt på 48 stillinger. Da sier det seg selv at mange har små stillingsbrøker, og flere har kombinerte stillinger.. Prostiet har to diakoner, og fire trosopplærere. Det er seks kirkeverger, og ni som arbeider som kirkemusikere. Det er seks sekretærer, fire renholdere, og hele fjorten kirketjenere/kirkegårdsarbeidere. I tillegg er det en diakoniarbeider og en klokker. Prosten samler alle prestene i prostiet 10 til 12 ganger i året. De møtes til morgenbønn og faglig studium, i tillegg til prostens saksliste. Prestetjenesten er organisert slik at to og to sokneprester samarbeider om å dele tjenesteuker og gudstjenester i et samarbeidsområde, og være gjensidig vikar for hverandre i ferier. Prosten deltar jevnlig i menighetenes gudstjenester sammen med lokale prester, gjennomfører årlige prostebesøk med staber og råd, og holder fagsamlinger for de ulike kirkelige profesjonsgruppene i samarbeid med kirkevergene. Prosten og kirkevergene står sammen om ledelsen og utviklingen av de kirkelige tjenestene. De kirkelige fellesrådene har ansvar for investeringer, arbeid og planer på de kirkelige driftsområdene i hver kommune. Det innebærer ansvar for alle kirkebygg og andre kirkelige eiendommer. Sett i sammenheng med det relativt lave antallet årsverk, vil jeg gi en honnør til de ansatte på kirkekontorene for deres organisering og tilgjengelighet. Dette er svært viktig både med tanke på en forsvarlig drift av lokalkirken, og i forhold til dem som har bruk for kirkens tjenester. Til visitasen har både kirkevergene, stabene og menighetsrådene levert rapporter som synliggjør de viktigste forholdene på dette området. Jeg henviser derfor til disse, og tar dem inn som del av biskopens offisielle visitasprotokoll. Det hører til biskopens tilsynsoppgave å minne folkevalgte og kommunalt ansvarlige om at kirken er en lovbestemt og lovregulert offentlig virksomhet som skal ha tilstrekkelige midler til drift og investeringer. Biskopen vil understreke at det er kommunens plikt å bidra til at kirken får sin rettmessige andel ut fra kommunens samlede skatter og inntekter. For å få dette til å fungere etter sin hensikt, må det være god kontakt på høyt nivå mellom ledelsen for menighet og kommune, slik at de kirkelige behovene kan bli drøftet og forstått. Jeg nevner spesielt vedlikehold av kirkebygg og kirkenes interiør, samt ivaretakelse av kirkens instrumenter. Side 2
Det har vært en svært god erfaring å møte ledelsen i de seks Hallingdalkommunene i løpet av denne visitasen. Vi har hatt en åpen og ærlig kommunikasjon med alle ordførere og rådmenn, og har møtt stor velvilje overfor lokalkirken. Vi har forståelse for at kommuneøkonomien står overfor store utfordringer, men vi har sett at det er ryddige rutiner i forhold til møte- og budsjettrutiner. Det er også unikt at de fleste ordførerne er representert i de kirkelige fellesrådene. 3. Gleder og utfordringer i det enkelte sokn og fellesrådsområde I fortsettelsen ønsker jeg å sette fokus på noen få punkt som jeg har sett at gir særlig glede og utfordring for kirken i hver kommune. Det gjør jeg vel vitende om at menighetene har mye annet viktig arbeid og andre utfordrende oppgaver enn det som jeg velger å nevne her. Vi startet visitasen på Ål. 3.1. Ål Ål har gjennom flere generasjoner vært en ressurssterk og levende menighet. Det er samtidig en utfordring å opprettholde et mangfoldig arbeid, og videreutvikle dette. Det er et godt økumenisk fellesskap i kommunen. Det er synliggjort gjennom et lederforum for de fire kristne forsamlingene i Ål. Folkemusikkgudstjenesten og videreutviklingen av denne, har betydd mye for gudstjenestefeiringen i kommunen. Etableringen av gudstjenestegrupper involverer mange, og er en god frukt av gudstjenestereformen, både i Leveld, Torpo og Ål. Her er det også et imponerende antall frivillige medarbeidere med ulike tjenester. I disse tider vil jeg spesielt løfte fram det kristne interkulturelle arbeidet (KIA). Et viktig møtested som krever mye organisering og store menneskelige ressurser. Kjernemenigheten i Leveld har vært noe økende de senere årene, men har et høyt alderssnitt. Bedehuset i soknet har noe aktivitet, men har lite rekruttering. Relasjonen mellom kirke og bedehus er meget god. I Torpo er det også en god relasjon mellom kirke og bedehus, men det er generelt få som kommer begge steder. Jeg er glad for at det samtidig er vilje til å satse og prøve nye ting. Bygdefolket er glad i kirken sin, og støtter godt opp på dugnader. Her, som andre steder, er trosopplæringen avgjørende viktig for at barnefamilier deltar i gudstjenester. 3.2. Hol Dag to var lagt til Hol kommune. Hol har 4500 innbyggere, og ca. 5500 hytter. I høytidene vokser folketallet til mellom 40 og 60.000 mennesker. Dette gir lokalkirken spesielle utfordringer. Det medfører økende press på kirkelig handlinger fra mennesker som ikke bor i kommunen, men gir samtidig gledelig oppslutning om gudstjenester, ikke minst i høytidene. Menighetene i Hol og Hovet er typiske folkekirkemenigheter. Det blir synliggjort gjennom deltakelse ved dåp, konfirmasjon, gravferd, trosopplæringstiltak og julegudstjenester. Både barn og voksne har tilhørighet til «sin kirke». Slik er det også i Dagali og Skurdalen. Jeg ser bekymringene som dere i utkantene har, og ser det verdifulle i at trosopplæringstiltak, som for eksempel «lys våken», legges lokalt, selv om det kan være en praktisk utfordring. Side 3
I dag feirer vi 5-årsjubileum for Geilo kulturkyrkje. Det var en krevende prosess i forkant av bygging og vigsling, og det har vært utfordrende å etablere en ny identitet som menighet. Det er mange forventninger å komme til rette med i et bygg som åpner mange muligheter, og stiller store krav til ansatte og frivillige medarbeidere. Det er viktig å stå sammen om å realisere kulturkyrkja både som kulturarena og som kirke. Det var fantastisk å oppleve tre lokale kor i dagens gudstjeneste; Skarvebarna, Bris og Nye Geilo Tensing. Det er imponerende at tensingkoret som ble startet i høst, allerede er det tredje største tensingkoret i Buskerud. 3.3. Nes Tredje dag var lagt til Nes. Det ble et flott møte med skolen, og viktige møter med stab og kommune. Det er offentlig kjent at det har vært samarbeidsutfordringer i stab og råd. Det har også vært en prosess som førte til at samarbeidsprosjektet om et felles kirkelig fellesråd for Nes og Flå ble avviklet fra 1.1.2015. Ledelsen i Tunsberg bispedømme har gått inn i dette, og Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon har også vært engasjert. Vi har fortsatt tro på å finne en god vei videre. Samtidig registrerer jeg med respekt og glede at det er stor vilje til å komme videre, og tenke konstruktivt om menighetens plass i lokalmiljøet. Både ansatte og det nyvalgte menighetsrådet er opptatt av å fokusere på det åndelige livet i soknet. Menigheten opplever en gledelig økning i nattverdsøkningen, og det er et godt samarbeid med den lokale pinsemenigheten og med Frelsesarmeen. Det var en stor opplevelse å feire gudstjeneste på Nes midt i visitasen. I samarbeid med stabene i Nes og Flå, fikk vi oppleve glimrende innsats fra de lokale ansatte, frivillige og ikke minst «Musikk for alle». Det var en søndag som varmet i vinterkulda. 3.4. Flå Dag fire ga oss et spennende møte med Flå. Her er det mye entusiasme, både i kommunen og i den kirkelige staben. De jobber aktivt med å få et rikt gudstjenesteliv, og er kreative i forhold til å invitere og involvere frivillige i lokalmiljøet, slik at det kan skapes gode samlingspunkt. Jeg merker meg entusiasme, pågangsmot og samhold. Samtidig utfordrer jeg råd og stab til å være bevisste på formidlingen av sentrale sider ved den kristne tro i tiden som kommer, slik det allerede kommer til uttrykk ved gudstjenester, trosopplæring og konfirmasjonsundervisning. Soknepresten i Flå sluttet i juni, og menigheten er naturlig nok opptatt av å få en ny fast prest. På grunn av den krevende økonomiske situasjonen i bispedømmet, er denne stillingen satt på vent, men vi har gode vikarer på plass. Vi gleder oss også over at den nytilsatte organisten midlertidig har tatt på seg ansvaret for konfirmantene. Flå er en menighet som har vist stor evne og vilje til nytenkning og realitetsorientering. 3.5. Gol I Gol og Herad ser vi den samme utfordringen som mange deler, at gjennomsnittsalderen på gudstjenestemenigheten blir stadig høyere. Jeg er glad for at det er en stor bevissthet på å trekke gudstjenestelivet i en retning som når flere generasjoner. Det kan handle om å engasjere folk og gi dem ansvar, slik at de får et eierforhold til det som skjer i kirken. Det er også utfordrende å integrere flere av de kristne flyktningene i det kirkelige arbeidet. Side 4
De aller fleste foreldrene i Gol velger dåp, og jeg ser med glede at flere av trosopplæringstiltakene har besøkstall over gjennomsnittet i bispedømmet. Det er et godt samarbeid med kommunen, og vi ser fordelen med å ha kyrkjekontoret på kommunehuset. Her som flere andre steder, er det gledelig å se at det finnes mange frivillige medarbeidere. Det nære og gode samarbeidet mellom kirke og bedehus, ser jeg for eksempel i Gullrekka på bedehuset på fredagskvelder. Det er et flott tiltak! 3.6. Hemsedal Den siste kommunen vi besøkte, var Hemsedal. Her er det ny giv med nye medarbeidere. Hemsedal utmerker seg med et stort kristent engasjement, både blant ansatte og frivillige medarbeidere i kirken og de ulike kristne fellesskapene og organisasjonene. Kirken må alltid kunne romme mangfoldet av mennesker og trosuttrykk. Jeg vil derfor utfordre til fortsatt samarbeid, samtidig som en er bevisst på at kirken skal være et rom for alle i bygda. Det er mange bibel- og bønnegrupper og andre småfellesskap i bygda. Jeg legger også merke til at gudstjenestene overføres på tv direkte til bygdeheimen. Det er stort oppmøte på gudstjenester og møter. Jeg vil spesielt holde fram det gode initiativet som har fått navnet «søndag for alle». Dette er et unikt samarbeid mellom kirken, KRIK høyfjellssenter og Normisjon. Her møtes godt over hundre små og store til sang, musikk, undervisning og måltidsfellesskap en gang i måneden. Dette er et godt eksempel på nytenkning av gudstjenestearbeidet som er blitt lagt merke til langt utenfor Hallingdal. 4. Kirkelig samarbeid I forbindelse med visitasen var alle nye sokneråd samlet. Jeg har også hatt flere møter med de kirkelig ansatte. Vi har sammen konkludert med at det er viktig med god samhandling mellom staber og råd. Det bør formaliseres til møter minst en gang i året. Jeg er overbevist om at alle menigheter har mye godt til gode om de får tatt ut energi og vitalitet ved regelmessige møter mellom stab og råd. Hallingdal prosti har hatt et eget prostiråd. Det var spesielt aktivt i den perioden vi hadde et felles trosopplæringsprosjekt i prostiet. Dette er ikke et lovpålagt organ, og jeg vil be dere vurdere om det er tjenlig å fortsette dette rådet. 4.1. Prestetjenesten Som arbeidsgiver for prestene er det viktig for meg å gi et håndtrykk til prestene i Hallingdal ledet av prost Vigdis. I krevende tider med begrensede ressurser nedlegger dere et stort og seriøst arbeid som menighetenes hyrder. Jeg har lyttet til deres forkynnelse og sett hvordan dere har forholdt seg til hverandre, til den øvrige stab og til frivillige. Jeg både takknemlig og stolt. 4.2. Trosopplæring Trosopplæringen i Hallingdal har etter hvert en ti-årig historie. Fra reformens aller første tid var hele Hallingdal prosti med som ett forsøksprosjekt, og mange erfaringer ble gjort. På grunn av lange avstander og behovet for et sterkere lokalt eierskap ble konklusjonen imidlertid at man fant det mest tjenlig å organisere trosopplæringen lokalt. Ansettelsene ble lagt til fellesrådene, og jeg har møtt dyktige og engasjerte trosopplærere disse dagene. I dag har alle sokn lokale trosopplæringsplaner som er godkjent av biskopen. Det er mange gode tiltak i regi av trosopplæringen i Hallingdal: Babysang, ferieklubb, fjellets dag, Lys Våken og mye annet. Trosopplærere forteller om gode møter med det Side 5
enkelte barn, ungdom og voksne. Dette er en stor glede og gir dyp mening i arbeidet. På den andre siden oppleves det krevende å oppnå reformens ambisjoner om oppslutning. Det har også vist seg utfordrende å samle ungdommer fra dalen til fellestiltak. Helmax helaften er et godt tiltak i den forbindelse! Det blir spennende å se hvordan dere griper disse utfordringene. Her er det først og fremst mange ting å glede seg over! Vi ønsker lykke til med fortsatt opplæring av alle døpte barn og ungdom, og synes at menighetene i Hallingdal er godt i gang med dette 4.3. Diakoni Visitasen i Hallingdal har vært en spennende og inspirerende reise, også på den diakonale arena. Jeg er opptatt av at troen gis hender og føtter gjennom et diakonalt engasjement. Dette arbeidet har gode tradisjoner, men hver tid utfordrer oss på dette. Det mangler ikke på oppgaver og muligheter. Jeg vil framheve ensomheten blant mange eldre som bor hjemme. Jeg har sett at dere har gode tiltak for psykisk utviklingshemmede, besøkstjeneste, sorgarbeid, samtalegrupper. Når det også er et tett samarbeid med offentlige tilbud, gir det inntrykk av gode relasjoner mellom kirke og lokalsamfunn. Det er også viktig at menighetene som helhet tenker og handler diakonalt, både lokalt og internasjonalt. Hallingdalkommunene har i en årrekke tatt i mot asylsøkere, vist gjestfrihet, gitt husrom og jobbet aktivt med inkludering i lokalsamfunn og menighet. Den dagsaktuelle flyktningsituasjonen har gitt kommuner og menigheter store utfordringer. Flerkulturell festkveld i KIA-regi der mer enn 200 asylsøkere fra 20 nasjoner var samlet på Evjens Minne gjorde sterkt inntrykk. Jeg har gjennom visitasens besøk av kommunale og private institusjoner fått et glimt av de mange diakonale aktivitetene som drives av ansatte og frivillige, og vil berømme trofasthet og oppfinnsomhet. Stiftelsen Kirkens Familievern har godt fotfeste i prostiet, med eierskap og tilskudd fra kommuner og stat. Kreativitet, idealisme, engasjement og kurstilbud i prostiet har preget virksomheten. Barn, ungdom, voksne og eldre med ulike behov møter høy kvalitet på kompetanse og fagkunnskap. Vi håper dette gode fagmiljøet blir ivaretatt og får utviklingsmuligheter i tiden som kommer. Prostiet har behov for flere stillinger med diakonal kompetanse. Dette har vært uttrykt over for kommuneledelsen der dette har vært særlig aktuelt, spesielt i Gol og Hemsedal. Samtidig er det imponerende å observere andre stillingskategorier hvor diakonalt engasjement inngår som naturlig del av tjenesten. Det gjøres også mye diakonalt arbeid gjennom lokale diakoniutvalg. Menighetene i prostiet har grunn til å være stolte og glade for aktivt samfunnsengasjement, diakonal tenkning og handling! 4.4. Kirke og kultur Jeg konstaterer med glede det mangfoldet som menighetenes kulturarbeid representerer. Flott med barn, ungdom og voksne som er aktive med, eller deltar på konserter og arrangementer. Jeg ser også med stor glede på alt det som dyktige kirkemusikere i menighetene får til gjennom involvering og samarbeid med kulturlivet i Hallingdal. Møte med Leveld kunstnartun var for meg et eksempel på at kirke og kultur gjensidig kan berike hverandre, og at det er rom for utvikling på dette feltet. Jeg vil også nevne Kirkeakademiets betydning gjennom mange år. Avisen Hallingdølen som i fjor ble kåret til Europas beste Side 6
lokalavis, er et godt eksempel på samarbeidet, ikke bare mellom kirke og kultur, men mellom kirke og media. Gårsdagens avis var et enestående eksempel på å skildre kirken i et historisk perspektiv, og et samtidsperspektiv. Vi er i Geilo kulturkyrkje. Begrepet «Kulturkirke» er ikke mer enn drøyt 15 år gammelt, men ordets innhold er like gammelt som kirken selv. Kunstlivet er gjennomstrømmet av det bibelske univers og kirker på hvert lite sted over hele verden. Det skjer ved at bilder males, musikk spilles, og stemninger fanges i ord. Her kan også dans uttrykke mer enn ord kan si. Vi har ikke alltid vært bevisste på at det som skjer i kirkene er et kunstuttrykk, men etter hvert har denne forståelsen grodd mer fram. Det er dette som blir særlig tydeliggjort i begrepet kulturkirke. Jeg gleder meg over det som er påbegynt de første fem årene og håper at det blir en fortsatt god utvikling i Geilo kulturkyrkje. Det fordi denne kirken har et særlig oppdrag og ansvar på dette området, og fordi vi trenger slike spydspisser som viser vei for andre. Et kroneksempel på denne utviklingen, er folkemusikkliturgien som har beriket gudstjenestelivet i dalen, slik vi også har erfart det i Geilo kulturkyrkje denne formiddagen. Det er samtidig spennende å tenke neste trinn i utviklingen av Folkemusikkmessa bispedømmets kanskje største eksportartikkel på kulturfeltet. Hva kan gro frem fra denne satsingen videre? Kirken trenger gode musikere og god formidling i en tid da ordet og monologen får stadig trangere kår. Vi vil gjerne følge med videre på utviklingen av dette miljøet, og kanskje er det flere gode krefter som kan være med å tenke kompetanseutvikling og inspirasjon som gir ringvirkninger. Vokser det her frem noe nytt, vil biskopen verdsette et slikt engasjement. 5. Gjestfrihet som invitasjon og innhold For meg har disse to ukene i Hallingdal vært en opplevelse av ærlighet, glede og frimodighet. Jeg har møtt menigheter og medarbeidere som har vist gjestfrihetenes fleksibilitet. Fornyelse og gjestfrihet handler ikke bare om liturgisk og musikalsk utvikling, men også om regi, nye samværsformer og bærekraftige erfaringer av kristent fellesskap. I en verden med høyt tempo, stor forandringstrang og umettelige behov, søker vi en ny stabilitet, en dypere ro og en sterkere forankring i noe som er større enn oss selv. Kirken skal ikke være et livssynstorg med stadige regimessige overraskelser og unødige språklige endringer. Kirken skal være det gjestfrie hjemmet og den trygge borgen der vi kan gjemme oss i våre livs onde og gode dager, i vissheten om at Gud er i går og i dag den samme, ja til evig tid. Fremfor alt trenger vi nåde i en nådeløs tid. Vi trenger overraskende erfaringer av bekreftelse, tilgivelse og nye muligheter i liv og tjeneste. Nåden forteller oss at vi er mye mer enn vårt livs nederlag og feiltrinn. I Kristi nåde er vi lovet nytt liv, nye muligheter og en ny fremtid. Fra visitasgudstjenesten her i Geilo kulturkyrkje roper vi ut et nådens år for hele dalen, og hele vår kirke! Gud velsigne alle menighetene i Hallingdal! Tunsberg biskop, 29.november 2015 Per Arne Dahl Side 7