Islandshesten
Innhold Fakta Opprinnelse Islandshestens utvikling Islandshesten på Island Islandshestens gangarter Islandshesten som konkurransehest Kilder
Robust Liten Nøysom Utholdende Hårete Kaldblodig hest Skrå skuldre Kort rygg Finnes i alle farger Fakta
Opprinnelse År 800 e.kr. Vikingene Isle of Man, Shetland og Norge Isolert øy
Islandshestens utvikling Klima Hingstekamper Avl
Islandshesten på Island Nasjonalskatt Ridedyr, bruksdyr og produksjonsdyr Eksportvare Høyt verdsatt
Islandshestens gangarter Firegjenger Femgjenger Tølt Pass
Islandshesten som konkurransehest Sportsklasser Gædingakeppni Firegang Femgang Tølt Pass VM Landsmót
Tekst: Mie Stormanger Bilder: Mette Sattrup Petter Stormanger Mie Stormanger Icelandicexport Telemark.no Overonwest.se Film: Youtube.com Søkemotor: Google.no Facebook.com Youtube.com
PP islandshesten v/mie Stormanger Islandshesten er en robust liten hest. Den er nøysom og utholdende, og kjennes igjen på sin raggete vinterpels og massive hårvekst. Islandshesten har et noe grovt hode, en relativt kort hals, skrå skuldre og en kort bæreflate. Islandshesten er en av få hesteraser der alle farger er representert og tillatt. I år 800 etter Kristus oppdaget Ingolfur Island. Hit tok han med sine vikinger fra Norge, og norske kolonier på Isle of Man og Shetland. Vikingene tok med seg sine hester til øya. Disse hestene var fjordinger, nordlandshester, shetlandsponnier, exmooreponnier, dartmooreponnier og den nå utdødde tarpanen. Siden Island er en øy ble det ikke tilført nytt blod etter vikingenes ankomst før rundt 400 år senere. Dette, sammen med et barskt klima, utviklet en liten og hardfør hest. Hestene bodde ute hele året og levde på det de selv fant. Disse forholdene gjorde at mange av hestene døde av sult eller kulde. Bare de sterkeste hestene overlevde, og disse ble grunnlaget for de hestene vi kjenner som islandshesten. Som tidligere nevnt, bidro klimaet en god del med utviklingen av islandshesten, men nå ble også menneskene mer involvert. De begynte å velge ut de beste hestene. Dette gjorde de ved å arrangere hingstekamper. Hingstekamper er nå forbudt, men det gikk ut på å plassere to hingster og en hoppe i samme innhegning. Hingstene ville da instinktivt begynne å sloss om hoppa. Den seirende hingsten ble så brukt avlen, mens den tapende hingsten ble kastrert og brukt som rideog arbeidshest. I 1865 ble det innført edlere hester til øya i et forsøk på å forbedre islandshesten. Dette gikk imidlertid fryktelig galt, og islandshesten holdt på å dø ut. Det tok nesten fire år å gjenopprette hestebestanden. Siden 1940 har det derfor vært et totalforbud mot hesteimport til øya. Loven står enda den dag i dag. Islandshesten er Islands nasjonalskatt, og islendingene er ekstremt stolte over sine små hester. Siden det ikke er noen hestesykdommer på Island, blir heller ikke hestene vaksinert. Det er derfor veldig strengt når det kommer til å ta med seg hesteutstyr inn i landet. Absolutt alt 1
må vaskes etter spesifikke retningslinje, og det er ikke lov å ta med seg brukte børster og dekken. Islandshesten kan grovt sett deles inn i tre grupper: Ridedyr, bruksdyr og produksjonsdyr. Ridedyrene brukes i turistnæringen, som hobbyhester, som konkurransehester og ikke minst som eksportvare. 70% av islandshestene er ridedyr. Bruksdyrene er litt grovere og tyngre i bygningen en ridehestene. De brukes i sauegjeting og hestesanking. Før de motoriserte kjøretøyene kom, ble disse hestene også brukt på lik linje med Norske arbeidshester. Arbeidshestene utgjør ca. 20% av hestebestanden. Produksjonsdyrene, eller kjøtthestene, avles som kjøttdyr på lik linje med kjøttfe i Norge. Disse hestene avles etter kjøttkvaliteten. De blir ikke ridd på, og lever ute i store flokker som ville hester, før de blir samlet inn og slaktet om høsten. Islandshesten er øyas fremste eksportvare. Det eksporteres om lag 1200 til 2000 hester på verdensbasis i året. Til bare Norge sendes det årlig 200 hester. Islandshesten er ekstremt høyt verdsatt, og den hylles i sagaer, sanger og gudetro. Odin sin hest, Sleipnir, var en grå islandshest. Selv om islandshestene er ponnier av størrelse, betegner islendingene dem som hester. Dvs. At hvis du vil irritere på deg en islending, går du bort til ham og forteller at det er en ponni og ikke en hest han sitter på. Da har du nesten garantert tre folk på nakken, så det er bare å ta beina fatt ;-) I tillegg til grunngangartene skritt, trav og galopp, har islandshesten også tølt og pass. Vi deler islandshestene inn i firegjengere og femgjengere. Firegjengerne har bare tølt som ekstra gangart, mens femgjengerne har både tølt og pass. I tølt forflytter hesten beina i samme rekkefølge som i skritt, men beina beveger seg hyppigere og mer flytene. Hesten kan dekke store avstander når den går i tølt, og den kan tølte i all slags terreng. Tempoet i tølt strekker seg fra 7 km/t til 40 km/t hos de beste hestene. Tølt ligger genetisk forankret i hesten, og kan derfor ikke læres. Bare forbedres. I tølt sitter rytteren helt stille på ryggen til hesten. I pass går hesten totaktig, og den flytter de laterale benparene samtidig. Pass skal ris svært sjeldent, og det skal kun ris på flatt og passe mykt underlag. Man skal aldri ri pass lenger 2
en 200 meter. I pass skal det gå fort, og de aller beste hestene løper 100 meter på litt over 7 sekunder. Islandshestene har sine egne konkurranser. Disse kalles sportsklasser og gædingakeppni. I sportsklasser konkurrerer man på en 200 meter lang ovalbane, og i gædinga konkurrerer man på et 150 meter langt rettstrekke. Disse konkurransene er en form for dressur. I sport er det ekvipasjen, altså hesten og rytteren sammen, som bedømmes. Her skal man ha en lydig og harmonisk hest, og det skal se pent og lett ut. Man utfører forskjellige oppgaver mens man rir rundt på ovalbanen, og blir bedømt av 3 eller 5 dommere. Dommerne gir poeng på en skala fra 0 til 10, der 0 er underkjent, 3.5 er godkjent, 5 er bra og 10 er feilfritt. I gædinga er det kun hesten som bedømmes. Her skal det gå fort, og man skal ha en eksplosiv og energisk hest. Man utfører de samme oppgavene som i sport, men man rir fram og tilbake, og det dømmes bare av tre dommere. Skalaen er den samme som i sport, men 5 eller lavere er underkjent, 7 er godkjent, 8 er bra og 10 er feilfritt. Man kan konkurrere i fire forskjellige klasser, som igjen deles opp i aldersgrupper. Klassene man kan ri er firegang, femgang, tølt og pass. I firegang viser man tølt, trav, skritt, galopp og hurtigtølt. I femgang viser man pass i tillegg. I tølteklasser viser man tølt, tølt med tempovekslinger og hurtigtølt. I pass rir man enten stilpass eller speedpass, der stilpass skal være pent og raskt, mens speddpass kun bedømmes etter tempo. Rir man stygt får man gult eller rødt kort, som i fotball. For å skille alle klassene deles de opp med bokstaver og tall. V betyr firegang, F betyr femgang, T betyr tølt og P betyr pass. Det legges deretter til tall fra 1 til 7, der 1 er vanskeligst og 7 er lettest. Om man for eksempel rir V1, betyr det at man rir firegang på høyeste nivå. Islandshestene har sitt eget VM som arrangeres hvert andre år. De årene det ikke arrangeres VM, arrangeres det Landsmót. Landsmót er Island sitt VM. De får jo ikke lov å ta hester tilbake til øya om de har blitt tatt ut. Derfor blir resultatene fra hvert Landsmót lagt til på verdensrankingen, og teller like mye som resultatene fra VM. Norge har vunnet VM flere ganger. 3