Vår tids slaveri? gjestearbeidere i golfen

Transkript

1 gjestearbeidere i golfen Vår tids slaveri? Menneskerettighetsorganisasjoner har i flere år beskyldt myndighetene i Golf-statene for ikke å ta gjestearbeidernes situasjon alvorlig. Misbruk av tjenestefolk, dårlig sikkerhet på anleggsplasser, barn kjøpt som kameljockeyer, få bevegelsesmuligheter, dårlige levekår og uteblitt lønn er forhold som er blitt trukket frem. Av cand. polit. Anne Louise Aartun Bye, som har skrevet den statsvitenskaplige hovedoppgaven The political Economy of the United Arab Emirates. An Analysis of the uae as an Oil Rentier State, Universitetet i Oslo hva kjennetegner gjestearbeidernes situasjon i Golfen? Hvilke rettigheter har de? Hvor villige er myndighetene til å sørge for at grunnleggende rettigheter blir overholdt? Denne artikkelen vil bruke De forente arabiske emirater (fae) som eksempel, men problemstillingen gjelder også i aller høyeste grad for de fem andre medlemmene av the Gulf Cooperation Council (gcc): Saudi-Arabia, Kuwait, Bahrain, Qatar og Oman. En gjestearbeider eller fremmedarbeider er en person involvert i lønnet virksomhet i en stat hvor vedkommende ikke er statsborger. 1 Definisjonen omfatter vanligvis ikke de personer som er representanter for andre lands myndigheter eller utsendte medarbeidere i internasjonale organisasjoner og selskaper for en gitt periode. I fae vil dermed de fleste amerikanere og europeere ikke komme inn under definisjonen av gjestearbeidere, og heller ikke de asiater og arabere som er utsendt fra hjemlandet. For å forstå gjestearbeidernes situasjon i Golfen og fae, er det nødvendig å kaste et blikk på føderasjonens utvikling og den 96 nasjonale befolkningens sårbare, men samtidig unike posisjon. Behovet for arbeidskraft Oljefunn og eksplosjonen i oljeprisene på begynnelsen av 1970-tallet, i tillegg til britenes tilbaketrekning fra regionen, forvandlet gcc-statene fra innadvendte sjeikdømmer til moderne stater med unike velferdssystemer i løpet av få år. De forente arabiske emirater ble opprettet i 1971 og er en føderasjon av syv emirater: Abu Dhabi, Dubai, Sharjah, Ajman, Umm al-quwain, Fujairah og Ras al-khaimah. I 1985 hadde fae det høyeste bnp per innbygger i verden. 2 Denne raske utviklingen hadde imidlertid ikke vært mulig uten bruk av utenlandsk arbeidskraft. Befolkningene i alle gcc-statene, unntatt Saudi-Arabia, var små og størstedelen var analfabeter. gcc-statene har ikke gjennomgått noen tradisjonell industrialiseringsperiode med økonomisk vekst, men opplevde plutselig rikdom som følge av oljeeksport. Behovet for både spesialisert og manuell arbeidskraft var enorm. Emiratene har en befolkning på anslagsvis 3,5

2 millioner mennesker, 3 hvorav omlag 80% ikke er statsborgere. Dette innebærer at folketallet er 35 ganger så høyt som i Befolkningsveksten i Golfen de siste 50 årene er blant de høyeste i nyere tid. Størstedelen av veksten skyldes importert arbeidskraft. fae er nå, etter Saudi-Arabia, den største av gcc-statene, men er også den av de seks statene som har den minste nasjonale befolkningen i prosent av total befolkning. Når det gjelder arbeidsstyrken, er forholdet mellom nasjonale og ikkenasjonale arbeidstakere enda skjevere enn i befolkningen for øvrig. Ikke-nasjonale arbeidstakere utgjør hele 90% av arbeidsstyrken. 5 Tallene varierer noe, da temaet er svært sensitivt i Emiratene. De fleste offisielle tall på dette forholdet er i dag basert på anslag. Sammensettingen av den utenlandske befolkningen har endret seg siden føderasjonens opprinnelse i 1971, mye grunnet endringer i ønsket kompetanse. Utenlandske arbeidstakere dominerer alle deler av økonomien, men arbeidstakere fra enkelte land dominerer ulike sektorer av økonomien. Lærere kommer som oftest fra Egypt, Jordan, Palestina eller Libanon, næringsdrivende og ingeniører fra India, Iran og Pakistan, hushjelper fra Sri Lanka og Filippinene, og ufaglærte arbeidere fra Pakistan, Bangladesh og Jemen. 6 Det er dobbelt så mange menn som kvinner, og de fleste er mellom 25 og 34 år. Flesteparten kommer dessuten alene. 7 Selv om utenlandsk arbeidskraft dominerer omtrent alle deler av økonomien, er hele 40% av den utenlandske arbeidsstyrken ufaglærte asiatiske arbeidere. 8 I 1975 var andelen arabere i den utenlandske befolkningen 26%, i % og i 1996 kun 10%. 9 Det er ulike årsaker til denne utviklingen. For det første var myndighetene bekymret for de pan-arabiske ideene arabere fra andre land kunne spre blant innbyggerne og på denne måte true monarkiets stilling. I tillegg var araberne en større økonomisk byrde enn asiatiske arbeidere, da asiatene som oftest kom uten familie og krevde lavere lønn. For det tredje fikk Golf-krigen betydning. fae utviste mange gjestearbeidere fra land som støttet Saddam Hussein i krigen mot Kuwait. Nedgangen i arabisk arbeidskraft er derimot ikke i tråd med Emiratenes arbeidslov: Where national employees are not available, preference in employment shall be given to 1: Arab workers belonging to an Arab country by nationality. 2: Workers of other nationalities (art. 10). I dag er mer enn 80% av alle utlendinger i fae asiater. Den tradisjonelle stammestrukturen preger fortsatt samfunnsstrukturen i Golfen. De oljerike gcc-statene kan betegnes som dynastiske monarkier, 10 hvor den styrende og den styrendes familie har regjeringsmakten i det nye, moderne byråkratiet. De styrende familiene i Emiratene befinner seg på toppen av hierarkiet og gjestearbeiderne nederst i hierarkiet. I midten nyter de nasjonale innbyggerne sin eksklusive rett til statsborgerskap, selv om hierarkiet i aller høyeste grad også eksisterer innenfor det nasjonale samfunnet. Statsborgerskap et gode Statsborgerskap var et tema som kom med oljealderen og opprettelsen av føderalstaten. På den arabiske halvøya var lojaliteten tradisjonelt knyttet til stammen og familien, og denne lojaliteten var langt viktigere enn tilknytningen til et geografisk territorium. 11 Etter at De forente arabiske emirater fikk sin uavhengighet ble det nedskrevet en 97

3 statsborgerskapslov, hvor kun de som har bodd eller de som er barn av noen som har bodd på territoriet siden 1925 hadde krav på statsborgerskap. 12 De første årene var det derimot ikke uvanlig at ikke-lokale arabere kunne få statsborgerskap. Særlig gjaldt dette i Abu Dhabi, som ønsket å øke sin politiske tyngde i forhold til de andre emiratene. Noen få respekterte forretningsmenn fra asiatiske land har også fått statsborgerskap. Avgjørende for tildeling av statsborgerskap er forholdet til de styrende familiene. Det er de som bestemmer. Statsborgerskap spiller en avgjørende rolle i forhold til sosiale og økonomiske relasjoner i Emiratene. Retten til statsborgerskap i Golfen er knyttet til retten til å ha et vogge-til-grav-velferdssystem. De sjenerøse velferdsprogrammene omfatter rentefrie lån, sterkt subsidiert vann, strøm, helsetjenester, gratis utdannelse og rett til arbeid. Forholdet mellom myndighetene og de nasjonale innbyggerne er ofte beskrevet som en sosial kontrakt, der myndighetene tilbyr innbyggerne økonomisk velferd i bytte mot politisk lojalitet. 13 Sponsorsystemet Politikken knyttet til utenlandske arbeidere er direkte knyttet til stabiliteten til det eksisterende regimet og ønsket om å bevare den nasjonale befolkningens dominerende rolle. 14 Forholdet mellom nasjonale og ikke-nasjonale innbyggere er derfor blitt institusjonalisert gjennom et unikt system, sponsorsystemet eller al- Kafala. 15 Systemet medfører et arbeidsgiverarbeidstaker-forhold mellom nasjonale innbyggere og utlendinger, og setter således de nasjonale innbyggerne i en unik posisjon. Alle utenlandske arbeidstakere eller firmaer, det være seg vestlige eller asiatiske, må ha en nasjonal sponsor for å kunne arbeide eller drive forretninger i landet. Systemet undergraver gjestearbeidernes grunnleggende rettigheter, ved at de blir totalt avhengige av og prisgitt sponsoren. Ikke-nasjonale arbeidstakere utgjør hele 90% av arbeidsstyrken i De forente arabiske emirater. Utenlandske arbeidstakere eller firma må ofte betale deler av det de tjener til sponsoren. Dette er en kjærkommen ekstrainntekt for lavtlønnede nasjonale arbeidstakere. Det er dessuten vanlig at gjestearbeiderne må gi fra seg passet og oppholdstillatelsen ved ankomst og at de ikke får utreisevisum uten at dette er avklart med sponsoren. Dermed er gjestearbeiderne i en meget sårbar situasjon, spesielt ved arbeidskonflikter, hvor de to eneste alternativene er å bryte kontrakten og reise hjem for egen regning, eller oppholde seg ulovlig i landet. Ikke-nasjonale arbeidstakere får bare bli i landet så lenge de har arbeid. Dette gir en konstant frykt for å bli deportert, da arbeidsgiver er i sin fulle rett til når som helst å si opp kontrakten. Lovverket Sponsorsystemet er den sentrale institusjonen knyttet til opphold for ikke-nasjonale borgere. Rettigheter relatert til arbeid (arbeidsrelasjoner og -miljø) er derimot regulert i faes arbeidslov av 1980 (revidert siste gang i august 2000). Loven gjelder for nasjonale så vel som ikke-nasjonale arbeidstakere. I utgangspunktet har derfor disse 98

4 gruppene like rettigheter, det være seg retten til minstelønn, arbeidstidsbestemmelser, fødselspermisjon, oppsigelse, forbud mot ansetting av barn og liknende. Loven skiller derimot mellom nasjonale og ikke-nasjonale når det gjelder retten til arbeid. I artikkel 9 står det at arbeid er en grunnleggende rettighet for nasjonale borgere av fae. På denne bakgrunn er arbeidsgiver forpliktet til å erstatte en ikkenasjonal arbeidstaker med en nasjonal arbeidstaker dersom han/hun er kvalifisert (art. 15 (c)). I henhold til artikkel 17 kan dessuten ikke-nasjonale arbeidstakere kun bli rekruttert av en person eller et firma som har lisens for å rekruttere. Lisensen kan bare utstedes til nasjonale innbyggere. Flere av bestemmelsene gir altså klare fordeler for nasjonale arbeidstakere. Artikkel 191 understreker de nasjonale statsborgernes privilegier ytterligere: The Council of Ministers, acting at proposal of the Minister of Labour and Social Affairs, may make rules that are more beneficial to national workers. fae har riktignok lover som regulerer ikke-nasjonale arbeidstakeres rettigheter, men ingen av gcc-statene har undertegnet eller ratifisert Konvensjonen om beskyttelse av rettighetene til alle fremmedarbeidere og deres familiemedlemmer (1990). De har heller ikke sluttet seg til andre internasjonale lover som særskilt regulerer fremmedarbeidernes situasjon. Men fae, Bahrain, Kuwait og Saudi Arabia har undertegnet Konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner (1979). 16 De mest utsatte gruppene Hvorfor godtar gjestearbeiderne dårligere vilkår enn nasjonale arbeidstakere, og hvorfor reiser gjestearbeidere til Golfen? Situasjonen er kompleks. Migrasjonen oppleves ofte positivt både for de landene som eksporterer arbeidskraft og for de som importerer arbeidskraft. 17 I flere av eksportlandene arbeider myndighetene aktivt med å eksportere arbeidskraft. Emigrasjonen demper presset i det lokale arbeidsmarkedet, samtidig som mesteparten av gjestearbeidernes inntekter sendes tilbake til hjemlandet. På denne måten bidrar gjestearbeiderne til å redusere fattigdommen i familier og landsbyer i hjemlandet. En rapport fra Indian Bureau of Foreign Employment (2003), viser at de litt over tre millioner inderne i Golfen, hvorav omlag én million bor i fae, årlig sender hjem rundt syv milliarder amerikanske dollar. 18 Sponsorsystemet i gcc-statene lar gjestearbeiderne få bo og arbeide i landet. Mange gjestearbeidere har det veldig bra, og for mange av de gjestearbeiderne som opplever diskriminering og brutte rettigheter (som regel ufaglærte asiater), er alternativene verre. Dette er likevel ingen unnskyldning for å bryte de internasjonale menneskerettighetene. Slaveriet ble forbudt i Golfen i 1950-årene, men i dag tar forskere og menneskerettighetsorganisasjoner i bruk begreper som eierslaveforhold, utnytting og til tider slave-lignende forhold når de beskriver fremmedarbeidernes situasjon i Golfen. 19 Noen grupper er mer utsatt for overgrep enn andre. Særlig er tjenestefolk, barn og illegale arbeidere sårbare. tjenestefolk 20 faes arbeidslov gjelder ikke for tjenestefolk ansatt i private hjem (art. 3 (c)). Hjemmearbeid er ikke dekket av denne type lovgivning, siden en husstand ikke anses som 99

5 en arbeidsplass og en privatperson ikke anses som en arbeidsgiver. Dessuten er det vanskelig å utføre inspeksjoner og sørge for at lovene blir overholdt i private hjem. 21 Dermed er denne gruppen uten beskyttelse i loven. Dette gjør tjenestefolk spesielt utsatt for utnytting og misbruk. Tidligere var så godt som alle tjenestefolk i fae menn, men fra 1980-tallet har kvinnene dominert denne yrkesgruppen. Andelen kvinner av den totale ikkenasjonale arbeidsstyrken har steget kraftig i gcc-statene de siste årene. I fae steg antall kvinner av den ikke-nasjonale befolkningen fra 14,7% i 1965 til 33% i Tjenestefolk er også den yrkesgruppen som vokser hurtigst i fae. I gjennomsnitt har hver husstand i Emiratene tre tjenestefolk. 22 En studie utført av Den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen (ilo) fra 2002, som inneholder intervjuer av 51 kvinnelige tjenestefolk i Dubai, viser at kvinnene i snitt arbeidet 105 timer i uken og tjente 150 til 200 amerikanske dollar måneden. 23 De mottok ingen overtidsbetaling, hadde gjennomsnittlig ingen fridager i måneden, hadde ingen bevegelsesfrihet, samtlige pass ble holdt tilbake av sponsoren eller arbeidsgiveren og over halvparten hadde opplevd fysisk, verbalt eller seksuelt misbruk. Rekrutteringsbyråer spiller en sentral rolle, både når det gjelder formidling av tjenestefolk og andre gjestearbeidere til fae. Byråene skal ha en lisens for å kunne drive med rekrutteringsformidling, men mange byråer opererer ulovlig. Rekrutteringsbyråene har ikke lov til å ta betalt av gjestearbeideren for å tilby vedkommende arbeid, men her syndes det stort. I henhold til faes migrasjonslover, har både arbeidstaker og arbeidsgiver lov til å kontakte rekrutteringsbyrået de første fire månedene dersom de ønsker å bytte henholdsvis sted eller få ny hushjelp. Arbeidstakeren blir imidlertid sjelden opplyst om disse rettighetene. De fleste rekrutteringsbyråene ønsker å blidgjøre arbeidsgiveren og yter liten bistand til gjestearbeiderne, selv når disse rømmer fra arbeidsgiveren som resultat av dårlig behandling. 24 handel med barn Flere hundre utenlandske gutter, spesielt pakistanske gutter i alderen 4 til 12 år, blir regelrett solgt som kameljockeyer til de svært populære kamelracene i Emiratene. Handel med barn til bruk som kameljockey er forbudt etter ilos konvensjon 29 om tvangsarbeid (1930), konvensjon 138 om minstealder for adgang til sysselsetting (1973), konvensjon 182 om verste former I dag tar forskere i bruk begreper som eier-slave-forhold når de beskriver fremmedarbeidernes situasjon i Golfen. for barnearbeid (1999) og etter fns konvensjon for barns rettigheter (1989), alle ratifisert av fae. ilo har flere ganger påpekt situasjonen overfor representanter for myndighetene i fae, men myndighetene gir bare unnvikende svar. 25 Representanter for myndighetene hevder at barna kommer inn i landet med sine foreldre, fordi noe annet ville være forbudt. Det offisielle stempelet i passet som forbyr dem å arbeide i landet, er videre bevis på at myndighetene tar konvensjonene og landets lover alvorlig. foto: turid rogne 100

6

7 Reglene til the Federation of Camel Racing, som forbyr å bruke barn som jockeyer, brukes i tillegg som bevis for at barn ikke blir brukt som kameljockeyer. Myndighetene argumenterer altså ved å vise til reglene, men kan ikke forklare faktiske forhold, hvor barn dør i jobben som kameljockey. Ifølge ilo bryter myndighetene konvensjon 138, fordi de mektige familiene som driver med kamelrace, er hevet over loven. Også her er forholdet til de styrende familiene helt avgjørende. Det er de som bestemmer. En av ilo-komiteens oppfordringer til fae, har vært å innføre straff for brudd på bestemmelsene. I september 2002 innførte myndighetene en ny lov, som forbyr barn under 15 år eller som veier under 45 kilo å delta i kamelrace. Brudd på denne loven vil medføre straff. Straffen varierer; ved første lovovertredelse blir eieren eller de ansvarlige personene ilagt en bot, ved andre lovovertredelse blir eieren utestengt fra kamelrace i ett år, mens tredje overtredelse gir fengsel i tre måneder, i tillegg til bot. Loven er et signal på at myndighetene nå ønsker å ta situasjonen mer alvorlig, men menneskerettighetsorganisasjoner som for eksempel Anti-Slavery International, rapporterer at barn fortsatt blir brukt som kameljockeyer i fae. 26 illegale arbeidere Ifølge anslag er rundt 15% av arbeidsstyrken i fae illegale arbeidere. 27 Den illegale arbeidsstyrken er med på å senke lønningene og forstyrre arbeidsmarkedet. Dette er et stort problem, men også et akseptert fenomen i gcc-statene. I de første årene oppmuntret myndighetene i gccstatene indirekte til illegalt arbeid ved å unnlate å diskutere problemet. Illegale arbeidere løste kapasitetsproblemene i arbeidsmarket og bidro til en raskere utvikling av landet. Illegale arbeidere kan ha blitt smuglet inn i landet eller kommet med falskt pass. Den største gruppen illegale arbeidere er derimot de gjestearbeiderne som har kommet legalt inn i landet, men som av ulike Illegale arbeidere løste kapasitetsproblemene i arbeidsmarkedet og bidro til en raskere utvikling av landet. grunner ikke returnerer. Noen ble ulovlig i landet etter at turistvisumet gikk ut, enkelte skiftet arbeidsgiver uten å få tillatelse fra sponsoren, mens andre ble tvunget til å slutte i jobben eller de ble behandlet dårlig av arbeidsgiveren og valgte å forlate arbeidsplassen. 28 Situasjonen for illegale arbeidere er vanskelig. De er spesielt utsatt for utnyttelse og dårlig behandling. Uten noen formell status har de ingen rettigheter. Trusselen om å bli arrestert, gjør det vanskelig å klage over dårlig behandling. Illegale arbeidere må sone i fengsel dersom de blir tatt. Når de har sonet straffen ferdig, må de betale en høy bot og forlate landet. Nasjonale arbeidsgivere kan også risikere fengsel og bøter for å ansette illegale arbeidere. For å få bukt med dette problemet har myndighetene i gcc-statene flere ganger innført midlertidig amnesti for illegale immigranter. I 1996 forlot mennesker fae, etter at myndighetene annonserte midlertidig amnesti. På samme tid 102

8 fikk 150,000 arbeidstakere endret sin status til legale arbeidstakere, gjennom å skifte sponsor. I 1996 innførte dessuten myndighetene nye og strengere regler for sponsorer. Føderal lov nr. 13, angående regulering av innreise og utreise for utlendinger, forbyr arbeidsgivere å ansette noen de ikke er sponsor for. 29 Myndighetene gjør en del for å få bukt med problemet, men den lange tradisjonen med illegale immigranter og etterspørselen etter svart arbeidskraft i arbeidsmarkedet, gjør det vanskelig å bli kvitt problemet. Emiratiseringsprosessen For fae er det ikke uproblematisk at en så stor del av befolkningen er utenlandske borgere. Bekymringene fra myndighetenes side er mange. Utenlandske arbeidere kan organisere seg og gjøre opprør mot regimet eller arrangere omfattende streiker som kan føre til uro i andre grupperinger. En annen, økonomisk bekymring er gjestearbeidernes lave forbruk i gcc-statene, i og med at de sender mesteparten av det de tjener hjem. I tillegg er man betenkt over den negative innflytelsen andre kulturer kan ha på de nasjonale innbyggerne, det være seg utenlandske media, lærere, barnepiker eller at utenlandske kvinner gifter seg med nasjonale menn. Løsningen på disse bekymringene har vært å forsøke å ha mest mulig kontroll med den utenlandske befolkningen. 30 Dersom jobbmarkedet hadde vært åpent for alle og ikke lagt til rette for nasjonale arbeidstakere, er sjansene store for at de ikke-nasjonale arbeidstakerne hadde utkonkurrert de nasjonale. Over 40% av de nasjonale arbeidstakerne arbeider i offentlig sektor, der lønnen og arbeidsvilkårene er best. De nasjonale arbeidstakerne er beryktet for å ha dårlig arbeidsmoral og krever høyere lønn enn ikkenasjonale. I privat sektor ønsker man derfor sjelden å ansette nasjonale arbeidstakere og de nasjonale ønsker på sin side heller ikke å arbeide der. De nasjonales økende rikdom har gjort det vanskelig å gå bort fra det enkle livet som forretningseier eller som ansatt i statsadministrasjonen, for å arbeide med et mer krevende yrke som for eksempel ingeniør eller industriarbeider. 31 Den raske befolkningsveksten er også bekymringsfull, da arbeidsledighet blant nasjonale innbyggere er et gryende problem. Arbeidsledigheten i den nasjonale befolkningen er i dag på omlag 10-11%. 32 For å motvirke arbeidsledighet og styrke den nasjonale arbeidskraften har myndighetene satt i gang en nasjonaliseringsprosess av arbeidsstyrken ( emiratisation process ). Målet er å redusere avhengigheten av utenlandsk arbeidskraft på sikt og skifte ut denne arbeidskraften med nasjonal arbeidskraft. I flere sektorer av økonomien har myndighetene satt årlige mål om utskifting av utenlandsk arbeidskraft. Myndighetene har dessuten i de senere år lagt begrensninger på importen av ufaglært arbeidskraft. Dette kan muligens redusere antallet gjestearbeidere i Emiratene, men det løser strengt tatt ikke arbeidsledighetsproblemene, siden de ufaglærte fremmedarbeiderne har arbeid som de nasjonale arbeidstakerne ikke vil ha. Internasjonalt press Sponsorsystemet er truet. fae er medlem av både Verdens handelsorganisasjon (wto) og ilo. Mens wto krever fri arbeidsflyt, legger ilo press på gcc-statene for å 103

9 akseptere grunnleggende arbeids- og menneskerettigheter. fae har ratifisert ni ilokonvensjoner, 33 men ingen av de som tar for seg fremmedarbeidernes situasjon, som ilo-konvensjon 97 (1949) om arbeidssøkende inn- eller utvandrere eller ilo-konvensjon 143 (1975) om arbeidssøkende inneller utvandrere (tilleggsregler). God behandling av ikke-nasjonale innbyggere er uansett i tråd med faes konstitusjon, art. 40: Foreigners shall enjoy, within the Union, the rights and freedom stipulated in international charters wich are in force or in treaties and agreements to which the Union is party. They shall be subject to the corresponding obligations. Lover og regler er én ting, myndighetenes vilje til å håndheve disse lovene og reglene en annen. Det kan virke som om håndhevelsen av lover er basert på personlige avgjørelser. 34 ilo-komiteene som skal sørge for at konvensjonene blir overholdt, har ofte satt spørsmålstegn ved myndighetenes politiske vilje til å håndheve landets lover. Et relevant eksempel er innføringen av loven som forbyr ansetting av barn som kameljockeyer under 15 år eller under 45 kilo. Dette blir framstilt som et viktig signal og positivt trekk fra myndighetene, men det burde vært unødvendig siden ansetting av barn under 15 år (nylig endret til 18 år) har vært forbudt ifølge faes arbeidslov siden En bestemmelse som tydeligvis ikke har blitt tatt alvorlig før det ble lagt internasjonalt press i saken. Internasjonalt press har også gjort at fae i 2002 laget en guide for utlendinger som de har distribuert til ambassader over hele verden, for å gjøre potensielle arbeidstakere oppmerksom på hvilke lover og regler som gjelder i fae. Et stort problem er at lavtlønnede gjestearbeidere fra Asia ofte ikke er klar over hvilke rettigheter de har. I fae utgjør pakistanere og indere over 50% av arbeidsstyrken. Myndighetene i India og Pakistan har flere ganger kritisert myndighetene i gcc-statene for deres behandling av gjestearbeiderne. Så lenge det ikke er nok arbeid i India og Pakistan vil imidlertid kostnadene knyttet til høylytte protester kunne vise seg å bli for store. Opposisjon mot myndighetene i fae vil føre til deportasjon og gjøre levekårene enda verre for de som eventuelt blir igjen. Gjestearbeidernes situasjon i Emiratene har blitt mer synlig de siste årene. I fae eier hvert emirat sine naturressurser. Abu Dhabi har store mengder olje og gass, mens Dubais naturressurser er tømt i løpet av få år. Dubai prøver å finne alternative inntektskilder og satser i dag på å bli et regionalt knutepunkt for handel og turisme. Dubai tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet ved å bygge det flotteste hotellet, den høyeste bygningen og det største kjøpesenteret i verden. Utbyggingen har fanget verdens oppmerksomhet, og det internasjonale samfunnet er fascinert. Samtidig medfører oppmerksomheten at det stilles spørsmål til arbeidskraften som brukes, hvilke forhold arbeiderne lever under og hvilke rettigheter de har. Disse spørsmålene er ubehagelige for myndighetene i Dubai. Dubais ønske om å bli Midtøstens Hongkong kan bli ødelagt av den negative omtalen. Dersom Dubais omdømme blir knyttet til brudd på menneskerettighetene og diskriminering av ikke-statsborgere, kan drømmen om å bli et forretningssentrum gå i grus. Myndighetene i gcc-statene hevder at de forsøker å gjøre sitt i forhold til gjestearbeiderne, men på grunn av landenes korte historie, unge institusjoner og raske mod- 104

10 ernisering, trenger de mer tid. fae måtte importere lovverk for å dekke den raske veksten og moderniseringen. Landets lover har altså ikke utviklet seg over tid og man er fortsatt i en prosess for å tilpasse lovene til interne forhold i landet. I Bahrain og Kuwait har myndighetene imidlertid allerede innført en rekke reformer. I De forente arabiske emirater går utviklingen langsommere, men på sikt vil også Emiratene måtte bøye av for internasjonalt press. ƒ 1 Se Konvensjonen om beskyttelse av rettighetene til alle fremmedarbeidere og deres familiemedlemmer (1990), 1990, art Aartun, Anne Louise: The Political Economy of the United Arab Emirates. An Analysis of the uae as an Oil Rentier State, Universitetet i Oslo (hovedfagsoppgave), Oslo 2002:41. 3 Estimat fra 2002, cia World Fact Book. 4 The Economist Kapiszewski, Andrzej: «Nationals and Expatriates. Population and Labour. Dilemmas of the Gulf Cooperation Council States». Ithaca Press, Storbritannia 2001:71. 6 Ibid 2001: Bonine, Michael E.: Population Growth, the Labor Market and Gulf Security, i Long, D. E. and Christian Koch (ed.) «Gulf Security in the twenty-first century». The Emirates Centre for Strategic Studies and Research, Abu Dhabi, 1997: Figenschou, Tine Ustad: Arabiske byggeklosser i Dagens Næringsliv, Oslo, 16./17. april Kapiszewski 2001:62 10 Herb, Michael: «All in the Family: Absolutism, Revolution and Democracy in the Middle Eastern Monarchies». State University of New York Press, New York Kapiszewski 2001:49 12 Cabinet s Decision No. 2 of 1972, On Issuing the Executive Regulation for the law og Nationality and Passports, art. 4A1 13 Se for eksempel Aartun 2002:35 14 Kapiszewski 2001: Se Longva, Anh Nga: «Kuwait and Its Migrant Workers. Exclusion and Dominance in a Plural Society». Universitetet i Oslo (doktorgradsavhandling), Oslo 1993:73 16 Amnesty International, Domestic workers face multiple abuses in Gulf states, The Wire, mai, Esim, Simel og Smith, Monica (red): «Gender and Migration in Arab States: The Case of Domestic Workers». Beirut: ilo juni Raymer, Steve: Dubai s Kerala Connection i YaleGlobal Online, Yale Center for the Study of Globalization, Se for eksempel Kapiszewski 2001:181 og Human Rights Watch: Bad dreams: Exploitation and Abuse of Migrant Workers in Saudi Arabia, vol. 16, No. 5(E), juli Det finnes ikke noe godt begrep for domestic worker på norsk, men jeg har valgt å oversette begrepet med tjenestefolk. Med tjenestefolk mener jeg alle som er ansatt i private hjem, f.eks. rengjøringshjelp, kokk, barnepasser, gartner etc. 21 ilo-rapport Ibid Sabban, Rima: Migrant Women in the United Arab Emirates. The case of female domestic workers. Gender Promotion Programme, Series on Women and Migration, no. 10, Geneve: ILO ilo-rapport ilccr: Examiniation of individual case concerning Convention No. 138, Minimum Age Convention, 1973 United Arab Emirates (ratifisert 1998) Publisert: Se f.eks. Anti Slavery International, Annual Review, Kapiszewski 2001:87 28 Ibid 2001: ilo-rapport Kapiszewski 2001: Ibid 2001: uae is heading for a demograhic collapse i Khaleej Times Online, fae, 22. april De forente arabiske emirater har ratifisert følgende ilokonvensjoner: Konvensjon 1 om arbeidstid (i industrien) (1919), Konvensjon 29 om tvangsarbeid (1930), Konvensjon 81 om arbeidstilsyn i industri og handel (1947), Konvensjon 89 om nattarbeid (kvinner) (revidert) (1948), Konvensjon 100 om lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidere for arbeid av lik verdi (1951), Konvensjon 105 om avskaffelse av tvangsarbeid (1957), Konvensjon 111 om diskriminering i sysselsetting og yrke (1958), Konvensjon 138 om minstealder for adgang til sysselsetting (1973) og Konvensjon 182 om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid (1999) 34 ilo-rapport