Vebjørn Kroll Selbekk Fryktens makt Frihet eller taushet i terrorens tid
Om forfatteren: VEBJØRN SELBEKK (f. 1969) er forfatter, journalist og ansvarlig redaktør av den kristne dagsavisen Dagen. Han er oppvokst i Meråker i Nord-Trøndelag og cand.mag. fra Universitetet i Trondheim med fagene historie, kristendom og samfunnskunnskap, med økonomisk tilleggsutdannelse fra Trondheim økonomiske høgskole. Selbekk begynte sin aviskarriere i Stjørdalens Blad i 1980- årene. Han var redaktør av den kristne avisen Magazinet i Oslo fra starten av i 1989 til den fusjonerte med avisen Dagen til DagenMagazinet, der han fra 2008 var samfunnsredaktør. Fra 2010 ble Selbekk ansvarlig redaktør i avisen, som samtidig endret navnet tilbake til Dagen.
Om boken: Vebjørn Selbekk er flyktningesønnen som siden 2006 har vært det norske symbolet på karikaturstriden, en konflikt som toppet seg med de blodige terroraksjonene i Paris og Køben-havn vinteren 2015. I denne boken tar Selbekk oss med tilbake til sine egne barne- og ungdomsopplevelser i morens hjemland DDR. Han forteller om sin dramatiske familiehistorie fra et Tyskland pre-get av begge de to undertrykkende ideologiene kommunisme og nazisme en tilværelse der det var en selvfølge at folk ikke sa sin mening fordi fryktens makt var for stor. Med dette som bakteppe trekker Selbekk, som høsten 2015 ble tildelt Fritt Ords Honnørpris for sitt «prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid», linjene til vår tid, der frihetsverdier vi lenge har tatt som en selvfølge, nå kommer under økende press. Fryktens makt er en bok om karikaturstrid og terror, men også om veien videre om kampen mellom frihet og frykt i terrortrusselens tidsalder. Statsminister Erna Solberg, etter terrorangrepet mot Charlie Hebdo 7. januar 2015
I begynnelsen av 2006 ble det storm rundt Vebjørn Selbekk på grunn av en artikkel om ytringsfrihet i Magazinet der oppslaget med de tolv Muhammed-karikaturene fra den danske Jyllands-posten var gjengitt i faksimile. Saken utløste rasende demonstrasjoner og voldsaksjoner i Midtøsten, der blant annet den norske ambassaden i Damaskus i Syria ble satt i brann, og drapstrusler mot Selbekk selv. VG på lederplass 1. sept. 2015
2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde as, Oslo 2016 Omslagsfoto skaffet til veie gjennom kaptein Egil Olav Endresen. Omslagsdesign: Eivind Vetlesen, basta.no ISBN 978-82-03-29601-7 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
INNLEDNING: FESTUNG DRAMMEN Vi er ikke så feite som vi ser ut. De to sivilkledde politimennene gliser. Den ene ber meg kakke borti jakken hans. Hånden min treffer noe hardt. En skuddsikker vest. Jeg har gjort det Politiets Sikkerhetstjeneste har gitt meg beskjed om. Kjørt bilen min inn i kjelleren på politihuset i Drammen. Der, trygt plassert mellom ordensmaktens utrykningskjøretøyer, skal den stå til karikaturutstillingen i Drammens Teater er ferdig. Denne siste fredagskvelden i februar er det ikke behov for å låse bilen, nei. Utenfor står en sivil politibil klar, en SUV med god plass. Så fort dørene er lukket, tråkker sjåføren hardt på gassen. De par kilometerne mellom politihuset og teateret skal tydeligvis gjøres unna i hurtig tempo. Politimennene, begge med kledelig matchende propp i øret, er joviale karer. Vi prater litt om Strømsgodset, Drammens fotballstolthet. Om at jeg er fast inventar på deres hjemmebane, Marienlyst, en gang i året. Når Rosenborg gjester Drammen. Men praten flyter litt trådt. Stemningen er ganske intens. Jeg er i hvert fall preget av stundens alvor. PST har informert meg om det tunge sikkerhetsoppbudet. Og
avisene har skrevet om at dette vil bli det strengest bevoktede arrangementet om ytringsfrihet noensinne i Norge. Etter terrorangrepene i Paris og København vil ikke PST ta noen sjanser. Begge de blodige attentatene hadde utgangspunkt i karikaturstriden, en sak jeg nok må innse at jeg for alltid vil være forbundet med. Allerede rett etter at tolv personer ble drept i redaksjonslokalene til Charlie Hebdo i Paris i januar, hadde ekstremister fremsatt trusler om at Danmark og Norge var de neste landene som skulle rammes. I den rekke følgen. Og i tillegg ligner dette arrangementet i Drammen skremmende mye på det som ble angrepet i København mindre enn to uker tidligere. Også det var en debatt om ytringsfrihet. Også der skulle de diskutere karikaturer. Også der var det folk til stede som terroristene mente hadde hånet profeten og dermed fortjente å dø. En tilfeldig deltager ble offer for terroristens kuler i den danske hovedstaden. Jo, jeg skjønner at tiltakene er nødvendige. Og jeg er takknemlig for at politiet tar deltagernes sikkerhet og min sikkerhet på alvor. For meg personlig gir det en følelse av trygghet midt oppe i all galskapen. Men likevel: Hva vil møte meg når vi kommer frem til Drammens Teater? Og hvordan har det kommet så langt her i Norge? En utstilling av karikaturer med innlagt debatt om ytringsfrihet må bevoktes som om det var en festning. Hvor er vi egentlig på vei her i det en gang så fredelige landet vårt?
Slike tanker er det som farer gjennom hodet mitt på den korte bilturen. Men jeg rekker ikke å dvele særlig lenge ved dem. Politimannen i passasjersetet sier diskret et eller annet i mikrofonen. Noe om ankomst. Jeg ser en gul murbygning ikke langt borte. Selv har jeg aldri vært på Drammens Teater før, men jeg drar kjensel på det karakteristiske bygget fra bilder jeg har sett i avisene de siste dagene. Gatene rundt oss er sperret av flyttbare metallgjerder. Det samme er plassen foran teateret. Der kryr det av bevæpnede politifolk. På hustakene rundt er det utplassert skarpskyttere. Politihelikopteret har vært i luften for å sjekke forholdene ovenfra. Innendørs har politiets firbente bombesøkere gjort sin jobb. Nå stanser den sivile politibilen vår. Jeg får beskjed om å gå bort til den nærmeste politimannen med maskinpistol. Han skal følge meg inn. Selv skal jeg gå nærmest murveggen, skjermet av min bevæpnede oppasser. Det er neppe mer enn 50 meter vi går sammen, maskinpistolmannen og jeg. Likevel er det på en måte de lengste meterne i livet mitt. Denne spaserturen kjennes mer i magen enn i bena. Dette er ubehagelig. Men jeg må ikke gi etter for frykten. Den skal ikke få makt over meg.