SKOLER I STAVANGER 1150-1925

SKOLER I STAVANGER 1150-1925 Stavanger har en lang historie som skoleby. Som ellers i Vest-Eurropa var det kirken som først så behov for å utdanne nye medarbeidere gjennom målrettet skolegang. Trolig foregikk den første organiserte undervisningen i byen ved Olavsklosteret i Kleiva. Det blir dimensjoner over byens historie når det er mulig å trekke tråder fra dette lærestedet som ble opprettet omkring 1150 og fram til Universitetet i Stavanger som ble opprettet i 2005. OLAVSKLOSTERET I KLEIVA De opprinnelige innfartsveiene til Stavanger entret byen fra begge sider av Breiavatnet. På østsiden av Breiavatnet endte Tjodveien som kom over Ullandhaug fra Sola, og ned Olavskleiva kom den gamle Kongeveien fra Jæren. I Kleiva stoppet folk ved Kvilesteinen (som fortsatt eksisterer ved nedgangen til Kleiva) før de pyntet seg og tok fatt på det siste stykket ned til kaupangen. Ved kilden i Kleiva nyttet de også høvet til å leske seg av det helsebringende vannet like nedenfor kvilesteinen. Det var langt både å ri og gå enten en kom over jærslettene i sør eller over den mer nærliggende Egenesmarken i vest og nord. Mye tyder på at området rundt dagens Stavanger sentrum tilhørte Solaætten i tiden før Erling Skjalgssons død i 1028. Trolig ble dette området deretter lagt under kronen. Dette forklarer hvorfor det var kronen som ga jord til det klosteret som ble reist i Kleiva etter 1150. Sannsynligvis var det biskop Eirik Ivarson, Stavangers femte biskop som grunnla det nye klosteret fra starten et augustinerkonvent, hevder Erik Gunnes i sin bok Erkebiskop Øystein statsmann og kirkebygger. Også Asgaut Steinnes skriver at klosteret i Kleiva ble reist av augustinerne (Ætt og Heim 1964) mens Eldbjørg Haug i sin bok om Utstein kloster i 2005 hevder at konventet i Stavanger tilhørte benediktinerne.hennes argument for dette synet er at det sannsynligvis ble tatt imot barn i klosteret i Kleiva, og i motsetning til augustinerne tok benediktinerne imot barn til opplæring. I et brev til biskop Åmund i Stavanger, som siden ble abbed i Olavsklosteret, blir en av brødrene i klosteret kalt monaccus eller munk. Benediktinere ble kalt munker mens augustinere ble kalt brødre, skriver Haug. 1100-tallet var også storhetstiden for bygging av klosteranlegg knyttet til benediktinerne. Sankt Victor klosteret i Paris, der islendingen Eirik Ivarson hadde studert, var augustinernens mest betydelige sentrum i Paris et abbedi som ble flittig besøkt av studerende nordboer. Hvis det altså er Eirik som har tatt initiativ til bygging av klosteret i Kleiva, er det derfor nærmest utenkelig at han som augustinerbror, opprettet et benediktinerkonvent. Så om Eldbjørg Haug har rett i sin påstand, må det være Stavangers første biskop, benediktinermunken Reinald som har opprettet dette klosteret, og da må det være reist så tidlig som på 1130-1140-tallet. Eirik Ivarson var biskop i Stavanger fra 1163 til 1188. Han kom til Stavanger fra Paris, der han altså hadde studert teologi og vært munk ved Viktor-konventet. Klosteret i Kleiva fikk den norske helgenkongen Olav som sin vernehelgen, og det fikk også hans navn. Det samme gjorde den helsebringende kilden ved nybygget.

Munkene eller brødrene i Olavsklosteret tok seg av de syke og gamle, men hadde trolig også ansvar for å undervise bispedømmets framtidige prester. Olavsklosteret lå på middelaldergården Krikens grunn (ved nåværende Olavsgården). Denne gården hadde sine grunner på eidet mellom Vågen og Breiavatnet. Omtrent der hvor Store Trappegang i dag befinner seg, rant det opprinnelig en bekk som kom ned mot Vågen mellom Rosenkildehuset og Ankerbygget. Bekken dannet Krikens og klosterets grense mot vest og nord. Munkene hadde fått satt opp en kvern ved bekken der de malte sitt korn. Krikens åkerland lå i området ved dagens Torg. Ved klosteret ble det reist en liten klosterkirke, Olavskirken, som betjente folk i byen og nærmeste omland mens byggingen av Domkirken ble fullført. Det er ikke mye vi vet om Olavsklosteret og livet ved dette klosteret. Første gang vi hører om klosteret i Stavanger i skriftlige kilder, er på 1160-tallet da en engelsk kilde hevder at en prest av Skjalgsson-ætten plasserte sin sønn i dette klosteret for at han skulle få en geistlig utdannelse. Den unge Skjalgsson-ætlingen hadde da hatt opphold ved kong Inge Bårdssons hird i seks år. Det virker som om den unge ætlingen av Erling på Sola følte seg mer tiltrukket av livet ved hoffet enn av det livet munkene prøvde å pode inn i ham. I stedet for flittige studier over håndskrevne bøker la han nemlig turen til byens vertshus, der alkoholen rant inn mens vettet forsvant. Svirebrødrene hans befant seg milevis fra den livsstilen som var ventet av en vordende prest. Da denne ungdommen fikk en sykdom som medførte at han ikke kunne holde hodet stille, mente munkene at Guds straffedom hadde innhentet ham som en rettferdspil og etter fortjeneste. Da sykdommen utviklet seg til blindhet og døvhet, og halsen svulmet opp så stakkaren ikke kunne snakke, fikk imidlertid munkene medynk med ham eller kanskje var det en slektning av ham som tilbød den pengsum som var nødvendig for at han skulle få hjelp. En av munkene tok ham i alle fall med på en rundreise til hellige steder i Europa. Ved den hellige Cuthberts relikvier i Durham-katedralen i Nord-England ble han helbredet for sine lidelser. Resten av livet vandret han, ifølge den engelske krøniken, rolig langs smalere stier. (St. Cuthbert var munk, eneboer og helgen fra Northumberland i Nord-England. I 685 ble han biskop i Lindisfarne, der han i to år misjonerte med stor iver før han døde allerede i 687. Han ble siden helgenkåret og erklært for å være skytshelgen for sjøfolk.) I 1236 hører vi at klosteret i Kleiva hadde både abbed og prior (klosterforstander etter abbed i rang). Det var fremdeles bruk for Olavskirken ved siden av Mariakirken, Martinskirken (lå trolig i området ved Arneageren) og Peterskirken ved Hospitalet etter bybrannen og ødeleggelsen av Domkirkens kor ved bybrannen i 1272. Men aktiviteten ved selve klosteret opphørte på denne tiden, og augustinerklosteret i Kleiva oppstod igjen på Utstein omkring 1264 da Magnus Lagabøter forlot sitt len i Ryfylke, med sete på den gamle kongsgården på Utstein, og flyttet til Bergen for å overta kongeverdigheten etter faren (Håkon Håkonson som døde året før). Det var abbeden ved Utstein som fortsatt hadde ansvar for virksomheten i Olavskirken i Kleiva. I 1296 hører vi at det var to munker fra Utstein som betjente kirken i Kleiva. Like nedenfor Olavskirken lå det en gårdsport. I 1318 ga abbed Finn på Utstein en 8 alen (5,4 meter) bred vei fra denne porten, over åkeren og ned til badstuen som trolig lå ved Vågen til Stavanger-bispen Håkon. I 1298 ble to av åkrene ved den gamle Olavskirken overtatt av domkapitlet i Stavanger (Kleveageren). En skriftlig kilde fra 1299 forteller om en kornbod

(stolpebod for tørking av korn) ikke langt fra badstofann badstuen som kan ha stått ved Breiavatnet eller ved Vågen. I 1387 solgte Utstein-abbeden Arne møllehustomten ved Olavskirken til korsbror Sigurd Reidarsøn. Deretter bygde Sigurd en mølle ved dagens Trappegang. Selve klosterområdet i Kleiva ble kalt Olavsgrunnene etter reformasjonen. Det var fremdeles klosteret på Utsein som da eide denne eiendommen som omfattet ganske store arealer mellom Breiavatnet, Vågen og Kleiva. Gamle stedsnavn forteller også om dette, som Olavshagen, Munkehagen, Olavskleven, Olavskilden ( Olavskjellå ) og Klostergrund (nå bl.a.: Rosendkildehuset). Olavskirken kom ut av bruk etter reformasjonen og forfalt ganske raskt etter dette. Olavskirkens døpefont ble overført til Utstein kloster mens klosterets bygninger ble fjernet i løpet av 1570-årene. Etter reformasjonen sikret kongen seg klostergodset i Norge. Mye av klosterjorda ble solgt eller gitt til private som takk for tjenester de hadde ytt kongehuset. Kongen delte ut mye av jorda i bytte mot støtte fra lederne i lokalsamfunnet. Etter reformasjonen overtok sognepresten i Stavanger Kleveagerens nordre del (siden Kiellandhagen) samt breddene ved Breiavatnet. Men de fleste eiendommene på de gamle Olavsgrunnene ble gitt i forlening til danske embetsmenn. Disse arealene ble imidlertid etter hvert solgt til privatpersoner i Norge i 1665. Men i 1561 var noe av klosterjorda ved Olavskirken havnet hos storbonde Iver Hognestad fra Time på Jæren. Ivers sønn, Sven, ga denne eiendommen videre til sin datter Magdalene, som var gift med sognepresten i Gand, Gert Mikkelsen. I 1609 kjøpte Godthe Sørensen denne eiendommen. Byfogd Jacob Søfrensen kjøpte den deretter, men solgte den videre til kjøpmannen og skotten Willum Andersen i 1668. Fra hans svigersønn gikk eiendommen videre til Peder Godtzen, og fra ham føres eiendomslinjen fram til Jacob Kielland som bygde bolighus og skipsverft på eiendommen mellom Kleiva og Vågen. Siden overtok Gabriel Schanche Kielland og hans svigersønn, Jacob Sømme, eiendommen før den ble solgt til Arne Haabeth, husmannsgutt fra Høyland som ble ordfører i Stavanger. På 1960-tallet ble Ankerbygget reist på denne eiendommen. Lagrettemann og stadskaptein Johan de Lange som drev skipsrederi og handel i Stavanger, solgte i 1664 sin sjøgrunn av Klostergrunnene til sin nabo, baker Hermandt Jochumsen. Også denne eiednommen lå ved den tomten der Ankerbygget siden ble reist, forteller Anders Bærheim, som føyer til at under byggingen av Ankerbygget kom det for dagen svære tømmerstokker som stammet fra Kiellands Hjemmeværft ved Vågen. Andre arealer fra Olavsgrunnene tilhørte fremdeles domkapitlet i Stavanger, for etter at bybrannen 20. september 1633 hadde forsynt seg av husene på disse tomtene, hører vi at byborgerne som hadde leid sine tomter der, måtte betale sine avgifter til byens domkapittel. Etter brannen sikret byfogd Torn Søfrensen seg en leieavtale for seks av de beste tomtene på Olavsgrunnene. Hans enke, Sidsel Pedersedatter Torns, fortsatte å leie disse tomtene av domkapitlet etter mannens død i 1635. Torn Søfrensen leide også Klostergårdens grunn etter brannen i 1633. Trolig hadde rådmann Jon Østensen leid denne eiendommen før brannen. Mot slutten av 1600-tallet var det fogden på Utstein som satt med Klostergårdens grunn, men i 1690-årene hadde borger Peder Jensen overtatt. I 1698 solgte han sine arealer videre til Sjernarøy-lensmannen Valentin Børgerson.

I 1788 kjøpte kjøpmann Børge Rosenkilde Kostergårdens grunn, og sønnen, Peder Valentin, overtok den i 1797. Det var han som i 1812 satte opp brannummer 585, Rosenkildehuset, på sin eiendom (siden med adresse Nedre Strandgate 11). Peder Valentins sønn, Børge Winsnes Rosenkilde, overtok eiendommen etter faren i 1836, og i 1877 ble den solgt på auksjon til hermetikkfabrikkeier Tøres Rønneberg for 21 000 kroner. I 1916 overtok Stavanger kommune eiendommene Nedre Strandgate 11, 12 og 14. Av tomtene på de gamle St. Olavs Klostergård er det ovennevnte som med sikkerhet kan dateres tilbake til 1500-tallet. Skiftelinjen for klosteret mot Vågen gikk ved Øvre Strandgate, der en solid mur som gikk parallelt med gaten, kom til syne i 1950-årene da det ble gravd i Kleiva. Dette var nok restene av gjerdet med le eller gårdsport som ble nevnt i 1318 i forbindelse med veien abbed Finn forærte biskop Håkon. I en notis i Stavanger Amtstidende og Adresseavis fra 30. juli 1843 heter det: Ved forrige Uge at bortrydde en sten i Hjørnet af den saakaldte Fattig-Kirkegaard paa Kleven stødte man paa en Mur; ved at foranstalte videre Udgravning her, har man bragt for Dagens Lys Grundvolden af en temmelig stor Bygning, rimeligvis en Kirke. Paa et Sted, sandsynligvis ved Indgangen til Choret, findes flere smukt tilhugne Vægstene [kleberstein]. Trolig var det altså rester av klosteret eller St. Olavs kirken som kom for dagen. Klosteranlegget kunne dermed lokaliseres til området ved dagens Olavsgården. Siden er det funnet flere profilerte kleberstein i samme området skriver Andrs Bærheim i sin Dreyerkalender for 1957. Han skriver også der at den gamle Olavskirkens gravplass må ha ligget i området ved dagens Olavsgården ned mot Kiellandhagen. I 1577 lå klosteranlegget i Kleiva i ruiner, og biskop Jørgen Erichssøn ga ordre om det skulle hentes stein fra klosteranlegget for å vøle Domkirken og den forfalne katedralskolen øst for Domkirken. På 1690-tallet ble det anlagt en liten kirkegård på Olavsgrunnene, De Fattgies Kirkegaard under Kleven. Flere koleraepidemier hadde tatt så mange menneskeliv at kirkegården ved Domkirken var sprengt. Kirkegården for byens fattige lå ned mot dagens Olav VII s gate og strakte seg mot Kiellandhagen, Breiavatnet og Romsøegården. Mot vest gikk den opp mot vestenden av Haakon VII s gate. I 1704 ble denne kirkegården utvidet mot sør og øst. I 1818 kjøpte hoffagent Gabriel Schanche Kielland en del av den gamle Fattigkirkegården som han lot innhegne som familiegravsted for sine foreldre, seg selv og sine etterkommere. Familiegravstedet ble brukt fram til 1863, men først i 1938 ble restene etter Kiellandfamliens medlemmer flyttet opp til et nytt gravsted i vestmuren på Ledaal. Olavgrunnene kom altså på private hender (med unntak av området mellom Vestre Bredevannsgade og Vågen) i forbindelse med at kongen solgte Utstein kloster. Eiendommen strakte seg fra Ankerbygget ut til gården Blidendol (Øvre Strandgate 112) og derfra inn til Olavskleiva. I 1799 het eieren av Utstein kloster Johan Garman. Dette året solgte han deler av Olavsgrunnene til kaptein og amtsveimester Peder Klow. Klow solgte sin eiendom videre på en auksjon i 1805 til den rike bakeren Jens Saxe Lindahl, og han solgte den videre til toller og svigersønn Falck. Olavskilden med statuen av Kvinnene ved vannposten eller Olavsbrønnen som er det offisielle navnet, er i dag det eneste synlige minnet etter Olavsklosteret i Kleiva. Trolig fikk

klosteret sitt vann fra denne kilden. Statuen i Kleiva er laget av stavangerkunstneren Erik Haugland (1894-1965) i 1959. KOMMUNEGÅRD/BISPEGÅRD/ HOTELL/BRANNSTASJON Biskopen i Stavanger hadde i den katolske perioden behov for hjelp fra mange geistlige for å kunne utføre sine plikter og for å betjene alle altrene i Domkirken og lede tidebønner og synge de liturgiske leddene under messer i kirken. Disse geistlige fungerte som en slags hjelpeprester og diakoner underlagt biskopen. Korsbrødrene eller kannikene het prestene som gjorde tjeneste i Domkirken og som dannet konventet eller domkapitlet bispens råd. At de også kaltes korsbrødre skyldtes deres faste plass i kirkens kor under gudstjenestemessene. Kantorene kaltes de av dem som ledet den flerstemmige sangen under gudstjenesten, og vicarii var kanniker som betjente sidealterne i kirken. Kannikene hadde husvære i Kommunegården som lå på dagens Domkirkeplass like nord for Domkirken. Der styrte de gård og grunn og forvaltet de verdier som ble betalt i avgifter til deres underhold fra bøndene i bispedømmet. Kannikene bodde i dette huset og spiste ved et felles bord (mensa communis). Flere av kannikene eide også gårder i eller ved byen. Vi hører f.eks. om kannik Ingemund som hadde sin gård på Skagen i Stavanger. Trolig fikk bispedømmets nye prester og notarier sin skolering i Kommunegården i tiden etter at klosteret i Kleiva ble nedlagt. Kommunegården representerer således byens andre lærested. I 1298 fikk korsbrødrene en eiendom av hertug Håkon som strakte seg fra Kommunegården og ned mot Skolebekken (Klubbgaten). Kannikene levde på mange måter som munker, men uten å avlegge noe munkeløfte. De måtte strengt følge den kanoniske rett eller kirkelovene. Noen av kannikene fungerte som biskopens notarier eller sekretærer mens andre tok seg av økonomiske anliggender i bispedømmet.. Andre igjen betjente kirkene i byens omegn, som f.eks. middelalderkirken på Madla. Kannikene ved Domkirken var trolig ti eller tolv i tallet, og de har fått sine symbolske steinhoder under det tredelte gotiske vinduet på østfronten av kirken. Kannikene hadde også i oppgave å peke ut den nye biskopen, og ofte valgte de en av sine egne som byens nye biskop. Kannikenes forstander bar tittelen erkediakon. I Kommunegården var det setestue der det bl.a. ble forhandlet om proventkjøp (folk som kjøpte seg underhold hos kannikene for resten av sin levetid mot at kannikene fikk gaver i form av gårdparter eller annet gods. I Kommunegården hadde kannikene felles spisesal med proventfolkene, og ølet som ble drukket til maten, ble tilberedt i steikehuset som tilhørte Kommunegården for deretter å bli lagret i korsbrødrenes kjeller. I Kommunegården oppbevarte korsbrødrene sitt lager av avgiftsvarer fra de gårdene de hadde inntekter av. Avgiftsvarene ble betalt i naturalia. Det er ikke så mange detaljer vi har om livet i Kommunegården, men i boka Brev til Paven som forfatterne Torstein Jørgensen og Gastone Saletnich ga ut i 1999 kommer vi dem noe nærmere. Der kan vi bl.a. lese en suplikk som kannik Torgils Amundsson skrev på latin våren 1525 som i oversettelse lyder slik:

Torgils Amundsson, prest fra Stavanger bispedømme, forklarer at han en gang, nemlig onsdag sist 8. februar, rolig og fredfullt hadde spist middag med et større antall ærlige personer, både prester og lekfolk, menn og kvinner, under gjestebudet for den salig Jomfru Marias kirkemessedag, et gjestebud hos kannikene i byen Stavanger. 8. februar var Mariakirkens innvielsesdag, og den ble feiret i Stavanger hvert år ved at Mariamenighetens (Mariakirken) lemmer først møtte til gudstjeneste i kirken. Deretter var det fest i Kommunegården. Ut på kvelden 8. februar 1525 hadde Torgils brutt opp fra sitt bord, reist seg og gått bort til en av byens skomakere som han hadde noe usnakket med. Torgils kom da i krangel med et par andre menn ved skomakerens bord som ikke ville dele bordplass med kanniken av en eller annen grunn. Torgils hadde også promille i blodet og var ikke innstilt på å vende det andre kinn til sånn uten videre. Han sa at han hadde lov til å sitte hvor han ville i kannikenes egen gård. Krangelen utviklet seg til håndgemeng, og det endte ikke bedre enn at Torgils traff en mann som het Peter i hodet med et sverd slik at skomakerens venn døde av skadene. Her følger et utdrag av det svaret Torgils mottok fra pavestolen datert Roma 14. juli 1525 der han får innvilget sin avlatssøknad for den store syn han har begått og som han angrer dypt. (Hentet fra boka Brevet til paven ): Torgils Amundsson prest fra Stavanger bispedømme, forklarer at han en gang på en tirsdag sist 8. februar; satt rolig og fredfullt til bords og spiste middag med et større antall ærlige prester og lekfolk, menn og kvinner, i kannikenes hus i byen Stavanger. Da hendte det at han gikk over til nabobordet for å sitte sammen med en skomaker som han kjente og var venn med. Men en av de andre som satt ved dette bordet, som hette Olav Aulicus og som satt på andre siden av skomakeren, begynte da å slenge aggressive bemerkninger mot Torgils, uten annen grunn enn at han ikke ville ha flere prester ved bordet. Torgils svarte at han kunne sitte hvor han ville siden han som kannik eide minst en av husets fire vegger; hvorpå Olav, i stedet for å roe seg ned, la ondt til ondt og fortsatte å komme med truende ord mot Torgils. Sistnevnte tenkte på det Olav sa, og antok at han ville komme til å angripe og slå ham, så han kom til at det var bedre å være føre var. Han tok derfor en stein og slo Olav lett i hodet. En venn av Olav, ved navn Peter, ble da så sint at han dro til Torgils med en krigshammer av jern, traff ham i siden, spjæret opp hans tredobbelte drakt og forårsaket at det kom en del blod. Da den sårede, som i dette øyeblikk helt mistet selvkontrollen, så Olav flyktende ut av døren, satte han etter, men uten å nå nevnte Peter som nettopp hadde såret ham. For å forsvare seg, siden han antok at han nå ville få enda mer juling enn det såret han alt hadde fått, og siden han nå var ute av stand til å stagge de primærimpulser som ligger utenfor menneskelig kontroll, slo han og såret Peter, som etter truslene fra ham å dømme ville komme til å drepe ham eller i det minste skade ham. Han slo ham derfor med et sverd i hodet. Og på grunn av dette slaget, eller på grunn av hans egen eller doktorens forsømmelser; døde Peter etter Guds vilje etter fem dager. Supplikken eller brevet fra Torgils til paven hadde altså til hensikt å få avlat fra den alvorlige synd han hadde begått. Og i juli 1525 fikk kanniken sin søknad innvilget. Presten Torgils må også ha blitt tatt til nåde igjen, ja, en så håndfast mann kunne faktisk nyttes til større kirkelige oppgaver. I 1530 finner vi ham i alle fall som abbed på Utstein kloster et kloster som ble ranet både før og etter at Torgils overtok som abbed.

En tid etter reformasjonens innføring i 1537 opphørte ordningen med å ha kanniker ved domkirkene, og Kommunegården ble stående tom og til forfall. Allerede i 1570 klaget kannikene over at Kommunegården var fratatt dem og lå til forfalls. I 1571 stod bare steinmurene igjen etter Stavangers gamle Kommunegård. Da ga kong Frederik II denne eiendommen til Jørgen Erichssøn som ble utnevnt til biskop i Stavanger dette året samtidig som lensherre Henrik Brochenhus ble beordret å bygge superintendentens nye våning. Lensherren lot være å utføre ordren da han ikke kunne se at lenet hadde råd til den omkostningen dette nybygget ville representere. Biskopen ga seg ikke så lett, og i 1579 fikk han privat skjøte for seg og sine arvinger på den Grund og Ejendom, hvor Kommuneret udi fordum Tid stod paa og gikk deretter i gang med å sette seg opp ny bispebolig på den såkalte St. Annes grunn. Huset til Jørgen Erichssønn var en enetasjes trebygning. På sørsiden mot Domkirken lå biskopens kålhage. Biskop Lauritz Claussen Schaboe (Scavenius) overtok Jørgen Erichssønns bispebolig i 1605, og fra 1627 overtok Thomas Wegner bispeboligen på Domkirkeplassen. I 1633 ble bispeboligen på St. Annes grunn ødelagt av brann, men biskop Wegner fikk reist den igjen noen år seinere. I 1678 solgte biskop Wegners arvinger eiendommen nord for Domkirken til residerende kapellan i Domkirken fra 1664 til 1680, Hr. Kristen Nilsen Sæby. (Fra 1654-1680 var han også kirkeverge i Randaberg.) Byfogd Jens Andreas Guldberg (byfogd 1776-1792) og byfogd Oluf Andreeas Løwold (byfogd 1792-1827) bodde i et hus som lå på toppen av dagens Kongsgårdbakke, men deres hage strakte seg like opp til St. Annes grunn, forteller byens historiske kilder. Siden bodde Domkirkens sogneprest på St. Annes grunn. I andre halvdel av 1700-tallet fikk lagmann Hans Knoph overta St. Annes grunn. I 1787 solgte han sin eiendom til lagmann Jacob Hveding for 650 riksdaler. Det var Hveding som fikk Laugmannsgaten oppkalt etter seg. I 1810 fikk Det Stavangerske Klubbselskab overta eiendommen til den gamle Kommunegården for 2000 riksdaler. Klubben brukte huset som selskapslokale i 30 år framover. I 1841 kjøpte beverter Samuel Olsen (født på Kongsberg i 1804 og med borgerskap som hotellvert og herbergerer i Stavanger fra 1841) bygningen og innredet hotellværelser og restaurasjonslokaler i huset. Hotel du Nord ble navnet på byens første hotell. I 1851 kjøpte Samuel Olsen et gårdsbruk på Våland av Tønnes Olsen Ullenhoug for 1900 spesidaler. På Våland satte Olsen seg opp et herskapelig bolighus med seinere adresse Bernhard Hansons gate 6. I 1865 bodde Olsen på Våland sammen med kona Anna Marie Olsdatter, født i Sandsvær i 1804 og døtrene Sofie (21) og Hanna (21) samt stuepige Anna Tomassen (28) fra Findås, fjøspige Christine Tollagsen (20) fra Vanse, gårdskarl Sivert Rasmussen (24) fra Lunde og Ærindsgut Bertel Omundsen (16) fra Stavanger. Olsen hadde en hest og dyrket dette året rug og poteter på sin eiendom på Våland, der det blir påstått at han fortsatt romsterer i mørke netter. Samuel Olsen var samfunnsengasjert og på 1850-tallet satt han som representant i bystyret.. I samme periode var han assistent for branninspektøren Felthuus i Stavanger.

Samme år som Olsen kjøpte sitt gårdsbruk på Våland kjøpte han også løkke 3 på Egenes av ovennevnte Tønnes Olsen Ullenhoug. Tunet for denne løkken lå i krysset Løkkeveien/Eiganesveien, der Eiganesveien 3 fortsatt befinner seg. Både løkken på Egenes og bruket på Våland ble solgt til Peter B. Juel i 1874. Juel betalte 3600 spesidaler for Vålandeiendommen. I 1856 fikk Stavanger Sparekasse leie lokaler i Herbergerer Olsens hus i Kongsgate 6, og i 1860 fikk Olsen 40 spesidaler av kommunen for å leie ut lokaler i sitt hotell til navigasjonseksamen ved sjømannskolen. I 1864 flyttet Sparekassen inn i nye lokaler ved Torget. Olsens storslagne stil ble etter hvert for mye for hans pengepung, og i 1874 gikk han konkurs, og allerede året etter hadde han forlatt byen sammen med sin familie. Skipper Johannes Wisnæs (født i Kragerø i 1818) overtok da Kongsgate 6, Kommunegården. Han flyttet ikke inn i den gamle bygården sammen med kona Karen (født i Stavanger i 1824 og datteren Albertine på 11 å), men ble boende til leie hos handelsmann og konstabel Rasmus Øksnevad i Olavskleven 17. Noe fart på hotellet fikk ikke den gamle skipperen, for allerede i 1875 finner vi nye beboere i Kongsgate 6. Og neste eier av hotellet var brennevinshandler og handelsmann Johannes Olsen (født i Sauda i 1821). Han drev hotellet videre fram til 1882 sammen med kona Inger (født på Rennesøy i 1822). Ekteparet Olsen hadde i 1875 disse barna boende hjemme: Oluf (født i Stavanger i 1856, kontorist), Johanne (1859), Johan Westfal (1860), Ingvald Eilert Andreas (1863) og Anna Gurine (1865). Tjenerskapet bestod av husjomfru Hanna Endresen (1852, Stavanger), tjenestepike Marthe Pedersen (1845, Avaldsnes) og tjener Adolf Michalsen (1859, Håland). Som leieboere i huset hadde familien Olsen skreddermester Enoch Knudsen (1845, Håland) og han tjenestepike Elisabeth Olava Lorentzen fra Høyland (1850). Bokbinder Jonas Bull (1851, Time) og hans kone Ingeborg 1852, Stavanger) leide også husvære på Domkirkeplassen i 1875. Det samme gjorde res. kap. Johan Ernst Welhaven i St. Petri (1818, Bergen) og hans husvære som bestod av kona Anthone Johanne Holmboe (1827, Tromsø), og barna Johan Ernst (1852, Tromsø styrmann), Georg Fredrik, (matros, 1854, Målselv), Anne Rasch (1856, Målselv), Anthone Ernestine Johanne (1859, Målselv), Johanne Andrea (1860, Målselv), Johan Sebastian Cammermeyer (1862, Stavanger) og Pauline Eleonora (1867, Stavanger). Tjenestepike i prestefamilien var Gurine Olsdatter (1854, Stavanger). I 1875 bodde det altså 24 mennesker i Kongsgate 6. Teatersalongen i andre etasje i dette huset ble kalt Johnsa-salen mens Johannes Olsen residerte der. I denne salen opptrådet stavangermann Olaus Olsens danske teatertrupp fra omkring 1880. Olsen hadde fått tillatelse til å oppføre stykker av Ibsen alle andre steder enn i Bergen og Kristiania. Olsen hadde også Shakespeare på sitt repertoar. I 1882 ble Hotel du Nord kjøpt av Stavanger Brennevinssamlag som raskt overførte eiendommen til Stavanger kommune for halv pris mot at byens brannvakt fikk lokaler i bygningen. Bygningen rommet også lokaler for politi, byingeniør, formannskap, kemner og fattigforstander i noen år. På slutten av 1800-tallet lå Hestetorget utenfor denne bygningen. på markedsdagen i slutten av oktober foregikk det livlig handel med hester på denne plassen som i dag kalles Domkirkeplassen.

Byens første vannverk ble anlagt fra Mosvatnet i 1865. I 1894-95 ble det anlagt basseng til et høyttrykksvannverk ved Vålandspibå slik at også de høyereliggende bydelene fikk drikkevann og slik at brannmennene fikk trykk på sine sprøyter i tilfelle brann. Vann ble først pumpet opp til Vålanspibå via bibrannstasjonen ved inngangen til Stavanger Sykehus. I 1957 ble bygningen på Domkirkeplassen revet for å gi plass til den nye Hetland Sparebank. Brannvakten var året før blitt flyttet til nye lokaler på Lagårdsveien. FREDERIK GARMAN: EN SKUESPILLERS OPPLEVELSER (Opplevelser i forbindelse med en teaterforestilling i Hotel du Nord i 1878.) Sommeren 1878 gjæstede vi altsaa i mai og juni i misjonens gode by. Stavanger har jo senere skaffet sig et noksaa pent og vel indrettet teater, men hvad staden dengang havde at byde paa i saa henseende, var mere end tarveligt, det vil sige rædselsfuldt! Det var teatret i Hotel du Nord, som eides av den senere afdøde hotelvært Wisnæs, den pudsige Wisnæs med alle sine mangfoldige indfald og ideer. Ja, - naar jeg tænker paa det nu er det mig igrunden ufatteligt, hvordan autoriteterne idetheletaget kunde tillade, at der blev givet forestillinger i et saadant lokale. En aflang sal, med plads for vel en 400 mennesker, i anden etage, med vinduer paa den ene side, hel væg paa den anden og helt i salens baggrund en eneste, trang udgang til en trætrappe, som ovenikjøbet gik i ret vinkel. Om der for alvor engang var ubrudt ild i denne indelukkede kasse under en forestilling, ville man simpelthen enten være blevet klemt eller trampet ihjel i trængselen ved udgangen, eller man var blit et offer for luerne. Og en aften, under vore forestillinger, var det virkelig paa et hængende haar, at en saa fryktelig katastrofe kunde ha indtruffet. Vi skulde denne aften opføre Samfundets Støtter, hvori jeg spillede Rummel. Wichstrøm havde gjort sig utrolig møie med at skaffe skuespillet en saa virkningsfuld opsætning, som muligt, med de latterligt primitive kulisser og lokale forholde forøvrigt, som denne Lilliputscene bød paa. Og saa havde han gjort et arrangement for at hjælpe paa lysvirkningen i baggrundsdekorationen der kanskje ikke var saa helt forsigtigt. De fleste vil erindre det sædvanlige, af Ibsen selv foreskrevne scenearrangement i dramaets første akt. Scenen forestiller dagligstuen hos konsul Bernick. Udenfor, paa verandaen løber Olaf frem og tilbage og skyder med sin nye bue, medens adjunkt Rørlund læser høit for de

missionsstrikkende og thevandsdrikkende damer, og man inde på konsulens kontor, ved siden af stuen tilhøire, kjækler om det prosjekterede jernbaneanlæg. Gjennem de høie vinduer ser man ud over byen og havnen, som ligger i eftermiddagssolen under os. Med en bare nogenlunde anstændig scene tilhjælp, hører jo et arrangement som dette ikke til de i nogen henseende vanskelige. Men her var det minsandten ikke saa let, for vi havde jo ikke plads næsten til noenting. Bag scenen laa der et lidet værelse, som ellers tjente til paaklædningsrum for selskabets damer. Dette blev for andledningen rømmet, og stykkets baggrundsdekoration anbragt tvers over døren og den ydre væg til værelset. Men etsteds maate jo de kjære damer gjøre af sit tøi, og i den anledning blev der i kulissen tilvenstre, i den trange gang mellem stuedekorationens bagvæg og væggen til det netop omtalte værelse, sat op etslags klædeshænger, som fra øverst til nederst nu var optatt af damernes garderobe. Alt dette kunde været bra nok, men saa kom det fatale. For at forhøie lysvirkningen af fonddekorationen, var der i den samme trange mellemgang, men saaledes at de ikke kunde sees fra tilskuerpladsen, stillet op paa smaaborde, saavidt jeg erindrer, tre lamper, deriblant paa et lidet rundt bord, en temmelig stor, høi stærk lysende salonlampe. Den tilsigtede virkning af dette arrangement blev ogsaa opnaaet. Det hele saa saa udmærket ud, og der faldt stormende applaus for dekorationen, straks da tæppet gik op. Det er sandt, og det maa ikke glemmes, at huset var utdsolgt til sidste plads og det fremmødte publikum, byens allerbedste, mest bereiste og mest kunstintersserede. Men paa denne scene, hvor man jo ellers altid var belavet paa, i ordets egentligste forstand at maatte ta sin fantasi tilhjælp, naar programmet fortalte, at handlingen foregikk i de og de pragtfulde eller romantiske omgivelser, var et saa smukt og virkelig effektfuldt dekorativt udstyr som det, vi ved hjælp af de førnævnte kunster havde faaet istand, noget saa overraskende nyt, at publikums hænder uvilkaarlig maatte komme i bevægelse. Wichstrøm, som den egentlige deus ex machina, gik selv straalende som en liden salonlampe omkring og gned fornøiet hænderne. Men ak, hans glæde skulde faa en saare brat ende. Spillet var saavidt begyndt. Bernt Johannessen som adjunkt Rørlund (i parentes bemærket vistnok den bedste Rørlund, vi har seet!) holdt netop sin bevægelige prædiken om hvor godt vi havde det herhjemme i modsætning til al den moralske pestsmitte i de store samfund derude. Og damekredsen skuede op til sin læremester, sukkende med from tilbedelse i øine og miner. Ude i den trange mellemgang stod Halvorsen, Kavli og jeg, - som altsaa spillede Rummel. Og frem og tilbage saa hun kunde sees indenfra gjennem glasdøren, løb frk. Polusen som Olaf med sin bue. Trangt var der omkring hende, saa hun var i høi grad at undskylde! Nok er det, med engang hørtes der et vældigt brag af noget tungt, som ramlede i gulvet, og klirren af glas, som gik iknas. Hun var kommet til at puffe til bordet med den store salonlampe paa. Og denne var faldt lige ind under damernes klædeshænger. I et eneste nu havde den udflydende petroleum tat ild og den forplantet sig op i damernes lette sommergarderobe. Det flammede altsammen i en vældig lue helt op i taget. Situationen saa et øieblik skrækindgydende ud, og det havde i virkeligheden ogsaa bare været et øieblik om at gjøre, forat der her kanskje skulde udspillet sig et af disse rædselsdramaer, som lettere lar sig tænke end beskrive i ord.

Jeg tør paastaa, og kan forresten ogsaa faa det dokumenteret, at det væsenligt var Halvorsens og mit værk, at det hele aligevel løb heldigt af. Hurtigere end dette kan nedtegnes, styrtede vi os over den brændende kledeshænger og sled alt tøiet ned i en hylende fart, slængte det i en brændende og osende bunke paa gulvet og til at traakke paa det med en ihærdighed, somom det skulde laves brøddeig af det. Andre kom til med tæpper og det første det bedste, de havde forhaanden, og lidt efter var den truende ildebrand lykkeligen kvalt udi sin fødsel, uden at brandvæsenet havde behøvet at spandere saameget som en eneste draabe udaf Mosavatne sine klare bølger paa os. Nede i den fulstappede salon var der selvfølgelig blit en stærk forskrækkelse, idetsamme ilden saa uforvarende og saa voldsomt blussede iveiret. Det skulde ogsaa efter alles udtalelser ha tat sig temmelig uhyggeligt ud. Endel af publikum, navnlig af damerne begyndte, som rimeligt kunde være, at reise paa sig, men blev af en række herrer, ældre og yngre, der straks organiserede sig som ordenspoliti, holdt tilbage paa sine pladse med energiske tilraab: Sid stille! Bliv siddende!... Sid bare rolig! og lignende. Og saa blev folk siddende. Ingen besvimelser, ingen hysteriske skrig! Det skal siges til de Stavangers pris ved denne anledning, at et mere koldblodigt og behersket publikum skal man kanske kunne lede efter. I Paris vilde sandsynligvis folk ved en slig anledning ha styrtet over hinanden hals over hode, som f.eks. ved den bazarbranden, vi kan huske her for et par aar tilbage, da gloirens parfûrmerede sønner trampede kvinder og børn under sine lakerede støvlehæle og slog dem brutalt i gulvet for at redde sit eget feige skind. Takket være, ikke alene de raske slukningsforanstaltninger af os bag kulisserne, men ogsaa publikums værdige holdning, endte det hele nu uden nogen nævneværdig forstyrrelse. Kun var det gaaet ilde ud over en hel del, navnlig altsaa af damernes garderobe, som for sikkerheds skyld, vel gjennemblødt med vand. En mand af brandpublikum begyndte at bli uroligt og kom styrtede op paa et lidet galleri, som var opført i baggrunden af teatersalonen. Og derfra ropte han ned i salen til publikum: Dokker trenge slett ikkje te aa vera bange! La det bare brenna! Det hørre te stykke! Naa, det gjorde det jo altsaa ikke. Men, det kan hænde, at denne oplysning alligevel bidrog til at berolige stemningen hos den mindre literaturkyndige del af publikum. Og at den saaledes alligevel gjordes in nytte. Nei, naa faar du pigadø ikke mere idag! Se her, tag og drikk! Og giv ogsaa dine kameler at drikke! Skaal! Skaal! ANVENDELSE AV TOMTEN TIL DEN GAMLE BRANNVAKTEN PÅ DOMKIRKEPLASSEN

1) Kommunegård for kannikene ved Domkirken ca 1200-1537 (da den var forfalt) 2) Bispebolig (Jørgen Erichssønn, Lauritz Claussen Schaboe, Thomas Wegner 1574-1654 (huset brant ned i 1633, men Wegner bygde det opp igjen.) 3) Prestebolig for prester ved Domkirken 1654-1783 4) Lagmannsbolig (Knoph og Hveding) 1783-1810 5) Det Stavangerske Klubbsselskab 1810-1841 6) Hotel du Nord, Samuel Olsen, Johannes Wisnæs og Johannes Olsen 7) Brændevinssamlaget 1882-1883 8) Stavanger kommune (brannvakt, politikammer, byingeniør, formannskapslokaler, kemner, fattigforstander) 1883-1957 9) Revet for å gi plass til Hetland Sparebank (Siden Stavanger Sparekasse) 1957 DOMKIRKEPLASSEN CA 1900 (TEGNING: GUNNAR WAREBERG) Denne tegningen viser Domkirkeplassen ca 1900. Huset til høyre tilhørte skipsreder Thomas Scheen Falck (siden overtok Norges bank denne tomten). I bakgrunnen ser vi Henrik Ødegaards forretningslokaler i et hus som fogd Søren Daniel Schiøtz hadde eid fra 1826 og nyttet som forsamlingslokale for brødremenigheten i byen. Så følger brannvaktens lokaler i den tidligere bispeboligen fra Jørgen Erichssøns tid og seinere nyttet av Hotel du Nord. Bygningen til venstre tilhørte brannvaktkomplekset og ble kalt for Klubbongjen siden det var nabo til Klubben s lokale der Handelens Hus siden ble reist. I 1894-95 ble Klubbongjen leid ut til Sylvia Krag som drev sigarforretning i første etasje. Hun var den første kvinnen i Stavanger som torde sykle med bukser! I dette annekset til brannvakten fikk bøssemaker Frislid leie lokaler i 1896. I andre etasje bodde brannmester Isaksen (far til forfatteren av Maktå på Straen, Leif Isaksen). På den siden av huset som vendte mot Ødegaards forretning, bodde sjefen på brannsprøyten Nøk og den første disponenten på Rosenberg, Knud Zimmer, som siden ble teknisk direktør i Bergenske Dampskipsselskap. Politikammeret disponerte også over tre-fire rom i dette huset en tid. Mot Falcks hus lå fattigkontoret der fattigforstander Ole Omdahl ble myrdet 27. juli 1888.

STAVANGERS FØRSTE KATEDRALSKOLE Katedralskolene i Norge ble opprettet i 1152 da kardinal Nicolaus Brekespeare (seinere pave Hadrian IV) kom som pavens utsending for å sørge for at den nye kirkeordningen ble gjennomført i Norge. Katedralskolene skulle i første omgang utdanne prester i bispedømmene. Trolig lå Stavangers første katedralskole i Kommunegården der korsbrødrene holdt til huse (nå. Domkirkeplassen) og før det i Olavsklosteret i Kleiva. Skolen øst for Domkirken nevnes første gang i et gavebrev i 1243, der vi også får vite at den første skolemesteren ved skolen het William. Ellers kjenner vi navnet på skolemester Arnulf i 1298, kalt Sira Onnulf i 1305, og i 1299 hører vi om magister Steinarus eller Steine som var en ivirg tilhenger av biskop Arne under hans strid med kannikene omkring 1300. Skolen ble først kalt domskole og siden Stavanger skole (Scholæ Staffuangriensis). I 1298 skrev hertug Håkon (seinere: Håkon V Magnusson) til sin ombudsmann i Stavanger: Håkon med Guds miskunnhet Norges hertug sender herr Basse Guttormson og undergivne sin hilsen. Vi vil at du skal vite at vi har gitt korsbrødrene i Stavanger en tomt til en gård østenfor der hvor deres stue står ned fra kirkegården helt til bekken og fra gården ved hospitalakeren fram til porten ved Svithunskirkens gård, og vi vil derfor at du skal måle opp hvor lang og bred den er og skrive det siden til oss. Så skal vi deretter gi dem vårt åpne brev på denne gave. Dette ble skrevet i Oslo askeonsdag i vårt hertugdømmes attende år. Åke kansler var forsegler. I 1522 hører vi om en skolemester som heter Hr. Nils Erikssøn. På denne tiden hadde skolen eget jordegods da det er snakk om skolens andel i gården Kolnes i Sola. Omkring 1320 stod den nye skolebygningen ferdig på det ovennevnte jordestykke ned mot den bekken som siden fikk navn etter skolen og tett opp til kirkegårdsgjerdet. Det var en enetasjes trebygning på grunnmur av gråstein med innsalg av hogget kleberstein i gotisk stil i hjørner og vinduer. Grunnflaten målte 11,5 x 6,6 meter. Det var kjeller under skolen, forteller klokker Smidt i sine opptegnelser fra 1770-1788. Skolebygningen ble stående i mer enn 500 år og ble først revet i 1839. Einar Aas som har skrevet boken om katedralskolen i Stavanger, mener at denne skolen var den eldste katedralskolebygningen i landet. Skolen lå 20 alen (12,5 meter) sørøst for kirkekorets østre hjørne. Rektors hus var en halvannenetasjes tømmerbygning som lå nordøst for skolen med hage på alle sider. I første etasje var det to stuer som vendte opp mot Mariakirken, kjøkken og et mindre kammers for høreren. En steintrapp førte fra huset og opp til kirkegården. Det første skolehuset hadde bare ett rom der alle klasser (lektier) ble undervist. En liten forgang vendte fra skoleværelset og ut på kirkegården. Elevene fulgte en sti som gikk langs kirkeskipet når de skulle på skolen, men først måtte de gå inn i kirken til Froprædiken. Den eldste av elevene stod da i koråpningen og leste en morgenbønn, og deretter sang alle en salme. Etter Svartedauen (1351) stod skolen uten lærere og elever en tid.

Undervisningen de første par hundre årene var ikke særlig grundig eller omfattende. Elevene ble undervist i sang utenom latinen. Disse fagene var også hovedfag gjennom reformasjonshundreåret. Latinen ble brukt ved gudstjenesten og ved de daglige andaktene for skoleelevene. Ved kirkens ottesang og aftensang ble det også nyttet latin, og ved den daglige korsangen ble det sunget på dette klassiske språket. Siden overtok danske salmer selv om kyrie eleison og pater noster forsatte på latinsk. Ved ottesangen ble det også lest fra latinsk katekisme. De flinkeste og mest velstående elevene reiste utenlands og studerte ved universiteter i Danmark, Tyskland og Frankrike når de var ferdige ved katedralskolen i Stavanger. Flere av disse studentene ble seinere biskoper. Seks stavangerbiskoper fra den katolske perioden hadde tidligere vært elever ved katedralskolen i byen. KATEDRALSKOLEN ETTER REFORMASJONEN Etter reformasjonens innførelse i Norge i 1537 kom byens katedralskole i bakleksa, og det var vanskelig å få skikkelige lærerkrefter da de fleste lektorene og rektorene søkte prestestillinger som var bedre lønnet. Det var dårlig stell også med læremidler. Skolen kom i forfall, og byens første superintendent, Jon Guttormson, skrev at bygnigingen snart ville falle sammen om ikke noe ble gjort. I tillegg mente han at skolemesteren måtte få eget hus. Den nye biskopen ble hørt, for i 1544 ga kongen ordre til kommandanten på Bergenhus festning, kirkeraneren Tor Roed, om at holde Skolen ved Magt. Roed må ha tatt lett på denne befalingen, for allerede i 1557 kom ny beskjed fra kongen om at Skolehuset maatte forbedres, at det skulle ikke falde ned og henvendes til anden Brug, og at der maatte findes Raad, hvor skolemester kunde boe. Skolen ble berget, og rektor fikk nytt bolighus ved Breiavatnet. Fra 1576 ble nemlig skolemesteren kalt rektor. En hører ble også ansatt på denne tiden som rektors medhjelper. Hørerne ble installert i et par kamre i andre etasje i rektors bolig. Kongen uttalte også at noen av elevene eller degnene/peblingerne som katedralskolens elever ble kalt, skulle underholdes på kongens bekostning i bispegården slik ordningen hadde vært fra gammelt av. Problemet var bare at etter reformasjonen hadde kongen selv fratatt kirken mange av dens forhenværende inntekter. Peder Claussen Friis som ble født i Egersund i 1545, var skolens mest kjente elev på 1500- tallet. Bare 21 år gammel etterfulgte han faren som prest i Audnedal i Vest-Agder. Han ble kjent for sin innsats med å innføre luthersk kristendomsforståelse på Sørlandet. Stavangergutten Mikael Mauritssøn studerte ved universiteter i Tyskland og Frankrike før han ble rektor i Helsingør. Siden ble han professor i Lund, men sin første undervisning fikk han ved katedralskolen i Stavanger. Omkring 1600 fikk Stavangers katedralskole sin første teologisk utdannede lektor som skulle undervise de eldste elevene og byens prester i teologi. Lektoratet ble først opphevet i 1684 etter at katedralskolen var blitt flyttet til Kristiansand sammen med resten av bispesetet.

De fattigste elevene måte tigge om klær og mat hos bøndene i landsognene ved byen. Allerede i 1573 ba byens biskop fra 1571 til 1604, Jørgen Erichsøn og hans geistlighet, ved et synodemøte i Stavanger, kongen om å få bruke en fjerdedel av tienden, den såkalte Degnekorn til beste for de fattigste Skoledrenge i Stavanger. Sognegang kaltes denne trafikken, og Løbedegne ble guttene kalt når de for omkring på jakt etter levnetsmidler. Denne ordningen ble forbudt i 1607. Det hendte at barn ga seg ut for å være skoleelever for å få tak i gratis klær og mat. Posepilter ble disse barna kalt. Skolebarna hadde ordre om å dra posepiltene med seg til skolen om de gikk dem i næringen. På skolen ventet ris på posepiltene samt formaninger om at de enten måtte begynne på skolen eller skaffe seg arbeid. Det var lite penger blant folk flest i byen, og et flertall var lite interessert i å betale for å holde gutter i skolen, slik de var pålagt etter Ordinantsen. I 1612 mått derfor lensherre Jørgen Kaas sende et brev til Almuen der han bød dem noget at hjælpe til Stavanger Skole. Undervisningen startet klokken 06.00 om morgenen og sluttet klokken 17.00 på mandag, tirsdag, torsdag og fredag. I november, desember og januar startet elevene klokken 07.00 og sluttet klokken 16.00 på grunn av mørket. Det var en del pauser i løpet av dagen, dels som fritid, dels som kirketjeneste. Elevene i de øverste klassene hadde også undervisning fra klokken 15.00-17.00. Hver onsdag hadde elvene fri etter sangen klokken 08.00 om morgenen. Etter reformasjonen var det ofte trøbbel med skolens rektorer. En av dem måtte for eksempel går fra sin stilling pga. ulydighet mot biskopen (Jørgen Erichsøn) og fordi han nektet skoledegnene at synge skarpretteren, Kristens, lik til graven. Det falt i biskopens lodd å irettesette og eventuelt avsette frosømmelige og lastefulle rektorer og hørere. En av rektorene måtte, etter advarsel, love å være edruelig. Rektor Pavels måtte biskopen oppfordre om å møte til bønn og undervisning med elevene og slutte å kaste stein etter læreren for de yngste elevene, Søfren Sandborg! Ferie hører vi første gang om på 1600-tallet da elevene fikk høstferie slik at de kunne hjelpe til med innhøstingen på gårdene. (Det var bondegårder både i og like utenfor bygrensen på denne tiden). Men denne ferien opphørte ganske snart fordi biskopen mente ferien var til skade for barna som ble bortskjemt av all fritiden. Rektoren fikk sin lønn fra en avgift som bestemte gårder i bispedømmet måtte betale til dette formålet. Disse pengene var vanskelige å få inn, og dette var en viktig årsak til at rektorene og lektorene hadde det så vanskelig. På 1600-talet hadde skolen vanligvis en lektor, en rektor og to hørere. Kong Christian IV hadde i 1630 bestemt at skolen skulle tilgodeses med 4 skilling fra hver full gård i stiftet og med 2 skilling fra hver halv gård. Denne bestemmelsen måtte innskjerpes allerede i 1639 da bøndene var svært uvillige til å yte disse midler til en skole de ikke hadde noe forhold til. Ellers stammet pengene til skolen fra Malde prestegjeld som skulle betale en fast inntekt av 4 pund og 18 spann korn til skolen. Halvdelen av degnepengene fra Ryfylke skulle tilfalle kirken (20 riksdaler) samt tavlepenger fra Domkirken noe som utgjorde 34 riksdaler i 1739. I 1662 bekreftet sogneprest i Høyland og forhenværende rektor ved katedralskolen, Kjeld Hansen og sin svigerinne Maren Søffrendatter Godtzens (gift med toller Peder Pedersson Saxe) utsagn om at enke etter trau-maker Gjermund, Astri kalt Trog-Astri, hadde øvd sine

trolldomskunster i Stavanger Skole, der hun hadde forført mange av skolens disipler i deres Umyndighed. Rektor fortalte i sitt vitnemål: Mig selv viste [hun] to smaa Troldbøger, skrevne med sælsomme Figurer, at jeg Intet skal tale om den tredie, som jeg ikke selv saa, men en troværdig hæderlig Person sagde mig, at der fandtes tvende blodige Oblater heftede i samme Bog, hvormed bleve gjorte sælsomme Spøgeri, som er Gud bekant og dennem, som saadant saa og forfølge. Da bekjendte En (af Disciplene) og Andre klagede over Tro-Astri, at saadan Forargelse var kommen fra hende. Tre av latinskolens forhenværende gutter: Jakob Søfrenson, Samson Lauritsson og Hans Persson, bekreftet at de hadde gjestet huset til Trog- Astri og at de deretter hadde underholdt sine kamerater med de kunster Astri hadde lært dem. Trog-Astri ble anklaget for å ha kastet sykdom på sine naboer. Men hun hadde også forsøkt å helbrede hodeverk ved å gi den syke vanndråper fra takdrypp fra Domkirken. En gang hun var drukken hadde hun påstått at hun kunne gjøre hele Stavanger om til hav og sette det største huset i byen på Tjæresteinen (ga siden navn til Steingata). For disse forbrytelser var dommen at hun efter Guds og menneskers lov ei kan befries, men bør at miste hendes liv og hendes boeslod til kongelig majestæt at være forfalden. Astri etterlot seg sønnen Johannes og datteren Ragnhild som altså ble foreldreløse ved morens henrettelse på bålet i Sandvigen. LEKTORER VED STAVANGER LATINSKOLE: 1) Nicolaus Laurentius Scavenius (Skabo), nevnes i 1625 (sønn av biskop Schaboe, biskop i Stavanger 1605-1627). 2) Laurentius Jonæ, nevnt i 1644. 3) Jens Pedersen Hiermand, død 1671. 4) Mathias Tausan, nevnt 1672 (sønn av biskop Christian Madssøn Tausan, biskop i Stavanger 1661-1680). 5) Claus Gammel, nevnt 1683 REKTORER VED STAVANGER KATEDRALSKOLE/LATINSKOLE: 1) Nils Eriksson, nevnt 1520. 2) Jakob Madsen, ca. 1560. 3) Johannes Petri Birch Fionus, 1576. 4) Christen Dagfindssøn, 1579. 5) Severinus Vincentius Belleius 1587. 6) Elling Simensen, 1588. 7) Peder Henrikssøn, 1597. 8) Jens Jørgensen, 1601. 9) Mathias Henrikssøn, 1612. 10) Gabriel Lauritssøn, 1613-1621. 11) Ditlef Lauritssøn, 1621 til ca. 1630. 12) Kjeld Hanssøn (Chilianus Johannis Neapolitanus), ca. 1640. 13) Henrik Petersen Reimer, ca. 1650. 14) Jens Søfrenssen Godtzen, ca. 1660. 15) Michael Leigh, 1684-1696. 16) Claus Claussøn Pavels, ca. 1700. 17) Hans Lindahl, 1717-1721. 18) Morten Morup, til 1725. 19) Christian Røyem, til 1739 da latinskolen avsluttet sin virksomhet.

KATEDRALSKOLEN FLYTTES TIL KRISTIANSAND I 1671 brant det i katedralskolen slik at alle bøkene og brevene gikk tapt. 6. mai 1682 bestemte Christian V at katedralskolen skulle fratas alt sitt jordegods og at skolen skulle flyttes til Kristiansand sammen med bispestolen. Jordegods skulle følge med til Christiansands Skole. I 1683 brant halvdelen av husene i Stavanger ned et nytt voldsomt slag for byens innbyggere. Året etter ble bispestolen flyttet, og i 1686 ble også katedralskolens virksomhet flyttet sørover sammen med skolens lektor. Bare rektor og en hører ble igjen. LATINSKOLE 1686-1739 Skolen i Stavanger ble omgjort til en mindre latinskole med en rektor og en hører. Den ble påbygd med en etasje etter brannen. Barna til Stadens mest formuende folk skulle undervises i 2. etasje. Nesten alt jordegods og dermed inntektene ble fratatt skolen slik at den nå fristet en kummerlig tilværelse framover mot 1739. Betalingen for å lære barna å lese var 3 skilling per uke, 4 skilling for å skrive og 6 skilling for å regne. Det var ikke mye å bli feit på for lærerne, men så hadde heller ikke de fleste foreldrene mye å betale med. I 1717 skrev biskopen brev til rentekammeret i København for skolemesteren i Stavanger, Hans Lindal. Om ikke Lindal snart fikk bedre lønn, stod han i fare for å krepere, hevdet biskopen! I 1736 ble skolen utvidet slik at nederste klasse skulle få bedre plass. Året etter hadde skolens øverste klasse eller lektie 10-12 elever mens nederste lektie bestod av 20 Fattigbørn. Skolebygningen stod igjen i fare for å forfalle, og foreldre til elever påtok seg å bekoste vinduer i annen etasje der 10 vinduer hadde vært knust i lengre tid og derfor var blitt tildekket med noen gamle fjøler. En venn av skolen vil beskoste bordtæckning paa den ene side omkring skolen, hvor der er mest brøstfeldigt og forrodnet, skrev øverste collega ved skolen. DANSK KRISTENDOMS-SKOLE 1739-1816 I 1739 fikk Stavanger en såkalt dansk kristendomsskole i katedralskolens gamle bygning. Det ble undervist i dansk, kristendom, skriving og regning i den nye skolen som Christian VI fikk i gang. Læreren ved skolen var samtidig kordegn ved Domkirken. De fleste skolebarna var fattigmanns barn som fikk utdelt klær på skolen for å klare seg. Penger og klær ble delt ut på St. Thomædag, 21. desember, til de gudfrygtigste, skikkeligste, flittigste og fattigste elever. Skolen ble gjerne kalt Fattigskolen omkring 1800. I 1804 ble det lagt ny bordkledning på skolehuset og nye bjelker over kjelleren, og i 1805 fikk skolebygningen nye vind- og vannbord og nye renner. Hovedbygningen over de gamle murene ble malt gul mens lister og vannbord fikk et strøk med tjære. I 1745 var det to hager som tilhørte skolen. Den ene lå sør for skolebygningen og den andre som lå nord for bygningen, ble nyttet til tumleplass eller skolegård for elevene. Øst for

skolen rant Skolebekken som altså hadde fått sitt navn av byens katedralskole. Den rant fra Breiavatnet og ut i sjøen ved Jorenholmen. En liten bro ble lagt over Skolebekken i forbindelse med Christian V s besøk i byen i 1685. Skolen hadde to store klasser på denne tiden, og bare klassen med de eldste elevene fikk plass på skolen. Kordegnen underviste de eldste elevene mens en lærer underviste de yngste hjemme hos seg selv. Denne hjemmeskolen kaltes for Staveskole og det var altså der begynneropplæringen foregikk. Undervisningssalen som var 19 alen lang og 11 bred, ble delt i to rom ved en paneling. ALMUESKOLE Fra 1816 kalles skolen for Almueskole. Da kapellan Alexander Lange kom til byen i 1818, skrev han at drenge-fattigskolen holdt til i et eneste stort, mørkt rum med ovn midt på gulvet i et forfærdeligt stenhus, der merkelig nok har været den gamle latinskoles eneste lokale. I 1826 ble skolen påbygd en etasje i tømmer. Kordegnen flyttet opp i den nye andre etasjen med de eldste elevene, mens Staveskolen fikk plass i første etasje. Piker fikk også begynne på skolen nå. Læreren eller kordegnen måtte forlate sin klasse sammen med sine korister eller guttesopraner når det var begravelse fra kirken eller når det foregikk andre kirkelige handlinger i skoletiden. De øvrige elevene fikk da klare seg alene, noe de sikkert ikke hadde mye imot! På slutten av 1830-talle ble skolen omorganisert som en Almueskole som var delt i en vekselskole med opptil 200 barn av begge kjønn (svarte til den gamle Staveskolen ) og to alminnelige leseklasser med opptil 100 barn i hver klasse. Undervisningstiden varte fra kl. 07.00-11.00 for guttene i sommerhalvåret. Om vinteren gikk de på skolen fra 09.00-12.00. Jentene gikk på skolen fra 13.00-16.00, men de måtte ofte slutte før pga. mørket i vinterhalvåret. I leseklassene ble det brukt både gotiske og latinske bokstaver i 1850- og 1860-årene. Det ble regnet med de fire regningsartene og brøk. Nytestamentet ble brukt som lesebok. Elevene lærte seg også litt grammatikk, bibelhistorie, Norgeshistorie og koralsang. Da skrivekunsten ble ansett for å være overflødig for kvinner, fikk ikke jentene lære å skrive i den første fasen av vekselskoletiden. Når elevene skulle skrive, strødde læreren sand på bordet. Elevene fikk hver sin jerngriffel som de skrev med i sanden. Seinere fikk elevene bruke skrivetavle og griffel. Når de behersket skrivekusten godt, fikk de penn og blekk og skrev på papir. Tønnes Stavnem beskriver den gamle skolen som en enetages Graastensbygning med Valmtag, tykke Mure, dybe Vindusaabninger og Vægstenshjørner [kleberstein]. Den stødte op til en høi Mur mellem Kirkegaarden og den nedenfor værende have. Indgangen var fra Kirkegaarden, hvorover førte en Sti langs Kirken. Han skriver også at det gamle Lokale indeholdt kun et Læseværelse med en stor Gang og under Huset en Vedkjælder. NY OG STØRRE ALMUESKOLE

På tross av påbyggingen av en ny etasje i 1826, var skolen snart sprengt igjen. Befolkningstilveksten i Stavanger steg raskt. I 1839 ble derfor skolen ved Domkirken revet og en helt ny skole i to ertasjer med saltak og en liten fronton (klassisk tempelgavl over dør) ble reist på den gamle grunnmuren. Den nye skolen ble reist etter tegninger av ingeniørkaptein Georg Neumann Cröger. Tegningene var ikke ferdige før i 1841, og på dette tidspunktet var heller ikke grunnen planert for bygging av den nye skolebygningen som først stod ferdig i 1843 da de økonomiske anslagene stadig ble drygere, og kommunen hadde problemer med finansieringen. I mellomtiden fikk elevene undervisning i leide lokaler rundt omkring i byen. Pengene til ny skolebygning stammet blant annet fra overskudd fra byens måler- og vrakerinntekter. I 1843 ble det bevilget penger til å reise en ny mur fra Rådhuset og ned til den nye skolebygningen. Samme år stilte skolekommisjonen tomten sør for skolen til kommunens disposisjon mot at kommunen gikk med på å brolegge den åpne plassen mot Kongsgårdhagen og Breiavatnet. Plassen skulle tilbys bøndene som kunne parkere sine hester og vogner her mens de solgte sine produkter i byen. Postfullmektig Caspar Kruse Kielland stemte mot dette forslaget da han mente berusede bønder ville komme til å forstyrre undervisningen i den nye skolen, men han ble nedstemt. I 1843 fikk byens formannskap tillatelse til å leie møtelokale for sin virksomhet i den nye skolens lokaler. Det var ved denne skolen Svend Oftedal ble ansatt, og han fortsatte som lærer ved skolen i en mannsalder. Her var han ansatt også da sønnen Lars kom til verden i 1838 mens familien var bosatt i Nedre Klevegate 28. En annen av lærerne ved skolen, Christian N. Oftedal hadde også sine røtter i Gjesdal (ble ansatt i 1851). Andre lærer som arbeidet ved skolen på 1850-tallet var Torger J. Skaaden, Abraham Tønnesen, Ole Omdahl, O. E. Birkedal og T. Frøchenell. Bestyrer ved Almueskolen på 1850-tallet var Morten Henrik Magnus. K. B. Helland var pedell på dennen tiden og utover 1860-tallet. Han ble ogå nyttet som hjelpelærer. M. Andersen var lærer i vekselklassen på 1860-tallet. På 1840-tallet hadde Almueskolen ca. 450 elever, i 1850 ca. 800 og i 1860 ca. 1500. Økningen i elevtallet skyldtes både at innbyggertallet i byen vokste grunnet innflytting, men også pga. at bygrensen ble utvidet og fordi flere mennesker forstod at kunnskaper kunne representere nøkkelen til en bedre framtid. Elevene ble etter hvert fordelt i ulike lokaliteter i tillegg til skolen ved kirken. Blåsenborg skole ble innlemmet i byen ved byutvidelsen i 1849. På 1850-tallet fikk Almueskolen leie lokaler ved Den Kombinerede Indretning, og i 1856 ble Møbelmagazinet på St. Pedersgjerde innkjøpt og ble til St. Petri skole. I 1859 ble det gamle lasarettet i Sandvigen tatt i bruk som Sandvigen skole Bystyrerepresentant Lars Svendsen fikk satt gjennom et forsalg om at det skulle anlegges en stem øst for den nye brolagte plassen ved Breiavatnets utløp. Hensikten med stemmen var at den skulle være et vannreservoir i tilfelle brann i byen. Stemmen ble naturligvis en flott og spennende lekeplass for Almueskolens elever. I 1852 ble det reist et tregjerde omkring elevenes tumlepass. Dette året bevilget bystyret også tre strøk med maling av gjerde utvendig og innvendig. Det var anlagt priveter for elevene i utspring på skolens vestre side. Det førte dører fra hvert skoleværelse inn i privetene, men når over 100 elever daglig skulle på do, kunne det ikke

forhindres at stanken bredte seg inn i undervisningsrommene. I januar 1856 ble det derfor innvilget 85 spesidaler for å bygge et eget privethus. Dette året var det innskrevet 150 elever ved Almueskolen mens 105 andre fikk plass i Arbeidsanstaltens lokaler. Skolekommisjonen vurderte om det var på tide å ansette flere lærere slik at klassene kunne deles! I 1857 var antall elever i vekselklassens gutteklasse kommet opp i 160 mens jenteklassen talte 100. Hjelpelærere ble nå hentet fra en av de tre leseklassene. Barna som gikk i Almueskolen var sønner og døtre av håndverkere, fiskere, sjøfolk og arbeidsmænd (løsarbeidere og daglønnere). Barna til matroser, tømmermenn og andre arbeidere fikk fremdeles utdelt gratis sko og klær av Det Løwdalske Legat. Barn fra hjem der forsørgeren var død eller rømt, fikk også støtte. Fra 1862 måtte en del av elevene holde skolemateriell selv (tavle, griffel, penn og skrivebøker), men bare få klarte å betale den månedlige avgiften. Almueskolen kaltes også for religionsskole og fattigskole. Den var da også først og fremst en skole for fattiges barn, og det innebar sosial fordømmelse å være elev ved skolen. Elevene ved skolen kom fra Sandvigen, Honnahaugen ( ved Løkkeveien), Strandgatene, Kleivå, Blåsenborg, Pedersdalen, Johannesdalen og Lervig, der de reisende eller folk av taterslekt holdt til. I 1840 var elevtallet ved Almueskolen 450. I 1850 var tallet steget til 800 og i 1860 til 1500 elever. Ingen norsk by vokste så raskt som Stavanger på denne tiden. Hver lærer hadde en gutteklasse og en jenteklasse på hver opptil 100 elever. Lærerne arbeidet på skolen fra 07.00-16.00! Klasserommene var uten kunstig lys, og elevene var altså avhengig av dagslys for å kunne arbeide. Lukten i klasserommene var ikke den aller beste når fra 70 til 100 elever kom fra hjem der såpevask var en sjeldenhet. Fraværsprosenten blant elevene lå på mellom 20 og 25%. Gyldig grunn for fravær var: Uveir, sygelighed, Foreldrenes Fattigdom, Mangel paa Klæder, Foreldrenes Sindsvaghed eller Foreldrenes Sygdom. En elev ved skolen falt en dag ned fra en skipsmast og slog sig i hjel, står de i en skoleprotokoll. Ulovlig fravær kunne anmerkes på følgende måte: Denne Pige er doven og efterladen og om en gutt: Forsømmer meget Skolen uden Nødvendighed. Er meget efterladen. Aarsagen ligger nok i Foreldrenes Ligegyldighed. En annen anmerkning lyder: Er ikke til at formaae til at gaa paa Skolen. Vet ikke hvor han er, skriver en annen lærer. Ovennevnte bemerkninger kom bare med på de elevene som var fraværende mellom 50 og 100% av undervisningstiden. Verken foreldre eller elever var motivert for skolegang. Foreldrene syntes, stort sett, at ungene gjorde mer nytte for seg hjemme, og det var elevene oftest enige i. Som botemidler mot oppsetsighet bruktes: Formaninger, Refselser og Corporlig Straf. Til det siste ble benyttet Riset eller Rørpidsken.