Skjevdeling etter ekteskapsloven 59 første og andre ledd.

Transkript

1 Skjevdeling etter ekteskapsloven 59 første og andre ledd. Deling av ektefellers samlede formue ved separasjon/skilsmisse. Gjennomgang av skjevdelingsregelen med hovedvekt på de beregningstekniske problemer. Kandidatnummer: 618 Leveringsfrist: Antall ord: 16636

2 Innholdsfortegnelse 1. Innledning Introduksjon Videre fremstilling og avgrensning av oppgaven Begrepsavklaringer Rettskildefaktorene 4 2. Likedeling og bakgrunn for skjevdelingsregelen Likedeling Bakgrunn for skjevdelingsregelen 6 3. Skjevdeling kontra særeie 8 4. Grunnvilkår for skjevdeling Skjevdeling må kreves Kan skjevdelingsretten være frafalt? Verdikrav Ektefellen må være eier av verdiene Klart kan føres tilbake til og bevisbyrden 16

3 5. Beregningstekniske problemer Skjæringstidspunktet Verdiendringer Er midlene en gave eller et lån? Ombyttede og sammenblandede midler Ombyttede midler Sammenblandede midler Forbrukte midler Avkastning Påkostninger/arbeidsinnsats Skjevdelingsmidler beheftet med gjeld Unntak for skjevdeling etter el. 59 andre ledd Åpenbart urimelig resultat Praktisk betydning og rettferdsbetraktninger Statistikk Et likestillingsperspektiv Avsluttende bemerkninger Kildehenvisninger 50

4 1. Innledning 1.1 Introduksjon I Norge kan ektefeller kreve skjevdeling av verdier ved ekteskapets opphør. Et opphør av ekteskapet kan skje ved separasjon og skilsmisse (jf. el. 57) eller ved den ene ektefellens død (jf. el. 77). Skjevdeling er et unntak fra lovens hovedregel om likedeling (jf. el. 58 første ledd) hvor ektefellenes formuer skal deles likt ved ekteskapets opphør. En ektefelles rett til skjevdeling er hjemlet i lov av juli nr. 47 om ekteskap 59. Ekteskapsloven (heretter el.) 59 første og andre ledd hvor det heter at; Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen Vil retten til å utta midler etter første ledd føre til et åpenbart urimelig resultat, kan den helt eller delvis falle bort. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien. Skjevdeling kan beskrives som retten en ektefelle kan ha til å holde verdier utenfor delingen ved separasjon eller skilsmisse. Regelen kommer også til anvendelse ved et skifte etter den ene ektefelles død. Det er imidlertid viktig å merke seg at skjevdeling er en rett ektefellene kan ha, dersom visse vilkår er oppfylt (se pkt. 4). Dette vil nærmere bestemt si at en ektefelle kan ha rett til å holde verdier han eller hun hadde før ekteskapet ble inngått utenfor delingen. Skjevdelingen kan også gjelde verdier en ektefelle har fått i arv eller gave fra andre enn ektefellen under ekteskapet. Skjevdeling er kun et verdikrav, hvilket betyr at fysiske gjenstander ikke går inn under skjevdelingsretten. Naturalutlegg må derfor kreves etter reglene i el. kapittel 13. Skjevdelingsmidlene fordeles etter regler som ligger mellom reglene for særeie og likedelingsreglene for felleseie. 1 1 Kirsti Strøm Bull (heretter Bull), JURK 1999 «Skjevdeling noen kritiske kommentarer til dagens regler» s. 24 1

5 Ekteskapsloven gjelder kun for ektefeller, altså partnere som har formalisert sitt forhold gjennom lovlig vigsel. Det faktum at mange samboerskap ligner svært mye på et ekteskap, kan ikke begrunne en analogisk anvendelse av ekteskapsloven. 2 Sameieloven gjelder for de partnere som sammen erverver fast eiendom, og husstandsfellesskapsloven gir samboere en viss sikkerhet. Ellers reguleres samboeres rettsstilling av rettspraksis. 1.2 Videre fremstilling og avgrensning av oppgaven I denne oppgaven vil jeg gi en rettsdogmatisk fremstilling av skjevdelingsretten, hva den betyr for ektefellene og hvordan den gjennomføres i praksis. Hovedtyngden av oppgaven vil dreie seg om de mange rettstekniske utfordringer skjevdelingsregelen skaper i praksis. Oppgaven avgrenses mot en gjennomgang av el. 59 tredje og fjerde ledd, og til å kun omfatte skjevdeling ved separasjon og skilsmisse. Skjevdeling ved død vil således ikke bli behandlet, men problemene er i hovedsak de samme. Forskjellene er minimale. Jeg har i tillegg besluttet å utelate en komparativ sammenligning med andre nordiske lands ekteskapsrett. Grunnen til dette er for det vesentlige at det foreligger relativt store forskjeller mellom norsk og de øvrige nordiske lands rett. Oppgavens omfang begrenser helt enkelt muligheten til å gå gjennom de øvrige lands lover og forarbeider. Når det er sagt, viser rettsutviklingen at skjevdeling har fått gradvis større betydning også utenfor Norge. De andre nordiske land har imidlertid en relativt snever adgang til skjevdeling sammenlignet med norsk rett. 3 Danmark innførte en regel om skjevdeling i 1963 (jf. SKL. 69a) og Sverige i 1973, senere revidert i 1983 (jf. ÄktB kap. 12 1). Det vil først gis en oversikt over lovens hovedregel om likedeling (jf. el. 58), skjevdelingsregelens (jf. el. 59) bakgrunn og de grunnleggende vilkår for skjevdeling. Videre vil oppgaven omhandle rettstekniske problemer ved beregning av skjevdelingskravets verdimessige omfang. Som en avslutning vises det til noe statistikk knyttet til oppgavens tema, et likestillingsperspektiv og skjevdelingsregelens praktiske betydning vil bli drøftet. 2 Peter Lødrup og Tone Sverdrup Familieretten 8. utgave (heretter Lødrup/Sverdrup) s Torstein Frantzen (heretter Frantzen), FAB 2004 Peter Lødrup: nordisk arverett. Anders Agell Nordisk äktenskäpsrett avsnitt 4.4 2

6 1.3 Begrepsavklaringer Likedeling defineres som ektefellenes samlede formue som i utgangspunktet skal fordeles likt ved ekteskapets opphør, etter at det er gjort fradrag for gjeld. Hvis ektefellene sammen er ansvarlige for gjeld kan den enkelte gjøre fradrag for gjeld som han eller hun hefter for (jf. el. 58 første ledd). Felleseie er et begrep som volder mange misforståelser. Mange tror felleseie innebærer et sameie. Slik er det ikke. Begrepet sier ingenting om eierforholdet til verdiene, kun noe om hvordan de skal fordeles ved ekteskapets opphør. Felleseie kan beskrives som de verdier som i utgangspunktet er gjenstand for likedeling ved ekteskapets opphør. Dette er verdier som ektefellene eide ved ekteskapets inngåelse, og verdier som de har ervervet under ekteskapet. De enkelte eiendeler kan i mange tilfeller også være gjenstand for skjevdeling, og kan eies av den ene eller av begge ektefellene. Sameie foreligger der to eller flere personer eier noe sammen. I denne oppgaven vil det dreie seg om to ektefeller, selv om sameie også kan foreligge mellom parter utenfor ekteskap. Sameierne har samme rett til å råde over eiendelen både faktisk og juridisk. Råderett vil si at en ektefelle har full disponeringsrett over gjenstanden, men ikke nødvendigvis eierskap. Ekteskapet medfører ingen endringer i en ektefelles rett til å råde over det han eller hun eide da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet, med mindre annet er bestemt (jf. el. 31 første ledd). Ektefellene hefter bare for egen gjeld (jf. el. 40). Særeie er en bindende avtale som inngås mellom ektefellene. Avtalen kan omhandle eierskap for verdier eller gjenstander ektefellene tar med seg inn i ekteskapet eller senere erverver. Særeie har rettsvirkning både for natural- og verdikrav. Ektefellene kan eie ting i sameie selv om det foreligger et særeie, eller den ene ektefellen kan ha fullstendig eneeie. Det kan også bestemmes at arv og gave skal være mottakers særeie. En ektefelle har ikke krav på å sitte i uskifte med den avdøde ektefelles særeie med mindre det er bestemt ved ektepakt (jf. arveloven 9 andre ledd). 3

7 1.4 Rettskildefaktorene Oppgavens mest sentrale rettskildefaktor er naturlig nok ekteskapsloven som styrer det økonomiske oppgjøret mellom ektefeller ved ekteskapets opphør. De sentrale forarbeidene er Ekteskapslovutvalgets innstilling til ny ekteskapslov del II (NOU 1987:30) og Justis- og politidepartementets odelstingsproposisjon nr. 28 ( ). Disse rettskilder blir tillagt vekt ved anvendelse og tolkning av loven. Som et rettskildemessig poeng må det likevel bemerkes at forarbeidene til ekteskapsloven nå er 30 år gamle, og at forarbeider med tiden mister sin praktiske betydning. I dag vil hovedfokuset, utenom loven, være rettspraksis og juridisk teori. Den sentrale litteraturen om ekteskapsloven er Peter Lødrup og Tone Sverdrup «Familieretten» 8. utgave Oslo 2016, Thomas Eeg Delingen av ektefellers formuer ved separasjon og skilsmisse Bergen, 2006 og Vera Holmøy og Peter Lødrup Ekteskapsloven og enkelte andre lover med kommentarer 2. utgave Oslo, Det er kommet ut en 3. utgave av Holmøy og Lødrups Ekteskapsloven med kommentarer fra Boken omfatter imidlertid kun de 55 første paragrafene i loven, og er således ikke dekkende for oppgaven. Flere dommer fra Høyesterett er relevante for oppgaven, og det er avsagt et stort antall lagmannsrettsdommer om skjevdeling. Det er dessuten skrevet en rekke artikler angående skjevdeling. 4

8 2. Likedeling og bakgrunn for skjevdeling 2.1 Likedeling Likedelingsregelen er lovens hovedregel om delingen av verdier ved ekteskapets opphør. Verdier vil si det en ektefelle skal ha i kroner og øre. Regelen står i el. 58 første ledd. Ved likedeling er det felleseiet (se pkt. 1.3) som er gjenstand for delingen. Som utgangspunkt beholder ektefellene de eiendeler som de fullt ut eller for det vesentlige eier (jf. el. 66). I enkelte tilfeller kan det foreligge «særlige grunner» som fører til unntak etter el. 67. Det er viktig å skille mellom deling av verdiene og retten til naturalutlegg (jf. el. kapittel 13). Naturalutlegg forstås som retten til å overta for eksempel fast eiendom. En del av begrunnelsen for at likedeling skulle bestå som lovens hovedregel ved utarbeidelsen av den nye ekteskapsloven, var at i de fleste ekteskap har ikke partene midler av stor betydning ved ekteskapets inngåelse. 4 De verdier som er gjenstand for deling vil som regel være skapt i fellesskap under ekteskapet, og det synes derfor rimelig, og rettsteknisk enklere å dele dette likt. Likedeling kan beskrives som den praktiske konsekvensen av det fellesskapet og den arbeidsfordelingen ektefellene har basert sitt ekteskap på. Likedeling begrunnes også med at man kan unngå diskusjoner om hvem som har ervervet og bidratt med hva, og en potensielt komplisert identifisering av eierforhold. 5 Særlig i tilfeller hvor den ene ektefellen har vært i full jobb og den andre har vært hjemmeværende, ville det vært urimelig om denne ektefellen ikke skulle få del i overskuddet som skyldes arbeidsinntekter. Dette kan begrunnes med at i de fleste tilfeller kan det å være hjemmeværende beskrives som det å ha sitt arbeid i hjemmet. Dette kan illustreres med den kjente husmordommen fra Rt I denne saken hadde ekteparet skaffet seg enebolig ved hjelp av mannens inntekt og arbeid i fritiden. Hans kone var hjemmeværende med tre barn. Ved rettsavgjørelsen la Høyesterett til grunn at arbeid i hjemmet skal tillegges avgjørende vekt og at eiendommen måtte anses innbrakt i fellesskap. Førstvoterende uttalte at: begge ektefeller på hvert sitt felt har ytet det de kunne i den tid byggingen av huset foregikk. 4 Lødrup/Sverdrup s Ibid s

9 Dommen har lagt grunnlaget for hvordan verdien av arbeid i hjemmet skal vurderes, og åpnet for at indirekte bidrag til fellesskapet også er en viktig faktor. Dette er nå lovfestet i el. 31 tredje ledd. 2.1 Bakgrunn for skjevdelingsregelen Skjevdelingsreglen slik vi kjenner den i dag ble innført i ekteskapsloven i 1991, men det fantes en regel om skjevdeling i norsk lovgivning lenge før den tid. Regelen som i visse tilfeller åpnet for skjevdeling strekker seg så langt tilbake i tid som til Skjevdelingsretten var den gang en snever unntaksregel som sjeldent ble tatt i bruk (jf. ekteskapsloven av fjerde ledd). Hovedregelen var at ektefellene hadde felleseie og at disse verdiene var sameie mellom dem. Verdiene skulle således likedeles ved ekteskapets opphør. Den gamle lovgivningen fra 1918 bygde på en filologisk forståelse av begrepene 6, men dette ble endret i lov om ektefellers formuesforhold i I denne loven var ikke lenger utgangspunktet at ektefellene var sameiere av felleseiet. Ektefellene hadde alene råderett over de verdier han eller hun hadde brakt inn i ekteskapet eller senere ervervet, men ved en skilsmisse skulle det fremdeles foretas en likedeling. Det er ikke noe nytt at likedeling i noen tilfeller kan føre til et svært urimelig resultat. På grunn av dette var det altså mulig, allerede før ekteskapsloven av 1927, å holde visse verdier utenfor delingen ved skjevdeling. Regelen kom i enkelte tilfeller til anvendelse ved opphør av kortvarige ekteskap hvor den ene ektefellen hadde betydelige verdier. 7 Da ny ekteskapslov ble innført i 1991 ble adgangen til skjevdeling sterkt utvidet. Skjevdelingsregelen i el. 59 er den mest betydelige endringen som ble gjennomført ved loven av Ekteskapslovutvalget var delt i synet på hvor omfattende skjevdelingsadgangen skulle være. 9 Flertallet mente at det ville være urimelig at en ektefelle ikke skulle få skjevdele formue som han eller hun brakte inn i ekteskapet eller ervervet ved 6 Bull, JURK 1999 «Skjevdeling noen kritiske kommentarer til dagens regler» s Ibid s Vera Holmøy og Peter Lødrup Ekteskapsloven og enkelte andre lover med kommentarer 2. utgave 2001 s NOU 1987:30 Innstilling til ny ekteskapslov del I I (heretter NOU 1987:30) s. 78 6

10 arv eller gave. En viktig faktor for forståelsen av skjevdelingsregelens bakgrunn og utforming er samfunnets utvikling. Da den tidligere lovgivning ble vedtatt var det vanlig at kun en av ektefellene, som oftest mannen, sto for inntektene. Skilsmisse var en sjeldenhet og det forelå forholdsvis lite formue ved ekteskapets inngåelse. I dag er derimot tendensen at skilsmisseraten er høy, ekteskapene har ofte kortere varighet og vi ser et økende antall ektefeller som har vært gift tidligere. Dette presset frem en utvidet adgang til å kunne kreve skjevdeling. 10 En innvending mot den nye og mer omfattende skjevdelingsregelen var rettstekniske hensyn. 11 Begrunnelsen fra mindretallet i ekteskapslovutvalget var blant annet at rettstekniske hensyn taler sterkt i mot en alminnelig rett til skjevdeling basert på tidspunktet og måten midlene er ervervet på. 12 Når det som skal skjevdeles er verdien av formue som stammer fra midler ektefellen hadde ved ekteskapets inngåelse, kan det i ettertid oppstå problemer med å finne frem til denne verdien. For at skjevdelingsregelen ikke skal skape for mye problemer i praksis, er det viktig at de rettstekniske utfordringene ikke overses. 10 Grete K. Nielsen, FAB 2009 «Skjevdeling i et kvinneperspektiv» (heretter Nielsen) s Lødrup/Sverdrup s Ibid s

11 3. Skjevdeling kontra særeie Det kan fremstå som noe vanskelig å trekke et tydelig skille mellom skjevdeling og særeie ettersom disse økonomiske ordningene ofte tjener samme formål. I begge tilfeller blir resultatet at verdier holdes utenfor likedelingen ved en skilsmisse. En av de mest fremtredende forskjellene mellom skjevdeling og særeie, er at særeie er en skriftlig avtale mellom ektefellene i form av en ektepakt (jf. el. 42 første ledd). Dette betyr også at et særeie er mer bindende enn skjevdeling, ettersom det kun kan oppheves ved ny ektepakt (jf. el. 46 første ledd) eller lempes etter el. 46 andre ledd. Lempningsregelen i el. 46 andre ledd skal tolkes strengt jf. Rt , Rt og LG Som nevnt tidligere kan det bestemmes at arv og gave skal være mottakers særeie. Mitt inntrykk er at det har blitt svært vanlig å arve med særeie, og det er også mye fokus på dette i media. Mottakeren kan ikke endre slike bestemmelser med mindre det foreligger særskilt hjemmel for det, eller er klart forutsatt av giveren eller arvelateren (jf. el. 48). Skjevdeling på sin side er et krav som må fremsettes ved ekteskapets opphør og det stilles flere vilkår som må oppfylles. Et annet vesentlig skille mellom skjevdeling og særeie er at skjevdeling ikke utelukker uskifte, mens en ektefelle som hovedregel ikke har rett til å sitte i uskifte med den andres særeie (jf. arveloven 9 andre ledd). Særeie defineres i el. 42 første ledd og betyr helt enkelt at det en ektefelle eier eller senere erverver skal holdes utenfor delingen. Ektefellene står fritt til å begrense avtalen om særeie til å gjelde hele eller deler av formuen (jf. el. 42 andre ledd). Avtalen kan også gjøres tidsbegrenset eller betinget av at ektefellene ikke får felles livsarvinger (jf. el. 42 andre ledd). Eiendeler kan også spesifiseres som særeie og det vil da ikke herske noen tvil om at den aktuelle gjenstanden skal holdes utenfor delingen. I motsetning til særeie får ikke skjevdeling rettsvirkning for gjenstander, regelen er kun verdiorientert Peter Lødrup (heretter Lødrup), Jussens Venner 2002 Strøtanker omkring særeie og felleseie, skjevdeling og juridisk terminologi s

12 For mange faller det seg helt naturlig at hver ektefelle beholder det han eller hun eide før ekteskapet ble inngått og at verdier som er skapt under ekteskapet deles likt. Dette er imidlertid ikke alltid tilfelle. Enkelte ganger kan det være nødvendig for en ektefelle å opprette særeie for verdier skapt under ekteskapet. Eksempler på dette kan være der en ektefelle starter egen næringsvirksomhet eller hvor en av eller begge ektefellene har særkullsbarn. Skjevdeling inkluderer retten til å holde utenfor delingen arv og gaver gitt fra andre enn ektefellen (jf. el 59 første ledd). En del av begrunnelsen for innføringen av skjevdelingsordningen i 1991 var nettopp at giver/arvelater ikke lenger skulle trenge å bestemme at gaven/arven skulle være mottakerens særeie Sverdrup, FAB 2013 Likheter og forskjeller mellom særeie og skjevdeling s

13 4. Grunnvilkår for skjevdeling 4.1 Skjevdeling må kreves En av partene må kreve fullstendig eller delvis skjevdeling for å unngå lovens normalordning om likedeling. Dette fremgår tydelig av ordlyden i el. 59 (1) og det forutsettes dessuten i forarbeidene. 15 Det har vært diskutert om skjevdeling burde være utgangspunktet ved et oppgjør, men det har blitt vedtatt at det må kreves. Argumentene for dette var at man ved skjevdeling ofte støter på en del rettstekniske problemer og at det i de fleste tilfeller er mer praktisk med likedeling, som for eksempel i tilfeller hvor ektefellene har brakt inn omtrent like mye midler 16. Det er dessuten ofte mest naturlig for ektefellene med likedeling av verdier. Skjevdeling kan også kreves ved den ene ektefelles død, men ikke ved skifte av et uskiftet bo (jf. el. 77 første ledd) Kan skjevdelingsretten være frafalt? Ektefellene kan ved ektepakt (jf. el. 44) avtale at regelen om skjevdeling i el. 59 ikke skal gjelde ved et senere skifteoppgjør. På akkurat samme måte som ved avtale om særeie, kan ektepakten begrenses til å gjelde hele ektefellenes formue, eller deler av den (se pkt. 3). Avtalen kan gjelde begge ektefellenes formue, og den kan gjøres betinget av at delingen skjer på et bestemt tidspunkt, eller av at ektefellene får felles livsarvinger (jf. el. 44 andre ledd). 17 Både ved skilsmisse og død kan det stilles spørsmål om det foreligger en underforstått innfortolkning av fraskrivelse av skjevdelingsretten. Ektefellen har kun rett til å sitte i uskifte med avdødes særskilte livsarvinger, særkullsbarn og deres avkom, hvis de gir sitt samtykke (jf. al. 10). Der særkullsbarn krever sin arv straks kan spørsmålet oppstå om en ektepakt om eksempelvis et skilsmissesæreie, skal oppfattes som fullstendig likedeling ved skifte når den ene ektefelle dør Ot.prp.nr.28 ( ) Om lov om ekteskap (heretter prp.28) s NOU 1987:30 s Lødrup/Sverdrup s Peter Hambro (heretter Hambro), FAB 2010 Innfortolkning av fraskrivelse av skjevdelingsretten s

14 Ved skilsmisse kan det også reises spørsmål om det foreligger en fraskrivelse av skjevdelingsretten i form av ektepakt. I enkelte unntakstilfeller er det mulig å innfortolke en fraskrivelse av skjevdelingsretten i en ektepakt, selv om skjevdeling ikke nødvendigvis vil føre til et åpenbart urimelig resultat. En innfortolkning av en fraskrivelse av skjevdelingsretten vil medføre full likedeling. 19 I de tilfeller hvor ektefellene har inngått avtale om delvis særeie oppstår spørsmålet om dette må oppfattes dithen at skjevdelingsretten er fraskrevet for de eiendeler som fortsatt er felleseie. Spørsmålet gjør seg også gjeldende hvor et særeie oppheves og eiendelene igjen blir felleseie. Det som kan problematiseres her er om disse verdiene skal være gjenstand for likedeling ved ekteskapets opphør. Den sentrale rettskilde for forståelsen av el. 44 er i dag høyesterettsdommen i Rt s. 769, hvor Høyesterett har uttalt at det må kreves «klare holdepunkter» for å gjøre unntak fra skjevdelingsretten. 20 Faktum i saken er noe komplisert og jeg vil for enkelthetens skyld kun ta for meg den delen av dommen som dreide seg om skjevdelingskravet av et arvebeløp på kroner. Saken dreide seg i det vesentlige om en ektepakt inngått mellom ektefellene først i 1993 om en felles eiet bolig. I avtalen inngikk også at ektefelle Bs egenkapitalinnskudd på kroner skulle være hennes særeie. Pengene var arv fra hennes foreldre, og pengene ble i sin helhet brukt til å nedbetale gjeld på parets felles bolig. Avtalen oppfylte ikke kravene til ektepakt (jf. el. 54), men partene var enige om at Bs særeie på kroner skulle forstås som skjevdelingsmidler. I 2002 ble det inngått avtale om delvis særeie mellom ektefellene. Det ble her ikke nevnt noe om Bs tidligere egenkapitalinnskudd, kun at parets hytte skulle være Bs særeie, og ett punkt om ektefelle As særeie av aksjer. Da saken ble tatt opp for Høyesterett dreide problemstillingen seg i all hovedsak om ektefelle B hadde krav på skjevdeling av arven på kroner eller om skjevdelingsretten måtte anses bortfalt etter inngåelse av ektepakten i Høyesterett trakk frem at det var på rene at ektepakten ikke inneholdt noen positiv bestemmelse om at skjevdeling ikke skulle gjelde, verken generelt eller i forhold til gjeldsnedbetalingen i Spørsmålet ble derfor om et avkall på skjevdelingsretten kunne innfortolkes i ektepakten. Førstvoterende i lagmannsretten hadde lagt vekt på at man må 19 Hambro, FAB 2010 Innfortolkning av fraskrivelse av skjevdelingsretten s Ibid s

15 ha relativt klare holdepunkter for å kunne innfortolke avkall på skjevdelingsretten. Førstvoterende i lagmannsretten uttalte at: en fortolknig som ikke kan leses direkte ut av ektepakten, vil regelmessig måtte bygge på partenes forutsetninger. Hvilke forutsetninger partene har hatt, vil ofte bero på vanskelige bevisvurderinger, noe som igjen lett kan gi grunnlag for konflikt. Gode grunner taler derfor for å kreve en klar avtale for at unntak fra skjevdelingsretten skal anses å foreligge. Det forhold at loven krever at avtalen må skje i ektepakts form tilsier dessuten at det ikke kan være avgjørende hva partene må ha uttalt muntlig eller skriftlig i andre sammenhenger, så lenge unntaket ikke er forankret i ektepakten. Også lovens formkrav peker derfor i retning av at et slikt avkall må følge av selve ektepakten. Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsretten, ektefelle B fikk medhold i sitt skjevdelingskrav på kroner. Høyesterett la i tråd med lagmannsretten stor vekt på at det må foreligge klare holdepunkter for å kunne innfortolke et avkall på skjevdelingsretten. Dette ble begrunnet med rettstekniske hensyn. I juridisk teori er det også lagt til grunn at det normalt må kreves at en avtale mellom ektefellene er klar på dette punktet. 21 Det åpnes imidlertid for at selv om unntak fra skjevdeling ikke følger direkte av ektepakten, må det kunne følge av en tolkning av den. Eksempel på dette kan være der det foreligger dokumentasjon på at en ektefelle ikke gikk med på å ha fullstendig særeie, men ønsket at enkelte eiendeler skulle være felleseie, sannsynligvis for å oppnå en fordel ved likedeling av felleseiet. 21 Peter Hambro, FAB 2010 Innfortolkning av fraskrivelse av skjevdelingsretten s

16 4.2 Verdikrav Skjevdeling en ren verdiregel. Dette følger klart av lovens ordlyd jf. el. 59 verdien av formue, forutsettes i forarbeidene 22 og er senere fulgt opp i rettspraksis jf. Rt og Rt Etter el. 60 er det verdien ved skjæringstidspunktet som skal skjevdeles. Retten til naturalutlegg reguleres i el. 66 og 67. Foreligger det tilfelle av insuffisiens ved inngåelse av ekteskapet, vil dette utelukke skjevdeling av verdier ektefellen brakte inn i ekteskapet. Dette fordi det kun er nettoverdien av det en ektefelle hadde ved inngåelse av ekteskapet som er gjenstand for skjevdeling. 23 Opprinnelig gjeld ved ervervet skal således trekkes fra. Et eksempel på dette kan være der ektefelle A eier en hytte på fjellet verdt 1,5 millioner kroner, men har gjeld på 2 millioner kroner. Det foreligger her en underbalanse hvor nettoverdiene er lik null, og ektefellen vil således ikke kunne kreve skjevdeling for de verdier han eller hun brakte inn i ekteskapet. I et annet tilfelle eier ektefelle B et landsted verdt 2 millioner kroner ved ekteskapets inngåelse og har en gjeld på 1,5 millioner kroner. Her er nettoverdien lik kroner, og ektefelle B kan kreve dette skjevdelt ved ekteskapets opphør. Begge eksempler er forutsatt at det ikke foreligger noen verdiendringer. Enda et eksempel på skjevdeling av nettoverdi, også her forutsatt at det ikke foreligger verdiendringer, kan være der en ektefelle har arvet en fritidsbolig verdt 2 millioner kroner og samtidig overtatt pantegjelden på kroner. Nettoformuen som eventuelt kan skjevdeles er da på 1,4 millioner kroner. Hvis gjelden på fritidsboligen er nedbetalt ved skjæringstidspunktet vil dette falle inn under felleseiet som skal likedeles (jf. el. 58). Grunnen til dette er at nedbetalt gjeld anses som en formuesøkning som er skapt under ekteskapet. Det kan vises til Rt der førstvoterende la til grunn at et skjevdelingskrav gjelder «den forholdsmessige andel av eiendommens verdi på skjæringstidspunktet som tilsvarer den andelen av eiendommens verdi som ikke var lånefinansiert ved ekteskapets inngåelse». Dette vil i praksis si at fratrekk for opprinnelig gjeld ikke vil ha noen direkte innvirkning på skjevdelingskravets størrelse der gjelden er nedbetalt på et senere tidspunkt. 22 NOU 1987:30 s Lødrup/Sverdrup a

17 4.3 Ektefellen må være eier av verdiene Fordi verdiene i ekteskapet som hovedregel skal likedeles der ektefellene har lovens formuesordning om felleseie, er det ofte ikke nødvendig å ta stilling til det nøyaktige eierforholdet til de enkelte gjenstander i forbindelse med et skifteoppgjør. Så sant verdiene stammer fra innsats under ekteskapet, skal de deles likt, og eierforholdet har da ingen økonomisk betydning, så lenge det er overskudd i begge ektefelles netto rådighetsdeler. 24 Prinsippet om at verdiene må tilhøre ektefellens rådighetsdel er også slått fast i Rt I saken her ble det lagt til grunn at hustruen ikke hadde sannsynliggjort at den formuesverdi hun utvilsomt hadde da ekteskapet ble inngått, klart kunne gjenfinnes på skjæringstidspunktet i hennes rådighetsdel og hun fikk således ikke medhold i sitt skjevdelingskrav. Det er et krav at ektefellen som krever skjevdeling fremdeles er eier av verdiene, og de må således tilhøre ektefellens egen rådighetsdel. Det er for øvrig likegyldig om verdiene er knyttet til ektefellens eneeie eller et sameie. Det er i de fleste tilfeller heller ikke nødvendig å fastlegge eierforholdet til de enkelte gjenstandene på skiftetidspunktet. Etter el. 59 første ledd er det tilstrekkelig å vite hvor store verdier som er i behold og kan føres tilbake til det ektefellen hadde ved ekteskapsinngåelsen, eller eventuelt senere fikk ved arv eller gave. 25 I et tilfelle hvor ektefellen har gitt bort verdiene til den andre ektefellen, ved gyldig ektepakt, må skjevdelingsretten anses som tapt. Den andre ektefellen vil heller ikke ha noen rett til å skjevdele disse midlene, de vil bli gjenstand for likedeling mellom ektefellene (jf. el. 59 første ledd). Dette kan illustreres med et enkelt eksempel. La oss tenke oss at ektefelle A arver kroner som blir brukt til å kjøpe en fritidseiendom sammen med ektefelle B. Etter noen år gir ektefelle A sin eierandel i fritidseiendommen til ektefelle B og det blir opprettet ektepakt (jf. el. 50). Dette betyr at det ikke lenger finnes noen verdier på ektefelle As hånd som kan føres tilbake til de arvede midler, og A kan således ikke kreve skjevdeling. Midlene kan selvsagt heller ikke tilbakeføres til midler ektefelle B hadde ved ekteskapets inngåelse, da midlene var en gave fra ektefelle A. Loven er tydelig på at det kun kan kreves skjevdeling for gaver ervervet fra andre enn ektefellen (jf. el. 59 første ledd). Derimot kan det tenkes at ektefelle A gir sin eierandel i fritidsboligen til ektefelle B uten at det blir opprettet gyldig 24 Sverdrup, Nytt i Privatretten nr. 1/2013 Familieretten s Ibid s.12 14

18 ektepakt. Her blir situasjonen noe annerledes, grunnet at gaven således er ugyldig. Resultatet her blir at ektefelle A, ved et senere skifteoppgjør, vil kunne kreve skjevdelt verdien som ble gitt til ektefelle B. I norsk rett er det de reelle eierforhold som er avgjørende, ikke hvem som formelt er registrert som eier i grunnboken eller andre registre. 26 I mange tilfeller vil det formelle eierforholdet likevel ha betydning, som regel som bevismoment for at ektefellene underforstått er enig om eierforhold. I de tilfeller hvor ektefellene ikke har inngått noen avtale og det heller ikke er forhåndsbestemt eierforhold av giver eller arvelater, vil det foretas en helhetsvurdering av direkte og indirekte bidrag til anskaffelsen. Denne samlede helhetsvurderingen har vokst frem gjennom høyesterettspraksis. Etter ordlyden i el. 59 første ledd kan det utledes to vilkår hvor eierforholdene på to helt ulike tidspunkt kan ha betydning for skjevdelingskravets størrelse. Eierforholdet på skiftetidspunktet jf. uttrykket «verdien av formue» og det tidligere eierforholdet ved ekteskapets inngåelse jf. uttrykket «midler som ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått». 26 Sverdrup, FAB 2014 Eierforholdets betydning for skjevdelingskravets størrelse s

19 4.4 Klart kan føres tilbake til» og bevisbyrden For å kunne gjennomføre skjevdelingsretten er det avgjørende å klart kunne skille mellom likedelings- og skjevdelingsmidler. 27 I Rt s uttaler førstvoterende nettopp at «utøvelsen av skjevdelingsretten forutsetter en grensedragning mellom skjevdelings- og likedelingsformue». Det er dermed en avgjørende faktor at formuen kan tilbakeføres til midler som ektefellen eide ved inngåelsen av ekteskapet eller senere ervervet ved arv eller gave. Den ektefellen som krever skjevdeling må føre bevis for at vilkåret for dette er oppfylt. Den spesifikke formuleringen er valgt for å tydeliggjøre at en ektefelle ikke har rett til skjevdeling dersom det hersker tvil rundt midlenes opphav. Regelens hensikt er å avskjære tvister hvor faktum ikke er noenlunde på det rene. 28 Justisdepartementet sluttet seg også til dette, og har uttalt at det «kreves mer enn alminnelig bevisovervekt». 29 Prinsippet om bevisovervekt er også fulgt opp i rettspraksis (jf. Rt s. 144). Her uttaler førstvoterende at en «forutsetning for retten til skjevdeling er at den ektefelle som krever verdier holdt utenfor likedelingen, må føre bevis for at vilkårene for dette er til stede, og det kreves mer enn alminnelig bevisovervekt». Når det er sagt er det avgjørende at kravene til bevisføring ikke legges så høyt at det blir vanskelig eller umulig for ektefellen å oppfylle dem. Alt for strenge beviskrav kan føre til urimelige resultater, og vil også «favorisere» den ektefelle som til enhver tid dokumenterer og bevarer alt som hører til det økonomiske. Slik atferd kan ikke anses som «normalen» og hører nok sjeldenhetene til. Urimelige følger kan skyldes at en ektefelle ikke har mulighet til å rekonstruere verdienes økonomiske identitet til det fulle. I situasjoner hvor det foreligger tvil rundt en ektefelles skjevdelingskrav og bevisføring, bør tvilen komme den andre ektefellen til gode. I rettspraksis er det lagt til grunn at man i tilfeller med usikkerhet rundt faktum bør falle tilbake på lovens hovedregel (jf. el. 58) om likedeling. I Rt s uttales det at dersom det «råder tvil om den opprinnelige formuesverdien er i behold, bør man falle tilbake på likedelingsreglene». Som eksempel kan det tenkes at en ektefelle en gang fikk prp.28 s Lødrup/Sverdrup s prp.28 s

20 kroner i gave av sine foreldre. Vet et krav om skjevdeling forventes det at ektefellen kan bevise at han eller hun fikk pengene i gave og at midlene fremdeles kan føres tilbake til gaven etter at de siden har blitt ombyttet, sammenblandet eller har økt i verdi. Forarbeidene åpner for en nokså nyansert løsning i tilfeller hvor det foreligger tvil. Det uttales at i uklare tilfeller «må man falle tilbake på likedelingsreglene eller en skjønnsmessig vurdering» 30. Rettspraksis har derimot kommet til resultater basert på en enten/eller løsning, det vil si utfallet enten blir rett til skjevdeling eller skjevdelingskravet avvises i sin helhet. Forutsetningen i forarbeidene har blitt kommentert i juridisk teori av blant annet Torstein Frantzen, som støtter utgangspunktet om at det i hver enkelt sak må tas stilling til om skjevdelingskravet skal bortfalle i sin helhet, eller om det skal foretas en skjønnsmessig vurdering. 31 Dette er blitt kritisert av Thomas Eeg som mener det skaper motstrid å ha et klarhetskrav samtidig som det åpnes for skjønnsmessige vurderinger i tilfeller av uklarhet. Eeg viser til at uttalelsen i forarbeidene må være ment som en henvisning til el. 59 tredje ledd som åpner for en skjønnsmessig fastsetting av skjevdelingskrav dersom «sterke grunner» taler for at dette bør tilkjennes. Der eiendeler og verdier er i behold ved ekteskapets opphør, byr ikke tilbakeføringskravet på store utfordringer. Det er i tilfeller hvor de har tapt sin økonomiske identitet vi støter på utfordringer. Eksempler på dette kan være når en eiendel er solgt eller på annen måte ikke lenger finnes i boet. Det er spesielt tre tilfeller hvor midler kan ha mistet sin økonomiske identitet som omtales i det følgende. Dette er tilfeller av sammenblanding og ombytting av midler, tilfeller hvor midlene er forbrukt og tilfeller med avkastning. 30 NOU 1987:30 s Frantzen, FAB 2006 Noen sider ved klarhetskravet i el. 59 første ledd s

21 5. Beregningstekniske problemer 5.1 Skjæringstidspunktet Det spørsmålet som melder seg ved ekteskapets opphør og skjevdeling av verdier, er hvilket tidspunkt ektefellenes formue skal knyttes til. Er det tidspunktet for det faktiske samlivsbruddet, når ektefellene ble separert, når de ble skilt eller når skiftebehandlingen avsluttes? I dag er hovedregelen at tidspunktet skal knyttes til da ektefellene faktisk brøt samlivet (jf. el. 60). I flertallet av tilfellene har ektefellene flyttet fra hverandre før det begjæres separasjon. Derfor er det avgjørende å klargjøre tidspunktet for det faktiske samlivsbruddet. 32 I Rt s ble dette lagt til grunn da retten kom frem til at tidligere handlinger i retning av å avvikle samlivet ikke kunne tillegges betydning. Høyesterett ga det sin tilslutning og uttalte at; «det kan ikke være tilstrekkelig at ektefellene seg imellom er enige om å søke om å få slutt på ekteskapet, ved å gjennomføre en forliksmekling, at de selv mener at deres standpunkter er definitive, og at deres samværsform og omgangstone blir bestemt av det, når samlivet likevel opprettholdes. Skal samlivet kunne ansees hevet, må opphøret av det ha markert seg ved en klar atskillelse, som regel vil dette skje ved fraflytting. Men jeg kan ikke reservasjonsløst slutte meg til mindretallet i lagmannsretten som angir fraflytting som et absolutt vilkår. Det kan vel tenkes situasjoner hvor en klar atskillelse vil kunne gjennomføres uten at det skjer.» 32 Lødrup/Sverdrup s

22 5.2 Verdiendringer Ordlyden i el. 59 første ledd, «verdien av formue som klart kan føres tilbake til», indikerer at det er skjevdelingspostens nåverdi som er gjenstand for skjevdeling. Dette fremkommer også av forarbeidene 33 og er dessuten lagt til grunn i rettspraksis. 34 Over tid vil de aller fleste gjenstander gjennomgå en form for verdiendring. Det mest typiske er en bolig som stiger i verdi. Verdistigning er også svært normalt for fritidsboliger. Motsatt vil ofte biler og båter synke i verdi. Verdiendringer skyldes i hovedsak to forhold, enten prissvingninger i markedet eller ved fysiske påkostninger/utbedringer. I de tilfeller hvor verdien på landstedet har steget på grunnlag av for eksempel markedssvingninger synes det naturlig at denne verdien kan skjevdeles. Det samme vil gjelde ved en verdistigning som følge av inflasjon. Et eksempel på dette kan være der en ektefelle, før ekteskapets inngåelse, har kjøpt en eiendom som mer eller mindre er fullt belånt. La oss si at boligen på anskaffelsestidspunktet var verdt kroner. Ektefellen hadde kroner i egenkapital og resten ble finansiert ved lån. Forutsatt at boligen ikke stiger i verdi under ekteskapet vil ektefellen kun ha et skjevdelingskrav på 10 % av eiendommens verdi ved et skifteoppgjør. Dersom boligen, under ekteskapet, stiger i verdi til eksempelvis 2,5 millioner kroner overstiger aktiva klart passiva ved skifteoppgjøret. Ektefellen vil her i utgangspunktet kun få skjevdelt 10 % av verdistigningen ettersom det er denne summen som kan føres tilbake til det han eller hun hadde ved ekteskapets inngåelse. Her kan det reises spørsmål om ikke ektefellen bør få skjevdele hele verdistigningen (se pkt. 5.8). Hvis vi tenker oss motsatt tilfelle, hvor eiendommen til en ektefelle har sunket i verdi, må skjevdelingsposten anses å ha minket. Det kan ikke være rimelig å belaste ektefelle B økonomisk for å kompensere for tapte skjevdelingsmidler. 33 NOU 1987:30 s. 83 og prp.28 s Rt s. 108 og Rt s

23 Det kan også tenkes at en ektefelle har investert i eiendeler av en viss varig verdi, eller i det minste av tilsynelatende varig verdi. Med tiden viser det seg imidlertid at eiendelen, for eksempel en bil, faktisk taper seg i verdi. I dette tilfellet er det kun den reduserte nåverdien som kan skjevdeles. Dette utgangspunktet slås fast i Rt s. 108 hvor det uttales at; det er på det rene og ikke omtvistet at verdien av et formuesobjekt som kan kreves holdt utenfor likedelingen, vil omfatte den verdistigningen som er en følge av alminnelig prisstigning i samfunnet. Jeg viser til Ot.prp. Nr. 28 ( ) s Formuesobjektet kan også ha fått redusert verdi i tidens løp. Det er den aktuelle verdien som skal legges til grunn. 5.3 Er midlene en gave eller et lån? I el. 59 første ledd uttrykkes det at gave fra andre enn ektefellen kan skjevdeles. Dette uttrykket omfatter også gavesalg. 35 I disse tilfeller er det kun gavedelen som kan holdes utenfor delingen. Som tidligere nevnt er ikke gave fra den andre ektefellen omfattet av skjevdelingsregelen (jf. el. 59 første ledd). Dette er begrunnet med at gaver fra den andre ektefellen som regel har en tilknytning til begge ektefeller under ekteskapet, og at gaver i enkelte tilfeller er gitt for å unngå beslag fra giverens kreditorer. 36 Det er ikke uvanlig at ektefeller mottar gaver under ekteskapet fra for eksempel foreldre. Ved et senere skifteoppgjør tvistes det i enkelte tilfeller om gaven faktisk var ment å være en gave, og om det således kan kreves skjevdeling for verdiene eller ikke. Årsaken til slike tvister bunner nok ofte i at det vil være en klar fordel for ektefellen som har mottatt penger, at midlene anses som en gave og ikke et lån. Denne problemstillingen kan belyses med et enkelt eksempel. Vi kan tenke oss at ektefelle A får kroner av sine foreldre. A bruker disse pengene, pluss et lån på kroner tatt opp sammen med ektefelle B, til å kjøpe en felles hytte. Hvis pengene fra As foreldre er å anse som en gave, vil A således kunne skjevdele 50 % av hyttens verdi. I tillegg vil ektefelle A kunne skjevdele 50 % av en eventuell verdistigning (se pkt ). Hvis det derimot anses for å være et lån er dette penger som A må betale tilbake, og en eventuell verdistigning skal likedeles mellom partene (jf. el. 58 første ledd). 35 Lødrup/Sverdrup s NOU 1987:30 s

24 En problemstilling lignende denne kan belyses med eksempel fra LG Saken dreide seg i hovedsak om ektefelle A som mottok større pengebeløp fra sin mor. Ett av disse pengebeløpene var på 1,7 millioner kroner som ble brukt til å kjøpe felles bolig til kroner Noen måneder før samlivsbruddet ble boligen solgt for 3,9 millioner kroner og etter nedbetaling av et felles forbrukslån ble resten av pengene benyttet til kjøp av en ny felles bolig. Ved skifteoppgjøret krevde ektefelle A skjevdeling av verdiene. Spørsmålet i ankesaken for lagmannsretten var om kjøpesummen for boligen var en gave eller et lån fra As mor, ettersom ektefelle B anførte at pengene var et lån. Lagmannsretten sluttet seg til tingrettens beslutning om at kjøpesummen benyttet til kjøp av parets felles bolig var penger A mottok fra sin mor som gave, ettersom det må ha foreligget gavehensikt og/eller i det minste en gavmildhetsakt. Et resultat i motsatt retning finner vi i en dom fra LA Saken dreide seg i all hovedsak om ektefelle A og B som ved etableringen av samboerforholdet flyttet inn i Bs bolig. Dette var også parets felles bolig de første årene av ekteskapet. Boligen hadde B finansiert ved å ta opp et lån på kroner av sin far C. Noen år senere, i 1997, flyttet ektefellene inn i ny bolig. Boligen hadde de sammen bygget på eiendommen som ble kjøpt av Bs tante D året før. Prisen for eiendommen var kroner med tillegg av omkostninger til kroner. Kjøpesummen ble i sin helhet betalt av Bs far, C. Lånet på kroner hadde B nedbetalt i sin helhet i oktober 1996, og det var dette som hadde gjort det mulig for C å frigjøre midler til å kjøpe eiendommen av D. I forbindelse med tilbakebetaling av Bs lån til sin far C hadde ektefellene sammen tatt opp et banklån på kroner med pantesikkerhet i gårdseiendommen for kroner. Den resterende del av kjøpesummen av gårdseiendommen ble betalt med Cs oppsparte midler. I forbindelse med kjøpet ble det tinglyst en pantobligasjon på gårdseiendommen hvor B erkjenner å skylde sin far dette beløpet. C flyttet senere inn i våningshuset på eiendommen og betalte ingen husleie. Ved skifteoppgjøret krevde B skjevdeling etter el. 59 første ledd av gårdseiendommen eksklusivt bolighuset. Han anførte at kjøpesummen for eiendommen i sin helhet var en gave fra hans far. Ektefelle A motsatte seg dette og anførte at kjøpesummen var et lån fra Bs far. Forhold som trakk i retning av at disposisjonen måtte anses som en gave, var blant annet at eiendommen var en odelseiendom og barndomshjemmet til Bs mor. C fortalte i sin forklaring for retten at han hadde lovet hustruen å kjøpe tilbake eiendommen til deres eneste barn B, dersom han fikk muligheten til dette. Overtagelsen fant i tillegg sted på sønnens fødselsdag. 21

25 Det mest tungtveiende argumentet for at pengene var et lån, var at det ble utferdiget en pantobligasjon hvor det uttrykkelig fremgikk at B erkjenner å skylde C kroner. Lagmannsretten påpekte at det neppe kunne tillegges avgjørende betydning at det ikke var inntatt bestemmelser om renter, tilbakebetaling og avdrag, fordi det mellom personer i nær slekt eller familie ikke er ualminnelig med rente- og avdragsfrie lån. Lagmannsretten bemerket at midler kan anses som en gave ved gjensidige disposisjoner, dersom det i gavehensikt skjer en formuesforskyvning. Det ble lagt til grunn at B fikk et rente- og avdragsfritt lån, mot at C fikk en ubegrenset gratis borett som han fortsatt benyttet seg av ca. 18 år senere. Dette må anses å ha hatt en betydelig verdi, selv om det ble tatt hensyn til at han opprustet boligen med egne midler. Det ble etter dette besluttet at disposisjonen ikke var å anse som en gave, og at B ikke kunne holde verdien av gårdseiendommen utenfor delingen etter el. 59 første ledd. En slutning som kan trekkes av dette er at det ved avgjørelsen om midler er en gave eller et lån, er givers gavehensikt som tillegges betydelig vekt. Det stilles imidlertid ikke store krav til gavehensikten jf. Rt (se nedenfor). I Rt gjaldt spørsmålet om en overføring av en boligeiendom fra mor til sønn, var en gave som kunne skjevdeles etter el. 59 første ledd. Sønnen (heretter A) sin mor overdro i 2002 boligeiendommen og tomten til A, som ikke betalte noe for eiendommene som hadde en samlet verdi på 1,3 millioner kroner. A betalte depositum på en leilighet hvor moren skulle bo, men som han skulle eie. Kjøpet ble imidlertid ikke noe av. Moren ble boende i huset som var overført til A, frem til hun brakk lårhalsen og kom på sykehjem tidlig i Hun døde senere samme år. Sommeren 2005 flyttet A og ektefellen B inn i den overførte boligeiendommen. Samlivet mellom dem endte i 2010 og det ble tatt ut separasjon i A krevde 90 % av boligens verdi, og 100 % av tomtens verdi skjevdelt. B anførte at overføringene fra moren til A ikke var ment som en gave. Høyesterett kom til et annet resultat enn de tidligere rettsinstanser. Høyesterett kom til at alle vilkårene for gave var oppfylt, inkludert krav om gavehensikt. Det hadde skjedd en formuesforskyvning ettersom det på overdragelsestidspunktet var er klart misforhold mellom verdien av boligeiendommen, og verdien av den bruksretten som moren var tiltenkt. Høyesterett fremholdt at det var tilstrekkelig at disposisjonen bar preg av en gavmildhetsakt. Det ble avsagt enstemmig dom hvor A fikk rett til å skjevdele 60 % av verdien av 22

26 boligeiendommen og 100 % av verdien av tomten. I dommen uttalte førstvoterende at el. 59 første ledd ikke gir noen veiledning om hva som skal anses som en gave. Her måtte det tas utgangspunkt i forarbeidene hvor det heter at; utgangspunktet er at en gave er en vederlagsfri disposisjon. Men også en gjensidig disposisjon kan være en gave, hvis det er misforhold mellom ytelsene. Det har vært vanlig å anta at en transaksjon, enten den er ensidig eller gjensidig, må ha skjedd med gavehensikt/fremtre som en gavmildhetsakt for at den skal anses som en gave. Slik er det etter departementets syn også naturlig å forstå ekteskapslovgivningens regler om formkrav for gaver. 37 I saken forelå det helt klart en formuesforskyvning. Retten kom også med et viktig poeng angående gjensidige ytelser. Etter forarbeidene er det likegyldig om transaksjonen er ensidig eller gjensidig, så lenge det er et misforhold mellom ytelsene. Ettersom kjøpet av leiligheten ikke ble noe av, benyttet moren seg av bruksrett i boligen som var overdratt til sønnen. Høyesterett uttalte at det forelå ytelser fra begge parter hvilket får betydning for omfanget av skjevdelingsretten. For eksempel gir et gavesalg av en eiendom hvor mottakeren har betalt halvparten av eiendommens markedsverdi, ikke rett til å holde utenfor delingen mer enn halvparten av eiendommens verdi jf. prinsippet i Rt Grunnen til at A kun fikk skjevdelt 60 % av boligens verdi var at moren hadde bruksrett, og det kunne således ikke anses som en gave fullt ut. Bruksretten kan imidlertid ikke ha blitt ansett som vesentlig ettersom moren var 83 år gammel ved overdragelsen, og kun benyttet seg av boretten i tre år. Det kan stilles spørsmål om man skal verdsette en bruksrett ut fra betydningen den faktisk får, eller om man skal lage en prognose når overdragelsen finner sted. 38 Høyesterett presiserte at verdien av en bruksrett må fastsettes skjønnsmessig, blant annet med hensyn til varighet. Det essensielle med høyesterettsdommen må være det som sies om gavehensikt uten giverglede. Ettersom det utvilsomt forelå en formuesforskyvning ble det avgjørende spørsmålet knyttet til gavehensikten. Innen familie vil det som regel foreligge en gavehensikt ved formuesforskyvninger. Høyesterett kom med følgende kommentar; det kan foreligge gavehensikt selv om den som yter gaven også har andre motiver enn å berike mottakeren. 37 NOU 1987:30 s Hambro, FAB 2015 Når er en gave en gave? skjevdelingsdommen i Rt s

27 Dette er et viktig poeng. En giver vil nok i mange tilfeller ha flere motiver for å overføre midler til en annen. Eksempler på dette kan være der en ektefelle overfører midler til den andre ektefellen for å sikre midler mot sine kreditorer, eller en forelder overfører midler til ett av barna for å redusere arven til de andre. I tilfeller som dette foreligger det kanskje ikke noen giverglede, men likevel en gavehensikt. I den aktuelle saken var det på det rene at det var et veldig dårlig forhold mellom mor og sønn. Det forelå nok ingen giverglede, men A var hennes eneste barn, og det ble dermed forutsatt at overføringene klart var å anse som en gave. 39 I realiteten kan det muligens anses som forskudd på arv. 5.4 Ombyttede og sammenblandede midler I juridisk teori legges det til grunn at det i gjeldende rett foreligger et såkalt ombytningsprinsipp, som har til hensikt å skape en forbindelse mellom verdiene og skjevdelingspostene. 40 Etter dette ombytningsprinsippet vil man kunne finne frem til verdier enten de er ombyttet i andre aktiva eller sammenblandet med andre midler. Det eksisterer også et mer abstrakt alternativ til ombytningsprinsippet, nemlig en differansevurdering. Tanken er at man skal kunne sammenligne en ektefelles nåværende formue med en hypotetisk formue der man tenker skjevdelingsverdiene trukket fra 41, og differansen vil således utgjøre skjevdelingskravets størrelse. Differansevurdering har ikke fått gjennomslag i norsk rett ettersom den skaper en del rettstekniske problemer når man skal vise til at verdien faktisk er tilknyttet de opprinnelige skjevdelingsverdiene. Det kan derfor virke mer hensiktsmessig å legge til grunn ombytningsprinsippet. Legger man ombytningsprinsippet til grunn er skjevdelingsretten tapt dersom midlene er forbrukt. Ved differansevurderingen kan det derimot tenkes at ektefellen får rett til skjevdeling selv om for eksempel arven, er helt eller delvis forbrukt. Et eksempel på differansevurdering kan være der en ektefelle bringer med seg inn i ekteskapet en bruktbil til en verdi av kroner. 39 Hambro, FAB 2015 Når er en gave en gave? skjevdelingsdommen i Rt s Thomas Eeg (heretter Eeg) Deling av ektefellers formuer ved separasjon og skilsmisse 2006, s og Sverdrup Festskrift til Peter Lødrup; Bonus Pater Familias, 2002 Skjevdeling på felleseieskifte noen uavklarte spørsmål s Ibid s