Sensorveiledning JUR4000p våren 2013 dag 1

Sensorveiledning JUR4000p våren 2013 dag 1 Pensum og læringskrav En fullstendig liste over pensum og læringskrav i strafferett finner man elektronisk på: http://www.uio.no/studier/emner/jus/jus/jur4000p/v13/jur4000str1/pensumliste.xml. Derfra hitsettes: Litteratur i alminnelig strafferett: Eskeland, Ståle: Strafferett (2006). Utvalgte kapittel (se nedenfor) eller Andenæs, Johs: Alminnelig strafferett (5. utgave ved Matningsdal og Rieber-Mohn, 2004). Utvalgte kapittel (se nedenfor). Petitstoff omfattes ikke av læringskravet. Litteraturhenvisninger til læringskrav i alminnelig strafferett God forståelse: Juridisk metode: Andenæs Kap. 10 og 11 eller Eskeland Kap. II:6.1.og 6.2, III: 1, 2, 3.1 og 3.3, IV og XX Ansvarslæren: Andenæs Kap. 8, 9, 12:I-V 1., 14, 15:I-VII, 16, 17, 19-24, 25:III-IX, 27:I, 28, 29, 31, og 33 35 eller Eskeland Kap. VII-XI, XII: 2.2.1 og XIII Litteratur i spesiell strafferett: Andenæs v. Andorsen: Spesiell strafferett og formuesforbrytelsene, Oslo 2008 Litteraturhenvisninger til læringskrav i spesiell strafferett God forståelse: Strl. 162: Andenæs v. Andorsen, kap 32 Strl. 192, 195, 196: Andenæs v. Andorsen, kap 14, 15 og 16 Strl. 228 og 229: Andenæs v. Andorsen, kap 6 8. En fullstendig liste over pensum og læringskrav i straffeprosess finner man elektronisk på http://www.uio.no/studier/emner/jus/jus/jur4000p/v13/jur4000siv1/pensumliste.xml. Pensum i straffeprosess er enten Hov, Jo: Innføring i prosess 1 og 2 (2010), med unntak av petitavsnitt, eller utvalgte deler av Johs. Andenæs v/myhrer: Norsk straffeprosess (2009). Tiltalen mot Peder for voldtekt Den objektive gjerningsbeskrivelsen Peder er tiltalt for voldtekt av Marthe, jf. straffeloven 192. Det er på det rene at de har hatt seksuell omgang i form av samleie. Det foreligger ingen opplysninger om at Peder har opptrådt voldelig eller truende, og kandidatene må følgelig se at spørsmålet blir om Marthe pga. 1

beruselsen var bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen, jf. 192 første ledd bokstav b. Bestemmelsen er behandlet temmelig overfladisk hos Andenæs/Andorsen s. 143. Det fremgår av faktum at Marthe har vært dritings og sterkt ruset som følge av å ha inntatt alkohol, amfetamin og hasj. Som Peders forsvarer også vedgår, har ingen av de involverte forstått hva som forløp da samleiet fant sted. Det foreligger altså gode bevis for at Marthe har vært så beruset at hun ikke har kunnet ta skikkelig stilling til om hun ville innlate seg seksuelt med Peder. Den objektive gjerningsbeskrivelsen er dermed overtrådt. Enten her eller i drøftelsen av voldtektstiltalen mot Marthe, bør kandidatene ta opp om det er rettslig mulig å være både gjerningsperson og fornærmet i relasjon til en og samme handling. Dette må bero på en tolking av det enkelte straffebudet. For så vidt gjelder voldtektsbestemmelsen, kan en slik tolking vanskelig tenkes i saker der det er aktuelt å bruke første ledd bokstav a. Slik bokstav b er utformet, er det derimot ikke utelukket at to personer voldtar hverandre. Loven krever bare at fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, og det er ingenting i veien for at begge de involverte befant seg i en slik tilstand. De subjektive vilkår for straff Det fremgår av vitneforklaringene at Peder har vært helt zombie hele kvelden, og at han har hatt blackout under samleiet med Marthe. Kandidatene må se at Peder har vært i en tilstand av relativ bevisstløshet på gjerningstidspunktet, jf. straffeloven 44 første ledd. Den som er bevisstløs kan dessuten vanskelig sies å ha utvist subjektiv skyld, jf. 40 og 42. Bevisstløshet behandles i pensum av Andenæs s. 307 flg. og Eskeland s. 330. Etter straffelovens alminnelige regler om skyld og tilregnelighet, skal Peder frifinnes. Spørsmålet blir om særreglene om rus fører til et annet resultat. Reglene om rus kommer bare til anvendelse dersom rusen er selvforskyldt, hvilket etter rettspraksis er tilfellet dersom gjerningspersonen kan klandres for å ha inntatt et så stort kvantum rusmidler at han måtte regne med å miste den fulle kontrollen over seg selv, jf. Andenæs s. 321 og Eskeland s. 333. Det avgjørende er altså om gjerningspersonen kan klandres for selve beruselsen. Det er ikke et vilkår for straff at gjerningspersonen innså eller endog kunne innsett muligheten for at han eller hun under rusen ville begå kriminelle handlinger. I vår sak er det på det rene at Peder har drukket lite, og den eneste plausible forklaringen på hans atferd er at det har forekommet en abnorm rusreaksjon som følge av pollenallergi og utmattelse etter et sykkelritt. Tvil om årsaken til bevisstløsheten må komme Peder til gode. Det foreligger heller ingen holdepunkter for at Peder burde ha forstått at han ville reagere kraftig på en liten alkoholdose som følge av disse omstendighetene. Rusen er ikke selvforskyldt, og Peder må følgelig frifinnes. Kandidatene kan eventuelt også begrunne dette resultatet med årsakskravet i 40, 42 og 45 (hvilket vel uansett vanskelig kan skilles klart fra aktsomhetsbedømmelsen). Etter rettspraksis må rusen ha vært en fremtredende årsaksfaktor dersom det foreligger et sammensatt årsaksbilde, se Eskeland s. 335. Det synes ikke å ha vært tilfellet her, hensett til det beskjedne alkoholkonsumet. 2

Konklusjonen på dette punktet byr ikke på tvil. Kandidater som kommer til at Peder kan straffes, må trekkes for det. Peders forsvarer anfører at reglene om fingering av forsett ved selvforskyldt rus går for langt. Ettersom fingeringsreglene riktig tolket klart nok ikke leder til noe urimelig resultat for Peders del, vil kandidatene kanskje få problemer med å innpasse denne anførselen på en god måte i drøftelsen. Det må være greit om kandidater som kommer til at skyld ikke kan fingeres, unnlater å tematisere anførselen nærmere for Peders del, så fremt de tar den opp under spørsmålet om skyld kan fingeres for så vidt gjelder Marthe. Her vil fingeringsreglenes rimelighet komme mer på spissen, se nedenfor. Men det er selvfølgelig ingenting i veien for om kandidatene som har kommet til at Peders rus ikke var selvforskyldt, drøfter forsvarerens anførsel subsidiært. Det sentrale må være at kandidatene et sted tar opp fingeringsregelens rimelighet, ikke hvor de velger å gjøre det. Tiltalen mot Marthe for voldtekt Prosessuelt: Peders krav på bistandsadvokat Fornærmede har rett til bistandsadvokat i voldtektssaker, jf. straffeprosessloven 107 a første ledd bokstav a. Etter straffeprosessloven 107 b skulle politiet informert Peder om det. Det avgjørende må være Peders pretensjon om å være fornærmet; loven legger ikke opp til at politiet skal foreta noen vurdering av om Peder rettslig sett er fornærmet, før de opplyser om retten til bistandsadvokat. Den objektive gjerningsbeskrivelsen Også for Marthes del er det aktuelle alternativet straffeloven 192 første ledd bokstav b. Kandidatene kan gjerne slå kort fast at bestemmelsen er kjønnsnøytral. Ut fra faktum synes det klart at også Peder som altså var bevisstløs i lovens forstand på tidspunktet for det aktuelle samleiet var ute av stand til å motsette seg samleiet. Den objektive gjerningsbeskrivelsen er overtrådt. De subjektive vilkår for straff Marthe har vært sterkt ruset på alkohol, amfetamin og hasj på tidspunktet for samleiet. Ut fra faktum virker det dermed som om også hun har vært i en relativ bevisstløshetstilstand på gjerningstidspunktet. Igjen blir spørsmålet om særreglene om rus kommer til anvendelse. Det er ingenting i faktum som skulle tilsi at ikke Marthe har ruset seg med viten og vilje. Rusen er således selvforskyldt. Konsekvensen av det er at man skal se bort fra bevisstløsheten, jf. 45. Videre skal Marthe ved forsettsvurderingen bedømmes som om hun var edru, jf. straffeloven 40 første ledd annet punktum og 42 tredje ledd. Hadde en edru person som opptrådte slik Marthe har gjort, utvist forsett, skal skylden fingeres. Det må være klart at en edru gjerningsperson som har samleie med noen som er helt zombie, ville utvist forsett mht. de faktiske omstendighetene som medfører at gjerningsbeskrivelsen i straffeloven 192 første ledd bokstav b er oppfylt. Skyld må dermed fingeres. 3

I hvert fall i denne drøftelsen må kandidatene tematisere anførselen fra Peders forsvarer om at reglene om fingering av skyld går for langt. Det er unektelig noe eiendommelig over den situasjonen vi havner i her: Både Marthe og Peder har objektivt sett blitt voldtatt, og ingen av dem har utvist subjektiv skyld. Men ettersom Marthe kan klandres for å ha blitt beruset, skal hun straffes. Peder er derimot straffri fordi han ikke kan bebreides å ha blitt beruset. Generelt sett må fingeringsregelen også kunne sies å stå i et problematisk forhold til det skyldprinsippet vi ellers holder oss med i norsk rett. I parentes bemerket var dette en vesentlig årsak til at Högsta domstolen i NJA 2011 s. 563 valgte å forlate den svenske fingeringsregelen (noe kandidatene selvfølgelig ikke kan forventes å være kjent med). Kandidatene kan gjerne påpeke at man i vårt tilfelle kan bøte noe på urimeligheten gjennom straffnedsettelsesregelen i 56 bokstav d. At gjerningspersonen selv har blitt voldtatt ved den samme handlingen som vedkommende skal straffes for, må kunne regnes som en særdeles formildende omstendighet som kan medføre at straffen settes ned, eventuelt også til en mildere straffart. Kandidatene får her en god anledning til å vise innsikt i fingeringsreglenes virkninger og demonstrere anlegg for rettspolitisk refleksjon. Det avgjørende må være evnen til selvstendig argumentasjon hvorvidt kandidatene velger å gå i strupen på gjeldende rett eller ta den i forsvar, er uten betydning. I begge tilfelle bør drøftelsene dimensjoneres ut fra at konklusjonen de lege lata ikke byr på tvil: Stortinget har ønsket fingeringsregler, noe som senest ble bekreftet gjennom vedtakelsen av straffeloven 2005 20 og 25 tredje ledd. Lovgiverne forkastet da Straffelovkommisjonens forslag om å innføre en regel om at det unntaksvis kunne bli tale om straffrihet ved selvforskyldt rus, se Ot.prp. nr. 90 (2003 2004) s. 221 og Innst. O. nr. 72 (2004 2005) punkt 14.6.2. I hvert fall gitt tradisjonell norsk rettskildelære tilkommer det ikke rettsanvenderen å sensurere en slik demokratisk beslutning, uansett hvor moralsk forkvaklet den måtte være. Konklusjonen blir at Marthe må dømmes for voldtekt av Peder. Tiltalen mot Marthe for oppbevaring av narkotika Prosessuelle innsigelser Marthe fremsetter to innvendinger mot narkotikatiltalen. For det første hevder hun at det ikke er riktig at den som er fornærmet i en straffesak, blir holdt ansvarlig for kriminalitet som avdekkes under etterforskingen. Dette bør kandidatene kort avfeie. Status som fornærmet i én sak, gir ikke immunitet mot strafforfølging for andre straffbare forhold. For det andre hevder Marthe at narkotikafunnet lå på siden av ransakingsformålet. Det fremgår ikke direkte av oppgaven hvilken ransakingshjemmel politiet har benyttet seg av, men den aktuelle bestemmelsen er straffeprosessloven 192 annet ledd nr. 1. Kandidater som nevner det bør få et pluss, men det må være fullt forsvarlig å gå rett på beslagsbestemmelsen i straffeprosessloven 203. Etter bestemmelsen kan det tas beslag i ting som kan antas å ha betydning som bevis. Noen begrensning til ransakingsformålet (i de sakene der beslaget foranlediges av en ransaking) oppstiller 203 ikke. Man kunne kanskje tenke seg et unntak i rene omgåelsestilfeller, altså dersom politiet bevisst brukte ransakingsbeslutningen som dekke for å lete etter bevis for andre straffbare forhold. Det er imidlertid ikke tilfellet i vår sak det er tale 4

om et rent tilfeldighetsfunn. Ingen av de øvrige unntakene fra beslagadgangen f.eks. taushetsplikt er aktuelle. Narkotikaen er således et lovlig ervervet bevis, som kan føres for retten på ordinær måte. Disse spørsmålene er en test i å avvise uholdbare anførsler, og finne frem til de riktige hjemlene i straffeprosessloven. Vilkårene for straff Marthe har erkjent å ha oppbevart 500 gram amfetamin. Det må være greit om kandidatene kort slår fast at det foreligger forsettelig oppbevaring, jf. straffeloven 162. Det fremgår av petitavsnittene hos Andenæs/Andorsen på hhv. s. 247 og s. 249 at grensen mellom første og annet ledd går ved ca. 20 30 gram amfetamin, mens grensen mellom annet og tredje ledd går ved ca. tre kilo. Selv om det kreves god forståelse av straffeloven 162, kan man etter mitt skjønn ikke forvente at kandidatene skal spesifisere hvilket ledd i bestemmelsen Marthes forhold skal subsumeres under. Men kandidater som er kjent med hvordan grensene mellom de ulike leddene skal trekkes for så vidt gjelder befatning med amfetamin, bør gis en liten påskjønnelse for puggingen. Tiltalen mot Marthe for legemsfornærmelse Prosessuelt: Manglende påtalebegjæring Det fremgår av faktum at Lars ikke ønsker å holde Marthe ansvarlig for noe. Kandidatene må se at spørsmålet er om det kreves påtalebegjæring fra fornærmede for å straffe for legemsfornærmelse etter straffeloven 228. Som kjent kan ikke domstolen tre i virksomhet før det foreligger påtalebegjæring fra en påtaleberettiget, jf. straffeprosessloven 63. Utgangspunktet er at påtalen er ubetinget offentlig, jf. straffeloven 77. Straffeloven 228 fjerde ledd gjør unntak fra hovedregelen: I utgangspunktet kreves fornærmedes påtalebegjæring, med mindre det foreligger omstendigheter som nevnt i bokstav a til e hvilket vanskelig kan sies å være tilfellet her. Domstolen skal derfor avvise saken, jf. straffeprosessloven 81. Det er ikke utsikter til å avhjelpe feilen etter 285 annet ledd. Det kreves god forståelse av straffeloven 228. Særreglene om påtale er behandlet i pensum av Andenæs/Andorsen s. 71 72. Vilkårene for straff Kandidatene må subsidiært drøfte om vilkårene for å straffe Marthe for legemsfornærmelse er oppfylt. Det er på det rene at en sviende ørefik går inn under voldsalternativet i straffeloven 228 første ledd, og at Marthe har handlet med hensikt. Spørsmålet blir om hun likevel må frifinnes på grunn av provokasjon, jf. tredje ledd. Som nevnt kreves det god forståelse av straffeloven 228. Provokasjonsreglene er behandlet av Andenæs/Andorsen s. 75 flg. Etter loven må den provoserende handlingen være en legemsfornærmelse eller en ærekrenkelse. Lars forhold består i at han ikke har grepet inn mot at Marthe og Peder har hatt sex, til tross for at han/hun har vært ute av stand til å motsette seg det. Kandidatenes bedømmelse av Martes 5

muligheter for å påberope seg provokasjon, vil avhenge av hvordan de velger å subsumere Lars atferd, se herom nedenfor. De som utelukkende drøfter passiviteten opp mot straffeloven 139, vil kort kunne slå fast at unnlatt avvergelse verken omfattes av 228, 246 eller 247. Marthe kan i så fall ikke påberope seg provokasjon, men kan eventuelt få redusert straffen pga. berettiget harme, jf. straffeloven 56 bokstav b. Kandidater som i stedet, eventuelt i tillegg, drøfter om Lars kan straffes for passiv medvirkning til voldtekt, vil ha noe mer å ta tak i når de skal drøfte provokasjon. Det må uten videre være klart at den som har sex med noen som er ute av stand til å motsette seg handlingen, fornærmer vedkommende på legeme, jf. 228 første ledd annet straffalternativ. Hovedgjerningen faller dermed klart innenfor anvendelsesområdet til provokasjonsregelen. Spørsmålet blir om man også kan regne medvirkning til en slik overtredelse som en provokasjonshandling. Altså: Hvis Lars passivitet utgjør passiv medvirkning til overtredelse av 228 første ledd en vurdering som vil sammenfalle med bedømmelsen av om hans atferd skal regnes som medvirkning til voldtekten, jf. herom nedenfor er den da en saadan Legemsfornærmelse som straffeloven 228 tredje ledd sikter til? Dette er ikke drøftet i pensum. Begge løsninger må aksepteres, men formålet med straffritaksregelen tilsier klart nok at man også bør kunne anse medvirkning som en provokasjonshandling. Det kan ikke forventes at kandidatene finner frem til denne problemstillingen, men de som gjør det bør premieres. Kandidatene kan også ta opp kravet om sammenheng mellom provokasjonen og gjengjeldelsen. Marthe reagerer ikke direkte på den provoserende handlingen, men på etterfølgende opplysninger om at den har funnet sted. Det foreligger likevel en såpass klar sammenheng mellom ørefiken og Lars forhold at det neppe i seg selv bør utelukke en anvendelse av 228 tredje ledd Marthes reaksjon kommer som en direkte konsekvens av at hun blir gjort oppmerksom på hva Lars har gjort (eller rettere: ikke gjort). Sammenhengskravet behandles av Andenæs/Andorsen på s. 78 79. Kreative kandidater vil kanskje spørre om ikke det å overvære at noen har sex under de omstendighetene som foreligger i denne saken, i seg selv innebærer en krenkelse av æresfølelsen, jf. alternativet handling i 246. Det er neppe holdbart, men bør ikke i seg selv føre til trekk. Ærekrenkelser er ikke pensum. Kandidatene bør dog se at det ikke er Lars tilstedeværelse i seg selv som får Marthe til å se rødt, slik at det ikke er dette som påberopes som grunnlag for provokasjonen. Tiltalen mot Lars Subsumsjonsspørsmålet Oppgaven oppgir kun at Lars ble tiltalt for ikke å ha grepet inn mot voldtekten. Kandidatene må dermed først ta stilling til hvilke(n) bestemmelse(r) tiltalen kan tenkes å omfatte. Her foreligger to muligheter: Medvirkning til 192 første ledd bokstav b, eller overtredelse av straffeloven 139. Jeg antar at de aller fleste kandidatene uten nærmere drøftelse vil gå rett på voldtektsbestemmelsen, ettersom 139 ikke er pensum i spesiell strafferett. Kandidater som bare drøfter 139, bør imidlertid ikke trekkes for det. Kandidater som ser begge mulighetene, må gis et pluss. 6

Slik oppgaven er formulert, må det være forsvarlig å legge til grunn at Lars er tiltalt for å ikke ha grepet inn mot begge voldtektene. Medvirkning til voldtekt Den objektive gjerningsbeskrivelsen Medvirkning til overtredelse av straffeloven 192 er straffbart, jf. 205. Det er på det rene at Lars ikke har gjort annet enn å overvære samleiet mellom Peder og Marthe. Han har dermed ikke ytt fysisk bistand til verken Marthe eller Peder, og ei heller direkte tilskyndet den seksuelle omgangen (å være interessert tilskuer er som kjent ikke tilstrekkelig for å konstatere at det foreligger en positiv tilskyndelse). Det foreligger heller ikke noen særlige forhold f.eks. et kriminelt samvirke lik det som forelå i Rt. 2003 s. 1455 som medfører at passiviteten i seg selv er straffbar. Konklusjonen må bli at Lars passivitet ikke kan bedømmes som medvirkning. Kandidatene bør ikke trå feil her. Grensene for medvirkningsansvaret er behandlet av Andenæs s. 327 330 og Eskeland s. 202 204. De subjektive vilkår for straff Under forutsetning av at passiviteten objektivt sett kan regnes som medvirkning, blir spørsmålet om de subjektive vilkårene for straff er oppfylt. Det fremgår av faktum at også Lars pga. beruselse har vært ute av stand til å få med seg hva som skjedde han har etter eget utsagn vært dritings. Som for Marthes del er det ingenting i faktum som tilsier at Lars beruselse har vært annet enn selvforskyldt. I utgangspunktet skulle dermed særreglene om rus medføre straffansvar for Lars. Det må være greit om kandidatene under henvisning til dette kommer til at det må ses bort fra bevisstløsheten, og at man kan fingere skyld for Lars del. Noen vil dog formodentlig ane et visst ubehag ved tanken på en slik konklusjon, for det er ikke opplagt hva det vil si at Lars skal bedømmes som edru når han i utgangspunktet har vært bevisstløs pga. rus er sammenligningsgrunnlaget da en våken person eller en sovende person? Det dypere poenget her knytter seg til at særreglene om rus kan føre til temmelig underlige resultater når de anvendes på rene unnlatelser. Dette nevnes i petitavsnittet hos Andenæs s. 320 321, men stoff som er satt i petit er ikke pensum. Se også Eskeland s. 339, som dog ikke direkte omtaler unnlatelser. Kandidater som har fulgt kurset i strafferett, vil være kjent med denne problemstillingen fra en av oppgavene. Etter min mening kan man ikke fingere skyld ved unnlatelser lik den vi står overfor her. Forstandige drøftelser av om særreglene om rus kan anvendes i situasjoner lik den foreliggende, må premieres. Etter mitt skjønn kan man ikke fingere skyld her, men begge konklusjoner bør aksepteres. Avvergingsplikten Etter straffeloven 139 har man plikt til å søke å avverge overtredelser av 192, såfremt det kan skje uten å utsette seg selv for fare. Den objektive gjerningsbeskrivelsen må kunne sies å være oppfylt i vår sak det virker ikke som om Lars ville utsatt seg for nevneverdig fare om han hadde forsøkt å gripe inn mot samleiet. Drøftelsen av de subjektive vilkårene for straff blir tilsvarende 7

som for spørsmålet om passiv medvirkning til voldtekt også for så vidt gjelder 139 er det tale om å statuere et straffansvar for en unnlatelse, på bakgrunn av et fingert forsett. Øvrige spørsmål Kandidater som ser begge de potensielle subsumsjonene, kan gjerne drøfte om bestemmelsene kan anvendes i idealkonkurrens. Svaret må være nei begge bestemmelsene rammer en klanderverdig mangel på aktivitet. For det tilfelle at begge straffebud er overtrådt, vil medvirkning til 192 konsumere 139. Kandidatene kan også ta opp om man kunne anvendt 139 dersom tiltalen gjaldt 192, eller omvendt. Det vil bero på om dette prosessuelt sett er samme forhold, jf. 38. Er svaret på det nei, vil man ikke i ettertid kunne reise ny sak etter det alternative straffebudet. Slik forbudet mot dobbel strafforfølgning i EMK tilleggsprotokoll 7 art. 4 må fortolkes etter EMDs dom i Zolotukhin mot Russland, må det avgjørende være at det her er tale om samme faktiske handling. Man kan ikke kreve at kandidatene kommer inn på dette. Vurdering Oppgavens straffeprosessuelle problemstillinger må kunne karakteriseres som kontrollspørsmål. Så fremt kandidatene klarer å finne frem til de korrekte hjemlene, burde disse delene av oppgaven ikke by på særlige problemer. De strafferettslige problemstillingene vil derimot kunne volde en del hodebry. For så vidt gjelder voldtektstiltalene, vil nok hendelsesforløpets noe aparte karakter skape problemer for en del kandidater. Skal man komme helt i mål her, hjelper det ikke å ha pugget det som står i pensum om straffeloven 192 og reglene om rus og straffansvar. Heller ikke provokasjonsproblematikken er ren plankekjøring. Tiltalen mot Lars reiser uavklarte spørsmål om rekkevidden til særreglene om rus. Hensett til at oppgaven dermed totalt sett må anses som vanskelig, er det viktig med romslighet i sensuren. Det må vises betydelig overbærenhet med kandidater som ikke har lykkes helt med disposisjonen, eller som tidvis roter noe i de strafferettslige drøftelsene. Som et minimum bør kandidatene klare å finne frem til de fleste prosessuelle problemstillingene, og demonstrere at de har kjennskap til innholdet i strafferettens regler om rus og straffansvar og provokasjonsbestemmelsen. Det får så være om de ikke klarer å drive anvendelsen av disse reglene på det foreliggende faktumet særlig langt. Gode kandidater får mange muligheter for å stikke seg frem, idet oppgaven på flere punkter inviterer til selvstendig refleksjon med utgangspunkt i rettskildene. Man bør også premiere kandidater som evner å kort skjære gjennom åpenbart uholdbare anførsler. Sensorveiledningen er skrevet uten at noen besvarelser er lest, og vil eventuelt bli korrigert ut fra det som fremkommer på sensormøtet. Thomas Frøberg Oslo, 27. mai 2013 8