t Om aviser Kjære Simon! Aftenposten Morgen - 15.11.2008 - Side: 18 - Seksjon: Simon - Del: 2 Mannen min og jeg sitter hver morgen med avisene og drøfter det som er oppe i tiden. Jeg har i mange år ment at all presse, alle dagsaviser burde være lovpålagt å ha minst én hyggelig/ morsom/herlig sak på førstesiden hver dag. Det hadde vært noe! Heldigvis kan vi, en gang i uken, lese På skråss. VELAUG Lys i mørket Fra Emma på Fugleåsen har jeg fått disse to sommerfuglene. De lyser opp i novembermørket. Sammen med sommerfuglene kom disse ordene: Farger trenger ikke alltid å se like fine ut sammen for at de skal like hverandre. Slik er det med mennesker også. EMMA Morgenfrisk leser Hei Simon. Jeg bor i Oslo og går på St. Sunniva skole. Pappa har fortalt meg mye om På skråss-siden. Nå har jeg begynt å lese den. Jeg pleier å lese den med e n gang jeg står opp. FANNY (11) Ekspertråd Kjære Simon! Kan du gi meg et råd for jeg trodde det
var morsdag, og mamma fikk en sjokoladekake. Men det var farsdag. Hva skal jeg gjøre? OLINE (8) Jeg tror nok at faren din tok det pent, han fikk nok et stykke av den kaken, tenker jeg. Men en gang i februar (er det vel?) blir det morsdag. Da kan du late som du tar feil igjen og tror det er farsdag. Da skal du se en som blir glad hvis han får sjokoladekake! Særlig hvis den er litt ekstra stor. SIMON, FAR TIL FEM Lykkelig valg Jeg holdt med Obama fordi han er så kul, og så blir han Amerikas første svarte president. Jeg ble innmari glad da han vant for jeg synes ikke det passer med en bestefar som president. Obama betyr håp og fremtid. HILSEN EILIF 11 ÅR Jeg er helt enig, Eilif. Bestefedre skal ikke være presidenter. Bestefedre kan gi råd, men det er unge fedre og mødre til glade barn som skal bli
presidenter og gi verden nytt liv. SIMON<BR> Jeg bestemte meg for å leve et lykkelig liv Kjære Simon, jeg er en jente på 33 år og jeg har lest spaltene dine i mange år. Jeg var en gang en ungdom som hadde det vondt, foreldrene mine skilte seg da jeg var 15, etter mange års isfront, utroskap og krangling. Det var på mange måter en lettelse da de flyttet fra hverandre, for det hadde vært så leit hjemme lenge. Men det ble allikevel en vanskelig skilsmisse der de som var voksne ikke klarte å være voksne. I mange år var jeg budbringer av sinte beskjeder, den som måtte høre på alle detaljer de ikke ville fortelle andre, og en skulder å gråte på for faren min, siden han var den som var blitt forlatt. Det var en tung bør å bære. Men jeg klarte allikevel å finne en styrke ett eller annet sted inni meg, og jeg bestemte meg for at jeg ville leve et lykkelig liv. Jeg har hele tiden hatt noen veldig gode venninner som jeg kan stole på og som kan stole på meg. Det har vært viktig for meg å prioritere dem og å slippe dem inn i mitt liv og mine tanker de er en del av grunnmuren min. Da jeg møtte ham jeg nå er gift med, våget jeg å elske, selv om jeg var redd, og nå har vi vært kjærester i 11 år. Vi har tre små barn sammen, og jeg tenker hver dag at det er et mirakel at jeg fikk akkurat dem, de tre beste barna i verden! Hver lørdag leser jeg spalten din høyt for barna mine. Det er mye livsglede i det som skrives til deg, men også mange barn som er ensomme, redde og lei seg. Jeg bruker masse tid med barna mine og mannen min, og pleier jevnlig kontakt med venninnene mine. Jeg er en lykkelig, glad og veldig takknemlig jente! Så mitt budskap til de unge som har det vanskelig er: Det er mulig å få et godt liv selv om du har det tungt nå. For mange lar det seg gjøre å bruke de triste erfaringene til å
gjøre endringer i livet sitt, og til å bli bevisst på hvordan man iallfall ikke vil ha det den dagen man bestemmer selv. Våg å håpe, drømme, elske og leve, det er verdt det! C. (33) Jeg får mange brev fra barn og unge som har det vondt. Vi er mange som gir velmente råd om hvordan de skal klare seg i livet. Du var selv ensom lei deg midt i et kaos skapt av voksne. Du fant dine egne råd. De står til troende, fordi du selv er et bevis for at de har virket. Jeg håper mange vil lese brevet ditt, og ta lærdom av det: Du lot deg ikke knekke. Du tok en bestemmelse: Du ville leve et lykkelig liv. Du hadde gode venner, du stolte på dem. Du slapp vennene inn i livet ditt, og lot dem vite hva som plaget deg. Du hadde opplevd så mye svik og uvennskap, men da du møtte en du ble glad i, våget du å elske. Du fikk et lykkelig liv, som du hadde be stemt deg for. Dine barn går ut i verden med tro på li vet, fordi de har sett at livet er godt. Jeg ble så glad for brevet ditt! SIMON<p> Maren trøster bestemor Døden er et trist syn. En dag er en der, en annen dag ikke. Det er en tid for alt. En dag skjer det noe gøy, en annen dag ikke. Sånn er det. En dag er det bursdag, en annen dag dør en. Sånn er livet, en kan ikke leve evig. MAREN (9) Dette diktet skrev Maren til bestemor da oldemor døde. Hun ønsker at bestemor får en 4K-nål så hun kan holde motet oppe. Det har vært en lang, trist tid for bestemor før «Molle Kitty» døde. Gunnar har et tre til venn
Kjære Simon! Da jeg ble født, plantet pappa et lite tre utenfor døren der vi bor. For han ville ha det til minne om hvor glad han ble for han fikk en sønn som var meg. Det treet var mindre enn meg. Nå har vi vokst begge to, og treet vokser fortest. Nå er det mye høyere enn meg. Jeg går bort og hilser på treet mitt hver dag. Det er et grantre, vi bruker det til juletre hver jul. Ikke inne, men vi pynter det ute. Jeg prater med det treet hver dag når jeg kommer hjem fra skolen. Jeg sier mye som jeg ikke sier til noen andre. Er det noe rart med folk som er glad i et tre? For jeg er glad i det treet mitt. Hvor høyt tror du det blir når jeg blir så gammel som du er nå? Men jeg lurer på om du er glad i noe tre? GUNNAR (10) Det er ikke noe rart med folk som er glad i trær. Jeg er i alle fall glad i trær, og da jeg var på din alder, hadde jeg to trær som jeg var spesielt glad i. Det ene var et kjempehøyt lerketre. Den lerken vokste i en skog som heter Gavlen, og nesten helt oppe i toppen var det et digert hegrerede, nesten to meter i diameter. Jeg pleide å ta med meg en bok og sitte i redet og lese mens treet duvet sakte fem og tilbake. Det andre treet mitt var en bjørk. Jeg fortalte mye til den bjørka. De saget den ned da jeg var ti år, de syntes den tok for mye sol fra dem. Da gråt jeg. Jeg sa ikke noe, men jeg tenkte: Den bjørka kunne ikke flytte på seg. Men dere kunne flytte på dere, slik at det ble nok sol til alle. Likevel tok dere livet av treet mitt. Nå har jeg noen svære kastanjer utenfor huset der jeg bor. Det var seks friske gamle trær som levde der, noen kom og saget ned tre av dem. Jeg forstår ikke hvordan folk kan gjøre noe slikt. Jeg har stor respekt for kastanjene mine, jeg bukker for dem når ingen ser meg, for de er mye eldre enn meg. De er mer enn hundre år, og jeg er ikke fylt åtti ennå. Når grantreet ditt har fått
vokse i åtti år, er det nok mer enn ti meter høyt, tror jeg. Kanskje femten, siden det har en venn som snakker og forteller ting. Hils treet ditt fra meg, Gunnar. Et tre er et levende vesen. SIMON<p> Kjære Hilda (94) Kjære Simon, verdens president 4K. Jeg er 94 år og sengeliggende, men heldigvis klar i hodet. Jeg har en «Angel sykepleier» som steller meg. Hun har bursdag snart, og jeg ønsker å gi henne en 4K-nål for å vise at jeg setter pris på all hjelp og oppmerksomhet som hun gir meg. Jeg takker deg for På skråss, som jeg har lest fra begynnelsen. HILDA FJELD (94), SMESTADHJEMMET, OSLO Jeg er adskillig yngre enn deg, Hilda, men dessverre slett ikke klar i hodet. Like fullt dukker stadig opp fra hjernens dype mørke en tese som vi unge journalister stadig fikk innprentet av avisens redaktør han var også avisens eier: «Det er leserne som eier avisen!» Det er altså ikke du som skal takke meg. Det er jeg som skal takke deg. Du er en av dem som har lest og sørget for å holde liv i På skråss og meg i alle disse årene. Det har vært en fryd å ha slike eiere som deg, Hilda. SIMON Aftenposten