fra middelalderen til opplysningstiden

fra middelalderen til opplysningstiden

Tsaren, troen og jorden Temaet for foreliggende fremstilling er russisk politisk idéhistorie fra middelalderen til opplysningstiden. Målet er å presentere sentrale politiske tekster altså tekster som handler om temaer som statsstyre, det gode samfunn, herskerens posisjon, forholdet mellom hersker og undersåtter, betydningen av gode lover med mer og å gi historiske og biografiske opplysninger som setter tekstene i en sammenheng. Forhåpentligvis vil boken ikke bare gi økt kunnskap om hvordan russere i eldre tid har resonnert om statskunst og politikk, men også bidra til forståelsen av hvordan sentrale forestillinger som har preget russernes måte å tenke på i senere tidsaldre, inkludert vår egen tid, oppstod. For eksempel at det er nødvendig med en sterk leder og en mektig stat som kan beskytte befolkningen. Eller at det er en naturlig allianse mellom herskeren, det være seg tsaren eller generalsekretæren i kommunistpartiet, og folkemassene rettet mot oligarkiske elementer, adelen i eldre tid, lokale partipamper og byråkrater i nyere tid. Samtidig er det viktig å erkjenne at fortidens mennesker levde i en virkelighet som var svært forskjellig fra vår egen, og at mange av deres verdier og tanker knapt lar seg overføre til vår tid. Å redusere idéhistorien til jakten på forløpere for ideer og forestillinger som preger vår tid, ville gi et fortegnet bilde av tenkningen i tidligere tidsepoker. Et av de største politiske stridsspørsmålene i Moskvastaten på 1500-tallet var spørsmålet om hvorvidt kirker og klostre burde eie jordisk gods. Denne diskusjonen, og de teologiske argumentene som ble fremført for å begrunne de ulike oppfatningene, har knapt noen relevans for vår tids politiske virkelighet. Å utelate denne striden og andre debatter fordi de fortoner seg som uaktuelle i dag, ville imidlertid resultere i et feilaktig inntrykk av hvilke problemstillinger russiske politiske tenkere beskjeftiget seg med i eldre tid.

Tenkerne og tekstene som presenteres, er de som de fleste historikere er enige om å betrakte som de mest sentrale, og som behandles i russiske og sovjetiske standardverk om russisk politisk tenkning i eldre tid (vestlige oversiktsverk over eldre russisk politisk idéhistorie forekommer tilsynelatende ikke). Perspektivet i boken er idéhistorisk. Hensikten å presentere politiske tenkere og teoriene deres og å relatere teoriene til samfunnet de oppstod i. Å bedømme sannhetsgehalten, den moralske kvaliteten eller den filosofiske verdien til skriftene som gjennomgås, faller utenfor bokens rammer. 1 Epoker Fremstillingen er inndelt i tre hovedepoker: Kievriket og oppløsningen av dette, altså perioden fra begynnelsen av 1000-tallet til de russiske fyrstestatene kom under mongolenes herredømme på 1200- og 1300-tallet. Moskvastaten som vokste frem på 1300- og 1400-tallet ved at Moskva tok opp kampen mot mongolene og underla seg det sentrale og nordlige Russland, inkludert deler av det tidligere Kievriket, og som til tross for en dynastisk og politisk krise omkring 1600 bestod inntil utgangen av 1600-tallet. Det petrinske eller keiserlige Russland, som i denne boken omfatter tiden fra Peter den store innledet sine vestliggjørende reformer omkring 1700 til utgangen av 1700-tallet. 2 Disse hovedepokene er oppdelt i underepoker som et behandlet i hvert sitt kapittel:

Kievriket, ca. 1000 1240 Tataråket, 1240 slutten av 1300-tallet Moskvastaten, slutten av 1300-tallet 1598 Krisetid, 1598 1613 Brytningstid, 1613 ca. 1700 Det petrinske Russland, ca. 1700 slutten av 1700-tallet Denne inndelingen er knyttet til sentrale politiske begivenheter og sammenfaller med periodiseringen av eldre russisk historie i de fleste standardverk. Kievriket utgjorde den første østslaviske statsdannelsen. Det var en slags føderasjon av fyrstestater med Kiev som sentrum som vokste frem på slutten av 800-tallet. Ifølge sagaen skal slaverne ha kalt til seg varjager (vikinger) for å herske over seg. Det eldste verk med et politisk innhold vi kjenner til, Preken om loven og nåden, trolig forfattet av Ilarion, den første metropolitten av Kiev av russisk herkomst, ble til på begynnelsen av 1000-tallet. Kievriket, som nådde et høydepunkt under storfyrst Jaroslav Vladimirovitsj regjeringstid i første halvdel av 1000- tallet, bestod inntil mongolene i 1237 40 underla seg de russiske fyrstestatene. Tataråket bestod fra mongolenes (tatarenes) erobring av de russiske fyrstestatene i 1237 40 til Moskva stilte seg i spissen for et nasjonalt opprør mot mongolene på slutten av 1300-tallet (den såkalte oppmarsjen ved elven Ugra i 1480 som endte med at mongolene trakk seg tilbake, kan regnes som den endelige slutten på tataråket).

Moskvastaten, en ekspanderende statsdannelse som ble styrt av en eneveldig storfyrste/tsar og støttet av den russiske kirken, bestod fra slutten av 1300-tallet 3 til tsar Fjodor Is død i 1598 utløste en dynastisk og politisk krise, den såkalte smutaen (urolighetstiden). Denne krisen ble overvunnet ved at Mikhail Romanov i 1613 ble utpekt til ny tsar av en zemskij sobor (stenderforsamling). Tiden mellom Mikhail Romanovs kroning i 1613 og Peter den stores vestliggjørende reformer på begynnelsen av 1700-tallet utgjorde en brytningstid der importert tankegods begynte å få innpass i den gjenopprettede Moskvastaten, og der reformer av den russiske kirken etter utenlandsk forbilde førte til brudd mellom den offisielle kirken og de såkalte gammeltroende. Endelig utgjorde Peter den stores forserte europeisering på begynnelsen av 1700-tallet et klart brudd i russisk historie. I alle disse periodene ble det skrevet tekster med et politisk innhold, som selvsagt var knyttet til tidens politiske, religiøse og sosiale spørsmål og konflikter. Viktige temaer Den eldste bevarte russiske tekst med et politisk budskap, Preken om loven og nåden, omhandler betydningen av kristningen av det russiske folk. Samtidig inneholder teksten diverse betraktninger om hvordan en god kristen fyrste bør være. Han bør være en klok og modig hersker som forsvarer den kristne tro, beskytter riket mot ytre og indre fiender og tar vare på svake grupper. Temaet den gode, kristne fyrste tas opp av flere politiske tenkere i Kievriket, og senere i Moskvastaten, og i tilknytning til dette temaet utkrystalliserte det seg et sett av politiske spørsmål:

Hvilke personlige egenskaper bør en god fyrste ha Forholdet mellom fyrsten og folket Betydningen av gode lover Advarsel mot dårlige rådgivere Fyrstens plikt til å forsvare den sanne tro Forsvar av den russiske jorden Russerne ble kristnet ved at storfyrst Vladimir av Kiev på slutten av 900-tallet gikk over til den ortodokse kristne tro, ifølge Beretning om svunne tider fordi de lot seg fascinere av den ortodokse gudstjenestens skjønnhet. Resultatet var at russerne ble en del av den østlige kristenhet med sete i Konstantinopel. Fra Bysants overtok Kievriket doktrinen om samarbeid mellom den verdslige og geistlige makt for å sikre menneskenes jordiske trygghet og himmelske frelse. I praksis var russiske herskere langt mektigere enn kirkelederne og presteskapet i den russiske kirken både i Kievriket og i senere russiske statsdannelser. Siden Kievriket, og senere russiske statsdannelser, ofte var truet av nomadefolk i sør, kom forsvar av den russiske jorden, som ble knyttet til forsvar av den sanne tro, til å inngå som et av grunnmotivene i russisk politisk tenkning. Under tataråket på 1200- og 1300-tallet ble forsvar av den sanne tro og den russiske jorden, naturlig nok, hovedmotivet i den politiske tenkningen. Krøniker og fyrstevitaer fra denne tiden hyller russiske fyrster som har utmerket seg ved å forsvare den kristne tro og den russiske jorden mot fremmede inntrengere, det være seg de gudløse mongolene eller katolske svensker og tyskere. Et annet sentralt tema var