Digital bildebehandling Tips og bruk av Photoshop Elements. Utarbeidet for DIS-Vestfold. Jan Willi Talgø

Transkript

1 Digital bildebehandling Tips og bruk av Photoshop Elements Utarbeidet for DIS-Vestfold av Jan Willi Talgø

2 Digital bildebehandling Del 1. Det digitale formatet har i vesentlig grad erstattet den gamle metoden for fotografering med film og etterfølgende fremkalling og kopiering. Enten direkte med bruk av digitalt kamera, eller ved skanning av gamle bilder. Dette gir oss muligheten til å utføre en moderne form for mørkeromsarbeid på egen PC. Bildene kan beskjæres, lys og kontrast korrigeres, og flekker/riper på gamle bilder kan fjernes. Fotografier er en viktig del av dokumentasjonen for oss slektsforskere, og jeg skal med noen artikler i DIZ forsøke å gi en grunnleggende innføring i digital bildebehandling. Det er en fordel å vite litt om de forskjellige begrepene som beskriver et digitalt bilde når en skal drive med digital bildebehandling. Bildets oppbygning og størrelse Bildet bygges opp av punkter, hvor hvert enkelt punkt har en intensitet og en farge. Størrelsen på et digitalt bilde beskrives best ved å angi hvor mange punkter (piksler) bildet er bygget opp av. Antall punkter horisontalt og vertikalt. Multipliseres disse, får vi det totale antall punkter bildet består av. Fig x1200 punkter som skrives ut i 300 dpi vil på papiret bli 6x4 tommer. På dataskjermen derimot, vil størrelsen variere avhengig av hvilken programvare som brukes for å vise bildet. De fleste programmer for visning av bilder skalerer bildet slik at hele bildet får plass på skjermen, selv om det egentlig inneholder flere punkter en dataskjermen kan vise. En ganske vanlig oppløsning for en dataskjerm er for eksempel 1024x768 punkter. Et bilde på 1024x768 punkter vil uten skalering fylle hele skjermen, men blir bare ca. 8,7x 6,5 cm ved utskrift i 300 dpi. Merk at informasjonen om ppi/dpi er en egenskap ved bildet som bestemmes ved innskanningen, men kan senere endres i bildeprogrammet. Fargedybde Et annet begrep som brukes om digitale bilder er fargedybde. Fargedybde er det maksimale antall fargevariasjoner som bildet kan inneholde. Dette begrenses av antall databits som brukes for å beskrive hvert enkelt bildepunkt. Ved farge-fotografier er det vanlig å bruke 24 databits, som gir drøyt 16 mill. fargevariasjoner. Det vil si at det brukes 8 databits for hver av de tre primærfargene rød, grønn og blå. Av den grunn velger noen å beskrive dette som et 8-biters bilde. Fig x1200 = , eller 1,92 megapiksel Hvor stort er bildet egentlig? Å angi størrelsen i form av bildepunkter er ganske upraktisk, når jeg egentlig er mest interessert i å vite størrelsen i cm ved utskrift på papir. For å kunne vite størrelsen ved utskrift, må jeg innføre begrepet ppi og dpi. Som er forkortelse for hhv. Pixels Per Inch og Dots Per Inch. For all praktisk bruk kan vi si at dette er det samme, og at det beskriver hvor mange bildepunkter som skal plasseres pr. tomme ved utskrift. Et bilde på For et gråtonebilde skal de tre primær-fargene bidra like mye i hvert enkelt bildepunkt (samme intensitet), og det er kun nødvendig med 8 databits pr bildepunkt. Skanneprosessen For en slektsgransker er innskanning av gamle fotografier aktuelt, og vi skal se litt nærmere på skanneprosessen. Når vi arbeider med digitale bilder, er bildets oppløsning blant de viktigste egenskapene som virker inn på skanningens kvalitet.

3 De skannede bildene kan fort bli alt for store. Hvis du f.eks. skanner et A4-ark med en oppløsing på 600 ppi, må det avfotograferes 34 millioner punkter (piksler). Det blir en enorm mengde data i PC-en, derfor gjelder det å lære seg å velge riktig oppløsing. Ofte velger man å skanne i en lavere oppløsning, f.eks. 300, 150 eller 75 ppi. Det gjør skanningen raskere, og både bildet og filstørrelsen blir betydelig mindre. Valget avhenger av hva skanningen skal brukes til. Et bilde som skal skrives ut i stort format på en blekkskriver, må skannes med en høyere oppløsning enn om det bare skal presenteres på skjerm. Bildet nedenfor er fra programmet til en HPskanner, men du vil finne det samme valget i ditt skannerprogram. Kanskje må du velge avanserte innstillinger for å få mulighet til å velge oppløsning. Fig. 3 Bildekvaliteten Når du skanner et bilde, vil du som regel ha best mulig kvalitet. Det kan ofte være en kunst å finne riktig oppløsning som gir optimalt resultat. Det gjelder å finne en oppløsning som passer til innholdet av bildedataene i det emnet som skal skannes sluttproduktet (f.eks. utskriftskvalitet) Mange velger konsekvent å skanne med høyest mulig oppløsning - uansett hva oppgaven går ut på. Det er selvsagt den enkleste løsningen, for da er du alltid på den sikre siden. Med maksimal oppløsning vil skanneren yte sitt beste. Fremgangsmåten har imidlertid den ulempen at bildefilene blir veldig store. I figur 4 er bildet delt opp i forskjellige oppløsninger. Det er ikke er synlig forskjell på 600 og 300 dpi. Det gjelder imidlertid bare i denne situasjonen. Hvis bildet hadde vært forstørret to eller fire ganger, ville det kanskje ha vært forskjell på de to oppløsningene. Fig. 4. Høyere oppløsning gir flere detaljer. Store datamengder Som allerede antydet vil en skanning fort resultere i store datamengder, særlig hvis du arbeider med høye oppløsninger. For jo flere piksler bildet består av, desto flere data må datamaskinen bruke til å beskrive det. Nedenfor finner du en beregning av datamengden ved skanning av et fargebilde i A4- størrelse. Oppløsning Ant. piksler ved A4 Datamengde (ukomprimert) 600 ppi piksler 99 MB 300 ppi piksler 25 MB 150 ppi piksler 6,2 MB Velg oppløsning etter hvor bildet skal presenteres: Skjerm dpi Avis 150 dpi Fargefotografi dpi Boktrykk dpi Ved innskanning av f.eks. gamle familiefotografier, vet man ofte ikke på forhånd hva bildet kan tenkes å bli brukt til. På en moderne datamaskin er det plass til meget store mengder data, da kan det være en god idé å skanne i tilstrekkelig oppløsning til å kunne dekke alle behov. Det er enkelt å lage en forminsket kopi av bildet senere. Filformatet Det er viktig å velge er fornuftig filformat ved lagring av det innskannede bildet. Det finnes mange forskjellige filformater, og det er viktig å vite forskjellen mht. komprimeringsmetoden som blir brukt. Det bør dessuten velges et anerkjent format som støttes av de fleste programmer. Her velger jeg å forholde meg til kun to forskjellige filformater TIFF og JPEG. Disse datafilene kjennes igjen på filutvidelsen TIF og JPG.

4 JPEG formatet har den egenskapen at datafilen komprimeres kraftig, men det går litt på bekostning av kvaliteten i de minste bildedetaljene. Metoden kalles Lossy kompresjon. De fleste bildeprogrammer gir mulighet til å velge graden av kompresjon ved lagring i JPEG format. TIFF formatet derimot, komprimerer vesentlig mindre, men har ingen reduksjon av bildekvaliteten. Metoden kalles Lossless kompresjon. I dag hvor lagringsplass ikke lenger er noe vesentlig problem, vil jeg alltid lagre mine innskannede bilder i et Lossless format (TIFF). Det finnes mange gode grunner til å bruke JPEG format, men da lager jeg en kopi av bildet i dette formatet. En situasjon som alltid krever Lossy format (JPEG), er hvis bildet skal sendes som e- post. Da kan det også være aktuelt å krympe bildet i størrelse. I neste artikkel skal vi se nærmere på behandling av de digitale bildene. Jeg vil bruke programmet Photoshop Elements, men de funksjonene jeg viser bør det være greit å finne fram til også i det programmet du selv bruker.

5 Digital bildebehandling Del 2 For å kunne bearbeide digitale bilder må du ha et egnet program på datamaskinen. Jeg kommer i disse artiklene til å bruke programmet Photoshop Elements. Dette programmet har mange kjekke funksjoner som dekker alt vi amatører har bruk for. Dersom du har installert programvaren som fulgte med ved kjøp av skanner eller digitalt kamera, har du kanskje allerede et program som har mange av de funksjonene jeg vil benytte i Photoshop Elements. Programmet har mange automatiske funksjoner, men jeg kommer til å bruke de manuelle funksjonene, som gir en bedre forståelse av de justeringer som gjøres. Derfor velger jeg å bruke den delen av programmet som heter Edit and Enhance Photos. Photoshop Elements inneholder mange paletter og menylinjer som kan slåes av og på etter behov. Dette er de to som vil bli mest brukt: Hovedmeny Lys og kontrast Korrigering av lys og kontrast er ofte aktuelt når du arbeider med bilder. Kanskje har du kommet over et gammelt bilde som ser ut omtrent som her. Dette bildet ser ut til å ha vært et godt bilde som er tatt hos en fotograf, men er falmet av tidens tann. Bildet er skannet inn i gråtoner, og har derfor mistet eventuell fargetoningen som gamle bilder gjerne har. Vil du ta vare på denne fargetonen som gir bildet patina, må du passe på å skanne bildet i farger. Dette bildet har både svak kontrast og gir også inntrykk av å være for lyst. Kontrast er et utrykk for avstanden mellom de lyseste og mørkeste områdene i bildet, og vi ser her at ingenting er helt sort eller hvitt i dette bildet. Det finnes flere metoder for å korrigere dette bildet. Den enkleste metoden er å bruke menyvalget Enhance-Autocontrast og vurdere resultatet. Selv synes jeg denne autofunksjonen er litt for kraftig på gamle bilder, og foretrekker heller å bruke en av de manuelle metodene som er tilgjengelige i programmet. Den enkleste manuelle metoden velges på menyen Enhance-Adjust Lighting-Brightness/Contrast Verktøypalett Nedenfor hovedmenyen finnes det også en verktøyinnstillingsmeny som vil variere avhengig av hvilket verktøy som velges i verktøypaletten. Pass på at det er huket av for Preview, og justér til du er fornøyd med bildet. Denne metoden har derimot den ulempen at man kan justere for mye i en eller annen retning. Dette kan føre til at noen av nyansene i de mørkeste eller lyseste områdene viskes ut.

6 Det beste er derfor å bruke den avanserte metoden, som gir mye bedre kontroll ved justeringen. Du bruker da et histogram som viser hvordan bildeinformasjonen er fordelt mht. lysinnhold. Funksjonen finnes på menyen Enhance-Adjust Lighting- Levels Da har du riktignok kun gjort det samme som autofunksjonen, og det synes jeg personlig er litt for hard kontrast på gamle fotografier. Jeg velger å la terskelen for hvitt stå der den er, og trekker den sorte markøren nesten inntil kurven. Som nevnt i forrige artikkel brukes 8 databits for å definere et gråtone-bilde. Det gir muligheten for 256 lysnivåer fra helt sort til helt hvitt. Stolpene i histogrammet viser hvordan punktene i bildet er fordelt etter lysintensitet. Områder i bildet som er helt sorte vil gi en søyle helt til venstre i histogrammet, mens hvite områder gir en søyle helt til høyre. Ved å se på histogrammet for bildet vårt, ser vi for det første at all bildeinformasjon ligger helt mot høyre, dvs. at bildet er ganske lyst. I tillegg ser vi at bildeinformasjonen kun er fordelt over et lite område, altså lite kontrast. De fleste fotografier har bildeinformasjon som fordeler seg over hele histogrammet, og den automatiske funksjonen som jeg nevnte tidligere, fungerer slik at kontrasten økes til bildeinformasjonen er fordelt over hele histogrammet. Bildet ser jo nå vesentlig bedre ut. Riktignok inneholder ikke bildet flere gråtoner, enn i utgangspunktet, men de gråtonene som finnes er fordelt over et større område i histogrammet. Histogrammet ser nå slik ut: Det vi nå skal gjøre, er å bestemme terskelen for sort og hvitt. Rett i underkant av selve histogrammet ser du tre trekanter, en i hver ende og en på midten. Den venstre bestemmer nivået for sort, den høyre for hvitt. Den midtre trekanten bestemmer punktet for mellomgrått. Dersom du ønsker maksimal kontrast, klikker du og holder venstre museknapp på den venstre trekanten og drar denne akkurat bort til venstre kant på kurven du har da bestemt at den mørkeste bildeinformasjonen skal være helt sort. Ved å plassere den høyre trekanten inntil høyre kant av kurven, har du bestemt at de lyseste områdene i bildet skal være helt hvite. Her ser vi hvordan de få gråtonene i bildet er fordelt over mesteparten av histogrammet. Med denne metoden har du full kontroll, og risikerer ikke at noe av bildeinformasjonen klippes bort ved at de lyseste eller mørkeste områdene faller utenfor histogrammet.

7 Digital bildebehandling Del 3 Beskjæringsverktøyet Crop Tool er et nyttig verktøy som du finner i verktøypaletten. I tillegg til beskjæring av bildet, kan du i Photoshop Elements også rotere bildet og bestemme utskriftsstørrelsen i en og samme operasjon. Det er en god regel å gå nær nok ved fotograferingen, slik at detaljene i hovedmotivet kommer med. Noen ganger har vi så dårlig tid til å få tatt bildet, at det kanskje kommer med vel mye himmel eller annet på bildet. Når du får bildet på papir i 15x10 cm, ønsker du at du hadde kunnet gå litt nærmere hovedmotivet. Men i vår digitale verden er dette enkelt å rette opp, forutsatt at bildet har tistrekkelig oppløsning til å tåle beskjæringen uten å virke uskarpt. For beskjæring betyr i praksis en forstørrelse av bildet, dersom det nye bildet skrives ut i samme størrelse som originalen. Nettopp dette er en god grunn til å kjøpe digitalkamera som lagrer bilder i 5-6 megapiksler, selv om 1-2 megapiksler er godt nok dersom du bare skal ha bildene i vanlig albumstørrelse. De ekstra bildepunktene gir deg da god margin til å kunne beskjære bildet ganske mye og fortsatt ha nok bildepunkter igjen til å gi god utskriftskvalitet. Ved å holde venstre musetast nede, kan jeg trekke en markering i bildet som angir den delen av bildet som vil bli igjen etter beskjæringen. Området rundt markeringen som vil bli skåret bort, blir dessuten mørkere for å gi et bedre inntrykk av hvordan resultatet blir etter beskjæringen. Det er ikke så nøye om du slipper museknappen før du har fått det utsnittet du vil ha. Det er fullt mulig å endre størrelse og plassering av markeringen etterpå. Ved å klikke og holde museknappen på en av de små firkantene langs kanten av markeringen kan du endre størrelsen, klikk og hold inne i markeringen for å flytte hele området. Når du er fornøyd med utsnittet klikker du på den grønne haken som har dukket opp i kanten av markeringen. Som du kanskje allerede har forstått forbudtskiltet klikker du på for å avbryte beskjæringen. Når du nå er i gang med beskjæring av bildet, kan du benytte anledningen til å rette opp den skjeve horisonten i samme operasjon. Ved å flytte musepekeren utenfor markeringen eller helt utenfor bildet, så vil pekeren endre seg til en dobbeltpil. Dette bilder er tatt i farta uten å ha muligheten til å gjøre så mange vurderinger før utløseren ble trykket ned. Jeg vil gjerne komme litt nærmere motivet, og vil også rette opp den skjeve horisonten. Slik bildet er her, ser det ut til at vannet skal renne ut av bildet mot høyre. Først velger jeg beskjæringsverktøyet (Crop Tool) i verktøypaletten Om du nå holder venstre museknapp nede, vil du se at du kan rotere hele det markerte området i bildet. Roter markeringen slik at den har samme vinkel som den skjeve horisonten. Når du så har rotert til riktig vinkel, kan du justere markeringen til du får akkurat det utsnittet du vil ha.

8 Men det er faktisk enda en ting du kan gjøre med det allsidige beskjæringsverktøyet.. Ved beskjæring av bildet på frihånd, fører det gjerne til at høyde/bredde forholdet endres. Det er ikke nødvendigvis noe problem når du skriver ut bildet selv for å lime det inn i album, men det er ofte ønskelig at bildet holder standard høyde/bredde format etter beskjæringen. For vanlig film har et høyde/bredde forhold på 1:1,5 vært det mest vanlige. Det mest vanlige formatet for digitalkameraer har til nå vært 1:1,33. Men formatet 1:1,5 blir stadig vanligere å se på digitale kameraer også.. Når du velger Crop Tool i Photoshop Elements, dukker det opp en verktøy-innstillingsmeny under hovedmenyen. Bildet er nå beskåret for å komme litt nærmere innpå motivet, vi har rettet opp en skjev horisont, og klargjort bildet for utskrift på papir i 18x13 cm. Ved å sette riktig høyde/bredde forhold før fila leveres til fotobutikken, slipper du å få bildet tilfeldig beskåret av maskinoperatøren. Du har full kontroll over det endelige resultatet selv. Men Husk! Det redigerte bildet bør lagres som en kopi av originalen, Velg save as (lagre som) på filmenyen. Lagre fila i en annen mappe, eller med et nytt navn. Det er alltid en god regel å ta vare på den originale fila. Kanskje du gjorde endringer i bildet som du senere angrer på.. Hvis du for eksempel har satt utskriftstørrelsen til 15x10cm i 300 dpi, har du sannsynligvis redusert kvaliteten i forhold til den originale bildefila. Denne størrelsen på bildet tilsvarer ca. 2 Megapixler, mens kameraet ditt kanskje lagrer bildene med 6 Megapixler I rullemenyen finner du noen forhåndsvalg, for eksempel Use Photo Ratio. Det vil si at bildet beholder samme størrelse og høyde/bredde forhold som før beskjæringen. Du vil da oppdage at du kan endre størrelsen på beskjæringen, men høyde/bredde forholdet er låst. Det kan hende du vil sende bildet ditt til en fotobutikk for å få bildet på papir i størrelsen 18x13 cm som du ønsker å ramme inn. Da velger du ikke i rullemenyen, men skriver inn 18 cm og 13 cm i feltene for Width og Height. Du må også bestemme deg for en passende kvalitet i feltet Resolution. Jeg har valgt 300 dpi som er god kvalitet for fotografier, pass på at det er valgt pixels/inch i det siste feltet. Det ferdige bildet:

9 Digital bildebehandling Del 4 Rasterproblemet Etter å ha skannet inn et bilde fra trykksaker, blir det ofte problemer ved at vi får et tydelig flekkete mønster i bildet. Dette skyldes at punktgrafikken i det digitale bildet forstyrres av rasteret som brukes i tykkeprosessen. Dette kan fjernes med en filterfunksjon i Photoshop Elements. Forstyrrelsene i bildet varierer med hvilken oppløsning (størrelse) bildet blir presentert i. Da jeg ikke kan vite hvilken størrelse du velger å lese dette dokumentet i, er det vanskelig å vise denne effekten. Derfor velger jeg å forstørre et utsnitt av bildet så kraftig at rasterpunktene fra trykkingen tydelig vises (Øk forstørrelsen på skjermen om du ikke ser rasterpunktene). ting om du ser noen svake rester av rasterpunktene. Du har likevel klart å unngå at rasterpunktene fra trykkingen interferer med de digitale punktene i bildet. La gjerne bildet stå på skjermen i den forstørrelsen hvor du har mest forstyrrelser, slik at du ser virkningen direkte i bildet. Forutsatt at du har huket av for Preview. Kanskje synes du resultatet virker uskarpt, men i normal forstørrelse vil du se at du ikke har mistet noen detaljer, og bildet kan vises i alle størrelser uten forstyrrelser fra rastreringen. Fjerning av røde øyne Ett resultat av at kameraene stadig blir mindre i størrelse og har innebygd blits i liten avstand fra objektivet, er at mange av våre innendørs fotografier skjemmes av røde øyne. Mange bildeprogrammer har kjekke funksjoner for å fjerne dette, så også Photoshop Elements. Det jeg skal gjøre, er å gjøre bildet akkurat tilstrekkelig uskarpt til at rasterpunktene viskes ut. Til dette bruker jeg en funksjon som heter Gaussian Blur og finnes på Filtermenyen. Filter/Blur/Gaussian Blur Den raskeste metoden, er en automatisk funksjon som ble innført fra Photoshop Elements 4.0. Denne finner selv røde øyne i bildet. Menyvalg: Enhance/Auto Red Eye Fix. Prøv denne funksjonen først, den klarer vanligvis å finne røde øyne automatisk, og korrigerer dette perfekt. Men automatikken krever at det er godt synlige øyne, avtandsbilder hvor øynene bare er en stor rød flekk fungerer mindre bra. Bildet nedenfor har automatikken ingen problemer med. Ved å flytte viseren nederst i dialogvinduet, kan du endre graden av uskarphet. Velg den laveste verdien som akkurat klarer å fjerne rasterpunktene. Får å ikke gjøre bildet mer uskarpt enn nødvendig, gjør det vanligvis ingen

10 Dersom automatikken ikke finner alle røde øyne, må det brukes halvautomatikk på de øynene som ikke er fikset. Da velger jeg verktøyet for fjerning av røde øyne fra verktøypaletten: Her er jeg så heldig at det finnes områder med hudfarge i bildet, så jeg velger en funksjon som heter Adjust Color for Skin Tone som jeg finner på menyen Enhance/Adjust Color. Zoom gjerne opp området rundt øynene slik at det er lettere å se hva du gjør. Plasser markøren (et kryss) på det røde området av øyet og klikk med venstre museknapp. Prøv deg fram med å endre litt på innstillingene for verktøyet, dersom standardvalget ikke gir ønsket resultat. Darken Amount bestemmer hvor mørke pupillene skal være, den andre innstillingen angir størrelsen. Fargekorreksjon Noen ganger kommer vi over bilder som har fått et fargestikk. Det finnes metoder for å korrigere dette i de fleste bildeprogrammer, men ofte bare ved å justere intensiteten i de tre grunnfargene hver for seg. Det er ikke alltid så lett å finne riktig fargebalanse med denne metoden, så jeg vil vise et par metoder i Photoshop Elements som letter jobben vesentlig for en fotoamatør. Pass på at det er krysset av for Preview og klikk med markøren på et område med hudfarge. Forsøk gjerne å klikke på litt forskjellige steder, for eksempel på halsen eller hendene for å få ønsket korreksjon. Etter å ha klikket, er det også mulig å justere hudfarge og fargetone på omgivelsene. Resultat ble som vist nedenfor. Naturlig hudfarge, og naturen i bakgrunnen ser vesentlig friskere ut. Bildet nedenfor har et blått fargestikk. Dersom det ikke er hudfarger i bildet, finnes det en lignende metode hvor du peker på områder i bildet som ikke inneholder farger. Det vil si at du peker på områder som er sort, grått eller hvitt. Denne funksjonen finnes på menyen: Enhance/Adjust Color/Remove Color Cast. Prøv deg fram med å klikke på forskjellige steder, for eksempel på en ren gråtone i stedet for hvitt eller sort.

11 Digital bildebehandling Del 5 seg til et siktekors. Nå skal jeg først markere hvor i bildet jeg vil begynne å klone fra. Retusjering av gamle bilder. I forbindelse med slektsforskningen kommer vi ofte over gamle bilder som er skadet eller svekket av tidens tann. Jeg pleier å skanne inn alle gamle familiebilder til PC n, og da ligger muligheten der til å reparere bilder som har blitt skadet av riper, flekker eller lignende. Til en viss grad kan vi også erstatte deler av et bilde som f.eks. har fått revet av et hjørne som vist nedenfor. På utsnittet ovenfor har jeg funnet meg et sted som kan brukes til å klone fra, og klikker med venstre musetast mens Alt-tasten holdes nede. Jeg passer på å velge et sted i nærheten av det skadede område, hvor lysforholdene er de samme. Photoshop Elements har forskjellige retusjeringsverktøy, men i dette tilfellet bruker jeg kloningsverktøyet Clone Stamp Tool. Dette verktøyet finnes også i andre bildeprogrammer, og er nyttig i mange sammenhenger. Dette verktøyet gjør det mulig å kopiere fra ett område i bildet (eller et annet bilde) til et nytt område. Da kan jeg erstatte skadede områder i bildet ved å hente elementer fra uskadede områder. I slike tilfeller som her er det ganske greit, da det bare er bakken og husveggen som har skader. Hadde for eksempel den ene personen manglet hele hodet, er det straks verre. Da må jeg i så fall klone inn hodet fra et annet bilde, men da går det etter mitt syn over fra retusjering til manipulering. Når jeg har valgt kloneverktøyet, er musemarkøren i utgangspunktet en sirkel, men ved å holde Alt-tasten nede, endrer markøren Så slipper jeg Alt-tasten, og markøren blir en sirkel igjen. Sirkelens størrelse viser hvor stor pensel jeg bruker. Størrelsen jeg velger, avhenger av situasjonen og størrelsen på bildet. Mitt bilde er 700x1200 punkter, og skaden er over et så stort område at jeg har valgt en ganske stor pensel (20 punkter). I tillegg har jeg valgt 100 % Opacity. Så er det bare å begynne å male i det skadede området. Her har jeg begynt å male i det hvite området, legg merke til at jeg nå har to markører i bildet. Korset til vestre viser hele tiden hvor jeg kloner fra, og sirkelen er penselen min. Etter hvert som jeg maler, ser jeg at jeg får repeterende mønster, som avslører at

12 det er kopi fra et annet sted i bildet. Da slipper jeg museknappen, finner meg et nytt punkt å klone fra, og maler over noe av det jeg nettopp malte som er gjenkjennelig. For eksempel de to lyse punktene rett under markøren i bildet. Det samme gjør jeg hvis jeg for eksempel får klonet inn et område som ikke passer med lysforholdene. Ved å passe på stadig å finne nye utgangspunkter for kloningen, kan resultatet bli ganske bra selv med så store skadede områder som her. Bildet nedenfor har mange stygge flekker, som er akkurat hva Spot Healing Brush er laget for. Mindre riper i bildet repareres etter samme metode. Velg startpunkt ved siden av ripen, og mal med penselen langs ripen, husk lysforholdene her også. Dette bildet har en ripe oppe på husveggen, og da er det viktig å starte riktig slik at plankene på veggen ikke får en knekk i overgangen. For eksempel kan det være smart å sette startpunktet på kanten av en planke, og begynne malingen på en kant. Her gjelder det som ellers i bildebehandlingen, trening gjør mester. Som nevnt har Photoshop Elements flere verktøy for retusjering. På dette bildet hvor jeg skulle fylle ut store manglende områder, er kloneverktøyet best egnet, men i de fleste andre tilfeller er det bedre å bruke Healing Brush Tool eller Spot Healing Brush Disse fungerer omtrent på samme måte som kloningsverktøyet, men har den egenskapen at kloningen tilpasses omgivelsene i det området jeg kloner til. Det vil si at det ikke er like kritisk mht. lysforhold. Her har jeg valgt Spot Healing Brush fra verktøy-innstillingsmenyen. Etter å ha valgt Spot Healing Brush velger jeg en Size som er noe større enn de flekkene jeg skal fjerne. Så er det bare å omringe en flekk av gangen (se ovenfor), klikke med venstre musetast, og flekken er borte. Det som skjer, er at det klones fra området rundt flekken. Personen på bildet har også flekker i ansiktet, da er det viktig å forstørre området jeg skal jobbe på, og passe på å stadig endre størrelsen på verktøyet etter behov. I noen tilfeller det bedre å bruke Healing Brush, for eksempel når jeg skal fjerne flekker som ligger nær øyne eller andre detaljer. For de andre skadene i bildet på høyre arm og ripen på venstre del av brystet, bruker jeg også Healing Brush. Denne brukes på akkurat samme måte som kloningsverktøyet slik jeg gjorde på det første bildet. Men nå vil kloningen til en viss grad tilpasse seg omgivelsene rundt skaden, og gjør det lettere å få et perfekt resultat.

13 Digital bildebehandling Del 6 Markeringsverktøyene Photoshop Elements har flere metoder for å markere områder i bildet. Dette gir mange nye muligheter for kreativ bildebehandling. Funksjoner som for eksempel lys-, kontrast- og fargekorreksjon må ikke nødvendigvis utføres for hele bildet, men vil etter å ha markert et område, kun påvirke den markerte delen. Markerte områder kan kopieres eller klippes ut for innliming i et annet bilde eller dokument. En hver som på frihånd har forsøkt å markere en person i et bilde for individuell behandling eller kopiering, vil sette pris på alle markerings-mulighetene i Photoshop Elements. Først en rask oversikt over de forskjellige verktøyene: Som du ser er det mange forskjellige verktøy. Hvilket du skal velge, avhenger av jobben som skal gjøres. Det er vel anvendt tid å lære seg de forskjellige metodene for markering, da valg av riktig verktøy sparer mye tid, og kan være avgjørende for å få et godt resultat. Rectangular-, Eleptical-, Polygonal- og Lasso tool finnes i de fleste bildeprogrammer og er vel kjent for de fleste, men jeg vil likevel nevne muligheten til å få en markering med diffus avgrensing ved å angi en verdi i feltet Feather. Når jeg så kopierer det markerte området til et blankt bilde, eller inn i et dokument, får jeg et bilde med diffus avgrensning. Rectangular Marquee tool Lasso tool Magnetic Lasso tool Magic Selection tool Elliptical Marquee tool Polygonal Marquee tool Magic Wand tool Selection Brush tool For å lage en helt rund sirkel eller et kvadrat, må du holde Shift-tasten nede mens du markerer. Når du skal kopiere til et nytt bilde, oppfører Photoshop Elements seg kanskje litt annerledes enn du er vant med. Etter å ha markert et område, kopieres dette til utklippstavlen på vanlig måte med hurtigtaster Ctrl+C eller fra menyen Edit/Copy. Et nytt bilde fra markeringen lages med menyvalget File/New/Image from Clipboard. Det er alltid det markerte området som kopieres. For å kopiere et helt bilde, må først hele bildet markeres. Dette gjøres enkelt med hurtigtast kombinasjonen Ctrl+A, eller menyvalg Select/all De fire neste markeringsverktøyene Magnetic Lasso, Magic Wand, Magic Selection og Selection Brush, er relativt nye verdifulle tilskudd til programmet. Disse har gjort det

14 vesentlig lettere å markere kompliserte elementer i bildet. Magnetic Lasso tool Dette er kanskje det nyttigste av disse verktøyene, og har den egenskapen at det hjelper deg til å finne kanten på et element i bildet. Du bruker det omtrent på samme måte som frihåndsmarkering, men markøren vil hele tiden søke mot kanten av bildeelementet som du prøver å markere. For å markere resten av himmelen, er det bare å klikke videre i de områdene som ikke er markert til du er fornøyd. Pass på at funksjonen Add to selection er valgt. Forsøk gjerne med forskjellige verdier i feltet Tolerance, men standardverdien 32 er et godt utgangspunkt. Dersom du har huket av i feltet Contiguous, markeres kun sammenhengende områder. Ellers vil alle områder i bildet med samme fargenyanse markeres. I de fleste tilfeller bør dette feltet være huket av. Klikk med venstre museknapp på kanten av objektet du skal markere, slipp museknappen og beveg markøren langs kanten. Du vil se at markøren nærmest klorer seg fast langs kanten, selv om du bommer noe med markøren. Du vil også se at det med jevne mellomrom settes små markeringer på kontrastovergangene som programmet finner. Ved å bruke tilbake-tasten på tastaturet kan du slette de siste markørene dersom de bommer på kanten. Hjelp da automatikken ved å gi et museklikk der hvor markøren burde hvert. Dette kan være nødvendig der hvor det er lite kontrast- eller fargeforskjell mot bakgrunnen. Magic Wand tool Dette verktøyet er spesielt nyttig for å markere områder hvor det ikke er for mye variasjon i farge og lysforhold. Ved å klikke på et punkt, markeres alle områder i bildet med samme farge og lysforhold. Her har jeg klikket på den blå himmelen, og dermed markert mesteparten av himmelen med ett museklikk. Her er hele himmelen markert ved hjelp av seks museklikk. Ved å øke Tolerance til 80, er det faktisk mulig å markere hele himmelen med ett museklikk, men i de fleste tilfeller vil det føre til at du får markert mer enn ønskelig. Magic Selection tool Dette verktøyet fungerer på liknende måte som Magic Wand. Prikk eller mal på det som skal markeres. Du kan veksle mellom å markere forgrunn og bakgrunn på menyen. I mitt eksempel med blomsten ovenfor ble det igjen litt av bakgrunnen mellom to av

15 kronbladene. Men ved å skifte til Indicate Background og klikke på dette området, ble resultatet slik. Dette var en rask gjennomgang av de viktigste markeringsverktøyene i Photoshop Elements. Hvilken nytte har jeg av å kunne markere elementer i et bilde? Som nevnt innledningsvis kan alle endringer som gjøres med et bilde, også gjøres med en markert del av bildet. Så det gir mulighet til å gjøre endringer av farger, lys, kontrast, skarphet o.s.v. for enkelte områder i bildet. Du kan kopiere, klippe ut, flytte, eller gi objektet en ny bakgrunn. Dette vil jeg komme tilbake til med praktiske eksempler i senere artikler. Stort enklere kan det vel ikke gjøres. Mye tid spart i forhold til å gjøre det samme med for eksempel Lasso tool. Selection Brush tool Selection Brush er spesielt nyttig når du bare skal korrigere litt på en eksisterende markering. Med dette verktøyet kan du male markering i bildet. Men her er det viktig å legge merke til noen av valgene i menyen. I stedet for å male markering, synes jeg det er lettere å arbeide i Mask-mode. Da maler du det som ikke skal markeres, alt annet blir altså markert. Her har jeg begynt å maskere gresset. Hvis jeg maler bakken og bygningene, vil altså det bety at jeg har markert himmelen. Hvis jeg er litt uheldig og får maskert ut på himmelen, er det bare å skifte til Add to selection og fjerne det overskytende. Etter å ha maskert ferdig, kan jeg skifte modus til selection og jeg vil se markeringen. Om du vil arbeide i Mask eller Selection modus er en smaksak.

16 Digital bildebehandling Del 7 Eksponeringsproblemer Et velkjent problem som de fleste nok har erfart, er problemet med å eksponere riktig når det er store kontrastforskjeller i motivet. Ofte kan det gå slik som her: Her har lysmåleren i kameraet blitt lurt av den lyse himmelen som fyller en vesentlig grad av bildeflaten. Ved å foreta punklysmåling på bygningen hadde nok resultatet blitt vesentlig bedre, men hvis jeg tar opp histogrammet for dette bildet (Ctrl+L), ser jeg at jeg ville fått et problem uansett hvordan jeg måler lyset. histogrammet, mens det nesten ikke finnes bildeinformasjon med middels lysintensitet. Dette gir en fin mulighet til å fordele lyset annerledes. Photoshop Elements har en funksjon for å korrigere problemer som dette. Velg funksjonen Shadows/Highlights fra menyen Enhance/Adjust Lighting Her kan jeg justere de lyse og mørke områdene i bildet hver for seg. Her har jeg lysnet de mørke områdene ganske mye, og har også øket Midtone Contrast ganske mye. Pass på at Preview er huket av, slik at endringene vises i bildet. Bildet ble nå slik: Her kan jeg se at hele kontrastområdet er brukt. Om jeg prøver å gjøre bildet lysere, vil de lyseste områdene av bildet falle utenfor histogrammet. Det betyr at jeg vil miste detaljer i de lyseste områdene, altså himmelen i dette tilfellet. I verste fall vil himmelen bli nærmest helt hvit, helt uten detaljer. Dette bildet er ett godt eksempel for å forstå hva vi faktisk ser av histogrammet. Her ser jeg at det bare finnes bildeinformasjon i ytterkantene av Det er grenser for hvor mye en kan rette opp med denne metoden, og jeg kan ikke forvente å få rettet opp bilder der skyggeområdene nærmest er helt sorte. Jeg bruker også denne funksjonen for å korrigere litt på bilder som er tatt med blits, hvor objekter nærmest kameraet er overeksponert, mens det er vesentlig mindre lys på objekter lenger bak. Da justerer jeg også markøren for Darken Higlights for å dempe litt på de overeksponerte delene av bildet.

17 Oppmyking av bakgrunn Ofte kan et godt motiv bli forstyrret av elementer i bakgrunnen som tar fokus vekk fra det som egentlig er hovedmotivet. Har du mer en middels interesse for fotografering, kjenner du sikkert til uttrykket dybdeskarphet og vet å utnytte dette. Da sørger du for å fotografere slike motiver med størst mulig blenderåpning for å få mist mulig dybdeskarphet. Deretter kan jeg invertere markeringen ved å velge Select/Inverse på menyen. Da blir alt annet enn jenta markert. Det betyr at jeg har fått markert hele bakgrunnen, og kan begynne å behandle denne. Jeg gjør følgende valg på menyen: Filter/Blur/Gaussian Blur For å kunne få en dybdeskarphet som er liten nok, kreves det gode (dyre) objektiver med god lysstyrke. Men de fleste av oss har gjerne et kompaktkamera med fast objektiv, og har ikke mulighet til å velge så stor blenderåpning at vi for den ønskede virkningen med en myk bakgrunn. Men fortvil ikke, dette fikser vi greit i bildeprogrammet vårt. Dette bildet er vel kanskje egentlig greit nok med plaster på fingeren og en speiderleir i bakgrunnen. Men jeg velger likevel å bruke dette bildet som et eksempel. Jeg har tenkt å myke opp bakgrunnen kraftig, og da egner det seg godt med litt skarpe fargeforskjeller i bakgrunnen. Først må jeg markere området som skal behandles. Selv om det er bakgrunnen jeg skal behandle, velger jeg det som er lettest å markere, nemlig jenta i forgrunnen. Jeg velger å bruke markeringsverktøyet Magnetic Lasso Tool, og markerer jenta. Altså alt som skal være skarpt i forgrunnen. Denne funksjonen har jeg vært inne på tidligere i en annen sammenheng. Nå kan jeg velge hvor uskarp bakgrunn jeg vil ha, og har her stoppet opp litt på et nivå som omtrent tilsvarer det jeg kunne ha klart med skikkelig stor blenderåpning da bildet ble tatt. Men nå drar jeg markøren videre til en radius på omtrent 80, for å få en helt diffus bakgrunn. Nå har jeg fått et bilde helt uten detaljer i bakgrunnen som kan ta oppmerksomheten bort fra motivet.

18 Digital bildebehandling nødvendig å vite noe om dette for den jobben jeg skal gjøre nå. Del 8 Rett opp Nidarosdomen Vi er vel mange som liker å ta bilde av berømte kirker og andre bygninger når vi er på ferie. For å få med hele bygningen, bøyer vi oss bakover og retter kameraet oppover. Dette resulterer i at bygningen ser ut til å falle bakover. Slik har det alltid vært, og vi har vel blitt vant til at slik må det bare være. Men neida, i disse digitale tider ordner vi naturligvis dette også. Gjør følgende menyvalg i Photoshop Elements: Image/Transform/Perspective Dersom du får opp dette bildet, klikk ok Jeg har nå fått en tynn ramme rundt bildet, med noen små firkanter som jeg kan trekke i ved å holde venstre museknapp nede. Her ønsker jeg å trekke den øvre delen av bildet utover, slik jeg har gjort på bildet ovenfor. Når jeg er fornøyd, dobbeltklikker jeg med venstre museknapp, eller klikker på knappen i menyen: Som det kanskje er mulig å se på bildet ovenfor, så er fortsatt ikke ytterkantene helt loddrette, de er faktisk litt krumme. Det skyldes fortegning fra objektivet i kameraet. Graden av fortegning varierer avhengig av objektivfabrikat og brennvidde. Dette kan også til en viss grad korrigeres med et filter i Photoshop Elements. Jeg velger Filter/Distort/Spherize fra menyen. I neste bilde er det også bare å klikke ok Dette med Layers (lag) i et digitalt har jeg ikke vært inne på tidligere, men så er det heller ikke

19 Jeg lar Mode stå i Normal, og zoomer ut det lille bildet langt nok til å kunne vurdere kantene på bygningen. Ved å trekke Amount mot venstre får jeg en konkav korreksjon, mens den andre veien gir en konveks korreksjon. Dessverre er forhåndsvisningen et så lite bilde, at det kan være vanskelig å finne akkurat riktig mengde korreksjon. Men heldigvis er det jo bare å angre siste endring, og prøve på nytt med en litt annen verdi. I mitt eksempel endte jeg på -5%, og resultatet ble slik: Helt perfekt blir det ikke, men likevel bedre enn utgangspunktet. Alternativet er å kjøpe et kamera med spesialobjektiv (kostbart), som gir mulighet til å korrigere perspektivet allerede når bildet blir tatt. De andre valgene på Image/Transform menyen kan også brukes til å rette opp forskjellige former for perspektivfeil. Lek litt med de forskjellige valgene for å bli kjent med de mulighetene som finnes. Filteret som jeg brukte til å korrigere for objektivets fortegning, virker både horisontalt og vertikalt, og kan for eksempel rette opp en krum horisont i et landskapsbilde.

20 Digital bildebehandling Del 9 Mal himmelen blå I min forrige artikkel nevnte jeg at dette med lag (layers) hadde jeg ikke vært innom så langt. Ved å innføre flere lag i et bilde åpner det seg mange muligheter til redigering som ellers ville vært vanskelig. Dersom du har kopiert inn elementer i et bilde ved bruk av Photoshop, har du faktisk allerede opprettet nye lag i det bildet du kopierte til. Som standard i Photoshop kopieres det alltid til et nytt lag, uten at det nødvendigvis har noen betydning for din behandling av bildet. Jeg kjøper ofte bladet Digitalfoto, som i lang tid har kjørt kurs i bildebehandling ved hjelp av Photoshop Elements. Tenkte jeg skulle bruke et eksempel herfra som gir en grei øvelse i bruk av layers i bildebehandlingen. Øvelsen ble kalt Mal himmelen blå, og går ut på å konstruere dette bildet: Som utgangspunkt har jeg bildet av fyrtårnet med alle farger inntakt, og et bilde av hånden med malerpensel. ved å velge Layers på Window menyen. Da vil Layers-vinduet bli synlig: Mitt bilde har bare ett lag, som automatisk kalles Background. I dette vinduet vil lagene i bildet vises, med bakgrunnslaget nederst. Foreløpig har jeg altså kun dette bakgrunnslaget, men skal nå lage en kopi av dette laget ved å høyreklikke og velge Duplicate Layer Da får jeg mulighet til å gi det nye laget et nytt navn, men nøyer meg med å godta det automatiske forslaget. Nå har jeg fått to lag, med det nye laget over det opprinnelige bakgrunnslaget. De forskjellige lagene i et bilde kan gjøres mer eller mindre gjennomsiktige, men som standard er et lag kun gjennomsiktig i områder uten bildeinformasjon. Det er nettopp dette jeg skal benytte meg av i denne øvelsen. Noe som er viktig å huske når det jobbes med lag, er at all redigering kun gjelder det laget som er markert i Layers-vinduet. Nå skal jeg arbeide med det nye laget, og må passe på at det er markert slik som vist ovenfor. Jeg skal nå markere bygningene og bakken i bildet, da det er dette området jeg skal jobbe med. Det letteste er å markere den jevnt blå himmelen, derfor velger jeg først å markere denne med Magic Wand som vist i en tidligere artikkel. Deretter inverterer jeg markeringen med menyvalget Select/Inverse Jeg starter med å åpne bildet av fyrtårnet, som skal være bakgrunnslaget i bildet mitt. Dersom ikke Layers paletten er synlig, slår jeg den på

21 Så kopierer jeg det markerte området med Ctrl-C eller via Edit-menyen, og limer inn i bildet av fyrtårnet med Ctrl-V eller velger Paste fra Edit-menyen. Nå er alt annet enn himmelen markert, og jeg skal fjerne fargene i dette området. Det gjør jeg raskest med menyvalget: Enhance/Adjust Color/Remove Color Når jeg så velger Move Tool (øverst i vertøypaletten) får jeg en ramme rundt hånden som gir mulighet til å endre størrelse og plassering av hånden. Dersom jeg plasserer musepekeren utenfor rammen, kan jeg også rotere for evt. å få en litt annen vinkel. Da er alt innenfor markeringen blitt fargeløst, selve markeringen fjernet jeg med tastekombinasjonen Ctrl-D. Nå åpner jeg bildet av hånden, og markerer hånd og pensel med for eksempel Magnetic Lasso. Det hvite hulrommet som formes av hånden, må jeg trekke fra markeringen etter at omrisset er markert. Det gjør jeg ved å velge Subtract from Selection i menyen, eller ved å holde Alt knappen nede mens jeg markerer. Nå ser jeg i Layersvinduet at jeg har tre lag, og at det er det siste laget med hånden som er markert. Rutemønstret rundt hånden indikerer at dette området er uten bildeinformasjon, og vil være gjennomsiktig ned mot det underliggende laget. Det midtre laget har bildeinformasjon over hele, derfor synes ikke det opprinnelige bildet i bakgrunnslaget. Nå kan jeg begynne å male, men uten å bruke maling. Først må jeg velge hvilket lag jeg skal jobbe med, og velger det midtre laget som delvis er uten farger ved å klikke på det i Layers vinduet.

22 Fra verktøypaletten velger jeg viskelæret (Eraser Tool). Nå kan jeg viskle i de fargeløse delene av bildet. Da lager jeg hull i dette laget, slik at fargene fra bakgrunnslaget kommer frem. Så er det bare å stoppe opp når jeg synes malingen ser passe halvferdig ut. lagres i tif-format, men da må det hukes av for dette når bildet lagres. Når bildet er helt ferdig kan alle lagene smeltes sammen til ett. Velg fra menyen: Layer/Flatten Image. Så kan bildet lagres i hvilket som helst filformat, for eksempel jpg. I Layers vinduet kan jeg se at det dukker opp rutete områder der hvor jeg har visklet bort bildeinformasjonen. Det er mulig å endre på rekkefølgen av lagene ved å klikke og dra i dette vinduet, men det nederste bakgrunnslaget ikke kan flyttes. Dersom bildet skal lagres for å arbeide videre en annen gang, må bildet lagres i et filformat som støtter bruk av lag i bildene. Det greieste er å bruke Photoshop psd-format. Det kan også

23 Digital bildebehandling Del 10 En som mangler I forrige nummer viste jeg et eksempel på bruk av layers i bildebehandlingen. Nå skal jeg bruke dette til å sette inn en person i et gruppebilde. Prinsipielt synes jeg ikke det er riktig å manipulere fotografier på denne måten, men i enkelte sammenhenger kan det vel forsvares. Jeg åpner bildet det skal kopieres fra, og markerer jenta. Jeg kan gjerne bruke Magnetic Lasso Tool, men med teknikken jeg skal bruke nå, er det ikke så farlig om jeg får markert litt for mye. Så jeg nøyer meg med å bruke vanlig Lasso Tool. I dette tilfellet har jeg et bilde fra en hyttetur med noen speidere hvor jeg har tatt et gruppebilde på hyttetrappa før hjemreise. Siden jeg kun har overkroppen til jenta, kan hun naturligvis ikke plasseres foran i gruppa, og jeg bestemmer meg for å plassere henne i bakre rekke et sted hvor det er litt plass. Selv om jeg hadde hatt henne i helfigur, ville jeg nok likevel plassert henne i et mellomrom lenger bak i rekkene, da det er nesten umulig å få henne plassert foran på en naturlig måte. Dessverre er det en som ikke ble med på gruppebildet. Det ble heldigvis tatt flere bilder på denne turen, så den manglende jenta er med på et annet bilde. Etter å ha markert ferdig, kopieres markeringen f.eks. ved å bruke Windows standard kopieringsfunksjon Ctrl-C. Deretter limer jeg kopieringen inn i gruppebildet (Ctrl-V). Størrelsen på det kopierte utsnittet vil variere avhengig av formatet på bildet det kopieres fra. Her blir det alt for stort, men det er ikke noe problem. Som nevnt i forrige artikkel kan jeg

24 ved å velge Move Tool variere både størrelse og plassering. Jeg har bestemt meg for å plassere jenta i mellomrommet til høyre bakerst i gruppa. Jeg endrer størrelsen slik at det passer inn blant de andre i nærheten, og plasserer hodet der det virker mest naturlig. Jeg passer på å holde Skift-tasten nede når jeg endrer størrelsen, slik at proporsjonene ikke endres. Når jeg er fornøyd med størrelse og plassering, trykker jeg på Enter-tasten for å bekrefte plasseringen. Til å begynne med går det ganske greit, og jeg kan bruke et stort viskelær, men etter hvert som jeg nærmer meg kantene på personene omkring må jeg gå ned med størrelsen på viskelæret og gjerne zoome opp enda mer for å kunne viskle med større nøyaktighet. For å se hvor langt jeg skal viskle, setter jeg en lavere verdi for Opacity i Layers paletten f..eks. 50 %. Da vil det laget jeg arbeider med bli delvis gjennomsiktig, slik at jeg ser detaljer fra det underliggende laget. Men jeg må huske på å sette tilbake til 100 % før bildet lagres. Dette ser ikke så bra ut foreløpig, hun skjuler jo delvis de andre rundt henne. Men som jeg viste i forrige artikkel, så kopieres det alltid til et nytt lag. Det vil si at det som skjules av den nye jenta ligger i laget under. Så nå velger jeg viskelæret fra verktøypaletten, og viskler bort det som dekker de andre, og som likevel ville vært skjult dersom jenta satt der i virkeligheten Her har jeg visklet meg ferdig og jenta er på plass. Men som sagt jeg har klusset med virkeligheten. For å øke nøyaktigheten i visklingen, zoomer jeg først opp området jeg skal arbeide med, og begynner å viskle fram personene fra det underliggende laget.