FolkogforsVar Nr

Transkript

1 FolkogforsVar Nr Brennpunkt: Midtøsten

2 Kjære leser Håper dere alle har hatt en god sommer, og er godt i gang igjen med høstens aktiviteter, enten det er arbeid, studier, organisasjonsliv eller annet. For mange har sommeren vært krevende, ikke minst for de av oss med familie eller venner i områder der konfliktnivået bare har eskalert gjennom sommermånedene. Ukraina, Syria, Irak, Gaza eksemplene er mange. Her hjemme fikk vi oss også en vekker da trusselnivået og terrorberedskapen ble høynet i sommer. I dette nummeret av bladet har vi valgt å ha et hovedfokus på Midtøsten en region i flammer. Den arabiske våren ser ut til å ha nådd sin vinter, og i et område med mange gamle konfliktlinjer er det langt mellom de enkle løsningene. Utviklingen i Syria og Irak uroer. Ikke minst har den såkalte Islamske Stat (IS) sine herjinger vekket avsky over hele verden. Også her hjemme har vi reagert. I Oslo mobiliserte rundt mennesker seg hovedsakelig norske muslimer, men også kristne, jøder, ulike minoriteter og ikke-religiøse til en demonstrasjon mot ekstremisme og vold. Allikevel tiltrekkes enkelte ungdommer, oppvokst og utdannet i vestlige land, til dette miljøet. Det må være en felles oppgave for oss alle, uansett religion og etnisk bakgrunn, å forsøke å demme opp for denne utviklingen. Vi har også laget en ny Midtøsten-plakat, vedlagt bladet for abonnenter. Den kan også bestilles fra våre enttsider eller gjennom bestillingsseddelen på baksiden av dette bladet. God lesning! innhold Artikler: En syrisk tragedie s. 4-5 Israel/Palestina dagens situasjon s. 6-7 Arabisk vår på retur s. 8-9 Midtøstens kalde krig maktspillet mellom Saudi-Arabia og Iran s Forsvarsvillig? s Trusselen fra IS s Kurdistan? s På flukt fra en region i oppløsning s Operasjon «Active Endeavour» s Monica K. Mattsson Kämpe Oppslaget; Den Arabiske liga; (Arab League) etablert 22. mars 1945, med hovedsete i Kairo, Egypt. Formål å fremme politisk, kulturelt, økonomisk og militært samarbeid mellom de arabiske land, særlig i Midtøsten og Nord-Afrika. Den Arabiske liga er et viktig forum på statsledernivå. Samordner forsvars- og utenrikspolitiske standpunkter. Har betydelig politisk innflytelse i det internasjonale samfunnet. Suspenderte Egypt i 1979 (tilbake i 1988) etter fredsavtalen med Israel, var moderate under Golfkrigen på grunn av indre motsetninger. I 2011 ble Syria suspendert på grunn av borgerkrigen i landet. Faste sider: Leder s. 2 Smått & stort s. 3 og 22 Organisasjonsstoff s. 23 Info-publikasjoner s. 24 Forsiden En syrisk soldat lojal til president Bashar al-assad i Saif al-dawla distriktet i Aleppo. Borgerkrigen er inne i sitt tredje år; er drept, 6,5 millioner er internt fordrevet og 2,5 millioner har flyktet til nabolandene. Ingen løsning ser ut til å være i sikte, og fremmarsjen til Den islamske stat (IS, tidligere ISIL) har gjort situasjonen både mer kompleks og prekær. Foto: Scanpix FolkogforsVar Nr Brennpunkt: Midtøsten Sitatet You can t make war in the Middle East without Egypt and you can t make peace without Syria Henry Kissinger. Utgiver: Folk og Forsvar Adresse: Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 Oslo Telefon: Tlf: Telefax: F F Internettadresse: E-post-adresse: post@folkogforsvar.no Utgivelser: Kontaktbladet utgis 5 ganger pr. år. Annonser: Bladet tar ikke annonser. Abonnement: Bladet sendes gratis til interesserte, og abonnement kan tegnes ved å sende inn bestillings seddel på siste side eller på Opplag: Pr. september 2014: eks. De som ønsker innsendt stoff og bilder i retur må angi returadresse tydelig. Innholdet i artikler og kronikker står for forfatternes eget syn, og representerer ikke nødvendigvis Folk og Forsvars offisielle mening. Ansvarlig redaktør: Monica K. Mattsson Kämpe E-post red.: mkm@folkogforsvar.no post@folkogforsvar.no Arbeidsutvalget i Folk og Forsvar: Leder: Per Steinar Jensen (NHO) Nestleder: Hans-Christian Gabrielsen (LO) Generalsekretær: Monica K. Mattsson Kämpe ISSN Grafisk produksjon: Layout: punkt&prikke punktprikke@me.com Formidling: 2punkt as Trykk: RK Grafisk AS

3 Er EU blitt viktigere enn NATO? Sikkerhetspolitikk i Europa er blitt et hett tema med den pågående krisen i Ukraina. Folk og Forsvar, Den norske Atlanterhavskomité, Institutt for forsvarsstudier og Europabevegelsen inviterer til en halvdagskonferanse om sikkerhetspolitikk i Europa.USA, EU, Norge, med flere, har innført sanksjoner mot Russland. Russiske styrker har inntatt Krim og krenket Ukrainas territorium. Nå har den ukrainske regjeringen varslet at landet søker opptak i NATO. Europeisk sikkerhetspolitikk er igjen i høyspenn, 25 år etter Berlinmurens fall. Hva skjer nå i øst? Hvordan forholder Norge seg til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk som utenforland? Hør foredrag og debatt med intererssante perpektiver og refleksjoner fra blant annet: Øystein Bø, statssekretær i Forsvarsdepartementet, journalist Nils Morten Udgaard, Bjørn-Olav Knutsen, Forsvarets forskningsinstitutt, Robin Allers, seniorforsker ved Senter for norsk og europeisk sikkerhet, ved Institutt for forsvarsstudier, og Ole Morten Sandquist, kommandør i Det norske forsvar. Konferansier og ordstyrer for møtet er Kate Hansen Bundt, generalsekretær ved Den norske Atlanterhavskomiteen. Velkommen til halvdagskonferanse; kl 9-13, 1. oktober, på Håndverkeren i Oslo. Påmelding finner dere på Økt støtte til å stanse ebola-utbruddet Norge øker støtten til bekjempelse av ebola-utbruddet med 15 millioner kroner. - Utbruddet av ebolavirus-sykdom i Vest-Afrika er svært uro - vekk ende. Det er nødvendig med styrket innsats både lokalt og inter - nasjo nalt for å bringe utbruddet under kontroll og hindre videre spredning, sier utenriksminister Børge Brende. Siden begynnelsen av februar 2014 har det pågått et utbrudd av sykdom med ebolavirus i Guinea, Liberia og Sierra Leone. Dette er det største ebola-utbruddet som er rapportert, og har til nå krevd rundt 730 menneskeliv. Mens antall nye utbrudd i Guinea går ned, rapporteres det om nye tilfeller i Sierra Leone og Liberia, som har innført strenge tiltak for å begrense spredning. - Ebola-viruset har en dødelighet på mellom 50 og 90 prosent. Det er svært viktig å få til en rask og styrket samordnet respons i de rammede områdene. Landene har lite utbygd helsesektor og mangler helsepersonell, laboratorier, overvåkningskapasitet og behandlingstilbud. Det trengs omgående mer ressurser til å styrke tiltakene for å få utbruddet under kontroll. Her spiller både myndigheter, FN og andre internasjonale organisasjoner en sentral rolle, sier Brende. Er du kvinnelig veteran, venn eller familie? Vi er på jakt etter jenter og damer i alle aldre som vil delta sammen med oss på Femiløpet 11. oktober. NVIO stiller med rosa t-shirts med trykk Klart jeg kan! Jeg er veteran eller Team Veteran: Stolt støttespiller. Send en mail til vibeke. strand@nvio.no når du har meldt deg på så får du gratis t-shirt til å trene i, og mer informasjon om trenings program, oppmøte løpsdagen osv. Bli med da vel! Femiløpet: Verdens største marineøvelse Norge deltar for første gang på øvelse RIMPAC i Stillehavet. Under sitt besøk til øvelsen understreket forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide at Norges deltakelse både er politisk og militært viktig. RIMPAC øvelsen Rim of the Pacific foregår i Stillehavet med utgangspunkt fra Pearl Harbor på Hawaii. Deltakelse fra 49 fartøy, 6 undervannsbåter, 200 fly og mer enn mennesker fra 23 land gjør dette til verdens største marineøvelse. Øvelsen fant sted mellom 26. juni og 1. august. - Norges deltakelse er viktig både politisk og militært. Ved å delta med fregatten KNM Fridtjof Nansen viser vi i praksis at vi engasjerer oss i Asia/Stillehavet, der også våre allierte har sikkerhetsinteresser. Det gir en god innsikt i utviklingen i området, samtidig som det er et bidrag til transatlantisk byrdefordeling. Tilbakemeldingen fra amerikanske myndigheter er at vårt bidrag under RIMPAC er høyt verdsatt, sier forsvarsministeren. Viderefører bidrag i Mali Regjeringen har besluttet å videreføre det norske bidraget i FN-operasjonen i Mali (MINUSMA) i ett år. Bidraget består av rundt 20 stabsoffiserer og analytikere, som jobber med å analysere informasjon og sette sammen et godt situasjonsbilde for FN-operasjonen i landet. I tillegg kommer rundt 10 støttepersonell, som hovedsakelig jobber med oppbygging og drift av kontorlokaler og forlegninger i leiren. Bidraget videreføres frem til 1. juli 2015, forutsatt at operasjonen får FN-mandat for nok et år. - Det norske styrkebidraget er relevant og etterspurt, og anses som meget viktig for at MINUSMA skal kunne lykkes med sitt oppdrag. En militær taktisk etterretnings- og analysekapasitet er sentral for at FN skal kunne være i stand til å operere effektivt i et område preget av asymmetriske trusler, sier forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide. Analyse-enheten ASIFU er et pilotprosjekt i FN-sammenheng, og etableringen har blitt forsinket i forhold til den opprinnelige planen. De fire første norske offiserene dro til operasjonen i september 2013, og resten av bidraget kom på plass i juni i år. Norge har tatt på seg større materiellansvar enn opprinnelig, og utvider derfor bidraget med ti støttepersonell. Kilde: Forsvaret.no Folk og Forsvar 3

4 En syrisk tragedie Etter tre år med borgerkrig, drepte, 6,5 millioner internt fordrevet, og 2,5 millioner flyktninger til nabolandene viser ikke konflikten i Syria noen tegn til fredelig løsning. Snarere tvert imot. I 43 år har al-assad-familiens autoritære styre hatt makten i Syria, og inntil for tre år siden var ikke deres stilling blitt reelt utfordret. Syria ble sett på som en av de mer stabile statene i Midtøsten. Riktig nok hadde staten en ekstrem form for kontroll i samfunnet, men det hersket ro og ordet i landet. Da Bashar al-assad tok over etter sin far i 2000 forventet mange at landet ville gå i en mer demokratisk og vestlig retning. Den økte åpenheten varte imidlertid kun en kort stund, før makten igjen ble sentralisert og fordelt på al-assads nære venner og familie. I al-assadfamiliens Syria har det imidlertid vært svært stor toleranse for religiøse minoriteter, og selv om det er sunnimuslimene som er den største gruppen, har både den kristne og kurdiske minoriteten nytt godt av ønsket om at Syria skal være et sekulært samfunn. For tre år siden brast idyllen da demonstrasjoner mot korrupsjon, høy arbeidsledighet og inflasjon, og for mer demokrati og åpenhet ble slått hardt og brutalt ned av regimet. Syria gikk på kort tid fra å være den mest stabile staten i Midtøsten til å bli et borgerkrigsherjet land med potensiale til å destabilisere hele regionen. Internasjonale interesser Konflikten i Syria er preget av svært mange kryssende interesser. Det er ikke bare en borgerkrig mellom opposisjon og regime, men også et storpolitisk spill. For Syria har en viktig strategisk betydning for mange land i regionen og verden for øvrig. Syria har nære bånd til Iran og Hizbollah i Libanon, men får også økonomisk og politisk støtte fra Russland, noe som har gjort enighet i FNs sikkerhetsråd nærmest umulig. Syrias allianse med Iran truer amerikanske interesser, og USA har stått i spissen for støtten til opposisjonen, dog uten at det har ført til noen vilje til militær intervensjon i konflikten. Store sunnimuslimske land som Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar har også et anspent forhold til Irans rolle i konflikten. Det er uklart hva slags løsning på konflikten de ulike partene egentlig ønsker. En seier til opprørerne vil mest sannsynlig bety forsøk på å innføre en eller annen grad av demokrati, men opposisjonen, og deres ønsker og mål, er så splittet at det alltid vil være noen som er misfornøyde og tar til våpnene igjen. En seier til al-assad vil mest sannsynlig bety å gå tilbake til det strengt autoritære regimet, men muligens også til den tiden Syria var den mest stabile staten i regionen. Det er også usikkert hva slags samfunn som vil stå igjen etter at borgerkrigen tar slutt. Landet har gått i knestående, og det som en gang var en sekulær stat med stor toleranse for minoriteter, opplever i dag stadig mer segregering og hets basert på religiøs tilknytning. En ny aktør De kaotiske og uoversiktlige forholdene i Midtøsten i kjølvannet av Den arabiske vår og alle konfliktene som fulgte, har skapt spillerom for ekstremistiske grupperinger. Borgerkrigen i Syria er inne i sitt tredje år, og for å gjøre konfliktbildet enda mer komplekst har en ny part meldt sine interesser i landet. Den militante sunnimuslimske islamistiske opprørsgruppen Den islamske stat (IS, tidligere kalt ISIL), har som mål å etablere et nytt kalifat som i fremtiden skal inkludere Libanon, Syria, Israel, Palestina, Jordan og de sunni-dominerte regionene i Irak og sørlige deler av Tyrkia. I sommer gikk IS til angrep på Al-Nusra-fronten, en slags søsterorganisasjon som også hadde tilknytning til Al-Qaida, og som opererte på den andre siden av den syrisk-irakiske grensen. Al-Nusra-fronten trakk seg ut av flere byer i juli og dette innebærer at mesteparten av provinsen Deir al-zor nå er under IS kontroll. De har også tatt over det store syriske oljefeltet Al-Omar på den irakiske grensen, og kontrollerer dermed mesteparten av den syriske oljen og gassen i provinsen. Det vil si at IS i juli kontrollerte et område i Syria som er fem ganger så stort som Syrias naboland Libanon. Al-Qaida sentralt kuttet i februar 2014 alle bånd til IS, angivelig fordi de mener IS krigere har en overdreven voldsbruk (!). Mens al-qaida i hovedsak har hatt hovedfokus på vestlige mål, skiller imidlertid IS seg ut ved at de angriper de folk og regimer de anser som vantro blant annet alle sjiamuslimer, sunnimuslimske sufier og ulike religiøse minoriteter. Den 29. juni hadde IS kontroll over så store områder at de erklærte dette som en egen muslimsk stat, og byttet samtidig navn til Den islamske stat (IS). Borgerkrigen i Syria har vært preget av at det er svært mange ulike grupperinger som gjør opprør mot regimet, og at disse ikke har klart å bli samlet i en enhetlig opposisjon, noe som også har gjort fredsforhandlinger komplisert. IS kjemper mot rivaliserende opprørsgrupper, og blir nå regnet som en av IS-soldater masjerer i Raqqa, Syria. Foto: Scanpix 4 Folk og Forsvar

5 Over 2000 syriske flyktninger bor i flyktningeleiren Arbat i Sulaymaniyah, Irak. Foto: Scanpix. de største og viktigste geriljagruppene som kjemper mot styrkene til president Bashar al-assad og det meldes stadig om at lokale opprørere sverger troskap til IS. Dersom IS lykkes i sine målsettinger, kan området bli et nytt fristed for internasjonal terrorisme som vi ikke har sett siden al-qaida hadde tilsvarende friområde i Afghanistan og grenseområdene mot Pakistan. Humanitær krise Den humanitære krisen i Syria blir nå omtalt som den verste siden andre verdenskrig med over 6,5 millioner internt fordrevet og 2,5 millioner som har forlatt landet. Det er mellom fem og ti tusen syrere som flykter over grensen hver eneste dag og 50 prosent av alle flyktningene er barn. Boligområder og infrastruktur er ødelagt, og det er mangel på mat, vann og medisiner. I de områdene IS nå har kontroll over, rapporterer innbyggerne om ekstreme forhold der skoler er stengt, røyking straffes med piskeslag og offentlige henrettelser er dagligdagse hendelser. Det at IS har fått kontroll i så store områder har imidlertid også hatt én positiv bivirkning. Danske Røde Kors og Røde Halvmåne melder at det er lettere å få fraktet vann, mat, medisiner og annen form for nødhjelp inn i de områdene IS kontrollerer fordi de bare har én part å forholde seg til. Fordi Røde Halvmåne ofte må forhandle med flere ulike parter om tilgang til de delene av Syria som enten kontrolleres av regjeringsstyrker eller andre opprørsgrupper, blir nødhjelpsinnsatsen ofte forsinket eller forhindret. Dette har gjort at mange av de som er på flukt internt i landet reiser til de IS-styrte områdene, noe som kan bli feilaktig kan bli trukket frem som et bevis på støtte til IS målsettinger. Jihad-turisme Med borgerkrigen i Syria har vi også sett oppsving av et fenomen fra Den spanske borgerkrigen på 30-tallet fremmedkrigere. Det er anslagsvis 1700 europeere som kjemper i borgerkrigen, og i tråd med den teknologiske verden vi lever i må alt dokumenteres. Dette har ført til det som omtales som jihad-turisme at vestlige fundamentalister reiser til Syria for å delta i krigen, for så å dele bilder av seg selv med våpen og lik på sosiale medier. Her kan eventyrene dokumenteres og deles i sanntid. Det handler om prestisje, og å lokke andre til å slutte seg til dem. Facebook-profilene til noen av fremmekrigerne vitner om akkurat dette. Det legges ut kunstneriske bilder av barske menn i solnedgang med kalasjnikoven i armene, kommentarer om at det er femstjerners jihad, med tilgang på svømmebasseng, og en garanti om at kvinner vil elske disse mandige krigerne. I følge E-tjenesten har rundt 50 personer reist fra Norge for å bli med i IS. I henhold til norsk lov er det forbudt å krige i fremmede makters tjeneste, men i hele Europa er også frykten for hva som kan skje når disse menneskene en dag returnerer til sitt europeiske bosted. Vi fikk føle dette på kroppen i sommer, da frykten for at en gruppe med bakgrunn fra borgerkrigen i Syria hadde konkrete planer om terrorhandlinger i Norge, førte til økt terrorberedskap. Det ble et klart bevis på at i den globaliserte verden vi lever i, er det svært mulig at en borgerkrig langt borte også kan få dramatiske konsekvenser her i nord. Bruken av sosiale medier fikk en helt ny rolle under opprørene som fulgte Den arabiske våren. Bevæpnet med smarttelefoner gikk folket til demonstrasjonen, og dokumenterte i sanntid hva som skjedde. Statens propagandaapparat har i den teknologiske verden i stor grad mistet sin makt, for mens den syriske statens nyhetsbyrå rapporterer ubekymret om fotballkamper og kan late som ingenting, sørger befolkning for at virkeligheten blir delt med omverdenen. I det som omtales som den verste humanitære krisen siden andre verdenskrig, er det ingen i det internasjonale samfunnet som kan påstå at de ikke visste hva som foregikk. Av Kathinka Louise Rinvik Folk og Forsvar 5

6 Israel/Palestina - dagens situasjon Konflikten mellom Israel og Palestina blir ofte betegnet som alle konflikters mor, og det er blitt gjort utallige forsøk med diplomati fra verdens land, organisasjoner og enkeltpersoner uten at man har kommet frem til en løsning som begge parter kan leve med over tid. Før de militære sammenstøtene i sommer, har konflikten kommet delvis i skyggen av borgerkrigen i Syria og de regionale konsekvensene av Den arabiske våren. Relasjonen mellom partene har ikke vært så dårlig på flere år. Hva er årsakene og katalysatorene for den pågående striden i dag? Sommeren 2014 har vært preget av de mest alvorlige konfrontasjonene mellom Israel og Palestina på flere år. Det hele startet med at tre unge israelske bosettere ble kidnappet, og senere funnet drept. Kort tid etter ble en palestinsk tenåring funnet drept, i noe som lignet en hevnaksjon. Massearrestasjoner av palestinere, rakettangrep fra Gaza mot Israel og den israelske operasjonen Protective Edge (betegnelsen på Israels militære aksjon mot Gaza fra 8. juli), er noen av sommerens hendelser. Dominoeffekten av vold og uro sprer seg som ild i tørt gress i en spent konflikt som for mange virker uløselig. Konflikten har dype røtter, og det kan virke som at en enkelthendelse er nok til å mobilisere store deler av befolkningen på begge sider. Det vi ser er resultatet av to befolkninger som på ulike måter lever sine liv under et vedvarende press over flere generasjoner, og hvor dagens unge ikke har opplevd motparten annet enn som en fiende. Bakgrunn Det har i lang tid vært spente forhold mellom folkegrupper bosatt i området Israel/Palestina. Sykes-Picot avtalen, underskrevet i 1916 av Storbritannia, Frankrike og Russland fordelte store deler av Midtøsten mellom avtalepartene og mange av de geografiske landegrensene i dagens Midtøsten ble grunnlagt gjennom denne avtalen. Folkeforbundet stadfestet i 1923 at britene skulle administrere et mandatstyre i det geografiske området. Konflikten mellom den jødiske og den palestinske befolkningen eskalerte ved opprettelsen av staten Israel i Allerede året etter, i 1948, brøt det ut krig mellom Israel og arabiske nabostater, som ble etterfulgt av 6-dagerskrigen i 1967 og Jom-Kippur krigen i Israel seiret militært i alle tre krigene og befestet sin posisjon som militært overlegen. Det har blitt gjennomført flere fredsprosesser, og en av de mest kjente er Oslo-avtalen fra 1993, som skulle legge grunnlaget for en endelig fred mellom partene. Den amerikanske utenriksministeren John Kerry har det siste året arbeidet for å lage en ny fredsavtale, men uten å lyktes. Som historien har vist er det svært vanskelig å skape varig fred mellom Israel og palestinske selvstyremyndigheter. På de siste seks årene har det vært tre kriger, Gazakrigen (2008), Israelsk angrep på Gaza (2012) og denne sommerenes krig, som alle har krevd utallige sivile ofre. Palestinske selvstyremyndigheter De palestinske selvstyremyndighetene har i lang tid vært delt mellom to fraksjoner: Fatah og Hamas som er lokalisert på henholdsvis Ramallah på Vestbredden og på Gaza. Oslo-avtalen la grunnlaget for opprettelsen av en palestinsk regjering i Ramallah på Vestbredden. Vestbredden ble delt inn i 3 soner for ulik grad av palestinsk selvstyre og israelsk tilstedeværelse. Isteden for å stå samlet som en samlet politisk enhet har splittelsen mellom Hamas og Fatah i 2006 vært med på å svekke palestinernes sak. Årsaken til at Hamas fikk stor oppslutning ved valget i 2006 antas å være at den palestinske befolkningen ikke opplevde noen politisk fremgang eller bedring av deres situasjon etter en årrekke med Fatah ved makten. Dermed fikk Hamas lovnader om en handlekraftig politikk større støtte blant befolkningen. Hamas er betegnet som en terroristorganisasjon av USA, Israel og EU, på grunn av sin politikk som tilsier at de ikke anerkjenner Israel som stat og sine stadige angrep mot Israel. Hamas ble ved valget i 2006 dermed ikke internasjonalt anerkjent som palestinernes lederskap. Tidligere i år ble Hamas og Fatah enige om å danne en samlingsregjering, som skal samle Vestbredden og Gaza frem mot et valg innen seks måneder. Regjeringsmedlemmene har blitt utpekt av palestinernes president Mahmoud Abbas Fatah og Hamas lederskap. Det førte til reaksjoner, og Israel truet blant annet med sanksjoner mot samlingsforsøket og Hamas sin eventuelle innflytelse i et regjeringssamarbeid. Livet for palestinerne Dagliglivet til befolkningen på Vestbredden og Gaza er i veldig sterk grad preget av Israels pansrede 401 brigade opererer nær Gaza. Foto: Det israelske forsvaret 6 Folk og Forsvar

7 israelske sikkerhetstiltak. Befolkningen på Gaza består av 1,8 millioner mennesker på 360 kvadratkilometer. Mer enn halvparten er barn og unge under 18 år. Det gjør Gaza til et av de mest befolkningstette stedene i verden, samt med en meget ung befolkning. Gaza har vært under israelsk blokade i syv år. Blokaden legger i stor grad press på tilgangen på forskjellige varer og nødvendigheter for innbyggerne på Gaza. Tidligere president Muhammed Mursi i nabolandet Egypt fungerte som en god støttespiller for Hamas og befolkningen på Gaza. De mye omtalte tunellene mellom Egypt og Gaza var da åpne, og ga rom for tilførsel av mat og andre varer. Tunellene var sammen med internasjonal bistand den primære inntektskilden til befolkningen på Gaza som har opptil 50 prosent arbeidsledighet. Med Abdel Fattah al-sisi ved makten i Egypt fra 2013 og president fra 2014 ble grensene og tunellene stengt, noe som bidro til en enda vanskeligere situasjon for Gazas innbyggere. Mangel på medisiner, vann, drivstoff, elektrisitet og velfungerende kloakk- og avfallssystemer er faktorer som gjør livet på Gaza særdeles vanskelig og skaper en desperasjon hos mange. I kampen for sin sak, ser Hamas og andre militante grupper ikke andre virkemidler enn rakettangrep mot Israel. Rakettangrep Stadige rakettangrep fra Gaza mot Israel er i høyeste grad med på å holde liv i konflikten. Israel har i følge internasjonal lov rett til å forsvare seg som nasjon mot angrep utenfra og legitimerer dermed sine militære angrep på Gaza med behovet for å få en stopp på rakettangrepene. Angrep fra Gaza har bidratt til Israels utvikling av rakettvernsystemet «Iron dome som har beskyttet Israel fra større sivile og materielle tap siden Det har blitt mye diskutert i hvor stor grad palestinske raketter utgjør en trussel mot Israel og om Israels reaksjoner på rakettangrepene er proporsjonale med trusselen. Rakettene har gått fra å være enkle, hjemmelagde raketter uten særlig treffsikkerhet og radius til å bli stadig mer sofistikerte. Ved trefningene i sommer har palestinske militante grupper truffet mål lenger inn i Israel enn noensinne, og benyttet seg av rakettypen M-302 som sannsynligvis stammer fra Iran i følge israelske kilder. FN kom i sommer med en rapport som hevder at opptil 80 prosent av de falne på Gaza er sivile. Det er vanskelig å utføre luftangrep mot Gaza uten at sivile blir rammet, men Israel har i henhold til Genèvekonvesjonene ansvar for å minimere sivile tapstall når de velger å utføre luftangrep mot et så tett befolket område. Mye av problematikken er at Hamas velger å sende raketter fra områder nord i Gaza for å kunne nå langt inn i Israel. Dette er også områder hvor det bor mange sivile palestinere. Bosettingsproblematikken Bosettingspolitikken fra israelsk side har ført til kraftige fordømmelser fra det internasjonale samfunnet. I følge internasjonal lov har ikke en okkuperende stat lov å bygge bosettinger på okkuperte territorier, og det er også her mye av kritikken har ligget. Argumenter fra bosetterne selv er at de ikke bor på okkupert land, men på deres rettmessige land slik det er beskrevet i religiøse tekster. Kort forklart er israelske bosettinger samfunn bosatt av israelere på området som ble okkupert av Israel under seksdagerskrigen i Politikken med å bygge stadige nye bosettinger på Vestbredden har fungert som en katalysator i opptrapping av spenningen mellom palestinere og bosettere på bakken. I løpet av de siste årene har det vært en stor økning av bosettere på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Det er i disse områdene bosettingsproblematikken gjør seg mest fremtredende og har skapt flest spente situasjoner. Trakassering og voldelige angrep fra begge sider knyttet til bosettinger har forekommet og det er mest sannsynlig årsaken til den økende uroen knyttet til kidnappingen i sommer. De tre israelske tenåringene som ble kidnappet var bosettere som bodde i nærheten av byen Hebron. Konfliktens videre vei Konfliktene mellom Israel og Palestina er som en trykkoker som koker over med jevne mellomrom. Det er knyttet store følelser til begge parter rundt historie, årsaker og mulige løsninger på denne konflikten, som er unik i forhold til andre konflikter. For at konflikten skal kunne ta slutt en gang må det stor vilje til fra begge sider. Det øverste politiske sjiktet, sivile organisasjoner og vanlige folk må involveres i å snu tankegangen om den andre part som fiende, for at de to folkegruppene kan bo side om side. Hamas-lederen Khaled Meshaal uttalte i slutten av juli 2014 at «organisasjonen kan leve med jøder, men ikke med okkupanter». Dette er et stort skritt i riktig politisk retning, da organisasjonen tidligere ikke anerkjente Israels rett til eget land. Av mads myrbråten Gaza 1. august 2014 etter et bombeangrep. Foto: Scanpix Folk og Forsvar 7

8 Arabisk vår på re Jasmin-revolusjonen i Tunisia vinteren utløste det som gjerne omtales som Den arabiske våren et vidtrekkende opprør i den arabiske verden med formål å skape omfattende samfunnsendringer. Tre år etter er det lite som vitner om suksess. Under Den kalde krigen var det mange i de vestlige landene som fryktet den såkalte dominoeffekten at om et land ble kommunistisk, ville de andre i nærområdet også falle. Denne teorien fikk en oppsving under Den arabiske vår. Det som startet som protester og sivil ulydighet i Tunisia, gikk raskt over i et opprør som resulterte i at president Zine el Abidine Ben Ali måtte gå av. Tunisia har vært regnet som et av de mer velstående og stabile landene i regionen, og denne form for politisk uro har vært svært sjelden. Opprøret skapte sjokkbølger gjennom den arabiske verden fordi det opprørerne protesterte mot var særlig de tre trekkene som preget de fleste arabiske samfunnene i 2011; økende fattigdom, arbeidsledighet og politisk undertrykkelse. Dagens teknologisamfunn gjør det svært vanskelig å isolere et land helt fra sine omgivelser. Godt hjulpet av sosiale medier som Facebook og Twitter ble det raskt spredt kunnskap om hva som skjedde i de ulike arabiske landene. Det tok derfor ikke lang tid før andre arabiske land ble dratt ut i opprør og protester. Resultatene av Den arabiske vår har foreløpig vært alt fra mindre protester i noen land, til omveltninger av regjeringer og full revolusjon i andre. Protestene har jevnt over gått ut på det samme misnøye med styresmaktene, høy inflasjon, høy arbeidsledighet og økende fattigdom. Også virkemidlene har i stor grad vært de samme, med politiske demonstrasjoner, sivil ulydighet og selvpåtenning. Tre år etter at opprørene startet er det dessverre også en annen likhet ved landene; resultatene av det som skulle bli starten på reformerte samfunn med mer åpenhet og demokrati lar vente på seg. Tre år etter jubelen er Midtøsten i dag mer kaotisk og voldelig enn noen gang siden slutten på første verdenskrig. nostalgi forbundet til den førrevolusjonære tiden, med en autoritær leder som skapte ro og orden. I presidentvalget i mai 2014 var det to kandidater som representerte hver sin ende av skalaen; Hamdeen Sabahi representerte ideene som startet Den arabiske våren, mens feltmarskalk Abdel Fattah al-sisi sto som en skygge av Mubarak. Med 96,7 prosent av stemmene ble al-sisi valgt til ny president samtidig gikk Egypt tilbake til status quo. Borgerkrig i Libya og Syria Opprøret i Libya var inspirert av revolusjonene i Tunisia og Egypt, og var rettet mot Muammar al-gaddafi og hans regime. Opprøret ble slått hardt ned på og situasjonen utviklet seg i begynnelsen av mars 2011 til en borgerkrig. Internasjonale styrker med bidrag fra blant annet USA, Storbritannia, Frankrike og Norge igangsatt et omfattende luftangrep mot regimets radaranlegg, flyvåpen og senere også bakkemål som truet sivilbefolkningen. Den 20. oktober 2011 døde al-gaddafi under uklare omstendigheter etter at han var tatt til fange. I august 2012 ble demokratiet gjenopprettet da Libya fikk sin første valgte nasjonalforsamling siden al-gaddafis statskupp i 1969, men oppturen skulle vise seg å være midlertidig. Luftkrigen var blitt gjennomført uten noen plan for hva man skulle gjøre med Libya etter at diktatoren var fjernet. Etter tre år er det mer kaos i Libya enn på lenge. Statsdannelsen i landet har så godt som brutt sammen, og landet står på randen av en ny borgerkrig med omfattende humanitære lidelser. Syria har virkelig blitt kroneksempelet på hvor galt Den arabiske vår kunne slå ut. Det som startet som fredelige demonstrasjoner mot Baath-regimet til Bashar al-assad i mars 2011 eskalerte fort til full borgerkrig og mer enn har mistet livet i konflikten. I tillegg har mer enn 6,5 millioner mennesker blitt internt fordrevet og om lag 2,5 millioner mennesker har flyktet fra Syria til nabolandene. De enorme flyktningstrømmene har også bidratt til frykt for destabilisering i mottakerlandene, da de ikke har ressurser til å ta seg av de som kommer. Erfaringer fra Libya og gjentatte veto fra Russland og Kina i FNs sikkerhetsråd har gjort internasjonal aksjon usannsynlig, og lite tyder på at man vil klare å finne er fredelig løsning på borgerkrigen med det første. Uro og usikkerhet i Jemen og Bahrain I Jemen ble forslaget til en endring av konstitusjonen ikke sett på som tilstrekkelig for å få bukt med de dårlige økonomiske forholdene i landet, men demonstrasjoner og protester ble slått hardt ned. Folket ønsket Kontrarevolusjon i Egypt Mohammed Mursi ble Egypts første folkevalgte president, men rakk ikke å sitte lenger enn ett år, før han den 3. juli 2013 ble avsatt ved statskupp. I dag er situasjonen enda mer kaotisk. Hæren har gjennomført en overveldende kontrarevolusjon der presse- og ytringsfrihet er innskrenket, og det som ble satt i gang av demokratiske prosesser i 2011 er stanset opp. I tillegg er flere hundre personer dømt til døden uten en skikkelig rettssak de siste månedene. De militære kontrollerer i dag om lag 40 prosent av økonomien, har egne domstoler, og soldater og offiserer er ikke underlagt grunnloven på samme måte som vanlige egyptere. Etter tre år med politisk vold, utrygge gater og dårlige økonomiske tider har det vokst frem en slags Tunisias president Moncef Marzouki feirer vedtaket av en ny grunnlov. Tre år etter Den arabiske vår ser ut til at det er Tunisia som har oppnådd mest. Foto: Scanpix 8 Folk og Forsvar

9 tur president Ali Abdullah Salehs avgang og massedesertering fra militæret og regjeringen førte til at store deler av landet falt utenfor regjeringens kontroll. Presidenten måtte i begynnelsen av 2012 trekke seg etter 33 år i stillingen, mot løfter om immunitet. Den 21. februar 2012 ble det avholdt valg med tidligere visepresident al-hadi som eneste kandidat. Den eneste muligheten under valget var å stemme for al-hadi og han fikk 99 prosent oppslutning da de resterende stemmene ble erklært invalide av regjeringen. Mange mener at Saleh fortsatt sitter med den reelle makten i landet og tiden etter valget har vært preget av terroraksjoner, opprør og demonstrasjoner. I tillegg ønsker de sørlige delene av landet selvstyre, og den sjiamuslimske opprørsgruppen Houthis som har hatt stor fremgang under opprørene, skaper fortsatt mye uro nord i landet. Protestene i Bahrain startet i februar 2011 med mål om å oppnå større politisk frihet og likhet, uten å true monarkiet. Politi og hær, med støtte fra sunnimuslimske stater på Den arabiske halvøy, ble satt inn mot demonstrasjonene. Etter blodige sammenstøt krevde opprørerne også kong Hamad ibn Isa al-khalifahs avsettelse. Demonstrasjonene har fortsatt, og i tillegg ulmer konflikten mellom sjia-majoriteten og sunni-regimet under overflaten. etter er det også det eneste arabiske landet som delvis har lyktes i å nå sine opprinnelige mål om demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Etter at landets autoritære leder Ben Ali ble styrtet har årene i stor grad vært preget av politisk lammelse. Det er de moderate islamistene og partiet An-Nahda som sitter med regjeringsmakten, og de har ikke ønsket å lide samme skjebne som islamistene i nabolandene. Derfor har de vært imøtekommende og søkt forlik med de sekulære partiene i opposisjon. Arbeidet med en ny grunnlov startet umiddelbart etter at Ben Ali ble styrtet, og i januar 2014 fikk det endelige utkastet tilslutning fra over to tredjedeler av de folkevalgte i nasjonalforsamlingen. Selv om Tunisia ikke er i kaos slik flere av nabolandene, er det likevel ikke slik at de forholdene som startet opprørene har bedret seg. Arbeidsledigheten er fortsatt på 15 prosent og den sosiale og økonomiske situasjonen er fremdeles vanskelig. Likevel er det ting som tyder på at landet er på vei i riktig retning. Den nye grunnloven har blant annet fastslått regler for gjennomføring av valg, og forbeholdt halvparten av plassene i nasjonalforsamlingen til kvinner. Ingen andre land i verden har en så stor kvotering i nasjonalforsamlingen, og det vekker oppsikt at dette skjer i et muslimsk land. med regimene og de sosiale- og økonomiske forholdene. Etter tre år med kaos blir det tydelig at det også er flere underliggende kimer til konflikt som er avgjørende. Når det gjelder spørsmålet om identitet og hvordan samfunnet skal organiseres, er det en tydelig splittelse mellom de som ønsker å legge vekt på en arabisk nasjonal identitet og de som vektlegger en islamistisk religiøs identitet. Videre er det også et klassisk by-land skille, der folk i byene ofte er mer vestlig orienterte og mindre religiøse enn de på landet. I tillegg er det åpenbart at den regionale rivaliseringen mellom sunnier og sjiaer også spiller en stor rolle for å holde ustabiliteten ved like. I et Midtøsten i kaos, hvor brutale, men likevel relativt stabile regimer er blitt styrtet, har det nå åpnet seg store statsløse hull i regionens politiske geografi. Dette er forhold som er helt ideelle for radikale islamistiske grupperinger. Lite tyder på at konfliktene i Midtøsten vil dempes med det første, og kanskje det eneste vi kan si sikkert er at ingenting vil bli som før. Suksess i Tunisia? Det var i Tunisia det hele startet, og tre år Opprørene som startet Den arabiske vår så i utgangspunktet ut til å dreie seg om misnøye Av Kathinka Louise Rinvik I 2011 demonstrerte egyptere mot regimet på Tahrir-plassen. Med valget av feltmarskalk Abdel Fattah al-sisi til president i mai har landet tatt et skritt tilbake. Foto: Jonathan Rashad/Flickr. Folk og Forsvar 9

10 Midtøstens kald maktspillet mellom Saudi-Arabia og Iran Saudi-Arabia og Iran er to regionale stormakter i Midtøsten, både med hensyn til ressurser, befolkning, militære kapasiteter og politisk og religiøs innflytelse. I Midtøsten observerer man nå en økning i motsetningsforholdet mellom sjia- og sunnimuslimer, som mulig konsekvens av maktspillet. Forholdet mellom Saudi-Arabia og Iran har siden 2003 blitt stadig dårligere etter at Irak gikk fra å være åsted for maktspillet til en regional spiller. Striden mellom dem har i all hovedsak dreid seg om diskusjonen rundt tolkningen av islam, lederskapet i den islamske verden, politisk innflytelse, reguleringer rundt oljeeksporten og forholdet til USA. Et annet viktig problemområde har de siste årene vært relatert til det iranske atomprogrammet, som Saudi-Arabia har sett på som svært provoserende. Begge land har satset tungt på å utvikle et slagkraftig forsvar de siste årene og er fra naturens side utstyrt med store naturressurser, herunder olje og gass. Religionens betydning Av verdens muslimer tilhører ca prosent sunni-retningen av islam, mens omtrent prosent tilhører den sjiamuslimske retningen. Dagens Saudi- Arabia er en relativ ny stat grunnlagt i 1932 av Ibn Saud, og siden styrt som et absolutt monarki med religiøs legitimitet fra den sunni-islamske tolkningen Wahhabisme. Saudi-Arabias tolkning av islam er strengt konservativt og pietistisk. Det foregår store maktkamper innad i landet mellom de religiøse kreftene og kongehuset. Saudi- Arabia blir regnet som islams helligste land, der profeten Muhammed ble født, religionen islam vokste frem og ble spredt videre. Kongen av Saudi-Arabia bærer tittelen beskytter av de to hellige moskeene, og det valfarter hvert år millioner av muslimer til landet på pilegrimsreise for å besøke de hellige byene Mekka og Medina. Iran er et land med en lang og innholdsrik historie, med bl.a. store sivilisasjoner som Perserriket og Safavide-dynastiet. Landet har en lang tradisjon for monarki som styreform. I 1979 gjennomgikk Iran en islamsk revolusjon som forandret landet fra å være et vestlig orientert monarki til å bli et teokrati et religiøst styre under Ayatollah Khomeini. Irans øverste leder bærer tittelen «revolusjonens leder» og har kontroll over store deler av maktapparatet og beslutningsprosessene i innenriks- og utenrikspolitikken. Revolusjonen utropte sjia-islam som landets religiøse retning og Khomeini hadde som mål å spre ideene til andre deler av Midtøsten. Religionen spiller med andre ord en svært viktig rolle i både legitimeringen av styresettet, lovgivningen og det sosiale liv i både Iran og Saudi-Arabia. Ideologi og stedfortrederkrig I Midtøsten er det Libanon, Bahrain og Irak, i tillegg til Iran som har en sjiamuslimsk majoritetsbefolkning. Revolusjonens ideer fikk imidlertid i starten en begrenset spredning også til disse landene. Fra land med sunnimuslimsk majoritet, særlig stater på den arabiske halvøy, møtte revolusjonen sterk motstand. Saudi-Arabia, Irans nære nabo, var blant disse. Det nye med Den islamske revolusjonen i Iran var at de nye revolusjonære tankene kom fra sjiaretningen innen islam, i en region med stor sunnimuslimsk majoritet. Stridighetene mellom sunni- og sjiamuslimer går helt tilbake til profetens Muhammeds død i 632, etter uenigheter profetens etterfølger, og har siden vært en katalysator for uro. Det er i og for seg ikke noe nytt at Saudi- Arabia stiller seg skeptiske til nye tankesett og ideologier. Saudi-Arabia gjorde iherdige forsøk på å stoppe spredningen av Egypts president Gamal Nassers nasjonalistiske panarabisme på 1960-tallet, da Saudi- Arabia oppfattet dette som en trussel mot legitimering av sitt styresett. I kjølvannet av Den arabiske våren har saudiske myndigheter slått kraftig ned på tilhengere av Det muslimske brorskapet, som de har stemplet som en terrororganisasjon. Saddam Hussein og Irak invaderte Iran i 1980, der Den iranske revolusjonen i seg selv var en av flere årsaker til angrepet. Etter åtte års krigføring var resultatet at Iran hadde samlet seg i en overlevelseskamp mot en ytre fiende, og ikke at regimet var knust. Under denne krigen befestet Iran sin posisjon i Libanon. Opprettelsen av Hizbollah i 1985 Skillet mellom sunni- og sjiamuslimer i Midtøsten og noen av de viktigste åstedene for den kalde krigen mellom Saudi-Arabia og Irak. LIBANON SYRIA IRAK IRAN Libanon En stor sunnimuslimsk befolkning er ledet av en nær alliert av saudierne, og Iran-støttede Hizbollah dominerer den sjiamuslimske minoriteten. Bahrain Landets sjiamuslimske majoritet er styrt av et sunnimuslimsk dynasti som har sittet ved makten siden 1700-tallet. PALESTINSKE OMRÅDER KUWAIT QATAR SAUDI ARABIA U.A.E BAHRAIN Jemen Den saudiske regjeringen beskylder Iran for å støtte separatistbevegelsen til landets sjiamuslimer som i hovedsak befinner seg i de nordlige deler på grensen til Saudi-Arabia. Palestinske områder De palestinske områdene er delt mellom den pro-iranske gruppen Hamas på Gaza og den pro-saudiske fraksjonen Fatah på Vestbredden. OMAN Land med sjiamuslimsk majoritet JEMEN Land med sunnimuslimsk majoritet 10 Folk og Forsvar

11 e krig ble foretatt med betydelig iransk støtte. Hizbollah betyr Guds parti på arabisk, og ble grunnlagt i den hensikt å kjempe mot israelske styrker i Sør-Libanon. I senere år har Hizbollah blitt en stor politisk og militær maktfaktor i Libanon, med nære bånd til blant annet Syria. Organisasjonen er i stor grad støttet av Iran også i dag. I 1987 ble det opprettet en Hizbollah forgreining kalt Hizbollah al-hijaz i Saudi-Arabia, Kuwait og Bahrain, med en mer militær agenda. Denne grenen har etter all sannsynlighet stått bak flere terrorangrep på østkysten av Saudi- Arabia, der brorparten av oljefeltene til landet ligger. Denne gruppen fikk imidlertid ikke vedvarende fotfeste som i Libanon og er i dag en forbudt organisasjon i Saudi-Arabia. Det har pågått en stedfortrederkrig mellom Saudi-Arabia og Iran i lang tid. Saudi- Arabia og Iran har forsøkt å posisjonere seg kraftigere i Midtøsten i etterkant av den arabiske våren for å styrke sin rolle i regionen. Begge land gir økonomisk, politisk og militær støtte til grupperinger, politiske og religiøse partier som kan øke deres respektive innflytelse i land som Bahrain, Libanon, Egypt og Jemen. Både Riyadh og Teheran er aktive støttespillere for hver sin part i urolighetene i blant annet Syria, og delvis Irak fra saudisk hold, der de har en geopolitisk agenda for å demme opp om hverandres innflytelse i de skjøre statene. Irans støtte til president Bashar al-assad i Syria og Saudi-Arabias støtte til forskjellige opprørsgrupper har på ingen måte en dempende effekt på borgerkirgen i en konflikt som tar stadig flere menneskeliv. Militær opprustning Maktspillet mellom Saudi-Arabia og Iran gjør seg ikke bare gjeldende som stedfortrederkrig i andre land i Midtøsten det vises også på landenes forsvarsbudsjetter. I 2013 var Saudi-Arabia det landet som brukte mest penger på forsvaret i Midtøsten. Landet stod for 31,6 prosent av forsvarsbudsjettene i regionen og var i samme år verdens 4. største når det gjaldt bevilgninger til forsvaret. Saudi-Arabia har offisielt 233,500 mann under våpen og har planer om større moderniseringer av Forsvaret med betydelige våpenanskaffelser fremover. Iran har en styrke på 475,000 mann. Landet hevder å ha doblet forsvarsbudsjettet i 2012, selv om de ligger godt under Saudi-Arabia i bevilgninger til forsvaret. Det har forløpig ikke kommet til en direkte væpnet konfrontasjon mellom Saudi- Arabia og Iran, men i skipstrafikkområdet rundt Hormuz-stredet har det flere ganger vært nære på. Hormuz-stredet er et område som er av svært viktig betydning for verdens oljemarked og opptil 25 prosent av all verdens olje fraktes gjennom stredet hvert år. I tider hvor det foreligger en spenning mellom de to landene eller USA som en tredjepart er det ofte ved Hormuz-stredet at konflikten tilspisser seg. Iran har opptil flere ganger truet med å stenge skipstrafikken gjennom stredet ved hjelp av militærmakt. I 1980 kom den amerikanske president Carter med en doktrine som tilsa at USA ville bruke militærmakt for å holde tilgangen til den persiske golfen åpen. Det har ført til at Hormuz-stredet har vært et av de mest militariserte vannområdene på kloden. Katalysator for økte sekteriske motsetninger Det er stor fare for at den geopolitiske maktkampen mellom Saudi-Arabia og Iran er med på å eskalere den allerede økende volden mellom sunni- og sjiamuslimer. Flere steder i Midtøsten der det pågår en stedsfortrederkrig mellom Saudi-Arabia og Iran, kan man observere en økning av vold langs de religiøse skillelinjene. Sunni- og sjiamuslimer begynte for alvor å kjempe mot hverandre i Irak i 2006, da Al-Qaida llederen i Irak, Abu Musab al- Zarqawi, startet den religiøse borgerkrigen i landet. I dag gir Iran betydelig politisk, militær og økonomisk støtte til den irakiske sjiadominerte regjeringen. Sunnimuslimske ekstremistgrupper har i lang tid mottatt økonomisk støtte fra private donorer og statlige aktører på den arabiske halvøy. Ekstremistgruppen IS kjemper i dag i Irak og Syria for å opprette et kalifat uten sjiamuslimer, kristne eller andre religiøse retninger. IS sin fremmarsj og som gruppe er noe også saudierne er svært skeptiske til. I Libanon, hvor Iran har stor innflytelse gjennom Hizbollah, har også Saudi-Arabia forsøkt å demme opp for motpartens politiske innflytelse ved å støtte salafistiske grupperinger. I en tid hvor spredningsfaren for borgerkrigen i Syria til nærliggende stater er meget stor har man sett tilløp til væpnede konfrontasjoner og selvmordsangrep i Libanon basert på sekteriske skillelinjer. Maktkampens fortsettelse Det er få stater i Midtøsten utenom Israel som er sterke nok til å utfordre Saudi- Arabia og Iran, men stormakten USA kan fortsatt ha en påvirkningskraft. USA har siden slutten på andre verdenskrig vært en viktig og nær alliert for Saudi-Arabia. Det har vært et gjensidig symbioseforhold basert på oljeleveranser og sikkerhetsgarantier. I den senere tid har dette forholdet forverret seg, da USA i større grad har innledet samtaler med Iran i forbindelse med atomprogrammet. USAs manglende evne eller vilje til en løsning på den fortsettende borgerkrigen i Syria har etter saudiske synspunkter heller ikke hjulpet. Saudi- Arabia kom med kraftige protester mot den manglende vilje til å finne en politisk løsning i Syria og høsten 2013 trakk de sitt medlemskap som roterende medlem i FNs sikkerhetsråd. Iran har historisk hatt et dårlig forhold til USA helt siden den iranske revolusjonen, men forholdet er lysere enn på mange år. Rivaliseringen om å være en regional stormakt med reell politisk innflytelse i Midtøsten handler kanskje like mye om å være islams høyborg og den ledende røsten innenfor religionen. Med økte motsetninger mellom sunni- og sjiamuslimer, og med stadig flere svake stater og intern uro i Midtøsten vil både Saudi-Arabia og Iran etter all sannsynlighet fortsette å støtte sine tros- og meningsfeller for å kunne øke sin påvirkningskraft. Denne maktkampen kan i verste fall være en pådriver for en videre negativ utvikling i regionen. FAKTA Offisielt navn: Jomhūrī-ye Eslāmī-ye Īrān, Den islamske republikk Iran (1979) Norsk navn: Iran Areal (km²): 1,648,195 Innbyggertall: 80,840,713 (2014) Mynt: Iransk rial (IRR) Hovedstad: Teheran Statsform: Islamsk republikk Statsoverhode: Øverste leder, Ali Khamenei. President, Hassan Rouhani Nasjonaldag: 1. april Offisielt språk: Persisk Innbyggere per km²: 45,6 BNP (pr. innbygger): $ (2013) Etniske grupper: Persere 61%, Aserbajdsjanere 16%, Kurdere 10%, Lur 6%, Baluchere 2%, Arabere 2%, Turkmenere 2%, andre 1% Språk: Persisk (offisielt) 53%, Aserbajdsjansk18%, Kurdisk 10%, Gilaki and Mazandarani 7%, Luri 6%, Baluchi 2%, Arabisk 2%, andre 2% Religion: Islam (offisielt) 99.4% (Sjia 90-95%, Sunni 5-10%), andre (Jødiske og kristne) 0.3%, uspesifisert 0.4% (2011) Offisielt navn: Al Mamlakah al Arabiyah as Suudiyah, Kongeriket Saudi-Arabia (1932) Norsk navn: Saudi-Arabia Areal (km²): 2,149,690 Innbyggertall: 29,195,895 Mynt: Saudiarabisk riyal (SAR) Hovedstad: Riyadh Statsform: Eneveldig monarki Statsoverhode: Kong Abdullah bin Abdul Aziz al-saud (fra 1. august 2005) Nasjonaldag: 23. september Offisielt språk: Arabisk Innbyggere per km²: 13,59 BNP (pr. innbygger): $ (2013) Etniske grupper: Arabere 90%, afrikanere og asiater 10% Språk: Arabisk med dialekter (offisielt) Religion: Islam (offisielt; borgere er 85-90% Sunni og 10-15% Sjia), andre (inkluderer ortodokse, protestanter, romersk katolske, jødiske, hinduister, buddhister, og Sikher) (2012) Av mads myrbråten Folk og Forsvar 11

12 Forsvarsvillig? Hva skal til for at man velger å forsvare seg når man blir angrepet? På det personlige planet reagerer de fleste av oss nesten automatisk. Om noen hever stemmen eller fornærmer deg, svarer du med samme mynt. Om noen skulle slå til deg, er det nærliggende å slå tilbake. Men hva med våre felles verdier? Demokrati, ytringsfrihet og likestilling? Våre land- og havområder? Er vi villige til å forsvare landet vårt, om det blir angrepet? Folk og Forsvar har i en årrekke gjennomført to årlige opinionsundersøkelser, om hen - holds vis nordmenns holdning til det å ha et militært forsvar i Norge, og det å delta i internasjonalt forsvarssamarbeid, med aktører som NATO, FN og EU. Oppslutningen har jevnt over vært høy, i begge spørsmål. Senest i vårens under søkelse mente 81% av de spurte at vi burde ha et militært forsvar i landet, og 67% var for å beholde verneplikten. Denne gangen valgte vi imidlertid å utvide spørs målsrekken med to nye spørsmål, som begge skulle undersøke hvordan det står til med forsvarsviljen i landet vårt. Både Finland og Sverige har hatt undersøkelser med tilsvarende spørsmål i flere år. Vi stilte følgende spørsmål: - Om Norge skulle bli angrepet, burde vi forsvare oss militært, selv om resultatet er usikkert? - Om Norge skulle bli angrepet, ville du da selv være villig til å delta i forsvaret, med å utføre de oppgaver du er i stand til? Svarene som kom er interessante. På det første spørsmålet svarte hele 76% av be - folk ningen som helhet ja vi bør forsvare oss militært, selv om resultatet er usikkert. For den mannlige delen av befolkningen var oppslutningen hele 82%, mens kvinnenes var noe lavere, med 70%. Men det som var litt oppsiktsvekkende var at blant den yngste delen av befolkningen, de mellom år var det kun 59% som mente vi burde forsvare oss. 6% sa klart nei, mens de øvrige 35% var usikre. Den samme ten densen så vi også i neste spørsmål. Merk at her var det ikke begrenset til å ville delta i en militær innsats, men «å utføre de opp gaver man er i stand til». Under okku pa sjonen i var mange nordmenn involvert i ulike former for motstandsarbeid, det kunne være å skjule flyktninger, over levere beskjeder, følge folk over grensen til Sverige osv. I undersøkelsen svarte 67% av befolkningen totalt sett ja de ville selv være villige til å gjøre en innsats. Blant ungdommen mellom år var det bare så vidt over halvparten 52% som sa det samme. Hele 27% av de yngste svarte et klart nei på spørsmålet, mens 21% ikke visste. Nye tider? Det kan være fristende å spekulere litt i hva dette kan komme av. Mener virkelig 4 av 10 norske ungdommer at man ikke nødvendigvis skal forsvare seg om man skulle bli angrepet? At man er villig til å over late landet vårt til en fremmed makt? Og at man ikke engang Majoriteten mener vi burde forsvare oss militært dersom Norge skulle bli angrepet Om Norge skulle bli angrepet, burde vi forsvare oss militært, selv om resultatet er usikkert? TOTAL Mann Kvinne Oslo og Akershus Hedmark og Oppland Sør-Østlandet Agder og Rogaland Vestlandet Trøndelag Nord-Norge INNSIKT SOM BRINGER DEG VIDERE INNSIKT SOM BRINGER DEG VIDERE 59% 70% 71% 68% vil forsøke å gjøre motstand? I dagens ung - domsgenerasjon er det ikke lenger så mange som har egen slekt foreldre og besteforeldre som opplevde krigen. Eller som har hørt personlige historier fra familiemed lemmer om livet under de 5 årene med okkupasjon av en totalitær stat. Og også vi som ikke selv opplevde krigen, men var barn under Den kalde krigen, vokste opp i en annen virkelighet enn dagens ungdom. Verden rundt oss har endret seg ganske betydelig siden Den kalde krigen ble av - slut tet. Det har sikkerhetspolitikken også. I år 76% 82% 80% 80% 77% 78% 75% 74% 79% 78% Ja Nei Vet ikke 18 Menn og personer over 35 år er mer villig til å selv å delta i forsvaret om Norge skulle bli angrepet Om Norge skulle bli angrepet, ville du da selv være villig til å delta i forsvaret, med å utføre de oppgaver du er i stand ti l? TOTAL 67% 14% 18% Mann Kvinne Oslo og Akershus Hedmark og Oppland Sør-Østlandet Agder og Rogaland Vestlandet Trøndelag Nord-Norge 60% 52% 59% 74% 72% 73% 69% 66% 67% 76% 64% 58% 64% Ja Nei Vet ikke 20 6% 17% 27% 21% 6% 13% 16% 12% 6% 11% har det gått 25 år siden Berlinmuren falt, og vi gikk inn i en ny fase. Det var begynnelsen på slutten av Den kalde krigen, og i løpet av et par år eksisterte ikke Sovjetunionen lenger. Europa forandret seg dramatisk. Dette opplevde ikke dagens ungdom. De er født i siste halvdel av 90-tallet, og har kanskje ikke hatt noen bevisst holdning til forsvarsog sikkerhetspolitikk i mer enn noen få år. NATO endret sitt strategiske konsept til å inkludere «out of area»-operasjoner allerede i 1999, og Norge har hatt soldater i Afghanistan i over 10 år. «Kampen mot terror» er 5% 6% 5% 5% 4% 3% 4% 4% 13% 10% 11% 16% 12% 15% 6% 5% 35% 24% 23% 19% 14% 16% 15% 18% 18% 20% 18% 20% 21% 24% 18% Base: % 21% 21% 18% 16% 16% 22% 18% 12% 11% 22% 26% 24% Base: Folk og Forsvar

13 Under frigjøringsprosessen hadde Milorg en styrke på ca Foto: Wikicommons den krigen dagens ungdom lever med. Det vil si at dagens åringer har vokst opp med et forsvar som deltar i internasjonale operasjoner langt hjemmefra. For dem er ikke dette noe nytt og fremmed, det er noe de ser som en naturlig del av oppgavene til forsvaret vårt. Den kalde krigen er for dem fjern historie, noe som ble avsluttet lenge før de ble født. Deres trusselbilde er terrorangrep, ikke en invasjon eller for den saks skyld det som vår kaldkrigsgenerasjon fryktet aller mest - den store, altutslettende atom - krigen. Kanskje betyr det også at tanken på at noe faktisk kan skje her hjemme at noen skulle finne på å angripe Norge er så fjern at det å forsvare landet sitt også blir noe fremmed. Mens tidligere generasjoner har båret med seg bevisstheten om at krig og okkupasjon er en reell trussel også for oss i fredelige Norge, er denne tanken fjernere for dagens ungdom. Krig er nærmest per definisjon noe som foregår langt unna. Men heller ikke vi i trygge lille Norge kan uten videre regne med å leve i fred og stabilitet i all fremtid. Vi er selvfølgelig påvirket av verden rundt oss. Noen få timers flytur sørover herjer IS i Syria og Irak, og massakrerer alle som ikke passerer nåløyet som rettroende. Enda nærmere oss slåss ukrainske ungdommer for å bevare landets selvstendighet, mot en godt utrustet og velorganisert motstander. Hos våre nære naboer i Baltikum og Polen er bekymringen stor for om dette er begyn nelsen på en ny kald krig, og for at deres egen territorielle sikkerhet kan være i fare. Vi vet ikke hva fremtiden vil bringe for Norge heller. Ting kan skje rundt oss, som vil påvirke også vår egen sikkerhet. En vilje og evne til å ta vare på «alt vi har og alt vi er» er og vil alltid være essensiell. Er vi så ulike? Artikkelforfatteren spurte en gang mot - standsmannen Gunnar Sønsteby om han trodde at dagens ungdom ville ha gjort den samme innsatsen som han og hans generasjon gjorde, i en lignende situasjon. Svaret hans var ubetinget ja. Sønsteby var 22 år gammel da krigen kom til Norge, og involverte seg ganske umiddelbart i motstandsarbeidet. På sine eldre dager ble han en svært velkjent person for mange skoleelever, og han møtte nok flere ungdommer enn de fleste andre i hans aldersgruppe har mulighet til. Det var derfor med en viss tyngde at han kunne uttale seg også om dagens ungdom noe han alltid gjorde i positive ordelag. De unge i 1940 hadde imidlertid også vokst opp i en annen tid. Deres foreldregenerasjon hadde opplevd hvordan 1. verdenskrig herjet gjennom Europa. Norge var riktig nok ikke direkte involvert i krigshandlingene, men tanken på at noe kunne skje også her hjemme var muligens nærmere. Dessuten var det ennå ikke noe NATO som voktet stuedøra vår. Ikke noe kollektivt forsvar, som man kunne vente skulle rykke ut og forsvare landet. Norge var nøytralt ved krigsutbruddet i 1940, og ble allikevel okkupert. Kanskje følte man dermed ansvaret for å stå opp for landet mer personlig. Muligens skal man allikevel ikke legge så stor vekt på hva som svares i en slik meningsmåling. Trangen til å stå opp for og beskytte det man har kjært ligger nok latent hos de fleste av oss, og om situasjonen skulle oppstå vil vi nok gjøre det som må til. Men det kan nok allikevel være en nyttig øvelse å ta diskusjonen. Hva er verdt å forsvare for deg? Av Monica K. Mattsson Kämpe Folk og Forsvar 13

14 Trusselen fra Soldater fra en sjiamuslimsk milits holder opp flagget til IS mens de feirer at de klarte å drive IS ut av Amerli, den 1. september Foto: Scanpix Terrorgruppen Den islamske stat (IS, tidligere kalt ISIL) rykker foruroligende raskt frem i sin ferd mot et nytt kalifat. Den siste tids uroligheter sender sjokkbølger gjennom regionen, og er i ferd med å endre det politiske kartet dramatisk. Den islamske staten (IS) er en irakisk jihadist - gruppe med røtter tilbake til kampen mot den USA-ledede invasjonen av Irak i Gruppen slik vi kjenner den i dag ble imidler - tid etablert i 2013 under navnet Den islamske stat i Irak og Levanten (ISIL), men skiftet i juni 2014 navn til IS. Dette navneskiftet sammenfalt med at gruppen vant kontroll over store områder og signaliserte dermed sin oppfatning om å ha kommet nærmere målet om å danne en ny overnasjonal autoritet. IS representerer et styre- og levesett i tråd med en konservativ og ekstrem tolkning av sharia, og anser alle andre enn de som etter IS sin egen definisjon er rettroende, som vantro som må bekjempes. Lederen for IS er Abu Bakr al-baghdadi som har utnevnt seg selv til kalif og leder for verdens muslimer, med tittelen kalif Ibrahim. al-baghdadi er en irakisk teolog med utdan - nelse fra Bagdads islamske universitet. Han sluttet seg til motstanden mot USAs invasjon og okkupasjon i Han var svært aktiv i ulike militser og organisasjoner, og sto ansvar - lig for en rekke militære aksjoner. I 2004 ble al-baghdadi holdt i arrest av USAs okkupasjonsmyndigheter i Irak, men ble sluppet fri fordi han ikke ble ansett for å utgjøre en større trussel. I 2011 erklærte USA ham som en av verdens mest ettersøkte terrorist. Et nytt kalifat IS sitt mål er å opprette et nytt sunnimuslimsk kalifat, som skal fungere som sentrum for den muslimske verden. Kalifat betegnes som et styresett der lederen av staten er kalifen, og denne styreformen har blitt betegnet som det klassiske idealet i den islamske staten. Begrepet er også brukt om perioden da det islamske riket i hovedsak var samlet under én kalif; fra profeten Muhammads død og frem til slutten av Abbasidedynastiet. Kalifatet skiller seg fra sultanatet fordi en sultan kan være enhver hersker, uansett bakgrunn, og har ingen religiøs legi - timitet utover at han styrer samfunnet rett - ferdig. Tradisjonelt sett har kalifens legitimitet vært basert på at han er leder av samfunnet av troende, samt at han kommer fra Profetens stamme, Quraysh. al-baghdadi skal også være en del av Quraysh-stammen og dermed nedstamme direkte fra Profeten og være en rettmessig kalif. IS har på svært kort tid klart å få kontroll over store områder, og har nå erklært at de marsj - erer mot Bagdad, en by som historisk sett bærer en stor symbolikk for IS. Da Abbasidedynastiet tok over kalifatet i år 750, flyttet de senteret for styret fra Damaskus til Bagdad. Målet skal være at kalifatet, som skal fungere som en religiøs autoritet over alle muslimer i verden, skal omfatte Libanon, Syria, Israel, Palestina, Jordan og de sunni -dominerte regionene i Irak og sørlige deler av Tyrkia. IS kontrollerte pr. 4. september et grenseoverskridende geografisk område større enn Storbritannia, over fem millioner mennesker, byer, oljekilder, demninger og flyplasser. I tillegg har IS gjort det klart at de også kan komme til å angripe vestlige mål. Dette gjelder angrep i vestlige land, men også på vestlige mål i Midtøsten, slik henrettelsene av de amerikanske journalistene James Foley og Steven Sotloff er eksempler på. Selvfinanisert Noe av det som gjør IS så sterke, er blant annet deres evne til å være selvfinansiert. Amerikanske etterretningskilder anslår at IS kan tjene rundt 12 millioner kroner om dagen i inntekter fra oljesalg. Råoljen selges for mellom 25 og 60 dollar fatet, en betydelig billigere pris enn på verdensmarkedet. Mellommenn skaffer kjøpere og oljesalget går via Kurdistan, Syria, Tyrkia og Jordan, og oppgjøret er i kontanter eller ved byttehandel. I tillegg kommer finansiering gjennom utpressing, kidnapping, ran, avgifter og smugling. Andre ekstremistgrupperinger er avhengig av pengebidrag fra utlandet og er integrert i det internasjonale finanssystemet, noe som gjør at de også kan presses med sanksjoner, diplomati og juridiske tiltak, men IS finansieres først og fremst fra lokale kilder. Myndighetene i de kurdiske områdene har begynt å slå ned på oljesmugling, slik at IS sine oljeinntekter kanskje vil begynne å krype. Det er et viktig skritt i riktig retning, men IS tjener også godt på skattelegging av befolk - ningen i de kontrollerte områdene, samt ran, utpressing og kidnapping. Fremmedkrigere IS har på kort tid blitt kjent for helt ekstrem voldsbruk, både overfor militære motstandere og sivile. Målet er å skape frykt i befolkningen, og ved flere tilfeller har ofrene blitt plassert til offentlig skue enten korsfestet 14 Folk og Forsvar

15 IS En irakisk Peshmerga-soldat holder utkikk etter IS. Foto: Scanpix eller med avkuttede hoder på staker. Selv om al-baghdadi har utnevnt seg selv til kalif og leder for verdens muslimer, er det liten tvil om at dette er en stor overdrivelse. Det har vært en stor mobilisering mot IS, både polit - isk, militært og religiøst. Muslimske ledere i de flest land har tatt avstand fra bevegelsens forståelse av islam, og flere steder har mus - lim er brent IS sitt flagg i protest. Da en talsmann for den radikale ekstremistgruppa Profetens Ummah i august gikk ut og sa at han var tilhenger av fremgangsmåten til IS, vakte dette stor avsky blant mange mus - limer i Norge. Resultatet ble massedemonstrasjoner i flere norske byer for å vise at IS ikke taler på vegne av alle muslimer. Til tross for protester fra mange muslimer rundt om i verden, er det likevel tydelig at IS har en viss appell for noen. Et relativt stort antall frivillige fra mange land har reist til Midtøsten for å slutte seg til IS. Norsk etter - retning opplyste i august 2014 at de antok at om lag norske statsborgere hadde sluttet seg til bevegelsen. Det er også meldt om at norske borgere skal ha kjempet i kurdiske styrker mot IS. Denne bølgen av fremmedkrigere reiser også en del vanskelige spørsmål. For det første er det jo norske statsborgere som reiser ut, og det er uklart hva slags ansvar, om noe, den norske stat eller utenriksdepartementet, skal ha for disse menneskene eller deres familie om de skulle bli skadet, fengslet eller drept i utlandet. For det andre er det slik at selv om det er straffbart å verve noen til krigstjeneste for en fremmed stat, faller rekruttering til andre gruppering, som styrker eller grupper som ikke representerer en stat, utenfor straffe bestemmelsen. I tillegg kommer frykten for hva slags trussel disse fremmedkrigerne kan utgjøre når de en dag returnerer til sitt hjemland, samt et ønske om at norske soldater som deltar på oppdrag i utlandet skal være beskyttet mot angrep fra egne borgere. Regjeringen sendte i juli 2014 ut et lovforslag mot fremmedkrigere på høring, nettopp for å få bukt med noen av disse spørsmålene. Internasjonale reaksjoner IS sin ekstreme voldsbruk, samt urovekkende raske geografiske fremgang, har ført til at de vestlige land ikke lenger kun ser på IS som én av flere aktører i det lappeteppet som har vært opposisjonen i Syria. IS blir nå vurdert som en reell trussel, både for utviklingen i Midtøsten og mot Vestens sikkerhet. IS besitter moderne våpensystemer og betyde - lige finansielle midler. De utgjør dermed ikke bare en eksistensiell trussel for det politiske systemet i hele Midtøsten, som etter flere kriser på rekke og rad er svært skjørt. Overraskende for mange, har Tysklands regjering besluttet ikke bare å gi humanitær hjelp til sivile, men også bistå den kurdiske regionalregjeringen i kampen mot IS med matvarer, tepper, telt, strømaggregater, samt våpen og militært utstyr. Likevel er det liten tvil om at det å sende humanitær bistand vil være nok for å kunne klare å stoppe IS. Både diplomatisk og politisk jobbes det på spreng for å få folk til å ta avstand til IS, for å kunne minske dens legitimitet. Vel så viktig er det også å overbevise andre grupperinger som har støttet IS av rent pragmatiske årsaker, om å skifte side. Amerikanske jagerfly har foreløpig gjennomført i overkant av 100 angrep mot IS i Irak, og i en undersøkelse gjennomfør av InFact svarer hver tredje nordmann at Norge bør bidra militært i kampen mot IS. Norge har imidlertid ingen planer om å tilby USA eller Irak noen militær bistand. Ifølge statssekretær i Utenriksdepartementet Bård Glad Pedersen (H) har ikke Norge blitt spurt om å bidra mili - tært, og det er derfor ingen aktuell problemstilling. I teorien trenger det ikke by på mange utfordringer å få på plass en utvidet internasjonal militæraksjon. Fordi IS i utgangspunktet ikke har noen regionale eller internasjonale støttespillere, vil det være mulig å få på plass en FN-resolusjon som legitimerer en mer omfattende operasjon. Likevel er det lite sannsynlig at noen ønsker å gå inn med bakkestyrker i Irak, 11 år etter den USAledede invasjonen, av frykt for at det kan gjøre konflikten enda mer betent. En inter - nasjonal operasjon med spesialstyrker, etterretningsressurser, samt trening og opplæring til irakiske og kurdiske styrker, parallelt med en opptrapping av luftangrep kan imidlertid være sannsynlig. En tung militær involvering i konflikten i Irak kan fort blir brukt av radikale islamister til å øke rekrutteringen. Istedenfor en krig som kan tolkes som Vesten mot radikal islam, burde man kanskje få til en samlet muslimsk front mot IS for å demonstrere at dette er en helt ytterliggående og uakseptabel gruppering uten legitimitet. Dette synes likevel å virke vanskelig i en region som står på randen av kaos. Statsminister Erna Solberg sa under en pressekonferanse før NATO-toppmøtet i Wales i september at det viktigste er å finne en løsning i Syria, og få en inkluderende koalisjonsregjering i Irak, og at disse kan slå IS tilbake. Men IS marsjerer stadig mot Bagdad og tiden begynner å renne ut. Av Kathinka Louise Rinvik Folk og Forsvar 15

16 Kurdistan? Kurderne har ikke en selvstendig nasjonalstat. I møte med tidligere dynastier, arabiske diktatorer og nasjonalstater i Midtøsten har folkegruppen hatt tøffe tider. De siste årene har kurderne hatt vekslende grad av selvstendighet i det nordlige Irak og har vært en maktfaktor i urolighetene som har utspilt seg i landet. Drømmen om en selvstendig stat Kurdistan har vært til stede siden den kurdiske nasjonalfølelsen skjøt fart etter Sèvres-avtalen i Er krisen i Irak nå i ferd med å gjøre Kurdistan til en realitet? Bakgrunn og historikk Kurderne har en lang historie som nomadefolk og er en av de største folkegruppene i Midtøsten. På samme måte som flere sam - funn og sosiale innordninger i Midtøsten har også kurderne tradisjonelt vært knyttet opp til stamme og klan, der lojaliteten ofte har vært sterkest. Stammene er delt inn i klaner hvor overhodet kalles agha, og har sammen med religiøse ledere stor innflytelse i kur - diske samfunn. Det er i dag mellom millioner kurdere, hvor de fleste er bosatt i Tyrkia, Irak og Iran. Det bor en kurdisk minori tet på rundt i Armenia og omtrent 1-2 millioner kurdere i Syria. Kurderes identitet og historie er knyttet til et iransk oldtidsfolk, mederne, som levde i Mesopotamia for over 4000 år siden. Det geografiske området hvor kurdere bor i dag er derfor av historisk viktig betydning for dem. Selv om kurderne ikke har hatt en egen nasjonalstat har de gjennom historien hatt selvstyrte områder med kontroll over fyrstedømmer under Det persiske riket og Safavide-dynastiet, Det osmanske riket og i moderne tid. Det er blitt gjort flere forsøk på å danne en egen kurdisk nasjonalstat, men kampen om statsdannelse har blitt møtt med kraftig motstand fra nasjonalstatene Tyrkia, Irak og Iran. Den kurdiske nasjonalismen blomstret for alvor etter Den første verdenskrig hvor kravet om selvstendighet ble ønsket velkommen under Sèvres-avtalen i Frankrike i Det osmanske riket falt og Tyrkia steg frem som en nasjo nalstat i 1923 med Mustafa Kemal Atatürk i spissen, der tyrkisk identitet skulle være den bærende nasjonale identiteten. Det var derfor ikke rom for kurdiske ønsker om selv stendighet og nasjonalfølelse, og krav ene om kurdisk autonomi fra Sèvres-avtalen ble avvist. I 1946 kom det et forsøk på statsdannelse i Kurdiske peshmerga-soldater vokter FN hovedkvarteret i Erbil. Foto: Scanpix Iran, da en kurdisk republikk ble opprettet i Iran, men denne ble raskt slått tilbake av iranske militære styrker. Politiske partier og maktforhold Kurderne har flere politiske partier som ofte er spesifikt knyttet til nasjonalstaten der den kurdiske befolkningen bor i. I Tyrkia er Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK), som ble opprettet av Abdullah Öcalan i 1978, mest fremtredende. PKK kjempet en motstandskamp for opprettelsen av en uavhengig kurdisk stat i Tyrkia, som tyrkiske myndigheter slo kraftig tilbake. PKK tok så et skritt i demokratisk retning og tok avstand fra bruk av vold. I 2002 skiftet de navn til Kongressen for frihet og demokrati i Kurdistan (KADEK), som i 2003 fikk navnet Folkekongress Kurdistan (KONGRA-GEL). I Irak er det to ledende kurdiske politiske partier, Kurdistans Demokratiske Parti (KDP), grunnlagt i 1946 og Kurdistans Patriotiske Union (PUK), grunnlagt Lederen for KDP, Masoud Barzani, er i dag president i kurdernes regionale regjering (KRG), og er sønn av partiets grunnlegger og nasjonalistlederen Mustafa Barzani. Grunnleggeren av PUK er Jalal Talabani som nettopp gikk av som Iraks president i en sjiadominert regjering delt mellom sunni, sjia og kurdere. Talabani har en fortid som medlem av KDP før han grunnla PUK etter interne stridigheter. På midten av 1990-tallet brøt det ut kamper mellom de to fraksjonene etter store mot - setninger om styresett i områder Saddams soldater hadde forlatt. PUK tok over byen Erbil og KDP ba irakiske styrker om støtte, mens Iran støttet PUK i kampene. Den væpnede kampen fraksjonene i mellom tok slutt i 1998, da maktdelingen i de kurdiske områdene i Irak ble en realitet. 16 Folk og Forsvar

17 Irakere flykter fra Mosul og områdene rundt til det første checkpoint til de kurdiske sikkerhetsstyrkene, for å søke tilflukt i Erbil. Foto: Scanpix Irak Irak er landet hvor kurderne har hatt størst grad selvstyre, da det i 1970 ble opprettet en kurdisk lovgivende forsamling i byen Erbil som en autonom region. Dette var en avtale mellom kurdiske ledere og den irakiske stat. Irakiske myndigheter ville ikke gi fullstendig slipp på området, og det oppstod konfrontasjoner mellom irakiske styrker og kurdiske militssoldater (peshmergas). Da Saddam Hussein satt ved makten makten i Irak ( ) begynte forfølgelsene av kurderne for alvor. Da kurdiske militssoldater støttet Iran i krigen mot Irak satte Saddam fra 1986 inn store militære styrker mot minoritetsbefolkninger i det nordlige Irak, kalt Anfal-kampanjen. Militæroffensiven mot blant annet kurdiske områder blir av mange regnet som et folkemord, og opptil 4500 landsbyer ble rasert. Human Right Watch mener at så mange som mennesker ble drept, mens den kurdiske regjeringen i Irak mener tallet er så høyt som drepte. Militærkampanjen gikk også utover andre folkegrupper som armenere og assyrere. Da kurdiske militsstyrker erobret byen Halabja i det nordlige Irak i 1988, svarte Saddam Hussein med å angripe byen med stridsgass som førte til at flere tusen sivile døde. Det ble også store, helsemessige konsekvenser for befolkningen i ettertid. Etter Golfkrigen i 1991 startet et opprør blant sjiamuslimer i sør og kurderne i nord mot Saddam Hussein. I frykt for at historien skulle gjenta seg innførte amerikanerne og andre NATO-land en flyforbudssone over kurdiske områder, som beskyttet dem fra Saddam Husseins soldater. Flyforbudssonen gav kurderne rom for autonomi og selvstendighet i de beskyttede områdene. Kurderne har også i etterkant av USAs invasjon av Irak i 2003 oppnådd større selvstendighet i de nordlige områdene, med en grunnlovsendring fra 2005 som stadfestet kurdisk selvstyre i Nord-Irak. Som den største ikke-statlige militærstyrken i Irak, kjempet kurdiske peshmergas på koalisjonens side mot irakiske styrker. Dette førte til at kurdiske militser ble styrket, både i antall og militært utstyr som ble erobret fra irakiske soldater. Tyrkia Det bor mellom 12 og 15 millioner kurdere i Tyrkia, og kurdere er dermed Tyrkias største etniske minoritetsbefolkning. På samme måte som i Irak har kurderne gjennomlevd en brutal historie i Tyrkia. Kurdiske politikere, journalister og aktivister har blitt systematisk forfulgt gjennom 1900-tallet. Allerede ved Tyrkias selvstendighet i 1923 ble alle minoriteter i Tyrkia utsatt for tvangsassimilering i et forsøk på å skape en felles tyrkisk identitet. Denne politikken varte frem mot tallet, da en politisk liberalisering fant sted og kurdere kunne delta i det politiske liv innenfor visse rammer. Liberaliseringen strammet seg inn igjen utover 1970-tallet, da tyrkiske sikkerhetsstyrker og den kurdiske geriljagruppen PKK for alvor begynte å kjempe mot hverandre. Det resulterte i en 15 år lang borgerkrig fra 1984 til 1999, som krevde mer enn menneskeliv og medførte store strømmer av internt fordrevne flyktninger. I 1999 ble Tyrkia et kandidatland for medlemskap i EU. Det førte blant annet til at EU stilte en rekke krav til Tyrkia hva gjelder lovverket for politiske og kulturelle rettigheter. Endringene gagnet også den kurdiske minoriteten i Tyrkia, da forbudet mot det kurdiske språket ble opphevet og kurderne fikk flere politiske rettigheter. I 2011 blusset kampene mellom PKK og tyrkiske sikkerhetsstyrker opp igjen på nytt etter at PKK drepte flere tyrkiske soldater. Angrepene resulterte i at tyrkiske sikkerhetsstyrker svarte med en motoffensiv for å slå tilbake PKK. Kurdistan, håp eller virkelighet? I ønsket om å opprette en kurdisk nasjonalstat, ligger det store utfordringer. I etterkant av uroen som startet i Irak før sommeren, med ekstremistgruppen IS sitt fremtog, tok den kurdiske presidenten Masoud Barzani i juli til orde for å starte «forberedelser til å organisere en folkeavstemning om retten til selvbestemmelse», i den hensikt å opprette en selvstendig nasjonalstat, Kurdistan. I løpet av urolighetene har kurdiskkontrollerte områder økt med opptil 40 prosent. Dette er områder som ikke er internasjonalt anerkjent eller godkjent hos regjeringen i Bagdad. Kurderne er for tiden sterkt presset militært, og er i stor grad avhenging av ekstern militær hjelp for å beholde sine områder. Kampen mot IS står med andre ord nå øverst på den politiske agendaen før en eventuell folkeavstemming kan ta sted. USA er derimot ikke ensidig positive til kurdernes ønske om å løsrive seg fra Irak. Amerikanerne mener at Irak bør opptre som en samlet demokratisk enhet i en vanskelig tid, der både sunni- og sjiamuslimer så vel som kurderne bør stå samlet. Av andre stater i området er Tyrkia tvetydige i sitt standpunkt for et selvstendig Kurdistan i Irak. Myndighetene i Tyrkia maner på lik linje som USA for et samlet og sterkt Irak i kamp mot IS, mens de på samme tid bygger opp om Kurdistan i Irak økonomisk. De nordlige delene av Irak er rikt på olje og dermed også attraktivt å kontrollere for den irakiske staten. Slik situasjonen er nå, så besitter kurdiske myndigheter disse oljerike områdene, til stor forargelse for ledelsen i hovedstaden Bagdad. I november i fjor signerte Tyrkia og kurdiske myndigheter en olje- og gassavtale, mens det i år ble sluttført en oljerørledning mellom den tyrkiske byen Ceyhan og byen Kirkuk i Nord-Irak. Oljeanalytikere spår at kurdisk oljeeksport kommer til å vokse i tiden fremover og bli en viktig fremtidig inntektskilde. Kurderne går en spennende tid i møte, der kravet om selvstendighet har blitt sterkere i en region sterkt påvirket av uroligheter etter den arabiske vår. Om USA og vesten i større grad involverer seg militært i kampen mot IS vil kurderne uten tvil være de som tjener mest på det. Av mads myrbråten Folk og Forsvar 17

18 På flukt fra en region i oppløsning Ikke siden andre verdenskrig har det vært så mange flyktninger i verden som i dag. De fleste befinner seg i Midtøsten, og bidrar til å gjøre konfliktbildet i en allerede skjør region enda mer komplisert. Flere europeiske storbyer markerer i 2014 at det er 100 år siden første verdenskrig brøt ut. Fokuset ligger i stor grad på utbruddet, skyttegravene og konsekvensene krigen fikk for årene som skulle komme. Krigen fikk imidlertid ikke bare enorme konsekvenser for europakartet også Midtøsten ble merket. Den 31. oktober er det nemlig 100 år siden Det osmanske riket gikk inn i første verdenskrig på tysk side. Allerede i 1916 begynte franskmenn og briter å planlegge hva som skulle skje med de tapende parter. Britiske sir Mark Sykes og franske François Georges-Picot fikk i oppgave å planlegge et Midtøsten under fransk-britisk kontroll. Grensene ble trukket opp for å passe franske og britiske egeninteresser. Den nordlige delen til Frankrike og den sørlige til England. Hensyn til etnisitet, religion og historie ble ikke i særlig grad tatt. 100 år etter er det Midtøsten vesten tegnet opp i ferd med å falle fra hverandre. Konflikten mellom Israel og Palestina har blusset opp igjen, Irak er i full oppløsning, Syria er inne i sitt tredje år med full borgerkrig, og det murrer i både Jordan og Libanon. I tillegg er IS-jihadistene på full fremmarsj, med ønske om å viske ut grensene fra 1916 og etablere et nytt kalifat som i fremtiden skal inkludere Libanon, Syria, Israel, Palestina, Jordan og de sunni-dominerte regionene i Irak og sørlige deler av Tyrkia. Som alltid er det de sivile det går ut over når det er snakk om krig og konflikt. Ikke siden andre verdenskrig har det vært så mange flyktninger i verden som i dag. I 2013 var 51,2 millioner mennesker på flukt i verden, og det er konfliktene i Midtøsten som har bidratt til den kraftige økningen. De fleste av flyktningene i regionen befinner seg i Pakistan, Iran, Libanon, Jordan og Tyrkia, land som ikke har ressurser til å ta imot dem. Flest flyktninger kommer fra Syria, hvor om lag 5000 mennesker forlater landet daglig. Destabiliserende Den ekstreme flyktningsituasjonen i Midtøsten kan være faktoren som dytter en allerede skjør region over kanten til destabilisering. For Syrias naboer er den massive, og ikke minst konstante, bølgen av flyktninger en ekstrem belasting på samfunnet, både politisk og økonomisk. Særlig har både Libanon og Jordan, land med svak økonomi i utgangspunktet, merket et enormt press på knappe ressurser som vann, elektrisitet og subsidierte matvarer. Libanon er et land på størrelse med Telemark fylke, med litt over fire millioner innbyggere. Libanon har ikke underskrevet Den internasjonale flyktningkonvensjonen som gir flyktninger rett til beskyttelse i andre land, men har likevel holdt sine grenser åpne og siden borgerkrigen i Syria brøt ut i 2012 har litt over én million syrere funnet veien over grensen til Libanon. I tillegg huser Libanon allerede flere tusen palestinske- og irakiske flyktninger. Når et land tar imot flyktninger tilsvarende 25 % av egen befolkning, er det klart at det skaper enorme utfordringer. En ting er hva lokalbefolkningen måtte mene om det stadig økende flyktningtallet, men landets myndigheter varslet tidligere i år at de ikke er i stand til å håndtere flyktningstrømme og at landet står overfor økonomisk og politisk kollaps. I tillegg er omlag 50 prosent av alle flyktningene barn, og det vil være uvisst hva dette vil kunne ha å si for deres generasjon når de vokser opp. Det vil være mange unge som vokser opp i flyktningleirer uten tilgang på skikkelig skolegang, noe som kan skape utfordringer senere knyttet til arbeid. I tillegg kommer spørsmål om i hvor stor grad disse barna vil kunne føle noen særlig tilhørighet, eller om de vil være rotløse unge som igjen er sårbare for rekruttering til ekstreme miljøer. Flyktningproblematikken er således ikke bare noe som er en potensielt destabiliserende faktor i dag, men for årene fremover. På flukt fra IS Flyktningesituasjonen i Midtøsten ble drastisk forverret i august i år. Den islamske stat (IS, tidligere kalt ISIL) går til angrep på folk de anser som vantro blant annet alle sjiamuslimer, sunnimuslimske sufier og ulike religiøse minoriteter i sin kamp om et nytt kalifat. IS-offensiven har på bare et par måneder bidratt til at over mennesker har flyktet fra sine hjem, inkludert samtlige av innbyggerne i Iraks største kristne by, Quaraqosh. Hittil i år er 1,8 millioner mennesker blitt fordrevet i Irak. Dette har ført til en enormt krevende humanitær situasjon, som må kjempe mot Syria for å få verdenssamfunnets oppmerksomhet. Den har også skapt et stort press på den kurdiske regionen i Nord-Irak, som i tillegg til å ta imot irakiske fordrevne, allerede huser over syriske flyktninger. Fremmarsjen til IS har ført til det absurde at mens 5000 daglig flyktet ut av Syria, er det nå mange som flykter til Syria. For mange av menneskene i denne regionen er valget mellom pest og kolera en høyst aktuell problemstilling. Blant annet er det kurdiske flyktninger som strømmer over grensen til Syria på grunn av IS sine herjinger i Nord-Irak. Folkemord På 90-tallet opplevde vi ved flere anledninger at folkemordenes tid dessverre ikke var over. Det har vi dessverre også sett eksempler på fra de siste månedenes konflikter i Midtøsten. Noen av de som virkelig har lidd under IS sin Flyktningleiren Khazir midt mellom Erbil og Mosul i Irak ble tatt av IS den 7. august. De mange tusen iraksiske og arabiske flyktningene måtte flykte fra leiren som nå står tom. Foto: Scanpix 18 Folk og Forsvar

19 fremmarsj er kurdiske flyktningene fra den religiøse minoriteten yezidiene. I midten av august ble det rapportert om flere tilfeller av massehenrettelser av de som ikke konverterte til islam. Blant andre seniorrådgiver Cecilie Hellestveit ved International Law and Policy Institute har gått ut og sagt at alle varsellampene for folkemord blinker. Betegnelsen folkemord kan ifølge FNs folkemordskonvensjon av 9. desember 1948 blant annet brukes om drap begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan. Det er liten tvil om at IS ønsker å utrydde alle som de definerer som vantro. I tillegg til denne ideologiske begrunnelsen, kan det også tenktes at det finnes en taktisk forklaring. IS har et ønske om å vise for omverdenen hvor brutale de er, og det er lettere å angripe små grupperinger. Mange av bildene og voldshandlingene som det rapporteres om fra områdene IS rykker frem i, minner urovekkende mye om hendelsene i Rwanda i Om lag kristne og yezidier flyktet opp i fjellene da byen Sinjar ble erobret av IS. I stekende varme og uten tilgang på mat og vann var fjellet delvis omringet. USAs president Barack Obama igangsatte amerikanske luftangrep i Nord-Irak for å beskytte amerikanske borgere og avverge et folkemord på yezidiene. Dette skal ha gjort det mulig for kurdiske styrker å åpne en fluktvei ned fra fjellet. Noen samlet internasjonal innsats ser imidlertid foreløpig ut til å utebli. Min fiendes fiende Fremmarsjen til IS har bidratt til å komplisere konfliktene i Midtøsten på en helt ny måte. Det er ikke lenger snakk om kun borgerkriger, opprør og lignende på det nasjonale plan, men også en regional og internasjonal trussel. Dagens situasjon er at stater som allerede sliter med interne konflikter også er nødt til å håndtere den stadig større trusselen fra IS. Måten disse to nivåene håndteres på kan få store konsekvenser for det Midtøsten vi vil ha i fremtiden. Det er lett å tenke at min fiendes fiende er min venn, men man skal vokte seg litt for å trekke slike slutninger. Det er liten tvil om at IS regnes som hovedfienden, og at det er viktig å sørge for at en slik ekstrem gruppering ikke får kontroll over hele regionen. Dette har imidlertid ført til at tidligere fiender, som al-assads regime i Syria, plutselig går over til å bli en medspiller i kampen mot IS. USA har allerede samarbeidet med kurderene og hjulpet Bagdad i kampen mot IS, men inntil nylig var bare tanken på å stå sammen med al-assad utenkelig. Dilemma går ut på at bombing av IS indirekte kan sees som en støtte til al-assad-regimet man har håpet at opposisjonen skal klare å fjerne. 26. august oppfordret imidlertid den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov vestlige regjeringer å samarbeide med al-assad mot IS. Syrias utenriksminister Walid Muallem kom kort tid etter ut med en invitasjon til USA om nettopp dette, og så kom nyheten om at USA allerede overvåker det syriske luftrommet med droner Medlemmer av den religiøse minoriteten yezidier på flukt ned fra Sinjar-fjellet. Foto: Scanpix for å kartlegge IS sine militære posisjoner. USA, Albania, Canada, Kroatia, Danmark, Italia, Frankrike og Storbritannia har forpliktet seg til å bistå kurderne med nødvendige våpen og utstyr. Det er de ulike Peshmergastyrkene, de kurdiske irregulære militære enhetene, som etter mye interne stridigheter nå har samlet seg i kampen mot IS i Nord- Irak. Pershmerga-styrkene fikk imidlertid selskap av geriljakrigere fra Kurdistans Arbeiderparti (PKK) i august, en militær- og politisk organisasjon som av både EU og NATO regnes som en terrororganisasjon. Her har man da ikke bare havnet i en situasjon hvor en terrororganisasjon er blitt en alliert, men i tillegg oppstår dilemmaet om hva disse geriljakrigerne vil gjøre med de toppmoderne våpnene de blir forsynt med, den dag IS forhåpentligvis er nedkjempet. Av Kathinka Louise Rinvik Folk og Forsvar 19

20 Operasjon «Active En Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 igangsatte NATO Operation Active Endeavour (OAE) som en artikkel 5-operasjon. 13 år senere er operasjonen fortsatt aktiv og har gitt NATO svært mange nyttige erfaringer. Operasjonen ble igangsatt i oktober 2001, med mål om å bekjempe terrorisme og å bidra til å hindre terroraktivitet i Middelhavet. Operasjonen er for tiden NATOs eneste artikkel- 5-operasjon som fokuserer på anti-terrorisme, og den har som mål å demonstrere NATOs solidaritet, bidra til å avskrekke og forstyrre terroraktivitet i Middelhavet. Under Operation Active Endeavour har NATO-skip patruljert Middelhavet og overvåket fraktruter for å bidra til å avskrekke, forsvare, avbryte og beskytte mot terroraktivitet. Operasjonen ble utviklet fra NATOs umiddelbare oppdrag etter terrorangrepene, og har vært såpass suksessfull at den stadig har blitt videreført. Ettersom Alliansen også har videreutviklet sin rolle i kampen mot terrorisme, har operasjonens mandat blitt vurdert jevnlig og ansvarsområdet utvidet. Den erfaringen som NATO fått fra Operasjon Active Endeavour har gitt de allierte en unik ekspertise når det kommer til avskrekking av maritim terroristaktivitet i Middelhavet. Denne kompetansen er relevant for en større inter - nasjonal innsats for å bekjempe terrorisme, men Alliansen har også fått nyttige erfaringer om spredning og smugling av masseødeleggelsesvåpen, samt styrket samarbeidet med land utenfor NATO og sivile etater. Målet med operasjonen og dens nåværende funksjoner er å holde havet trygt og å beskytte skipsfarten. Middelhavets travle handelsruter må holdes åpne, dette er svært viktig for Europas handel og sikkerhet. Ikke minst har området en viktig rolle når det gjelder energiforsyningen. Hele 65 prosent av all olje og naturgass som for brukes i Vest-Europa transporteres gjennom Middelhavet hvert år. På havbunnen går det også viktige rørledninger som forbinder Libya Italia og Marokko Spania. Av denne grunn, er NATO-skip satt til systematisk å overvåke flaskehalser og havner over hele Middelhavet. Oppdraget Siden april 2003 har NATO systematisk drevet sporing og kontroll av mistenkelige fartøyer og til tider anmodet om å inspisere skip. Disse bordingene skjer med samtykke fra skipenes kapteiner og flaggstater, i samsvar med folke - retten. Hensikten med bording og inspeksjoner av fartøyer er å motvirke spredning av våpen og hindre utviklingen av terrorbevegelser. Det som skjer i praksis er at handelsskip som passerer gjennom det østlige Middelhavet er overvåket av NATOs sjøenheter og blir bedt om å identifisere seg og sin aktivitet. Denne informasjonen blir så rapportert til MARCOM, NATOs Maritime Commando i Northwood, Storbritannia. Hvis noe virker uvanlig eller mistenkelig, kan grupper på 15 til 20 fra et NATO-skip gå ombord i det mistenkte fartøyet for å inspisere dokumentasjon og last. NATO-personell kan også velge å formidle denne informasjonen til aktuelle politimyndigheter på fartøyets neste anløpshavn. Det mistenkte fartøyet blir skygget til havn, eller til den går inn i et lands territorialfarvann. NATOstyrken har hittil kontrollert over handelsskip og gått om bord på over 162 mistenkelige fartøyer. Mens mandatet til Active Endeavour er begren set til å avskrekke, forsvare, forstyrre og beskytte mot terrorrelatert aktivitet, har operasjonen også hatt en synlig effekt på sikkerhet og stabilitet i Middelhavet, noe som er gunstig for handel og økonomisk aktivitet. NATO-skip og helikoptre har også ved flere anledninger reddet sivile på oljerigger i pro - blemer og på skip i havsnød. Noen eksempler på dette finner vi i desember 2001, da 84 arbeidere ble evakuert fra en oljerigg i kraftig vind og tung sjø, og i januar 2002 da kvinner og barn ble reddet fra et synkende skip. Det er også eksempler på at personell fra NATOfartøyene har hjulpet til med å reparere skader på skrog eller fremdriftsanlegg. I august og september 2004 valgte NATO å stille Operasjon Active Endeavour til rådighet for å støtte den greske regjeringen med å sikre en for - svarlig maritim sikkerhet i forbindelse med de olympiske og paralympiske leker. Den såkalte Task Force Endeavour gjennomførte overvåking, tilstedeværelse og bordingsoperasjoner i internasjonalt farvann rundt den greske halv - øya med marinestyrker, støttet av maritime patruljefly og ubåter i samarbeid med den greske kystvakten. Siden oktober 2001 har NATO-skip patruljert Middelhavet og overvåket skipstrafikken. Ved behov er det iverksatt tiltak mot mistenkelige skip. Tilpassede bordingsoperasjoner er avgjør - ende for en vellykket videreføring av operasjonen. Operasjonen ble i mars 2003 utvidet til også å gi eskorte gjennom Gibraltar-stredet til ikkemilitære skip fra Alliansens medlemsland. Denne utvidelsen av oppdraget er designet for å bidra til å forhindre terrorangrep som det utenfor Jemen (på USS Cole i oktober 2000) og på den franske oljetankeren Limburgtwo i Området ble ansett spesielt sårbare fordi stredet er svært smal og ca 3000 kom - mersielle fartøyer passerer gjennom daglig. Til sammen 488 skip ønsket slik eskorte av NATO skip fra mars 2003 til mai Bredt samarbeid Det økte NATO-nærværet i Middelhavet har også forbedret Alliansens sikkerhetssamarbeid med de syv landene i middelhavsregionen Algerie, Egypt, Israel, Jordan, Mauritania, Marokko og Tunisia. Dette programmet Middelhavsdialogen ble startet i 1995 for å bidra til regional sikkerhet og stabilitet og for å oppnå bedre gjensidig forståelse mellom NATO og dens middelhavspartnere. Middelhavslandene har også sterkt fokus på trus s - elen om terrorisme, og har allerede samarbei- 20 Folk og Forsvar