Vegetasjonsone: sørboreal 40% (ca 170daa) boreonemoral 60% (ca 260daa) Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk

Transkript

1 Pilterudelva Verdi: 5 Referanse: Hofton, T. H Naturverdier for lokalitet Pilterudelva, registrert i forbindelse med prosjekt Kalkskog NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink til alle bildene fra lokaliteten: Referansedata Fylke: Buskerud Prosjekttilhørighet: Kalkskog 2018 Kommune: Modum Inventør: THH H.o.h.: moh Vegetasjonsone: sørboreal 40% (ca 170daa) boreonemoral 60% (ca 260daa) Areal: 427 daa Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag Området ligger i de bratte nordøstvendte liene sør for Tyrifjorden øst i Modum kommune. Av 722 daa undersøkelsesområde er 427 daa avgrenset, bestående av selve den markerte Pilterudkløfta med sidekløfta Stulardalen, samt ei nordvendt liside under Keiåsen. Berggrunnen er i hovedsak kambrosilurisk kalkstein. Kløfta er kronglete og brattlendt, med mye berg og rasmark, og elva faller stedvis bratt med flere fossefall. Rike skogtyper er nesten heldekkende, men vegetasjon og skogtyper varierer mye. Som vanlig i øst-vest-gående kløfter går hovedskillet mellom sol- og skyggeside. Generelt dominerer gran, stedvis som nesten ren granskog (særlig på den humide skyggesida og indre del), men vanligere er en heterogen blandingsskog med stor treslagsblanding og mye lauvtrær, i nedre del med mye alm og ask (stedvis dominerende). Lågurtskog og kalklågurtskog er vanligst, i dalbunnen også en del høgstaudeskog, og på skyggesida innerst noe blåbærskog. Tilnærmet hele solsida av kløfta har tørr og varm kalkskog, både kalkgranskog, kalkfuruskog (svært tørt, brattlendt, noe åpne kalkberg), og blandingsskog med mye lauvtrær. Lia under Keiåsen har homogen, optimalt utviklet, grunnlendt kalkgranskog, mye på karstberg (mest av moserik, karplantefattig utforming). Skogen i lisidene omkring er sterkt preget av bestandsskogbruket, og domineres av gran-kulturskog i tidlig og sein optimfase. Der terrenget har vært tilgjengelig er det hogd også ned i kløfta, og det står mye middelaldrende skog både helt ut til kløftekanten på sørsida, et stykke innover nederst i kløfta, og i sidekløfta Stulardalen. Dette er hovedsakelig «rotete» skog med rikelig lauvtrær på rik mark. Skogen i selve kløfta og på mesteparten av den meget bratte solsida er derimot mer eller mindre gammel, til dels uvanlig gammel. Strukturen er ofte heterogen og opprevet (naturskogstilstand kombinert med rike skogtyper og kronglete, bratt terreng). Grove trær av både gran, furu og lauvtrær (inkl. ask og alm) er vanlig, og det er rikelig med dødved, i midtpartiet god spredning på nedbrytningstadier inkl. pillråtten dødved av både gran og furu. Den nordvendte kalkgranskogs-lisida i sørøst er i hovedsak kompakt eldre skog i sein optimalfase, men et mindre parti i øvre del har relativt gammel skog med dødvedkonsentrasjon. Helt nylig (2018) er det gjort en stor snauhogst i nedre del av denne lia, der det er hogd optimalt utviklet kalkgranskog av samme type som kjerne 5. Artsmangfoldet er meget rikt, særlig av vedsopp og mykorrhizasopp, men også karplanter og (høyst trolig) moser, i mindre grad lav. Hittil er 27 rødlistearter påvist (3 EN, 9 VU, 14 NT, 1 DD) 4 karplanter (3 VU, 1 NT), 2 moser (1 VU, 1 NT), 4 jordboende sopp (1 VU, 3 NT), 13 vedsopp (3 EN, 3 VU, 6 NT, 1 DD), 4 lav (1 VU, 3 NT). Dette er et nasjonalt høyt tall for skogområder av såpass lite areal som 427 daa (og blant det høyeste som er kjent i regionen), men særlig av kalkgranskogs-mykorrhizasopp finnes opplagt langt flere. Området har meget høye naturverdier. Her er sjeldne kombinasjoner pakket tett sammen: velutviklet lavlands-kalkbekkekløft (med tilhørende variasjonsbredde fra humid kløfteskog til ekstremtørr solsideskog), gammel lavlands-naturskog av gran og delvis furu og edellauv, optimalt utviklet kalkgranskog, svært tørr kalkfuruskog med kalkberg, rik edellauvskog. Kjerneområder av høy verdi dekker storparten av arealet. Rødlistede naturtyper dekker mye areal: kalkgranskog (VU), kalk- og lågurtfuruskog (VU), frisk rik edellauvskog (NT), høgstaude-edellauvskog (VU), høgstaudegranskog (NT), svært tørkeutsatt sørlig kalkberg (NT), så vidt fosseberg (VU). Viktige skogvernmangler oppfylles i høy grad. I negativ retning trekker en del middelaldrende skog etter tidligere snauhogst, men dette er restaurerbart. Svært negativt er snauhogst 2018 av optimalt utviklet kalkgranskog, som både har redusert arealet skog av høy naturverdi, og gjort avgrensningen vesentlig dårligere. De nordvendte liene sør for Tyrifjorden er en kjerneregion for kalkgranskog og (i enda større grad) for kambrosilur-kalk-bekkekløfter i Norge, med store arealer slike naturtyper. Storparten er imidlertid hardt påvirket av bestandsskogbruket, og hogstflater, ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer. Pilterudelva er et av få gjenværende større områder med mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Selve kløfta, inkl. solsida, tilhører toppsjiktet av kambrosilur-kalk-kløfter i regionen (og i landet). Pilterudelva (inkludert Keiåsen N) vurderes som nasjonalt verdifullt (verdi 5). Feltarbeid Området ble i kalkskogsprosjektet undersøkt av Tom H. Hofton (BioFokus) og Feltarbeidsforholdene var gode begge dager. Storparten av området ble befart, men mye bratt terreng særlig i kløfta (vanskelig tilgjengelig, en del steder stupbratt) kombinert med komplekse naturforhold og tett konsentrasjon av viktige elementer, gjør at området er meget tidkrevende å undersøke, spesielt mht. arter. Området vurderes som relativt godt undersøkt mht. generelle parametre (skogtyper, vegetasjonstyper, skogstruktur og

2 avgrensning), men med noen «hull» i de bratteste delene av kløfta. Artsdokumentasjonen er dermot i beste fall middels. Det er gjort ganske mye artsundersøkelser i selve kløfta tidligere (se under), noe som avhjelper behovet for artsundersøkelser der en god del. Viktigste mangler er jordboende sopp, som utvilsomt er (meget) artsrik i området, både i kløfta og i kalkgranskogen på Keiåsen. Det var i utgangspunktet planlagt grundige soppundersøkelser i området, men siden soppsesongen 2018 ble svært dårlig i distriktet, var dette ikke mulig å gjennomføre. Utvelgelse og undersøkelsesområde Undersøkelsesområdet inngår i tematisk kartlegging av kalkskog og områder med potensial for kalkskog og beslektede rike skogtyper i Buskerud (kalkskogsprosjektet), i regi av Miljødirektoratet og Fylkesmannen i Buskerud. Dette er en del av systematiske naturfaglige undersøkelser av de biologisk viktigste og høyest prioriterte skogtypene i Norge. Oppdragsgivers definerte undersøkelsesområde besto av et 722 daa stort område, bestående av praktisk talt hele Pilterudkløfta samt mye av de nordvendte liene på sørsiden opp til Keiåsen. Utvelgelsen er basert på innspill til Fylkesmannen, ut fra på naturfaglig forhåndskunnskap om området og antatt høyt potensial for betydelige naturverdier. Pilterudkløfta er bl.a. nevnt som potensielt høy verdi i en forstudie av bekkekløfter i Buskerud (Hofton 2007). Tidligere undersøkelser Basert først og fremst på fiskeundersøkelser i regi av Fylkesmannen (Fylkesmannen i Buskerud 2001) er det opprettet en naturtypelokalitet BN «viktig bekkedrag» med A-verdi langs selve Pilterudelva (vannstrengen) (reg. dato ) (Naturbase 2019). Områdebeskrivelse og verdibegrunnelse er tynn, og naturtypene og de store naturverdiene knyttet til skogen og kløftemiljøet, er nesten ikke nevnt: «Innledning: Pilterudelva munner ut ved Pilterud på Øst-Modum. På vei ned fra Øst-Åsen går elva gjennom et kalkrikt berggrunnsområde. Området rundt elva er svært ulendt og frodig. På sørsiden av elva er det hugget for noen år siden. I bratta på nordsida er det rasmark og natur/urskog (se lokalitet Pilterud nord). Det er skogholt med edelløvskog og strutseving i feltsjiktet. Elva er preget av store steiner og blokker. Oppgangshinder for ørret ca. 600 meter fra fjorden. Pilterudelva kommer fra store myrområder i nordre del av Finnemarka. Elva kan få ganske stor vannføring, og bunnsubstratet er for en stor del grov stein og blokker. Stedvis er det imidlertid egnet gytesubstrat. Fisken kan vandre m opp i elva, men blir delvis hindret av en kulvert under riksveien, ca. 100 m fra utløpet til fjorden. Det er registrert mye småfisk og gytefisk under el-fiske. Artsmangfold: I Pilterudelva ble det funnet ørretunger av alle årsklasser, både nedstrøms og oppstrøms kulverten under riksveien. Ørretbestanden ble karrakterisert som tynn i I november 1999 ble det under stamfiske registrert oppgang av ørret på 0,5-1 kg, overveiende hannfisk. Det ble fanget noen gytefisk som til sammen resulterte i 0,2 kg rogn.kulverten under riksveien så ikke ut til å være noe vesentlig vandringshinder ved høy vannføring i elva. Det ble høsten 2001 utført et nytt fiske i elva. Det ble funnet en livskraftig bestand av ørret med ungfisk i alle aldre i store deler av bekken. Det ble også fanget gytefisk i 1999 og 2001 et par hundre meter ovenfor kulverten. Høsten 2001 ble det dessuten fanget gytefisk flere steder lenger opp i elva og det kan virke som gytefisk vandrer lengre opp i elva enn tidliger antatt.«mis-figurer dekker storparten av selve kløfta (dalbunnen og solsida), mens det ikke er MiS-figurer på sørsiden (heller ikke kalkgranskogen under Keiåsen) (Skogportalen/Kilden (NIBIO 2019)). Thure Lund har skrevet lokalfloraer for Modum, Sigdal og Krødsherad. I sin bok om floraen i Modum (Lund 1988), trekker han ofte fram Østmodum som et svært planterikt område, betinget av de kalkrike kambrosiluriske bergartene. Han nevner en rekke kalkkrevende og sjeldne arter fra Østmodum. Mange av disse opplysningene ligger ikke i Artskart (2019), og er generelt grovt stedfestet i boka. Eneste stedfestede omtale av Pilterudelva/Pilterudkløfta er på s. 67: «Fra gamle iakttagelser er det også funnet bregnen fjellok ved Svarverud og i Pilterudkløfta på Østmodum (Prof. Per Størmer 1961).» Pilterudkløfta har vært ganske mye besøkt av artskartleggere siden 1960-tallet, særlig av botanikere, og det ligger ganske mange funn i Artskart (2019) fra området. Dette er besøk av Torstein Engelskjøn (karplanter), Leif Ryvarden og (sopp, bl.a. snømykkjuke Trechispora candidissima), Trond Schumacher m.fl (sopp), Terje Bjørnland m.fl og (tåresneglehatt Limacella guttata), Thure Lund og (karplanter), Finn Wischmann (127 karplanteposter), Marius von Glahn (fugl), Kendt Myrmo (fugl). I perioden har Jon Trygve Johnsen gjort ganske omfattende artsundersøkelser i selve kløfta, først og fremst av vedboende sopp (men også jordboende sopp, karplanter og lav), og funnet en lang rekke interessante og sjeldne arter. Han har også nevnt området i et notat om potensielt verdfulle skogområder i søndre Buskerud (Johnsen upublisert). Beliggenhet Området ligger i nedre del av de bratte nordøstvendte liene på sørsiden av Tyrifjorden, opp for Pilterud lengst øst i Modum kommune. Naturgrunnlag Topografi Området består av den markerte øst-nordøstvendte bekkekløfta til Pilterudelva, med sidekløfta Stulardalen på sørsiden, samt ei bratt nordvendt liside under Keiåsen på sørsida av kløfta. Pilterudelva er ei av en rekke bekkekløfter som har skåret seg ned i de lange bratte lisidene som strekker seg langs hele sørsiden av Tyrifjorden, rundt Finnemarka. Elva danner

3 her ei øst- til nordøstvendt, markert og velutviklet bekkekløft. Fra sør faller sidekløftene Stulardalen og Alerbekken ned i hovedkløfta. Dalbunnen er generelt bratt, og elva faller dels i raske stryk, dels i «slake» fossefall, enkelte tilnærmet frittfallende fosser finnes også. Kløfterelieffet er ganske lavt på skyggesida (10-40 høydemeter), vesentlig høyere og brattere på solsida (50-80 høydemeter). Kløftesidene er ujevne og (meget) bratte (særlig på solsida), med mye bergvegger og skrenter, stedvis også noe rasmark. Geologi Området ligger på kalkrike kambrosiluriske bergarter, som i de bratte liene langs Tyrifjorden ligger lagvis fordelt. Ifølge NGU (2019) ligger nesten hele området på fossilrik kalkstein, kalkholdige leirsteinslag, knollekalk og skifer med kalkknoller. Løsmassedekket er tynt avsatt i hele området. Klima Området ligger i boreonemoral og sørboreal bioklimasone (BN, SB), i overgangen mellom svakt oseanisk (O1) bioklimaseksjon og overgangsseksjonen (OC). Topografien gjør at lokalklimaet varierer svært mye, fra utpreget tørt og varmt oppe i den solvendte nordsida av kløfta, til stabilt humid og skyggefullt nede i kløftebunnen. Vannføringen i elva er for lav i tørkeperioder til at fossene skaper grunnlag for fosserøyksamfunn. Vegetasjon og treslagsfordeling Rike skogtyper er nesten heldekkende, men vegetasjon og skogtyper varierer mye. Som vanlig i øst-vest-gående kløfter går hovedskillet mellom sol- og skyggeside. På den humide skyggesida og i indre del er det stedvis nesten ren granskog, men vanligere er heterogen blandingsskog med stor treslagsblanding og mye lauvtrær. Lågurtskog og kalklågurtskog er vanligst, men langs elva er det også en del usammenhengende høgstaudeskog (stedvis strutsevingdominert på små flater), og på skyggesida innerst noe blåbærskog. Nederst er det stedvis nesten ren edellauvskog langs elva høgstaude-edellauvskog med alm, ask, gråor, oppe i skrenten lågurt-edellauvskog med hassel, alm, noe lind, og på skyggesida et felt nesten ren askeskog men med oppslag av ung gran (middelaldrende skog, delvis suksesjon etter hogst). Tilnærmet hele solsida av kløfta har tørr og varm kalkskog, både kalkgranskog (mest en svært bratt type på løst, tørt jordsmonn, men også mer stabil mose- og karplanterik utforming finnes), kalkfuruskog (svært tørt, brattlendt, med noe åpne kalkberg), og blandingsskog med mye lauvtrær. Lia under Keiåsen har homogen, optimalt utviklet, grunnlendt kalkgranskog, mye på karstberg (mest av moserik, karplantefattig utforming). Skogstruktur og påvirkning Skogen i lisidene omkring er sterkt preget av bestandsskogbruket, og domineres av gran-kulturskog i tidlig og sein optimfase, samt nyere hogstflater. Der terrenget har vært tilgjengelig er det hogd også ned i kløfta, og det står mye middelaldrende skog både helt ut til kløftekanten på sørsida, et stykke innover nederst i kløfta (inn til kjerne 1), og i sidekløfta Stulardalen. Dette er hovedsakelig «rotete» skog med rikelig lauvtrær og edellauvtrær på til dels svært rik mark. Skogen i selve Pilterudkløfta og på mesteparten av den meget bratte solsida er derimot mer eller mindre gammel, til dels uvanlig gammel. Strukturen er ofte heterogen og opprevet (naturskogstilstand kombinert med rike skogtyper og kronglete, bratt terreng). Grove trær av både gran, furu og lauvtrær (inkl. ask og alm) er vanlig, og det er rikelig med dødved, i midtpartiet dessuten god spredning på nedbrytningstadier inkl. pillråtten dødved av både gran og furu. Her står også en del grov, gammel, solsvidd furu. Gammelskog med både gammel levende furu og pillråtne dødvedrester av furu, er meget sjelden i regionen. Den nordvendte kalkgranskogs-lisida under Keiåsen er i hovedsak kompakt eldre skog i sein optimalfase, med trær av moderat alder og dimensjon, og med lite dødved. Unntaket er øvre østre del av lia (både nedenfor og ovenfor veien), samt partiet ut mot Stulardalen, som har (svak) naturskog i aldersfase med eldre og grøvre trær og en god del læger i tidlige og midlere nedbrytningsstadier. Helt nylig (trolig vinter-vår 2018) er det gjort en stor snauhogst i nedre del av lia mellom Keiåsen og Pilterudkløfta, der det er hogd optimalt utviklet kalkgranskog av samme type som kjerne 5. Flere steder ses karstberg og kalksteinsblokker stikkende opp i hogstflata og driftsveikantene. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Pilterudelva. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Pilterudelva Naturtype: Skogsbekkekløft - Lavlands-granbekkekløft på Østlandet BMVERDI: A Areal: 122,7daa Innledning: Beskrivelse utarbeidet av Tom H. Hofton (BioFokus), basert på eget feltarbeid og ifbm. tematisk kartlegging av kalkskog og beslektede skogtyper i Buskerud (oppdrag for Fylkesmannen i Buskerud og Miljødirektoratet), samt diverse opplysninger på Artskart (2019) (spesielt av Jon Trygve Johnsen). Definisjon og verdisetting følger DN-håndbok 13 (siste reviderte faktaark), rødlistestatus Rødlista for arter 2015 (Henriksen & Hilmo (2015) og Rødlista for naturtyper 2018 (Artsdatabanken 2018). Lokaliteten inngår i det større undersøkelsesområdet «Pilterudelva», for ytterligere detaljer, se dette på Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten omfatter selve den markerte bekkekløfta til Pilterudelva på Øst-Modum, avgrenset mot andre

4 naturtypelokaliteter oppe i den bratte og tørre solsida av kløfta, og ungskog på sørsiden. Berggrunn: Ifølge NGU (2019) hovedsakelig kambrosilurisk kalkstein. Bioklimaregion: sørboreal og boreonemoral svakt oseanisk/overgangsseksjon (SB/BN-O1/OC). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som skogsbekkekløft» (utf. lavlands-granbekkekløft på Østlandet og en mindre andel lavlands-lauvskogsbekkekløft). Kløftetopografien er velutviklet, med markert og trang dalbunn, bratte skråninger, mye bergveggger (kalkrike, dels knollekalk), og bratt fall i elva med raske stryk og fossefall. Lokalklimaet i dalbunnen er humid, men vannføringen er for lav i tørkeperioder til at fossene skaper grunnlag for fosserøyksamfunn. Rike skogtyper er nesten heldekkende, men vegetasjon og skogtyper varierer mye. Som vanlig i øst-vest-gående kløfter går hovedskillet mellom sol- og skyggeside. På den humide skyggesida og i indre del er det stedvis nesten ren granskog, men vanligere er heterogen blandingsskog med stor treslagsblanding og mye lauvtrær. Lågurtskog og kalklågurtskog er vanligst, men langs elva er det også en del usammenhengende høgstaudeskog (stedvis strutsevingdominert på små flater), og på skyggesida innerst noe blåbærskog. Nederst er det stedvis nesten ren edellauvskog langs elva høgstaude-edellauvskog med alm, ask, gråor, oppe i skrenten lågurt-edellauvskog med hassel, alm, noe lind, og på skyggesida et felt nesten ren askeskog (middelaldrende skog, delvis suksesjon etter hogst). Bruk, tilstand og påvirkning: Skogen i selve kløfta og på mesteparten av den meget bratte solsida er mer eller mindre gammel, til dels uvanlig gammel. Strukturen er ofte heterogen og opprevet (naturskogstilstand kombinert med rike skogtyper og kronglete, bratt terreng). Grove trær av både gran, furu og lauvtrær (inkl. ask og alm) er vanlig, og det er rikelig med dødved, i midtpartiet god spredning på nedbrytningstadier inkl. pillråtten dødved av både gran og furu. Skogen i lisidene omkring er sterkt preget av bestandsskogbruket, og domineres av gran-kulturskog i tidlig og sein optimfase. Der terrenget har vært tilgjengelig er det hogd også ned i kløfta, og det står mye middelaldrende skog både helt ut til kløftekanten på sørsida, et stykke innover nederst i kløfta, og i sidekløfta Stulardalen. Dette er hovedsakelig «rotete» skog med rikelig lauvtrær på rik mark. Artsmangfold: Artsmangfoldet er variert og meget rikt, med mange kravfulle og sjeldne arter innen mange artsgrupper og økologiske elementer, og med en særegen blanding av artsgrupper som er nokså typisk for artsrike bekkekløfter. Dette omfatter både kalkbarskogsarter, edellauvskogsarter, gammelnaturskogsarter og bekkekløftarter, og både karplanter, moser, jordboende sopp og vedsopp, i mindre grad lav. Karplantefloraen har stort utvalg av både kalkbarskogsarter, edellauvskogsarter, kalkbergarter, og dessuten innslag av bekkekløftarter og enkelte fjellplanter. Påvist er bl.a. marisko (NT), barlind (VU), fjell-lok, kalktelg, murburkne, grønnburkne, taggbregne, junkerbregne, nakkebær, geitved, tannrot, myske, bakkemynte, leddved, kranskonvall, kjempesvingel. Jordboende sopp er nesten ikke undersøkt, men potensialet er stort, både av mykorrhizasopp og moldjordsarter. Vedsoppfungaen er påvist meget rik, spesielt på gran, i mindre grad på edellauvtrær, påvist er bl.a. grankullskorpe (Camarops tubulina) (NT), rosenkjuke (Fomitopsis rosea) (NT), rynkeskinn (Phlebia centrifuga) (NT), dynekjuke (Perenniporia subacida) (EN), pastellkjuke (Rhodonia placenta) (EN), prikkporekjuke (Skeletocutis jelicii) (EN), bølgekjuke (Spongiporus undosus) (NT), snømykkjuke (Trechispora candidissima) (DD), skorpepiggsopp (Gloiodon strigosus) (NT), almekullsopp (Hypoxylon vogesiacum) (NT). Moser er mangelfullt undersøkt, men opplagt rik, særlig på kalkberg og edellauvtrær, men også bra potensial på læger hittil påvist bl.a. svøpfellmose (Neckera pennata) (VU) på lauvtrær. Lavfloraen virker ikke like spesiell, men det er potensial for interessante arter særlig på gamle edellauvtrær og på kalkbergvegger. Det er mye skjegglav på trærne, innerst i juvet bl.a. sparsomt gubbeskjegg (Alectoria sarmentosa) (NT) og sprikeskjegg (Bryoria nadvornikiana) (NT). Fremmede arter: Ingen kjent. Del av helhetlig landskap: De nordvendte liene sør for Tyrifjorden er en kjerneregion for kalkgranskog og (i enda større grad) for kambrosilur-kalk-bekkekløfter i Norge, med store arealer slike naturtyper. Storparten er imidlertid hardt påvirket av bestandsskogbruket hogstflater, ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Pilterudelva er et av få gjenværende litt større områder med mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Selve kløfta, inkl. solsida, tilhører toppsjiktet av kambrosilur-kalk-kløfter i regionen (og i landet). Verdivurdering: Pilterudkløfta kombinerer en rekke ulike egenskaper som hver for seg er godt utviklet, men særlig i kombinasjon gir meget store naturverdier. Dette er ei markert og velutviklet bekkekløft på kambrosilurisk kalkstein, med mye rik granskog, lauvskog og blandingsskog (inkl. kalkgranskog og rik edellauvskog), kalkbergvegger, gammelskog med mye dødved og god kontinuitet, og et meget rikt artsmangfold med kravfulle og sjeldne arter. Kalkskogskløfter med gammelskog i kambrosilurområdet i Oslo-feltet er en svært spesiell og verdifull naturtype, og Pilterudkløfta tilhører toppsjiktet av slik natur i Norge. Lokaliteten inngår i et tett kompleks av verdifulle lokaliteter (gunstig landskapsøkologisk kontekst). Hittil er påvist 17 rødlistearter (3 EN, 4 VU (inkl. alm, ask), 9 NT, 1 DD), betydelig flere finnes utvilsomt. Rødlistede naturtyper: kalkgranskog (VU), kalk- og lågurtfuruskog (VU), høgstaude-edellauvskog (VU), frisk rik edellauvskog (NT), samt fragmenter av høgstaudegranskog (NT), svært tørkeutsatt sørlig kalkberg (NT), fosseberg (VU). Lokaliteten oppnår ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten samlet verdi svært viktig (A). Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene ivaretas og videreutvikles best om området tillates naturlig dynamikk. Det er ikke behov for skjøtsel. 2 Pilterudelva solside indre Naturtype: Kalkbarskog - Kalkgranskog BMVERDI: A Areal: 27,4daa Innledning: Beskrivelse utarbeidet av Tom H. Hofton (BioFokus), basert på eget feltarbeid ifbm. tematisk kartlegging av kalkskog og beslektede skogtyper i Buskerud (oppdrag for Fylkesmannen i Buskerud og Miljødirektoratet), samt diverse opplysninger på Artskart (2019) (spesielt av Jon Trygve Johnsen). Definisjon og verdisetting følger DN-håndbok 13 (siste reviderte faktaark), rødlistestatus Rødlista for arter 2015 (Henriksen & Hilmo (2015) og Rødlista for naturtyper 2018 (Artsdatabanken 2018). Lokaliteten inngår i det større undersøkelsesområdet «Pilterudelva», for ytterligere detaljer, se dette på Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten omfatter ei bratt sørøstvendt kløfteside på solsida av Pilterudkløfta, avgrenset mot selve kløfta i dalbunnen, brattlendt kalkfuruskog i øst, og ungskog på toppen. Berggrunn: Ifølge NGU (2019) hovedsakelig kambrosilurisk kalkstein. Bioklimaregion: boreonemoral overgangsseksjon (BN-OC). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som kalkbarskog» (utf. kalkgranskog) og «gammel granskog» (utf. gammel lavlandsgranskog). Lia er til dels meget bratt, grunnlendt, dekket av mer eller mindre steinete kalkrikt jordsmonn, stedvis helt eksponert. Lia dekkes av velutviklet tørr kalklågurt-granskog iblandet en del furu og lauvtrær (bl.a. hassel, spisslønn, osp, bjørk). På det dels ustabile terrenget/jordsmonnet er felt- og bunnsjiktet stort sett dårlig utviklet, men det er også partier med noe mer stabilt jordsmonn og bedre utviklet karplanteflora. Bruk, tilstand og påvirkning: Skogtilstand og -struktur varierer. Visse partier har nokså ordinær halvgammel skog, men storparten av området har tydelig gammel naturskog, med godt utviklet og ujevn/heterogen naturskogsstruktur. Stående gran er generelt ikke spesielt gammel (dels fordi trærne raskt går overende på det ustabile terrenget), mens det av furu er en del temmelig grove og gamle trær. Det er rikelig læger, tilsynelatende i alle nedbrytningsstadier. Av furu finnes også eldgamle, pillråtne læger-rester.

5 Artsmangfold: Karplantefloraen er rik, med mange typiske rikskogsarter (f.eks. vårerteknapp, blåveis, leddved, etc.), og klart potensial for kalkskogsarter. Soppfungaen er trolig meget rik, her er stort potensial for kravfulle og sjeldne arter både av kalkbarskogsmykorrhizasopp og vedsopp. Svært dårlig soppsesong 2018 gjør at dette ikke nesten ikke er dokumentert men påvist er fiolgubbe (Gomphus clavatus) (NT), sjokoladekjuke (Junghuhnia collabens) (VU), svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus) (NT) og skyggekjuke (Anomoporia kamtschatica) (VU) (sistnevnte ny for Tyrifjorden-regionen). Grønnsko (Buxbaumia viridis) (NT) på granlæger. Fremmede arter: Ingen kjent. Del av helhetlig landskap: De nordvendte liene sør for Tyrifjorden er en kjerneregion for kalkgranskog og (i enda større grad) for kambrosilur-kalk-bekkekløfter i Norge, med store arealer slike naturtyper. Storparten er imidlertid hardt påvirket av bestandsskogbruket hogstflater, ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Pilterudelva er et av få gjenværende litt større områder med mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Selve kløfta, inkl. solsida, tilhører toppsjiktet av kambrosilur-kalk-kløfter i regionen (og i landet). Verdivurdering: Lokaliteten kombinerer velutviklet tørr og varm kalkgranskog med gammelnaturskogstilstand, og har i tillegg innslag av gammel furu og furudødved. Dette er nasjonalt sjeldne kombinasjoner som gir området høye naturverdier og et utvilsomt rikt artsmangfold (hittil dårlig dokumentert, påvist 5 rødlistearter (2 VU, 3 NT)). Lokaliteten er en viktig del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter (gunstig landskapsøkologisk kontekst): Pilterudkløfta med tilhørende lisider tilhører toppsjiktet av kambrosilur-kalk-kløfter med gammelskog i Norge (svært spesiell og verdifull bekkekløft-type). Rødlistede naturtyper: kalkgranskog (VU). Ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten samlet verdi svært viktig (A). Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene ivaretas og videreutvikles best om området tillates naturlig dynamikk. Det er ikke behov for skjøtsel. 3 Pilterudelva solside midt Naturtype: Kalkbarskog - Ekstremtørr kalkfuruskog BMVERDI: A Areal: 11,6daa Innledning: Beskrivelse utarbeidet av Tom H. Hofton (BioFokus), basert på eget feltarbeid ifbm. tematisk kartlegging av kalkskog og beslektede skogtyper i Buskerud (oppdrag for Fylkesmannen i Buskerud og Miljødirektoratet), samt diverse opplysninger på Artskart (2019) (spesielt av Jon Trygve Johnsen). Definisjon og verdisetting følger DN-håndbok 13 (siste reviderte faktaark), rødlistestatus Rødlista for arter 2015 (Henriksen & Hilmo (2015) og Rødlista for naturtyper 2018 (Artsdatabanken 2018). Lokaliteten inngår i det større undersøkelsesområdet «Pilterudelva», for ytterligere detaljer, se dette på Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten omfatter ei svært bratt sør-sørøstvendt kløfteside på solsida av Pilterudkløfta, avgrenset mot selve kløfta i dalbunnen, brattlendt skog på begge sider, og ungskog på toppen. Berggrunn: Ifølge NGU (2019) hovedsakelig kambrosilurisk kalkstein. Bioklimaregion: boreonemoral overgangsseksjon (BN-OC). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som kalkbarskog» (utf. ekstremtørr kalkfuruskog), og en liten andel «åpen kalkmark» (utf. kalkberg i Oslofeltet). Området er svært bratt og for en stor del omtrent utilgjengelig, med solvarm og glissen furudominert kalkskog opprevet av stupbratte kalkbergskrenter og åpne kalkberg. I tillegg til furu inngår noe bjørk og gran. Bruk, tilstand og påvirkning: Skogen er gammel, med tydelig gamle, middelsgrov furu og noe dødved av alle treslag. Artsmangfold: Artsmangfoldet er dårlig dokumentert pga. svært bratt terreng, men her er potensial for kravfulle, varmekjære kalkfuru- og kalkbergarter av både karplanter, mykorrhizasopp, lav og moser. Av karplanter finnes bl.a. geitved, rødflangre, kalktelg og murburkne, på bergvegg krittkalklav (Toninia candida) (VU). Fremmede arter: Ingen kjent. Del av helhetlig landskap: De nordvendte liene sør for Tyrifjorden er en kjerneregion for kalkgranskog og (i enda større grad) for kambrosilur-kalk-bekkekløfter i Norge, med store arealer slike naturtyper. Kalkfuruskog er mindre utbredt. Storparten er imidlertid hardt påvirket av bestandsskogbruket hogstflater, ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Pilterudelva er et av få gjenværende litt større områder med mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Selve kløfta, inkl. solsida, tilhører toppsjiktet av kambrosilur-kalk-kløfter i regionen (og i landet). Verdivurdering: Lokaliteten representerer en litt spesiell kalkfuruskogstype; svært bratt, varm og tørr skog opprevet av kalkberg, og har således spesielle kvaliteter, med tilhørende potensial for spesielle arter (hittil dårlig dokumentert, påvist 1 VU-art). Rødlistede naturtyper: kalk- og lågurtfuruskog (VU), svært tørkeutsatt sørlig kalkberg (NT). Lokaliteten er del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter (gunstig landskapsøkologisk kontekst): Pilterudkløfta med tilhørende lisider tilhører toppsjiktet av kambrosilur-kalk-kløfter med gammelskog i Norge (svært spesiell og verdifull bekkekløft-type). Ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten samlet verdi svært viktig (A). Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene ivaretas og videreutvikles best om området tillates naturlig dynamikk. Det er ikke behov for skjøtsel. 4 Pilterudelva solside nedre Naturtype: Gammel lavlandsblandingsskog - Boreonemoral gran-blandingsskog BMVERDI: A Areal: 17,3daa Innledning: Beskrivelse utarbeidet av Tom H. Hofton (BioFokus), basert på eget feltarbeid ifbm. tematisk kartlegging av kalkskog og beslektede skogtyper i Buskerud (oppdrag for Fylkesmannen i Buskerud og Miljødirektoratet), samt diverse opplysninger på Artskart (2019) (spesielt av Jon Trygve Johnsen). Definisjon og verdisetting følger DN-håndbok 13 (siste reviderte faktaark), rødlistestatus Rødlista for arter 2015 (Henriksen & Hilmo (2015) og Rødlista for naturtyper 2018 (Artsdatabanken 2018). Lokaliteten inngår i det større undersøkelsesområdet «Pilterudelva», for ytterligere detaljer, se dette på Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten omfatter ei meget bratt sørvendt kløfteside på solsida av Pilterudkløfta, avgrenset mot selve kløfta i dalbunnen, brattlendt kalkfuruskog i vest, og ungskog på toppen. Berggrunn: Ifølge NGU (2019) hovedsakelig kambrosilurisk kalkstein. Bioklimaregion: boreonemoral overgangsseksjon (BN-OC). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som gammel lavlandsblandingsskog» (utf. boreonemoral gran-blandingsskog), og en mindre andel «kalkbarskog» (utf. kalkgranskog). Lia er bratt og ujevn, med stor variasjon i skogtyper og treslagssammensetning. Blandingsskog med gran, mye furu, spisslønn, hassel, bjørk etc er vanlig, men det er også småfelt nesten ren lauvskog og furuskog (sistnevnte på tørre løsmassehellinger/rygg ut mot elva). Jordsmonnet er for det meste tørt, finkornet løsmassejord. Tørr lågurtskog, dels som kalkskog, er nesten heldekkende. Bruk, tilstand og påvirkning: Skogen er «rotete» og heterogen, relativt gammel, men virker en del påvirket fra gammelt av. Det er mye

6 dødved, ikke minst som følge av at trærne raskt faller overende i det bratte terrenget. Artsmangfold: Dårlig dokumentert pga. svært bratt terreng og svært dårlig soppsesong 2018, men her er klart potensial for et rikt mangfold særlig av mykorrhizasopp, men også av vedsopp og karplanter. Hittil påvist bl.a. grangråkjuke (Boletopsis leucomelaena) (NT), oransjebrunpigg (Hydnellum aurantiacum), skarp rustbrunpigg (H. peckii), granrustkjuke (Phellinus ferrugineofuscus), rynkeskinn (Phlebia centrifuga) (NT). Fremmede arter: Ingen kjent. Del av helhetlig landskap: De nordvendte liene sør for Tyrifjorden er en kjerneregion for kalkgranskog og (i enda større grad) for kambrosilur-kalk-bekkekløfter i Norge, med store arealer slike naturtyper. Storparten er imidlertid hardt påvirket av bestandsskogbruket hogstflater, ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Pilterudelva er et av få gjenværende litt større områder med mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Selve kløfta, inkl. solsida, tilhører toppsjiktet av kambrosilur-kalk-kløfter i regionen (og i landet). Verdivurdering: Lokaliteten har klare og viktige naturverdier knyttet til tørr og varm, rik blandingsskog med innslag av kalkgranskog og stedvis mye dødved, og potensial for et rikt artsmangfold (hittil påvist 2 NT-arter, men betydelige flere finnes utvilsomt). Rødlistede naturtyper: kalkgranskog (VU), kalk- og lågurtfuruskog (VU). Lokaliteten er del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter (gunstig landskapsøkologisk kontekst): Pilterudkløfta med tilhørende lisider tilhører toppsjiktet av kambrosilur-kalk-kløfter med gammelskog i Norge (svært spesiell og verdifull bekkekløft-type). Ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten under litt tvil samlet verdi svært viktig (A). Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene ivaretas og videreutvikles best om området tillates naturlig dynamikk. Det er ikke behov for skjøtsel. 5 Keiåsen N Naturtype: Kalkbarskog - Kalkgranskog BMVERDI: A Areal: 101,8daa Innledning: Beskrivelse utarbeidet av Tom H. Hofton (BioFokus), basert på eget feltarbeid ifbm. tematisk kartlegging av kalkskog og beslektede skogtyper i Buskerud (oppdrag for Fylkesmannen i Buskerud og Miljødirektoratet). Definisjon og verdisetting følger DN-håndbok 13 (siste reviderte faktaark), rødlistestatus Rødlista for arter 2015 (Henriksen & Hilmo (2015) og Rødlista for naturtyper 2018 (Artsdatabanken 2018). Lokaliteten inngår i det større undersøkelsesområdet «Pilterudelva», for ytterligere detaljer, se dette på biofokus.no/narin/. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten omfatter ei bratt nordvendt liside på nordsiden av Keiåsen og vestover mot Stulardalen, avgrenset mot bekkekløfta i vest-nordvest, yngre skog i sør og øst, og snauhogst utført 2018 i nedkant (har vært samme velutviklete kalkgranskog som innenfor lokaliteten). Berggrunn: Ifølge NGU (2019) hovedsakelig kambrosilurisk kalkstein. Bioklimaregion: sørboreal svakt oseanisk (SB-O1). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som «kalkbarskog» (utf. kalkgranskog). Skogen er kompakt og helt grandominert foruten sparsomt hassel og en og annen furu på de bratteste, aller mest grunnlendte partiene. Hele lia har optimalt utviklet kalkgranskog, mange steder helt grunnlendt på oppsprukket kalkstein med karststruktur. Typisk er mosedominert skogbunn med spredt karplanter (bl.a. mye blåveis), men ut mot Stulardalen er terrenget noe mer opprevet, og med mer lys kommer det inn noe mer karplanter. Helst øverst (mest tydelig ovenfor veien) er det feltvis fattigere, antakelig er kalksteinen her hardere «stekt» og kanskje delvis omdannet til hornfels. Bruk, tilstand og påvirkning: Skogen er i hovedsak eldre, kompakt skog i sein optimalfase, med trær av moderat alder og dimensjon, og med lite dødved. Unntaket er øvre østre del av lia (både nedenfor og ovenfor veien), samt partiet ut mot Stulardalen, som har (svak) naturskog i aldersfase med eldre og grøvre trær og en god del læger i tidlige og midlere nedbrytningsstadier. Artsmangfold: Karplantefloraen er ikke spesielt godt utviklet (tett, skyggefull skog), men dels kalkkrevende arter som taggbregne, grønnburkne, kalktelg, blåveis er påvist, dessuten noe barlind (VU) mot Stulardalen. Mykorrhizasoppfungaen er utvilsomt (meget) rik, her er potensial for et stort antall kalkgranskogsarter, inkl. sjeldne og kravfulle. Soppsesongen 2018 var svært dårlig, dette er derfor dårlig dokumentert, men påvist er bl.a. praktslørsopp (Cortinarius cumatilis), flammebrunpigg (Hydnellum auratile) (VU), gulbrun vokssopp (Hygrophorus discoideus), svartspettet musserong (Tricholoma atrosquamosum). Vedsoppfungaen er ikke spesielt rik, men noen interessante arter finnes i gammelskogspartiene, bl.a. sjokoladekjuke (Junghuhnia collabens) (VU), klengekjuke (Skeletocutis brevispora) (VU), rynkeskinn (Phlebia centrifuga) (NT). Lav- og mosefloraen er ikke spesielt rik, men i Stulardalen (rik bekkekløft-kalkgranskog) ble sett hvithodenål (Chaenotheca gracilenta) (NT) og en del gammelgranlav (Lecanactis abietina). Fremmede arter: Ingen kjent. Del av helhetlig landskap: De nordvendte liene sør for Tyrifjorden er en kjerneregion for kalkgranskog og (i enda større grad) for kambrosilur-kalk-bekkekløfter i Norge, med store arealer slike naturtyper. Storparten er imidlertid hardt påvirket av bestandsskogbruket hogstflater, ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Pilterudelva er et av få gjenværende litt større områder med mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Selve kløfta, inkl. solsida, tilhører toppsjiktet av kambrosilur-kalk-kløfter i regionen (og i landet), og Keiåsen N er et av de største gjenværende områdene med optimalt utviklet eldre kalkgranskog i Tyrifjord-liene. Verdivurdering: Lokaliteten er nylig vesentlig redusert i areal pga. snauhogst, men fortsatt gjenstår et relativt stort område med optimalt utviklet eldre karst-kalkgranskog og tilhørende trolig meget rikt artsmangfold av mykorrhizasopp, samt småpartier med moderate til middels naturskogskvaliteter. Hittil påvist 6 rødlistearter (3 VU, 3 NT), men betydelig flere finnes utvilsomt. Rødlistede naturtyper: kalkgranskog (VU). Lokaliteten er del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter (gunstig landskapsøkologisk kontekst): Pilterudkløfta med tilhørende lisider tilhører toppsjiktet av kambrosilur-kalk-kløfter med gammelskog i Norge (svært spesiell og verdifull bekkekløft-type). Ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten samlet verdi svært viktig (A). Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene ivaretas og videreutvikles best om området tillates naturlig dynamikk. Det er ikke behov for skjøtsel. Artsmangfold Området kombinerer mange ulike egenskaper som hver for seg, men særlig i kombinasjon, gir et meget rikt artsmangfold - lavlandsbeliggenhet, stor økologisk variasjon både mht. lokalklima, skogtyper og treslag, nesten heldekning av rike naturtyper (storparten kalkrikt), og gammelskog med mye dødved og god spredning på nedbrytningsstadier. Dette resulterer i et meget variert og rikt artsmangfold, med mange kravfulle og sjeldne arter innen mange artsgrupper og økologiske

7 elementer, og med en særegen blanding av artsgrupper som er nokså typisk for artsrike bekkekløfter. Dette omfatter både kalkbarskogsarter, edellauvskogsarter, gammelnaturskogsarter og bekkekløftarter. Særlig vedsopp og mykorrhizasopp tilknyttet gran utmerker seg, men også karplanter og (høyst trolig) moser er rikt utviklet, i mindre grad lav. Hittil er 27 rødlistearter påvist (3 EN, 9 VU, 14 NT, 1 DD) 4 karplanter (3 VU, 1 NT), 2 moser (1 VU, 1 NT), 4 jordboende sopp (1 VU, 3 NT), 13 vedsopp (3 EN, 3 VU, 6 NT, 1 DD), 4 lav (1 VU, 3 NT). Dette er et nasjonalt høyt tall for skogområder av såpass lite areal som 427 daa (og blant det høyeste som er kjent i regionen), men særlig av kalkgranskogs-mykorrhizasopp finnes opplagt langt flere. Pilterudkløfta med solsideskrentene har det klart rikeste artsmangfoldet totalt sett, men for kalkgranskogs-mykorrhizasopp er det lia under Keiåsen som har det (klart) største potensialet. Se kjerneområdene for ytterligere detaljer. Tabell: Artsfunn i Pilterudelva. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifisering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Karplanter Acinos arvensis bakkemynte Asplenium ruta-muraria murburkne Asplenium viride grønnburkne Cardamine bulbifera tannrot 1 1 Carex sylvatica skogstarr 1 1 Cypripedium calceolus marisko NT Cystopteris montana fjell-lok Epipactis atrorubens rødflangre Fragaria viridis nakkebær Fraxinus excelsior ask VU 1 Galium odoratum myske Gymnocarpium robertianum kalktelg Lathyrus vernus vårerteknapp Polystichum braunii junkerbregne Polystichum lonchitis taggbregne Rhamnus cathartica geitved Schedonorus giganteus kjempesvingel Taxus baccata barlind VU Ulmus glabra alm VU Lav Alectoria sarmentosa gubbeskjegg NT Bacidia rubella almelundlav Bryoria nadvornikiana sprikeskjegg NT Chaenotheca gracilenta hvithodenål NT Lecanactis abietina gammelgranlav Lobaria pulmonaria lungenever Toninia candida VU Moser Buxbaumia viridis grønnsko NT Neckera pennata svøpfellmose VU Sopper Anomoporia kamtschatica skyggekjuke VU Antrodiella serpula vortekjuke Boletopsis leucomelaena grangråkjuke NT Ceriporia purpurea purpurkjuke Climacocystis borealis vasskjuke Cortinarius cumatilis praktslørsopp Dichomitus campestris hasselkjuke Entoloma incanum grønn rødspore NT 1 1 Entoloma serrulatum mørktannet rødspore Fomitopsis rosea rosenkjuke NT 1 1 1

8 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Sopper Gloiodon strigosus skorpepiggsopp NT Gomphus clavatus fiolgubbe NT Hydnellum aurantiacum oransjebrunpigg Hydnellum auratile flammebrunpigg VU Hydnellum peckii skarp rustbrunpigg Hydnocristella himantia narrepiggsopp Hygrocybe conica kjeglevokssopp Hygrophorus discoideus gulbrun vokssopp Hypoxylon vogesiacum almekullsopp NT Junghuhnia collabens sjokoladekjuke VU Limacella guttata tåresneglehatt Perenniporia subacida dynekjuke EN Phellinus ferrugineofuscus granrustkjuke Phellinus nigrolimitatus svartsonekjuke NT Phlebia centrifuga rynkeskinn NT Rhodonia placenta pastellkjuke EN Sarcoscypha coccinea Skeletocutis brevispora klengekjuke VU Skeletocutis jelicii prikkporekjuke EN Spongiporus undosus bølgekjuke NT Trechispora candidissima snømykkjuke DD Tricholoma atrosquamosum svartspettet musserong Avgrensing og arrondering Avgrensningen av selve Pilterudkløfta gir seg i stor grad selv, siden kløfta er så markant nedskåret med skarpt skille mot lisidene rundt, og dette samtidig markerer skille mot store arealer ungskog på begge sider. Det er stedvis en del ungskog helt nedtil kløftekanten, og enkelte steder også i kløftebunnen (helt nederst og øverst) og langs hele Stulardalens vestside. Siden dette (1) er i hovedsak rik lauvskog med stort utviklingspotensial og (2) arronderingsmessig viktig for å fange opp hele kløfteformasjonen, er dette inkludert i avgrensningen. Helt nederst er grensa satt der kløfteformasjonen åpner seg opp, dette er samtidig i hovedsak ung gran-kulturskog. Kalkgranskogslia under Keiåsen (kjerne 5) henger sammen med Pilterudkløfta via Stulardalen, og utgjør dermed en naturlig samlet enhet. Imidlertid gjør den nye snauhogsten nederst i lia et arronderingsmessig/økologisk svært uheldig innhakk som bryter sammenhengen mellom hovedkløfta og kalkgranskogslia. Samle sett er området velarrondert, med hele bekkekløft-spennvidden dalbunn-lisidebrekk på begge sider inkludert over det meste av den lengdeutstrekningen der elva danner kløftetopografi. Slik sett utgjør det en økologisk velfungerende bekkekløftenhet. Området fanger også (trolig) opp all sammenhengende gammelskog og skog med høye naturverdier. Det svært uheldige innhakket etter den nye snauhogsten, gjør imidlertid at området ikke oppnår høyeste score for avgrensning. Andre inngrep Foruten yngre skog (se over) nederst og på sørsiden er nyere påvirkning i stor grad utelatt fra avgrensningen. En eldre traktorvei krysser Stulardalen, og under Keiåsen går en skogsbilvei gjennom lia. Vurdering og verdisetting Området er ikke stort (mindre enn 0,5 km2), men kjerneområder av høy verdi dekker storparten, og har en rekke verdifulle naturtyper og egenskaper: lavlands-kalkbekkekløft (med tilhørende variasjonsbredde fra humid kløfteskog til ekstremtørr solsideskog), gammel lavlands-naturskog av gran og delvis furu og edellauv, kalkgranskog, svært tørr kalkfuruskog med kalkberg, rik edellauvskog. Disse er hver for seg til dels velutviklet og av høy verdi, men pakket tett sammen innenfor samme område, resulterer kombinasjonen i et område med samlet meget høye naturverdier og utpreget hotspot-karakter for biologisk mangfold. Sistnevnte understrekes bl.a. av hittil 27 påviste rødlistearter, noe som er et nasjonalt høyt tall for skogområder av såpass lite areal. Særlig høye kvaliteter er knyttet til (1) velutviklet kambrosilur-kalk-bekkekløft, (2) gammel lavlands-naturskog, og (3) optimalt utviklet kalkgranskog. For disse naturtypene framviser området nasjonalt høye kvaliteter, og for de to første framstår området som et av de viktigste i hele Tyrifjord-regionen. Rødlistede naturtyper dekker mye areal: relativt mye er kalkgranskog (VU), mindre partier er kalk- og lågurtfuruskog (VU),

9 frisk rik edellauvskog (NT) og høgstaude-edellauvskog (VU), mens høgstaudegranskog (NT), svært tørkeutsatt sørlig kalkberg (NT), og fosseberg (VU) er sparsomt til helt fragmentarisk representert. De nordvendte liene sør for Tyrifjorden er en kjerneregion for kalkgranskog og (i enda større grad) for kambrosilur-kalk-bekkekløfter i Norge, med store arealer slike naturtyper. Storparten er imidlertid hardt påvirket av bestandsskogbruket, og hogstflater, ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer. Pilterudelva er et av få gjenværende større områder med mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Selve kløfta, inkl. solsida, tilhører toppsjiktet av kambrosilur-kalk-kløfter i regionen (og i landet), og Keiåsen N er et av de største gjenværende områdene med optimalt utviklet eldre kalkgranskog i Tyrifjord-liene. Bekkekløftene i kambrosilurområdet innen Oslo-feltet danner en svært særegen og verdifull kløftetype. Disse kløftene kombinerer kalkskogssamfunn, velutviklet bekkekløftmiljø og stedvis relativt gammel skog, og har gjennom dette helt spesielle kvaliteter. De er samtidig naturlig sjeldne og begrenset til bratte lisider i de kalkrike delene av Oslo-feltet. Brattliene på sør- og østsiden av Tyrifjorden, og forlengelsen av disse sørover i Lierdalen, har den største konsentrasjonen og de best utviklete av slike kløfter i Norge. Mange er sterkt påvirket av bestandsskogbruket, og de gjenværende gammelskogsdominerte områdene er alle av stor viktighet både for biologisk mangfold og mht skogtype-representativitet. Med dagens kunnskap utpeker Melåa, Askerudelva, Pilterudelva, Glitra og Asdøljuvet (begge i Lier), og Lysakerelva (Bærum og Oslo) seg ut som toppsjiktet. Pilterudelva skiller seg særlig ut ved å ha svært godt utviklet både «fullvariert» bekkekløftmiljø, kalkgranskog og gammel naturskog. Av høyt prioriterte skogtyper og ansvarsskogtyper inngår (1) bekkekløft (velutviklet, relativt stort areal), (2) kalkgranskog (velutviklet, stort areal), (3) gammel lavlands-naturskog (velutviklet, moderat areal), (4) kalkfuruskog (velutviklet, lite areal), (5) rik og gammel edellauvskog (velutviklet, relativt lite areal). Av generelle mangler inngår (1) rike skogtyper, (2) lavlandsskog, (3) gammel naturskog, (4) intenasjonale ansvarsskogtyper (bekkekløft, kalkfuruskog), og (5) viktig artsmangfold. Området vil kunne bidra til å dekke viktige nasjonale mangler ved å være et utpreget hotspot-område for biomangfold, ved å være et av de viktigste og største gjenværende gammelskogsområdene i en kjerneregion for kalkgranskog og bekkekløfter, og ved å være et av de viktigste av en særegen og nasjonalt sjelden bekkekløfttype. Samlet grad av mangeloppfylling er høy. I negativ retning trekker en del middelaldrende skog etter tidligere snauhogst, men dette er av liten betydning samlet sett. Alle skogtyper i området er godt representert også i gammelskogstilstand, dessuten har den yngre skogen godt utviklingspotensial pga. (svært) rik vegetasjonstype og beliggenhet i kløftemiljø. Svært negativt er derimot snauhogsten som ble gjort i 2018 under Keiåsen (innenfor undersøkelsesområdet). Dette har både redusert samlet gammelskogsareal, redusert areal skog av høy naturverdi (optimalt utviklet kalkgranskog), og gjort samlet avgrensning vesentlig dårligere. Uten denne hogsten ville området trolig blitt vurdert til verdi 6. Pilterudelva (inkludert Keiåsen N) har meget høye naturverdier, og vurderes som nasjonalt verdifullt (verdi 5). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Pilterudelva. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Død ved mengde Død ved kontin. Gamle bartrær Gamle løvtrær Treslagsfordeling Topografiskvariasjon Vegetasjonsvariasjon Rikhet Arter Gamle edelløvtrær Størrelse Arrondering 1 Pilterudelva ** *** ** * ** *** *** *** ** *** *** - *** 2 Pilterudelva solside indre 3 Pilterudelva solside midt 4 Pilterudelva solside nedre *** *** *** ** * * *** * * *** *** - *** *** ** ** ** * 0 * * * *** ** - *** *** *** * * ** * *** * ** *** ** - *** 5 Keiåsen N ** ** * * 0 * * * *** *** - *** Samlet verdi Samlet vurdering ** *** ** * ** ** *** *** ** *** *** ** ** 5 Mangeloppfyllelse Av høyt prioriterte skogtyper og ansvarsskogtyper inngår (1) bekkekløft (velutviklet, relativt stort areal), (2) kalkgranskog (velutviklet, stort areal), (3) gammel lavlands-naturskog (velutviklet, moderat areal), (4) kalkfuruskog (velutviklet, lite areal), (5) rik og gammel edellauvskog (velutviklet, relativt lite areal). Av generelle mangler inngår (1) rike skogtyper, (2) lavlandsskog, (3) gammel naturskog, (4) intenasjonale ansvarsskogtyper (bekkekløft, kalkfuruskog), og (5) viktig artsmangfold. Området vil kunne bidra til å dekke viktige nasjonale mangler ved å være et utpreget hotspot-område for biomangfold, ved å være et av de viktigste og største gjenværende gammelskogsområdene i en kjerneregion for kalkgranskog og bekkekløfter, og ved å være et av de viktigste av en særegen og nasjonalt sjelden bekkekløfttype. Samlet grad av mangeloppfylling er høy. Vurdering av mangeloppfyllelse for ulike vernemålsetninger for lokalitet Pilterudelva. Mangelnaturtyper: Høy mangeloppfyllelse Generelle mangler (lavlandsskog, høybonitets skog og biologisk gammel skog): Høy mangeloppfyllelse

10 Restaurering- og utviklingspotensial: Ikke aktuell Storområdekvaliteter: Ingen-lav mangeloppfyllelse Samlet mangeloppfyllelse: Høy mangeloppfyllelse Referanser Fylkesmannen i Buskerud Storørreten i Tyrifjorden. Oppsummering av undersøkelser i perioden Rapport nr. 2. Hofton, T.H Bekkekløfter i Buskerud oversikt over potensielt biologisk interessante lokaliteter. Biofokus rapport sider + 2 kartvedlegg (pdf-filer). Johnsen, J. T Potensielt verdifulle skogområder i søndre Buskerud. Notat, upublisert. Lund, T Naturen i Modum. Flora Geologi. Modum kommune.

11 Figur: Blå sirkel angir området Pilterudelva sin områdeverdi (loddrett akse) og grad av mangeloppfyllelse (vannrett akse). Fargene i figuren angir en faglig totalvurdering av områdets egnethet for vern. Figuren viser kartlagte naturverdier og mangler ved skogvernet i henhold til Framstad et al i sammenheng. Typiske utslag kan være at områder som i dag har lav naturverdi, men som raskt kan utvikle egenskaper som dekker inn viktige mangler i skogvernet, bør vurderes som kandidat for vern hvis mulig. Tilsvarende kan områder som har middels og høy naturverdi, men få egenskaper som dekker inn viktige mangler i skogvernet, settes på vent fordi det da allerede er vernet mange slike områder i en regionen. Ligger den blå sirkelen helt eller delvis over grønne felter er det meget gode faglige grunner for å undersøke mulighetene for vern av området. Ligger den blå sirkelen over gule felter bør områdets egnethet vurderes nærmere. Ligger den blå sirkelen over røde felter bør vern ut fra naturfaglige grunner ikke vurderes. **** & ingen-lav mangeloppfyllelse **** & middels mangeloppfyllelse **** & høy mangeloppfyllelse *** & ingen-lav mangeloppfyllelse *** & middels mangeloppfyllelse *** & høy mangeloppfyllelse ** & ingen lav mangeloppfyllelse ** & middels mangeloppfyllelse ** & høy mangeloppfyllelse * & ingen-lav mangeloppfyllelse * & middels mangeloppfyllelse * & høy mangeloppfyllelse 0 & ingen-lav mangeloppfyllelse 0 & middels mangeloppfyllelse 0 & høy mangeloppfyllelse

12 Pilterudelva (Modum, Buskerud). Areal 427 daa, verdi 5 < < < < < < < < < N < R284 < < en M 228 < < 4 2 Pilterudelva Keiåsen M N Naturfaglige registreringer av kalkskog 2018 Verneverdig Rødlistet NIN område Alternativ Tidligere grense registreringer Kjerneområde/ Omr. for vurdering pri. naturtype (Mdir/FM 2018) Eksisterende verneområder Målestokk 1:9 000 Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 32 Kartgrunnlag N50 ±Produsert E E

13 Bilder fra området Pilterudelva Kløftemiljø øverst i Pilterudkløfta. Foto: Tom Hellik Hofton I nedre del av Pilterudkløfta er det i nedre del relativt gammel, rik edellauvskog, med bl.a. mye svøpfellmose (Neckera pennata) (synlig på treet til høyre). Foto: Tom Hellik Hofton Solsida av Pilterudkløftas indre del har gammel kalkgranskog i meget bratt terreng (kjerne 2). Foto: Tom Hellik Hofton Kalkgranskog på kalkstein i lia nord for Keiåsen (kjerne 5). Foto: Tom Hellik Hofton