Martyrens fyrste Hussein sønn av Ali (fvmh) Skrevet av Hadi Sheikh Taha Imam Husseins ziyarah (fvmh) Fred være over deg, sønn av Allahs sendebud! Fred være over deg, sønn av Amir al- Mominin! Fred være over deg, sønn av mesterinnen over all verdens kvinner! Jeg vitner at du har forrettet bønnen, gitt velferdsbidraget, oppfordret til godhet, bekjempet ondskap, tjent Allah oppriktig og ført Jihad for Allahs sak slik det sømmer seg, til du døde. Fred være over deg og din gode og rene familie, så lenge nettene og dagene finnes. Min mester, jeg er i vennskap med deg og din familie. Jeg holder fred med de som holder fred med dere og er i strid med den som er i strid med dere. Jeg tror på deres hemmelige, deres åpenlyste, deres synlige og deres skjulte. Måtte Allah forbanne deres fiender både av de første og de siste. Jeg tar avstand hos Allah, Den Opphøyde, fra dem. Den velsignede fødselen I den tredje dagen av måneden Shaban det fjerde året etter Hedsjra, møtte det rene huset til profetskapen, det andre barnebarnet til Profeten. Dette rene huset ble fylt med glede. Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) gikk med en gang til huset av sin datter Al-Zahra (fvmh) da han fikk vite om fødselen til Imam Hussein. Han tok ham imot med sine gavmilde hender, omfavnet med sine velsignede armer, sa Azan i hans høyre øre og Ikam i hans venstre øre. Han ga ham navnet Hussein, og ga ham Kunaya Abu Abdillah. Dette velsignede nyfødte barnet vokste opp under omsorgen til sin bestefar på en utmerket måte. Verken små barn og gutter har kjent til en slik oppdragelse som Imam Hussein mottok fra Profeten. Ørene til imamen hørte talen om versene fra himmelen, og de som besøkte huset imamen bodde i var Allahs engler. Den store profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa mange kjærlige, gode og hederlige ord til ære for Imam Hussein, og profeten taler ikke av eget påfunn, alle disse ordene tiltrakk oppmerksomheten til Ummah mot barnebarnet til Profeten, og den store rollen han vil spille i historien til den islamske troen. En gang talte profeten til sin datter da han hørte hennes barn, Imam Hussein, gråte og han sa: Kan du ikke fortelle ham at hans sorg sårer meg? En annen gang talte profeten til de som var med ham og sa: Den som elsker Hassan og Hussein, elsker meg. Den som hater dem, hater meg. I en annen anledning tok profeten Hassan og Hussein for å anrope Allah om forbannelse over løgnerne, og i en annen gang taler Profeten til Ali, Fatima, Hassan og Hussein med følgende ord: Jeg er i strid med den som er i strid med dere, og jeg er i fred med den som er i fred med dere. Alle muslimene som var tilstedeværende hørte disse ordene til profeten.
Igjennom disse ordene forsøkte Profeten å gjøre Ummah oppmerksomme og lede dem til det de må gjøre, når disse omtalte personene som han talte til ønsket å krige og når disse ønsket å holde fred. En skal holde seg til Ahlulbayt (fvmd) uansett hvor kostbart det måtte være. Etter at den store profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) døde, begynte borgerkrigene og testene. Imam Hussein opplevde disse hendelsene og katastrofene. Imam Ali ble hindret fra å ta over kalifatet. Mennesker ble påtvunget med trusler å sverge troskap. Døren til huset av Imam Ali ble brent og Fadak ble stjålet. Hans mor al-zahra (fvmh) døde, mens hennes ribbein ble såret. Hans far (fvmh) ble drept og hans bror den velsignede Imam Hassan (fvmh) ble forgiftet og drept. Imam Hussein med sin bror Imam Hassan (fvmh) Amir al-mominin utnevnte sin sønn Hassan som leder etter ham og ga ham arven til profetskapen. Han beordret Hussein (fvmh) og resten av hans barn om å adlyde Imam Hassan. Imam Hussein sto ved siden av sin bror, de var alltid enige med hverandre og Imam Hassans fredsavtale med Muwayiah var en slags hjelp for at Imam Hussein skulle sette i gang sitt evige velsignede opprør. Undertrykkelse av sjia Sjia ble undertrykket under Muwayiahs tid i alle land. De ble møtt med den verste volden. Vår imam Bakir (fvmh) kastet lys over disse dagene da sjia ble undertrykket med følgende ord: Våre sjia ble drept i hvert land. Hender og bein ble hogget av på grunn av formodninger. Enhver som ble nevnt å ha kjærlighet for oss og tilknytning til oss, denne personen ble enten fengslet, pengene hans ble stjålet eller huset hans ble ødelagt. Muwayiah så ikke bort ifra å begå en hvilken som helst kriminalitet for å beskytte sitt kongerike og sitt herredømme. Sjia utgjorde en stor trussel mot hans undertrykkende regjering. Bøddelen til Muwayiah, Bisr ibn Abi Arta, drepte 30 tusen, og i tillegg ble noen drept ved å bli brent levende. Samra ibn Jundub drepte 8 tusen av Basras folk. Ziyad ibn Abih hogget av hendene og beinene. Han fjernet bort øynene. Imam Hussein (fvmh) sendte en klage til Muwayiah, han fordømte hans synder som han begikk mot sjia og det Ummah led av hans undertrykkelse og hans tyranni. Muwayiah forandret ikke sin politikk mot sjia, men han forøkte sitt tyranni. Han tvang folk til å sverge troskap for Yazid, så han kan overvåke muslimene for ham. Yazid drakk alkohol og lekte med hunder. Han ble oppdratt av sine onkler, som var kristne. Yazid var veldig hardhjertet og svikefull, men han var ikke gløgg som sin far. Yazid var kjent for sitt hat mot Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). Han hatet også hans støttespillere. Muslimene ble forskrekket da de hørte at Muwayiah insisterte på å velge sin sønn Yazid som etterfølger. Motstand mot å sverge troskap
Av de som var i første rekke med å stå imot troskapen som ble sverget for Yazid var vår Imam Hussein (fvmh). Han så med fornedrelse på Yazid og mislikte hans dårlige oppførsel. Da guvernøren i Medina ba imamen om å sverge troskap for Yazid, sa imamen (fvmh) til ham: Kjære guvernør, vi er familien til profetskapens hus, budskapets kilde, englenes ferdested. Igjennom oss påbegynte Allah og igjennom oss forselger Han. Yazid er en syndig mann, en som drikker alkohol, dreper det hellige livet, han er kjent for sitt syndige liv. Sånne som meg sverger ikke troskap for sånne som ham. Igjennom disse ordene forklarte imamen (fvmh) sitt offentlige forhold til troskapen som ble sverget for Yazid. Da imamen (fvmh) ble presset skikkelig for å sverge troskap, bestemte han seg for å forlate Medina med sin familie på vei til Mekka. Han ankom Mekka i tredje Shaban året 60 EH. Han skrev et testament til sin bror Muhammed ibn al-hanafia. Blant annet fremgikk det i testamentet: Jeg har ikke erklært opprør, fordi jeg er arrogant, overlegen, urostifter eller undertrykker. Jeg har erklært opprør for å stifte fred og godhet i nasjonen til min bestefar og min far. Jeg ønsker å oppfordre til godhet og å bekjempe ondskap. Den som aksepterer mitt kall på en sannferdig måte, må vite at Allah har mest krav på å bli tilskrevet sannferdighet. Den som tilbakeviser mitt kall, vil jeg være tålmodig overfor, til Allah dømmer mellom meg og dette folket på en sannferdig måte. Han er den beste dommeren. Imam Hussein (fvmh) valgte Mekka, for det var en trygg helligdom, og Hajj-tiden var nær. Derfor var det fordelaktig at han erklærte sitt mål da mennesker var samlet i dette rene stedet. Yazid ble bekymret og nyhetene kom til ham om Imam Husseins (fvmh) motstand mot å sverge troskap til ham og hans reise til Mekka. Noen ba imamen om å sverge troskap for ham. Imamen nektet og sa: Skal jeg sverge troskap for Yazid og holde fred med ham? Tiltross for det Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) har sagt om ham og hans far? Så bestemte Imam Hussein (fvmh) seg for å forlate Mekka på vei til Irak. Han fryktet at helligdommen til Allahs hus vil bli krenket etter at Yazid ba sine hjelpere å drepe imamen, selv om han var hengende på Kaba. Han valgte Irak, for han ansett Irak for å være hjertet til den muslimske verden. Kufa var vuggen til sjia, sentrum for motstand og et av stedene til Alis etterkommere. Kufas folk hadde erklært sin lojalitet for Ahlulbayt flere ganger. Kufas folk hadde deltatt i slaget ved Jamal og Siffin med Imam Ali (fvmh). En annen grunn som kan nevnes for at imamen reiste til Irak er at flertallet i Hijdaz (Saudi Arabia) var hatefulle overfor Ahlulbayt (fvmd). Reisen til Irak Imam Hussein (fvmh) dro til Irak etter at han mottok brev fra folket der som ba ham om å komme, og etter at hans fetter Muslim ibn Akil (måtte Allahs fred være over ham) sendte ham brev om at folk sverget troskap for ham og hadde forberedt seg for hans velsignede opprør, men på grunn av spionene, som hadde spredd seg rundt omkring, ble Muslim (måtte Allah være tilfreds med ham) drept. Imamen dro fra Mekka i den åttende av Dhul Hijja året 60 EH. Før han dro, gikk han til det hellige huset i Mekka, han hilste Allahs hus farvel igjennom å gå syv runder og be der, han
visste at det var den siste gangen han besøkte Allahs hus i Mekka. Da imamen (fvmh) ankom Kerbala på torsdag den andre Muharram året 61 EH, ble Ahlulbayts (fvmh) telt plassert i dette rene stedet som Allah valgte å være dødstedet til barnebarnet av hans kjære og siste sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). Imamen samlet sin familie og sine følgesvenner. Han viste dem vennlighet og kjærlighet. Han fortalte dem at de snart vil bli delt i små biter. Han gråt, så tok opp sine hender for å påkalle sin Herre og klage til ham over de store katastrofene som vil ramme ham med følgende ord: Allah, vi er familien til din profet Muhammed (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), vi har gått ut, blitt tilbakevist og forfulgt hos helligdommen til vår bestefar, Ummayas barn har angrepet oss. Allah, bring oss tilbake vår rett og gi oss seier over det undertrykkende folket. Så ga imamen (fvmh) en tale til disse heltene, han fortalte dem at mennesker er slavene til verden. Han fortalte dem at uansett hva som skjedde, ville han ikke se bort ifra å opprettholde sannheten. Døden var hans eneste smilende håp i denne veien for å opprettholde sannheten. Da han ble ferdig med sin tale, begynte hans gode følgesvenner å tale. Deres tale beviste deres dype og sterke tro. Zuhair ibn al-kayn sa: Vi har hørt din tale, sønn av Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). Selv om verden eksisterte for evig, vi var her for evig, ville vi allikevel ha valgt å gjøre opprør med deg fremfor å være her i verden. Så talte Burair og sa til imamen (fvmh): Sønn av Allahs sendebud (måte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), Allah har benådet oss igjennom deg ved å la oss kjempe ved din side. For din skyld vil våre kroppsdeler bli hogget i stykker, så vil din bestefar være vår frelser på dommensdag. Resten av følgesvennene holdt en lignende tale for imamen (fvmh). De strenge ordrene til Ibn Ziyad om å begynne med krigen Ibn Ziyad valgte Omar ibn Sad ibn Abi Wakas som den generelle lederen til hæren som kriger mot barnebarnet til Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) hadde fortalt om den onde enden til Omar ibn Sad. Amir al-mominin (fvmh) hadde også gjort det samme. Av Omars kjennemerker er at han var skikkelig opptatt av styret, var villig for å dø for å oppnå det og han var den som ba sin far om å bringe en dommer som kan avsette Ali og Muwayiah, slik at han kan ta over makten, men hans far nektet å gjøre det. Omar ibn Sad var en fegning og han tvilte på dommedagen. Dette uttrykket han igjennom sin diktning. Ibn Ziyad ga sine strenge ordre til Kufas folk om å bekjempe Imam Hussein (fvmh). Han overvåket folk skikkelig i frykt for at noen skulle slutte seg til imamen. Imamen (fvmh) ba om et møte med ibn Sad. Imamen møtte ham om natten, rådet ham og minnet ham om sin velsignede ætt. Omar ibn Sad brydde seg ikke om rådet. Han insisterte på å være igjen med ibn Ziyad. Den ondskapsfulle Shimr ibn Dhil Jawsan ga sikkerhet for Abbas og hans brødre, men deres svar for ham var å forbanne ham og hans trygghet. Han gikk tilbake ulykkelig, uten å kunne få dem på sin side. Forbud mot å drikke vann
Omar ibn Sad erobret Eufrat-vannet og forbød Hussein, hans familie og hans følgesvenner å drikke fra vannet der. Omar ibn Sad var et ondskapsfullt middel som begikk bedervelse og urettferdighet til fordel for Umayyadene. Hans eneste ønske var å følge ordrene til ibn Ziyad, uten å ta hensyn til Ahlulbayt, han var hatefull overfor Ahlulbayt. Noen av følgesvennene til Imam Hussein (fvmh) fordømte ibn Sad for å ha forbydd vannet for dem, for vannforbudet rammet barna, som ikke hadde noe rolle i denne kampen. Da Imam Hussein (fvmh) så den store hæren som hadde kommet for å bekjempe ham, tok han på seg turbanen til sin bestefar Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), satt på sitt fremkomstmiddel, tok sitt våpen og nærmet seg deres leir for å gjøre det klart for dem hvem de kjemper mot, slik at ingen senere skulle finne å finne på å si at de ikke visste noe. Han talte til dem med sin stemme og spurte dem etter å ha priset Allah, slik Han fortjener, om grunnen til at de hadde kommet for å kjempe mot ham, han fremstilte for dem deres brev som de hadde sendte til ham, og han ropte på enhver som hadde sendt ham et brev med sitt navn, han spurte dem om grunnen til at de kjemper mot ham, er det for noen penger han har berøvet fra dem, eller er det for en innovasjon han har funnet på i religionen Islam, eller er det for blodhevn? Han spurte dem om de hadde hørt hans bestefar (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) si: Hassan og Hussein er mesterne til paradisets ungdommer. Hvis de ikke hadde hørt det, så var det igjen noen blant muslimene som hadde hørt om dette og kunne fortelle dem om det. Imamen (fvmh) vender tilbake til sin leir Imam Hussein (fvmh) vendte tilbake til sin leir, trist og sa til sine følgesvenner: Dette folket insisterer på å kjempe mot meg og de ville ikke ha tak i noen andre enn meg. Hvis de tar tak i meg, har de ingenting å gjøre med dere. Hvis natten kommer, så la enhver av dere gå til det stedet han føler seg trygg. La meg være alene igjen med dette folket. Hans følgesvenner og de lojale av hans gode familie nektet å forlate ham eller være grådige med å gi bort sine sjeler for ham. De sa alle enstemmig: Vi sverger ved Allah at vi ikke vil forlate deg, vi aksepterer ikke livet etter deg, heller ikke verden og alt som er i den istedenfor martyrdommen med deg. Al-Hurr ibn Yazid al-riyahi ble påvirket av disse ordene og han sluttet seg til Imam Hussein (fvmh). Bekymringen og angsten viste seg klart på den motsatte siden, da Hurr ble spurt om grunnen til at han forlot Yazids hær og sluttet seg til imamens hær. Han sa: Jeg sverger ved Allah, jeg ble satt igjen med to valg, enten paradiset eller helvete, enten verden eller det neste livet. Den fornuftige skal ikke velge noe fremfor det neste livet og paradiset. Al-Hurr (fvmh) sluttet seg til imamen (fvmh) og ble martyr med ham. Fiendene nærmet seg imamens (fvmh) leir Ibn Ziyad ga sine befalinger til ibn Sad om å nærme seg med de som var med ham fra Kufas folk Imam Hussein i den niende av Muharram året 61 EH. Han gjorde etter ordrene. Imamen (fvmh) og hans følgesvenner gikk ut. Imamen sendte sin bror Abbas og ba dem om å vente til natten er over. Etter diskusjon med lederne i hæren aksepterte Omar ibn Sad det de ba om. De
ventet til morgen av den tiende dagen av Muharram. I denne natten samlet Imam Hussein og hans følgesvenner seg, de priset Allah, imamen ba dem om å forlate ham, men de nektet å forlate ham til de ble martyrer med ham. De overnattet denne natten, mens de hadde en tone som vepsen, de var enten stående i tjeneste for Allah, eller sittende i tjeneste for Allah, eller knelende for Allah. Så beordret imamen sin søster al-akila (måtte Allahs fred være over ham) om tålmodighet og beskyttelse av barn. Så fortalte han henne om sin død. Så ba han for sin søster som ble satt på prøve. Da tiende Muharram kom, nærmet hæren til Omar ibn Sad imam Husseins (fvmh) hær. Omar ibn Sad satt en pil i sin bue og skjøt den mot Husseins telt, og sa: Vitn for meg hos Emiren at jeg var den første som skjøt pil mot Hussein og hans følgesvenner. Så ble pilene skutt fra alle sider. Hussein ropte til sine følgesvenner og sa: Dette er sendemennene fra folket til dere. De gikk ut av sine telt som modige løver, de brydde seg ikke om døden og heller ikke om den store folkemengden som hadde samlet seg, de var glade ved møtet med Allah, Ære være Ham. Hærene til villfarelse samlet seg og gjorde et stort og et generelt angrep på følgesvennene til Imam Hussein (fvmh). Det var det første angrepet imamens følgesvenner ble utsatt for og 41 menn av dem ble martyrer. Etter det første angrepet begynte de to hærene å fekte med hverandre. Omar ibn Sad gjorde et generelt angrep på teltene til følgesvennene av imamen. De angrep ham tilbake og hestene til fiendene kunne ikke lenger gå inn i deres telt. De gikk tilbake med nederlag. Følgesvennene av imamen sendte dem piler tilbake, de drepte en del menn av dem og såret andre. Bønnen er støttepilaren til religionen Tiltross for det imamen (fvmh) opplevde var han fremdeles opptatt med å forrette den obligatoriske bønnen, som er en av de viktigste tilbedelsene i Islam. Han vendte seg til Allah med et trygt hjerte. Han ba sammen med sine følgesvenner. Noen av følgesvennene stod foran imamen for å beskytte ham fra piler og spydd. Fiendene utnøt anledningen og skjøt mange piler mot imamen og hans følgesvenner. Da imamen ble ferdig med sin bønn, ble Said al- Hanafi fylt med sår, falt på bakken og sa: Har jeg vært lojal nok, sønn av Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie)? Imamen (fvmh) svarte: Ja, du er foran meg i paradiset. Resten av hans følgesvenner gikk framover, kjempet med ham og ble martyrer. Etter martyrdommen til det gode utvalget av imamens (fvmh) følgesvenner, kom etterkommerne til Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) fram for å ofre sine liv. De ble drept i Kerbala-ørkenen. Imamen så på sin familie og sine følgesvenner, de var hogd i små stykker i Kerbalas sand, den varme solen skinte på dem, han hørte sine barn og kvinner, de gråt høylyttet. Imamen sa: Er det ingen som kan beskytte familien til Allahs sendebud? Er det ingen monoteist som frykter Allah ved å forsvare oss? Er det ingen hjelper som ønsker at Allah skal tildele ham vår hjelp på dommedagen? Da imam Zainul Abidin (fvmh) hørte på kallet til sin far, våknet han opp fra sitt leie og han lente seg på en stokk på grunn av sin alvorlige sykdom. Imam Hussein
ropte til sin søster: Hold ham tilbake, så jorden ikke vil være igjen uten familien til Muhammed (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). Imamen (fvmh) alene i Kerbala Imamen (fvmh) stod igjen alene i slagmarken med fiendene. Hans besluttsomhet ble ikke svekket på grunn av døden til hans barn, familie og følgesvenner, heller ikke på grunn av smerten av tørstheten. Han angrep Allahs fiender, han kjempet mot dem på den beste måten, de rømte bort fra ham, ibn Sad ble forskrekket av det store tapet, han begynte å egge opp til det gamle hatet fra Jahilya-tiden. Han sa: Dette er sønn av den skallede. Dette er sønn av den som drepte araberne. Angrep ham fra alle sider. Allahs fiende ba bueskyttere om å angripe imamen. Imamens hederlige kropp ble et mål for deres hatefulle piler. Imamen angrep dem ved Eufrat, de stakk bort, han tok over vannet, han ønsket å drikke fra vannet, men en av de ondskapsfulle ropte til ham: Smaker du fra vannet, mens din familie er blitt krenket? Han kastet bort vannet, gikk mot teltet, han fant ut at det var ingenting galt der, han skjønte at det var lureri, han kjempet mot dem, han talte til fiendene i denne tilstanden og advarte mot verdens bedrageri. Imamen (fvmh) ba sin familie om å bringe ham en klesdrakt som fiendene ikke vil ønske å ta, så han skal la den være igjen under hans klær. Så gikk han tilbake til sin familie for å ta siste farvel med dem. Kvinnene gråt og klaget høytlytt. De falt på imamen. Den forbannede Omar ibn Sad ropte: Angrep ham, mens han er opptatt med seg selv og sin familie. De skjøt ham med piler. Imamens rene munn ble truffet. Imamen satt sin hånd under såret for å fjerne bort pilen, imamens hånd ble fylt med blod, imamen rakk opp sin hånd mot himmelen og sa: Allah, dette her er lite jeg har gjort for din skyld. Så ble han truffet av en pil på sin hellige panne. Imamen satt ned for å hvile seg. En ondskapsfull person kastet en stein på ham. En annen skjøt med en bue med tre piler mot ham. Den traff hans hederlige hjerte. Imamen så mot himmelen og sa: I navnet til Allah, for Allah, og etter (befalingene fra) religionen til Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) (angriper jeg dem). Allah, du vet at de dreper en mann som det er ingen andre enn denne mannen (meg) på jordens åsyn som er barnebarnet til en profet nå. Imamen tok sitt blod, gnidde sitt ansikt, sitt skjegg med det og sa: Slik vil jeg være når jeg møter Allah og min bestefar Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), jeg vil være fylt med mitt blod. Så ble hans hederlige hode hogget av, mens hans lepper smilte som tegn på tilfredshet og trygghet. Dette skjedde i den tiende dagen av Muharram året 61 EH. Fred være over Imam Hussein den dagen han ble født, den dagen han ble martyr og den dagen han står opp levende igjen Vår imam, martyrenes fyrste, fred være med ham, har fortalt: Godtagelse er avslapping for kroppene Den som viser mest sine slektninger godhet blant mennesker er den som viser godhet mot sine slektninger som ikke gjør det samme mot ham
Den som ønsker å leve med god skjebne og å forøke sitt levebrød, må vise godhet sine slektninger Den som velger Allahs tilfredshet på bekostning av menneskers vrede, vil Allah ta seg av menneskene som viser ham vrede. Den som ønsker menneskers tilfredshet på bekostning av Allahs vrede, vil Allah la ham bli tatt hånd om av mennesker. Den som trenger deg til å gjøre noe for ham har ikke avstått fra å spørre deg, så ikke avstå du fra å gi ham bort det han spør etter Ikke snakk med en person før han hilser på dere med fred Den som tjener Allah slik det sømmer seg, vil Allah gi over det han ønsker og trenger Hold deg på vakt fra det du må be unnskyldning om, for en troende begår ikke ondskap og ber om unnskyldning, mens hykleren begår ondskap hver dag og ber om unnskyldning På dommedagen vil en herold rope: Dere mennesker, den som fortjener en belønning fra Allah får stå opp. Ingen vil stå opp, bortsett fra godhetens folk Dikt Taff, du er min kamp. Du er mitt stønn, du er min tårekval, du er plassen til smerter, stedet til katastrofene. På din jord døde planeten, vår utvalgte imam, faren til imamene, den beste av dem og den mest høytstående av dem. Den elskede av den beste av menneskeheten, vår frelser på dommedagen. Den som besøker ham, er lik den som går mellom Safwa og Marwa, den som går de syv rundene rundt Kabah og kastet stein på de tre søylene. For religionen til Moustafa ofret han uten stans. Han sa nei, tusen nei til undertrykkelse. Han gjorde opprør mot fiendene. De gikk bort, han var igjen for evig. Han ble ikke rystet av det de gjorde, selv om de brente ned og drepte. Hans barn ble fylt med skrekk og hans kroppsdeler ble hogd i små biter. Etter dette ble Zaynab en krigsfange, hun ble tatt fra sted til sted. For en katastrofe som venter den overfallende, den svikefulle, den som er langt bort ifra Allahs nåde. I morgen skal de bli fremstilt for den prisverdige profeten. De vil lide nederlag sammen med de som fulgte dem.