1. februar 2007 Avdeling for mediefag Høgskulen i Volda Erling Sivertsen Tvilsomt fotobevis i VG 1 De siste årene har VG publisert en rekke fotografier som avisen har fått tilsendt fra lesernes kameramobiler. Det har resultert i mange oppslag som neppe hadde kommet om det ikke var for lesernes lett tilgjengelige kameramobiler. De er med overalt. Denne utviklingen har jeg fulgt nøye de siste årene, og har skrevet flere artikler med en begeistret undertone. Men nå er tiden inne for noen kritiske spørsmål til denne typen fotos. Et oppslag i VG 24. januar om en mann som leste avisen mens han kjørte i bil i 100 km/t, var årsaken. Oppslaget ble illustrert med et mms-foto sendt til VG som et bevis for påstanden om mannens uvettige kjøring fra en annen bilist på motorvegen mot Oslo. Etter å ha studert fotoet meldte det seg flere spørsmål: Har VG har slakket på kravene avisen hevder å stille til disse leserfotoene? Hva beviser disse fotoene? At VG fikk tilsendt et slikt foto henger sammen med at folk de siste årene i stigende grad har begynt å formidle nyheter selv. De har hevet kameramobilene i været, og foruten å snakke og tekste, har de knipset foto fra verden rundt seg. Folk har formidlet mms-fotos og -filmer fra store hendelser som tsunamien, pavens død, London bombene, orkanens herjing med New Orleans, jordskjelvet i Pakistan, og de små hendelsene i nærmiljøet. Utenlandske medier kaller dette for citizen journalism, norske medier har kalt dette brukerskapt stoff. Med kameramobilen som kom til Norge i 2002 skjedde en bevegelse fra øre til øye. Den var ikke bare en telefon, men også et fotoapparat, slik at den henvendte seg til både ører og øyne. Snart var kameramobilen i alles 1 Se også intervju i Journalisten nr 4 2. 3.2007 1
lommer. Å ta fotografere ble ikke helt som før. Tusenvis av fotos er kjapt blitt delt med andre til glede og ergrelse. Kameramobilen brakte instamatickameraet inn igjen, men i ny forkledning. Da disse kom på 60- tallet, blomstret amatørfotografiet. Familiealbum ble fylt. Så kom digitaliseringen i 90-årene, de små digitalkameraene var en del av denne. De økte fotograferingen. Etter at fotoforretningene har tatt høyde for endringene, ender fotoene igjen i de tradisjonelle albumene. Men de deles oftest med andre i et nytt album - bloggen. De første årene etter at kameramobilen ble introdusert, kunne de ta fotos med noen hundre piksler. Fotene ble lagret i telefonen, sendt bekjente, eller til mediene som tips. At de var tatt med en kameramobil, så alle. De skulle ses på dens skjerm som moderne postkort. Da disse fotoene fra kameramobilene dukket opp i avisene, gjerne på oppfordring om tips, merket de disse som mms-foto. Merkingen understreket at de var autentiske øyenvitnerapporter fra nyhetshendinger. Når kameramobiler var med i alle situasjoner, kom nyhetsoppslagene med mms-foto. Folk dokumenterte for eks. branner, ulykker, uvær, flom, uvettig kjøring i trafikken og tipset avisene. Et foto kan være verdt tusen ord for noen, for andre kan det som nyhetsfoto være verdt tusener av kroner. Det siste året er denne typen fotografier blitt merket som leserbilder av toneangivende aviser. Den tekniske kvaliteten er vesentlig bedre enn for noen år tilbake, noe det aktuelle oppslaget i VG borger for. I VGredaksjonen er selvsagt tempoet høyt og derfor sjelden tid for grundige vurderinger før den bestemmer om et fotografi skal brukes eller ikke. Mye tyder på at redaksjonen har brukt for liten tid i forbindelse med fotoet i oppslaget. Her er det brukt et foto som ikke dokumenterer og beviser det artikkelen hevder det gjør. Om det skyldes tidspress eller manglende kunnskap om fotografi er vanskelig å vite. Oppslaget forteller for det første at fotografen antok at farten var rundt 100 km/t da fotoet ble tatt. Dette kan ikke være riktig. For det andre blir 2
det hevdet at kameramobilfotografen kjørte sin egen bil i denne farten mens han fotograferte den andre bilen. Dette er heller ikke riktig. Det kan ha vært fotografert i denne farten, men det fotoet som VG valgte å bruke, er i alle fall ikke brukt som dokumentasjon. Derfor blir for det tredje leserne ført bak lyset av VG, fordi den ikke har utvist tilstrekkelig og den nødvendige aktsomhet i vurderingen og bruken 3
av dette leserbildet. Det er slett ikke tatt når fotografen hevder det ble tatt. Fotoet er ikke så autentisk og troverdig som oppslaget hevder. For det er en illustrasjon snarere enn dokumentasjon. Det henger sammen med at når en bil beveger seg i denne farten og sjåføren fotograferer, vil han ikke kunne fotografere et slikt foto med en kameramobil. Et slikt fotografi ville ikke kunne vise bilhjulet så skarpt, og trærne i bakgrunnen langs vegen, ville heller ikke vært så skarpe. For 100 km/t tilsvarer 28 meter pr. sekund. Med en lukkertid på 1/100- dels sekund innebærer det at trærne i bakgrunnen vil ha beveget seg 28 cm i løpet av den tiden bildet ble tatt, og dermed bli ganske så utydelige på bildet. Bilhjulet i nedre venstre kant vil ha foretatt ca en femtedels omdreining, og følgelig også bli uskarpt. I det publiserte "fotobeviset" er imidlertid både bilhjul og trestammer upåklagelig skarpt gjengitt. Selv med lukkertider ned mot 1/1000-dels sekund vil et bilde tatt ut av et bilvindu i 100 km/t få en viss uskarphet i bilhjul og landskapsdetaljer. Riktignok fins det mobiltelefoner (jamnfør Nokia N93) med lukkertider helt ned til 1/2400 sekund, men dette betinger svært gode lysforhold. Mye tyder således på at det publiserte bildet IKKE viser en som leser avisen i 100 km/t på landeveien, men tvert om en sjåfør som korter ventetiden med å kikke på overskriftene i ett øyeblikk da bilkøen har stanset opp og bilen står stille. Med andre ord beviser ikke fotoet det som var grunnlaget for kommentaren Utrykningspolitiet kom med i samme oppslaget. Dette blir i beste fall påstand mot påstand. La meg straks legge til. Det betyr ikke at tipseren har observert at mannen kjørte svært fort og vinglete fordi han leste avisen. Mye tyder på det. Men det fører galt av sted å bruke et foto som bevis for dette, når dette fotoet nettopp ikke beviser dette. Det blir sådd tvil om fotoet status som bevis, fordi sammenhengen mellom tekst og fotografi er tvilsom, og fordi 4
det er en tvilsom vurdering av journalisten som har vurdert fotografiet og skrevet oppslaget. Dette avdekker at aktsomheten og den fotografiske kompetansen ikke var god nok. For leserne betyr dette at de må møte slike fotos, tatt kameramobil og brukt som bevis, med samme skepsis som møter andre fotos i dagens og morgendagens aviser. Det autentiske og troverdige fotoet fra små hendelser som kameramobilen kan forsyne nyhetene med, er ikke alltid hva det hevder å være, og kan føre til store problemer for folks tiltro til fotets bevisstatus. 5