Retningslinjer for sjødeponier 2624 2010 Sjødeponier for forurensede sedimenter Retningslinjer for sjødeponier er utarbeidet for å sikre at erfaringene fra dypvannsdeponiet i Oslo havn, og andre viktige erfaringer med sjødeponier, tas med videre i arbeidet med opprydding i forurensede sedimenter. Retningslinjene er et verktøy for fylkesmennene og Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) i behandlingen av søknader om etablering av sjødeponi og påfølgende deponering av mudrede sedimenter etter kap. 22 i forurensningsforskriften og etter forurensningsloven. De vil også være til hjelp for tiltakshavere som planlegger sjødeponi og skal søke om tillatelse, og for konsulenter og andre som arbeider med disse problemstillingene. Retningslinjene gjelder for deponering av forurensede sedimenter (tilstandsklasse III eller mer i Klifs system for klassifisering av miljøgifter i sediment). Slik deponering kan medføre spredning av miljøgifter, og det må settes strenge krav for å minimere risikoen forbundet med dette. Også ved deponering av rene masser må det innhentes tillatelse etter kap. 22 i forurensningsforskriften. Den mest sentrale problemstillingen vil da som regel være knyttet til nedslamming og tap av biologisk mangfold. Disse retningslinjene omhandler ikke deponering av rene masser. Mudring med bakgraver med lokk i Oslo havn (Foto: NGI) Generelt De to mest brukte alternativene for deponering av mudrede sedimenter i Norge er strandkantdeponi og sjødeponi. Etter Klifs vurdering vil sjødeponi også fremover være en god, aktuell og i noen tilfeller eneste praktiske deponeringsløsning ved opprydding av forurensede sedimenter. Strandkantdeponier brukes særlig når de mudrede massene kan nyttiggjøres til å bygge opp nye landområder i lokale utbyggingsprosjekter. Det vil i stor grad være lokale forhold som avgjør hvilken deponeringsmetode som er mest egnet i det enkelte tilfellet. Særlig utfordrende er det å finne gode disponeringsløsninger for store mengder mudrede sedimenter. Deponialternativ må også vurderes ut fra hvilken mudringsmetode som skal anvendes. Mudringsmetode vil bestemme mudringsmassenes vanninnhold og konsistens og dermed behov for avvanning, mulige metoder for å transportere mudringsmassene til deponiet, mengde stein i massene osv. Deponering av forurensede sedimenter i deponi, både sjødeponi og strandkantdeponi, vil alltid medføre noe spredning av partikler og miljøgifter. Det er derfor viktig at forventet spredning av miljøgifter ved deponeringen beregnes på forhånd og inngår i en søknad slik at miljøvernmyndigheten kan vurdere om denne spredningen er akseptabel. Ut fra beregningene bør det, i en eventuell tillatelse, settes grenser for maksimal akseptabel spredning av miljøgifter. Underveis i tiltaket må de ansvarlige for deponeringen dokumentere om kravene overholdes.
Det forutsettes at deponiområdet er reguleringsbehandlet i kommunen etter plan- og bygningsloven 12-5 nr. 6 før deponering igangsettes. I større saker bør normalt flere deponialternativer utredes, fortrinnsvis som ledd i konsekvensutredningen etter plan- og bygningsloven. Masser som ikke skal legges i sjødeponi Masser med miljøgiftkonsentrasjoner som innebærer at massene betraktes som farlig avfall, skal ikke deponeres i sjødeponi. I de aller fleste tilfeller vil imidlertid miljøgiftkonsentrasjoner i sedimenter fra norske sjøområder være langt lavere enn dette. Masser med høyt organisk innhold kan utvikle metangass og skape problemer for bl.a. tildekking av deponiet. Det er vanskelig å sette en nøyaktig grense for hva som er høyt organisk innhold, men for masser med gjennomsnittlig totalt organisk karboninnhold (TOC) over ca 6 %, bør det gjøres særskilte vurderinger. Vurderinger i prosessen med tillatelser Ved vurdering av om det skal gis tillatelse til etablering av sjødeponi, og ved utarbeidelse av krav når tillatelse blir gitt, bør følgende retningslinjer ligge til grunn: Forundersøkelser Grundige forundersøkelser er viktig for å kunne si om et område egner seg som sjødeponi, og for å kunne stille riktige krav i en tillatelse. For prosjekter som går over minst et år må forundersøkelsene også omfatte årstidsvariasjoner. Bæreevne til sedimentene i deponiområdet før deponering starter Innhold av miljøgifter i dyr på bunnen. Artsmangfold og evt. forekomst av gyte- og oppvekstområder i og nær deponiet Avfall som tidligere er dumpet i deponiområdet Potensialet for at deponeringsarbeidet skal innvirke på laksevandring eller sjøørret. Deponiområdets egnethet For at et område skal være egnet som sjødeponi er det viktig at: Deponiområdet utgjør en godt avgrenset forsenkning i bunnen Området er lite utsatt for strøm ved bunnen Massene som skal deponeres ikke er mer finkornet enn bunnmassene som ligger i deponiområdet før deponering Området må være geoteknisk stabilt Området er egnet ut fra deponeringens innvirkning på biologisk mangfold, laksevandring ol. Området ikke er omfattet av vernebestemmelser eller har spesielle biologiske kvaliteter (f.eks. gyte- og oppvekstområde, sjeldne arter) Sjødeponier kan med fordel legges på steder der sedimentene allerede er forurenset, f.eks. på gamle dumpeplasser. Med krav i tillatelsen om tildekking av deponiområdet med rene masser etter at deponeringen er avsluttet, vil dermed det bioaktive sedimentlaget i deponiområdet bli langt renere enn hva området var før deponering. Deponiets størrelse og kompleksitet Et deponis størrelse og kompleksitet avhenger av: Volum masser som skal deponeres Forurensningsgraden av massene Varigheten av deponeringen Sedimentfeller i ferd med å bli tatt opp (Foto: NGI) For et sjødeponi av en viss størrelse, bør følgende typer undersøkelser vurderes: Deponiets utforming: Mengde masser som får plass i deponiet, geoteknisk stabilitet, bunnforhold, topografi (dyp, terskel) Strøm og sedimentering: Strømstyrke og retning, frekvens og varighet av dypvannsutskiftinger, oksygenforhold, sedimentasjonshastighet Saltholdighet, temperatur og sprangsjikt Forurensninger (miljøgifter), innhold av organisk materiale og kornstørrelse i sedimentene i deponiområdet før deponering starter. I utgangspunktet vurderes et deponi for mer enn 50.000 m3 forurenset masse som stort. Hvis massene er spesielt forurenset og/eller varigheten av deponeringen er lang, reduseres denne grensen. Tilsvarende, hvis massene bare er lettere forurenset (tilstandsklasse III) og/eller deponeringen er kortvarig, øker grensen for når et deponi vurderes som stort. Øvre grense for spredning av miljøgifter For alle sjødeponier av et visst omfang må tiltakshaver, før det søkes om tillatelse, få gjennomført en beregning av mengden miljøgifter som vil spres ut av deponiet. Disse beregningene må gjøres med utgangspunkt i at deponering i sjødeponiet gjennomføres i tråd med de planlagte forurensningsbegrensende tiltakene. Beregningene skal legges ved søknaden og miljøvernmyndigheten vil, basert på disse: Vurdere om deponering av forurensede sedimenter i et planlagt sjødeponi vil medføre en større spredning av miljøgifter enn myndighetene kan akseptere
Utforme konkrete krav som sikrer at spredningen av miljøgifter under deponeringen ikke overskrider akseptable grenser. I prosessen med å gjennomføre disse beregningene vil sårbare punkter ved tiltaks- og deponeringsløsninger bli avdekket, inkl. aktuelle spredningsveier og hvilke tiltaks- og overvåkingsmetoder som ville egne seg best. Overvåking underveis Et overvåkingsprogram for tiltaket skal være inkludert i søknaden om tillatelse slik at det kan inngå i høringsprosessen. Omfanget av overvåking mens mudrede masser deponeres i et sjødeponi, må tilpasses deponiets størrelse og kompleksitet (jf beskrivelse forrige side). Hensikten med overvåkingen er å: Dokumentere fortløpende om krav til lav partikkelspredning overholdes. Dette krever overvåking i sann tid på nedføringsstedet slik at deponeringen ved overskridelser kan stanses til problemene er løst Dokumentere om det skjer spredning av masser og miljøgifter ut av deponiet over tid og, i tilfelle, hvor mye. Dette krever overvåking i deponiområdets randsone For å kunne tolke måleresultatene er det viktig at strømforholdene i deponiområdet er godt kartlagt på forhånd. Små sjødeponier Et minimum av overvåking for små sjødeponier vil være: Sanntidsovervåking ved nedføringsenheten, som i dag normalt gjennomføres med turbiditetsmålere (jf. faktaboks) Spredning ut av deponiet, som enklest kan måles ved jevnlig å ta vannprøver i deponiets randsone (jf. faktaboks) Større sjødeponier For større og mer komplekse deponier må det i tillegg gjennomføres en mer omfattende overvåkning i deponiets randsone av partikkelog miljøgiftspredning ut av deponiet. Overvåking av spredning av finstoff, som miljøgifter særlig bindes til, er spesielt viktig for alle større sjødeponier. Særlig omfattende overvåking I noen tilfeller vil det være behov for særlig omfattende overvåking. I slike tilfeller vil følgende metoder være aktuelle i tillegg til de som er beskrevet over: Spredning av vannløste miljøgifter ut av deponiområdet: Vannprøver (jf. faktaboks) Passive prøvetakere (jf. faktaboks) plassert ut slik at hele vannsøylen dekkes Utvikling av miljøtilstand over tid: Langtidsovervåkning av miljøgifter i organismer både før, under og i etterkant av tiltak, er viktig for å følge med i utvikling av miljøtilstand over tid. Mest aktuelt er overvåkning av miljøgifter i: Fastsittende organismer i nærheten av deponiet, f.eks. blåskjell Fisk (torsk og skrubbe) Dypvannsutskifting Hvis dypvannsutskifting vil kunne medføre betydelig økt transport av partikler ut av deponiet, bør det for større deponier stilles krav om overvåking av dypvannsutskifting og at deponering må stanse midlertidig hvis dypvannsutskifting medfører fare for slik spredning. Overvåking i etterkant Hovedhensikten med etterovervåking vil være: å kontrollere at deponiet er stabilt og at det ikke lekker ut miljøgifter Denne overvåkingen bør i stor grad omfatte de samme parametre som forundersøkelsene og gjennomføres slik at data innsamlet før og etter deponering er sammenlignbare. Etterovervåking bør starte opp raskt etter at deponering og tildekking er gjennomført. Registrering av hvordan bunnfaunaen tar seg opp etter tiltaket er viktig. Undersøkelser med sedimentprofilkamera (SPI) og fjernstyrt undervannsbåt (ROV) er, sammen med bunndyrsundersøkelser av artsdiversitet og utbredelse, aktuelle metoder. Evt. utlekking av miljøgifter måles best med diffusjonskammer. Metoder for overvåking av spredning av partikler og partikkelbundne miljøgifter ut av deponiområdet vil være: Turbiditetsmålinger og sedimentfeller på stasjoner plassert rundt deponiet ut fra fremtredende strømretning ut av deponiet (jf. faktaboks). På stasjonen der potensialet for spredning ut av deponiområdet er størst, bør det kontinuerlig også måles strøm med mindre det er godt dokumentert at det ikke forekommer eroderende strøm i området Vannprøver. Partikler som separeres fra vannprøvene bør analyseres på miljøgifter Turbiditetsmålinger, sedimentfeller og vannprøver vil utgjøre en grunnpakke for overvåking av spredning ut av større sjødeponier. Marine organismer på vei tilbake i sedimentene utenfor Rådhuskaia i Oslo. Her hummer observert høsten 2009 (Foto: NGI) Det bør foregå en overvåking i flere år etter at deponiet er tildekket med rene masser, for å sikre
at det over tid ikke lekker miljøgifter ut av deponiet. Dette må tas med i kostnadsvurderingene for deponiet. Hvis utlekking avdekkes, må avbøtende tiltak, normalt i form av ytterligere tildekking, iverksettes. For store deponier bør overvåking foregå over en lengre periode (normalt inntil 10 år), men frekvensen på overvåkingen kan, hvis det ikke skjer utlekking, reduseres etter som tiden går. Hvis resultatene etter 10 år tilsier det, kan det i spesielle tilfeller kreves forlenget overvåking. Metodikk for deponering av mudrede masser i deponiet Nedføringsrør I utgangspunktet bør det være tiltakshavers ansvar å vurdere hvilke metoder som er best egnet for å overholde krav om spredningsbegrensninger. Dette er i samsvar med kravstilling etter forurensningsloven for øvrig der miljømyndighetene primært setter krav til grenser for utslipp og hvor tiltakshaver har ansvar for å finne egnet teknologi. I noen tilfeller kan det likevel være nødvendig å sette krav til gjennomføringsmetode. For sjødeponier for forurensede masser av en viss størrelse og kompleksitet, bør det således alltid stilles krav om at nedføring av mudrede masser til sjøbunnen i deponiområdet skjer i rør eller i annen type egnet nedføringsenhet. Nedføringsenheten skal sikre at det er minst mulig spredning under nedføringen. For å dempe hastigheten på massene som nedføres, kan det monteres en energidreper på utløpet av nedføringsrøret. Bruk av slik energidreper innledningsvis under deponering, for deretter å ta den bort når det ligger et en del masser i deponiet, kan være en god tilnærming for å begrense spredning. Begrensede mengder rene og mindre forurensede masser (i utgangspunktet tilstandsklasse 3 og renere), for eksempel fra farledsmudring, vil i de fleste tilfeller kunne deponeres direkte fra lekter. Dette gjelder også for stein som følger med slike begrensede mengder rene og mindre forurensede masser Deponeringspunkt Deponeringen bør som en hovedregel foregå i den dypeste delen av deponiet. Nedføringsenheten på dypvannsdeponiet ved Malmøykalven (Foto: NGI) Nedførsel av stein Det er viktig å på forhånd skaffe oversikt over mengde stein og andre store gjenstander i mudringsmassene. Stein skal i utgangspunktet deponeres gjennom samme nedføringsenhet som de øvrige massene. For stein som vanskelig kan føres ned i nedføringsenheten er det to alternative håndteringsmåter: Deponering i sjødeponiet gjennom en egen steinnedføringslinje. Nedføring gjennom steinnedføringslinjen skal hindre oppvirvling av allerede nedførte masser Rengjøring/ spyling av steinen før deponering fra overflaten på egnet sted utenfor deponiområdet. Vaskevannet skal enten føres ned gjennom nedføringsrøret, eller renses før utslipp i henhold til grense pålagt i tillatelse. Hvis denne håndteringsmåten velges, må forslag til deponeringssted for ren stein, og ønsket håndtering av vaskevann, fremgå av søknaden Stein som følger med begrensede mengder rene og mindre forurensede masser, vil i de fleste tilfeller kunne deponeres direkte fra lekter (jf over). Tilsetting av salt til medfølgende vann Dersom det er høyere saltholdighet ved bunnen i sjødeponiet enn ved mudringsstedet, vil det være nødvendig å tilsette salt for å tilpasse egenvekten av medfølgende vann til egenvekten av bunnvannet ved deponiet. Dette vil hindre at det medfølgende vannet, og dermed også partikler, kan stige opp fra bunnen og ut av deponiområdet. Dosering av salt baseres på overvåking av tetthetsgradientene i bunnvannet i deponiområdet. Avslutning av deponiet - Tildekking med rene masser Et sjødeponi med forurensede masser må etter avsluttet deponering forsegles med et tilstrekkelig tykt lag rene masser. Hensikten er å hindre at bunnlevende dyr skal komme i kontakt med forurensningen i deponiet og å hindre at det lekker ut miljøgifter. Konsolidering før tildekking Før gjennomføring av tildekking, evt. etter tildekking med et tynnere lag, må det bekreftes at massene i deponiet har tilstrekkelig bæreevne til å tåle vekten av tildekkingslaget. Målinger av skjærstyrke, partikkelstørrelse og vanninnhold danner grunnlag for å vurdere konsolideringen. Tildekkingsmassene Tildekkingsmassene bør normalt inneholde partikler med større partikkelstørrelse enn mudringsmassene som er lagt i deponiet for at evt. gassdannelse kan slippe gjennom dekklaget, og for å motvirke at tildekkingslaget eroderes. Krav til tildekkingsmassene for øvrig fremgår av Klima- og forurensningsdirektoratets tildekkingsveileder. Ved valg av tildekkingsmasser må det unngås at massene kan bidra til å spre fremmede arter. Utlegging av tildekkingslag Metode for utlegging må velges stedsspesifikt for hvert enkelt deponi og baseres på de deponerte massenes beskaffenhet og fasthet før tildekking starter.
Tildekkingslagets tykkelse Tildekkingslaget skal være tilstrekkelig tykt til å hindre utlekking av miljøgifter fra deponiet og samtidig hindre at bunnlevende organismer når ned til forurensningene. Tykkelsen bør dimensjoneres som et isolasjonslag. Normalt vil et 25-30 cm tildekkingslag være tilstrekkelig. I saker hvor man ønsker ekstra sikkerhet kan 40 cm tykkelse være egnet. Selv om et område har lavt oksygennivå og dermed lav biologisk aktivitet ved sjøbunnen, bør man, ved beregning av tykkelsen av tildekkingslaget, ta høyde for at forbedringer i oksygennivået kan skje. En slik bedring kan føre til økt biologisk aktivitet av bunnlevende organismer i området. Dokumentasjon av tildekkingslagets tykkelse Tildekkingen av deponerte masser bør dokumenteres gjennom kontroll av: ofte være best å bruke prøvetakere med skarp egg og tynne stålvegger, som skjærer seg ned i tildekkingsmassene. Kjerneprøver kan kombineres med målestaver som settes ut før tildekking. Miljømyndigheten bør, i sin tillatelse til deponering i sjødeponi, sette frist for hvor lang tid som maksimalt kan gå fra deponering er avsluttet til deponiet må være ferdig tildekket. Tildekkingens mektighet Tildekkingens utbredelse Diffusjon ut gjennom tildekkingslaget Gradienter av løste miljøgifter i porevannet Den beste måten å dokumentere tildekkingslagets mektighet og utbredelse på, ut fra dagens kunnskap, er å innhente kjerneprøver jevnt fordelt over hele tildekkingsområdet. Det vil Snitt ned i deponiet ved Malmøykalven etter utlegging av det første rene tildekkingslaget. Bildet er fotografert med SPIkamera (Foto: NIVA) Metoder for overvåking av spredning av partikler og miljøgifter Turbiditetsmålinger Turbiditetsmålere måler partikkelmengde i vannet. Resultater kan, om ønskelig, avleses direkte. De kan varsle høye partikkelkonsentrasjoner som kan medføre spredning ut av deponiområdet, og gir god sikkerhet for at evt. spredning under tiltaket blir fanget opp raskt, slik at arbeidene om nødvendig kan stanses. De er derfor velegnet for operasjonell overvåking ved nedføringsenheten og i randsonen av deponiet. Grenseverdier for stans i deponering bør fastsettes ut fra risiko for spredning ved ulike forhold: Lukkede havnebassenger, åpent farvann, strømutsatte områder, kraftige sprangsjikt osv. Stans i deponeringen dersom turbiditeten overskrider bakgrunnsverdi + 5 NTU i minst 20 min. er ofte et strengt og egnet krav i mer åpne områder. I mer innelukkede havnebassenger kan bakgrunnsverdi + 10 NTU i minst 20 min., evt. i 30 min. være en egnet grense. Operasjonell overvåking må gjøres med automatiske turbiditetsmålere som ikke kan slås av mens deponeringen pågår og som står fast på samme dyp langs nedføringsenheten og i randsonen. Langs nedføringsenheten anbefales minst to målere tilpasset sprangsjikt og terskeldyp, i tillegg til måler for bakgrunnsverdi. Vannprøver Innsamling og analyse av vannprøver er egnet for å gi et øyeblikksbilde av vannløste og partikkelbundne miljøgifter. Vannprøver tar tid å analysere og er derfor dårlig egnet til kontinuerlig overvåkning i anleggsfasen. Vannprøver alene vil derfor ikke kunne gi en tilstrekkelig overvåkning under tiltak. Sedimentfeller Sylindrisk beholder som over tid, f.eks. en måned, samler opp partikler som sedimenterer der beholderne er plassert. Kan plasseres i deponiets randsone for å dokumentere omfanget av spredning av partikler og miljøgifter i partikler til utsiden av deponiområdet. Passive prøvetakere Inneholder materiale som er egnet til å fange opp miljøgifter i vannfasen over en viss tidsperiode. Må kombineres med strømmålinger. Prøvetakerne står gjerne ute i 1-2 måneder. Kan plasseres i deponiets randsone for å dokumentere omfanget av spredning av vannløste miljøgifter ut av deponiområdet. Les mer: Les om Klifs arbeid med opprydding i forurenset sjøbunn og om nasjonal handlingsplan for opprydding i forurenset sjøbunn på http://www.klif.no/no/tema/forurenset-sjobunn/ Klima- og forurensningsdirektoratet Postboks 8100 Dep, 0032 Oslo Besøksadresse: Strømsveien 96 Telefon: 22 57 34 00 Telefaks: 22 67 67 06 E-post: postmottak@klif.no Internett: www.klif.no