Første Peters brev. Kapitel II. Vers

Transkript

1 Side 13. En hensikt med Jesu død for våre synder, er at vi skal dø bort fra våre synder og leve for rettferdigheten. Igjen viser Peter til vårt liv i forhold til Jesus. De henger så nøye sammen. Siste vers er som en oppsummering av Jesu gjerning. Menneskene var som sauer som fór vill. Her tenker han nok på Jes 53,6 der profeten sier: Vi fór alle vill som får. Det er frukten av syndefallet som ledet alle mennesker bort fra Gud og gjør at vi alle synder i gjerning. Så skjedde noe med oss. Vi ble omvendt til Gud og fikk en ny retning for vårt liv og et ganske nytt liv. Da fikk vi en ny hyrde og tilsynsmann, som begge sikter til Jesus. Første Peters brev. Kapitel II. Vers Af Nils Dybdal-Holthe. Som tilsynsmann våker han stadig over oss og kjenner våre mangler, ønsker og vet om farene som møter oss. Og som hyrde tar han seg av oss, gir oss rett og nok mat, leder oss til de beste beitemarker, forsvarer oss mot villdyrene og leder oss framover i livet. Hyrdebildet er kjent fra Bibelen. Salme 23, Jerem 23, Esek. 34 og Johs 10. Vi er blitt åndelig helbredet ved Jesus sår, v. 24c. Jesus fikk sår da han ble pisket og hudstrøket. Det var en del av hans lidelse for slekten. Nå kan vi bli frelst og fri ved den. En kristen er alltid trygg i Jesu omsorg.

2 Side1. De kristne er pilegrimer i verden. Vers 11: Dere elskede! jeg formaner dere som fremmede og utlendinger at dere avholder dere fra de kjødelige lyster, som strir mot sjelen. Dere elskede eller: mine kjære. Slik taler han til de troende han kjenner. Slik kjenner han det. De er virkelig hans kjære venner. Som vi har sett i forrige avsnitt er de troende et nytt og spesielt folk i verden. Og de har et særlig forhold innbyrdes. De er brødre og søstrer i Ånden. Men det er også en forsiktig måte å nærme seg dette temaet på. Ennå en gang skal han tale om den hellige vei som de troende går på. Og da formaner han. Formane kan bety å trøste og hjelpe, slik Ånden blir kalt for trøsteren. Slik vil formaningen oppmuntre folket. Men det betyr også å peke på noe galt som må rettes og vise til gode og nyttige gjerninger. Det vil Peter gjøre nå. Først minner han dem om at de ikke er hjemme ennå. De bor i et fremmed land og er derfor utlendinger her i verden. Det er en nyttig påminnelse. For det forteller oss noe om hvem vi er og hvordan vi bør være i denne verden. Dette henger sammen med at de er borgere av Guds rike, og verden er ikke det. Vi må kalles ut av verden for å få del i dette nye riket. Og Peter er selv en fremmed. Han er en del av Guds rike, og deler kår med dem der. Side 12. Jesus led for dere og bare våre synder. Det taler om hans stedfortredergjerning. Han led og døde i vårt sted, slik vi skulle og burde ha gjort det. Det var vår synd han tok på seg. Han hadde ingen synd, har vi nettopp lest. Men Jesus kom til jord for vår skyld. Jesus bar våre synder, v. 24. Verbet "å bære" er fortid og betyr å bære bort, å ta opp. Verbet er ikke det samme som i Joh. 1,29, som kan betraktes som et parallellsted her. Likevel har ordene så store likheter i betydning, og vi kan betrakte dem som synonymer. Begge steder gjelder det å bære noe til et annet sted. Overført brukes begge ord om Jesu gjerning. Han tok våre synder fra oss og tok straffen på seg. Han gjorde det frivillig, han tok ansvaret og bar all dom og nødvendig straff. Jf. Gal. 3,13. "Våre" må her bety hele verdens, både sett i lys av Bibelens budskap ellers og fordi det ikke er gjort noen reservasjoner. Peter taler generelt og universelt. Bakgrunnen for verset er trolig profetien i Jes. 53. Det er en av de sterkeste og klarest profetier om Messias og taler så tydelig om Jesus og hans gjerning som det går an. Å bære synden er å ta ansvaret for den og få den bort. Han bar den på sitt legeme, som offer slik dyret ble brent. Det er betydningsfullt. Det må tale om lidelsen som skjedde i legemet. "Han ble betraktet som om han hadde vært en synder, for at vi skulle betraktes som om vi ikke hadde syndet," sier Barnes.

3 Side 2. Besser har et lite avsnitt om hvordan det er å være fremmed. Det skal vi sitere her: En fremmed taler et fremmed språk, han er kledt i fremmede klær, og retter seg etter fremmede seder og skikker.han taler også et språk som er ukjent i denne verden, det somden Hellige Ånd lærer dem som bekjenner og ber i Jesu navn. Har vi den drakt som er fremmed for den stolte verden, nemlig Jesu rettferdighets bryllupsklær? Lever vi etter de seder og skikker som er så fremmed for denne verden, nemlig etter Guds folks hellige og prestelige skikker ved at man i en ånd tjener en Herre med åndelige offer? En pilegrim bosetter seg ikke i det land han vandrer gjennom. Han bruker bare reisekost. Han vil videre og iler fremad til reisens mål. Og dermed minner apostelen leserne og oss om noe viktig: At dere avholder dere fra de kjødelige lyster, som strir mot sjelen. Her er det tale om synder og gjerninger som ikke er i samsvar med kristentroen. Ingen synd er det. Alt som er mot Guds ord og bud, strir på sjelen. Derfor er Peter nå inne på et ømtålig spørsmål. Vi kan ta med hele rekken av Guds bud og alle såkalte lastekataloger. De hører ikke hjemme i en troendes liv og i Guds forsamling på jord. Side 11. Da sier han noe viktig, som jeg selv har brukt flere ganger i motgang: Jesus overlot saken til Gud som skal dømme rettferdig en dag. Det er en viktig lærdom for en kristen i tider med motgang og strid. Og det ligger en forløsende kraft i det ordet: Vi er frigjort fra å ta saken i egne hender Vi kan legge den fra oss. En dag vil det bli gjort opp på en rett og god måte. Og vi har tid til å vente til det skjer. Kristus bar våre synder, v. 24 fl. "For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel... Han bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet, så vi skulle dø bort fra synden og leve for rettferdigheten." Her er Peter kommet til selve sentrum av den kristne tro. Det er dette saken dreier seg om: Jesu død og lidelse for vår synd. Dette står midt i et avsnitt der Peter både taler om det kristne liv med mange formaninger og der han fører Jesus inn som eksempel. Her er to vers som taler om Jesu gjerning. Dette er ren evangelieforkynnelse, og ingen kan følge Jesus her. Det overgår vår forstand og evne. Og Peter vet godt at vi trenger det midt i vårt kristenliv der vi så ofte svikter. Da må vi få høre det igjen og igjen: Jesus døde for dine svikter og fall. Du skal få leve i hans nåde. Jesus led for dere, står det i v. 21. Verbet her står i fortid og betyr å lide. Det refererer trolig til hele Jesu liv som en lidelse, men med særlig vekt på påsken og hans død. Ordet paschå er nettopp det ordet som vårt ord påske er kommet fra.

4 Side 3. De skal avholde seg fra dem, sier Peter. Han tenker fremdeles på at de er utlendinger. Og det bilde er klart. Når vi er på reis i et fremmed land, er det flere ting vi ikke gjør. Vi kjøper ikke hus om vi ikke skal bruke det til feriested. I noen land kan man bli tilbudt ekteskap over natten med mange fordeler. Da svarer vi: Nei takk, det kan jeg ikke. For det ville lett binde oss til stedet. En kristen har det også slik. Vi må lære å si nei. Vi skal tenke slik: Vi tilhører et annet folk og har et annet hjemland. Vi er på vei dit. Da kan jeg ikke delta i syndig lag og ha fornøyelse av det. Et syndig forhold vil utvilsomt ødelegge sjelelivet og forholdet til Gud og Frelseren. Da er svaret nei. Dette kan lett føre til strid. Du kjenner kampen i ditt indre: Skal skal ikke? Og det kan bli strid innen familien og blant venner. Da er det godt og viktig å gå inn til Gud med saken, og la hans Ånd få lede avgjørelsen. Den er alltid i samsvar med Skriften. Vers 12: så dere lar deres ferd iblant hedningene være god, for at de mens de baktaler dere som ugjerningsmenn, kan se deres gode gjerninger og for deres (gjerningenes) skyld prise Gud på besøkelsens dag. Neste formaning, som nok er et resultat av den første, er et godt og fint liv blant de ufrelste. Vi kan aldri bli fullkomne, og verden vil kanskje alltid finne noe å utsette på oss. Side 10. Vi kan ikke følge ham i alt. Hans lidelse for synden var unik. Bare han kunne ta den. Men der er mye annet. Nå får vi noen eksempler på hvordan Jesus var her i verden som menneske. Meningen er nok at det skal vise oss hvordan vi bør leve. Dette er praktisk kunnskap og ikke historie. Jesus gjorde ikke synd, v. 22. Det er det ene som står om vår Frelser, og det er et fint vitnesbyrd. Jesus praktiserte ikke synd i handling. Og som Guds Sønn hadde han heller ingen synd. Slik står Jesus i en særstilling, og ingen kan etterligne ham der. Ingen fant heller noe svik hos ham. Det er nokså vanlig blant mennesker. Vi svikter i små ting, kommer for sent til avtalt tid, glemmer noe vi har lovt og gjør noe som sårer andre. Baktalelse og løgn er egentlig å svikte vår neste som var fortrolig mot oss. Jesus var ren i sin ferd til alle tider. Når Peter taler slik nettopp her, er det for å vis at slik skulle vi også leve. Ingen klarer det full-komment, og det mener ikke Bibelen. Men noe kunne nok vært bedre. Et par konkrete ting nevner han nå i v. 23. Jesus skjelte ikke igjen, han tok ikke til motmæle eller svarte med harde ord. Han møtte slik motbør flere ganger, f. eks. i påsken. Men Jesus var stille. Her kan vi lære mye. Og han truet ikke midt i lidelsen. Han hadde makt til å ta igjen, han kunne fortelle dem om dommens dag når hevnen kommer. Men han gjorde ikke det som en personlig hevn. Han tok det derimot med i sin forkynnelse.

5 Side 4. Men vi skal ikke gi dem anledning til det ved å leve i åpen synd av ulik slag. Og her kan vi godt være nøye, tenke oss om før vi handler og gjør noe. Vi bør spørre oss selv: Er dette til gagn eller skade for Guds navn? Den gudløse verden vil nok baktale oss og noen ganger dikte opp ting vi har gjort. Noen har glede av det. Andre bruker det som unnskyldning for at de selv kan synde. De kristne er ikke bedre enn andre, sier de og mener de derfor kan leve som de selv vil. Da er det viktig å stå fast i det liv som Gud har talt om i sitt ord. Vi skal f. eks. ikke gjøre noe som helst ondt mot de som gjør ondt mot oss. Da kan det skje noe underlig. En dag vil noen av de som baktalte oss, se vi hadde rett. Det var feil å si noe ondt om andre. Noen møter selv kallet til frelse og tar imot. Etterpå kan de si: Noe av det som gjorde at jeg ble en kristen, var ditt liv. Og så takker de Gud for det. De priser Gud på besøkelsens dag. De kristnes gode liv var et kall til den gudløse verden. Ikke noe offer er for stort når slikt skjer. Vi kan også takk Gud for at vi fikk lov å være lys og salt i vår egen tid. Men det skjer kanskje altfor sjelden. Vers 13-14: Vær derfor all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld, enten det nå er kongen som den høyeste, eller landshøvdinger som utsendinger fra ham til straff for ugjerningsmenn, men til ros for dem som gjør godt. Side 9. For han vil ha ære av meg, og fordi min herre Kristus selv er blitt en tjener for min skyld. Dette er den rette lære, som man alltid skal tale, og som nå dessverre nesten er forstummet og borte. I vår tid der alle vil ha frihet til alt, er en slik formaning viktigere enn noen gang. Vers 21-25: For dertil ble dere og kalt, fordi også Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge etter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som Dømmer rettferdig; han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår dere er legt. For dere var villfarende som får, men har nå omvendt dere til deres sjelers hyrde og tilsynsmann. Vårt kristenkall er å følge Jesus på hans vei, v. 21. Det kan bli en lidelsesvei, noe ulikt for hver enkelt av oss. Det henger litt sammen med miljøet og kulturen vi lever i. I tillegg behandler Gud oss enkeltvis etter det vi behøver og tåler her i verden. Som et motiv og kraft til å leve i lidelsen, taler Peter nå om Kristus. Vi vet at han led for våre synder. Det skal vi også se på. Men her sier han at Jesu lidelse er et eksempel for oss. Vi skal følge Jesus der han gikk. Da må vi også gå sammen med ham i lidelsen. Det kan være en tøff skole for mange. Men der ligger noen Kristi fotspor som venter på våre føtter.

6 Side 5. Vær derfor, sier Peter. Så gir han et eksempel på hvordan vi kan leve et godt liv her i verden. Vær all menneskelig ordning undergitt! Det gjelder lover og regler og handler om underordning under andre. Det er aldri lett. Men vi bor i et samfunn med nødvendige lover og ordninger. Skal samfunnet fungere, må vi innrette livet vårt etter det. Vi kan ta et enkelt og praktisk eksempel. Myndighetene har vedtatt trafikkregler. Og de er ikke tilfeldige. De er faktisk til vårt eget beste når alle andre også følger dem. Da skal vi ikke tenke: Jeg bryr meg ikke om dem, for jeg er som kristen hevet over alle lover. Nei, sier Guds ord. Du skal følge dem for Herrens skyld. På den måten viser du at du respekterer myndighetene og lovene. For øvrigheten er villet av Gud. Rom. 13, 1. Vi skal ikke bare holde lovene for å unngå straffen, men som en Guds ordning. Peter kjenner ett unntak av dette, når lovene strir mot Guds ord. Han hadde selv talt tydelig om dette i den første kristentid, Apg. 4,19 og 5, 29. Vers For slik er det Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal målbinde de uvettige menneskers vankundighet, som frie, og ikke som de som har friheten til ondskaps skjul, men som Guds tjenere. Nå sier han også tydelig fra: Det er Guds vilje å gjøre det gode også mot de som selv ikke er gode. Slik kan vi målbinde verden og vise i praksis at vi er et annerledes folk. Det er ikke nok å si det med ord, vi skal vise det i hverdagslivet. Side 8. Andre var vrange, og da røyner det på. Men Guds ord er klart: Vi skal bøye oss i lydighet også for slike. I v. 19 kommer så en forklaring på dette. Hvis vi er lydige og må tåle ondt også inne i huset, ser Gud i nåde til det. Han har velbehag i et slikt liv, for det opphøyer Gud og viser at de kristne har respekt for andre mennesker og er ydmyke. Det er igjen et vitnesbyrd for den ufrelste leder. Dette ligger Peter på hjerte og han taler flere ganger om den saken. Hovedsiktet med vårt liv er å vinne noen for Gud, selv om vi må tåle sorg og lide ved det. I v. 20 viser han noe av det motsatte. Hvis vi fortjener straff for noe ondt vi har gjort i tjenesten og på vårt arbeid, er det bare naturlig at vi skal få reprimande. Ingen får ros når han tåler det. Og det er ikke noe godt vitnesbyrd for de ufrelste. En slik formaning er viktig også for oss. Det er lett å slurve og tenke: Det betyr så lite. Dessverre er det noen slike kristne. Det er med tanke på dem at Peter forklarer dette og formaner oss til er rett liv. Luther sier noe om dette i sin kommentar: Det din herre byr deg, det har Gud selv befalt deg. Det er ikke et menneskebud, selv om det skjer gjennom mennesker. Derfor skal du ikke se på hva slags herre det er, om han er god eller ond, vennlig eller vred og hard. Men du skal tenke slik: Min herre får være som han vil, men jeg vil tjene ham og gjøre det til Guds ære.

7 Side 6. Vi skal ikke se etter frukt eller om noen legger merke til vårt liv og omvender seg. Det er Guds sak. Vi skal mer se til å ta det nøye med våre ord og handlinger at de ikke gjør skade. Verden er både uvettig og vankundig, står det. I NB-88 heter det: uforstandige og uvitende. Uten Guds Ånd er i grunnen alle mennesker det. Paulus sier noe om dette til Titus i Tit. 3,3. Det er først ved gjenfødelsen vi ser mye av dette. Det er sant: Vi er fri. Fri fra synden og dommen. Og vi er fri fra å måtte gjøre det onde, slik det naturlige menneske er. Her skal vi passe på at vi ikke bruker friheten til en leilighet for kjøttet eller som påskudd til å synde. Vi kristne må ikke engang tenke slik, for vi skal oppføre oss og leve som det vi egentlig er, Guds tjenere. Også her er Peter inne på det hellige hverdagsliv. Vers 17: Ær alle, elsk broderskapet, frykt Gud, ær kongen! Ære, elske og frykte. Det er noen vern som kjennetegner Guds barn. Men hele veien gjelder det å se bort fra oss selv. En egoistisk kristen er i grunnen en selvmotsigelse. Det er også en æresyk person, en som tenker på ære for sin egen del, ofte for ganske små gjerninger og dyder. Nei, ær alle andre. Prøv og opphøy din neste, tal vel om ham, kappes om å hedre hverandre, står det. Rom. 12,10. Men særlig skal kongen ha ære, dvs. den øverste leder på grunn av sin høye stilling. Broderskapet er de andre kristne, ung og gammel, høy og låg. Side 7. Et kjennetegn på ekte kristendom er faktisk broderkjærligheten. 1. Johs 3,14. Nå minner Peter oss om det. Viktige ting kan lett glemmes. Og til sist: frykt Gud! Den rette gudsfrykt er en viktig del av kristenlivet og erfaringen med Gud. Ta vel imot dette. Kristus og hans tjenere. Vers 18-20: Dere tjenere! vær deres herrer undergitt i all frykt, ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange! For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud finner seg i sorger når han lider urettferdig. For hva ros er det om dere er tålmodige når dere synder og får straff for det? Men om dere er tålmodige når dere gjør det gode og allikevel må lide, da finner dette nåde hos Gud. Ordet for tjener er her oiketes, som betyr en som hører huset til, en husslave. Etter den tyske tolkeren H. A. W. Meyer (og B. Weiss) er dette opprinnelig er snevrere ord enn ordet for slave (doulos), og dermed et mildere ord. Formaningene her er da rettet til tjenere i familier og hus og ikke generelt. Ordet er bare brukt fire ganger i Det Nye Testamentet. Peter tenker kanskje mest på slik her. De skal bøye seg for husets herre og gjøre det han befaler. I all frykt, sier han. De skal ha respekt for sine leder, det er et gjennomgående tema i Bibelen. I denne sammenheng er det også trolig kristne tjenere det gjelder. Lydigheten er en del av deres tro, for på den måten å vitne om Frelseren. Det har nok vært mange slags herrer, da som nå. Noen var gode og rimelige, da er det lett å tjene.