Sist endret: 21-09-2015 1. Historie Siden etableringen i 1959, har den internasjonale maritime organisasjon (IMO), arbeidet med å forbedre sikkerheten til sjøs ved å vedta sikkerhetsstandarder og har forsøkt å forbedre radiokommunikasjon gjennom den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs (SOLAS), og for å utnytte fremskritt gjort i radio-kommunikasjons-teknologi. Maritime radiokommunikasjonsutstyr som foreskrevet SOLAS-konvensjonene 1960/1974 besto av radioutstyr for passasjerskip av alle størrelser og lasteskip på 1600 tonn bruttotonnasje og oppover, samt radioutstyr for lasteskip på 300 til 1600 tonn bruttotonnasje. Selv om skipene kunne motta en nødalarm, kunne de ikke kommunisere med hverandre, og det ble ikke før 1984 at alle skip ble pålagt å være i stand til å kommunisere ved hjelp av VHF og MF radiotelefon. Rekkevidden av overføring på MF var bare 150 nautiske mil, så for skip utenfor denne avstanden fra nærmeste kyststasjon, er det gamle systemet i hovedsak et skip-til-skip nød system. I 1972, med hjelp fra International Radio Consultative Committee (CCIR), begynte IMO å forske på maritime satellittkommunikasjon som i 1979 resulterte i etableringen, av Inmarsat Organisasjonen, som dermed gir et internasjonalt satellitt kommunikasjonssystem tilgjengelig for skipsfarten. I 1973, gjennom resolusjon A.283 (VIII), reviderte IMO sin politikk på utviklingen av det maritime nødsystem, slik som å innlemme satellittkommunikasjon og forutse muligheten for automatisk varsling og overføring av maritime nød- og sikkerhetsinformasjon. I 1979 ved den internasjonale konferansen for maritim søk and redning ble den internasjonale konvensjonen om maritime søk og redning, 1979 (1979 SAR-konvensjonen) vedtatt. Hovedmålet er å etablere en global plan for maritim søk og redning (SAR) på et rammeverk av multilateral eller bilaterale avtaler mellom nabostater om levering av SAR-tjenester i kyst- og tilstøtende havområde for å oppnå samarbeid og gjensidig støtte i å svare på nødhendelser. Konferansen har også invitert IMO for å utvikle en global maritime nød- og sikkerhetssystemet, inkludert bestemmelser for telekommunikasjon, for effektiv drift av søk og redningsplan foreskrevet i 1979 SAR-konvensjonen. IMO-forsamlingen på sitt ellevte møte i 1979, vurderte de eksisterende ordninger for maritime nød- og sikkerhetskommunikasjon og besluttet at et nytt globalt maritimt nød- og sikkerhetssystem burde etableres for å bedre nød- og sikkerhets radiokommunikasjon og prosedyrer. I forbindelse med koordinert søk og redning infrastruktur, ville det innlemme det siste av teknisk utviklingen og betydelig bedre sikkerheten for menneskeliv til sjøs. Med hjelp av International Telecommunication Union (ITU), CCIR, andre internasjonale organisasjoner, spesielt verdens meteorologiorganisasjon (WMO), International Hydrographic Organization (IHO), Inmarsat, og COSPAS-SARSAT partnere. IMO utviklet og prøvde de ulike utstyr og teknikker som brukes i det globale maritime nød- og sikkerhetssystemet (GMDSS). ITU etablert også hensiktsmessig regelverk for gjennomføring av GMDSS. 2. Generelt om GMDSS Det grunnleggende konseptet av GMDSS (vist i figur 1) er at søk og redningsmyndighetene på land, samt på sjø i umiddelbar nærhet av skipet i nød, skal bli raskt varslet om en nødhendelse slik at de kan bistå i en koordinert søk og redningsoperasjon med minst mulig forsinkelse. Systemet består også av haster og sikkerhetskommunikasjon og kunngjøring av maritim sikkerhetsinformasjon (MSI) navigerings- og 1 / 7
værvarsler og værmeldinger og annen presserende sikkerhetsinformasjon til skip. Med andre ord, er alle skip i stand, uavhengig av området hvor det opererer, til å utføre de kommunikasjonsfunksjoner som er avgjørende for sikkerheten til selve skipet og andre skip som opererer i det samme området. Figur 1: GMDSS generelt prinsipp 2 / 7
figur 2: GMDSS Områder Erkjennelsen av at de forskjellige radiosystemene som inngår i GMDSS systemet har individuelle begrensninger med hensyn til den geografiske dekningen og tjenester levert, bestemmes utstyret som kreves for å bli båret av et skip i prinsippet av skipets operasjonsområde, som er betegnet som følger (regel IV / 2.1.12-2.1.15): Radiodekningsområde A1: Havområder som er innenfor radiotelefonidekning av minst en VHF kyststasjon som holder kontinuerlig lyttevakt på DSC (Digital Selective Calling), og som er definert av et lands myndigheter til å være et slikt område. Radiodekningsområde A2: Havområder unntatt radiodelmingsområde A1, som er innenfor radiotelefonidekning av minst en MF kyststasjon som holder kontinuerlig lyttevakt på DSC (Digital Selective Calling), og som er definert av et lands myndigheter til å være et slikt område. Radiodekningsområde A3: Havområder unntatt radiodekningsområde Al og A2, som er innenfor dekningsområdet av det geostasjonære satellittsystem INMARSAT. Radiodekningsområde A4: Havområder som hverken er A1, A2 eller A3 områder. Kravene for hvilke utstyr som kreves i de forskjellige områdene finnes i SOLAS kapittel IV eller i nasjonal lovgivning hos land som har ratifisert SOLAS. IMO har laget en liste på det utstyret som skal være på plass. Se figur 3: 3 / 7
Figur 3: GMDSS-utstyr som skal være ombord 2.1 Systemer i GMDSS Gmdss-systemet er satt sammen av flere undersystemer som koordineres fra Rescue Coordination Centres (Redningssentraler) for å holde liv i de funksjonene som skal til for å ivareta sikkerhet til sjøs. Disse undersystemene er satt sammen som følger: 2.1.1 Digital Selective Calling (DSC) systemet Dette er et automatisk kallesystem som danner den initielle kontakten mellom to stasjoner, grupper av stasjoner eller stasjoner i et spesifikt område. Systemet komponerer en kort melding som blir sendt direkte til mottakerstasjonen(e). Dedikerte frekvenser har blitt allokert for denne hensikt i VHF, MF og HF-båndene for henholdsvis kort, medium og lang rekkevidde. En alarm lyder når en kalling mottas. Den mottatte informasjonen blir vist på en liten skjerm som ofte er forkortet på en slik måte at den må tolkes. Blandt annet vil informasjonen inneholde hensikten med kallingen og kan vise brukeren til en radiotelefon eller telex-kanal for videre kommunikasjon Dersom den som kaller er i nød, vil skipets posisjon og typen nød blir vist i meldingen. For nød og hasterkalling vil alarmen lyde helt til informasjonen har blitt lest av operatøren og passende tiltak blitt iverksatt. DSC-alarmer som mottas av landstasjoner blir direkte videresendt til den nærmeste redningssentral. 2.1.2 Satelitt-kommunikasjonssystem Inmarsat er i skrivende stund den eneste tilbyder av GMDSS maritim kommunikasjon og tjenester over 4 / 7
satellitt. Inmarsat tilbyr en rekke løsninger til kommunikasjon. Geografisk dekningsområde ligger mellom 76 grader nord og sør. 2.1.3 Maritim sikkerhets-informasjonssystem Maritim sikkerhetsinformasjon (MSI) inkluderer værvarslinger og varsling av navigasjonsmessig informasjon, som defekte fyrlykter, ect som er av viktighet for fartøyer. Utsending av slike varslinger skjer ved MF telex (kjent som NAVTEX) for lokal MSI og ved Inmarsat C eller HF telex (NBDP) for varsler med lang rekkevidde. Ikke alle land har etablert NAVTEX-service og i disse tilfeller vil lokale varslinger skje ved Inmarsat C eller HF telex (NBDP). 3. Radiotelefoni i VHF-båndet Bokstavene VHF står for very high frequency og er ITUs (International Telecommunications Union) begrep for elektromagnetiske bølger med frekvens i intervallet 30 MHz til 300 MHz, med korresponderende bølgelengde på en til ti meter. Frekvenser i området umiddelbart under VHF kalles høyfrekvente bølger med forkortelsen HF og frekvenser i området umiddelbart over kalles ultra høyfrekvente bølger med forkortelsen UHF. Når man snakker om maritim VHF refererer man til radiofrekvenser i området mellom 156 og 162,025 MHz. Dette frekvensområdet har navnet VHF maritim mobil band. Et maritimt VHF-sett er en kombinert sender og mottaker og opererer bare på standard, internasjonale frekvenser som kalles kanaler. Kanal 16 (156,8 MHz) er den internasjonale kalle og nød kanal. Overføringseffekt varierer mellom 1 og 25 watt, noe som gir en maksimal rekkevidde på opp til ca 60 nautiske miles (111 km) mellom antenner montert på høye fartøy og åser, og fem nautiske miles (9 km) mellom antenner montert på små båter ved havnivå. Frekvensmodulering (FM) anvendes, med vertikal polarisasjon, noe som betyr at antenner må være vertikal for å ha god mottakelse. Dagens marine VHF-radioer tilbyr ikke bare grunnleggende sende- og mottaks-egenskaper. Fastmonterte VHF radioer på sjøgående fartøy er pålagt å ha sertifisering av en viss grad av Digital Selective Calling (DSC) evne, slik at et nødsignal kan sendes med et enkelt tastetrykk. Maritim VHF bruker stort sett simplex overføring, der kommunikasjon kan bare foregå i én retning om gangen. En sendeknappen på apparatet eller mikrofonen avgjør om det fungerer som en sender eller en mottaker. Noen kanaler er duplex overføringskanaler der kommunikasjon kan skje i begge retninger samtidig når utstyret på begge ender tillater det (full duplex), eller semi-duplex når bare den ene kan motta og sende samtidig. Hver duplex kanal har to frekvenser slik at disse kan benyttes for å ringe på offentlig telefonsystem for et gebyr via en marin operatør. Når full duplex er brukt, er samtalen lik som ved bruk av mobiltelefon eller fasttelefon. Marine VHF-radioer kan også motta værmeldinger, der denne tjenesten er tilgjengelige. 3.1 Forplantningskarakteristikk VHF har en forplantningskarakteristikk som gjør den passende for kort-distanse terrestrisk 5 / 7
kommunikasjon med en rekkevidde lik avstand til radiohorisonten. VHF blir mindre påvirket av atmosfærisk støy og interferens fra elektronisk utstyr enn lavere frekvenser. I motsetning til HF vil ionosfæren vanligvis ikke reflektere VHF-bølger. 4. Radiotelefoni i MF/HF-båndene 4.1 Kanal og frekvensbruk ved kalling og ekspedisjon i MF-båndet Norske kystradiostasjoner lytter normalt på de arbeidskanalene som de er tildelt. Kystradiostasjonene kaller fartøy på 2182 khz. Ved svar bør fartøyet fortrinnsvis bruke en av kystradiostasjonens arbeidskanaler/frekvenser. Her er en liten oversikt over norske kystradiostasjoners kanaler/frekvenser der det er fast lyttevakt: Skip-til-skip-samtaler Skip-til-skip-samtaler kan opprettes på 2182 khz. Deretter kan det skiftes over til MF-kanal/frekvens, som er beregnet for skip-til-skip-korrespondanse i MF-båndet. 6 / 7
Powered by TCPDF (www.tcpdf.org) GMDSS De nasjonale skip-til-skip-frekvensene kan bare brukes i nordeuropeiske farvann og bare til forbindelse mellom norske skipsradiostasjoner. En skal benytte SSB for skip-til-skip-samtaler. Radiotrafikk som gjelder trygging av navigering, som er viktig for alle fartøy innenfor rekkevidde og i trafikkert området, og som ikke overstiger ett minutt, kan likevel sendes på 2182 khz. Skip-til-land-samaler Dersom vi ikke benytter arbeidskanal direkte, kan skip-til-land-samtaler opprettes på 2182 khz. Deretter kan det skiftes over til MF-kanal/frekvens, som er beregnet for skip-til-land-korrespondanse. Når forbindelsen er etablert, oppgir operatøren på skipsradiostasjonen som kaller, hvilken kanal han ønsker å bruke, eller han følger radiooperatørens anvisning på den aktuelle kystradiostasjonen. Ytterligere informasjon om frekvenser for samband med internasjonale kystradiostasjoner finner du i List of Coast Stations og Manual for use by the Maritime Mobile and Maritime Mobile-Satellite Services (Nautisk forlag). TRYKK HER FOR SPØRSMÅL TIL GOC-EKSAMEN PDF generated by Nautikk.net 7 / 7