Urimelig ektepakt? Ekteskapsloven 46 andre ledd en gjennomgang av lagmannsrettspraksis Kandidatnummer: 731 Leveringsfrist: 25.11.2017 Antall ord: 17990
Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING... 2 1.1 Tema og problemstilling... 2 1.2 Bakgrunn for valg av tema... 3 1.3 Avgrensninger og begrepsbruk... 6 1.4 Den videre fremstillingen... 6 2 LEMPNINGSREGELEN I EKTESKAPSLOVEN 46 ANDRE LEDD... 8 2.1 Innledning... 8 2.2 Vilkåret for lempning... 9 2.2.1 Økonomi... 10 2.2.2 Ekteskapets varighet... 12 2.2.3 Forhold ved inngåelsen og senere forhold... 14 2.3 Oppsummering... 15 3 LAGMANNSRETTSDOMMENE... 16 3.1 Presentasjon av domsmaterialet... 16 3.2 Geografiske forskjeller... 17 3.3 Hvem tar saken til retten?... 17 3.4 Hva avtales i ektepaktene?... 19 3.5 Særlig om proforma... 21 3.6 Lagmannsrettens rettskildebruk... 24 4 MOMENTENE SOM VEKTLEGGES I URIMELIGHETSDRØFTELSEN... 26 4.1 Økonomi... 26 4.2 Ekteskapets varighet... 30 4.2.1 Kortvarige ekteskap... 31 4.2.2 Langvarige ekteskap... 33 4.3 Forhold ved inngåelsen og senere forhold... 36 4.3.1 Barn... 36 4.3.2 Press, svik og illojalitet... 38 4.3.3 Juridisk bistand... 42 5 AVSLUTTENDE REFLEKSJONER... 45 KILDELISTE... 50 VEDLEGG... 52 1
1 Innledning 1.1 Tema og problemstilling Ektefeller kan inngå avtaler med hverandre på lik linje med to personer som ikke er gift. Dette følger av prinsippet om avtalefrihet i norsk rett. Noen avtaler kommer likevel i en særstilling fordi de inngås av ektefeller som er gift med hverandre. Ekteskapsloven av 4. juli 1991 nr. 47 (heretter omtalt som «ekteskapsloven» eller «el.») setter grenser for avtalefriheten til ektefeller. Det er avtaler om formuesordningen som etter loven blir begrenset. Ektefeller kan som andre inngå avtaler om for eksempel kjøp, salg og leie. Ekteskapsloven gir uttømmende regler for hva ektefeller kan avtale om formuesforholdet. Dette er regulert i ekteskapsloven kapittel 9. Ektefeller kan ved ektepakt inngå avtaler om at de skal ha helt eller delvis særeie, jfr. el. 42 første og andre ledd. De kan videre bestemme at dette særeiet skal være tidsbegrenset eller betinget av at ektefellene ikke får felles livsarvinger, jfr. el. 42 andre ledd. Ektefellene kan avtale «særeie i live felleseie ved død» jfr. el. 42 tredje ledd, at gjenlevende kan sitte i uskifte med særeie jfr. el. 43, og til slutt at skjevdeling ikke skal kunne kreves jfr. el 44. Ektefeller som vil ha en annen formuesordning enn den som følger av ekteskapsloven, kan altså avtale dette i en ektepakt. Det ble registrert 4760 ektepakter i Brønnøysundregisteret i Norge i 2016. Dette tallet har holdt seg relativt stabilt siden 2011. Fra januar 1981 til september 2017 har det vært registrert 81 658 ektepakter til sammen i registeret 1. I 2016 var det 22 537 par som giftet seg i Norge, og 9345 par som skilte seg. 2 Når ektefeller går fra hverandre, skal ektepakten legges til grunn ved skifteoppgjøret. Det kan avtales at ektepakten ikke skal gjelde likevel da det er avtalefrihet ved skifteoppgjøret, jfr. el. 65. I noen tilfeller vil en ektefelle påberope seg at ektepakten er ugyldig. Det er flere formkrav som må oppfylles for at ektepakten skal være gyldig. Dersom disse formkravene ikke er oppfylt, er ektepakten ugyldig, jfr. el. 54. En ektepakt kan også bli kjent ugyldig fordi den er urimelig for en av partene. Dette reguleres i el. 46 andre ledd. Også andre grunner kan gjøre en ektepakt ugyldig. Dette kan for eksempel være tilblivelsesmangler etter avtalelovens ugyldighetsregler, den ulovfestede læren om bristende 1 Brønnøysundregisteret (2017). 2 SSB (2017). 2
forutsetninger, eller fordi ektepakten kun er inngått proforma. Tema for denne oppgaven er urimelige ektepakter slik forståelsen av kravet i el. 46 andre ledd er nedfelt i rettspraksis. I oppgaven foretas en analyse av lagmannsrettspraksis for å finne ut hva som skal til for at en ektepakt anses som urimelig. Problemstillingen blir etter dette hva lagmannsretten legger i urimelighetsvilkåret i ekteskapsloven 46 andre ledd, og hvorvidt lempningsregelen i el. 46 andre ledd er en god regel eller ikke. 1.2 Bakgrunn for valg av tema Bakgrunnen for valg av oppgavetema er at jeg gjennom mitt arbeid som saksbehandler i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) ved flere anledninger møtte kvinner som hadde skrevet under på en for dem ugunstig ektepakt. Ofte var dette kvinner med minoritetsbakgrunn som ikke var klar over hva avtalens innhold kunne bety for deres rettsstilling ved skilsmisse. Noen ganger hadde de skrevet under avtalen uten å forstå hva de skrev under på fordi de hadde lite eller ingen norskkunnskaper. Andre hadde følt seg presset eller blitt tvunget til å skrive under en ektepakt. Hvert år holder medarbeiderne i JURK flere foredrag for kvinner som er «nye i Norge». I disse foredragene presenteres blant annet norsk familierett. Det forklares alltid hva en ektepakt er, og kvinnene rådes til ikke å signere en slik før de har fått hjelp til å forstå innholdet. Likevel er det dessverre få som tar kontakt med JURK før de har signert ektepakten. Kvinnene oppsøker JURK ved skifteoppgjøret når de innser at de har skrevet under på en avtale som gjør at de ender opp nærmest uten økonomiske midler etter skilsmissen. I ektepaktsakene var det lite vi i JURK kunne gjøre for disse kvinnene. Fordi JURK ikke representerer klienter i retten, handlet arbeidet om å forklare kvinnene hva som skal til for at en ektepakt skal kunne bli kjent urimelig ved en rettslig prøving. Svært få av de aktuelle kvinnene hadde ressurser til å skaffe seg juridisk bistand og/eller til å ta saken til retten. Mest sannsynlig var det derfor få som fikk særlig mye ut av hjelpen vi kunne tilby. Under arbeidet med disse sakene oppdaget jeg at det var relativt lite litteratur om den aktuelle rimelighetsvurderingen i juridisk teori etter 1993. 3 Det var få høyesterettsdommer som behandlet urimelighetsvurderingen av ektepakter, og det var stor variasjon i rettspraksis for lagmannsretten hvilke momenter i urimelighetsvurderingen som ble tillagt størst vekt. 3 Kirsti Strøm Bulls avhandling «Avtaler mellom ektefeller» kom ut i 1993 og behandler tema inngående, men henviser av naturlige grunner lite til rettspraksis for ekteskapsloven av 1991, da loven ikke trådte i kraft før 01.01.1993. Det samme gjelder Asbjørn Strandbakken «Avtaler mellom formuesordningen mellom ektefeller» som ble publisert i Jussens Venner i 1992. 3
Problemstillingen for oppgaven kan på denne bakgrunn formuleres slik: Hva skal til for at en ektepakt blir ansett som ugyldig eller urimelig i lagmannsretten? Etter å ha undersøkt foreliggende lagmannsrettspraksis ble min antakelse om at svært få saker med et lignende saksforhold som de jeg støtte på i JURK, kom opp for lagmannsretten. Det er likevel noen av dommene som minnet om forholdene som var «vanlige» å støte på i min JURK-tid. Marokko (LB-1998-3161) er en av disse sakene. Begge partene var fra Marokko, og ekteskapet ble arrangert av partenes familier. Seks år etter ekteskapet ble inngått, skrev partene under på en ektepakt hvor det ble bestemt at de skulle ha delvis særeie. Mannen skulle ha boligen som sitt særeie, og kvinnen skulle ha bilen som sitt særeie. Videre ble det bestemt at bankkonti som ikke var lønnskonti skulle være særeie for ektefellen som sto som innehaver av kontoen. For øvrig skulle ektefellene ha felleseie. Senere ble det inngått en ny ektepakt, som erstattet den tidligere. I utgangspunktet var innholdet tilsvarende den tidligere ektepakten, men ektefellene hadde flyttet til et nytt hus og kjøpt en ny bil. Boligen skulle fremdeles være mannens særeie, og bilen skulle være kvinnens særeie. Det ble i tillegg i den nye ektepakten bestemt at det som trådte i stedet for særeie skulle være særeie, og at avkastningen av særeiet skulle være særeie. Mannen kjøpte under ekteskapet en bolig i Marokko, og investerte også penger i en eiendom i Spania. Da partene skilte seg etter 17 år, skrev de under på en skifteavtale hvor ektepaktene ble lagt til grunn ved skiftet. Mannen fikk boligen, eiendommen i Spania og eiendommen i Marokko, mens kvinnen fikk en bil og en konto med omlag 300.000 kroner. Verdiene mannen satt igjen med var i følge lagmannsretten «betydelig større» enn det kvinnen satt igjen med. Kvinnen var blitt utsatt for vold og press under hele ekteskapet. Lagmannsretten behandlet avtalens økonomiske virkninger, ektefellenes innsats og økonomiske bidrag under ekteskapet og hva de hadde av formuesgoder da ektepaktene ble inngått. Lagmannsretten kom til at ektepaktene og skifteavtalen var urimelige, og satte avtalene helt til side: «Ovennevnte formuesoverføringer til As[mannens] særeie trekker etter lagmannsrettens oppfatning sterkt i retning av å fastslå at begge ektepakter er urimelige. Det forelå ingen saklige grunner for å opprette særeie som medførte en så skjev fordeling av særeiemidlene som den foreliggende. Etter en helhetsvurdering av de ovennevnte momenter, er lagmannsretten kommet til at begge ektepakter settes til side som urimelige.» 4
Kvinnen i Marokko er representativ for klientene vi møtte i JURK. For det første var det tale om en ektepakt der kvinnen ble den svake part. Ektepakten framsto klart ugunstig for henne. Dessuten jobbet hun mindre i lønnet arbeid enn ektefellen, og var således økonomisk avhengig av han. Hun var utsatt for vold og trusler gjennom hele ekteskapet, og det var mannen som tok beslutningene i familien. I mange av sakene vi fikk inn for JURK var de samme problemstillingene fremtredende. Språk var i tillegg et stort problem. Det var ofte kvinner som flyttet til Norge for å gifte seg med norske menn, særlig kvinner fra Thailand og Filippinene. I FAFO-rapporten «Someone who cares» beskriver Guri Tyldum og Marianne Tveit hvilke utfordringer som møter kvinner som kommer fra Thailand og Russland for å gifte seg med norske menn. I rapporten blir kvinner som har giftet seg med norske menn, intervjuet om sine erfaringer. Følgende historie blir fortalt om da den russiske «Kristine» og mannen inngikk ektepakt: «Then, on the morning on their wedding day, after the car had come to pick them up to take them to church, he handed her some papers in Norwegian that he wanted her to sign. When she asked what it is, he explained that it delineates their property in marriage. Kristine emphasizes that she would not mind signing a prenuptial agreement; however she would want to have time to sit down with a lawyer and look over the documents in a language she understands. However, he gave her an ultimatum there and then if she did not sign, he did not want to marry her. 4 I JURK møtte vi også lignende historier som den «Kristine» kunne fortelle. Det fremkommer ikke av Marokko hvorvidt den aktuelle kvinnen ble stilt overfor et ultimatum. Det var likevel referert til en ektefelle som var truende og voldelig, og hadde kontroll over situasjonen. Saker preget av ektefellens vold og trusler forekommer ikke så ofte når spørsmål om urimelige ektepakter kommer for lagmannsretten. Selv om denne oppgaven ikke kan bidra til å løse de konkrete problemene til kvinnene jeg møtte som JURK-arbeider, er det et håp at den kan bidra til å klarlegge og belyse problemstillinger og spørsmål knyttet til urimelige ektepakter. Avslutningsvis kommer jeg derfor med noen rettspolitiske betraktninger. 4 Tyldum/Tveit (2008) s. 78-79. 5
1.3 Avgrensninger og begrepsbruk Jeg avgrenser oppgaven mot ektepakter som blir kjent ugyldige på grunn av manglende oppfylling av formkrav, jfr. el. 54. Vurderingstemaet i slike saker er et helt annet enn ugyldighet på grunn av urimelighet. I tillegg til urimelighet som er oppgavens hovedtema, belyser jeg også proforma-avtaler som ugyldighetsgrunn. Dette er fordi proforma blir anført som ugyldighetsgrunn relativt hyppig, og har sammenheng med bakgrunnen for hvorfor enkelte menn i det hele tatt oppretter ektepakter. Innledningsvis vil jeg presisere min bruk av enkelte begreper. For det første vil jeg bruke «ektemann» og «mann» om hverandre, og det samme gjelder «kvinne», «kone» og «hustru». Ingen av ektepaktene som ble omtvistet i lagmannsretten, var inngått av likekjønnede ektefeller 5. Jeg vil i hovedsak referere til avtalene som «ektepakter», men vil også bruke ordet «avtale». Jeg vil benytte begrepene «særeie» og «felleseie» uten nærmere forklaring av det nærmere innholdet. Tilsvarende vil gjelde «likedeling» og «skjevdeling». Dette er en følge av ordbegrensningen i slike oppgaver, og dette gjelder velkjente begrep i familie- og formueretten. For enklere å skille avgjørelsene har jeg gitt dem kallenavn. Det finnes ingen innarbeidede domskallenavn. Jeg har derfor gitt avgjørelsene egne navn, ut fra sentrale kjennetegn enten i saksforholdet eller det rettslige temaet. Kallenavnene er angitt i kursiv, slik som eksempelvis Proformasaken (Rt. 2000 s. 1487). For å skille høyesterettsavgjørelsen fra behandlingen i lavere instanser, har jeg benyttet LR for å markere avgjørelsen fra lagmannsretten i samme sak: Proformasaken LR (LA-1999-626). 1.4 Den videre fremstillingen I kapittel 2 vil jeg foreta en kort redegjørelse for reglene om lemping av ektepakter etter el. 46 andre ledd. I kapittel 3 vil jeg først presentere domsmaterialet jeg har undersøkt. Jeg vil deretter belyse noen overordnede spørsmål om geografi, hvem som oppretter ektepakter, hvem som tar sakene til retten og hva som blir bestemt i ektepaktene. Deretter vil jeg behandle ektepakter som anføres som proforma og til slutt kommentere lagmannsrettens rettskildebruk. 5 Endringene i lov om ekteskap som åpnet for at også to personer av samme kjønn trådte i kraft 1. januar 2009. 6
I kapittel 4 vil jeg se på de ulike momentene lagmannsretten vektlegger i urimelighetsdrøftelsen etter el. 46 andre ledd. I kapittel 5 vil jeg oppsummere oppgaven. Jeg vurderer hvorvidt jeg mener lagmannsrettens behandling av disse sakene er gode, og hvorvidt el. 46 andre ledd er en god regel eller ikke. 7
2 Lempningsregelen i ekteskapsloven 46 andre ledd 2.1 Innledning Det følger av ekteskapsloven 56 at ektefeller som er gitt separasjons- eller skilsmissebevilling, eller det er avsagt dom for separasjon eller skilsmisse, skal dele formuen mellom seg etter reglene i kapittel 12, «dersom ikke noe annet følger av lov, avtale mellom ektefellene eller bestemmelse av en giver eller arvelater.» Det vil si at dersom ektefellene har opprettet en gyldig ektepakt, skal denne legges til grunn ved skiftet. Det er avtalefrihet ved skifte, jfr. el. 65. Dette betyr at partene selv kan bli enige om hva hver av dem skal ha i skifteoppgjøret. Dersom det oppstår tvist om hvordan ektefellenes verdier og eiendeler skal deles, og ektefellene ikke blir enige om oppgjøret, må de ta saken til retten. Dersom den ene ektefellen mener at det foreligger en ugyldig ektepakt, eller at ektepakten må lempes fordi den er urimelig, må ektefellen reise sak. Lempningsregelen for ektepakter finner vi i ekteskapsloven 46 andre ledd, første og andre punktum: «En avtale mellom ektefeller etter reglene i 42 til 44 kan helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen.» Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd avtaler inngått etter reglene i el. 42 til 44. Juridisk teori 6 har gitt uttrykk for at bestemmelsen kan brukes analogisk på endrings- eller opphørsavtaler etter el. 46 første ledd, og dette ble lagt til grunn i Proformasaken (Rt. 2000 s. 1487). 7 Rene gaveoverføringer mellom ektefeller omfattes i utgangspunktet ikke av el. 46 andre ledd. 8 Dette er fordi en gave anses som en formuesoverføring og ikke en avtale om formuesordningen, som 46 andre ledd er myntet på. Dette skillet har også fått tilslutning i 6 Holmøy/Lødrup (2001) s. 303, Bull (1993) s. 217. 7 Det er avsagt tre høyesterettsdommer om vurderingstemaet i el. 46 andre ledd: Fremgangsrik forretningsmann (Rt. 1999 s. 718), Proformasaken (Rt. 2000 s. 1487) og Selvbyggerprosjekt (Rt. 2006 s. 833). 8 Dette blir problematisert i avtalelovens forarbeider Ot.prp. nr. 5 (1982-83) på s. 18. 8
juridisk teori. 9 Det er ikke alltid lagmannsretten foretar distinksjonen mellom når ektepakten skal behandles etter avtalelovens 36 og når den skal behandles etter el. 46 andre ledd. Når vurderingstema i følge forarbeidene er det samme, 10 har ikke dette skillet så stor betydning. Skillet får betydning for fristene som er oppstilt i 46 andre ledd, tredje og fjerde punktum. En nærmere redegjørelse av denne problemstillingen ved disse ulike fristene, faller utenfor denne oppgavens tema. 2.2 Vilkåret for lempning Vilkåret for at ektepakten skal settes helt eller delvis til side, eller at den ene parten blir tilkjent et beløp fra den andre parten, er at ektepakten er urimelig for en av ektefellene. Ordlyden i loven fremstiller ingen retningslinjer eller typetilfeller som hjelper oss på vei til å finne ut hva som skal til for at ektepakten er å anse som urimelig men en normal språklig forståelse taler for at det skal mye til. I NOU 1987:30 og i Ot.prp. nr.28 (1990-1991) uttales det at lempningsregelen bør brukes med forsiktighet. 11 At lempningsregelen skal brukes med forsiktighet er også slått fast av Høyesterett, se for eksempel Fremgangsrik forretningsmann (Rt. 1999 s. 718) og Selvbyggerprosjekt (Rt. 2006 s. 833). Det uttales videre i NOU 1987:30 at lempningsregelen ikke skal oppfattes som en regel «som etter en helt fri rimelighetsvurdering kan medføre at den ene tilkjennes et beløp hos den annen. 12 Holmøy/Lødrup uttaler at «det bør understrekes at det er avtalens følger som skal vurderes, ikke om ektefellen av andre grunner kommer i en vanskelig stilling etter separasjon eller skilsmissen». 13 Både forhold som forelå da avtalen ble inngått, og forhold som har inntrådt etter dette tidspunktet kan tas med i vurderingen av hvorvidt ektepakten er urimelig. 14 Dette betyr at ektepakter som var urimelige da de ble inngått, kan bli rimelige på grunn av etterfølgende forhold, og motsatt at ektepakter som var rimelig ved inngåelse, kan ha blitt urimelige gjennom etterfølgende forhold. 15 9 Strøm Bull (1993) s. 217, Holmøy/Lødrup (2001) s. 305 og Strandbakken (1992) s. 302, petit. 10 Ot.prp. nr.28 (1990-1991) s. 111 og s. 124 11 NOU 1987:30 s. 146 og Ot.prp. nr.28 (1990-1991) s. 111. 12 NOU 1987:30 s. 146. 13 Holmøy/Lødrup (2001) s. 306. 14 Ot.prp. nr.28 (1990-1991) s. 111. 15 Lødrup/Sverdrup (2011) s. 320. 9
Høyesterett la til grunn i Fremgangsrik forretningsmann (Rt. 1999 s. 718) at utgangspunktet for bedømmelsen er at ektefellene har en gjensidig lojalitetsplikt, «og at kravene til oppriktighet og lojalitet er strengere enn i vanlige formuerettslige forhold». Dette betyr at det i utgangspunktet skal mindre til for at ektefeller anses å opptre illojalt overfor hverandre, enn dersom avtalepartene for eksempel er handelspartnere. Ordlyden i el. 46 andre ledd tilsier at terskelen for hva som skal anses som urimelig er lik uansett om ektepakten helt eller delvis tilsidesettes, eller om det tilkjennes vederlag. Strøm Bull uttaler med henvisning til NOU 1987:30 s. 146 at rettsvirkningene likevel bør ha en viss betydning: «En avtale kan synes urimelig, men den er ikke så urimelig at det er riktig å sette den tilside; i stedet tilkjennes et beløp som «plaster på såret».» Et likt synspunkt ble lagt til grunn i Selvbyggerprosjekt (Rt. 2006 s. 833). Flertallet la med henvisning til Strøm Bull til grunn at et vederlagskrav kunne være et mindre inngrep i ektepakten enn hel eller delvis tilsidesettelse, og uttalte: «et vederlagskrav [kan] fremstå som en hensiktsmessig «mellomløsning» i tilfeller hvor avtalen fremstår som urimelig, men ikke som så urimelig at det er riktig å sette den til side.» Det er ulike momenter som blir nevnt i forarbeidene som skal være en del av urimelighetsdrøftelsen. Disse vil bli beskrevet i det videre, og det vil også vises til hva teori og rettspraksis uttaler om disse momentene. 2.2.1 Økonomi Det uttales i NOU 1987:30 at grunnvilkåret må være at den ene ektefelle ved ekteskapets opphør blir «urimelig dårlig stillet økonomisk sett». Forarbeidene peker blant annet på: ektefellens egen formue ektefellens inntektsevne hvordan ektefellene har bidratt under samlivet 16 Lovutvalget uttaler videre at en forutsetning for at ektepakten skal lempes er at det «er en vesentlig forskjell på de beløp hver av ektefellene kan holde utenfor delingen» 17. 16 17 NOU 1987:30, side 146-147 og Ot.prp. nr. 28 (1990-1991) på side 11. NOU 1987:30 på s. 146-147. 10
I Fremgangsrik forretningsmann (Rt. 1999 s. 718) tok Høyesterett utgangspunkt i hva hver av partene hadde tilført felleseiet før ektepakten ble opprettet. Begge ektefellene hadde vært yrkesaktive. Selv om de største inntektene stammet fra mannens næringsvirksomhet, hadde kvinnen også vært yrkesaktiv og tatt seg av den daglige omsorgen for partenes tre døtre. Høyesterett la til grunn at ektepakten gjenspeilet partenes antatte rådighetsdel. I ektepakten var det avtalt at kvinnen fikk fellesboligen som sitt særeie, mens mannen fikk en hytteeiendom som sitt særeie. Kvinnen fikk også en ny relativt kostbar bil og beholdt sin bankkonto. Den øvrige formue ble mannens særeie. Høyesterett la til grunn at ektepakten etter sitt innhold ikke kunne anses urimelig sett i forhold til ektefellenes innsats og den økonomiske verdiskaping hver av dem sto for: «Jeg mener det skal helt spesielle forhold til for at en ektepakt som medfører at rådighetsdelene blir hver av ektefellens særeie, helt eller delvis kan settes ut av kraft fordi den virker urimelig overfor den ene ektefelle. Dette må gjelde selv om verdiforskjellene blir betydelige.» Mannen hadde omlag 5-7 ganger så stor formue som kvinnen dersom ektepakten ble lagt til grunn ved skiftet. Høyesterett la til grunn at kvinnen ved å signere ektepakten «ga fra seg» flere millioner kroner. Dette var likevel ikke et relevant moment fordi ektepakten ble inngått uten at partene regnet med at et brudd var nært forestående. Det naturlige sammenlikningsgrunnlaget ville være det ektefellene rådet over i felleseiet. 18 I denne dommen gjenspeilet ektepakten det økonomiske forholdet mellom partene, og det ble tillagt utslagsgivende vekt. I Proformasaken (Rt. 2000 s. 1487) behandlet Høyesterett først en proformaanførsel 19, og deretter urimelighet etter el. 46 andre ledd. Ektefellene hadde inngått en ny ektepakt som bestemte at den tidligere ektepakten, hvor det var avtalt fullstendig særeie, skulle erstattes av en avtale om felleseie. At partene ved ektepakten avtalte seg tilbake til ekteskapslovens normalordning om felleseie og likedeling, ble tillagt avgjørende vekt: «I den aktuelle situasjon, hvor ektefellene i tillegg gjennom et 10-årig ekteskap begge har tatt aktiv del i den næringsvirksomhet som en stor del av aktivapostene i boet er 18 Fremgangsrik forretningsmann (Rt. 1999 s. 718) på side 752, andre avsnitt. 19 Se oppgavens pkt 3.5. 11
knyttet til, kan jeg ikke se at det vil virke urimelig for B[mannen] at delingen av boet gjennomføres etter reglene for skifte av felleseie i ekteskapsloven kapittel 12». 20 Dommen viser at det skal svært mye til for at en avtale som bestemmer at skifteoppgjøret skal foretas etter lovens normalordning blir ansett som ugyldig. I Selvbyggerprosjekt (Rt. 2006 s. 833) hadde ektefellene inngått en ektepakt hvor tomten og bolighuset ble gjort til mannens særeie. Mannen hadde vært den som hovedsakelig sto for den økonomiske innsatsen i ekteskapet, da han var i fullt arbeid, mens kvinnen jobbet deltid. Hun hadde stått for den daglige omsorg av partenes felles sønn. Høyesterett uttalte: «En ektepakt som gjør bolig eller andre formuesgoder som har vært benyttet av ektefellene i fellesskap, til den enes særeie, vil i slike forhold kunne føre til en økonomisk skjevhet, som det bør være adgang til å få rettet opp, dersom den annen part ellers vil bli sittende igjen med lite eller intet av økonomiske verdier.» 21 Mannen anførte at dersom ektepakten ikke hadde blitt opprettet, ville boligen i sin helhet måtte anses å ha blitt ervervet av han, og at ektepakten dermed ikke innebar noen formuesoverføring. Retten tilsluttet seg synspunktet i Fremgangsrik forretningsmann (Rt. 1999 s. 718), hvor det ble lagt til grunn at et formuesgode som fullt ut tilhørte den ene ektefelles rådighetsdel, som ved ektepakt blir gjort til dennes særeie, normalt ikke kan tilsidesettes som urimelig. 22 Høyesterett la til grunn boligen ikke fullt ut var innbrakt av mannen, selv om det var han som hadde stått for de økonomiske bidragene og stått ansvarlig for lånene. Fordi kvinnen hadde hatt omsorgen for partenes sønn, arbeidet i hjemmet, ville hun ha ervervet medeiendomsrett etter ekteskapsloven 31 tredje ledd hvis ikke ektepakten ble inngått. Ektepakten innebar en reell formuesoverføring fra kvinnen til mannen. At huset var det eneste aktiva i boet talte for at ektepaktens økonomiske konsekvenser var urimelige. Høyesterett kom til at kvinnen skulle tilkjennes vederlag fra mannen 23. 2.2.2 Ekteskapets varighet Det fremkommer også av forarbeidene at ektepaktens varighet kan tillegges vekt. 24 Holmøy/Lødrup påpeker at ekteskapets varighet kan ha betydning både i positiv og negativ 20 21 22 23 24 Proformasaken (Rt. 2000. s. 1487) på s. 1492, fjerde avsnitt. Selvbyggerprosjekt (Rt. 2006 s. 833) avsnitt [38]. Ibid, avsnitt 47-48. Ibid, avsnitt 49. NOU 1987 nr. 30 side 146. 12
retning. De argumenterer for at lempning vanskelig kan bli aktuelt ved kortvarige ekteskap, idet ektefellens økonomiske situasjon ikke vil bli særlig påvirket av ektepakten, mens ved langvarige ekteskap vil det lett ha oppstått sameie til en rekke verdier. 25 Når det kommer til ektepakter som inneholder gaveoverføringer, kan et kortvarig ekteskap tale i retning av at ektepakten er mer urimelig enn dersom ekteskapet hadde vart lengre. Dette ble blant annet lagt vekt på i Studenten (LF-1995-706). I forarbeidene til ekteskapsloven 46 andre ledd, vises det til dansk rett, hvor de har en lignende regel om urimelige ektepakter. Etter dansk praksis skal beløpet som tilkjennes ektefellen dersom ektepakten er urimelig, være hjelp til å etablere et nytt hjem. Lovutvalget ser dermed for seg at slik som i dansk praksis, vil den norske 46 andre ledd «særlig bli brukt hvor ektefellene har vært gift i lengre tid, og familiens levestandard har vært basert på den annens inntekt og formue». 26 At ekteskapets varighet blir tillagt vekt, ser vi også i de tre høyesterettsdommene 27 som behandler el. 46 andre ledd. Varigheten av ekteskapet blir nevnt og vektlagt i alle de tre dommene. Ekteskapets varighet blir benyttet som et støtteargument opp mot de økonomiske forholdene i ekteskapet. Et eksempel på dette fremkommer i Selvbyggerprosjekt (Rt. 2006 s. 833), hvor det uttales: «Partene i den foreliggende sak har vært gift i vel 17 år, og før ekteskapet ble inngått, hadde de vært samboere i fem år. Selv om også B [mannen] har deltatt i omsorgen for sønnen og husarbeidet, har A [kvinnen] hatt hovedansvaret. Som følge av dette har hun i store perioder bare hatt lønnet arbeid i halv stilling, og dermed ikke hatt de samme inntekter som han og de samme muligheter for å bygge opp formue» Ekteskapets varighet blir ikke vektlagt som et selvstendig moment som i seg selv veier den ene eller andre retningen, men blir brukt som en forklaring eller begrunnelse for at kvinnen har vært hjemme med barn og vært deltidsansatt, mens ektefellen har hatt andre muligheter til å bidra økonomisk i disse årene. Det samme ser vi i de to andre høyesterettsdommene. Det er ikke uttalt noe sted hva som regnes som et kortvarig eller langvarig ekteskap. I de tre høyesterettsdommene blir det nevnt hvor lenge ekteskapene har vart. I Selvbyggerprosjekt (Rt. 25 Holmøy/Lødrup (2001) s. 310. 26 NOU 1987 nr. 30 side 147. 27 Fremgangsrik forretningsmann (Rt. 1999 s. 718), Proformasaken (Rt. 2000 s. 1487) og Selvbyggerprosjekt (Rt. 2006 s. 833). 13
2006 s. 833) blir 17 år omtalt som et langvarig ekteskap 28. Proformasaken (Rt. 2000 s. 1487) og Fremgangsrik forretningsmann (Rt. 1999 s. 718) nevner ikke hvorvidt ekteskapene på henholdsvis 18 og 10 år anses som langvarige eller kortvarige. 2.2.3 Forhold ved inngåelsen og senere forhold Det er uttalt i forarbeidene at både forhold som forelå ved inngåelsen og senere forhold kan vektlegges i urimelighetsvurderingen. Dette kan altså være andre forhold enn de rene økonomiske forhold. Alle forhold av betydning i den enkelte sak kan tillegges vekt i den konkrete urimelighetsdrøftelsen. Det er ikke opplistet noen retningslinjer eller typetilfeller i juridisk teori. Eventuelle forhold av betydning for hvorvidt ektepakten er urimelig for en av partene vil komme på spissen i det konkrete saksforholdet. Andre forhold av betydning for om en ektepakt er urimelig for en av partene, kan for eksempel være om partene har barn sammen, og hvor mange barn de har. Det faktum at partene har barn sammen får ikke avgjørende vekt i noen av de tre høyesterettsdommene, men det er likevel et forhold som nevnes i alle sakene. Hvorvidt partene har barn nevnes også i nesten alle lagmannsrettsdommene. Hvorvidt partene har barn blir som oftest nevnt i sammenheng med at den ene parten har arbeidet mindre eller hatt hovedomsorg for barna. Men som vi skal se i noen av lagmannrettsdommene blir et høyt antall barn nevnt på en måte som kan virke som dette i seg selv taler for eller mot urimelighet. Forholdene ved avtaleinngåelsen kan også vektlegges. Dersom den ene parten har følt seg presset eller tvunget til skrive under ektepakten, eller følt seg maktesløs i diskusjonen om hvorvidt det skal inngås ektepakt, kan dette tillegges vekt i urimelighetsvurderingen. I Selvbyggerprosjekt (Rt. 2006 s. 833) la Høyesterett til grunn at kvinnen hadde blitt utsatt for press fra sin ektefelle. Presset kvinnen ble utsatt for i forbindelse med inngåelsen av ektepakten måtte anses som en tilblivelsesmangel som må[tte] tillegges vekt ved rimelighetsvurderingen etter ekteskapsloven 46 andre ledd.» 28 I dommens avsnitt [46]. 14
2.3 Oppsummering Lempningsregelen i el. 46 andre ledd tar sikte på urimelige avtaler. Dersom ektepakten anses urimelig, kan den helt eller delvis tilsidesettes, eller den ene parten kan bli tilkjent et beløp fra den andre. Utgangspunktet for drøftelsen er at en av ektefellene blir urimelig dårlig økonomisk stilt på tidspunktet for skilsmissen. De viktigste momentene som inngår i urimelighetsdrøftelsen er ektefellens egen formue og inntektsevne, hvordan ektefellene har bidratt under samlivet og ekteskapets varighet. Forhold ved avtaleinngåelsen og etterfølgende forhold kan også tillegges vekt. Det er ikke gitt en uttømmende liste for hvilke momenter som kan vektlegges i urimelighetsvurderingen. 15
3 Lagmannsrettsdommene 3.1 Presentasjon av domsmaterialet På lovdata finnes det 36 dommer som behandler spørsmål om urimelige ektepakter etter ekteskapslovens ikrafttredelse 1. januar i 1993. 29 Det store flertallet av disse behandler ekteskapsloven 46 andre ledd. Noen av dommene går ikke konkret inn på el. 46 andre ledd, men behandler ektepakters urimelighet etter avtaleloven 36 30, eller etter ulovfestet grunnlag som bristende forutsetninger eller proforma. Hvorvidt ektepakten er urimelig er sjeldent den eneste problemstillingen i saken. Bare fire dommer behandler kun ekteskapsloven 46 andre ledd. I det klare flertallet av dommene kommer spørsmålet om ektepakten er urimelig etter el. 46 andre ledd som en subsidiær drøftelse, eller som en av mange anførsler i en sak om skifteoppgjør. Der hvor el. 46 andre ledd er en subsidiær drøftelse etter anførsel om ugyldighet på annet grunnlag, som f.eks. el. 54, avtaleloven 33, eller at avtalen var proforma, er anførselen at dersom retten skulle komme til at ektepakten er gyldig inngått, må den likevel anses ugyldig på grunnlag av at den er urimelig etter el. 46 andre ledd. I omlag 1/4 av dommene er urimelighet etter el. 46 andre ledd anført som den prinsipale anførselen, og vederlag etter el. 63 og 73 blir drøftet subsidiært. I noen saker blir også spørsmål om ektefellebidrag etter 79 anført subsidiært, eller i tillegg. Tendensen er at det skal mye til for å få en ektepakt kjent ugyldig i lagmannsretten. Det er seks ektepakter som blir satt helt eller delvis til side på grunnlag av el. 46 andre ledd, og fem ektefeller får tilkjent vederlag fra den andre etter 46 andre ledd. I tillegg er det en dom hvor lagmannsretten setter en ektepakt til side, uten klart å si hvorvidt det er på grunnlag av el. 46 andre ledd eller fordi de anser særeiemidlene som oppbrukt, eller en kombinasjon av disse grunnlagene. 31 Det er dessverre ikke innenfor oppgavens ramme å omtale alle dommene. Jeg har derfor omtalt dommer som kan stå som eksempler for materialet jeg har gått gjennom. 29 En fullstendig liste over de 36 lagmannsrettsdommene i utvalget følger vedlagt, se Vedlegg. 30 Dette er ektepakter som innebærer gaveoverføringer. 31 Ungt ektepar (LG-2000-490). 16
3.2 Geografiske forskjeller Omfanget av saker om ugyldige ektepakter på grunnlag av urimelighet varierer fra lagdømme til lagdømme. Færrest saker har Eidsivating lagmannsrett med kun én sak, og Frostating har to saker og Hålogaland har to saker. Agder har fire saker, Gulating lagmannsrett har 13 saker, og Borgarting har 14. Fordi det er tale om så få dommer, er det vanskelig å si om det er rene tilfeldigheter eller andre grunner til fordelingen mellom de ulike lagdømmene. Det ser likevel ut som fordelingen mellom lagtingene har en viss tilknytning til befolkningstallet de ulike lagtingene dekker. Gulating og Borgarting er de to største lagdømmene i Norge, og de har også flest saker om el. 46 andre ledd. Agder har fire saker mot Eidsivating med én sak og Frostating med to saker, selv om disse lagdømmene er omtrent like store. Det minste lagdømmet i befolkningstall er Hålogaland, og der har de to saker. 3.3 Hvem tar saken til retten? I 32 av 36 dommer er partene tidligere ektefeller. En av ektefellene mener at ektepakten er urimelig eller ugyldig, mens den andre er uenig. I to dommer er den ene parten den gjenlevende ektefellen, mens den andre parten er avdøde ektefelles arvinger. To dommer er erstatningssaker mot advokater. Her er den ene parten den part som har lidt tap på grunn av en ektepakt som senere viste seg å være ugunstig, ugyldig eller urimelig, og den andre parten er advokaten (eller dennes erstatningsselskap) som bistod i eller rådet til opprettelsen av ektepakten. Jeg avgrenser mot erstatningssakene mot advokatene på grunn av ordbegrensningen i oppgaven. I sakene hvor partene er tidligere ektefeller er det flere ting som er spennende å se på. I 18 av sakene var det mannen som kom ugunstig ut av ektepakten, og i 14 saker var det kvinnen som kom ugunstig ut av ektepakten. Det vil si omlag 60% menn mot 40% kvinner som «tapte» på ektepakten. For å vise utviklingene i sakene fra tingretten til lagmannsretten, har jeg laget noen matriser. Jeg har brukt utvalget på 32 dommer hvor partene er tidligere ektefeller. Jeg har kun sett på delen av rettsaken som handlet om ektepaktens urimelighet. I matrisene står det «medhold», og betyr at denne parten fikk medhold i sin anførsel om ektepaktens urimelighet. Videre har jeg for enkelhets skyld kalt sakene der hvor begge delvis fikk medhold, eller ingen fikk medhold, «ingen fikk medhold». Dette blir således en noe overfladisk fremstilling, men de tydeliggjør poengene jeg forsøker å få frem. 17
Figur 1 ektepakt vs. tingrett K medhold tingrett M medhold tingrett Ingen fikk medhold Totalt M* tapte på ektepakt* 15 2 1 18 K* tapte på ektepakt 7 6 1 14 totalt 22 8 2 32 * M = mann, K = kvinne, og «tapte på ektepakt» betyr at parten kom ugunstig ut etter ektepakten, at parten tapte på at ektepakten ble opprettet. Som vi ser av figur 1 er det stor forskjell på hvem som får medhold i tingretten. Kvinnene får medhold i 22 saker, og mennene som får medhold i åtte saker. Av de 18 ektepaktene der mennene kom ugunstig ut, tapte de 15 saker i tingretten. Det tilsvarer 83%. Av de 15 ektepaktene hvor kvinnene kom ugunstig ut av, tapte seks i tingretten. Det tilsvarer 43 %. Mennene taper altså i mye større grad enn kvinnene i tingretten. Selv om domsmaterialet er for lite til å gjøre en kvantitativ analyse, kan det gi utrykk for tendensene i praksis. Figur 2 tingrett vs. lagmannsrett K medhold LR* M medhold LR Ingen fikk medhold Totalt M medhold TR* 4 4 0 8 K medhold TR 19 3 0 22 Ingen fikk medhold 0 1 1 2 totalt 23 8 1 32 * TR står for tingrett, men omfatter også byrett og skifterett. LR står for lagmannsrett. Figur 2 viser hvordan saken utvikler seg fra tingretten til lagmannsretten. Av åtte saker hvor mannen fikk medhold i tingretten, får 50% nytt resultat (kvinnen vinner) i lagmannsretten. Av 22 saker kvinnen vant i tingretten får tre saker nytt resultat (mannen vinner) i lagmannsretten. Dette tilsvarer 3,5 %. Her er det en stor forskjell mellom menn og kvinner. Det er også flere kvinner enn menn som vinner i lagmannsretten. Kvinner vinner 23 av 32 saker som tilsvarer 72 %, mot åtte saker hvor mannen vinner, som tilsvarer 25 %. Figur 3 - tingrett vs. anke K anket M anket Begge anket Totalt M medhold TR 8 0 0 8 K medhold TR 0 20 2 22 Ingen fikk medhold 1 1 0 2 totalt 9 21 2 32 Figur 3 viser oss hvem som anker sakene fra tingretten til lagmannsretten, og også her ser vi at forskjellene mellom menn og kvinner er stor. Figur 3 sier ikke så mye i seg selv, da det er 18
naturlig at den parten som taper saken i tingretten er den som anker saken til lagmannsretten. Hvis man ser figur 3 i sammenheng med figur 2 og figur 1, ser vi at det er disproporsjonalt hvor mange saker som fra begynnelsen har gått ut over mannen som ender opp i lagmannsretten. Mannen anker sakene hvor de i utgangspunktet kom dårlig ut av ektepakten og tapte i tingretten. De anker også sakene hvor det i utgangspunktet var kvinnen som kom dårlig ut av ektepakten, og kvinnen vant i tingretten. Man kan si at de fleste sakene for lagmannsretten har blitt anlagt av menn. Hvorvidt dette er tilfeldig eller ikke er vanskelig å si når det kun foreligger 32 dommer for lagmannsretten hvor det er to ektefeller som står mot hverandre i spørsmålet om en ektepakt er urimelig. Det er uansett verdt å legge merke til, særlig også når det videre skal belyses hva slags type saker som kommer opp for lagmannsretten. 3.4 Hva avtales i ektepaktene? I over 2/3 av ektepaktene har partene avtalt delvis særeie. Som oftest gjelder det boliger, eiendommer og/eller biler som blir gjort til en av partenes særeie. De resterende dommene er det avtale om fullstendig særeie, og ofte er det også i disse ektepaktene spesifisert hva som er særeie for den enkelte. Innholdet i ektepaktene varierer også etter hvem av partene som blir begunstiget etter avtalen. I ektepaktene hvor kvinnen kommer ugunstig ut er det oftest avtalt fullstendig særeie, at en bolig eller tomt er gjort til mannens særeie, eller at mannens næringsvirksomhet og/eller aksjer er gjort til hans særeie. Dommene viser at fullstendig særeie i større grad påvirker kvinnen økonomisk enn tilfellet er for mannen. Dette er fordi kvinnene i disse sakene har vært hjemme med barn, og/eller jobbet redusert eller deltid i perioder, eller gjennom hele ekteskapet. Samtidig har mannen vært den som har sikret seg økonomisk, for det første gjennom å tjene penger gjennom arbeid, men også ved å betale ned på boliglån. Ved skifteoppgjøret står kvinnen ofte uten økonomisk sikkerhet på grunn av ektepakten om særeie. Dette gjelder også i sakene hvor det er avtalt delvis særeie, hvor boligen, tomten eller mannens næringsvirksomhet har blitt gjort til hans særeie. Selv om det i utgangspunktet er felleseie, eller kvinnen også har fått noe som sitt særeie, viser dommene at hun likevel sitter igjen med mindre enn mannen. Dette er spesielt synlig i sakene hvor boligen er mannens særeie, og er det eneste aktiva av verdi ved skifteoppgjøret. Saksforholdet i Fembarnsmor (LH-2006-14220) er illustrerende. Ektepakten ble kjent urimelig, og kvinnen ble tilkjent et vederlag fra mannen på 400.000 kroner jfr. el 46 andre 19
ledd andre punktum. Ektefellene hadde avtalt at eiendommen med påfølgende hus skulle være mannens særeie. Kvinnen skulle ha krav på 50 % av den til enhver tid nedbetalte delen av lånet på huset. Ellers skulle det ektefellene ervervet ved arv eller gave være deres eget særeie, og avkastning av særeie skulle bli særeie. Ellers skulle det være felleseie. Dersom ektepakten ble lagt til grunn ved skifteoppgjøret, ville kvinnen fått utbetalt 265.00 kroner av husets nettoverdi som var 2 124.000 kroner. Mannen ville fått de resterende verdiene. Det ble vektlagt at ekteskapet hadde vart i 21 år, og at partene hadde fem felles barn hun hadde vært hjemme med, og ellers jobbet deltid. Før de underskrev ektepakten hadde også kvinnen passet mannens særkullsbarn. Hun hadde således frigjort tid slik at han fikk bygget huset, og opparbeidet seg en sameierdel i huset på grunnlag av dette. Ektepakten innebar dermed en formuesoverføring fra henne til ektemannen da hun signerte. I tillegg til å få fem barn, hadde kvinnen vært utsatt for fire avbrutte svangerskap. Hun hadde måttet takke nei til en stilling som daglig leder i en klesbutikk fordi hun ikke hadde mulighet til dette i tillegg til å passe barna. Det ble også vektlagt at mannen hadde gått inn for å sikre seg økonomisk i tilfelle samlivsbrudd, mens kvinnen ikke hadde hatt mulighet til dette. I ektepaktene hvor menn kommer dårligst ut, er det som oftest avtalt at verdier blir overført til konas særeie. Verdiene er ofte felles bolig eller deler av felles bolig, penger på konto, eller andre ting av stor verdi. Disse blir overført til kvinnens særeie enten for å gi henne en gave, men oftest for å beskytte midler fra pågang fra tredjemenn. De anfører ofte at avtalen er proforma, eller at ektepakten har blitt urimelig for dem når formålet var å beskytte familien. En slik sak er Bilmekaniker (LB-2011-105217). Ektepakten ble ikke kjent urimelig, jfr. el. 46 andre ledd. Ektefellene vært gift siden 1970, og mannen, som opprinnelig var bilmekaniker, hadde drevet ulike former for næringsvirksomhet innenfor bilindustrien. Partene opprettet en ektepakt i 1993 med fullstendig særeie. Eiendommen med innbo og løsøre, samt bankinnskudd i hennes navn ble gjort til konas særeie. Partene var enige om at dette ble gjort for å sikre boligen mot mannens kreditorer. Aksjene i mannens firma og bankinnskudd i hans navn ble gjort til hans særeie. Arv og gaver skulle også bli særeie. Mannen ble etterhvert uføretrygdet, og måtte selge firmaet. Han hadde også gitt betydelige pengegaver til partenes felles barn. Ved skifteoppgjøret ble ektepakten lagt til grunn, og mannen sto uten midler mens kona blant annet hadde rett til en gjeldfri leilighet. Mannens anførsler om at ektepakten var urimelig for ham ble ikke tatt til følge av lagmannsretten. Lagmannsretten gikk gjennom den økonomiske situasjonen ektefellene befant seg i da ektepakten ble inngått, de eiendeler som var i behold da samlivet ble brutt, økonomien under 20
ekteskapet og hvordan ektefellene innrettet seg under samlivet. De kom til at ektepakten ikke var urimelig på bakgrunn av den konkrete gjennomgangen. 32 3.5 Særlig om proforma I seks av sakene blir proforma anført som ugyldighetsgrunnlag. I bare én sak blir avtalen ansett som proforma. Proforma-drøftelsen blir av og til drøftet før retten går inn på ugyldighet etter el. 46 andre ledd, og av og til som en del av 46 andre ledd-drøftelsen. I de 36 lagmannsrettsdommene er det er utelukkende menn som anfører at ektepaktene er proforma. I alle sakene hvor ektefellen anfører at det er proforma har de overført en del av boligen eller hele boligen til kvinnen for å beskytte seg mot ulike former for pågang fra tredjemann. Saken Vietnam (LF-2016-92006) er illustrerende for hva lagmannsretten vektlegger i proforma-vurderingene. Ektepakten ble ikke ansett som proforma. Ektefellene var opprinnelig fra Vietnam, men hadde bodd lenge sammen i Norge. Han drev eget firma med utleie av eiendom, mens hun hadde jobb på sykehus. På grunn av økt kreditorpågang fryktet ektefellene at det ville bli tatt utlegg i huset. De opprettet derfor en ektepakt hvor partenes felles bolig ble gjort til kvinnens særeie. Ved skifteoppgjøret anførte ektemannen at ektepakten var ugyldig fordi den var proforma, og mente det hadde vært avtalt at ektepakten bare gjaldt utad. Lagmannsretten viste i denne saken først til Rt. 1956 s. 913. Her lot Høyesterett det stå åpent om det var lovlig adgang til å avtale at et gyldig særeie overfor kreditorene ikke skulle gjelde ved et eventuelt skifte mellom ektefellene. Deretter så de til Tilleggsavtale (Rt. 1990 s. 206) hvor ektepakten ble ansett som proforma fordi ektefellene hadde en annen skriftlig tilleggsavtale seg imellom at ektepakten ikke skulle gjelde ved samlivsbrudd. Lagmannsretten la til grunn at ektemannen i Vietnam ikke kunne bevise at det forelå en slik avtale mellom partene, og at avtalen således ikke kunne godtgjøres å være proforma. Lagmannsretten mente at det ikke holdt at ektepaktens formål var å verne familien mot kreditorene, så lenge det ikke forelå en annen innbyrdes avtale som godtgjorde at ektepakten var proforma. Mangel på en innbyrdes avtale ble også avgjørende mot at ektepakten ble ansett som proforma i Studenten (LF-1995-706). Partene inngikk ekteskap på et tidspunkt hvor mannens skifteoppgjør fra tidligere ekteskap enda ikke var avsluttet. Han var i arbeid, mens kvinnen var student. I dette tilfellet hadde ektemannen i tillegg til å gi sin nye kone sameiedel i alle hans eiendeler, overført hytta til hennes særeie ved ektepakt. Da det kom til samlivsbrudd anførte han at avtalen måtte anses som proforma. For det første mente han at ektepakten ble 32 Mer om denne dommen i pkt 4.1. 21
opprettet for å sikre den nye kona ved hans død, den skulle ikke få virkninger ved en eventuell skilsmisse. For det andre ble den opprettet for å sikre seg selv og sin nye kone mot eventuelle krav som ville oppstå i skifteoppgjøret etter sitt forrige ekteskap. Lagmannsretten uttalte i Studenten, i likhet med det som uttaltes i Vietnam (LF-2016-92006) at: «For å bevise proforma [er det] ikke tilstrekkelig å påvise at ektepaktene var opprettet i en bestemt hensikt. Det må også påvises at den reelle avtalen mellom partene var at ektepaktene ikke skulle legges til grunn dersom de gikk fra hverandre.» Fordi ektemannen ikke kunne sannsynliggjøre at det forelå en underliggende avtale mellom ektefellene om at ektepaktene ikke skulle legges til grunn ved skilsmisse, ble anførselen om tilsidesettelse på grunn av proforma ikke gitt medhold. I Proformasaken LR (LA-1999-626) kom lagmannsrettens flertall frem til at ektepakten var ugyldig fordi den var proforma. Partene giftet seg i 1986, og opprettet ektepakt med fullstendig særeie. Mannen hadde i forbindelse med sin næringsvirksomhet stor kreditorpågang i årene 1995-96. Ektefellene opprettet derfor en ny ektepakt i 1996 hvor de avtalte at de skulle ha felleseie, og at vesentlige deler av mannens særeie ble overført til kvinnens rådighetsdel av felleseiet. Mannen hevdet at partene, med advokaten som vitne, hadde inngått en muntlig tilleggsavtale som gjorde hele ektepakten ugyldig. Hvorvidt det forelå en muntlig avtale, var det som skilte flertallet fra mindretallet. Flertallet la til grunn at advokaten gjorde partene oppmerksomme på at de ved et eventuelt skifteoppgjør kunne risikere at ektepakten ville bli lagt til grunn for formuesdelingen men at partene hadde bagatellisert problemet. Kvinnen «uttalte at det ikke var noen fare idet hun i en sånn situasjon selvsagt ikke ville misbruke ektepakten». Advokaten «hadde det klare inntrykk av at partenes felles forutsetning var at ektepakten ikke skulle ha virkning mellom dem.» Flertallet la avgjørende vekt på at ektefellenes felles formål var å hindre kreditorpågang, og at hustruens uttalelse måtte anses som en bindende avtale. Mindretallet var uenig at ektepaktene kunne kjennes ugyldige på grunn av proforma. Kvinnens uttalelse på advokatkontoret da ektepakten ble signert hadde ikke rettslige virkninger i den utstrekning at ektepakten måtte anses som ugyldig. Den kunne anses som en moralsk forpliktelse til å ikke misbruke grunnbokshjemlene ektepakten ga henne tilgang til. Dette kunne ikke være det samme som at ektepakten ikke skulle gjelde ved en eventuell skilsmisse. Mindretallet tok utgangspunkt i at en gyldig ektepakt kun kan endres ved ny ektepakt, og det dermed måtte mer til enn en muntlig bemerkning for å gjøre den ugyldig. Dersom det forelå en avtale mellom ektefellene, måtte ektemannen kunne bevise dette utover 22
uttalelsen til hustruen på kontoret. I tillegg stilte mindretallet spørsmål ved at flertallets syn åpnet en mulighet for at en ektefelle kunne «dobbeltsikre seg»: «[V]ed å inngå en muntlig tilleggsavtale som han eller hun vet vil gjøre en samtidig inngått ektepakt ugyldig. Tilleggsavtalen holdes hemmelig overfor kreditorene, men i en gitt situasjon kan den benyttes overfor den annen ektefelle. Dermed oppnås det som ellers ikke på lovlig måte kan avtales - nemlig at i forhold til kreditorene eier ektefellen intet, i forhold til den annen ektefelle eier han eller hun kanskje det hele. Det er etter mindretallets syn åpenbart at A overfor kreditorene om nødvendig ville ha påberopt seg den ektepakten han nå vil ha kjent ugyldig.» Kvinnen anket saken til Høyesterett og fikk medhold. I Proformasaken (Rt. 2000 s. 1487) sluttet Høyesterett seg til mindretallet i lagmannsretten. Advokaten hvis uttalelse i lagmannsretten om at «partenes felles forutsetning var at ektepakten ikke skulle ha virkning mellom dem», hadde under bevisopptaket for Høyesterett forklart at han ikke kunne huske å ha sagt dette. Det var således mindretallets gjengivelse av hans forklaring som var den riktige. Retten uttalte: «I likhet med lagmannsrettens mindretall legger jeg til grunn at den forståelse partene hadde, i alle fall ikke gikk lenger enn til at felleseieordningen og gaveoverføringen skulle reverseres til den tidligere særeieordning så snart forholdet til Bs kreditorer var ordnet. En reversering måtte i tilfelle skje ved at det ble inngått en ny ektepakt. Etter mitt syn kan denne forståelse ikke likestilles med en avtale om at ektepakten ikke skulle ha virkning mellom ektefellene». 33 Høyesterett anså ektepakten som en gaveoverføring fra mannen til kvinnen, og som en avtale om formuesforholdet. Retten la til grunn at ektepakten hadde reell virkning også innad mellom ektefellene. Ektepakten ble etter dette ikke ansett å være proforma. Høyesterett gikk dermed over til å vurdere hvorvidt ektepakten var urimelig etter avtaleloven 36 og ekteskapsloven 46 andre ledd. Ved å se på lagmannsrettsdommene i sammenheng med Tilleggsavtale (Rt. 1990 s. 206) og uttalelsene i Proformasaken (Rt. 2000 s. 1487), kan det konkluderes med at det skal svært mye til for at retten aksepterer en proforma-avtale. Det holder ikke at formålet først og fremst var kreditorvern. Det må også være enighet mellom partene at avtalen ikke skulle ha noen realitet for ektefellene innad, og det må foreligge en klar avtale. 33 Side 1491 i dommen. 23