Bibelstudie over 1. Johannesbrev Kapitel 4. Af Nils Dybdal-Holthe. Februar 2008

Bibelstudie over 1. Johannesbrev Kapitel 4. Af Nils Dybdal-Holthe. Februar 2008

Side 1. I. Vers 1-6. Tro og vranglære. 1 Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. 2 På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, 3 og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden. 4 Mine barn! Dere er av Gud, og har seiret over dem. For han som er i dere, er større enn han som er i verden. 5 De er av verden. Derfor taler de av verden, og verden hører dem. 6 Vi er av Gud. Den som kjenner Gud, hører oss. Den som ikke er av Gud, hører oss ikke. Av dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd. Side 10. Skal den kjærligheten være ekte, må vi begynne med Guds kjærlighet til oss. La den få strømme inn i hjerte og sinn. La det bli drivkraften til et nytt liv. Men så skal vi også følge de tilskyndelser som vi får i Guds ord til å vise kjærligheten i praksis. Det er ikke nok med store og varme ord. Dette kapitlet begynner med en advarsel mot å lytte til vranglærere, v. 1. De har alltid vært et problem i Guds rike. Tro ikke alt du hører, sier han. Ikke alle som preker om Gud er rette forkynnere. Derfor skal vi prøve det som blir sagt, som de kristne i Berøa gjorde. Apg. 17,11. Og det skal ikke bli et lite problem, for mange falske profeter var allerede gått ut på den tiden. Og vi kan trygt si at det har fortsatt slik i alle år. Men der er et hovedkjennemerke på om det er sanne forkynnere eller falske. Jesus er prøvesteinen. Men det er ikke bare tale om å tale om Jesus. Prøven er om de taler om Jesus som Kristus, dvs. Messias kommet som et menneske, v. 2. Det er inkarnasjonen og forsoningen det spørs om.

Side 2. Noen vranglærere har talt om Jesus bare som en ånd fra Gud, og andre har talt om ham bare som et menneske. Kombinasjonen av Gud og menneske i en person har alltid vært et problem for tanken. Det skifter likevel med tidene hva vranglærerne forkynner. Noen ganger setter de nye navn på gammel teologi for å gjøre det mer antagelig. Derfor er det viktig at man alltid er våken for det som blir forkynt og se om det stemmer med den samla bibelske teologi. Nå kommer igjen læren om Antikrist. Johannes bruker det som navn på vranglære som ikke bekjenner den sanne Jesus. Han sier det er Antikrists ånd. Det syn eller den ånd som gjennomsyrer en forkynnelse vil prege tolkingen av Guds ord og dermed forkynnelsen. Hvis man tviler på at Jesus er Guds Sønn og verdens frelser og lærer det, er det Antikrists ånd. Mange har nok hatt den gjennom tidene. Fire vers begynner med Mine kjære i dette kapitlet. Det er den fortrolige og inderlige tonen han bruker i sjelesorg for sine venner. Kapitlet begynte slik, og vi møter det nå i v. 4. Der forsikrer han leserne om at de har seiret over vranglærerne. Det er selvsagt ikke tale om noen fysisk kamp og seier. Men de har avslørt dem og sett at de ikke lærte rett etter Guds ord. Men det er egentlig ikke de selv som har gjort det. De har noe av Gud i seg. Det må sikte til Ånden som tok bolig i oss da vi ble frelst. Side 9. Og vi er også Guds barn, vi som har tatt imot Jesus. Johs. 1, 12. Vi har del i hans rettferdighet og hellighet og står fullkomne for Gud i Kristus. Da har et Guds barn ingen ting å frykte. Når dommen allerede er tatt av Jesus, er det ingen dom igjen for de kristne. Rom. 8,1. Gir ikke det frimodighet til å møte døden og evigheten? Da er virkelig Guds kjærlighet i oss, og den er fullkommen. Tanken føres videre i v. 18. I en slik Guds kjærlighet er det altså ingen frykt. For den fullkomne Guds kjærlighet driver bort all trellefrykt for Gud og for dommen. Frykten tenker på straffen som kommer. Så lenge vi ikke tror og ser at Guds kjærlighet allerede har tatt straffen for oss, vil frykten plage oss. For da ser vi ikke den fullkomne kjærlighet Gud har gitt oss. Når vi elsker Gud og mennesker, er det fordi Gud har gitt oss av sin kjærlighet, v. 19. Her viser Johannes den store avstanden vi har til gnostikere og andre vranglærere. For noen mente at man kunne elske Gud og samtidig hate noen, f. eks. sine fiender, v. 20. Johannes går sterkt mot det. Det er løgn og en umulighet. Hvis man ikke elsker de mennesker man ser, hvorledes er det da mulig å elske Gud som er skjult? Tanken er trolig at det er lettere å elske det man ser enn det usynlige. Selve fornuften skulle fortelle oss dette. Men det er Gud som sier det, v. 21. Det er et bud fra ham. Det kan lett oppfattes lovisk: Vi kristne må nå prøve å elske andre mennesker.

Side 3. Men også verden har noe i seg, en hjelper så å si. Det er djevelen og hans ånd. Men Johannes forsikrer leserne om at Ånden er større enn djevelen. Derfor har de seiret. Verdens menensker er av verden, står det her, v. 5. Det må bety at de verdslige menneskene har den verdslige ånd og lar seg lede av den. Derfor vil også andre som er av verden, kjenne seg igjen i det som blir sagt og skrevet og høre på dem. Det betyr også at de godkjenner det verden sier og gjør. En viktig tanke her er at når den verdslige ånd får innpass hos prester og predikanter, vil de samle verdslige om sin talerstol og få bekreftet at livet deres er OK. For en verdslig predikant bekrefter det verdslige hos tilhørerne. Og da kan det ikke bli vekkelse og omvendelse hos slike mennesker. Den faren må vi være oppmerksomme på og motvirke om mulig. Vi derimot, sier Johannes, er av Gud, v. 6. II. Vers 7-11. Elsk hverandre. 7 Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. 8 Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet. 9 Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. Side 8. 18 Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten. 19 Vi elsker fordi han elsket oss først. 20 Dersom noen sier: Jeg elsker Gud! - og likevel hater sin bror, så er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett? 21 Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal også elske sin bror. Nå beskriver han ikke bare Guds kjærlighet til oss og det den betyr for oss. I v. 17 sier han noe om vår kjærlighet og hvordan den virker på oss. Vi er her de som har tatt imot Jesus som sin frelser. Hva har vi fått? Svar: Vi frykter ikke dommedag. Det er en fullstendig ny situasjon for oss. Enten menneskene vil vedgå det eller ikke, er mange redd for den dagen. De gruer seg og fylles av skrekk når de tenker på at den dagen da alt i deres liv skal fram i lyset og bedømmes av Gud selv. Og de vet inderlig vel at de slett ikke vil bestå prøven. Og dommen er fryktelig. Hva skal vi da gjøre? Hvorfor har vi da frimodighet når vi tenker framover mot dette? Vi er som Jesus, skriver Johannes. Han er Guds Sønn og har del i Guds rike, derfor har han ingen ting å frykte. Han skal ikke en gang dømmes.

Side 4. 10 I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. 11 Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. I dette avsnittet kommer Johannes først med en oppfordring til sine kjære venner. La oss elske hverandre. Johannes er kjærlighetens apostel og det viser igjen i brevene hans. Denne oppfordringen viser at vår kjærlighet kommer ikke av seg selv. Vår gamle natur (kjødet) sørger for det. Vi blir lett selvopptatt og tenker mest på det vi trenger. Johannes vet nok det av egen erfaring, for vi er alle så like. Kjærligheten er av Gud, derfor er den et kjennetegn på at vi tilhører ham. Alle Guds barn har denne kjærligheten. Men den kan avta, slik det også kan være mellom mennesker. Da trenger vi en tilskyndelse. Det kan være stor hjelp i vårt trosliv. For det motsatte er også tilfelle. Der kjærligheten mangler er det tegn på at de ikke kjenner Gud. Kjennskap betyr her samliv. Lever vi livet med Gud, vil kjærligheten være der. Det er Guds egen kjærlighet som smitter over på oss og inntar livet vårt. I v. 9-10 har vi en viktig definisjon av Guds kjærlighet. Den er grunnleggende for å forstå vår frelse. Side 7. Den ligger et helt annet sted. I v. 14 kommer det: Vi har selv sett noe guddommelig, og det kan vi stadfeste med vårt vitnesbyrd: Gud har sendt sin Sønn for å frelse verden. Det vet vi, for han har frelst oss. Jfr. Johs 3,16. Og ingen kan ta fra oss denne visshet: Vi er frelst ved Jesus. Det ingen andre i verden kunne, det både kunne og ville han. For å få del i frelsen, er bekjennelsen nødvendig, v. 15. Det skal vi ikke se på som en gjerning eller krav fra Gud. Det er en del av troen, som i Rom. 10,9. I dette avsnittet går det på forholdet til vranglæren. For bekjennelsen er at Jesus er Guds Sønn, og det benektet gnostikerne. Å ikke bekjenne det, ville være å gi vranglærerne rett. Og en kristen går ikke på akkord med dem. Og hvordan kan vi nekte at Jesus er Gud, når vi har fått samfunn med Gud ved Sønnen? Å være i Gud og Gud i oss er uttrykk for et dypt personlig samfunn. V. 16 er nettopp en slik bekjennelse av frelsen. Vi har kjent og trodd det. Å kjenne kan her bety å erkjenne (O. Moe) og dermed lært å kjenne evangeliet og frelsen. Frelsens innhold er Guds kjærlighet til oss, særlig da han sendte Sønnen. De som tror det, har samfunn med Gud og er Guds barn. IV. Vers 17-21. Kjærlighet og seier. 17 I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss, at vi har frimodighet på dommens dag. For slik som han er, slik er også vi i denne verden.

Side 5. Guds kjærlighet var skjult for menneskene. Synden skjuler alt det gode ved Gud for folket. Derfor misforstår mange så lett kristendommen. Og derfor måtte Gud åpenbare den for folket. Ellers ville de søke til avgudene, for de er oftest synlige. Og hvordan viste Gud seg selv for oss? I julenatta. Da sendte han sin Sønn til jorden med mange oppdrag. Det viktigste var å dø for våre synder. Men han skulle også vise oss hvem Gud var, Johs. 1,18. I ham var liv, står det også, Johs 1,4. Og derfor kan vi leve ved ham. Så innfører Johannes det kjærligheten ikke er. Det er ofte nyttig for å se hva noe egentlig er når vi ser det motsatte: Vi har aldri elsket Gud. Synden har gjort oss så syndige at vi ikke kan og ikke vil elske Gud. Kjærligheten er totalt fremmed for menneskene. Og det er underlig i en tid da det blir talt og skrevet om kjærlighet mer enn noe annet. Men det folk kaller kjærlighet, er egosentrisitet, dvs. vi krever og ønsker noe for oss selv. Det gjør ikke Gud. Han gir. Sangeren har rett: Han giver och giver och giver igjen. Bare Gud kan elske. Og han har vist det på en grundig måte: Ved å sende Sønnen for å dø og gjennomgå fortapelsens lange piner for sine fiender. Det er kjærlighetens essens. Da er det Johannes gjentar oppfordringen og forsterker den, v. 11: Har Gud gjort dette for oss, da bør sannelig vi elske hverandre. Ja, det ligger i selve kristenkallet. Side 6. Vi skal være Guds forlengede kjærlighet til andre mennesker. Det skylder vi dem. III. Vers 12-16. Guds kjærlighet. 12 Ingen har noensinne sett Gud. Dersom vi elsker hverandre, da blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss. 13 Av dette kjenner vi at vi blir i ham og han i oss, at han har gitt oss av sin Ånd. 14 Og vi har sett og vitner at Faderen har sendt Sønnen som verdens frelser. 15 Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud. 16 Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet. Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham. Ingen har sett Gud og derfor kjenner heller ingen Gud. Det er grunnen til at verden er så hatefull både mot Gud og de kristne. De troende har derimot lært ham å kjenne, da er Gud faktisk i oss. Og vi eier den fullkomne kjærlighet i oss, og det er Guds egen kjærlighet. Han sier dette flere ganger med andre ord for å understreke og framheve hvor viktig det er. Da blir vår kjærlighet et tegn på at vi er Guds barn og at vi eier Guds Ånd. For alle Guds barn eier Guds Ånd, de kan ikke skilles. Den store grunnen til dette ligger ikke i oss selv. Det er ikke vår kjærlighet til Gud og mennesker som er årsak til at vi er Guds barn.