Hvem snakker for oss?

Transkript

1

2 Bushra Ishaq Hvem snakker for oss? Muslimer i dagens Norge hvem er de og hva mener de?

3 Til mor og far for kjærligheten og tilliten som alltid er min styrke.

4 En taus majoritet «Du trenger ikke å si hva islam ikke er, du kan bare si noe om hva islam er.» Kommentaren kom fra min kristne venninne under arbeidet med en tekst om verdien av religion vi skulle skrive i fellesskap. Jeg var midt i presentasjonen av det jeg mente burde være innholdet i teksten, da kommentaren hennes tvang meg til å stoppe opp. Så raskt hadde jeg altså havnet i forsvarsposisjon for islam. Før et eneste ord var skrevet, hadde jeg frivillig tatt på meg rollen som vakthavende muslim, klar til forsvar i religionens tjeneste. Etter ti år med offentlig engasjement virker det som om den rollen fremdeles inntrer på autopilot. Den vakthavende muslimen, slik kollegaene mine spøkefullt har omtalt meg, er en karakteristikk som har irritert meg over tid. For selv om jeg har vært blant brannslukkerne i de hete debattene om islam, har mitt forsett også vært å forsøke å sette dagsorden i det offentlige ordskiftet, heller enn utelukkende å følge de forhåndsbestemte premissene om angrep og forsvar. Dette forsettet ligger i ånden til min generasjon unge, norske muslimer, som ikke ønsker å bli betraktet som ofre, men snarere vil være en aktiv del av samfunnet og bidra til å definere den norske identiteten.

5 Jeg tror fremdeles på dette forsettet, og vi bør være takknemlige for å få en påminnelse når vi sitter fast i forsvarsposisjon. Men jeg tror ikke lenger det må være et mål i seg selv at muslimer kommer seg ut av en defensiv rolle når det gjelder trosidentitet. Det er et behov for å forsvare den muslimske identiteten i samfunnet, da det er en svært polarisert tilnærming til islam i den vestlige verden. Og denne erkjennelsen er avgjørende ikke bare for å dempe muslimers personlige avmaktsfølelse, men også for at muslimer skal kunne fullføre sitt oppdrag som ansvarlige samfunnsborgere. Det samfunnet trenger, er muslimer som aktivt bidrar til et mer nyansert blikk på islam. Dette medfører et akutt behov for mer innsikt om muslimer. Samtidig er det et reelt behov for å se hvor samfunnet vårt står i møte med den muslimske identiteten. Ifølge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) ble muslimer og islam omtalt i norske medier ganger i 2009, noe som overgikk omtalen av svineinfluensa samme år. Omtrent 70 prosent av omtalene hadde et negativt fokus. [1] Europarådet har fanget opp denne tendensen, og har siden 2009 kritisert den norske offentligheten for generaliserende og rasistiske undertoner ved flere anledninger. I 2011 ba Europarådet om strakstiltak for respekt og toleranse på bakgrunn av det de karakteriserer som hatefulle ytringer i norsk offentlighet. [2] Norske forskningsmiljøer har gitt Europarådet sterk støtte i denne kritikken. Forskerne Monica Five Aarset ved NOVA og Julia Orupabo ved Institutt for samfunnsforskning har blant annet karakterisert den

6 ensidig negative omtalen av muslimsk identitet som et demokratisk problem. Hver tredje utfordring om integrering reduseres i mediene til å handle om religionen islam, som om islam i seg selv er årsaken til de største problemene i samfunnet vårt [3]. Men er det en virkelighetsoppfatning som ikke har grunnlag i foreliggende forskning på feltet? En rask analyse i medieovervåkningsselskapet Retrievers søkemotor viser at antall treff om muslimer i norske medier fortsetter å stige. I 2014 overgikk norske mediers omtale av muslimer og islam omtalen av statsminister Erna Solberg. Av noen grupper blir det hevdet at denne voldsomme oppmerksomheten indikerer en medieskapt islamfrykt. Andre ser det som et uttrykk for en kamp mellom sivilisasjoner og at islam grunnleggende sett er uforenlig med norske verdier. Det er vanskelig å stå midt i et spenningsforhold mellom så ulike virkelighetsforståelser. Mange muslimer er preget av avmakt, mens en unnvikende tilnærming ofte er til stede blant majoritetsbefolkningen i Norge. Begge ståstedene er like farlige. Det verste vi kan gjøre i en tid preget av terror og spenninger, er å ikke ta et tydelig standpunkt. Som mennesker blir våre holdninger formet i samspill med våre omgivelser, uansett om vi ønsker det eller ei. Det er derfor svært naivt å tro at en polariserende samfunnsutvikling ikke vil ha betydning for vår identitet eller vår fremtid som et mangfoldig samfunn. En undersøkelse publisert i Aftenposten (morgenutgaven , utført av ukeavisen Mandag Morgen) viste at det nordmenn fryktet mest, var muslimer og islam. Selv klimaendringer og økonomisk krise ble rangert under frykten for muslimer. Ifølge en

7 undersøkelse fra NOVA i 2016 mener 58 prosent av ungdom i Oslo at det foregår en krig mellom islam og Vesten. [4] Dette er svært urovekkende funn. Vår forståelse av verden og egen og andres identitet definerer oss, og har stor innvirkning på hvordan vi betrakter hverandre som medmennesker i et samfunn. En oppfatning av muslimsk identitet basert på frykt og krig indikerer at mange tror det eksisterer en splittelse eller sterke brytningspunkt mellom muslimer og majoritetsbefolkningen i Norge. Før vi ser nærmere på disse eventuelle brytningspunktene, er det viktig å spørre: Hvor mye vet vi egentlig om muslimer? Hva tenker muslimer i Norge? Hva er våre muslimske medborgeres verdier og mål? Debatten om muslimer og islam har pågått lenge i Norge, og den har særlig tilspisset seg de siste årene. Debatten bærer preg av steile fronter og gjentagende symboldebatter kombinert med stor grad av synsing rundt hva muslimer mener uten et saklig fundament i det faktiske verdigrunnlaget til norske muslimer. De fleste som mener noe om islam har minimalt med empirisk grunnlag for sine påstander. Slike stemmer skal også få sin plass i debatten, men vi må samtidig spørre: Er problemstillingene som blir presentert representative for de holdningene og verdiene som eksisterer blant muslimer i dag? Religionskritikk er både viktig og nødvendig. Ikke bare for demokratiets skyld, men også fordi religionskritikk har en egenverdi for den troende. En bred diskurs er nødvendig for et kritisk søk etter sannhet til gode for samfunnet. En stagnert debatt med ensidig fokus og mangel på presisjon vil derimot hindre en nøktern

8 samtale og stå i strid med våre demokratiske prinsipper. Denne bokens ambisiøse mål er å demokratisere den offentlige samtalen om islam og muslimer ved å inkludere stemmer som vanligvis uteblir. Jeg har ønsket å gå bak de store overskriftene, og gjennom to befolkningsundersøkelser gi ordet til den tause majoriteten av muslimer og nordmenn som vanligvis ikke kommer til orde i en samfunnsdebatt som er dominert av ytterpunkter. Målet er å skape dialog om det som oppfattes som brytningspunkter mellom muslimer og majoritetssamfunnet. Hva går den påståtte verdikonflikten så mange snakker om egentlig ut på? Hva er omfanget av den, og hvordan kan vi møte den? Er muslimer virkelig slik de blir fremstilt? Hvor forskjellige er muslimske og ikke-muslimske borgere i Norge? Har vi noe til felles? Er det i så fall nok? Nok til å bygge den tilliten som skal til for et bærekraftig, flerkulturelt samfunn? Boken er delt i inn i følgende problemstillinger basert på det mange i majoritetssamfunnet betrakter som problematisk ved muslimer ifølge foreliggende forskning på feltet og det som kommer frem i den norske samfunnsdebatten: Hvem er muslimer? Ønsker muslimer demokrati eller sharia? Gir islam grobunn for terror? Hva mener muslimske kvinner? Hvordan kan vi leve i fredelig sameksistens med islamsk identitet? Som en introduksjon til tematikken islam og muslimer gir det første kapitlet en kort oversikt over islamsk

9 teologi og verdigrunnlaget til muslimer i Norge. De øvrige kapitlene går mer inn i kjernen av de såkalte brytningspunktene mange tror eksisterer mellom muslimer og majoritetssamfunnet. Brytningspunktene er formulert som spørsmål, og det er dem som driver frem innholdet i boken. Med en slik struktur håper jeg å gi svar på de aller viktigste verdispørsmål om muslimer i samfunnet vårt basert på vitenskapelige analyser og saklighet.

10 Kapittel 1 Hvem er muslimer? «Hun er den farligste blant dem alle. Verre enn kvinnene bak burka og de mørke mennene med lange skjegg. Tilsynelatende ser hun helt normal ut, hun går med vestlige klær, snakker godt norsk og argumenterer ut fra en viss logikk om frihet. Men det er bare for å avlede oss! For hun er en forkledd islamist som ønsker å innføre sharia-lover, og ta over Norge. Hun er som alle de andre! De har alle (muslimene) sverget til taqiyya» Dette var en av de første omtalene som ble skrevet om meg på nettet da jeg debuterte i norsk offentlighet i Det var også mitt aller første møte med begrepet taqiyya. Jeg måtte faktisk søke det opp. Dette begrepet, som noen altså mente jeg hadde sverget til, hadde jeg aldri tidligere hørt om. Det er slett ikke uvanlig, mange unge muslimer møter dypere islamsk teologi for første gang på denne måten. En direkte ansvarliggjøring fra storsamfunnet, slengt ut som en anklage, gjør at vi søker inn i religionen på en måte vi kanskje ellers ikke ville ha gjort. Når så enkelte roper varsku om økende religiøsitet blant unge muslimer, kan det være betimelig å spørre om den sterke opptattheten av islam i det norske samfunnet kan være noe av årsaken. I så fall snakker vi om en religionifisering av en hel generasjon unge i samfunnet