«Enig og tro til Dovre faller»-200-årsjubileum for 2014. 1

Rolf Grankvist: «Enig og tro til Dovre faller»-200-årsjubileum for 2014. 1 Overskrifta er jo den såkalte Eidsvollseden fra 1814, som ble avlagt som et felles løfte den 20. mai etter at den norske grunnlova tidligere var underskrevet av alle Eidsvollsmennene med eller uten påholden penn og en ny norsk konge valgt den17.mai. Det var Jens Schow Fabricius som holdt avslutningstalen den 20. mai. Han ba da alle om å danne en brorskapskjede med å holde hverandre i hendene og rope «Enige og troe indtil Dovre falder», som det heter på dansk. Dette ordtaket har etter 1814 stadig blitt gjentatt i norsk politikk og kultur som slagord for norsk nasjonsbygging på 1800-tallet og ved unionsoppløysinga i 1905. Dovre er her et begrep som har en lang historisk tradisjon i vårt land og som har vært der lenge før dansketida begynte med dronning Margrete på slutten av 1300-tallet. Dovrefjellet hadde da gjennom århundrer vært knytta til både myter og symbolverdier i norsk historie. Vi skal ikke her gå i detalj, men kort nevne at Dovrefjellet er bundet opp mot ei skapelsesmyte om det nordiske folks opprinnelse. Opphavet til Ladejarlenes slekt og vår gamle kongeætt er også knytta til Dovrefjell. Harald Hårfagre bærer jo tilnavnet Harald Dovrefostre i sagatekster fordi han ble både fostra og opplært av en jotun på Dovre. En nasjonal forliksavtale mellom samefolket og Harald Hårfagre skal også være signert på Dovre, og Harald gifta seg i tillegg med ei samekvinne fra denne nasjonale fjellheimen, som førte kongeslekta videre fram til Harald Hardråde. Jarleslektene på Orknøyene og Færøyene har også ifølge en norrøn tradisjon ha sitt 1 Artikkelen er en samling av 10 foredrag som ble holdt i forbindelse med 200-årsjubileet i 2014, 1

opphav på Dovre. Islendingene er i tillegg sterkt knytta til Dovrefjellet i en lang historisk tradisjon. I Norrøn mytologi var det jotnene og ikke Odin og Tor som hadde kontroll over fjellheimen. Jotnene var kloke og satt inne med kunnskap som både guder og mennesker hadde bruk for. På Dovrefjell fikk vi også tidlig fjellstuer og gudshus. 41 regjerende konger har reist over Dovre på vegen mot hyllingsbyen Nidaros, som kort tid etter 1031 også ble en betydelig pilegrimsveg mot St. Olavs gravkirke. Aasmund Olavsson Vinje var også i sin nasjonsbyggingsperioden etter 1814 sterkt opptatt av Dovre, noe som kommer tydelig fram i hans skildring av sin reise til kroningsbyen Trondheim i 1860. 2 Henrik Ibsen er også opptatt av Dovretradisjonen i norsk historie, og hans Per Gynt blir fridd fra et ekteskap i Dovregubbens hall med at kirkeklokkene begynner å ringe. Dette var god hjelp for Per. Disse jentene i Dovregubbens hall var nemlig alle så vakre at det var lett å falle for dem. Det er vel heller ikke tvil om at de to viktige samarbeidspartnerne på Eidsvoll i 1814 Georg Sverdrup og Christian Magnus Falsen også var opptatt av Norges historie knytta til sagatekster. Når Jens Schow Fabricius foreslo at Eidsvollsmennene den 20.mai 1814 skulle holde hverandre i hendene og rope «Enig og tro til Dovre faller «, så forteller jo denne om en felles norrøn forståelse for det som skjedde på Eidsvoll i 1814. Denne feiringa av fjellet Dovre i 1814 førte jo også til at Norge i 1823 fikk et fjellområde som ble kalt Jotunfjellene av nasjonsbyggeren Keilhau. Han oversatte navnet fra det tyske stadnavnet Riesengebirge. I 1862 kalte Vinje dette fjellområdet for Jotunheimen. Dette 2 Aasmund Olavsson Vinje, Ferdaminne fraa sumaren 1860. Christiania 1861.. 2

navnet bruker vi fremdeles, men det har litte å gjøre med det norrøne Dovrefjellet. Vi skal i en slik sammenheng heller ikke bry oss om at fjellet Stetind i Tysfjord kommune i 2002 ble kåra til Norges nasjonalfjell ved ei avstemming i nitimen i NRK. Det kan nok være rett at Stetind er Norges vakreste fjell, men det forhindrer ikke at Dovrefjell er vårt urgamle nasjonalfjell, som er knytta til en lang historisk tradisjon som ble bekrefta av 112 de oppmøtte på Eidsvoll i 1814. Så vender vi vårt blikk mot 1814 i et 200-årsperspektiv, men jeg vil starte denne prosessen med å nevne at forfatteren gjennom femti år har vært opptatt av kilder og skriftlige framstillinger knytta til det som hendte i vårt land i 1814. Bakgrunnen for dette er at jeg i 1964 avla hovedfagseksamen i historie med professor Edvard Bull d.y. som både veileder og sensor. Min avhandling ble trykt i 1965 med tittelen «Thranitterbevegelsen i Trøndelag». Det høres kanskje rart ut at denne hovedfagsteksten kan knyttes til 1814, men Marcus Thrane er jo den første som i et skriv til kongen ber om allmenn stemmerett for menn med å vise til vår grunnlov fra 1814. Dette ble jo en slik viktig sak for meg som hovedfagsstudent at grunnlovsteksten og bakgrunnen for den ble studert grundig. I 1964 feira vi også at det var gått 150 år sia Norge fikk si grunnlov på Eidsvoll. Professor Edvard Bull fikk da som historiker et oppdrag fra Kirke- og undervisningsdepartementet om å skrive et hefte knytta til 150 års- jubileet for Norges grunnlov. Denne framstillinga kom ut til avtalt tid med tittelen «Norge 1814-Grunnloven og folkestyret». Her nærmer Bull seg stoffet på en ny måte ved å knytte og sammenlikne Eidsvoll i 1814 med opprettelsen av USA og den afrikanske frihetsbevegelsen etter 1945. I 1814 var det jo slik for Norges vedkommende skrev Edvart Bull at den nye staten kom dumpende ned i hodet på det norske folk. 3

Dette var jo en ny historisk tilnærming til stoffet og tidligere folkehøgskolerektor Bjarne Slapgard skrev derfor et eget hefte med tittelen «Den store dagen» som skulle være en slags motvekt mot Bull hvor Slapgard nærma seg 1814 i en tradisjonelle historisk visjon særlig knytta til deler av partiet Venstre. Etter at de to heftene var på plass ble det derfor raskt lagt opp til en diskusjon mellom de to forfatterne i en stappfull sal i studentersamfunnet i Trondheim. Det problematiske for meg her var at Edvard Bull ba meg om å delta i diskusjonen som en slags kompromissmaker. Han kjente meg så godt at han visste at jeg hadde begge disse visjonene i mitt hode gjennom både oppvekst og skolegang. Vel, for meg så ble jo resultatet etter dette at jeg som lektor på Gerhard Schønings skole fra 1964 brukte mye tid om 1814 i min historieundervisning på gymnaset og seinere i mine fagdidaktiske og skolehistoriske forelesninger for lærerstudenter på UNIT-NTNU i 25 år fra 1980 til 2005. I undervisningssammenheng var det her viktig å få vektlagt en visjon om at historien om 1814 skulle knytte sammen fortid og nåtid for å få et perspektiv på framtida. Det er nettopp kommet ut ei ny bok om Marcus Thrane som Mona R. Ringve har skrevet. Den er anmeldt i Adressa av Johan O. Jensen hvor overskrifta på innlegget er «Den glemte arbeiderleder». For meg er ikke Marcus Thrane glemt hverken ved stemmerettsjubileet i 2013 eller grunnlovsjubileet i 2014. I dag vil jeg bare kort nevne kristenkommunisten Marcus Thrane. Han bygde opprinnelig på Jesu budskap om likhet i Det nye testamente, men Thrane ble liberal sosialist underveis fordi han møtte så stor motstand fra embetsmennene i den norske kirke da han ville frigjøre arbeidsfolk fra «Kapitalismen Tyranni», som han formulerte seg. 3 3 Johan O. Jensen: Den glemte arbeiderleder. Adresseavisen, 14. april 2014. 4

Så vender vi tilbake til 1814 og stiller spørsmål til hva som hendte da. Vi skal også etter en generell oversikt konsentrer oss om hva slags rolle vårt bispedømme med Trondheim som hovedsete spilte i prosessen fram mot en demokratisk grunnlov. Det er i utgangspunktet nesten umulig å fatte at riksforsamlinga på Eidsvoll fra 10. april til 17. mai 1814 var i stand til å forme det som på det tidspunkt skulle bli en av de mest demokratiske grunnlover i Europa så kort tid etter Kielfreden uten at det hadde vært noen plan om en slik «norsk frihet» på forhånd. Det er derfor meget viktig at en prøver å sette seg inn i hva som hadde skjedd ute i verden på forhånd, noe som gjorde det mulig å forme ei demokratisk grunnlov i Norge fra januar 1814 og fram til 17. mai samme år. Innholdet i den norske grunnlova som i løpet av fem uker på Eidsvoll ble utarbeidd, drøfta og foreløpig vedtatt var utvilsomt et barn av den store franske revolusjon anno 1789, som ble konkretisert gjennom ei grunnlov i 1791, men det amerikanske grunnlovsforslaget fra 1787 har også stor betydning pluss de hollandske og spanske grunnlover fra henholdsvis 1798 og 1812. Her var det jo en masse stoff å sette seg inn i, men det var lite av dette tilgjengelig på et forståelig språk for et flertall av nordmenn i 1814. Ett dokument vi vet var oversatt til dansk, som ble kalt modersmål på Eidsvoll, var den franske erklæringa om menneskerettighetene, som var vedtatt i den franske nasjonalforsamlinga den 26. august 1789. 4 Omfattende politiske tekster skrevet på engelsk var imidlertid problematiske i 1814 også for mange embetsmenn. Fransk var det mest internasjonale språket på den tid når en ser bort fra latin. Det 4 August Moen; Fra den franske revolusjon til 1850, side 19. Boka er bind IV i Aschehougs verdenshistorie som ble gitt ut i 1955, 5

forteller jo mye at kronprins Christian Frederik skrev sin personlige dagbok på fransk og at den fransktalende kronprins Karl Johan i Sverige lett kunne tale sitt morsmål i Norden. I Danmark var også tysk et viktig språk fordi det bodde mange i riket som hadde tysk som sitt morsmål. Dessuten var det flere studenter, også norske, som dro fra København for å studere i Tyskland. I de norske byene var det i 1814 i tillegg mange borgere som kunne snakke og forstå både tysk og engelsk. Dette hadde med handel og borgerskapets utdanning å gjøre uten at det skal kommenteres nærmere her. Et godt eksempel på en slik fransk tilnærming også for kjøpsstanden er det faktum at vi ved opprettelsen av Trondhjems Borgerlige Realskole i 1783, som skulle være en praktisk skole for det reale liv for begge kjønn. Fransk ble her spesielt vektlagt som internasjonalt fremmedspråk i det nye skoleslaget som en erstatning for katedralskolens latin. 5 Den handelsspråklige bakgrunnen i de tre byene i vårt bispedømme som i 1814 besto av Trondheim, Molde og Kristiansund kan derfor l tolkes slik at flere av handelsborgerne der i 1814 kunne lese så mye engelsk at de forsto innholdet i det amerikanske grunnlovsforslaget fra 1787. Deler av de amerikanske grunnlovstekstene var nok også oversatt til fransk eller tysk slik at de kunne leses av embetsmennene som hadde studert i København før 1814. I tillegg må nevnes at vi på 1790-tallet hadde fått aviser i flere norske byene. I Bergen, som var Norges klart største byen, kunne man lese på dansk i ei avis om innholdet i den amerikanske grunnlov. Bergenserne danna også ei grunnlovsgruppe som drøfta innholdet i både den amerikanske og franske revolusjon. 6 5 Rolf Grankvist: Fra borgerlig standsskole til folkelig allmennskole, Jubileumsforedrag for TBR i 1983,side 5. 6 Hevda under foredragsserien på Eidsvoll i 2014. 6

Den amerikanske grunnlova har egentlig en lang historie, som amerikanske historikere trekker tilbake til den såkalte «Mayflowerpact» fra 1620. Det var imidlertid på slutten av 1700-tallet at en bevegelse mot et demokratisk samfunn starta. I 1775 holdt Patric Henry en tale i Virginia hvor han sto opp og sa: «Gi meg friheten eller døden» 7 1 1776 kom den såkalte uavhengighetserklæringa skrevet av Thomas Jefferson. Han var også sentral i sitt notat og krav om religionsfrihet i 1786, og hans penn forma også forordninga om de frie stater i Nordvest i 1787. Den 21. juni 1788 fikk De forente stater i Amerika sin egen forfatning, og den amerikanske lov om folkets rettigheter er datert 3. november 1791. Det er klart at dette ble godt kjent i Europa på flere språk, men vi har altså ingen dansk versjon av disse dokumentene i 1814. Det store franske leksikonet på 17 bind var imidlertid tilgjengelig på Eidsvoll i 1814, og det var nok en stor inspirasjonskilde for mange embetsmenn som møtte på Eidsvoll. 8 Den amerikanske boka «Laws of America» ble også vist til under diskusjonen om en norsk grunnlov våren 1814. Den franske erklæringa om menneske- og borgerrettigheter knytta til den store franske revolusjon i 1789, som var oversatt til dansk, inneholdt imidlertid hele 17 punkter om frihet og menneskerettigheter og var dermed så omfattende at den skulle holde godt som refleksjonsgrunnlag for det som skjedde på Eidsvoll i 1814. Denne menneskerettighetserklæringa er et typisk eksempel på 1700- tallets trang til å utforme almene prinsipper for all politisk og samfunnsmessig virksomhet. Første gang dette kom tydelig fram var, som nevnt, i den amerikanske uavhengighetserklæring fra britisk kolonistyre i 1776. Det blir hevda blant historikere som har forska på 7 Amerikanske frihetsmonumenter, side 8. Dette er et hefte gitt ut av det amerikanske krigsinformasjonskontor under krigen 1940-45.( USB 104). 8 Som note 4. 7

dette at den amerikanske erklæring ikke er en mor til den franske, men en eldre søster. Det må likevel understrekes at Frankrike støtta den amerikanske frihetsbevegelsen mot engelsk kolonistyre på 1770- tallet. Det er også kildebelagt at Thomas Jefferson var i Frankrike og hadde kontakt med lederne der da franskmannen formulerte sitt dokument om «Frihet, likhet og brorskap». Avstanden var slik sett ikke stor mellom de to revolusjonene og den franske var slik sett inspirert av den amerikanske. Dessuten er det viktig å understreke at både den amerikanske og den franske revolusjon på slutten av 1700- tallet er et resultat ev en 150-års utvikling knytta til tanker om mennesket som en del av både samfunn og natur. I Danmark-Norge er jo både Ludvig Holberg og biskop Ernst Gunnerus typisk eksempel på denne tankegangen. Gunnerus sto jo også bak ideene om å stifte DKNVS i 1760 og noen av disse ideene ble jo også videreført i Det Kongelige Selskab for Norges Vel som ble stifta i Christiania i 1809. Ideologisk er det imidlertid rett å fastslå at mange de 112 folkevalgte som møtte på Eidsvoll i april 1814 var opptatt av begrepene frihet, likhet og brorskap uansett hvor de hadde fått formuleringene fra, men disse begrepene må settes inn i en historisk kontekst knytta til et standssamfunn, slik det var i Frankrike og Norge på slutten av 1700-tallet. Frihet betydde da frihet fra den enevoldelige kongens formynderskap, likhet må forklares som likhet mellom de priviligerte strender, og brorskapstanken la vekt på at humanitet skulle knyttes til alle menneskelige forhold uansett stand. Revolusjonen i Frankrike var primært en frigjøring for tredjestanden i landet-en stand som i det franske kongeriket besto av embetsmenn, handelsborgere og jordeiere. De to andre stendene var før revolusjonen knytta til presteskap og adel. Begge disse to stendene ble sløyfa ved revolusjonen i Frankrike. Vi kjenner jo også til hvordan 8

fiendskapen mot en pengedyrkende kirke førte til at klostre ble revet og kirkebygg angrepet og ranet under den store franske revolusjon. Mange opprørere ville også bryte med et kirkestyre fra Roma og opprette en egen nasjonal kirke, men det ble det ikke noe av. Går vi inn og analyserer diskusjonen på Eidsvoll, så betyr den nye borgerstanden her en samlet samfunnsgruppe, som besto av embetsmennene, borgerstanden i byene og de frie jordeiere på landsbygda. Det skulle med andre ord ikke være privilegier for noen i dette nyetablerte norske samfunnet uten stender. Det forelå 27 utkast til grunnlovstekster på Eidsvoll i 1814. De 15 representantene som satt i konstitusjonskomiteen hadde derfor mye å sette seg inn i, men det var det trykte utkastet til Falsen og Adler med hele 230 paragrafer, som ble grunnlaget for drøftingene. Omfanget ble imidlertid redusert til 110 paragrafer i det endelige forslaget som ble vedtatt på Eidsvoll. Det er likevel viktig å få fram ved et 200-årsjubileum at tretti år etter Eidsvoll hevder Marcus Thrane at Norge har utvikla seg til å bestå av tre stender: I)Embetsstanden 2) Borgerstanden 3) Arbeiderstanden. Arbeiderstanden eller «den tredje Stand» omfattet etter Thranes mening lønnsarbeidere som «levde av sine henders arbeid». 9 Dette ble jo skrevet på 1850-tallet i en kamp for å demokratisere vår grunnlov av 1814 med mellom annet å gi stemmerett til alle menn uten å knytte denne retten til embete, lønn og eiendom. Allmenn stemmerett for menn var jo et meget radikalt krav på 1850-tallet. Under stemmerettsjubileet i fjor har jeg også fått fram at Marcus Thrane heller ikke var avvisende til kvinnelig stemmerett om kvinnene forlangte det. Det viser igjen at Marcus Thrane er en viktig person å trekke fram også ved grunnlovsjubileet i 2014. I Trøndelag 9 Rolf Grankvist : Marcus Thrane- en vandring fra kristenkommunist til liberal sosialist, foredrag holdt i kirkekjelleren Ila kirke. Foredraget trykt i Arbeiderbegelsens Historielags årbok. Trondheim 2013. 9

starta også «300 kommunister» et opprør, som en følge at thranitterbevegelsen i vår landsdel, men bare 28 ble tiltalt og dømt. 10 Denne likhetstanken i Kristi ånd var farlig på 1850-tallet i Norge. Så vender vi blikket tilbake 1814 igjen. Når det gjelder bakgrunnen for vår grunnlov det året, er det skrevet svært mye om dette etter at vi begynte å få historieforskere knytta til vårt nye universitet i Christiania, som ble oppretta i 1813. En god historisk oversikt over denne utviklinga finner vi i professor Ottar Dahls bok «Norsk historieforskning i 19. og 20. århundre.» Boka «1814 Miraklenes år» som Karten Alnes ga ut i fjor gir i tillegg en ny visjonær oversikt i forbindelse med 200-årsjubileet for vår grunnlov. «Eidsvoll 1814- Hvordan grunnloven ble til», som er redigert av Eli Fure knytta til et originaldokument skrevet av Knut Mykland er også ei meget leseverdig. Noen aktive historikere poengterte ved grunnlovsjubileene i 1864, 1914 og 1964 at bakgrunnen for vår frihet i 1814 var en norsk trang til et sjølstendig rike, som vi ikke hadde hatt sia dronning Margrete førte oss inn i kongefelleskap med Danmark i 1380. 11 I 434 hadde altså Norge vært styrt fra København, og det var jo en lang tid. En frihet var slik sett sårt trengt i 1814 mente mange historikere. Dermed var det lett å understreke at det norske folk ropte på sin egen frihet i 1814. Slik var det nok ikke. Det vi i dag imidlertid med stor sikkerhet kan si er at vår grunnlov fra 1814 kom som et konkret resultat av en internasjonal stormaktspolitikk, som i Europa egentlig starter med den store franske revolusjon. Den ble etter kort tid etterfulgt av de omfattende krigene som den eneveldige keiser Napoleon førte i hele Europa. Disse krigene med de ulike lands alliansepolitikk fikk direkte følger for et lite lands skjebne lang mot nord i vår verdensdel. Danmark-Norge havnet på Napoleons side i siste fase av stridighetene, og den franske 10 Som note 4. 11 Se nevnte historiebøker. 10

keiseren ble etter hvert den tapende part i krigen. Danmarks valg av side i Napoleonskrigene var et resultat av et engelsk angrep på det nøytrale Danmark i 1807 for å sikre seg den dansk-norske flåten. Den dansk-norske kongens valg av side førte imidlertid til blokade av norskekysten, som resulterte i sult og nød over hele landet. Sverige hadde tapt Finland til Russland i 1809, men den svenske kongen Gustav 4. Adolf ville ikke høre på fornuft når det gjaldt videre krigføring. Han ville krige mot både Russland, England og Danmark- Norge for å vise sin styrke i europeisk sammenheng. I juni 1809 ble han avsatt av de politiske lederne i Stockholm. Eneveldet ble da avskaffa og Sverige fikk et konstitusjonelt monarki med en lovgivende og bevilgende riksdag ved sin side. Den danske prinsen Christian August, som hadde påført svenskene store tap under krigen mot Norge i 1808, ble i januar 1809 valgt til svensk kronprins under navnet Carl August. Mange av opprørerne mot Gustav 4 Adolf ønsket nå en union med Norge, som de mente burde få en forfatning som Sverige hadde fått året før. Kronprins Carl August døde imidlertid alt i mai 1809 og ble da raskt etterfulgt av Napoleons general Jean Baptiste Benadotte. Mange av de høyere offiserene i Sverige mente etter mye strid om kronprinsvalget at denne mannen som kronprins ville føre til at Napoleon sørget for at svenskene fikk Finland tilbake. Den nyvalgte kongen i Sverige Karl XIII var barnløs, gammel og sløv i en alder av 66 år, og det førte til at kronprins Karl Johan raskt tok over ledelsen av utenrikspolitikken. Han så med en gang at svenskene måtte akseptere tapet av Finland og forsone seg med Russland. I stedet måtte Sverige vende blikket mot Norge og sørge for at en fikk en felles stat på den skandinaviske halvøya. Skulle Karl Johan ha noen mulighet til å bli svensk konge, så måtte han gjennomføre dette 11

prosjektet. Karl Johan valgte derfor å gå i krig mot sin tidligere leder Napoleon, som også hadde anbefalt han å bli svensk kronprins. Vel, vi har ikke tid til å drøfte dette mer utførlig, men bare konstatere at Karl Johan og Sverige slutta fred med Russland først, og i 1812 kom en fredsavtale med England. Vinteren 1813 gikk de allierte stormaktene Preussen, Østerrike, England og Russland inn i et forbund hvor de sammen gikk til krig mot Napoleon. Sverige var også med på denne prosessen, og svenskene skulle altså få Norge som lønn om de stilte med et jegerkorps i sluttkampen mot Napoleon. Prosessen var likevel ikke så enkel for Sverige og Karl Johan som dette høres ut til. Under forhandlingene på nyåret 1813 forsøkte også de allierte stormaktene å få Danmark-Norge med i kampen mot Napoleon. England lanserte da et forslag om at Sverige som lønn for å delta i denne krigen måtte nøye seg Trøndelag og Møre og Romsdal som betaling for sin krigsinnsats. Karl Johan følte at dette forslaget kom fram fordi han ikke hadde fulgt opp godt nok de militære forpliktelsene han hadde tatt på seg tidligere på året. Karl Johan var dermed inne på tanken om å nøye seg med at Sverige fikk bare deler av Norge for sin innsats i krigen. Kong Frederik VI var imidlertid på nyåret 1813 helt ubøyelig til forslaget om å gi fra seg deler av Norge. I slutten av april 1813 endret han imidlertid syn. Da søkte han forsoning med England med å godkjenne forslaget om å gi fra seg deler av Norge til Sverige, men i april 1813 var det for seint. England hadde på det tidspunkt underskrevet en kontrakt med Karl Johan om at hele Norge skulle bli svensk land når Napoleon var beseiret med støtte fra den svenske hær. 12

En slik delt avståelse hadde jo Danmark-Norge akseptert ved Roskildefreden på 1600-tallet da Trøndelag ble gitt bort for å bevare Skåne som dansk land 12 Kronprins Karl Johan hadde imidlertid på nyåret 1814 full støtte fra sine samarbeidspartnere i krigen mot Napoleon om den løsningen som Kieltraktaten inneholdt. Hele Norge skulle da bli et svensk land. Under den spente krigssituasjonen, som også var knytta til den engelske blokaden av Danmark-Norge, ble den dansk-norske kronprins Christian Frederik sendt til Norge som stattholder i slutten av mai 1813. Etter slaget ved Leipzig i oktober 1813, som Napoleon tapte, tok imidlertid den mektige og danskvennlige statsminister Metternich i Østerrike opp igjen det engelske forslaget om at Sverige måtte nøye seg med Trøndelag og Møre og Romsdal om den danske kongen var villig til å gå inn i den avsluttende kampen mot Napoleon. Cristian VI svarte igjen bestemt nei til dette kompromissforslaget. Denne gangen skjedde avslaget også i samarbeid med kronprins Christian Frederik som da var stattholder i Norge. 13 Etter at Kielfreden ble kjent i Christiania den 24. januar 1814, var tida over for Christian Frederik som stattholder. Nå ble han i sitt eget hode arveprins med et klart syn på at han ville stille seg i spissen for ei norsk reising mot denne fredsavtalen. 14 Han kom raskt til å pukke på sin arverett eller odelsrett til å bli konge i Norge. Kronprinsen nevner klart dette i et brev til kong Frederik VI, som ble underskrevet alt den 26. januar 1814. Samme dag sendte han også et brev til grev Carl Schmettow på Rotvoll i Strinda hvor han skrev at han håpet at 12 Det må understrekes her at den landsdelen som ble kalt Trondhiems stift i 1813 ikke omfatter hele Det nordafjellske Norge. Før 1803 besto Trondhjems stift av den halvdelen av vårt land som ligger nord for Dovre. Kirkelig var hele dette området styrt fra Trondheim mens den verdslige makt var delt mellom Bergen og Trondheim. I 1803 fikk vi et bispedømme i nord med Trømsø som bispesete. 13 Axel Coldevin, Vårt folks historie, bind V, Oslo 1963, side 475 og 481. Rigsarkivet i København viser også gjennom dokumenter at kronprinsen hadde stor støtte til dette i København. 13

Norge skulle kunne bestå ved egen kraft. «Jeg skal så visst ikke skille meg fra dette herlige riket» skriver kronprinsen i brevet. 15 Hans plan var å la seg hylle som Norges arvekonge, står det i brevet, og han alt hadde bestemt seg for å reise en tur over Dovre til den historiske hyllingsbyen Trondheim. Han nevner imidlertid ikke i brevet om dette var en planlagt tur for å la seg hylle til konge i den gamle erkebispekatedralen i Trondheim. Ved 200-årsjubileet i 2014 er vi imidlertid i den heldige situasjonen at vi har fått registret dette originalbrevet fra Christian Frederik til grev Schmettow i Gunnerusbiblioteket ved NTNU. Kronprinsen skrev altså dette brevet to dager etter han fikk melding om den såkalte Kielfreden. Dette må sies å være nokså spesielt. Han må også da ha hatt et svært nært og fortrolig forhold til grev Schmettow, som i prinsens regi den 5. januar hadde blitt kommanderende general nordafjells. Det er nok ikke mange nye dokumenter knytta til Eidsvoll og vår grunnlov som vi historikere kan markedsføre som nyoppdagede ved 200-årsjubileet. Det gjelder jo stort sett som ved tidligere jubileer å finne nye tolkninger av kjente dokumenter ved å knytte fortid til nåtid for å få en visjon om framtida. Schmettowbrevet ble gjenoppdaget av lektor Jan P. Breida mens han gikk grundig igjennom dokumenter knytta til riksgreve von Schmettow på Rotvoll. Den 5.januar 1814 hadde kronprins Christian Frederik sørget for å gi general von Krogh avskjed som øverstbefalende nordafjells og kommandant i Trondheim. Grev Schmettow på Rotvoll overtok da begge disse postene etter at von Krogh fikk avskjed i nåde. Schmettows forhold til kronprins Christian Frederik ble meget varmt og fortrolig etter at dette skjedde. Schmettows svigersønnen, grev Trampe, fikk på samme tid også tilbake sin stilling som stifts- 15 Jan P. Breida, Rotvoll i Grevens tid, side 45 i årbok for Strinda historielag 2013. 14

amtmann etter at general von Krogh tidligere hadde gitt han avskjed på grunn av manglende lydighet under hans militære kommando. Kronprinsen skriver imidlertid ikke i klar tekst i brevet datert den 26.januar 1814 at hans reise over Dovre til Trondheim hadde som mål at han skulle la seg hylle som konge i Norges historiske hyllingsby i begynnelsen av februar 1814. Det at biskopene i Christiania og Trondheim noen dager seinere på Eidsvoll ble pålagt å skrive ned en prekentekst knytta til en slik hyllingsgudstjeneste bekrefter likevel på en måte at kronprinsen da hadde et slikt mål for sin reise nordover til Trondheim. Karsten Alnæs bekrefter også i sin bok om 1814 at prinsen nok hadde en slik hyllingsplan i sitt hode da han den 27. januar 1814 møtte noen nære støttespillere på Eidsvoll før han dro nordover til den norske hyllingsbyen den 31. januar. Karsten Alnæs mener imidlertid likevel at kronprinsen på Eidsvoll lot seg overtale av de oppmøtte til å vente med en slik hylling til han kom tilbake til Eidsvoll. Denne konklusjonen har imidlertid ingen kildehenvisninger. 16 Hva er det så som skjer videre og som fører fram til at vi fikk en ny norsk demokratisk grunnlov, som ble vedtatt den 17.mai 1814 og etterfulgt av et demokratisk valg av en norsk konge samme dag. Hva hadde skjedd med Christian Frederik som førte til at han ga avkall på å bli hylla som konge i kraft av sin arverett? Denne endringa skjer jo kort tid etter kronprinsens opphold i Trondheim. Hvem fikk markedsført ideene fra den amerikanske og franske grunnlov som grunnlag for drøftingene på Eidsvoll fra i 1814? I svaret på dette spørsmålet mener jeg at byen Trondheim og Trøndelag fortjener å få mer ære enn regionen har fått ved tidligere jubileer. 16 Karsten Almes, 1814 Miraklenes år, Oslo 2013, side 126. 15

Først vil jeg jeg starte med å trekke fram to biskoper, som allerede er nevnt. Peter Olivarius Bugge og Frederik Julius Bech har begge en nær tilknytning til Trondheim uten å være trøndere. Indirekte fikk disse to uten å være klar over det en stor betydning i den demokratiseringsprosess som fulgte kronprinsen i løpet av februar 1814. Begge støttet i utgangspunktet kronprins Christian Frederiks ønske om at han skulle la seg hylle til norsk konge i kraft av sin arverett. Kronprinsen fikk også, som nevnt, god støtte til dette synet fra et utvalgt flertall på det raskt sammenkalte strategimøte på Eidsvoll den 27.januar. Biskop Peter Olivarius Bugge ble ordinert til biskop i Trondheim i 1804 etter at det omfattende bispedømmet nordafjells ble delt i to i 1803 med en egen biskop for Nord-Norge. Frederik Julius Bech, som ble oppnevnt til biskop i Christiania i 1805, ønsket seg i 1804 den bispestillingen i Trondheim som Bugge fikk. Bech hadde på det tidspunkt vært i Trøndelag i 21 år som huslærer 1783-85 og hospitalprest og lærer ved Trondhjems Borgerlige Realskole fram til 1794. I perioden 1794-98 var han sokneprest på Ørlandet og fra 1798 til 1803 fungerte Bech som residerende kapellan i det som da ble kalt «Domkirkens menighed» I 1802 fikk han også oppretta et lærerseminar i Trondheim. Da Bugge ble utnevnt til biskop i 1804, var Bech sokneprest i Skogn. 17 Når jeg lister opp alle disse stillingene som Bech hadde i Trøndelag gjennom 21 år, så er det for å vise at denne mannen, som var født på Fyn, hadde meget god kjennskap til både erkebispekatedralen i Nidaros og hele Trøndelag da han var en av de to viktigste kandidatene til embetet som biskop i Trondheim i 1804. I 1805 ble imidlertid Bech utnevnt til biskop i Christiania. 17 K. Tveit:Biskop F.J. Bech og hans arbeid for allmugeskolen og lærarutdanning. Oslo 1970. 16

Biskop Bugge i Trondheim fikk tidlig et nært forhold til kronprins Christian Frederik. Fra og med 1806 tok prinsen over som kongelig preses i DKNVS etter sin registrerte far, som var arveprins til Danmark-Norge. 18 Biskop Bugge ble valgt til visepreses for DKNVS fra han ble utnevnt til biskop, og det er bevart 53 brev fra Bugge til kronprinsen fra perioden 1806-1812. Biskopen hadde i hele denne tida hatt lyst til å møte Christian Frederik, et ønske som ble forsterket da prinsen kom til Norge som stattholder i 1813. I januar 1814 ble Bugge innkalt til Christiania for å møte kronprinsen til en personlig konferanse. Det første møtet fant sted 16. januar. Carsten Anker, som var vert for strategimøtet som kronprinsen innkalte på Eidsvoll i slutten av januar 1814, hadde vært en nær venn av Christian Frederik gjennom mange år mens de bodde i København. Anker hadde uten tvil samme syn som kronprinsen på at han måtte la seg hylle til konge i kraft av sin arverett. Han var nok også den som foreslo for prinsen hvem som burde innkalles til strategimøtet på Eidsvoll i slutten av januar. Det forteller jo mye om dette at den kjente trønderen professor Georg Sverdrup, som hadde hatt god kontakt med Christian Frederik både i København og i Christiania, ikke ble innkalt til strategimøtet fordi han i utgangspunktet nok var helt avvisende til at prinsen etter Kielfreden kunne la seg hylle i kraft av sin arverett. 19 Biskopene Bech og Bugge ble imidlertid tydelig begge bevisst innkalt til møtet på Eidsvoll den 27. januar 1814. Det ble derfor naturlig at de to biskopene, som delte kronprinsens syn på at han kunne la seg hylle til norsk konge i kraft av sin arverett, fikk beskjed om å sette seg 18 Christian Frederik ble den siste kongelige preses i DKNVS. Etter at Norge fikk felles konge med Sverige, valgte Karl Johan går inn som kongelig beskytter av DKNVS. Preses ble da den valgte leder blant medlemmene. Slik er det også i dag. 19 Rolf Grankvist, Georg Sverdrup-innfødt namdaling som fortjener stor ære ved grunnlovsjubileet i 2014.Årbok for Namdal historielag 2014. 17

sammen og utarbeide et forslag til en prekentekst for en planlagt hyllingsgudstjeneste i en nasjonal og historisk kontekst. Begge disse biskopenes forhold til den gamle norske hyllingsbyen og deres gode kjennskap til Gerhard Schønings bok fra 1762 om erkesetets gamle katedral, som i dag bærer navnet Nidarosdomen, gjør at det etter min meninger er liten tvil om at deres prekentekst er knytta til en hyllingsgudstjeneste i Trondheim. Det at de to biskopene sammen skrev en slik prekentekst i en slags hyllingsregi er også beskrevet i Christian Frederiks dagbok fra hans opphold i Norge i 1814. I originalteksten i hans bevarte dagbok, som er skrevet på fransk kommer tydelig fram at prekenteksten skulle knyttes til en hyllingsgudstjeneste for en arvekonge, som planla å avlegge eden for sitt folk. 20. Den skrevne prekenteksten har jeg imidlertid ikke vært i stand til å finne ved riksarkivene hverken i Danmark eller Norge. Prekenteksten til de to biskopene kunne muligens bekrefte min teori om hylling i den gamle erkebispekatedralen. Med de to biskopenes sterke tilknytninger til Trøndelag og den kongehylling som i en lang historisk kontekst er bundet opp mot Øyratinget og Hyllingsgradene på Domkirkegården ville det være rart om de hadde tenkt annerledes. Hylling og signing i Nidaros har jo en lang historisk tradisjon og er lovmessig knytta til tronfølgelova fra 1163 21. Dronning Margrete førte også sine to kronprinser til Trondheim for å sikre dem arvefølgen gjennomføre en slik hyllingsseremoni på Gradene på 1380-tallet. Det er etter min mening heller ingen tvil om at begge biskopene også medvirket til at Cristian Frederik bestemte seg for å dra den lange vegen til Trondheim i 1814,slik de fleste av han forgjengere hadde 20 Denne teksten finnes også i en norsk oversettelse av Jens Raabe fra 1914 på side 140. 21 Se Rolf Grankvist: Kongesigning i Nidaros domkirke. En tusenårig tradisjon føres videre, utgitt av Utenriksdepartementet på norsk, engelsk, fransk og tysk i forbindelse med kongesigning i 1991. 18

gjort etter 1660. 22 Det var altså en historisk tradisjon for enevoldskongene å reise den lange og brysomme vegen fra København til Trondheim. I perioden 1685-1788 besøkte alle de fem eneveldige kongene i navnet det gamle rikssenteret midt i Norge. Det var så viktig med dette besøket at prins Carl von Hessen ble sendt til Trondheim på vegne av den sinnssyke kong Christian den sjuende i 1773. Disse turene mot nord var nok ikke noen kongelig turistreise for vegen var lang og strabasiøs. Sett mot denne bakgrunn var det likevel helt naturlig at Christian Frederik i 1814 også valgte å følge samme mønster som sine forgjengere. Det ble likevel ingen hylling av en eneveldig konge ved en guds tjeneste i Trondheim i februar 1814. Tradisjonen vil ha det til at Cristian Frederik endra oppfatning om dette på sin reise gjennom Gudbrandsdalen og Østerdalen til og fra Trondheim. Det er ingen god sikker kilde som forteller at hans holdningsendring skjedde på vegen nordover eller sørover og kronprinsens dagbok gir heller ikke svar på det. 23 Den viktigste årsak til at han endra standpunkt var nok likevel det dokumentet som Carl Valentin Falsen hadde formet i Trondheim med underskrift fra 58 av byens fremste borgere, som vi skal utdype noe seinere. Henrik Wergeland trodde også at en slik hylling av en eneveldig norsk konge var planlagt å bli gjennomført i den gamle erkebispekatedralen i februar 1814. For å få bekrefta at det var tenkt slik skrev Wergeland et brev til Bugge i 1841 da Henrik var i ferd med å fullføre sin bok nummer to om begivenhetene i 1814. 24 Wergeland ønskte å få 22 Se mitt notat: «200-årsjubileet for Norges grunnlov i 2014, side 6. Notatet er skrevet for den kommunale gruppen for grunnlovsjubileet i Trondheim, som ble oppnevnt i 2013. 23 Rigsarkivet i København har også bevart ettersendte brev til Trondheim fra danske venner av kronprinsen som anbefalte han å la seg opprope til konge i kraft av sin arverett. 24 Henrik Wergeland: Norges Konstutions Historie, trykt 1841-43. 19

bekreftet sannheten i det ryktet som hadde gått om dette etter 1814. Wergeland visste også tydeligvis at kronprinsen og biskopene skal ha hatt full støtte til å gjennomføre en slik kongehylling og signing i den gamle katedralen fra stiftamtmann Trampe i Trondheim slik prost F. Smidt beskriver det i sin dagbok. 25 I 1841 avviste imidlertid den aldrende biskopen kategorisk at han hadde noe kjennskap til en slik plan. Dette negative svaret til Henrik Wergeland er forståelig når vi setter det inn i et historisk perspektiv. I september 1818 ble kong Karl Johan krona i Nidaros domkirke. Biskop Bech satte krona på hans hode, og biskop Bugge holdt en preken hvor han ga vår nye konge æren for Norges frihet. Biskopen hyllet også den nye union med Sverige. Dette førte til at vinduene i bispeboligen ble knust med steinkasting om kvelden samme dag fordi biskopen hadde blitt en slik stor beundrer av svenskekongen. På en av papirsedlene som fulgte med en stein inn i bispeboligen sto følgende innskrift oversatt fra latin:»død og tusen ulykker over den tvertungede taler» 26 Striden omkring kroningstalen gikk så sterkt inn på biskopen at han trakk seg fra stillingen som preses i DKNVS i 1820, og på 1830-tallet fortalte han flere prester at han ville søke avskjed som biskop. Denne prosessen skulle ta noe lengre tid en forventa, men i august 1842 fikk han etter søknad avskjed i nåde. 27 I en slik kontekst er det lett å forstå at Bugge i 1841 svarte Henrik Wergeland som han gjorde. «Historikerne strides» er et eget kapittel i boka til Alnæs om året 1814. Han aktualiserer tolkningsstriden om kildetekster gjennom 200 år. På foredragsseminaret på Eidsvoll i 2014 ble denne tolknings- 25 F. Smidts Dagbøger I, side 370f. 26 Arild Stubhaug: DKNVS. Norges første vitenskapsselskap, Trondheim 2010,side 29. 27 Trygve Lysaker, Fra embetskirke til folkekirke 1804-1953, side 69. 20

striden også trukket fram. Jeg har også gjennom 50 år vært meget skeptisk til dem som uten kildebelegg benekter eller bekrefter at en kongelig hylling av Christian Frederik var planlagt å finne sted i Trondheim i februar 1814. I 2014 har jeg fått et endra standpunkt til planene om hylling ved å vise til kronprinsens brev til grev Schmettow fra januar 1814 hvor han beskriver en planlagt reise over Dovre og at han ønsker å la seg hylle til konge i kraft av sin arverett. Han beskriver ikke i brevet, som nevnt, om en slik planlagt hylling skulle finne sted i Trøndelag i februar 1814, men en slik plan er bekreftet av stiftsamtmann Trampe i Trondheim, som var Schmettows svigersønn. 28 Det virker utrolig for meg at stiftamtmannen, som sto kronprinsen så nær, har sagt noe usant om dette. Trampe sin uttalelse om dette styrker dermed mitt endrede standpunkt om en planlagt hylling i februar 1814. Nærheten til kronprinsen fortsatte mellom Schmettow,Trampe og Christian Frederik også etter han ble valgt til konge den 17.mai. Schmettow hadde i tillegg en viktig posisjon som mellommann i forhandlingene om fred med den svenske hærledelsen som førte fram til Mossekonvensjonen den 14. august 1814. Dette skal vi ikke behandle her, vi må raskt vende tilbake til det som skjedde før vi fikk vår grunnlov. 29 Kronprins Christian Frederik forlot Trondheim den 9. februar 1814. Da hadde kronprinsen vært i Norges gamle hylling- og signings-by i fem dager. Den 13. februar var kronprinsen tilbake på Eidsvoll etter sin retur fra Trøndelag gjennom Østerdalen. Da mottok han også danskekongens brev datert 18.januar hvor kongen løste alle nordmenn fra troskapseden. De fulle opplysninger om Kielfreden hadde 28 F. Smidts Dagbøger I, side 370 f. 29 Dette kommer tydelig fram om en leser alle de bevarte brevene som er samlet I Gunneriusbiblioteket. 21

imidlertid Christian Frederik fått i brevs form mens han var på besøk i Trondheim. Så vender vi tilbake til Christian Frederiks beskrivelse i sin dagbok om at han på sin reise over Dovre fra og til Eidsvoll mista trua på en kongehylling i kraft av sin arverett. De viktige kildene i Gunnerusbiblioteket, som lektor Breida har trukket fram, viser at den kronprinsvennlige riksgreve Carl Schmettow på Rotvoll i 1814 møtte arveprinsen i Gauldalen da prinsen var på veg mot Trondheim. Sammen med sin svigersønn stiftsamtmann Trampe holdt han her en storslått middagsfest for arveprinsen på Støren prestegård den 4.februar. Både Schmettow og Trampe hadde som biskop Bugge på forhånd nekta å underskrive Falsens adresse sammen med 58 av byen borgere og embetsmenn med krav om en grunnlovgivende forsamling etter Kielfreden, men innholdet kjente de godt til alle tre. Om Schmettow og Trampe hadde en kopi av adressen med seg til Støren vites ikke, men etter tradisjonen var det stiftsamtmann Trampe som sørget for at Christian Fredrik fikk se og beholde en avskrift av originalen. Det kan ha skjedd mens kronprinsen bodde i Stiftsgården, men mest trolig fikk kronprinsen kopien under denne vennemiddagen på Støren. Da er det lett å forstå at kronprinsen skriver i sin dagbok at han endra sitt syn om hylling i kraft av sin arverett på sin reise til Trondheim. Den adressen som Christian Fredrik fikk en kopi av i Trøndelag er skrevet av rådstueskriver Carl Valentin Falsen. Brannsjef og rådmann Mons Lie var også svært aktive med for å få byens ledende kjøpmenn og embetsmenn til å underskrive dokumentet før Christian Fredrik kom til Trondheim. 58 av byens fremste borgere hadde, som nevnt, skrevet under dokumentet før han kom. 30 30 Per Reidar Christiansen, Klubelskabet harmonien 1813-1013, Trondheim 2013, side 58. «Trøndernes paatenkerte Adresse er her trykt i sin helhet. Originalen finnes i Gunneriusbiblioteket ved NTNU. 22

I et møte i Rådhuset 8.februar, dagen før kronprinsen dro fra byen, ble underskriverne, som ikke hadde trukket seg allerede, enige om at det ikke ville være riktig å overlevere dokumentet før alle detaljer om Kielfreden var kjent. Det vedtaket hjalp jo lite for Christian Frederik hadde da sett og fått en kopi av dokumentet trolig mens han var til middag på Støren prestegård på veg til Trondheim Falsendokumentet fra Trondheim, som er bevart i Gunnerusbiblioteket, viser tydelig at Carl Valentin Falsen må ha hatt kjennskap til ideene som lå bak både den franske og den amerikanske grunnlov fra slutten av 1700-tallet, men i Trondheimsadressen er han forsiktig i sine formuleringer når det gjelder krav om en norsk grunnlovgivende forsamling. Dette var imidlertid første gang kronprins Christian Frederik fikk se et slikt krav skrevet ned på papir, og han ble ikke blid på forfatteren, som hadde formulert ønsket om en ny grunnlov for Norge. Denne adressen til prinsen tar ikke avstand fra at Christian Frederik skal la seg utrope til konge i kraft av sin arverett, men kravet om en grunnlovgivende forsamling er jo lik den holdningen som Georg Sverdrup hadde og som gjorde at han ikke var noen naturlig deltaker på det nevnte strategimøtet på Eidsvoll før prinsen dro til hyllingsbyen. En demokratisk grunnlov kunne vanskelig knyttes til en eneveldig konge, som skulle hylles i kraft av sin arverett. Trondheimsdokumentet er et tydelig vendepunkt på vegen mot en grunnlovsforsamling på Eidsvoll, men hvem var det som markedsførte disse ideene videre slik at Christian Frederik forlot tanken om å la seg hylle i kraft av sin arverett og gikk med på at det skulle samles en riksforsamling på Eidsvoll for å gi landet en ny grunnlov? Her mener jeg klart at trønderen Georg Sverdrup og de to brødrene Carl Valentin og Christian Magnus Falsen sammen hadde stor betydning i denne prosessen. Georg Sverdrup var født på Lauga i 23

Namdalen i 1770 og var i 1814 en meget anerkjent professor ved det nye norske universitet i regionhovedstaden på Østlandet. Carl Valentin var født i Christiania i 1787, og hans bror Christian Magnus Falsen så dagens lys i 1782 i samme by. Brødrene bodde en periode i København sammen med familien, men begge dro tilbake til Norge etter at de hadde fullført sine juss-studier ved Universitet i København. I denne perioden hadde de nok også sammen drøfta ideene bak både den franske og den amerikanske revolusjon. Carl Valentin Falsen ble i 1813 utnevnt til by- og rådstueskriver i Trondheim. Den fem år eldre broren Christian Magnus Falsen var i 1814 sorenskriver i Follo. Carl Valentin var fem år yngre enn sin eldre bror, men det er ingen som har greit å overbevise meg om at disse to brødrene ikke hadde drøfta sammen de ideene de markedsførte i på nyåret i 1814. Derfor kan vi ikke overse at Falsenbrødrene som var 27 og 32 år gamle i 1814 hadde et felles ideologisk fundament bak det de formet skriftlig på papir i denne prosessen. Carl Valentin har imidlertid benekta at det var broren som tok initiativet til Trondheimsadressen. 31 Han trengte ikke noe påtrykk utenfra, hevdet han, for å forme adressen til kronprinsen. Christian Magnus Falsen sitt grunnlovsutkast, som han skrev sammen med lektor C.M. Adler i begynnelsen av februar, er et manuskript på 75 sider, og det ble det grunnlovsutkastet som ble diskusjonsfundamentet på Eidsvoll i 1814. Christina Magnus Falsen ble jo også valgt til å være grunnlovsforsamlingens president på Eidsvoll i den siste fasen av forhandlingene. Dette gir han en svært sentral posisjon på maleriet fra 1880-tallet, som nå henger i Stortingssalen. 31 Knut Mykland, Trondheims historie 997-1997. Trondheim 1007,side 63. 24

Christian Magnus Falsen kjente professor Georg Sverdrup godt fra København, og det er interessant at han presenterte sitt grunnlovsutkast for Georg i et avgjørende møte mellom de to før Sverdrup ble innkalt til det såkalte notabelmøtet på Eidsvoll, som vi skal behandle seinere. «Det Adler-Fallenske Grunnlovsudkast», som er det offisielle dansk-- språklige navnet på det nevnte dokumentet, ble altså et kjernedokument under forhandlinger om en norsk grunnlov på Eidsvoll. 32 Vi skal ikke her drøfte hva som er formet av Falsen og hva som er skrevet av Adler i dette grunnlovsforslaget, men kort konkludere med at den ene forfatteren var bror av Carl Valentin Falsen, som i Trondheim skrev sitt notat til kronprinsen med krav om en grunnlovgivende forsamling. Dette Trondheimsdokumentet, som kronprinsen fikk lese, er jo en slags adresse i betydning halvoffentlig ytring, men det er ingen tvil om at det var de ledende ideene i dette dokumentet som fikk støtte på det såkalte notabelmøtet på Eidsvoll, som ble holdt da kronprinsen var tilbake der etter sin reise til Trondheim. Vi trøndere må være stolte over at de som møtte der sørget for at kronprinsen ble villig til å følge det opplegget som var skissert i Falsens Trondheimsadresse. Denne forandring i kronprinsens holdning skjedde uten at Trøndelag formelt var representert på notabel- eller stormannsmøtet på Eidsvoll, som gikk over to dager, og ble avslutta 16. februar. Av de 21 som møtte var imidlertid to født i Trøndelag. Det var oberst Johannes Klingenberg Sejersted og professor Georg Sverdrup. Den sistnevnte trønderen måtte bare 16.februar, men han skulle bli en meget viktig og avgjørende bidragsyter på Eidsvoll i 1814. 32 Harald Nissen, Det Adler-Fallenske Grundlovsudkast, Meddelelse i fellesmøte, trykt i DKNVS sine Forhandlinger 1989. 25

Vi har fastslått med kildetekning at Christian Magnus Falsen og Georg Sverdrup møttes før sistnevnte i all hast ble innkalt til notabelmøtet på Eidsvoll verk natta til 16.februar. 33 Det betyr igjen at Georg før dette møtet på Eidsvoll også hadde kjennskap til den Trondheimsadressen, som markedsførte hans demokratiske grunnsyn. Dermed er det lett å knytte trønderen Georg Sverdrup til en prosess som gikk over tid fra Kielfreden ble kjent og fram til Norge hadde fått sin demokratiske grunnlov. Notabelmøtet ble, som nevnt, holdt 15. og 16. februar etter at Christian Frederik hadde kommet tilbake fra sin lange reise til Trondheim. Georg Sverdrup ble først innkalt til å møte natta til den 16. februar. Den kan bety at han heller ikke denne gangen var tenkt å bli invitert. Henrik Wergeland beskriver hans reise fra Christiania til Eidsvoll i sin konstitusjonshistorie og gir han fra første stund status som helt før møtet. Georg dro fra Christiania til Eidsvoll i all hast etter han ble innkalt til å møte. Han satt rolig på sleden styrt av skysskar etter skysskar på vegen fram til Eidsvoll. En av de siste skysskarene var en gammel bonde, som ga Sverdrup beskjed om at han under møtet på Eidsvoll måtte huske at «Gud er attåt». 34 Bonden skjønte nok hva slags holdning Georg hadde når det gjaldt prinsens krav om å kunne la seg hylle til konge i kraft av sin arverett. Da Christian Frederik i en fortrolig samtale med Sverdrup på Eidsvoll den 16. januar ga inntrykk for at han fortsatt ville innta Norges trone i kraft av sin arverett, svarte Georg Sverdrup at «han ikke hadde større rett til dette enn han selv og at folket var stilt fritt» 35 33 Norsk biografisk leksikon, Oslo 2005,bind 9, side 42. 34 Morten Ludvigesn, Georg Sverdrup-skjebenespill på Eidsvoll, Ytringen 9.mai 2014, side 12. 35 Norsk biografisk leksikon, Oslo 2005, bind 9.side 42. 26

Sverdrups store betydning på dette notabelmøtet er beskrevet av professor L.S. Platou på følgende måte: «Av dem prinsen talte med skal have udmerket seg Sverdrup, som først fikk overbevist Prindsen om at ingen havde Arveret til Norges Rige, men at Folket maate give ham samme». 36 Kronprinsen skriver også klart i sin dagbok at det var Sverdrup som overbeviste han om at han måtte la seg velge til konge etter at Norge hadde fått sin grunnlov. 37 Det er imidlertid interessant å registrere at alt den 18. februar 1814, to dager etter at notabelmøtet var over, sendte kronprinsen et brev til grev Schmettow på Rotvoll med følgende tekst: «Efter det modneste overlegg har jeg bestemt meg til ikke at sette kronen på mitt hoved, men at stille meg i Nationens Tjeneste som Regent og sammenkalle en rigsdag for at bestemme et Folks Constitusjon, der nu er løst fra sine plikter til sin Konge» 38. Dette er det første registrerte brevet som ble sendt etter at kronprinsen hadde endra sitt grunnsyn under diskusjonen på det såkalte notabelmøtet på Eidsvoll. Dette bekrefter på en måte at grev Schmettow og stiftamtmann Trampe hadde drøfta Trondheimsdressen grundig med kronprinsen i en tidlig fase, men brevet viser også hvilken betydning kronprinsen mente at grev Schmettow ville komme til å få når denne prosessen kom i gang. Han fikk jo også raskt et tilbud om å ta over som leder av en egen norsk bank, men det sa han nei til. Da riksforsamlingens 112 valgte deltakere møttes på Eidsvoll var det altså to brødre med familienavnet Falsen og den kjente professor Georg Sverdrup fra Lauga som hadde vært tenkende og skrivende bakmenn for ideen om en kommende norsk grunnlov. Det er liten tvil om etter min mening at Carl Valentin og Christian Magnus Falsen også hadde kontakt med hverandre i denne skriveprosessen på tross 36 Som note 1,side 37 Kronprinsens dagbok i Riksarkivet. 38 Jan P, Breida, Rotvoll i Grevens tid, Strinda den gang. Årbok 2013, side 45. 27