Bitten Schei og Elisabeth Rønnevig (red.) Vilje til endring. Sosialt Entreprenørskap på norsk

Transkript

1 Bitten Schei og Elisabeth Rønnevig (red.) Vilje til endring Sosialt Entreprenørskap på norsk

2 Bitten Schei og Elisabeth Rønnevig (red.) Vilje til endring Sosialt entreprenørskap på norsk

3 Redaktører: Bitten Schei og Elisabeth Rønnevig Grafisk design, layout og omslag: Marit Heggenhougen / Forfatterportretter ved bidragsyterne. Satt med Dante 11,2/14,5 Papir: Munken print 90g bulk 1.5 Trykk: Dardedze Holography, Latvia ISBN Innholdet i denne boka er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.

4 innhold Forord 5 Blå kuer Bitten Schei 9 Språket er for alle Jorunn Solli 25 Barna i verden ved siden Heidi Saxegaard Eriksen og Wivi Ingeborg Pedersen 35 La ballen rulle! Glenn Andersen og Tor Sandnes 49 Vold i nære relasjoner Beate R. Zahl 56 EduSport Arve Solhaug 67 Du ser det ikke før du tror det Hilde Dalen 80 Heartlift med hjertebank Vigdis Jordal 97 Reisen innover og Ut igjen Ingeborg Omdal Lykseth 109 Et hull i vårt Sosialdemokrati Eddi Eidsvåg 121 Penger og andre verdier? Jon Schau og Nicolai Prydz 128 Mikrofinans som får ting til å gro Unni Beate Sekkesæter 133 Mer enn profitt. Sosialt entreprenørskap i afrikansk perspektiv Jon Bøhmer 144 Ashokas historie Ingrid Stange 155 Sosialt entreprenørskap på timeplanen? Elisabeth Rønnevig 169 Ferds Sosiale Entreprenører Johan H. Andresen 181 Lederskap Nedenfra Trond Arne Undheim 191 Verdiskapende delingskultur Ann Therese Lotherington 202 Sosialt entreprenørskap og sosialkapital Per Espen Stoknes 213 Sosialt entreprenørskap en klargjøring av begrepet Eline Synneva Lorentzen Ingstad 227

5 FORORD Vi har reist gjennom et landskap der vi har møtt mennesker med et unikt samfunnsengasjement de sosiale entreprenørene. Det som kjennetegner en sosial entreprenør er at han eller hun har en visjon og et indre behov for å gjennomføre en forandring for marginaliserte grupper. Deres lidenskap til å tro på sin sak gjør dem utholdende og kreative for at de skal lykkes. Mens vi lærte dem å kjenne, vokste vårt engasjement. Vi gleder oss over kreativiteten, omtanken, pågangsmotet og styrken deres. Det første kapittelet i denne boka startet på Notodden i august 2008, stedet Sam Eyde valgte som Norsk Hydros vugge over hundre år tidligere. Eyde var kosmopolitt, samfunnsbygger og gründer med en utpreget global bevissthet. Det var fattigdommen i verden som utløste hans forretningsidé. Han var en ansvarlig kapitalist. Tretten kvinner kom sammen for å fortelle sine historier som endringsaktører og sosiale entreprenører. Det ble fortellinger om galskap og gode gjerninger, drevet av drømmer om en bedre verden. Mange av historiene finner du i denne boken. Og de ble til en større kraft, fordi kvinnene forsto at det blir lettere å gå når motbakkene blir tatt i lag. Så vi etablerte et nettverk i sosialt entreprenørskap. Nettverket ville finne ut om det offentlige rom i Norge var åpen for å lytte til de annerledes stemmene til de sosiale innovatørene de som prøver å gå opp nye stier, i stedet for å gå i sporene som fører til mer av det samme. Vi samlet oss i Stortinget og på Høyskolen i Oslo for å sette temaet på dagsorden og belyse hvem den sosiale 5

6 entreprenøren er. Fortsatt er det i Norge en holdning om at det er Staten som skal løse sosiale problemer. Men interessen for sosialt entreprenørskap er økende, og bare det faktum at begrepet finnes, gjør at ildsjeler blir bevisste på verdien av det arbeidet de gjør. Vi bestemte oss for å skrive denne boken, fordi vi ser at det er behov for kunnskap og oppmerksomhet for å skape større for ståelse for sosialt entreprenørskap. En bok som vi ønsker skal inspirere til handling. For du kan ikke bare si halleluja, du må gjøre det. Skriveprosessen har vært en reise i seg selv. Vi inviterte sosiale entreprenører; personer som er genuint opptatt av å søke en annen vei til verdens utvikling, til å skrive. Bidragsyterne representerer mangfold og bredde. De skriver fra Kenya, Boston og Tromsø, fra Skien, Oslo, Hamar og Rakkestad. De er kvinner og menn. Noen er i starten av sin egen historie, mens andre har arbeidet med sitt prosjekt lenge. Felles er et ønske om å sette lys på rollen og kontekst en til en sosial entreprenør. Her er personer som overskrider råd ende tankegang om hvordan løse de store utfordringene en globalisert verden står overfor, både når det gjelder fattigdom, miljø og fordeling av verdier. Når enkeltindividet forstår at det kan forandre verden ved å ha mot til å realisere sine drømmer til fellesskapets beste, og faktisk gjøre en forskjell, kan vi forløse alle de menneskelige ressursene som ligger brakk. Vi er kommet et sted i utviklingen, hvor vi er nødt til å ta utgangspunkt i oss selv, i våre hjerter, for å utvikle oss et nytt skritt, i et nytt paradigme og i generøsitetens økonomi. Ikke på markedets premisser, men for å utvikle oss selv og hjelpe andre. Sosialt entreprenørskap er en måte å søke en annen vei, som springer ut av et ønske om å bidra til verdens utvikling et behov for en annen og høyere bevissthet om felleskap, empati, samhørighet og gjensidighet. På veien har det vært mange gode hjelpere. Vi takker først og fremst alle bidragsyterne til denne boka som har gitt sin fortelling 6

7 til oss. Vi gir også en stor takk til forfatter og journalist Elisabeth Arnet som laget skrivekursene «Å skrive med hjertet» slik at vi kom i gang. Hvis du ikke liker verden, så forandrer du den. Det er din plikt. Du må bare gjøre det et steg om gangen. Marian Wright Edelman, Am. politiker November 2009 Bitten Schei Notodden Elisabeth Rønnevig Hamar

8 Bitten Schei, Mother Courage «Jeg oppdaget at Afrika er større enn sin fattigdom, og at det var det positive i dette jeg måtte fokusere på i mitt arbeid.»

9 Blå kuer Acholi møte med lidelsen og håpet En ettermiddag i juli ankommer jeg til fots Acholi kvinnene sitt sted i Banda, et slumområde øst for hovedstaden Kampala i Uganda. Der bor det 60 kvinner med egne barn, samt mange foreldreløse barn fra stammen Acholi i Nord Uganda. De har flyktet fra en brutal og langvarig borgerkrig. De er bokstavelig talt utstøtt av samfunnet, fordi Acholi stammen oppfattes som krigersk. Alle Acholi kvinnene har mistet noen. Gruppen er en del av kvinneprosjektet KERWDA. Slumområde er plassert i en åsside, som nesten er fri for grønn vegetasjon. Det går en smal vei mellom alle skurene, som har tak av bølgeblikk og er bygget langs veien. Denne leder til steinbruddet. Det vrimler av mennesker. Dette er Dead-End Street, et sted Gud må ha glemt, tenker jeg. Men kvinnene tar imot besøkende fra Norge med stor glede, velkomsthyl sang og dans, der de spiller på sine tretrommer og blåser i fløyter. Det er stekende varmt. Støvet er klebrig og legger seg som en hinne på hud og klær. Skurene, veien og steinbruddet, og det karakteristiske røde støvet i Uganda virker grått. Hvordan kan mennesker leve slik, tenker jeg. I steinbruddet må kvinnene arbeide hardt for å klare å tjene en dollar hver dag, som er den internasjonale standarden for ekstrem fattigdom. Det er et tungt og 9

10 Vilje til endring Sosialt entreprenørskap på norsk smertefullt arbeid som går utover hender, rygg og knær. Leder for gruppen heter Beatrice. Hun har mange små musefletter, og hilser oss velkommen med ordene; «Det eneste vi kan gjøre er å be». Jeg må tenke på en strofe i John Lennons sang God. «God is a consept by which we measure our pain». Og jeg kjenner på smerten deres. Mange av kvinnene er syke av fattigdom og et hardt liv. Majoriteten av kvinnene er enker, etter at deres menn ble ofre for krigen. Beatrice påpeker at de fleste er HIV-smittet av sine egne ektemenn, som ofte har omgang med flere kvinner. Hun forteller at mørketallene er store, fordi HIV er ensbetydende med skam. Hun er opptatt av å gi HIV et ansikt, slik at det går an å bekjempes, og at de som er smittet får et behandlingstilbud. Både Beatrice og søsteren Jenifer har HIV. Jenifer er 29 år, men ser ut som ei tynn lita jente. Hun har fire barn med to ektemenn, som er døde. Beatrice holder rundt sin gråtende søster og forteller at Jenifer i tillegg til HIV, har tuberkulose og en kreftdiagnose i øyet. På veien til steinbruddet holder Beatrice meg i hånden, og peker stolt på huset sitt. Det er 12 stykker som bor i et 2x4 meter steinhus med jordgulv. Fargene kommer til syne i Acholi smykkene Bak smerten til Beatrice, kjenner jeg på styrken hennes. Det er en kraftfull kvinne som er blitt slipt gjennom mye motgang. Beatrice har utdannelse innen håndverksarbeid og «Export Trade Course» for håndverksprodukter, og har videreformidlet sine kunnskaper til andre Acholi kvinner. De har derfor unik kunnskap i å lage papirsmykker som kalles for Acholi smykker. Papiret de bruker finnes i mange forskjellige farger, og er resirkulert papir som de mottar fra trykkerier i Kampala. Papiret kuttes opp, og hver enkelt papirperle rulles sammen og formes til flotte smykker. Kvinnene arbeider hjemme eller sammen i grupper. Hver uke drar de til markedet i 10

11 Bitten Schei Blå kuer Kampala, hvor de forsøker å selge produktene sine. Smykkene er nydelige. Acholi kvinnenes historie gjør dem unike. De ber oss om hjelp til å selge smykkene i Norge, fordi det ikke er marked for dette i Uganda. Det vil vi. Mitt indre kompass peker mot Afrika Det er en kjede av begivenheter som gjør at jeg vandrer på håpløshetens vei i Banda. Veien går fra Bergen julen 2004, der tsunamikatastrofen i Asia flommer ut fra TV-skjermen, og jeg tenker at nå vil fokuset på Afrika bli borte. Så får jeg en telefon fra Ingrid G. Henriksen i Norges Bygdekvinnelag på nyåret, som forteller meg at mitt ønske om å dra til FNs kvinne konferanse nå kan realiseres. Der møter jeg en kvinne fra Uganda på et seminar i FN i New York, som inviterer meg til hennes hjem. Og sist, men ikke minst telefonen jeg tar til direktør Dag Swanstrøm i ostefabrikken Synnøve Finden, som uten forbehold gir meg en økonomisk mulighet til å dra ut på mitt livs eventyr i oktober Kvinnen jeg møtte i FN heter Joanita Sitenda Najuka. Hun har opprettet en frivillig organisasjon (NGO) i Uganda kalt KERWDA (Kyadondo Rural Woman Development Association). 400 kvinner fordelt over 9 distrikter er med. Formålet er å hjelpe fattige kvinner med barn på landsbygda til å bli selvforsynte. Uten henne hadde denne beretningen aldri funnet sted. Historien om å følge sin drøm og finne sin livsvei. En annen virkelighet Jeg glemmer aldri da jeg kom gående til fots ut på landsbygda. Fire kvinner fra Norge var de første hvite som besøkte stedet. Det var så ufattelig mange barn der, og fattigdommen skrek i mot oss. Kvinnene eide ingenting. Familiene levde på et måltid om dagen, og 11

12 Vilje til endring Sosialt entreprenørskap på norsk flertallet av barna gikk ikke på skole. De hadde verken vann eller strøm. Barna tok på brillene mine og klokken min, og syntes det var rart at jeg var hvit. Det tok heller ikke lang tid før jeg innså hvor undertrykte kvinnene var. Kvinnene blir behandlet som kveg av sine menn. De blir giftet bort når de er 13 år, og mannen har ofte to koner. Sammen får de mellom fem og ni barn. Kvinnene er også analfabeter, fordi de ikke har muligheter til skolegang. Dette er spesielt ille fordi mennene deres faller bort. Enten fordi de dør av Aids, eller reiser vekk. Derfor blir kvinnene stående igjen alene med ansvaret for barn og husholdning. Det finnes 2 millioner foreldreløse barn i Uganda, og mange av dem bor hos bestemor. Jeg tok innover meg fattigdommen, elendigheten, mangelen på alt det som vi tar for gitt; strøm, vann, mat, skikkelige boliger, skole for barna, og uendelig mye mer. Tilbake til Norge gikk jeg mentalt «ned i kjelleren», og tenkte at det ville være en umulig oppgave å få gjort noe. Men, når inntrykkene var fordøyd fokuserte jeg på mulighetene. Jeg ble spesielt imponert av overlevelsesevnen deres. De har en unik evne til å ta vare på familien, skaffe mat på bordet og streve etter at barna skal få gå på skolen. Dessuten har de et fantastisk kvinnesamhold. Kugalskap Mitt første møte med kvinnenes liv på grasrotnivå i Uganda ga meg helt nye innsikter om meg selv. I møte med kvinnene på landsbygda, havner jeg nå nederst på Maslows behovspyramide. Fokuset er på kuer, griser, høner og andre praktiske løsninger. Det handler om å skaffe mat hver eneste dag. Da vi spurte Joanita om hva kvinnene trengte, svarte hun ganske enkelt; «Vi ønsker oss ei ku. Melken kan selges på markedet. Den vil gi inntekter til skolepenger, og melk til 12

13 Bitten Schei Blå kuer barna». Slik gikk det til at fire norske kvinner spleiset på ei ku. Den kostet NOK og fikk navnet «Miss Norway». Det ble starten på samarbeidet vårt. Siden har det blitt mange kuer fra norske donorer. Alle har fått sitt spesielle navn; Miss Hattfjelldal, Miss Jondal, Miss Lyngdal, Miss Tronett, Miss Blues, etc. To velforeninger i Norge; Nordre Vel i Trondheim og Strupa Vel på Notodden, har kuer som går og gresser i Uganda. Mange kvinnenettverk og enkeltpersoner i Norge har også kuer der. Uganda er enkenes land Anifah sin mann er død. Hun er leder for 72 kvinner i Kabbubu sin kvinnegruppe. Hun tar hånd om fire kuer, og har bygget et lite fjøs. Anifah må mette 21 barn hver dag. Hun har begravet sine egne barn som er døde av Aids. Hun er utrolig glad for kuene som er kommet. Det betyr mye at hun nå kan gi barna næringsrik melk, og være i stand til å betale litt skolepenger. Gruppen har 120 foreldreløse barn i tillegg til sine egne. Siden kuene er blitt firedoblet, trenger de å bygge et nytt fjøs. Det er kvinnene i Afrika som er bærere av endring. De arbeider med jorda, og tar ansvar for sine barn og barnebarn. På den afrikanske kvinnen hviler det derfor en tung byrde, men vi kan støtte dem i deres kamp for å bli selvforsynte. Miss Norway ble et viktig symbol på det å gi kvinnene en mulighet. Senere, har det blitt nærmere 50 kuer i prosjektet. Afrika er større enn sin fattigdom Den andre gangen jeg dro til Uganda, klarte jeg å se bak fattigdommen. Jeg fikk del i noe som vi med all vår velstand har glemt; fellesskapet, fargene, sangen, dansen, hverdagskunsten og kulturen som de omgir seg med. Jeg oppdaget at Afrika er større enn sin 13

14 Vilje til endring Sosialt entreprenørskap på norsk fattig dom, og at det var det positive i dette som jeg trengte å fokusere på i mitt arbeid. Det var det kunstneriske jeg skulle gjenoppdage i meg selv. Gudstjeneste på søndag i Kasangati Full Gospel Church i landsbyen. Musikken, sangen og dansen er til å bli religiøs av. Så lar vi oss svinge med, og løfter våre hender til himmels, med tårer som renner. Det er en spesiell energi i kirkerommet. Du fornemmer håpet og trøsten som folk får når de synger og priser sin Gud. Kirken har sin egen kvinnegruppe i KERWDA. De er så glade for å se oss, og omfavner oss hjertelig. Nå forstår de at vi ikke bedriver et politisk stunt, men at vi er lojale og trofaste medmennesker som vil komme tilbake hvert år. Kunst som verktøy Jeg bruker kunst/design og kultur som katalysator for å skape blest om prosjektet i Norge, og for å skaffe finansiering via nettverket mitt som består av ca 3000 personer; politikere, kunstnere, bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner. Det har blitt mange kunstutstillinger, stands og events i Norge, både på Notodden, i Hattfjelldal, Røldal, Odda, Oslo og i Bærum. Her deltar både norske kunstnere, designere og afrikanske billedehuggere. Jeg har holdt uttallige foredrag om mitt samarbeid med KERWDA hos bygdekvinnelag, på høgskoler, på kurs i NAV, på Stortinget, i menighetshus, på eldresenter, Universitet, barne- og ungdomskoler, samt i videregående skole. Flere profilerte personer har blitt koblet til prosjektet; fredsprisvinner Muhammad Yunus, Kulturminister Trond Giske, musiker Beth Hart og tidligere Kommunal- og regionalminister Åslaug Haga. Alle har fått en liten blå ku som takk for sitt bidrag. 14

15 Bitten Schei Blå kuer Kvinner eier 1% av verdens eiendom Tilgang til egen jord og egne penger, er grunnleggende for at kvinner i Afrika skal bli økonomisk selvstendige og oppnå frihet. I 2009, har kunststuntet «1% Mother Earth» blitt benyttet for å fortelle om kvinners manglende tilgang på kapital og eiendom. I juli 2009 dro 5 kvinner til Uganda og gjennomførte to workshops, der målet var å komme frem til en prototype, en merkevare som gir muligheter for inntekter til kjøp av land. KERWDA kvinner og kvinner fra en NGO i byen Jinja deltok på workshopene. Kvinnene er flinke til å flette kurver og matter i naturmaterialer, og kunnskapen overføres fra mor til datter. De er allikevel lite kreative i det å videreutvikle sine håndlagede produkter. Vi lar oss inspirere av kunst og massemedia for å utvikle vår kreativitet. Slik er det ikke på landsbygda. Derfor ga vi dem inspirasjon, verktøy og materialer som de kunne arbeide med. Kunstobjektene, små dukker, blir laget i naturmaterialer. Det er nå bevilget midler til en lokal lærer og materialer for å videreutvikle de beste produktene. Dukkene skal selges i Norge gjennom bedriften Mother Courage og hennes nettverk. Inntekten av salget går til å kjøpe land som kvinnene skal eie i kooperativer gjennom KERWDA. Et voldelig samfunn Kunstprosjektets bakgrunn er historien om rivingen av grisehuset hos Acholi kvinnene. Penger til grisehuset ble skaffet til veie av gudmødrene Cecilie M. Endresen og Kari Mæland i NHO. De ønsket at Acholi kvinnene skal ha flere ben å stå på enn smykkelaging og steinknusing. Da det sto ferdig i 2008, og 15 griser var innkjøpt, ble murhuset fullstendig knust på oppdrag av en sjalu ektemann, som eier stedet der det sto. Dette synliggjør at kvinner må eie sin egen jord, fordi menn betrakter dem som annenrangs og tillater ikke at 15

16 Vilje til endring Sosialt entreprenørskap på norsk de blir selvgående. 80% av kvinnene i Afrika utsettes for vold av sine ektemenn. Veien til frihet for kvinnene går gjennom å bli økonomisk selvstendige. På tross av tilbakeslaget vi fikk gjennom ødeleggelsene av det første grisehuset som ble bygget, reises et nytt grisehus. TroNett et kvinnenettverk i Trondheim, har startet med å bygge et grisehus på KERWDA sitt eget område Sætre Land, som ligger i en avskjermet og frodig region. Penger til kjøp av Sætre Land er gitt av Sætre barneskole på Notodden, som har hatt et prosjekt om Afrika der Mother Courage har vært involvert. Sætre Land skal være en læringsarena for alle kvinnene som er medlem i KERWDA. Hvordan dyrke ulike grønnsaker, hvordan holde griser, kuer, høner, etc. Når grisehuset er ferdig, skal Acholi kvinnene få opplæring i grisehold, og så settes det opp en skiftordning for pass av grisene. I tillegg bygges det en bolig hvor den som er på skift kan bo. TroNett- og NHO gudmødrene, bistår med å fullføre byggingen av latrine og vaskerom. En grisete historie 44 griser ble i starten av samarbeidet fordelt til forskjellige kvinnegrupper. Etter hvert ble det flere hundre griser, fordi grisene produserte mange grisunger. Dessverre kom det et utbrudd av svinefeber som drepte mange av dem. Kvinnene som fremdeles hadde griser, delte villig ut grisunger til de som hadde mistet sine. Disse dyrene formerer seg fort, er enkle å ale opp, og svinekjøtt er populært. Det satses nå på å få produksjonen opp igjen. Mary er 49 år og er med i kvinnegruppen Masooli i KERWDA. Mary har en snill ektemann, og paret har 8 barn. Griser og kuer fra Norge har gitt dem en mulighet. Mary fikk en gris som fikk 10 grisunger. To av dem døde, så hun fikk 8 igjen. Hun byttet 2 av dem med en galte, og ga de 6 andre grisungene til andre kvinner. Den 16

17 Bitten Schei Blå kuer første grisen hun hadde fikk på nytt 10 grisunger. Denne gangen døde en, og hun solgte 6 av dem da de var 6 måneder. Hun tjente 800 NOK, og betalte skolepenger for sine barn. Hun forteller at grisen hadde født 9 grisunger den tredje gangen. Disse vil hun beholde til de blir halvvoksne, for så å selge dem. Hun kan da utvide prosjektet sitt og skaffe seg flere inntekter. Er ikke det fantastisk! Hennes drøm er at alle barna skal få utdanning og et godt liv i fremtiden. Det er mange flinke griserøktere i KERWDA. «Business is multiplying pigs», er nå mantraet blant kvinnene. God couldn t be everywhere, so she created Mothers På min tredje tur til Uganda oppdaget jeg hvilken positiv ressurs kvinner er. De får til alt det de vil, og tross mangel på utdanning, er de like smarte som oss. Mother Courages oppgave er å gi dem en mulighet i form av en ku, eller et lite lån. Det handler om verdighet i form av hjelp til selvhjelp. I dag har vi et flott partnerskap der det er utviklet mange delprosjekter i regi av andre gründere og organisasjoner som Female Future i NHO og TroNett kvinnenettverk i Trondheim. Enkeltpersoner som Anne Grete Kjørrefjord, Bergen, Marta Rabbe fra Tonstad, samt Unni Viken i Oslo bidrar med sitt. Alle har besøkt KERWDA, og har engasjert seg videre. Kraften og suksessen i prosjektet fra norsk side er grasrota med alle enkeltpersonene. Dette er hva de har bidratt med; De har kjøpt kuer, griser, høner og aksjer i banken, Acholi smykker, kurver og blå kuer. De har skaffet penger til grisehus og butikk, drevet opplæring av kvinnene og lært dem å strikke, skaffet skolemateriell til barna, myggnett til alle familiene, kjøpt Sætre land, bidratt med PCer, digitalt kamera, kopimaskin, salg av kunstbilder og skulpturer, vært samarbeidspartnere til kunststunt på Notodden Oslo og Hattfjelldal, og designet klær til inntekt for KERWDA. Vi har arbeidet med TV, teknologi og informasjon, bidratt med bilder og laget musikk, kjøpt 17

18 Vilje til endring Sosialt entreprenørskap på norsk lodd i Kunstlotterier og på auksjon og stått på stand etc. Mange har hjulpet til, fordi de vet at dette er et non-profit prosjekt, der alle pengene går direkte til brukerne. Blues og feminisme Jeg startet min sosiale karriere på Notodden som bluesfestivalens mor for over 20 år tilbake. Notodden var i krise, og trengte en selvtillitsstrategi. Resultatet ble Blueskraften, som etter to tiår i løpet av tre dager på sensommeren gjør Notodden til en sydende og kokende metropol av musikk, folk og marked. Tusenvis av mennesker kommer for å delta på det årlige blueseventyret. Et eventyr som ble startet av noen få mennesker som valgte å gå fra ord til handling en juni ettermiddag i 1988, da det første møte fant sted på byens hotell. 13 personer møtte opp. Jeg har vært feminist i hele mitt liv. Og med feminisme mener jeg frihet til å få lov til å være meg selv, uten å bli puttet i snevre rammer fra samfunnets side. Det er kvinner og barn som er på bunnen av pyramiden i verden. Derfor er mitt livs oppgave og bidra til å gi kvinner en mulighet til å skape sin egen virksomhet slik at de kan ta vare på seg selv og sine barn. «Selfemployment» er mitt stikkord. Kan du for eksempel skaffe deg ei ku, har du mulighet til å brødfø deg selv og dine barn. Jeg har gjennom bedriften Mother Courage arbeidet strategisk med kvinner og entreprenørskap i 20 år, lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Min drøm og min indre drivkraft har ført meg til Stortinget, Russland, Kina, FN og Afrika. Ikke på oppdrag fra noen, men i kraft av meg selv og med støtte fra private sponsorer, en flott mor og et stort nettverk. Jeg har en sterk tro på at det enkelte menneske kan forandre verden dersom det våger å realisere sine drømmer. 18

19 Bitten Schei Blå kuer Finnes det blå kuer? Forfatter George Bernard Shaw har en gang sagt: «Det fornuftige mennesket tilpasser seg verden, det ufornuftige forsøker å skape sin egen.» All endring er basert på mennesker med galskap og visjoner som ønsker å forandre, og det er derfor ganske logisk at blå kuer eksisterer. Dette perspektivet er utgangspunktet for historien om et partnerskap på tvers av land på to kontinenter Uganda og Norge. To ulike kulturer og tenkemåter, og to ganske forskjellige økonomiske og velferdsmessige rammebetingelser. Felles stikkord er kvinner og entreprenørskap, solidaritet, samarbeid, kamp mot fattigdom og om å tro på egne krefter. Konturene av et felles magisk univers fullt av blå kuer og flygende griser, der troen på at alt er mulig, flyter som en elv gjennom fire års samarbeid. «Vær barmhjertig Herre, vis en særlig omsorg for de menneskene som er så logiske, praktiske og realistiske, at de forarges når noen kan tro at det finnes en liten blå ku», er mottoet til Mother Courage sitt samarbeid med analfabeter i Uganda. Vi har sett at de blå kuene finnes, at det umulige er mulig. Vi valgte oss en blå ku som merkevare da vi ønsket å koble Notodden med Uganda. En perfekt match! Vårt arbeid er ikke bare knyttet til KERWDA. Vi eskalerer arbeidet ved å matchmake norske enkeltpersoner/bedrifter som vil arbeide med utviklingsprosjekter i Uganda. Vi var hjertelig vitne til det første kjærlighetsfylte møte mellom Jenfrid fra Bergen og Arthur fra Jinja. De skal arbeide i partnerskap med mikrokreditt og entreprenørskap med 200 fattige kvinner fra Jinja i Uganda. Mange fra Norge har lyst til å arbeide direkte med grasrota i Afrika. Mother Courage ønsker å gi alle en mulighet. 19

20 Vilje til endring Sosialt entreprenørskap på norsk Flygende griser Hva er forskjellen mellom et fly og en gris? Ugandas president Yoweri Museveni har kjøpt ett av verdens mest eksklusive fly i privatjetklassen, til 335 millioner NOK. Norge gir 400 millioner NOK i bistand til landet hvert år. 65 av millionene er budsjettstøtte. Norges ambassadør i Uganda sier til Aftenposten at det i Afrika generelt kan være vanskelig å finne gunstige flyforbindelser med kommersielle selskap mellom de enkelte land. Dette svaret får Mother Courage fra ambassaden i Kampala når vi for tredje gang søker en liten økonomisk støtte til å holde griser for å klare å bli økonomisk selvstendig og kunne kjøpe seg eget land, på vegne av KERWDA: «Vi har dessverre ikke budsjettlinjer som er beregnet på denne typen prosjekter. Lykke til med prosjektet og hold oss oppdatert fremover også!» Her vil det altså være snakk om budsjettlinjer som passer til flykjøp, men ikke til kjøp av griser i et land der utvikling av jordbruket er livsviktig for å brødfø folk og skape ny økonomisk vekst. For å unngå sult og nød. Det er ikke oljen som redder Afrika, men kuer, griser og høner. Det er absurd at Den norske regjering har mer fokus på olje enn jordbruk i sin politiske bistandstrategi for Uganda. Det er derfor nødvendig at politiske strategier og utviklingsprogrammer når kvinner på grasrotnivå. Blod, svette og tårer Positiv endring skjer på individ nivå, fra menneske til menneske. Derfor må politikere ned fra pidestallen og til grasrota for å kjenne på behovene og for å ta de riktige avgjørelsene. Enten det gjelder fattigdom i Norge eller ellers i verden, så må det et genuint engasjement til, og slett ikke kun en kort visitt. 20

21 Bitten Schei Blå kuer I boka «Dead Aid», skriver økonomen Dambisa Moyo fra Zambia; «If you come to help me you are wasting your time. But if you have come because of your liberation is bound up with mine, then let us work together.» Vi har trosset konstant mangel på penger, svinepest, kuer som er døde av sykdom og tørke, aggressive og voldelige ektemenn, kulturkollisjon, stort sett det som skjer i et utviklingsarbeid mellom to kulturer. Vi var i Den norske ambassaden for fjerde gang med våre grasrotkvinner. Jeg blir flau på vegne av norsk bistand, hvor liten interesse byråkratiets representanter viser for vårt partnerskap. De henviser oss bare videre. Da jeg gikk ut av det flotte ambassadebygget tenkte jeg at vi trenger verken aksept eller økonomisk støtte fra et system som virker utgått på dato. De fleste innovasjoner tar mellom 3-5 år for å bli bærekraftige. Å søke offentlig støtte er en utmattelses- og kanossagang som ofte føles nedverdigende for mennesker med initiativ og entreprenørånd. Du føler at du kommer i en myr, der du synker stadig dypere ned. I starten tror du at prosjektet ditt ikke er godt nok, du har ikke uttrykt deg klart nok, du må kunne vise til større resultater etc. Etter hvert går det opp for deg at når du tenker utenfor boksen, er det veldig vanskelig å få til en dialog. Målet er å inspirere kvinnene til entreprenørskap, nettverksarbeid og mikrofinans i småskala perspektiv. Det bygges også opp en kvinnebank der kvinnene kan få små lån. Flere kvinnegrupper har egne sparegrupper, der de sparer penger og låner ut til hverandre. Mother Courage sitt nettverk skaffer midler til kuer, griser og høner, til etablering av butikk, samt kjøp av land. Det er en bottom-up strategi hvor prosessen bygges skritt for skritt. 21

22 Vilje til endring Sosialt entreprenørskap på norsk Hjernevasking Nøkkel til suksess i vårt partnerskap, er den handlekraftige koordinatoren Joanita. Hun har skjønt at grasrotkvinnene må organisere seg; «I would like to see the status of women around me in the society at the same level, that they can afford having some basic needs in life». Joanita er en ekte heltinne, som arbeider utrettelig for å bedre sine medsøstres liv. Jeg har spilt en mentorrolle, der jeg kontinuerlig har oppmuntret henne til å ta sine egne avgjørelser. Å bli sett av noen utenfor Uganda er veldig viktig, for sjansene til å bli profet i eget land er fremdeles minimale også i Uganda. Gjennom vårt samarbeid ser vi at den menneskelige støtten ofte er mer viktig enn økonomisk støtte. Paradokset er hvor mye penger som pøses ut fra det norske bistandsregimet, uten at menneskelige faktorer vektlegges i tilstrekkelig grad. Vi bruker mye tid på å rose, oppmuntre og fortelle kvinnene at de er fantastisk dyktige. De kan få til alt det de vil, og vi kan være med på å gi dem en mulighet. Vi er også veldig klar på at samarbeidet slik det er i dag, opphører i Målet er jo at de skal bli selvgående, og klare seg selv. Helping is healing «Stundom møter vi menneske som hentar fram det beste i oss. Menneske som opnar for våre kjelder, som lokkar fram våre fargar som aukar varmen i våre liv. Stundom møter vi menneske som ser bak våre skal så vi gløymer vi har dei og glitrar fram i vår prakt. Menneske som vi ber i oss etterpå med takksemd». Bente Bratlund Mæland Mine egne traumer fra en vanskelig barndom har løsnet i mitt arbeid med disse flotte og kraftfulle kvinnene. Jeg tror at dersom vi legger mesteparten av vår energi på å hjelpe andre mennesker, vil vi bli lykkeligere. 22