KOMPENSASJONSRELEVANS

Transkript

1 KOMPENSASJONSRELEVANS Universitetet i Oslo Det juridiske fakultet Kandidatnummer: 676 Leveringsfrist: Til sammen ord

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING PRESENTASJON AV PROBLEMSTILLING DEFINISJONER OG PRESISERINGER Tredjemenn Skadelidte PLAN VIDERE OPPGAVENS OPPBYGGING 6 2 RELEVANTE RETTSKILDER Lover og forarbeider Rettspraksis Særlig om Finansklagenemnda Særlig om NOU 2011: RETTSLIG PLASSERING UTMÅLING AV DET ØKONOMISKE TAP Erstatning for skade på person Menerstatning Erstatning for en persons død OVERSIKT OVER FRADRAGSREGLENE Erstatning for skade på person «Skal- fradrag» «Kan- fradrag» Menerstatning Erstatning for en persons død FRADRAG PÅ ULOVFESTET GRUNNLAG 20 1

3 3.4 FRADRAG PÅ AVTALERETTSLIG GRUNNLAG 20 4 BEGREPET KOMPENSASJONSRELEVANS Aspekt 1: Gjelde samme skade Aspekt 2: Gjelde samme tidsrom Aspekt 3: Gjelde samme behov/tapspost Aspekt 4: Utmåles etter samme kriterier Begrepsavklaring: Hvordan kompensasjonsrelevans skal forstås i denne oppgaven 24 5 DRØFTELSE: OM DET GJELDER ET ALMINNELIG KRAV OM KOMPENSASJONSRELEVANS FOR Å FRADRA YTELSER ETTER SKADESERSTATNINGSLOVEN KAPITTEL ASPEKT 1: GJELDE SAMME SKADE VILKÅR FOR FRADRAG? Erstatning for skade på person Menerstatning Erstatning for en persons død Min drøftelse av aspekt 1 (de lege ferenda) NOU 2011:16 Om krav til samme skade ASPEKT 2: GJELDE SAMME TIDSROM VILKÅR FOR FRADRAG? Erstatning for skade på person Menerstatning Erstatning for en persons død NOU 2011:16 om krav til tidsmessig kompensasjonsrelevans ASPEKT 3: DEKKE SAMME TAPSPOST - VILKÅR FOR FRADRAG? Menerstatning Erstatning for skade på person Erstatning for en persons død Min drøftelse av aspekt 3 (de lege ferenda) NOU 2011:16 Om krav til samme behov 58 2

4 5.4 ASPEKT 4 - UTMÅLES ETTER SAMME KRITERIER - VILKÅR FOR FRADRAG? NOU 2011:16 Om utmåling etter samme kriterier 62 6 ER KOMPENSASJONSRELEVANS ET MATERIELT VILKÅR VED REGRESS ETTER SKL. 3-7? 63 7 SÆRLIG OM KOMPENSASJONSRELEVANS I FORHOLD TIL YRKESSKADEERSTATNING Utmåling av yrkesskadeerstatning Fradragsreglene ved yrkesskadeerstatning 66 3

5 1 INNLEDNING 1.1 PRESENTASJON AV PROBLEMSTILLING Etter alminnelig norsk erstatningsrett må tre grunnvilkår være oppfylt for at det kan ilegges erstatningsplikt. Det må foreligge et ansvarsgrunnlag, en adekvat årsakssammenheng og et økonomisk tap. Dersom disse vilkårene foreligger ved personskade er utgangspunktet i norsk rett at skadelidte skal få full erstatning for det økonomiske tap som vedkommende er påført ved skaden. Erstatningsutmålingen skal skje etter en differansebetraktning, hvor erstatningsbeløpet fastsettes til differansen mellom skadelidtes økonomiske stilling før og etter skaden. 1 Tilsvarende vil etterlatte til den skadelidte, typisk barn og ektefelle, ha krav på erstatning for tap av forsørger. Videre kan skadevolder være pliktig til å erstatte ikke-økonomisk tap i form av menerstatning dersom skaden er varig og av betydelig medisinsk art og/eller i form av oppreisningserstatning dersom skadevolder har opptrådt forsettlig eller uaktsomt. Skadelidte får imidlertid ofte formuesoverføringer fra tredjemenn i anledning skaden, og ytelsene er gjerne av betydelig størrelse. Utbetalinger fra det offentlige og forsikringsselskaper er særlig aktuelle eksempler på slike ytelser fra tredjemenn. Slike formuesoverføringer til skadelidte kan få betydning for erstatningsoppgjøret ved at ytelsene i mange tilfeller skal fradras i erstatningsbeløpet. Reglene for når tredjemannsytelser skal fradras eller eventuelt samordnes er gitt i skadeserstatningsloven kapittel 3. Et spørsmål som reiser seg ved fradrag for tredjemannsytelser er om eller i hvilken grad det gjelder et materielt vilkår om kompensasjonsrelevans. Det foreligger mange forskjellige definisjoner av begrepet kompensasjonsrelevans, men felles for alle er at de 1 Lødrup (2009) s

6 betegner ulike kvalifikasjonskrav som stilles til tredjemanns ytelse for at den skal kunne gå til fradrag i erstatningen. 2 Spørsmålet om kompensasjonsrelevans kan få stor betydning for partene i et erstatningsoppgjør. Skadelidte og skadevolder har ved erstatningsoppgjøret motstridende økonomiske interesser: Skadelidte ønsker at ytelser fra tredjemenn skal holdes utenfor erstatningsoppgjøret, slik at skadevolder må betale det hele økonomiske tap uten fradrag for mottatte ytelser. Skadevolder ønsker derimot at slike formuesoverføringer til skadelidte skal gå til fradrag fullt ut i erstatningsutmålingen, slik at hans erstatningansvar reduseres krone for krone. Skadelidte ønsker således kumulasjon, mens skadevolder ønsker reduksjon. Skadelidte vil således alltid argumentere for et krav om kompensasjonsrelevans da dette vil kunne forhindre fradragsmuligheter og dermed gi et høyere erstatningsbeløp. Skadevolder vil derimot argumentere mot et krav om kompensasjonsrelevans da dette vil kunne føre til flere fradragsmuligheter og dermed gi et lavere erstatningsbeløp. I denne oppgaven tar jeg sikte på å gi en faglig fremstilling av temaet kompensasjonsrelevans, herunder redegjøre for hvordan begrepet er brukt i teori og praksis. Videre skal jeg drøfte problemstillingen om og eventuelt i hvilken grad kompensasjonsrelevans er et materielt vilkår for å fradra ytelser etter skadeserstatningsloven kapittel 3. Jeg vil videre foreta vurderinger av gjeldende rett der dette er naturlig. Oppgavens emne faller inn under den alminnelige erstatningsretten, her avgrenset til erstatning ved personskader. Erstatning ved tingsskader vil dermed falle utenfor denne oppgavens behandlingsfelt. 2 NOU 2011:16, punkt

7 1.2 DEFINISJONER OG PRESISERINGER Tredjemenn Oppgavens tema og problemstilling er en del av et større problemkompleks, nemlig betydningen av tredjemenns formuesoverføringer til skadelidte ved et erstatningsoppgjør. Et spørsmål som oppstår i denne sammenheng er hvem som skal klassifiseres som «tredjemenn». Professor Bjarte Askeland beskriver tredjemann som «en annen enn skadevolder, for eksempel et forsikringsselskap på skadelidtesiden, det offentlige (typisk folketrygden eller helsevesenet), eller eksempelvis en privat organisasjon som samler inn penger til skadelidte.» 3 Askeland fremholder videre at ytelser fra skadevolders forsikringsselskap prinsipielt ikke er å anse som formuesoverføringer fra tredjemann. 4 Jeg er enig i Askelands klassifisering av begrepet, og det er slik jeg ønsker at det skal forstås i denne oppgaven. Dette innebærer at ytelser fra skadevolders eget ansvarsforsikringsselskap ikke vil bli behandlet i denne oppgaven Skadelidte I det følgende skal «skadelidte» også forstås som «etterlatte» med mindre noe annet fremgår av sammenhengen. 1.3 PLAN VIDERE OPPGAVENS OPPBYGGING Oppgaven består, foruten innledning og litteraturliste, av tre hoveddeler. I oppgavens del 1 vil jeg sette oppgavens problemstilling inn i en større rettslig sammenheng, 3 Askeland (2006)a, punkt Askeland (2006)a, punkt 5.3 6

8 herunder redegjøre for de sentrale utmålings- og fradragsreglene som følger av skadeserstatningsloven kapittel 3. I oppgavens del 2 vil jeg gjøre rede for fire aspekter av begrepet kompensasjonsrelevans. Dette vil jeg gjøre med en teoretisk tilnærming, og jeg vil fokusere på å få frem alle sider av begrepet slik det har fremgått av juridisk teori og praksis. I oppgavens del 3 vil jeg drøfte om og eventuelt i hvilken grad de ulike aspektene av kompensasjonsrelevans er materielle vilkår for fradrag for tredjemannsytelser etter skadeserstatningsloven kapittel 3. Jeg vil således forsøke å finne frem til om de kvalifikasjonskrav som er beskrevet under del 2 faktisk er gjeldende rett. I oppgavens del 3 vil jeg videre vurdere godheten av løsningene etter gjeldende rett. 2 RELEVANTE RETTSKILDER 2.1 Lover og forarbeider Skadeserstatningsloven (forkortet skl.) kapittel 3 angir utmålingsreglene for personskadeerstatning. De sentrale forarbeider til denne delen av loven er Erstatningslovkomitéens utredning avgitt i mai 1971, Ot prp. nr. 4 ( ) og Innst. O. nr. 32 ( ). Oppgaven omhandler et område som dekkes av både erstatningsrettslige og trygderettslige regler. Jeg vil i oppgaven hovedsakelig fokusere på ytelser som er hjemlet i folketrygdloven (forkortet ftrl.) ettersom denne loven hjemler en rekke ytelser som typisk vil være aktuelle for skadelidte etter en personskade. Skadelidte kan videre ha krav på ytelser etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven. Ytelser hjemlet i disse lovene er følgelig også relevante for oppgavens problemstilling. Det 7

9 bemerkes at helse- og omsorgstjenesteloven er planlagt å erstatte kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven fra og med 1. januar Rettspraksis Den alminnelige erstatningsretten, herunder også utmålingsreglene, har i stor grad blitt utviklet og presisert gjennom rettspraksis. I denne oppgaven vil det i all hovedsak fokuseres på praksis fra Høyesterett, da dette er dommer som må anses å ha betydelig rettskildemessig vekt. 2.3 Særlig om Finansklagenemnda I praksis er det gjerne ansvarlig skadevolders forsikringsselskap som dekker skadelidtes tap. Det blir derfor viktig å avgjøre betydningen av avgjørelser avsagt i Finansklagenemnda. Finansklagenemnda er et utenrettslig tvisteløsningsorgan som ble opprettet i 1970 (daværende Forsikringsklagenemnda) og ble i 2010 hjemlet i avtale mellom Forbrukerrådet, NHO og Finansnæringens Hovedorganisasjon. 5 Nemnda har som hovedformål å behandle tvister mellom finansforetak og deres kunder innenfor tjenesteområdene forsikring, bank, finans og verdipapirfond. 6 Nemnda består av en leder og fire medlemmer. To medlemmer representerer forsikringsnæringen og to medlemmer representerer forbrukerorganisasjonene. Nemnda er delt i fire avdelinger, og det er FKN Person som behandler saker vedrørende personforsikring. Det er følgelig avgjørelser fra denne avdelingen som er relevante for denne oppgaven. Nemndas avgjørelser er kun rådgivende, og de er dermed ikke bindende for partene. For å oppnå en høyere grad av etterlevelse av nemndas avgjørelser har forsikringsbransjen vedtatt en «bransjenorm» som benyttes i saker som bringes inn for nemnda. Av særlig praktisk betydning er bransjenormens punkt 5 hvor det fremgår at selskapet forplikter seg til å

10 betale klagers saksomkostninger for tingretten dersom selskapet selv ønsker å overprøve nemndas avgjørelse. 7 Dette innebærer at nemndas avgjørelser i praksis gjerne får stor betydning, selv om avgjørelsene isolert sett ikke veier tungt i en rettskildemessig vurdering. 2.4 Særlig om NOU 2011:16 Personskadeerstatningsutvalget avga 27. september i år NOU 2011:16 til Justis- og politidepartementet hvor det ble foreslått endringer i lov og forskrift til skadeserstatningsloven kapittel 3. Utredningen drøfter inngående flere spørsmål tilknyttet kompensasjonsrelevans. Utredningen er ingen relevant rettskilde for vurderingen av hvordan spørsmål skal løses etter gjeldende rett. Utvalget foreslår imidlertid omfattende endringer i utmålingsreglene ved at de i mange tilfeller går inn for standardisert erstatningsutmåling. Dette vil, hvis forslaget senere blir vedtatt, få stor betydning for en rekke spørsmål denne oppgaven behandler. Jeg synes derfor det er hensiktsmessig å redegjøre for utvalgets løsninger der dette er naturlig. 3 RETTSLIG PLASSERING I dette kapittelet skal jeg plassere oppgavens tema inn i en større rettslig sammenheng. Som nevnt innledningsvis er vi på personskadeerstatningens område. Oppgavens behandlingsfelt knytter seg til spørsmål ved utmåling av erstatningsbeløpet, altså i tid etter at det er konstatert at grunnvilkårene for erstatning foreligger. Det er således på det rene at skadevolder skal betale en erstatning til skadelidte som kompensasjon for skaden. Hvor mye skadevolder skal betale i kroner og øre kan imidlertid reise mange kompliserte spørsmål, både av faktisk og rettslig art. 7 Bransjenormen er å finne på 9

11 3.1 UTMÅLING AV DET ØKONOMISKE TAP I det følgende vil jeg gi en enkel oversikt over de sentrale utmålingsregler som følger av skadeserstatningsloven kapittel 3, herunder erstatning for skade på person (skl. 3-1), menerstatning (skl. 3-2) og erstatning for skade for en persons død (skl. 3-4). Det avgrenses mot oppreisningserstatning (skl. 3-5) siden dette er en særlig erstatningstype som ikke er relevant for denne oppgaven ettersom det ikke skal gjøres fradrag for tredjemannsytelser i denne erstatningen. Videre avgrenses det mot standardisert erstatning for barn (skl. 3-2 a) siden det kun er ytelser fra skadevolders forsikringsselskap som skal fradras i erstatningsoppgjøret. Slike ytelser faller prinsipielt utenfor oppgavens problemstilling ettersom skadevolders forsikringsselskap ikke er å anse som «tredjemann», jfr. definisjon i punkt Erstatning for skade på person Utgangspunktet for hvor mye skadevolder skal betale i erstatning til skadelidte er gitt i skl. 3-1 første ledd. Denne bestemmelsen lyder slik: «Erstatning for skade på person skal dekke lidt skade, tap i framtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden.» Denne bestemmelsen hjemler fire erstatningsposter; tapt inntekt, lidte utgifter, tap i fremtidig erverv og fremtidige utgifter. Disse fire postene vil samlet gi det økonomiske tapet for skadelidte. Ved utmålingen av det økonomiske tapet etter skl. 3-1 første ledd må en ta hensyn til læren om compensatio lucrum cum damno. Kort og upresist kan denne læren forklares som at økonomiske fordeler som skadelidte oppnår ved personskaden skal trekkes fra tapsbeløpet. På bakgrunn av at utmålingsreglene bygger på en differansebetraktning er fradrag for fordeler nødvendig. Det er forskjellen i krone og øre for skadelidte med og 10

12 uten inntrådt skadetilfelle som skal dekkes. Skadelidte skal i utgangspunktet derfor verken tjene eller tape på skaden. Læren om compensatio lucrum cum damno fremgår ikke direkte av bestemmelsen, men følger indirekte ved en ordlydsfortolkning av denne ettersom det kreves «tap» for skadelidte. Et eksempel kan illustrere dette: En mann blir 100 % ufør etter å ha blitt hardt skadet i en bilulykke. Før ulykken måtte mannen pendle til jobb, og han vil således spare reiseutgifter ved ikke å stå i arbeid. Disse sparte utgiftene må tas med i beregningen over hva som er mannens økonomiske tap Menerstatning Menerstatning er hjemlet i skl Dersom skadelidte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art skal det svares særskilt menerstatning som kompensasjon for tapt livsutfoldelse. Menerstatning etter skl. 3-2 skiller seg fra erstatning for skade på person etter skl. 3-1 ved at det er en erstatningspost som dekker ikke- økonomisk tap. Menerstatningen skal fastsettes «under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse», jfr. skl. 3-2 første ledd annet punktum. En tolkning av denne ordlyden tilsier at utmåling av menerstatning tilsynelatende skal skje etter en skjønnsmessig fastsettelse. Forarbeidene 8 og rettspraksis 9 taler imidlertid for at utmålingen av menerstatning etter skl. 3-2 skal skje etter forskrift av 21. april 1997 nr. 373 med hjemmel i folketrygdloven annet ledd, en bestemmelse som hjemler menerstatning fra folketrygden etter yrkesskade. Denne forskriften gir anvisning på en matematisk beregning ved bruk av tabeller. Det er skadelidtes invaliditetsgrad som er grunnlaget for beregning av menerstatningens størrelse. Rettsanvender må videre legge til en tredjedel av erstatningsbeløpet for å finne frem til korrekt beløp for menerstatning etter skadeserstatningsloven. 8 Ot. Prp nr. 4 ( ) s. 22 og Innst.O. nr. 32 ( ) s Se f.eks. Kåsadommen, Rt s

13 Både lovens ordlyd og forarbeider oppfordrer rettsanvender til å foreta en viss skjønnsmessig «korrektur» av erstatningsbeløpet ut fra ménets betydning for den personlige livsutfoldelse. Høyesterett uttalte i Rt s.441 at det imidlertid bør utvises forsiktighet ved slik skjønnsutøvelse: «Utgangspunktet for vurderingen av tillegg må etter mitt syn være at det er behov for standardiserte regler om menerstatningen, og etter rettspraksis skal det da også atskillig til før man går nevneverdig utover det som følger av den nevnte matematiske utregningen.» Erstatning for en persons død Erstatning for en persons død tilkommer etterlatte som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget, jfr. skl. 3-4 første ledd. Etterlatte kan enten være avdødes ektefelle eller barn som ble forsørget av avdøde. Regelen for utmåling av forsørgertap er gitt i skl. 3-4 annet ledd hvor det fremgår at erstatning «fastsettes under hensyn til forsørgingens omfang og den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging.» Bestemmelsen gir anvisning på en skjønnsmessig beregning av erstatningsbeløpet hvor det skal tas utgangspunkt i de konkrete forhold. Differanseprinsippet vil gjelde tilsvarende her, og det blir således forskjellen i etterlattes økonomiske situasjon før og etter skaden som skal erstattes. Ordlyden i skl. 3-4 modifiserer dette utgangspunktet ved at det kun er forsørgerdelen av skadelidtes inntekt som skal erstattes. 3.2 OVERSIKT OVER FRADRAGSREGLENE Utgangspunktet er etter dette at det fulle økonomiske tap skal erstattes. Det er videre særlige regler i skadeserstatningsloven som kan føre til at skadelidte får erstattet mer enn det økonomiske tap, eksempelvis i form av menerstatning etter skl. 3-2 og 10 Rt s. 441, s. 448 (Kåsadommen) 12

14 oppreisningserstatning etter skl For at skadevolder skal betale mindre enn det fulle økonomiske tap, må det foreligge en særskilt hjemmel som statuerer unntak fra denne hovedregelen. Skadeserstatningsloven kapittel 3 hjemler flere slike unntaksbestemmelser som gir anvisning på at en rekke ytelser fra tredjemenn, typisk trygde- og forsikringsytelser, skal trekkes fra i erstatningsoppgjøret. Fradragsreglene i skadeserstatningsloven kapittel 3 er begrunnet i behovet for samordning av ytelser til skadelidte i anledning personskade. Trygderetten, erstatningsretten og forsikringsretten er tre separate rettsområder som består av regler som bygger på ulike hensyn. Rettsområdene kan imidlertid ha felles eller delvis felles dekningsområde. 11 Skadelidte vil for eksempel kunne ha krav på sosiale ytelser etter folketrygdloven eller få utbetaling fra en forsikring i henhold til en privat forsikringsavtale samtidig som vedkommende har krav på erstatning fra skadevolder etter erstatningsrettslige regler. I slike situasjoner kan ytelsene som skadelidte mottar fra tredjemenn behandles på to ulike måter; de kan enten fradras i erstatningsbeløpet (reduksjon) eller kumuleres med full erstatning fra skadevolder (kumulasjon). Et tredje og siste alternativ er at tredjemann utbetaler ytelser til skadelidte og videre krever disse tilbake fra skadevolder ved regress. Dette kalles i juridisk teori for subrogasjon. 12 En begrenset regressadgang er hjemlet i skl Det bemerkes at trygden kun har mulighet for regress når skadevolder har utført den skadevoldende handling ved forsett, jfr. skl. 3-7 nr. 1. Sistnevnte alternativ om kumulasjon vil føre til at skadelidte kan få dobbel kompensasjon for sine skade. Dette strider mot det grunnleggende erstatningsrettslige prinsippet om at skadelidte ikke skal tjene på skaden, og det er derfor behov for slike fradrags- og samordningsregler som er gitt i skadeserstatningsloven kapittel 3. Reglene bygger på samme rettslige tankegang som læren om compensatio lucrum cum damno. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at ytelser fra tredjemenn ikke skal anses som 11 Nygaard (2007) s Bjarte Askeland (2006)a, punkt 3 13

15 fordeler etter denne læren, og at fradrag for tredjemanns ytelser således skal gjøres etter at erstatningsbeløpet er fastsatt. 13 I det følgende skal jeg redegjøre for relevante bestemmelser i skadeserstatningsloven kapittel 3 som regulerer samordning mellom tredjemanns ytelse og erstatning fra skadevolder. Redegjørelsen vil følgelig korrelere med de erstatningstypene som er nevnt under punkt Erstatning for skade på person «Skal- fradrag» Skadeserstatningsloven 3-1 tredje ledd første punktum lyder slik: «Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for lønn under sykdom og liknende ytelser, trygdeytelser, ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke og for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien.» I Norge sikrer ytelser fra folketrygdloven skadelidtes inntekt etter en personskade, og ytelsene kan videre kompensere for skadelidtes utgifter ved sykdom, skade eller dødsfall, jfr. formålsbestemmelsen i ftrl Trygdeytelser utgjør normalt den viktigste form for økonomisk kompensasjon til skadelidte etter en personskade. 14 Sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uførepensjon, grunnstønad, stønad for helsetjenester og ytelser til gjenlevende ektefelle er i denne sammenheng særlig aktuelle ytelser som alle er hjemlet i folketrygdloven. Dette er alle ytelser som skal gjøres fradrag for ved erstatningsutmålingen, jfr. skl. 3-1 tredje ledd første punktum. Fradragsposter etter skl. 3-1 tredje ledd første punktum kalles av den grunn gjerne «skal- fradrag». Disse fradragene vil redusere skadevolders økonomiske ansvar krone for krone. Samtidig som skadevolders ansvar reduseres krone for krone vil ikke 13 Ot.prp. nr 4( ) s. 15 og Innst. 71 s. 55. Se også Askeland (2006)b, s. 36 og NOU 1992:6, punkt

16 folketrygden ha regress mot skadevolder med mindre skadevolder fremkalte skaden forsettlig, jfr. skl. 3-7 nr. 1. Sammenholdt vil disse bestemmelsene få stor økonomisk betydning for skadevolder. Det er en forutsetning for bruk av skl. 3-1 tredje ledd første punktum at det gjelder ytelser som skadelidte har krav på. Dersom skadelidte ikke hevder sin rett og dermed går glipp av ytelsen, vil ytelsen likevel gå til fradrag. 15 Dette er en praktisk konsekvens av tapsbegrensningsplikten som delvis er hjemlet i skl. 5-1 nr. 2 og som går ut på at skadelidte skal søke å begrense det økonomiske tapet i størst mulig grad. Det bemerkes at det kun er trygdeytelser fra den norske folketrygd som faller inn under første punktum. Dette ble avgjort i Rt s. 390, den såkalte Jørgensendommen. Her var spørsmålet om ytelser fra den danske folketrygden kunne fradras i sin helhet etter første punktum, noe Høyesteretts flertall besvarte benektende. Dommer Tjomsland dissenterte på dette punkt og mente det ikke burde skilles mellom norske og utenlandske trygdeytelser. Flertallets standpunkt har blitt kritisert i juridisk teori. 16 Jeg gir min tilslutning til denne kritikken da en slik tolkning av bestemmelsen vil gi tilfeldige og ulike resultater i tilsynelatende «like» erstatningsoppgjør, avhengig av hvilket land skadelidte kommer fra. Videre kan det tenkes at andre land har regressadgang for utbetalte trygdeytelser, og resultatet kan derfor bli at skadevolder må betale mer enn full erstatning. Dette vil klart være urimelig. 17 Spart skatt gjennom skattefordeler regnes som likestilt med «trygdeytelser» og skal fradras i sin helhet etter skl. 3-1 tredje ledd første punktum, jfr. Sevaldsendommen Rt s NOU 2011:16 foreslår en ordlydsendring på dette punkt for å få «rene og klare linjer». 18 «Trygdeytelser» foreslås erstattet med «offentlige ytelser etter folketrygdloven, 15 Se f.eks. Ot. prp. nr 75 ( ) s Askeland (2006)b, s Se også Lødrup (1998) s. 245 flg. 17 Dette var forsikringsselskapet (Storebrand) sin argumentasjon i Jørgensendommen. 18 NOU 2011:16, punkt

17 sosialhelsetjenesteloven, sosialtjenesteloven og andre regler». Dette er etter mitt syn et fornuftig forslag ettersom en slik ordlyd vil samsvare bedre med hvordan skl. 3-1 tredje ledd første punktum praktiseres i dag «Kan- fradrag» Videre har vi de såkalte «kan- fradragene» i skl. 3-1 tredje ledd annet punktum. Bestemmelsen lyder slik: «Videre kan tas hensyn til forsikringsytelser som ikke går inn under foregående punktum, til annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden og til forholdene ellers». Med «forsikringsytelser» menes her typisk ytelser som utbetales av forsikringsselskaper på bakgrunn av en avtale med skadelidte. Slike forsikringsytelser har langt på vei samme funksjon som den alminnelige erstatning fra skadevolder; de skal kompensere tapet som skadelidte har blitt påført. 19 Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at mange forsikringsselskaper ser i praksis helt bort fra regelen om fradrag for skadelidtes egne forsikringsytelser ved erstatningsutmålingen. Forsikringsselskapet IF innførte dette som policy i 2003, og de fleste store og viktige forsikringsselskaper fulgte etter. 20 Offentlige instanser, eksempelvis Statens Pensjonskasse, Pasientskadenemnda og Kontoret for Voldsoffererstatning, har imidlertid ikke adgang til å følge en slik policy da disse er offentlige organer som skal forvalte loven slik den er vedtatt av Stortinget. Videre gjelder følgelig ikke en slik policy for skadevoldere uten forsikringsdekning. Bestemmelsen har derfor fortsatt stor praktisk betydning i mange erstatningsoppgjør. 19 NOU 1994:20 s NOU 2011:16, punkt og Askeland (2006) b, s

18 Alternativet «annen vesentlig økonomisk støtte» er mer upresis. Ordlyden favner bredt. Hva som er «vesentlig» beror på en forholdsvurdering av støtten som er gitt og det samlede økonomiske tapet for skadelidte. 21 Bjarte Askeland har foretatt en analyse av foreliggende praksis for å finne hva rettspraksis legger i vilkåret «vesentlig» og hvor høyt domstolene har satt fradragene. Etter en gjennomgang av Skolanddommen (Rt.1993 s. 1548), Hogstaddommen (Rt s. 1382), Bastrupdommen (Rt s. 639) og Giftdrapsdommen (Rt s. 481) og Rt s. 887 finner Askeland at hovedtendensen i rettspraksis er at overkompensasjonen for skadelidte må ligge på rundt kroner for at fradrag skal være aktuelt, og at et fradrag normalt ligger på mellom % av mottatt ytelse. Askeland skriver videre at han ser tendenser til et progressivt system hvor særlig høye forsikringsutbetalinger må tåle høyere prosentvise fradrag. 22 Et eksempel på «annen vesentlig økonomisk støtte» kan være ytelser fra offentlige støtteordninger som skadelidte i utgangspunktet ikke har krav på, men som vedkommende får innvilget etter særskilt begrunnet søknad («ex gratia-ytelser»). Dette er ytelser fra det offentlige som således faller utenfor anvendelsesområdet for skl. 3-1 første punktum. Et eksempel på slike ytelser er å finne i Rt s. 1415, den såkalte Dykkerdommen. Her mottok de tidligere Nordsjødykkerne ytelser fra ulike offentlige kompensasjonsordninger. Et annet eksempel på «annen vesentlig økonomisk støtte» er trygdeytelser fra utenlandske trygdeordninger. Praksis har som nevnt under punkt kommet frem til at slike ytelser ikke skal falle inn under første punktum. I Jørgensendommen understreker imidlertid førstvoterende dommer Stang Lund at skjønnsutøvelsen etter annet punktum i slike tilfeller i mange tilfelle bør gi samme resultat som om utenlandske trygdeytelser skulle falt inn under første punktum, altså fradrag krone for krone. 23 Det bemerkes imidlertid at vesentlighetskravet kan forhindre fradrag for 21 Rt s. 390, s. 401 (Jørgensendommen) 22 Askeland (2006)b, s Rt s. 390, s

19 utenlandske trygdeytelser, dersom ytelsene ikke er av tilstrekkelig størrelse i forhold til det økonomiske tap. Et tredje eksempel på «annen vesentlig økonomisk støtte» er ytelser fra innsamlingsaksjoner og lignende aksjoner som kommer skadelidte til gode. Slike gaver kan i noen tilfeller være av så betydelig størrelse at de oppfyller vesentlighetskravet i annet punktum. Slike gaver fra medmennesker nevner imidlertid forarbeidene som eksempler på ytelser som kun bør fradras i «rene unntakstilfelle» etter skl. 3-1 tredje ledd annet punktum. 24 Dette er det enkelt å gi sin tilslutning til ettersom slik medmenneskelighet bør premieres. Fradrag i slike tilfeller ville virket støtende og urimelig overfor giverne dersom skadevolder skulle tjene på deres godhet. Som det fremgår av ordlyden i skl. 3-1 tredje ledd annet punktum kan det tas hensyn til ovennevnte ytelser ved erstatningsutmålingen. Fradrag etter annet punktum vil i motsetning til første punktum således ikke nødvendigvis redusere erstatningsbeløpet krone for krone. Rettsanvender skal fastsette fradraget etter skjønn og kan således velge mellom fullt, delvis eller intet fradrag. Bestemmelsen angir ingen retningslinjer for skjønnet, så rettsanvender står i utgangspunktet fritt. Forarbeidene skiller imidlertid mellom en rekke ytelser og trekker opp retningslinjer for skjønnet. 25 Det er videre blitt trukket opp en rekke retningslinjer for skjønnsutøvelsen i rettspraksis. Av interesse i denne sammenheng kan det nevnes at NOU 2011:16 i punkt foreslår flere endringer tilknyttet «kan- fradragene». Utvalget foreslår å oppheve regelen om skjønnsmessig fradrag for forsikringsutbetalinger som utbetales på bakgrunn av at skadelidtes egne forsikringer, og Utvalget begrunner forslaget i at bestemmelsen som den er i dag er urettferdig ettersom skadevolder kan nyttiggjøre seg av utbetalinger fra skadelidtes egne forsikringer. 26 Dette er etter mitt syn et godt forslag og vil skape større likhet mellom skadelidte uavhengig om skaden omfattes av private eller offentlige forsikringsordninger. 24 Ot. Prp.nr. 4 ( ) s Ot. Prp.nr. 4 ( ) s NOU 2011:16, punkt

20 Utvalget foreslår å beholde alternativet «annen vesentlig økonomisk støtte», men påpeker at en slik fradragsregel «bare kan få anvendelse i særlige unntakstilfeller, og må anses å ha karakter av `sikkerhetsventil.» 27 Alternativet «forholdene ellers» foreslås derfor opphevet av Utvalget, siden dette alternativet også tradisjonelt har blitt oppfattet som en sikkerhetsventil og da vil bli unødvendig Menerstatning For fradrag i menerstatning fremgår det av skl. 3-2 første ledd tredje punktum at «bestemmelsene i 3-1 tredje ledd gjelder tilsvarende så langt de gir kompensasjon for menet». Redegjørelsen under punkt vil således gjelde også for menerstatning, og det henvises dermed til denne. Det bemerkes at begrensningen om at fradrag kun kan skje for ytelser som kompenserer tapt livsutfoldelse er en problemstilling som faller inn under temaet kompensasjonsrelevans og vil bli utførlig behandlet i kapittel Erstatning for en persons død Av skl. 3-4 annet ledd tredje punktum fremgår det at «bestemmelsene i 3-1 annet ledds siste punktum og tredje ledd gjelder tilsvarende». Redegjørelsen under punkt vil således også gjelde for forsørgertap, og det henvises dermed til denne. 27 NOU 2011:16, punkt

21 3.3 FRADRAG PÅ ULOVFESTET GRUNNLAG Fradragsreglene i skadeserstatningsloven kapittel 3 må anses å være uttømmende, og det er således ikke mulig å gjøre fradrag for ytelser fra tredjemenn på ulovfestet grunnlag. Dette ble avgjort i Rt s. 1415, den såkalte Nordsjødykkerdommen. Her var et av spørsmålene om det kunne kreves fradrag i erstatningen på ulovfestet grunnlag. Førstvoterende går gjennom skadeserstatningsloven 3-1 tredje ledd og 3-2 første ledd tredje punktum og uttaler følgende: «Disse bestemmelsene må etter min mening uttømmende regulere i hvilken utstrekning det ved utmåling av erstatning for personskade kan gjøres fradrag for pengeytelser som tar sikte på å kompensere for inntektsbortfall eller redusert livsutfoldelse. (...) Jeg kan ikke se at det for ytelser av denne karakter finnes rom for noen ulovfestet fradragsregel.» FRADRAG PÅ AVTALERETTSLIG GRUNNLAG Det kan muligens tenkes tilfeller hvor fradrag for ytelser kan gjøres på avtalerettslig grunnlag. Dette er imidlertid neppe særlig praktisk, og jeg avgrenser således mot dette i denne oppgaven. 4 BEGREPET KOMPENSASJONSRELEVANS Nå har jeg gitt en oversikt over de viktigste reglene for utmåling av erstatning etter personskade samt redegjort for hvilke ytelser som skal fradras eller samordnes med erstatningsbeløpet. For å kunne fradra ytelser etter skadeserstatningsloven kapittel 3 hevdes det imidlertid at det gjelder et kvalifikasjonskrav til ytelsen; at den må være kompensasjonsrelevant med erstatningsposten. 28 Rt s s. 1457, avsnitt

22 Jeg vil foreta drøftelsen om det foreligger et slikt kvalifikasjonskrav om kompensasjonsrelevans etter gjeldende rett i oppgavens kapittel 5. Før jeg foretar en slik drøftelse vil jeg redegjøre for innholdet av begrepet kompensasjonsrelevans og klargjøre for hvordan begrepet skal forstås i denne oppgaven. Dette er spesielt viktig ettersom både juridisk teori og domstoler synes å bruke begrepet forskjellig. Det foreligger ingen legaldefinisjon av kompensasjonsrelevans, og jeg kan ikke se at rettspraksis har gitt en egentlig definisjon av begrepet. Begrepet ble lansert av Nils Nygaard i , men Asbjørn Kjønstad tok opp problemstillingen allerede i Kompensasjonsrelevans er et generelt begrep ved at det anvendes om alle formuesoverføringer fra tredjemenn, herunder trygdeytelser, forsikringsytelser og andre ytelser til skadelidte. 31 Begrepet brukes om de krav som stilles til sammenheng mellom tredjemanns ytelse og en erstatningspost for at ytelsen skal gå til fradrag i erstatningssummen. 32 En gjennomgang og analyse av teori og praksis har vist at denne sammenhengen imidlertid kan bestå av flere ulike momenter. Jeg vil i denne oppgaven omtale disse ulike momentene som aspekter ved kompensasjonsrelevans. Det vil i det følgende redegjøres for fire aspekter av begrepet kompensasjonsrelevans. Aspektene er hentet fra sentral juridisk litteratur innenfor norsk erstatningsrett, herunder Asbjørn Kjønstad, Nils Nygaard, Peter Lødrup og Bjarte Askeland. Det synes viktig å understreke at følgende redegjørelse kun knytter seg til hva kompensasjonsrelevans kan forstås som, altså en teoretisk gjennomgang av begrepet. Spørsmålet om disse momentene er materielle vilkår for fradrag etter gjeldende rett er noe som vil bli drøftet i kapittel Nygaard (1982) s Kjønstad (1977) s Askeland (2006)b, s NOU 2011:16, punkt

23 4.1 Aspekt 1: Gjelde samme skade Et aspekt ved kompensasjonsrelevans er at det må være årsakssammenheng mellom tredjemanns ytelse og personskaden. Ytelsen må således være gitt eller utløst i anledning personskaden. Barnetrygd vil eksempelvis ikke være kompensasjonsrelevant med erstatningen ettersom dette er en offentlig ytelse som gis helt uavhengig av inntrådt skade. Om aspekt 1 er et kvalifikasjonskrav for fradrag etter skadeserstatningsloven kapittel 3 vil bli drøftet under punkt Aspekt 2: Gjelde samme tidsrom Et annet aspekt ved kompensasjonsrelevans er at erstatningsposten og ytelsen fra tredjemann må være gitt for å kompensere for et tap i samme tidsperiode. Om aspekt 2 er et kvalifikasjonskrav for fradrag etter skadeserstatningsloven kapittel 3 vil bli drøftet under punkt Aspekt 3: Gjelde samme behov/tapspost Et tredje aspekt ved kompensasjonsrelevans er at formuesoverføringen fra tredjemann må dekke samme tapspost som erstatningen fra skadevolder skal dekke. Tredjemanns ytelse må således dekke samme behov som erstatningsposten for at den skal være kompensasjonsrelevant. Dette aspektet ved kompensasjonsrelevans innebærer også at fradrag må føres mot «riktig» erstatningspost, altså den kompensasjonsrelevante erstatningspost. Uføretrygd fra folketrygden vil eksempelvis dekke samme behov som erstatningsposten tap i fremtidig erverv og således være kompensasjonsrelevant med denne. Tilsvarende 22

24 vil sykepenger dekke samme behov som erstatningsposten tapt arbeidsfortjeneste og dermed være kompensasjonsrelevant med denne. Om aspekt 3 er et kvalifikasjonskrav for fradrag etter skadeserstatningsloven kapittel 3 vil bli drøftet under punkt Aspekt 4: Utmåles etter samme kriterier Et fjerde aspekt ved kompensasjonsrelevans er at erstatningen og ytelsen fra tredjemann må utmåles etter samme kriterier. Nils Nygaard beskriver dette aspektet slik: «Kravet om kompensasjonsrelevans etter skl. 3-1 tredje ledd, 1 punktum, betyr også at trygdeytinga og skadebotposten må være likeverdige. Likeverd går bl.a. på tilhøve til skatt. Begge må vere brutto eller begge netto etter dei aktuelle skattekriterier. (...) Dei må også vera likeverdige i nåverdi og kroneverdi.» 33 Nils Nygaard skriver ikke mer om dette aspektet, og han er etter det jeg kan se også eneste teoretiker som nevner dette. Ettersom det ikke er noen andre som beskriver dette som et spørsmål om kompensasjonsrelevans, burde oppgaven muligens vært avgrenset mot dette aspektet. Jeg velger imidlertid å behandle også dette som et aspekt av kompensasjonsrelevans, da det dreier seg om et mulig kvalifikasjonskrav til tredjemanns ytelse og dermed være relevant for oppgavens problemstilling. Om aspekt 4 er et kvalifikasjonskrav for fradrag etter skadeserstatningsloven kapittel 3 vil bli drøftet under punkt Nygaard (2007) s

25 4.5 Begrepsavklaring: Hvordan kompensasjonsrelevans skal forstås i denne oppgaven Alle fire ovennevnte aspekter er i juridisk teori beskrevet som spørsmål tilknyttet kompensasjonsrelevans. Noen juridiske forfattere anvender kun begrepet om aspektet vedrørende samme behov (Bergsåker), andre forfattere om både aspektet vedrørende behov og aspektet vedrørende tid (Askeland og Lødrup), mens andre legger samtlige fire aspekter inn i begrepet (Nygaard). Andre forfattere anvender ikke begrepet, men fokuserer heller på de materielle rettsspørsmål og problemstillinger begrepet reiser (Kjønstad). Professor Bjarte Askeland tar oppgjør med en slik differensiert begrepsbruk i sin artikkel «Kompensasjonsrelevans og skadeoppgjørsrelevans» fra Artikkelen er skrevet på bakgrunn av en dom fra Høyesterett inntatt i Rt s. 769, den såkalte Pakke-for-pakke dommen. 34 I artikkelen skriver Askeland at han observerer ulik bruk av begrepet og hevder at begrepet er blitt «flertydig». 35 Askeland lanserer derfor et nytt begrep; «skadeoppgjørsrelevans» og ønsker på denne måten å få frem at ytelser som ikke er kompensasjonsrelevante likevel kan få betydning for erstatningsoppgjøret ved at de er «skadeoppgjørsrelevante». 36 I begrepet «skadeoppgjørsrelevans» ligger det en kvalifikasjon om at formuesoverføringen er ment å dekke en eller annen tapspost innen skadebegrepet som skadelidte er påført. 37 Jeg vil komme kort tilbake til forskjellen mellom «kompensasjonsrelevans» og «skadeoppgjørsrelevans» i petitavsnittet i kapittel 6. Jeg er enig med Askeland at flertydige begreper er uheldig i juridiske tekster og er derfor i utgangspunktet positiv til å operere med flere begreper som hjelpemiddel for rettsanvendelsen. Et annet godt alternativ er å følge Kjønstads eksempel ved å ikke gjøre seg avhengig av begreper som sådan, men heller fokusere på den juridiske 34 Dommen vil bli nærmere behandlet i oppgavens kapittel 6 samt nevnt under punkt Askeland (2006)a, punkt Askeland (2006)a, punkt 4.3 og Askeland (2006)b, s Askeland (2006)b, s

26 tenkningen som ligger bak begrepene. Denne oppgaven tar imidlertid ikke siktemål på å avklare denne uklare begrepssituasjonen, og jeg vil derfor heller ikke bruke denne oppgaven til å støtte opp om konkrete begrepsforslag. I sin artikkel skriver Askeland videre om kompensasjonsrelevans: «Begrepet kan kanskje være nyttig som henvisning til et tema knyttet til korrespondanse mellom tredjemanns ytelser til skadelidte og den erstatningssum skadelidte har krav på. Dette fordi det er viktige materielle spørsmål knyttet til dette temaet.» 38 Det er nettopp slik jeg ønsker at begrepet skal forstås i denne oppgaven; som et tema eller paraplybegrep som favner over samtlige aspekter som beskrevet ovenfor. Det er nettopp de materielle rettsspørsmål som temaet kompensasjonsrelevans reiser som er det sentrale for denne oppgaven. Ved å «ramme inn» begrepet kompensasjonsrelevans vil jeg kunne risikere å begrense drøftelsene ved å ikke få med alle relevante sider av temaet. 5 DRØFTELSE: OM DET GJELDER ET ALMINNELIG KRAV OM KOMPENSASJONSRELEVANS FOR Å FRADRA YTELSER ETTER SKADESERSTATNINGSLOVEN KAPITTEL 3 Spørsmålet som skal drøftes i det følgende er om og i hvilken grad kompensasjonsrelevans er et materielt vilkår for å fradra ytelser etter skadeserstatningsloven kapittel 3. For å gi en klarere oversikt over min tolkning av gjeldende rett, vil jeg drøfte spørsmålet ut i fra hvert enkelt aspekt av kompensasjonsrelevans. 38 Askeland (2006)a, punkt

27 5.1 ASPEKT 1: GJELDE SAMME SKADE VILKÅR FOR FRADRAG? I det følgende skal jeg drøfte om og eventuelt i hvilken grad det er et vilkår for fradrag at ytelsen fra tredjemann ytes i anledning samme skade som skadevolder hefter for. De ulike erstatningstyper vil bli drøftet hver for seg Erstatning for skade på person For fradragene som fremgår av skadeserstatningsloven 3-1 tredje ledd annet punktum («kan- fradragene») følger et krav om at ytelsen må utløses på bakgrunn av samme skade direkte av ordlyden, jfr. formuleringen «skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden». Av ordlyden i skl. 3-1 tredje ledd første punktum fremgår det at det ved erstatningsutmålingen skal gjøres fradrag for de oppstilte ytelser uten tilsvarende reservasjon om at ytelsene må være utløst ved skaden. Spørsmålet blir derfor om et tilsvarende vilkår kan innfortolkes for «skal- fradragene». Dette er et spørsmål om bestemmelsen skal tolkes innskrenkende slik at fradrag kun skal skje for ytelser som utløses av samme skade. Ved innskrenkende tolkning setter rettsanvender seg ut over ordlyden, og etter rettskildelæren bør således motargumentene i form av andre rettskilder være vektige nok til å oppveie en slik fravikelse av ordlyden. 39 Forarbeidene har vurdert spørsmålet. I Erstatningslovkomiteens innstilling skriver komiteen at: «For så vidt angår trygdeytelser, bemerkes at i og med at trygdens regressrett nå er bortfalt (bortsett fra ved forsett), må det være ennå klarere enn tidligere at 39 Eckhoff (2001) s

28 erstatningen bør fastsettes slik at den sammen med andre ytelser som skadelidte får på grunn av skaden, tilsvarer skadelidtes samlede økonomiske tap.» 40 Forbrukernes Forsikringskontor hadde innsigelser til Erstatningslovkomiteens standpunkt og kom med følgende høringsuttalelse: «Etter vår oppfatning bør det presiseres i lovteksten at bare slike trygde- og pensjonsytelser som utløses av ulykken, bør kunne trekkes fra ved erstatningsutmålingen. Vi er også i tvil om hvorvidt det er riktig om trygdeytelser skal trekkes fra krone for krone dersom utbetalingen bare delvis skyldes skaden. Vi tenker da spesielt på uføretrygden. Hvis en mann før en skade er delvis ufør, men ikke får uføretrygd, og skaden sammen med den tidligere uførhet gjør ham 100 pst. ufør, så vil trygden delvis være utløst av den tidligere uførhet og delvis av skaden. Hvis da den kapitaliserte verdi av hele trygdebeløpet skal trekkes fra i erstatningen, kan dette virke urimelig for skadelidte. For å ta hensyn til dette, kunne vi tenke oss en slik formulering av 5-1, 3. ledd, 1. punktum: «Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for trygdeytelser og pensjonsytelser i den utstrekning og i det omfang utbetalingene er en følge av den skadevoldende begivenhet.» 41 Justisdepartementet bemerket om dette i Ot.Prp. nr 4 ( ) at «trygdeytelsene bør gå til fradrag fullt ut, selv om utbetaling bare delvis skyldes skaden. Det bør her være likegyldig om trygdeytelsens størrelse også skyldes tidligere uførhet.» 42 Av justiskomiteens senere merknader til utformingen av lovens ordlyd av skl. 3-1 er det ingenting som tilsier at justiskomiteen er uenig i departementets uttalelser på dette punkt Innst. 71 s Ot. prp. nr 4 ( ) s Ot. prp. nr 4 ( ) s Se Innst.O. nr 32 ( ) s. 141, 145 og

29 Etter dette tolker jeg forarbeidene slik at de tydelig var klar over problemstillingen og likevel valgte en løsning hvor det skulle skje fullt fradrag for mottatte trygdeytelser. Forarbeidene taler for en presiserende ordlydsfortolkning og samsvarer dermed med det som fremgår av lovens ordlyd. En samlet juridisk teori er imidlertid svært kritiske til forarbeidenes standpunkt her. Nygaard skriver følgende til departementets standpunkt: «Dette er blitt kritisert. Vanleg lære er at skaden alltid må vera årsak til trygdeytinga, jfr bl.a. Kjønstad 83 s. 55, Lødrup 83 s 45-46, Bergsåker 82 s Også etter mi meining bør ein tolka lova innskrenkande her, slik at det blir eit vilkår for frådrag at skaden har utløyst den aktuelle trydeytinga. (...) ellers kan resultatet bli at skadelidne ikkje får full skadebot etter skaden. Eit tungtvegande tolkningsmoment til støtte for dette er at revisjonen 1973 byggjer på grunnsetninga om at skadelidne skal ha full skadebot. Dersom det skulle gjerast frådrag også for trygdeytingar som ikkje er utløyste av skaden, vil dette vera ytingar som sakdelidne fekk av andre grunnar, til dekning av andre tap eller ulemper. Desse ville i så fall bli flytta over til frådrag i skadevalderens favør. Den skaden skadevalderen hefte for ville dermed i realiteten ikkje bli dekka fullt ut, når dekninga dels måtte hentast frå skadelidnes andre postar. Grunnsetninga at skadlidne skal ha full skadebot bør prioriterast når ein skal tolka lova på dette punktet.» 44 I Nygaard nyeste utgave av Skade og ansvar (6 utgave) har han utelatt denne drøftelsen og skriver bare følgende om dette: «For at ei trygdeyting skal kunne vera relevant som frådragspost i skadeoppgjeret, er det eit minstekrav at skaden er årsak til trygdeytinga.» 45 Nygaard beskriver således dette som gjeldende rett, uten å nevne uttalelsene som fremgår av forarbeidene. 44 Nygaard (1985) s Nygaard (2007) s

30 Etter en gjennomgang og analyse av uttalelsene i forarbeidene og juridisk teori, synes det viktig å presisere problemstillingen ytterligere. For både forarbeidene og juridisk teori virker enige i at det kreves årsakssammenheng mellom mottatt ytelse og personskaden, nærmere presisert at tredjemanns ytelse må være utløst av personskaden for at fradrag i det hele tatt skal være aktuelt. Mottatt alminnelig barnetrygd og kontantstøtte vil eksempelvis naturlig nok ikke fradras ettersom dette er offentlige ytelser som gis helt uavhengig av inntrådt personskade. Uenigheten synes derimot å være knyttet til fradragets størrelse. Dette kan illustreres ved et eksempel som Peter Lødrup bruker i sin lærebok om erstatningsrett, et eksempel som er noenlunde likt det Forbrukernes Forsikringskontor brukte i sin høringsuttalelse: «Det kan videre spørres om fradrag er betinget av at trygdeytelsen er utløst ved skaden. Alternativet er å la fradragsregelen omfatte ytelser uten sammenheng med ansvarshendelsen. Svaret synes usikkert. I forarbeidene gis det uttrykk for at det skal skje fradrag for alle ytelser. Kjønstad og Nygaard inntar motsatt standpunkt, hvilket må være riktig. Hvis skadelidte var 30 prosent ufør og uføregraden etter skaden blir 60 prosent, har han krav på uførepensjon etter skaden. Her må det være riktig bare å redusere erstatningen med halvparten (eller kanskje bare 30 prosent) av pensjonsbeløpet.» 46 Jeg finner det hensiktsmessig å redegjøre kort for de trygderettslige regler som ligger bak Lødrups resonnement her: Hvis en person har en uføregrad på 30 prosent, vil ikke dette utløse uførepensjon fra folketrygden ettersom folketrygdloven 12-7 første ledd krever at «evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) er varig nedsatt med minst halvparten.» Hvis personen blir utsatt for en personskade som fører til at vedkommende blir 60 prosent ufør, vil dette utløse uførepensjon etter ftrl første ledd, forutsatt at de andre vilkårene for uførepensjon etter folketrygdloven kapittel 12 er oppfylt. 46 Lødrup (2009) s

31 Det bemerkes at tilsvarende uføregrader ikke gjelder for uførepensjon ved yrkesskade etter folketrygdloven Ved yrkesskade kan uførepensjon ytes allerede ved uføregrad på 30 prosent, jfr. ftrl første ledd bokstav d. Spørsmålet som Lødrup drøfter er således ikke om uførepensjonen skal trekkes fra i erstatningsoppgjøret, men hvor mye av uførepensjonen som skal trekkes fra. Før personskaden mottok ikke skadelidte uførepensjon, mens etter personskaden vil skadelidte motta en halv uførepensjon. Hvis de ulike argumentene subsumeres på dette konkrete eksempelet tilsier juridisk teori en løsning på fradrag for halvparten av den mottatte uføreytelsen, mens lovens ordlyd og forarbeider tilsier en løsning på fullt fradrag for hele den mottatte uførepensjon. Jeg kan ikke se at spørsmålet har vært oppe for Høyesterett. Spørsmålet var imidlertid oppe for Borgarting lagmannsrett i dommen inntatt i RG 2001 s Lagmannsretten kom frem til at halvparten av den tapte ervervsevne var skaderelatert, mens den andre halvparten skyldtes andre forhold. Skadelidte anførte derfor at kun halvparten av mottatt uførepensjon på 60 prosent skulle fradras i erstatningsoppgjøret. Forsikringsselskapet bestred dette og anførte at uførepensjonen i sin helhet skulle tas inn i tapsberegningen. Til dette uttalte lagmannsretten følgende: «Reelle hensyn kan nok i noen grad tale for prinsippet om kompensasjonsrelevans ved erstatningsutmålingen, slik dette kommer til uttrykk i teorien. Lovteksten foreskriver imidlertid at det ved erstatningsutmåling for tap i fremtidig erverv skal gjøres fradrag for trygdeytelser uten noen slik reservasjon. Slik lagmannsretten forstår loven og dens forarbeider må lovens ordning anses å medføre at det skal foretas kompensasjon krone for krone av den fulle uføretrygd A vil få utbetalt ved beregningen av hennes tap i fremtidige inntekter.» Dommens resultat er i samsvar med det som fremgår av lovens ordlyd og forarbeider, og den kan brukes som et argument som støtter opp om et slikt tolkningsresultat over hva som er gjeldende rett. 30

32 Jeg kan etter dette ikke se at det foreligger praksis som fraviker ordlyden og forarbeidene på dette punkt og savner således en rettskildemessig forankring for de uttalelser som fremgår av juridisk teori. Det kan se ut som om forfatternes rettspolitiske vurderinger av regelens berettigelse har vært styrende for tolkningen av bestemmelsen. Ettersom forarbeidene her er så klare i sine uttalelser, er det etter mitt syn uheldig av teoretikerne å fremstille slike rettspolitiske vurderinger av bestemmelsen som om det skulle være gjeldende rett. I stedet burde Nygaard og de andre forfatterne vise til hva som står i forarbeidene og heller tilkjennegi at deres uttalelser er av rettspolitisk art. Juridisk teori har etter rettskildelæren mindre vekt som rettskildefaktor enn det som følger av andre rettskilder. Finner rettsanvender holdepunkter for et annet resultat i eksempelvis lovtekst eller lovforarbeider enn det som fremgår av juridisk teori, vil disse rettskildefaktorer veie tyngre. 47 Lovtekst og forarbeider må her være avgjørende rettskilder for løsningen av spørsmålet, og jeg konkluderer således med at gjeldende rett etter skl. 3-1 tredje ledd første punktum er at det skal skje fullt fradrag for mottatte ytelser, ikke begrenset til en forholdsmessig andel. I forhold til Lødrups eksempel vil dette innebære en løsning på fullt fradrag for mottatt uførepensjon, altså ikke begrenset til kun halvparten av ytelsen. Asbjørn Kjønstad har en annen vinkling til spørsmålet. Han gir et eksempel hvor en person er 50 prosent ufør og således mottar halv uførepensjon og halv arbeidsinntekt. Hvis denne personen senere blir påført alvorlige skader i en bilulykke og dermed får rett til full uførepensjon fra folketrygden, skal det etter Kjønstads mening gjøres fradrag for kun halvparten av den fulle uførepensjon med mindre den halve uførepensjonen skadelidte mottok før ulykken blir regnet som bortfalt inntekt. 48 Dette er det enkelt å gi sin tilslutning til. Dette reiser imidlertid etter mitt syn ikke de samme prinsipielle spørsmål som beskrevet over ettersom Kjønstads standpunkt allerede følger av differanseprinsippet. Dersom skadelidte får halvparten av sin inntekt fra uførepensjon før skaden, mens vedkommende etter skaden får full uførepensjon, skal den tidligere halve uførepensjon samt den tidligere arbeidsinntekt utmåles som tap i fremtidig erverv, 47 Eckhoff (2001) s Kjønstad (2003) s

33 men med fullt fradrag for mottatt uførepensjon. Dette fremgår også av forarbeidene; «For en som tidligere hadde inntekt dels i form av trygd og dels arbeidsinntekt, vil naturligvis trygdesituasjonen før og etter skaden komme inn.» Menerstatning Fradrag i menerstatningen skal skje etter skl. 3-1 tredje ledd, jfr. skl. 3-2 første ledd tredje punktum såfremt ytelsene kan anses å gi kompensasjon for menet. Lovens ordlyd i skl. 3-2 tilsier derfor at det ikke er noen forskjell for menerstatning i forhold til dette aspektet av kompensasjonsrelevans enn det som følger av skl. 3-1 tredje ledd. Det henvises således til drøftelsen over under punkt Erstatning for en persons død Fradrag i forsørgertapserstatningen skal skje etter skl. 3-1 tredje ledd, jfr. skl. 3-4 annet ledd tredje punktum. Drøftelsen av dette aspektet av kompensasjonsrelevans i forhold til skl. 3-1 tredje ledd vil således gjelde tilsvarende for forsørgertapserstatning. Det henvises således til drøftelsen over punkt Min drøftelse av aspekt 1 (de lege ferenda) På bakgrunn av at forarbeidene er svært knappe i sine drøftelser og juridisk teori er så uenige i forarbeidenes standpunkt, synes jeg det er hensiktsmessig å foreta min egen drøftelse av spørsmålet. Drøftelsen tar utgangspunkt i eksempelet som fremgår av Lødrups lærebok, jfr. redegjørelsen under punkt Jeg bemerker at det er fradragets størrelse jeg skal ta stilling til, ikke om det skal gjøres fradrag da jeg mener dette må anses å være klart. Formålet med en slik drøftelse er å forsøke og belyse hvordan forarbeidene og juridisk teori muligens har tenkt ved vurderingen av spørsmålet. På en slik måte kan jeg selv vurdere om dette er en god regel. Drøftelsen vil derfor ikke ta 49 Ot prp. nr. 4 ( ) s

34 utgangspunkt i de alminnelige rettskilder, men i reelle hensyn og generelle rettslige prinsipper. Etter mitt syn er det særlig to rettslige prinsipper som trekker i motsatt retning ved vurderingen av om det skal gjøres fullt eller forholdsmessig fradrag for ytelsene etter skl. 3-1 tredje ledd første punktum. Det første er differanseprinsippet. Ved utmålingsprosessen skal rettsanvender finne frem til den inntekt skadelidte ville hatt uten skaden, og den inntekt han får med skaden. Hvis personskaden i vårt tilfelle tenkes borte vil ikke skadelidte ha krav på uførepensjon, mens med personskaden vil vedkommende ha krav på uførepensjon. Etter dette er personskaden årsaken til at uførepensjonen inntrer, og uførepensjonen bør etter en slik argumentasjon derfor fradras i sin helhet. Motsetningsvis har vi grunnprinsippet i erstatningsretten om at skadelidte skal få erstattet det fulle økonomiske tap, jfr. punkt Dette prinsippet er begrunnet i gjenopprettelseshensynet, et hensyn som hele vår alminnelige erstatningsrett bygger på. Hvis uførepensjonen fradras i sin helhet, vil skadelidte i realiteten ikke få full kompensasjon for personskaden, ettersom skaden isolert sett kun har ført til en uførhetsgrad på 30 prosent. De resterende 30 prosent skyldes tidligere uførhetsgrad. Fullt fradrag for den halve uførepensjonen vil føre til at skadelidte får fradrag for uførepensjon som i realiteten skal dekke også den andre «delen» av uførhetsgraden. Etter mitt syn er sistnevnte argumenter fornuftige og ville klart gitt et bedre økonomisk resultat for skadelidte. Argumentasjonen fungerer imidlertid etter min mening mer som enn rettspolitisk drøftelse mot regelen i folketrygdloven 12-7 første ledd om at man ikke mottar uførepensjon før inntektsevnen er varig nedsatt med minst halvparten. Ved utmåling av erstatning er hovedregelen utmåling etter differanseprinsippet, og jeg kan ikke se at det foreligger rettslig hjemmel for at utmåling av erstatning kan skje på noen annen måte. Dette er også fremholdt av Høyesterett i Rt s. 65, den såkalte KILEdommen. 33

35 Det bemerkes at KILE- dommen gjaldt erstatning etter tingsskade, men på bakgrunn av at differanseprinsippet gjelder både for tingsskade og personskade må Høyesteretts uttalelse på dette punkt også gjelde for utmåling av personskadeerstatning. Etter dette mener jeg at fullt fradrag for mottatte ytelser etter skl. 3-1 tredje ledd første punktum er den løsning som samsvarer best med øvrige erstatningsrettslige utmålingsregler NOU 2011:16 Om krav til samme skade I NOU 2011:16 punkt drøfter Utvalget problemstillingen i sin utredning til nytt lovforslag. Utvalget uttaler at siktemålet etter en personskade er at skadelidte skal få full erstatning, men at de ikke finner det nødvendig å bygge inn et vilkår om at skaden har utløst ytelsen. Det avgjørende spørsmålet etter Utvalgets syn er om det offentlige kompenserer for en negativ effekt som skadevolder er årsak til og som vedkommende måtte ha dekket dersom det offentlige ikke gjorde det. Utvalget fremhever videre at dersom man holder fast ved dette vilkåret kan man unngå diskusjoner om hva som er årsak til ytelsen ettersom det lett kan oppstå tvils- og kombinasjonstilfeller, spesielt ved spørsmål om det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng. Utvalget konkluderer med at dersom trygdeytelsen uansett dekker skaden ved å kompensere for den negative effekten skadevolder er ansvarlig for, bør ikke skadelidte få erstatning fra skadevolder i tillegg: «Utvalget vil fremheve at det avgjørende bør være om det offentliges ytelse dekker samme behov som er utløst av ansvarshendelsen, og at det ikke bør utgjøre noe tvistetema om ytelsen var utløst av ansvarshendelsen eller ikke.» 50 Utvalget velger derfor ikke å operere med et slikt vilkår om at ytelsen må være utløst av skaden for at fradrag kan gjøres og avslutter drøftelsen med å understreke at en slik løsning er best i samsvar med det grunnleggende prinsippet om at offentlige ytelser går til fradrag i erstatningen. Utvalget har her en praktisk tilnærming til spørsmålet, og det synes jeg er hensiktsmessig. En slik praktisk tilnærming gir gjerne et rimeligere resultat 50 NOU 2011:16, punkt

36 i hver enkelt sak. Ulempen med Utvalgets forslag på dette punkt er at regler basert på skjønn generelt kan sies å være prosesskapende. 5.2 ASPEKT 2: GJELDE SAMME TIDSROM VILKÅR FOR FRADRAG? Spørsmålet i det følgende er om og eventuelt i hvilken grad det er et materielt vilkår for fradrag at tredjemanns ytelse dekker en tapspost innenfor samme tidsperiode som skadevolder hefter erstatningsrettslig for. De ulike erstatningstyper vil bli drøftet hver for seg Erstatning for skade på person Det fremgår ikke av ordlyden i skadeserstatningsloven 3-1 tredje ledd, verken av første eller annet punktum, at det er et vilkår for fradrag at tredjemanns ytelse skal kompensere for tap i samme tidsperiode som erstatningsposten. Heller ikke forarbeidene til loven gir noen veiledning til hvordan lovteksten skal fortolkes på dette punkt. Spørsmålet ble imidlertid tatt opp i Rt s. 1538, den såkalte Horsengdommen. Saken gjaldt utmåling av erstatning etter personskade ved bilulykke. Skadelidte ble påkjørt og fikk alvorlige skader. Partene var enige om at skadelidte tidligst ville begynne i inntektsgivende arbeid i 1991, og det var følgelig fra og med 1991 at skadevolders forsikringsselskap måtte betale erstatning for tap i fremtidig erverv. Skadevolders forsikringsselskap hevdet imidlertid at det i erstatningsbeløpet måtte gjøres fradrag for en attføringsstønad skadelidte fikk i 1989 og Høyesterett måtte derfor ta stilling til om det kunne kreves fradrag etter skl. 3-1 tredje ledd første punktum for en ytelse fra folketrygden som dekker et tidsrom forut for det tidspunkt da selskapets ansvar for tap i fremtidig erverv begynte å løpe. Til dette spørsmålet uttaler førstvoterende følgende: 35

37 «Lovteksten sier at det skal gjøres fradrag for «trygdeytelser». Dette uttrykk er så generelt at det er rimelig å vurdere om det må legges inn visse presiserende forutsetninger. Lovforarbeidene er etter min mening ikke avklarende for så vidt. (...) Uansett taler etter min mening gode grunner for at det oppstilles som en forutsetning for fradrag etter tredje ledd første punktum at det skal være sammenfall i tid mellom trygdedekningen og den periode selskapet har ansvar for, sml blant andre Nygaard: Skade og ansvar (4 utg) 45. Selskapet kan etter dette ikke få medhold i sitt krav om fradrag etter første punktum. Attføringsstønaden bør heller ikke komme i betraktning ved anvendelsen av tredje ledd annet punktum.» 51 Tilsvarende løsning ble valgt i Rt s. 1547, den såkalte Skolanddommen, som ble avsagt dag som Horsengdommen. Her var partene enige om at skadelidtes ervervstap skulle beregnes fra og med 1. januar 1994 og frem til fylte 67 år. Forsikringsselskapet til skadevolder mente at uførepensjon som ble gitt skadelidte , til sammen kr , skulle fradras i erstatningsbeløpet etter skl. 3-1 tredje ledd første punktum. Førstvoterende uttaler her følgende: «På samme måte som i Horsengsaken, bygger jeg på at det ikke kan gjøres fradrag for disse ytelsene». 52 Høyesterett støtter seg her til reelle hensyn som begrunnelse for sitt resultat, jfr. formuleringene «rimelig» og «gode grunner». Høyesterett har ved Horsengdommen og Skolanddommen utviklet en rettsregel om at det må innfortolkes et krav om sammenheng i tid mellom tredjemanns ytelse og erstatningspost fra skadevolder for fradrag etter skl. 3-1 første punktum (skalfradragene). Spørsmålet blir om tilsvarende regel gjelder for ytelser etter skl. 3-1 tredje ledd annet punktum («kan-fradragene»). 51 Rt s. 1538, s Rt s s

38 I Dykkerdommen, Rt s. 1415, skulle Høyesterett utmåle erstatning for lidt inntektstap for årene Høyesterett uttalte følgende: «Når man skal ta stilling til om det skal gjøres fradrag for de utbetalinger A har fått fra de særlige støtteordningene, og i tilfelle med hvilket beløp, må det sentrale vurderingstema være hvor langt disse utbetalingene tar sikte på å kompensere for inntektsbortfall i denne perioden («kompensasjonsrelevans»). 53 [min kursivering] Denne uttalelsen ble fulgt opp i Rt s. 1153, den såkalte Omsorgslønndommen. Høyesterett skulle i denne dommen ta stilling til om mottatt omsorgslønn til skadelidtes mor skulle fradras i erstatningsbeløpet. Siden omsorgslønnen var en ytelse moren ikke hadde krav på, var dette en ytelse som var omfattet av annet punktum. Førstvoterende uttalte at det sentrale vurderingstemaet under kan-skjønnet er «hvor langt utbetalingen tar sikte på å kompensere for inntektsbortfall i samme periode». 54 [min kursivering] Jeg tolker Høyesteretts uttalelser i Dykkerdommen og Omsorgslønndommen dithen at det gjelder et tidsmessig krav til kompensasjonsrelevans også for ytelser som omfattes av skl. 3-1 tredje ledd annet punktum. En slik løsning samsvarer videre med konsekvenshensyn og hensynet til enkelhet i rettssystemet. Like tilfeller bør behandles likt Menerstatning Skl. 3-2 oppstiller at skl. 3-1 tredje ledd gjelder tilsvarende for menerstatning uten å angi nærmere vilkår hva gjelder tid. Drøftelsen over under punkt vil således gjelde tilsvarende for fradrag i menerstatning, og det henvises dermed til denne. 53 Rt s. 1415, avsnitt Rt s. 1153, avsnitt 47 37

39 5.2.3 Erstatning for en persons død Skl. 3-4 annet ledd tredje punktum oppstiller at skl. 3-1 tredje ledd skal gjelde tilsvarende for erstatning for tap av forsørger. Bestemmelsen angir ingen særlige vilkår hva gjelder tid, og drøftelsen under punkt vil dermed gjelde tilsvarende for fradrag i erstatning for en persons død NOU 2011:16 om krav til tidsmessig kompensasjonsrelevans I NOU 2011:16 punkt foretar Utvalget en analyse av rettskildene og kommer frem til at det i gjeldende rett foreligger et tidsmessig krav til kompensasjonsrelevans. Utvalget antar at dette også bør være hovedregelen for skadetilfeller etter den nye loven. Utvalget åpner imidlertid for at et slikt utgangspunkt kan fravikes i særlige tilfeller. For de erstatningsposter som foreslås standardisert vil imidlertid ikke tidsmessig krav til kompensasjonsrelevans bli en aktuell problemstilling ettersom det tidsmessige allerede er hensyntatt gjennom oppbygningen av den standardiserte erstatningen. Etter mitt syn hadde det vært rettsteknisk enklere dersom utvalget ikke holdt dette spørsmålet åpent, og at det ville vært bedre dersom de hadde angitt en klar regel her. En slik løsning ville gitt forutsigbarhet og derfor også vært prosessbesparende. 5.3 ASPEKT 3: DEKKE SAMME TAPSPOST - VILKÅR FOR FRADRAG? Spørsmålet i det følgende er om og eventuelt i hvilken grad det er et materielt vilkår for fradrag at ytelsen fra tredjemann kompenserer en tapspost som skadevolder hefter for, med andre ord at tredjemanns ytelse dekker samme behov som erstatningsposten. Dette spørsmålet kan igjen deles i to. Det første er om det er et krav av tredjemanns ytelse dekker samme behov som erstatningen for at det skal skje fradrag, og det andre er hvor et fradrag eventuelt skal føres. 38

40 Det første spørsmålet må etter mitt syn klart besvares bekreftende. Det må i alle tilfelle være riktig at tredjemanns ytelse må dekke en eller annen tapspost som skadevolder hefter erstatningsrettslig for dersom fradrag skal være aktuelt. Hvis ytelsen er ment å dekke en tapspost eller et behov som oppstår etter skaden, men som ikke skadevolder hefter erstatningsrettslig for, kan det ikke bli aktuelt å fradra denne ytelsen i erstatningsoppgjøret. Det kan for eksempel tenkes at det oppstår tap etter en personskade som må anses å være så upåregnelige at skadevolder ikke skal erstatte dem grunnet inadekvans. Et eksempel er å finne i Rt s. 172 der en elektriker utviklet paranoid schizofreni etter en arbeidsulykke. Høyesterett anså sinnslidelsen som en så upåregnelig, fjern og indirekte følge av ulykken, at det ikke var rimelig å knytte ansvar til den. Det offentlige vil imidlertid i slike tilfeller ofte dekke skadelidtes upåregnelige tap etter trygde- eller sosialrettslige regler. Slike ytelser kan følgelig ikke fradras i oppgjøret dersom de dekker en annen tapspost enn det skadevolder hefter for. Dette vil i motsatt fall føre til at skadelidte ikke får full erstatning for sitt påregnelige tap. I denne forstand er det således ingen tvil om at tredjemanns ytelse må dekke samme behov som erstatningsposten for at fradrag skal være aktuelt. At skadevolder hefter erstatningsrettslig for den konkrete tapsposten som tredjemanns ytelse dekker er således en innebygget forutsetning for å anvende fradragsbestemmelsene i skadeserstatningsloven kapittel 3. Jeg kan ikke se at det foreligger uenighet om ovennevnte standpunkt. Dette standpunktet ligger således til grunn for den egentlige diskusjonen om kompensasjonsrelevans, nemlig spørsmålet om hvor fradraget skal føres. Det kan tenkes to ulike måter å føre et fradrag på. Enten kan fradraget føres i samme erstatningspost som ytelsen er ment å dekke («post for post») eller så kan fradraget gjøres i det samlede økonomiske tap («pakke for pakke»). Hvilken utregningsmetode som velges kan få betydning for størrelsen på erstatningen. Jeg finner grunn til å bemerke at problemstillingen ikke vil bli aktuell for alle erstatningsoppgjør. I de tilfeller ytelser fra tredjemenn ikke overstiger tapsposten vil ikke valg av utregningsmetode innebære noen forskjell i kroner og øre. Det vil i slike tilfeller ikke spille noen rolle om rettsanvender velger å foreta erstatningsutmåling «post 39

41 for post» eller «pakke for pakke»; beløpet som skal erstattes av skadevolder vil bli nøyaktig det samme. Det er når ytelser fra tredjemenn overstiger tapsposten at problemstillingen blir satt på spissen. Tapsposten vil da bli «overoppfylt» ved at skadelidte samlet sett mottar mer enn sitt økonomiske tap for den aktuelle erstatningsposten. Spørsmålet som skal drøftes i det følgende er således om denne overoppfyllelsen av en erstatningspost kan fradras i andre erstatningsposter ved at det gjøres fradrag i det samlede erstatningsbeløp. Dette aspektet ved kompensasjonsrelevans er det klart mest sentrale, og det som har vært utsatt for mest diskusjon og usikkerhet. Det er videre det aspektet de fleste vil forbinde med begrepet kompensasjonsrelevans, muligens sammen med aspektet kompensasjonsrelevans i tid. De ulike erstatningstyper vil bli drøftet hver for seg Menerstatning Av skadeserstatningsloven 3-2 første ledd tredje punktum fremgår det at skl. 3-1 tredje ledd gjelder tilsvarende «for så vidt ytelsene kan anses å gi kompensasjon for menet». Ordlyden er således klar på dette punkt; fradrag for tredjemanns ytelse kan kun skje i menerstatningen hvis ytelsen er ment eller begrunnet med å kompensere for tapt livsutfoldelse. For menerstatning kan det derfor kort konkluderes med at det er et materielt vilkår for fradrag at tredjemanns ytelse skal dekke samme behov som erstatningsposten, og vilkåret følger direkte av lovens ordlyd. Utmåling av menerstatning og fradrag for kompensasjonsrelevante ytelser skal således gjøres «post for post». Et meget praktisk eksempel på en ytelse som er ment å kompensere tapt livsutfoldelse er ulykkesforsikring. Utbetaling fra en ulykkesforsikring utmåles gjerne på bakgrunn av 40

42 skadelidtes invaliditetsgrad og anses tradisjonelt å være kompensasjonsrelevant med menerstatningen. Ulykkesforsikringer kan imidlertid være tegnet for et blandet behov og kan være ment å kompensere både for tapt livsutfoldelse samt tap i fremtidig erverv. Forsikringsavtalen må tolkes i sammenheng med forsikringssum, og fradrag bør eventuelt gjøres forholdsmessig. Menerstatning etter folketrygdloven (menerstatning for yrkesskade) er et eksempel på en ytelse som er ment å gi kompensasjon for menet, og denne ytelsen skal dermed fradras etter skl. 3-1 tredje ledd første punktum, jfr. skl. 3-2 første ledd tredje punktum. Dette er tilfelle dersom skadelidte for eksempel påføres skade i en bilulykke, og dette samtidig er en yrkesskade Erstatning for skade på person Lovens ordlyd Et vilkår om at tredjemanns ytelse skal dekke samme behov som erstatningsposten fra skadevolder fremgår ikke av skadeserstatningsloven 3-1 tredje ledd slik det gjør for menerstatning etter skadeserstatningsloven 3-2. At lovgiver har oppstilt et slikt vilkår for menerstatning, men ikke for erstatning for skade på person er et moment som taler i favør av at et slikt krav ikke kan innfortolkes. Forarbeider Forarbeidene har i liten grad drøftet problemstillingen. I sin innstilling avgitt mai 1971 drøfter Erstatningslovkomitéen hvilken betydning trygdeytelser bør ha for erstatningskravet: «Utgangspunktet for erstatningen må tas i en tapsberegning. Det synes klart at trygdeytelser bør ha betydning ved denne beregning, slik at de kommer til 41

43 fradrag i erstatningen, ikke minst etter at trygdens regressrett nå er bortfalt. Den samlede erstatning og trygd bør med andre ord ikke overstige det økonomiske tap.» 55 Denne uttalelsen tilsier at Erstatningslovkomitéen ønsket utmåling «pakke for pakke» ettersom de klart ønsker full reduksjon for mottatte trygdeytelser. Under «særskilte merknader til de enkelte bestemmelser i lovutkastet» uttaler Erstatningslovkomitéen imidlertid følgende om fradragsregelen i skl. 3-1 tredje ledd første punktum (da foreslått som skl. 5-1): «Komitéen har ikke funnet å ville spesifisere hvilke trygdeytelser det her siktes til, idet en uttrykkelig henvisning til vedkommende trygdelov kan medføre at det oftere blir nødvendig å foreta lovendringer. Meningen er at alle trygdeytelser i sin helhet skal gå til fradrag ved erstatningsutmålingen bortsett fra slike som ikke tar sikte på å gi erstatning for ervervsmessig tap. Som eksempel på ytelser som ikke tar sikte på å erstatte tapt ervervsinntekt nevnes yrkesskadeerstatningen etter folketrygdloven 11-8.» 56 (min kursivering) Denne uttalelsen trekker etter mitt syn i motsatt retning og taler for at komiteen ønsket utmåling «post for post». Hvis en ser begge uttalelsene i sammenheng kan det virke som om komiteen muligens var for generell i sine formuleringer hva gjelder den første uttalelsen, og at den andre uttalelsen derfor presiserer denne. Samlet sett tolker jeg komiteens innstilling som at de ønsker en løsning hvor det skal gjøres fullt fradrag for mottatte trygdeytelser, men at fradrag bare skal gjøres i kompensasjonsrelevante erstatningsposter. Det bemerkes at uttalelsen fra Erstatningslovkomitéen kun nevner trygdeytelser i forhold til ervervsmessig tap, og det bør derfor utvises forsiktighet med å tillegge uttalelsen betydning i forhold til andre ytelser og andre erstatningsposter. Trygdesystemet er også kraftig utbygget siden Innst. 71 s Innst. 71 s

44 Justisdepartementet drøfter i liten grad problemstillingen, men uttaler følgende som er av interesse: «Departementet er enig i at det ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag fullt ut for trygdeytelser og pensjonsytelser. (...) Departementet er enig i at erstatningens oppgave ved personskade og forsørgertap bør være å supplere andre ytelser som den erstatningsberettigede får i anledning av skaden. Det beløp som tilkjennes i erstatning skal, sammen med de øvrige ytelser som det skal tas eller kan tas hensyn til (gjøres fradrag for), utgjøre erstatningen for det økonomiske tap.» 57 Departementet henviser videre til komiteens lovforslag hva gjelder de nærmere regler om utmåling av erstatningen. 58 Jeg tolker proposisjonen slik at de iallfall ikke var uenig med komiteens forslag hva gjelder prinsipper for utmåling. Jeg synes imidlertid uttalelsene i proposisjonen er svært generelle, og når jeg leser proposisjonen isolert sett finner jeg i grunn ingen holdepunkter som tyder på at utmålingen skal skje etter et «post for post»- prinsipp. Av interesse kan videre nevnes forskjellen i lovutkastets ordlyd i forhold til menerstatningbestemmelsen og utviklingen av denne. Erstatningslovkomitéen foreslo en ny 5-1 i skadeserstatningsloven, hvor første ledd annet punktum skulle lyde slik: «Har skadelidte fått varige mén av betydning, svares særskilt ménerstatning.» Tredje ledd skulle lyde slik: «Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for trygdeytelser og pensjonsytelser.» I departementets utkast til lovendringer ble foreslåtte skl. 5-1 imidlertid delt opp i flere bestemmelser, henholdsvis skl 3-1 og 3-2. I dette utkastet møter vi for første gang denne formuleringen i 3-2 fjerde punktum: «Bestemmelsene i 3-1 tredje ledd gjelder tilsvarende for så vidt ytelsene kan anses å gi kompensasjon for menet.» Dette forslaget ble senere vedtatt, og det er den ordlyden som gjelder i dag. Jeg kan ikke se at departementet begrunner hvorfor de endrer komiteens lovforslag på dette 57 Ot.prp. nr.4 ( ) s Ot.prp. nr. 4 ( ) s

45 punkt, og jeg kan heller ikke se at departementet forklarer hvorfor de ikke gjør tilsvarende endring for skl En gjennomgang av forarbeidene viser tydelig en uklarhet knyttet til dette spørsmålet, og etter mitt syn kan forarbeidene støtte opp om både en «pakke for pakke»- løsning og en «post for post» - løsning. Uklarheten tilsier at forarbeidene bør tillegges liten vekt i en rettskildemessig vurdering. Rettspraksis Det foreligger videre en del praksis vedrørende spørsmålet. Høyesterett har vurdert fradrag etter skl. 3-1 tredje ledd flere ganger, og spørsmålet om kompensasjonsrelevans har således blitt vurdert av Høyesterett, enten direkte eller indirekte. Høyesteretts avgjørelser har betydelig vekt som rettskilde, særlig i de tilfeller der andre rettskilder er uklare. En gjennomgang viser at praksis vedrørende dette aspektet av kompensasjonsrelevans ikke er ensartet. Det blir det dermed viktig å analysere foreliggende praksis for å se om det kan påvises en utviklingstendens. I det følgende skal jeg redegjøre for og analysere en rekke dommer som behandler spørsmålet. Avslutningsvis vil jeg foreta en samlet vurdering av dommene. Det bemerkes at dommene vil bli redegjort for i kronologisk rekkefølge. Horsengdommen - Rt s I denne dommen var det spørsmål om å fradra en attføringsstønad fra erstatningsposten «tap i fremtidig erverv». Attføringsstønad var frem til 2010 en ytelse som helt eller delvis skulle dekke ekstrautgifter i forbindelse med opplæring eller yrkesrettede tiltak og var derfor ikke kompensasjonsrelevant med erstatningsposten tap i fremtidig erverv. Som beskrevet under avsnitt kom Høyesterett frem til at det ikke kunne gjøres fradrag for attføringsstønaden, men resultatet ble begrunnet i at stønaden ble gitt for en 44

46 annen tidsperiode enn det skadevolder heftet for. Høyesterett kom imidlertid med følgende uttalelse som er relevant for dette aspektet av kompensasjonsrelevans: «Lovteksten sier at det skal gjøres fradrag for «trygdeytelser». Dette uttrykk er så generelt at det er rimelig å vurdere om det må legges inn visse presiserende forutsetninger. Lovforarbeidene er etter min mening ikke avklarende for så vidt. Av interesse er loven 3-2 om menerstatning som gir 3-1 tredje ledd tilsvarende anvendelse «for så vidt ytelsene kan anses å gi kompensasjon for menet», Det kan reises spørsmål om lovtekstens forutsetning om «kompensasjonsrelevans» også ligger innebygget i 3-1 tredje ledd.» 59 Dommen taler for at det gjelder et krav om kompensasjonsrelevans i forhold til fradrag for ytelser etter skl. 3-1 tredje ledd. Dommen må imidlertid anses å ha liten rettskildemessig betydning siden Høyesterett faktisk ikke tok stilling til spørsmålet ettersom ikke dette var nødvendig for resultatet. Skolanddommen - Rt s Saken gjaldt erstatningskrav fra en mann på 29 år som ble alvorlig skadet etter en bilulykke. Skadene medførte omfattende lammelser, delvis blindhet samt store talevansker. Skadelidte fikk i anledning personskaden utbetalt kroner fra forskjellige ulykkesforsikringer. Skadevolders forsikringsselskap, Gjensidige Skadeforsikring, anførte at kroner av forsikringsutbetalingene burde komme til fradrag etter skl. 3-1 tredje ledd annet punktum. Skadelidte bestred dette og mente at dette ville gi en tilfeldig fordel for selskapet. Høyesterett var enig med skadelidte at «dette for så vidt vil være en tilfeldig fordel for selskapet», men at det samlet sett var utbetalt så betydelige beløp at det var rimelig å gjøre et visst fradrag. Høyesterett satte fradraget til kroner. På bakgrunn av at lovgiver i skadeserstatningsloven 3-1 tredje ledd annet punktum har gitt adgang til å gjøre fradrag for utbetalinger fra skadelidtes egne ulykkesforsikringer, 59 Rt s. 1538, s

47 er Høyesteretts resonnement frem til dette punkt rettslig sett uproblematisk. Det som rettslig sett er interessant med dommen er at Høyesterett velger å gjøre fradrag for utbetalingene fra ulykkesforsikringene i erstatningsposten «tap i fremtidig erverv». Dette er interessant fordi ulykkesforsikringer normalt utbetales på bakgrunn av medisinsk invaliditet og derfor tradisjonelt anses kompensasjonsrelevant kun med menerstatningen. Dommen taler derfor mot at det gjelder et krav om kompensasjonsrelevans på dette punkt. I NOU 1994:20 skriver Utvalget følgende om dommen: «Etter skl. 3-1 tredje ledd kan det videre bl.a. skje skjønnsmessig fradrag for skadelidtes egne forsikringer. I Skolandsaken ble erstatningen redusert med kroner. Det har hersket uenighet om omfanget av kompensasjonsrelevansen her. I Skolandsaken ble det gjort et generelt fradrag for de forsikringer han hadde, og sålangt Utvalget kan se er ytelsene etter denne «kan» regelen ikke undergitt noe krav om kompensasjonsrelevans.» 60 Jeg er enig i at Skolanddommen sår tvil om dette aspektet av kompensasjonsrelevans, men etter mitt syn taler ikke nødvendigvis Skolanddommen mot at det foreligger et slikt materielt vilkår om kompensasjonsrelevans for fradrag. Ulykkesforsikringer har som formål å gi økonomisk trygghet for skadelidte, men kan ellers ha blandet formål i forhold til hva forsikringsutbetalingen skal dekke. Dette beror på en tolkning av forsikringsavtalen og eventuelt forsikringssummen. Forsikringssummen kan ha mye å si for tolkningen ettersom det er stor forskjell på en tegningssum på kroner og 4 millioner kroner. Jeg mener derfor at det kan være riktig at fradrag for utbetalinger fra ulykkesforsikringer føres mot erstatningsposten tap i fremtidig erverv, forutsatt at dette gjøres med en forholdsmessig del, og at fradragsbeløpet samsvarer med forsikringssum. De fleste ulykkesforsikringer dekker videre også behandlingsutgifter, og da vil fradrag også kunne være aktuelt i erstatningspostene påførte utgifter og fremtidige utgifter. 60 NOU 1994:20 s. 132, avsnitt

48 Høyesterett forklarer ikke hvorfor de fører fradraget i erstatningsposten «tap i fremtidig erverv» og viser kun til at dette er «naturlig». Det kan tale for å utvise forsiktighet med å tillegge dommen noe særlig rettskildemessig betydning i forhold til vårt spørsmål. Jørgensendommen - Rt s. 390 I denne dommen var det spørsmål om det kunne gjøres fradrag for danske offentlige ytelser ved utmåling av forsørgertapserstatning etter skl. 3-4, jfr. 3-1 tredje ledd. Flertallet uttalte: «Skadeserstatningsloven 3-1 tredje ledd 1. punktum må etter dette forstås slik at alle ytelser fra folketrygden som direkte skyldes skadetilfellet, skal gå i fradrag krone for krone ved utmåling av erstatning for skade på person og for tap av forsørger. Sammenhengen med de tidligere bestemmelser om trygdekassenes og senere folketrygdens regressrett, medfører etter min mening at fradrag i utgangspunktet ikke kan begrenses til trygdeytelser som bare tar sikte på å kompensere for det økonomiske tap som skadetilfellet har påført skadelidte. Mitt syn støttes av uttalelser i lovforarbeidene om at erstatningen ved personskade og forsørgertap bør supplere andre ytelser som den erstatningsberettigete får som følge av skaden, jf Ot. prp nr. 4 ( ) s.16». 61 [min kursivering] Dommen taler mot et krav om at ytelsen må dekke samme behov som tapsposten for at den skal være relevant som fradragspost og taler således for erstatningsutmåling «pakke for pakke». Peter Lødrup har kommentert dommen i en artikkel publisert i Lov og Rett. Lødrup skriver at han er usikker på hvor langt ovennevnte kursiverte uttalelse egentlig favner og er videre usikker på om Høyesteretts begrunnelse er holdbar. 62 Det er særlig et poeng 61 Rt s. 390 s Lødrup (1998) s

49 som Lødrup fremhever som er interessant i forhold til min analyse av dommen, og det er at han ikke kan se at ovennevnte uttalelse hadde betydning for de fradragsspørsmål saken reiste ettersom alle fradrag Høyesterett gjorde i erstatningsutmålingen «åpenbart var kompensasjonsrelevante». 63 Ovennevnte uttalelse var således ikke nødvendig for sakens resultat. Dette tilsier at uttalelsen ikke bør tillegges for mye vekt i en rettskildemessig vurdering. Pakke for pakke- dommen - Rt s. 769 I denne dommen var hovedspørsmålet om ulykkesforsikringsselskapet kunne kreve regress innenfor rammen av den ansvarlige skadevolders totale forpliktelse, altså i det samlede erstatningsbeløpet («pakke for pakke») eller bare i den enkelte erstatningspost («post for post»). Skadelidte anførte at det gjaldt et generelt krav om kompensasjonsrelevans for fradrag etter skl. 3-1 tredje ledd, og at tilsvarende også måtte gjelde for regress etter 3-7 nr. 3. Førstvoterende, dommer Bruzelius, sier følgende om spørsmålet: «Verken ordlyd, forarbeider eller en entydig rettspraksis tilsier at det ved fradrag etter skadeserstatningsloven 3-1 tredje ledd gjelder et alminnelig krav om kompensasjonsrelevans. Det er imidlertid ikke nødvendig for meg her å ta standpunkt til om det kreves kompensasjonsrelevans for fradrag etter 3-1 tredje ledd, da jeg ikke finner støtte for at et slikt prinsipp i tilfelle også gjelder ved regress etter 3-7 nr. 3. Jeg kan vanskelig se at det er en slik sammenheng mellom bestemmelsene at et eventuelt vilkår om at fradrag bare kan skje for kompensasjonsrelevante ytelser, også skal gis anvendelse ved regress. Som det fremgår av det jeg tidligere har sagt, er det særlige hensyn som ligger bak regressregelen i 3-7 nr. 3.» 64 Førstvoterende dommer Bruzelius foretar en nøye vurdering av rettskildene i forhold til spørsmålet om kompensasjonsrelevans for fradrag etter skl. 3-1 tredje ledd, og 63 Lødrup (1998) s Rt s. 769, avsnitt 45 48

50 dommen taler således mot at dette aspektet om kompensasjonsrelevans er et materielt vilkår for fradrag etter denne bestemmelsen. En må imidlertid være forsiktig med å tillegge uttalelsen fra førstvoterende for mye vekt i vurderingen. Sitatet er en uttalelse som gjelder et rettsspørsmål på siden av spørsmålet Høyesterett egentlig skal løse, nemlig spørsmålet om kompensasjonsrelevans i forhold til regress etter skl. 3-7, og førstvoterende fremhever selv at hun ikke tar endelig standpunkt til spørsmålet om kompensasjonsrelevans i forhold til skl. 3-1 tredje ledd. Førstvoterende fremhever videre at praksis ikke er entydig. Prejudikatverdien av dommen i forhold til vårt spørsmål må derfor anses å være liten. Dykkerdommen - Rt s I denne dommen var spørsmålet om det ved utbetaling av yrkesskadeforsikring til en tidligere dykker i petroleumsvirksomheten i Nordsjøen skulle gjøres fradrag for beløp som var utbetalt i henhold til særlige støtteordninger for disse dykkerne. De aktuelle støtteordningene var såkalte «ex gratia»- ytelser gitt av henholdsvis staten og Statoil og var således ytelser som ble gitt uten at staten og Statoil heftet på erstatningsrettslig grunnlag. Ytelsene fra støtteordningene ble vurdert som fradragsposter etter skadeserstatningsloven 3-1 tredje ledd annet punktum da ytelsene var å anse som «vesentlig økonomisk støtte». Av interesse for vårt spørsmål uttaler førstvoterende følgende: «Det er imidlertid ikke tilstrekkelig for å gjøre fradrag at skadelidte har mottatt en vesentlig økonomisk støtte. Spørsmålet om hvorvidt det bør gjøres fradrag, og i tilfelle i hvilken utstrekning, avhenger av en nærmere vurdering («kan»- skjønn). Det fremgår av partenes avtale av 26. juni 2006 at erstatningen for lidt inntektstap gjelder perioden Når man skal ta stilling til om det skal gjøres fradrag for de utbetalinger A har fått fra de særlige støtteordningene, og i tilfelle med hvilket beløp, må det sentrale vurderingstema være hvor langt disse utbetalingene tar sikte på å kompensere for inntektsbortfall i denne perioden («kompensasjonsrelevans») Rt s. 1415, avsnitt 84 49

51 Høyesterett går så over og foretar en konkret vurdering av saksforholdet: «Det kan etter min mening ikke være særlig tvilsomt at det ved utmålingen av erstatning for lidt inntektstap for bør tas hensyn til det beløp A har mottatt fra 40 G-ordningen. Selv om denne ordningen ikke bare tok sikte på å kompensere for inntektsbortfall, men også å gi pionerdykkerne i Nordsjøen anerkjennelse, er det klart at den først og fremst tok sikte på å kompensere for inntektsbortfall. (...) Jeg har vært noe mer i tvil om hvorvidt det ved erstatningsutmålingen for lidt inntektstap bør tas hensyn til utbetalingene under den statlige kr ordningen og Statoil-ordningen. Det er mindre spesifikt hva som var begrunnelsen for disse ordningene. Da utbetalingene etter begge ordningene er betinget av arbeidsuførhet, finner jeg imidlertid at de i alle fall delvis må antas å ta sikte på å kompensere for inntektsbortfall, og at den periode som ordningene tok sikte på å gi kompensasjon for, blant annet omfatter årene Dette må være tilstrekkelig for at også disse utbetalingene i en viss utstrekning må anses som kompensasjonsrelevante.» 66 Etter dette konkluderer Høyesterett med at det skal gjøres et skjønnsmessig fradrag for disse ytelsene i erstatningsposten «lidt inntektstap». Ettersom Høyesterett her uttaler at det sentrale vurderingstemaet er om ytelsen er kompensasjonsrelevant med erstatningsposten og videre faktisk foretar en slik konkret vurdering, taler dette følgelig for at Høyesterett mener at det gjelder et vilkår om kompensasjonsrelevans for å kunne fradra ytelsen etter skl. 3-1 tredje ledd annet punktum. Uttalelsen gjaldt et spørsmål som var nødvendig for resultatet i saken, og dommen tas derfor til inntekt for at det gjelder et slikt krav etter gjeldende rett. Dommens vekt i en rettskildemessig vurdering må videre anses å være betydelig da dommen er av nyere dato og avsagt av en enstemmig Høyesterett. 66 Rt s. 1415, avsnitt

52 Omsorgslønndommen - Rt s Saken gjaldt krav om erstatning for inntektstap til skadelidtes mor etter en fødselsskade som ble dekket av pasientskadeerstatningsordningen. Høyesterett skulle ta stilling til mange rettsspørsmål, herunder om tredjeperson i det hele tatt kunne kreve erstatning for inntektsbortfall ved skadelidtes personskade. For denne oppgaven er det imidlertid spørsmålet om det kunne gjøres fradrag for mottatt omsorgslønn i erstatningsoppgjøret som er relevant. Til dette spørsmålet uttalte Høyesterett følgende: «Som tidligere nevnt, utgjør det beløp A har mottatt i omsorgslønn, totalt kr Jeg finner det klart at omsorgslønnen ved anvendelsen av denne bestemmelsen må anses som «vesentlig økonomisk støtte». Spørsmålet om i hvilken utstrekning det skal tas hensyn til omsorgslønnen, hører da under «kan»- skjønnet. Det sentrale vurderingstema under «kan»-skjønnet er hvor langt utbetalingen tar sikte på å kompensere for inntektsbortfall i samme periode («kompensasjonsrelevans»), se Rt s avsnitt 84.» 67 Høyesterett foretok deretter en konkret vurdering av saksforholdet. For å avgjøre om omsorgslønnen tok sikte på å kompensere for inntektsbortfall, måtte Høyesterett klargjøre begrunnelsen for hvorfor skadelidtes mor mottok omsorgslønn. Høyesterett kom frem til at omsorgslønnen iallfall delvis skulle dekke bortfalt arbeidsinntekt og konkluderte dermed med at ytelsen var «delvis kompensasjonsrelevant». 68 Høyesterett fant imidlertid ikke grunn til å fastsette et konkret beløp for fradragsposten, da retten fant at moren i alle tilfelle ikke hadde lidt noe økonomisk tap. Tilsvarende som i Nordsjødykkerdommen går Høyesterett inn på en materiell drøftelse om ytelsen tar sikte på å kompensere samme tap som erstatningsposten er ment å dekke. Det må således være klart at Høyesterett mener dette er et materielt vilkår for fradrag etter skl. 3-1 tredje ledd annet punktum. Omsorgslønndommen må som 67 Rt s. 1153, avsnitt Rt s. 1153, avsnitt 49 51

53 Nordsjødykkerdommen anses for å være en betydelig rettskilde i vurderingen av oppgavens spørsmål, da den er enstemmig avsagt og er av helt nyere dato. Finansklagenemnda FKN Person- FKN Saken gjaldt krav om erstatning for yrkessykdom i form av nedsatt hørsel og tinnitus for en pilot. Finansklagenemnda samordnet her en utbetalt lisenstaperstatning ved å fradra denne ytelsen fullt ut med skjønnsmessig andel i lidt inntektstap og fremtidig ervervstap. Fradrag ble ikke gjort i menerstatningen ettersom denne ikke var kompensasjonsrelevant med lisenstaperstatningen. Lisenstaperstatningen var å anse som en ytelse etter skl. 3-1 tredje ledd første punktum ettersom den falt inn under alternativet «ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke». Avgjørelsen fra nemnda tas følgelig til inntekt for at det gjelder et materielt vilkår om kompensasjonsrelevans for fradrag etter skl. 3-1 tredje ledd første punktum. Det bemerkes at avgjørelsen har svært beskjeden verdi hva gjelder rettskildemessig betydning, men den gir likevel et holdepunkt om hva bransjen mener er gjeldende rett. Oppsummering rettspraksis En analyse av foreliggende rettspraksis viser at praksis rundt dette spørsmålet ikke er entydig, og det har heller ikke foregått en enhetlig utvikling over tid. Videre gjelder noen dommer ytelser etter skl. 3-1 tredje ledd første punktum, mens andre gjelder ytelser etter annet punktum. Hva gjelder ytelser etter annet punktum tolker jeg imidlertid Nordsjødykkerdommen og Omsorgslønndommen som helt klare hva gjelder krav til at tredjemanns ytelse må kompensere samme behov som erstatningsposten, og ettersom disse avgjørelsene er avsagt i nyere tid må dette tillegges betydelig vekt i en rettskildemessig vurdering. Rettspraksis taler etter dette i retning av at det gjelder et generelt krav til kompensasjonsrelevans for skl. 3-1 tredje ledd annet punktum, altså utmåling «post for post». Hva gjelder ytelser etter skl. 3-1 tredje ledd første punktum har vi praksis som går i begge retninger. Jørgensendommen og «Pakke-for-pakke»- dommen taler mot et krav om kompensasjonsrelevans, og nemndas avgjørelse i retning for et krav om 52

54 kompensasjonsrelevans. Det er klart at både Jørgensendommen og «Pakke for pakke»- dommen har betydelig mer vekt i en rettskildevurdering enn en avgjørelse fra Finansklagenemnda ettersom de begge er avsagt i Høyesterett. Uttalelsene fra Jørgensendommen og «Pakke for pakke»- dommen har imidlertid preg av å være såkalte «obiter dicta» ettersom de ikke var nødvendige for sakenes resultat, jfr. analysene over. Dette gjør at uttalelsene ikke er å anse som prejudikater og vil følgelig redusere uttalelsenes rettskildemessig verdi. 69 Juridisk teori Juridisk teori er langt samstemte enn ovennevnte praksis vedrørende dette aspektet av kompensasjonsrelevans. En gjennomgang av sentral erstatningsrettslig litteratur om spørsmålet, viser at «alle» er enige om at det bør gjelde et krav om at tredjemanns ytelse skal kompensere for samme tap som erstatningsposten, og at utmålingen således må skje etter et «post for post»- prinsipp. Asbjørn Kjønstad skriver at når rettsanvender skal bestemme hvilke av folketrygdens stønadsformer som er fradragsberettiget ved hver av de ni erstatningsposter i skadeserstatningslovens kapittel 3, må utgangspunktet være at det bare kan gjøres fradrag for trygdeytelser som tar sikte på å dekke samme behov/formål som vedkommende erstatningspost. 70 Trygve Bergsåker skriver at trygdeytelsen må ha som formål å dekke samme tap eller behov som erstatningen skal dekke. Dette kaller Bergsåker «prinsippet om kompensasjonsrelevans» 71 og at dette prinsippet innebærer at de enkelte trygdeytelser må henføres til riktig erstatningspost ved praktiseringen av fradragsregelen i 3-1 tredje ledd. Av eksempler skriver han at overskudd på en trygdeytelse i forhold til tapets størrelse for den aktuelle tapspost ikke kan gå til fradrag i erstatningen for en annen tapspost. Bergsåker skriver videre at dette prinsippet også må gjelde for 69 Eckhoff (2001) s Kjønstad (1982) s Bergsåker (1982) s

55 samordningsregelen i annet ledd og begrunner dette i konsekvenshensyn. Det som er interessant ved Bergsåkers artikkel, er at han understreker at han mangler rettskildemessig forankring for prinsippet om kompensasjonsrelevans, men at en slik regel har «reelle grunner for seg» og at det vil gi «ryddighet» samt hindre tilfeldigheter ved erstatningsoppgjør. 72 Bjarte Askeland argumenterer for at lovgivers klare valg i forholdet mellom trygd og erstatning er et prinsipp om reduksjon, slik det fremgår av skl. 3-1 tredje ledd første punktum, og at dette taler for at det ikke bør stilles noe krav om kompensasjonsrelevans i den forstand at fradrag kun beregnes «post for post», men heller «pakke for pakke». 73 Han skriver videre at «legislative betraktninger» taler for ikke å operere med et materielt krav om kompensasjonsrelevans. Askeland havner likevel på det standpunkt at et krav om kompensasjonsrelevans må opprettholdes, da det etter hans syn vil samsvare best med øvrige erstatningsrettslige regler å favorisere skadelidte i slike situasjoner. 74 Harmonisering av rettskildene Jeg har nå gitt en oversikt over relevante rettskilder. Gjennomgangen viser tydelig at flere rettskilder peker i ulik retning. Jeg vil derfor gjøre et forsøk på å harmonisere rettskildebildet for å gi et svar på hva som må anses å være gjeldende rett. Jeg vil bemerke at harmoniseringen av rettskildebildet i forhold til dette aspektet av kompensasjonsrelevans har vært vanskelig. Dette skyldes mye begrepsforvirringen som beskrevet under kapittel 4, noe som har gjort det nødvendig med inngående analyser for å klargjøre om rettskildene egentlig peker i ulik retning. Analysene har til tider vært kompliserte å utføre med tanke på at noen rettskilder knytter seg til «skal- fradragene» i første punktum mens andre knytter seg til «kan-fradragene» i annet punktum. Videre synes jeg det har vært vanskelig å veie argumentene fra rettskildene mot hverandre. 72 Bergsåker (1982) s Askeland (2006)a, punkt Askeland (2006)a, punkt

56 Jeg mener at det etter gjeldende rett foreligger et krav om kompensasjonsrelevans for fradrag for ytelser etter skl. 3-1 tredje ledd annet punktum, og at utmåling således skal skje «post for post». Dette standpunkt forankrer jeg hovedsakelig i to nye dommer fra Høyesterett; Dykkerdommen og Omsorgslønndommen, jfr. analyser over. Jeg kan ikke se at det foreligger noen rettskilder som taler klart for motsatt løsning og som veier tyngre i en rettskildemessig vurdering enn disse dommene. Hva gjelder ytelser etter skl. 3-1 tredje ledd første punktum gir ikke rettskildebildet en like klar løsning. Jeg har likevel kommet frem til at det også for ytelser etter første punktum må gjelde et krav om at tredjemanns ytelse må dekke samme behov/samme tapspost som erstatningsposten for at ytelsen skal kunne gå til fradrag i erstatningen. Dette innebærer også at fradragsposten må henføres mot «riktig» erstatningspost, altså utmåling etter et «post for post»- prinsipp. Dette tolkningsresultatet forankrer jeg i flere rettskilder: Konsekvenshensyn tilsier at ytelser etter første punktum må behandles på tilsvarende måte som ytelser etter annet punktum. Dykkerdommen og Omsorgslønndommen bør etter en slik argumentasjon få innvirkning på vurderingen av om også ytelser etter første punktum er underlagt et krav om kompensasjonsrelevans. Videre kan det argumenteres med at skl. 3-2 gir uttrykk for et generelt prinsipp om utmåling, og at det kan være tilfeldigheter som gjør at ikke prinsippet er lovfestet for de andre erstatningstypene. Forarbeidene kan tale for et slikt standpunkt, selv om uttalelsene ikke er helt klare. Lovteknisk er det unaturlig å operere med to ulike utregningsmetoder etter skadeserstatningsloven kapittel 3. Juridisk teori er videre helt samstemte på at det foreligger et slikt krav om kompensasjonsrelevans, og at det også bør foreligge et slikt krav. På bakgrunn av at rettskildebildet ellers er så uklart, finner jeg grunn til å tillegge den enstemmige juridiske teori særskilt vekt i vurderingen. Standpunktet kan også underbygges av ovennevnte avgjørelse fra Finansklagenemnda. Tolkningsresultatet innebærer at jeg i vurderingen har tillagt uttalelsene fra Jørgensendommen og «Pakke for pakke»- dommen mindre vekt enn det Høyesteretts uttalelser normalt vektes etter rettskildelæren. Dette er etter mitt syn et forsvarlig valg 55

57 og begrunnes i at mine analyser viser at uttalelsene ikke hadde noen betydning for sakenes resultat Erstatning for en persons død I skadeserstatningsloven 3-4 er det ikke oppstilt et vilkår om at tredjemanns ytelse må kompensere samme behov som erstatningsposten er ment å dekke for å kunne fradra ytelsen i erstatningsoppgjøret. Bestemmelsen gir anvisning på at utmålingen for forsørgertapserstatningen skal skje etter skl. 3-1 tredje ledd. Drøftelsen over vil således gjelde tilsvarende for forsørgertap, og det henvises således til denne. Eksempler på ytelser som har til formål å dekke forsørgertap og derfor kompenserer for samme tapspost som erstatningsposten etter skl. 3-4 er utvidet barnetrygd etter barnetrygdloven 9, barnepensjon etter folketrygdloven kapittel 18 og gjenlevendepensjon etter folketrygdloven kapittel 17. Dette er ytelser som kan trekkes fra krone for krone i forsørgertapserstatningen etter skl. 3-1 tredje ledd første punktum. Utbetaling fra livsforsikring er videre en ytelse som kan være relevant som fradragspost i forsørgertapserstatningen etter skl. 3-1 tredje ledd annet punktum, jfr. skl Min drøftelse av aspekt 3 (de lege ferenda) Tilsvarende som under punkt vil jeg i det følgende foreta min egen drøftelse av spørsmålet. Drøftelsen er å anse som en de lege ferenda drøftelse, og jeg vil således ikke ta utgangspunkt i rettskildene, men i reelle hensyn. Formålet med drøftelsen er å finne frem til det jeg mener er en god og fornuftig løsning. Det er et viktig grunnprinsipp i erstatningsretten at skadelidte skal få full kompensasjon for de tap som skaden har påført. Alle adekvate tap som oppstår etter en personskade skal i utgangspunktet dekkes, herunder også når skadelidte får nye behov grunnet skaden. Dersom formuesoverføringer fra tredjemenn til skadelidte er ment å dekke helt 56

58 andre behov, taler reelle hensyn tungt for at det ikke må gjøres fradrag for disse i oppgjøret. Skadelidte vil i motsatt fall risikere ikke å få full kompensasjon for skaden, og skadevolder vil videre få helt tilfeldige fordeler ved at tredjemenn dekker tap som skadevolder hefter for. Jeg mener derfor det må være helt klart at en skadevolder ikke kan nyttiggjøre seg av formuesoverføringer fra tredjemenn som skal dekke andre behov hos skadelidte enn det vedkommende skadevolder hefter erstatningsrettslig for. En annen løsning ville gitt et urimelig resultat for skadelidte. Hva gjelder utmåling «post for post» eller «pakke for pakke» er jeg noe mer usikker. Det kan argumenteres med at erstatningsinstituttet skal ha en preventiv virkning, og dersom store beløp kan fradras i erstatningsoppgjøret vil erstatning miste noe av sin preventive effekt. Dette taler for et «post for post» prinsipp, et prinsipp som ofte vil føre til at skadevolder må betale større erstatningsbeløp enn vedkommende ville gjort etter en «pakke for pakke»- utmåling. Mange skadetilfeller dekkes imidlertid gjerne av forsikring, typisk etter de tvungne forsikringsordninger som følger av bilansvarslova og yrkesskadeforsikringsloven. Den preventive effekten av erstatning kan derfor sies allerede å være redusert. Dersom skadelidte mottar så betydelige ytelser fra det offentlige etter skaden at en eller flere av erstatningspostene blir «overoppfylt» taler differanseprinsippet for at det skal gjøres fradrag i andre erstatningsposter etter en «pakke for pakke»- løsning. Samlet sett vil skadelidte likevel få dekket sitt fulle økonomiske tap. Med et konsekvent prinsipp om utmåling «post for post» vil skadelidte kunne få dekket mer enn det økonomiske tap, og dette vil i så fall stride mot alminnelige rettferdighetsbetraktninger. Det kan argumenteres med at det offentliges penger kan brukes på bedre måte enn å gi skadelidte mer enn full erstatning for personskader. 75 Fradrag «pakke for pakke» gir således en løsning som best samordner trygderetten og erstatningsretten når disse rettsområdene får felles dekningsområde. 75 Askeland (2006)b, s

59 Mitt standpunkt er etter dette er at siktemålet må være at skadelidte skal få dekket det som måtte oppstå av negative følger etter en personskade, men heller ikke mer. Dersom den negative følgen blir dekket av trygd eller av andre offentlige ordninger, bør ikke skadelidte kunne kreve erstatning av skadevolder i tillegg. Dette er hensyn som bør være utslagsgivende i erstatningsutmålingen. Målet bør være å utmåle et erstatningsbeløp som gir full erstatning til skadelidte, og det bør etter mitt syn således være underordnet om utmålingen skjer «pakke for pakke» eller «post for post». For fradrag etter skl. 3-1 tredje ledd annet punktum, «kan- fradragene» er jeg imidlertid mer usikker. Disse ytelsene stiller seg noe annerledes enn ytelsene som faller inn under første punktum. Bestemmelsen forutsetter at det skal skje kumulasjon av ytelsene, noe som følgelig uansett vil føre til overkompensasjon for skadelidte. Dersom problemstillingen skulle kommet på spissen, mener jeg at de legislative begrunnelser som ligger bak skl. 3-1 tredje ledd annet punktum taler for utmåling etter en «post for post»- løsning. Dette vil gi et bedre resultat for skadelidte NOU 2011:16 Om krav til samme behov I NOU 2011:16 punkt går Utvalget gjennom kompensasjonsrelevansbegrepet og drøfter hvorvidt fradraget skal gjøres «post for post» eller «pakke for «pakke». Utvalget definerer begrepet kompensasjonsrelevans som spørsmålet om en formuesoverføring fra tredjemann skal gå til fradrag i erstatningen fordi den dekker en del av tapet. Utvalget foreslår en generell regel som gir anvisning på at fradrag kun skal skje for ytelser som dekker samme behov som erstatningen er ment å dekke. Denne regelen er foreslått som skl. 3-1 femte ledd og lyder slik: «Hvor det vises til denne bestemmelsen, skal det i erstatningsutmålingen gjøres fradrag for ytelser fra det offentlige etter folketrygdloven, sosialhelsetjenesteloven, sosialtjenesteloven og andre regler så langt ytelsen kompenserer for skaden. For annen vesentlig økonomisk støtte til kompensasjon 58

60 av skaden kan det i særlige tilfeller gjøres fradrag i erstatningsutmålingen.» 76 [min kursivering] Videre mener Utvalget at i kompensasjonsrelevansbegrepet ligger en presisering om at fradraget bare skal kunne gjøres i samme post som ytelsen dekker. Utvalget argumenterer med at dersom «en formuesoverføring som gjelder én post blir brukt til fradrag i en annen post, kan dette føre til at skadelidte ikke får full erstatning. Eksempelvis bør ikke uførepensjon basert på utearbeid gå til fradrag i hjemmearbeidserstatning.» 77 Utvalgets uttalelse om at uførepensjon ikke er en kompensasjonsrelevant ytelse med hjemmearbeidserstatningen kan umiddelbart virke feil på bakgrunn av at skl. 3-1 annet ledd annet punktum likestiller arbeid i hjemmet som inntekt. Utvalget begrunner ikke uttalelsen nærmere, men jeg antar at standpunktet er begrunnet i formålsbetraktninger. Uførepensjonen har til formål å sikre inntekt til livsopphold, mens hjemmearbeidserstatning er ment å dekke tapt arbeidsevne i hjemmet. 78 Problemstillingen om kompensasjonsrelevans blir som nevnt under punkt 5.3. imidlertid satt på spissen når skadelidte får mer enn full erstatning, altså når en erstatningspost overoppfylles. Utvalget drøfter derfor spørsmålet om denne overoppfyllelsen kan fradras i andre erstatningsposter, altså utmåling etter en «pakke for pakke»- løsning. Til dette uttaler Utvalget følgende: «Å tillate slike fradrag («pakke for pakke») vil antakelig være den mest konsekvente oppfølging av prinsippet om at ytelser fra det offentlige som dekker skaden skal komme til fradrag i erstatningen og dermed skadevolder til gode. Utvalget har likevel kommet til at det er best å holde på et strengt «post for post»- prinsipp, slik at skadelidte ikke utsettes for fradrag i poster han har krav på etter de materielle reglene. Å åpne for fradrag for en offentlig ytelse som 76 NOU 2011:16, punkt NOU 2011:16, punkt Se Kjelland (2011) s

61 gjelder behov A i en erstatningspost som skal dekke behov B, kan lett bære galt av sted og føre til at skadelidte ikke får sin rettmessige erstatning. En slik adgang til fradrag kan lett anspore skadevoldersiden til å lete etter fradragsmuligheter, noe som kan være prosesskapende.» 79 Utvalget konkluderer således med at det vil være best i tråd med formålet om å forenkle erstatningsutmålingen at det oppstilles en generell regel om at det i slike situasjoner ikke kan gjøres fradrag i andre erstatningsposter. 5.4 ASPEKT 4 - UTMÅLES ETTER SAMME KRITERIER - VILKÅR FOR FRADRAG? Spørsmålet i det følgende er om og eventuelt i hvilken grad det er er et vilkår for fradrag at tredjemanns ytelse utmåles etter de samme kriterier som erstatningen fra skadevolder. Det foreligger som nevnt under punkt svært lite juridisk teori om dette aspektet av kompensasjonsrelevans. Den eneste jeg kan se skriver om dette er Nils Nygaard, og han hevder dette nærmest i en bisetning. 80 Det blir derfor nødvendig å angi noen forutsetninger for drøftelsen. Nygaard skriver at kravet om kompensasjonsrelevans betyr at «trygdeytinga og skadebotposten må vera likeverdige». 81 Jeg forutsetter derfor at Nygaard mener dette er et kvalifikasjonskrav til tredjemanns ytelse for at ytelsen skal kunne gå til fradrag i erstatningsbeløpet, med andre ord at det er et materielt vilkår for fradrag. Det bemerkes at den følgende drøftelse er generell i den forstand at den gjelder for alle erstatningstyper. 79 NOU 2011:16, punkt Nygaard (2007) s Nygaard (2007) s

62 Økonomisk verdi, valuta og kroneverdi Det kan kort slås fast at både fradragsposten og erstatningsposten må kunne utmåles i en økonomisk verdi. Omsorg i form av klemmer eller lignende er av ideell verdi for skadelidte og er dermed ytelser som selvfølgelig ikke kan fradras i erstatningsoppgjøret. Det må også anses som klart at fradrag ikke utelukkes dersom tredjemanns ytelse er i en annen valuta enn erstatningsbeløpet. Euro, pund, dollar og annen fremmed valuta kan enkelt omregnes til NOK, og bør derfor ikke reise større problemer i erstatningsoppgjøret. Tredjemanns ytelse må videre ikke nødvendigvis bestå i kroner og øre. Skadeserstatningslovens fradragsregler gir anvisning på at det skal skje fradrag for ulike ytelser. En naturlig språklig forståelse av ordet «ytelser» omfatter både pengeytelser og naturalytelser. Videre skriver Nygaard at ytelsene må være likeverdige i forhold til nåverdi og kroneverdi. 82 Dette standpunktet er det enkelt å gi sin tilslutning til og krever etter mitt syn ingen nærmere drøftelse. Jeg kan forstå hvorfor Nygaard behandler aspektet som et spørsmål om kompensasjonsrelevans ettersom momentene over gjelder sammenheng mellom tredjemanns ytelse og erstatningsposten. Jeg stiller meg likevel noe tvilende til at om ovennevnte momenter er å anse som faktiske kvalifikasjonskrav til tredjemanns ytelse. Jeg mener at det muligens er mer naturlig å se på momentene som praktiske regler om ren utmålingsteknikk enn å se på dem som spørsmål om kompensasjonsrelevans. Skattekriterier Nygaard skriver at en side av kravet til likeverdighet mellom ytelsene er at både fradragsposten og erstatningsposten må utmåles enten brutto eller netto skatterettslig Nygaard (2007) s

63 Skadeserstatningsloven kapittel 3 gir ingen holdepunkter til denne drøftelsen. Jeg kan heller ikke se at forarbeidene har behandlet spørsmålet. Spørsmålet kom imidlertid opp i Dykkerdommen, Rt s Her anførte den ankende part, en tidligere nordsjødykker, at det måtte legges vekt på at de beløp som var blitt utbetalt etter de særskilte støtteordningene var skattefrie mens erstatning for lidt tap under en yrkesskadeforsikring var skattepliktig inntekt. Ankemotparten, Yrkesskadeforsikringsforeningen, bestred dette og anførte at det var uten betydning for fradragsspørsmålet at ytelsene ble behandlet ulikt skatterettslig. Høyesterett ga Yrkesskadeforsikringsforeningen medhold i denne anførselen og uttalte følgende: «Den omstendighet at utbetaling etter 40 G-ordningen var skattefri, mens erstatning for lidt inntektstap etter yrkesskadeforsikringsloven er skattepliktig inntekt, kan klart nok ikke være til hinder for fradrag.» 84 Ytelsen det var snakk om i Dykkerdommen var en «ex- gratia»- ytelse etter skl. 3-1 tredje ledd annet punktum. Jeg kan imidlertid ikke se at det skulle være noen realitetsforskjell for slike ytelser og andre ytelser etter skadeserstatningsloven kapittel 3. Det må etter dette være klart at det ikke er noe materielt vilkår for fradrag etter skadeserstatningsloven kapittel 3 at tredjemanns ytelse og erstatningsposten må behandles etter ulike skattekriterier NOU 2011:16 Om utmåling etter samme kriterier Jeg kan ikke se at Utvalget kommer inn på dette aspektet ved kompensasjonrelevans i sin utredning av lovforslaget. Dette er imidlertid ikke unaturlig ettersom de færreste anser dette momentet som et spørsmål om kompensasjonsrelevans. Aspektet reiser 83 Nygaard (2007) s Rt s. 1415, avsnitt 85 62

64 heller ingen rettsspørsmål som anses som usikre eller uklare, og det kreves derfor heller ingen avklaring knyttet til dette i lovforslaget. Av interesse i denne sammenheng kan nevnes Utvalgets forslag og bemerkninger tilknyttet beregningstekniske spørsmål vedrørende eventuelle fradrag i den standardiserte erstatning, jfr. NOU 2011:16 punkt ER KOMPENSASJONSRELEVANS ET MATERIELT VILKÅR VED REGRESS ETTER SKL. 3-7? Spørsmålet i det følgende er om kompensasjonsrelevans er et materielt vilkår for regress etter skadeserstatningsloven 3-7. Verken lovens ordlyd eller forarbeider besvarer spørsmålet. Spørsmålet ble behandlet av Høyesterett i dommen inntatt i Rt s Dommen gjaldt spørsmålet om skadelidtes forsikringsselskap kunne kreve regress av skadevolders forsikringsselskap innenfor rammen av den ansvarlige skadevolders totale forpliktelse, med andre ord om selskapet kunne kreve regress i en ikkekompensasjonsrelevant post. Høyesterett konkluderte med at kompensasjonsrelevans ikke var et vilkår for regress etter skl. 3-7 nr. 3. Forsikringsytelsen, som oversteg det økonomiske tapet for den erstatningsposten forsikringsytelsen var kompensasjonsrelevant med, ble således gjort til gjenstand for regress i andre erstatningsposter. Høyesterett gikk her inn for utmåling etter en «pakke for pakke»- løsning. Forsikringsytelsen var således ikke kompensasjonsrelevant, men skadeoppgjørsrelevant ettersom den likevel fikk betydning for erstatningsoppgjøret, jfr. punkt 4.4 om Askelands innføring av begrepet «skadeoppgjørsrelevans». 63

65 Avgjørelsen har betydelig rettskildemessig vekt ved besvarelsen av dette spørsmålet, ettersom hovedspørsmålet i saken var nettopp om det var et materielt vilkår om kompensasjonsrelevans ved regress etter skl. 3-7 nr. 3. Høyesterett besvarte enstemmig dette benektende. Videre er dommen svært ny. Dommen er skildret flere steder i juridisk teori 85, og jeg kan ikke se at dommens resultat er utsatt for kritikk. Askeland skriver følgende i sin artikkel: «Dommen i Rt s. 769 treffer etter min mening en riktig avgjørelse basert på et sammensatt rettskildegrunnlag.» 86 Etter dette må det anses klart at det ikke er et krav om kompensasjonsrelevans ved regress etter skadeserstatningsloven 3-7. En bemerkning Høyesterett definerer ikke kompensasjonsrelevans i avgjørelsen, noe som på bakgrunn av den foreliggende begrepsforvirringen gjør det nødvendig å avgjøre hvilket moment Høyesterett drøfter slik at dommen eventuelt ikke får videre betydning enn den skal ha. Jeg tolker partenes anførsler og dommens premisser dithen at det er kompensasjonsrelevans i forhold til aspektet vedrørende samme behov (aspekt 3) som Høyesterett behandler i Rt s Hva resultatet ville blitt i forhold til andre aspekter av kompensasjonsrelevans, eksempelvis krav til samme tidsperiode, velger jeg å holde åpent. Jeg avgrenser således oppgaven mot disse spørsmål. 85 Se f.eks. Askeland (2006)a, punkt 6, Nygaard (2007) s og Lødrup (2009) s Askeland (2006)a, punkt 6 64

66 7 SÆRLIG OM KOMPENSASJONSRELEVANS I FORHOLD TIL YRKESSKADEERSTATNING Et stort antall personskader skjer hvert år i yrkessammenheng. Dette er personskader som dekkes av den obligatoriske yrkeskadeforsikringsordningen som er hjemlet i lov om yrkesskadeforsikring (forkortet yforsl.) I det følgende vil jeg gi en kort oversikt over utmåling- og fradragsreglene som gjelder for erstatning for yrkesskader. 7.1 Utmåling av yrkesskadeerstatning Utmåling av erstatning etter denne loven skjer etter forskrift om standardisert erstatning, jfr. standardforskriften 1-1, jfr. yforsl. 13 annet ledd. Utmålingen av erstatning etter yrkesskade skiller seg derfor vesentlig fra en alminnelig personskade ved at erstatningspostene tap i fremtidig erverv, menerstatning og erstatning ved en persons død skal utmåles etter standardiserte utmålingsregler. Utmåling av erstatning for tap i fremtidig erverv etter en yrkesskade beregnes etter standardforskriften kapittel 3. Her tas det utgangspunkt i en grunnerstatning som fastsettes etter skadelidtes inntektsgrunnlag, jfr. standardforskriften 3-2. Denne grunnerstatning forhøyes eller reduseres med en viss prosentsats, avhengig av skadelidtes alder, jfr. standardforskriften 3-3. Tilsvarende system gjøres for menerstatning etter standardforskriften kapittel 4, med den forskjell at grunnerstatningen fastsettes etter skadelidtes medisinske invaliditetsgrad. Utmåling av erstatning etter en persons død beregnes etter reglene i standardforskriften kapittel 6. For erstatning til ektefelle eller samboer settes erstatningen til 15 G, jfr. standardforskriften 6-1 første ledd. For hvert år avdøde var over 46 år reduseres erstatningen med 5 prosent, men likevel aldri mer enn 80 prosent. For erstatning til barn ved tap av forsørger fastsettes erstatningen helt etter en matematisk tabell hvor det tas utgangspunkt i barnets alder som gir erstatning på et visst antall G. 65

67 7.2 Fradragsreglene ved yrkesskadeerstatning Siden erstatningsutmålingen for erstatningspostene tap i fremtidig erverv, menerstatning og erstatning for tap av forsørger gjøres etter standardiserte regler ved yrkesskade skal det ikke skje noen fradrag i erstatningsbeløpet. Spørsmålet om kompensasjonsrelevans vil for disse erstatningspostene ikke oppstå ettersom fradrag for tredjemanns ytelser allerede er «innbakt» i de standardiserte utmålingsreglene som følger av standardforskriften. Erstatningspostene påførte utgifter, fremtidige utgifter og tapt inntekt skal imidlertid utmåles individuelt etter skadeserstatningsloven 3-1, jfr. standardforskriften 2-1 til 2-3. I disse erstatningspostene vil det kunne være aktuelt å gjøre fradrag etter skl. 3-1 tredje ledd første og annet punktum, og drøftelsene over om kompensasjonsrelevans vil dermed gjelde tilsvarende for disse poster ved yrkesskadeerstatning. 66

68 LITTERATURLISTE LOVER 1969 Lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 nr. 26 (skadeserstatningsloven) 1982 Lov om helsetjenesten i kommunene av 19. november 1982 nr. 66 (kommunehelsetjenesteloven) 1989 Lov om yrkesskadeforsikring av 16. juni 1989 nr. 65 (yrkesskadeforsikringsloven) 1991 Lov om sosiale tjenester m.v. av 13. desember 1991 nr. 81 (sosialtjenesteloven) 1997 Lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19 (folketrygdloven) 2002 Lov om barnetrygd av 8. mars 2002 nr. 4 (barnetrygdloven) 2011 Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. av 24. juni 2011 nr. 30 (helse- og omsorgstjenesteloven) [ikke trådt i kraft] FORSKRIFTER 1990 Forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring av 21. desember 1990 nr Forskrift om menerstatning ved yrkesskade av 21. april 1997 nr. 373 FORARBEIDER Betenkninger (NOU før 1972) Innstilling fra Erstatningslovkomitéen. Utredning av spørsmålet om ny lovgivning om erstatning for tap i fremtidig erverv og for tap av forsørger. Avgitt mai 1971 NOU NOU 1992:6 NOU 1994:20 NOU 2011:16 Erstatning ved pasientskader Personskadeerstatning Standardisert personskadeerstatning 67

69 Odelstingsproposisjoner Ot. Prp. nr. 4 ( ) Ot. Prp. nr. 75 ( ) Om lov om endringer i erstatningslovgivningen m.m. Om lov om endringer i erstatningslovgivningen (ansvar for dyr, regress, lemping m.m. og endringer i bilansvarlova) Innstilling til Odelstinget Innst. O. nr. 32 ( ) Om lov om endringer i erstatningslovgivningen m.m. AVGJØRELSESREGISTER Høyesterett Rt s Rt s Rt s Rt s. 441 Rt s. 65 Rt s. 769 Rt s. 172 Rt s Rt s Horsengdommen Skolanddommen Jørgensendommen Kåsadommen KILE- dommen Pakke for pakke- dommen Schizofreni Dykkerdommen Omsorgslønndommen Lagmannsretten RG s (Borgarting) Finansklagenemnda FKN BØKER Askeland, Bjarte (b). Tapsfordeling og regress ved erstatningsoppgjør. Bergen. Fagbokforlaget

70 Eckhoff, Torstein og Jan E. Helgesen. Rettskildelære. 5 utg. Oslo. Universitetsforlaget Kjønstad, Asbjørn. Trygd og erstatning ved personskade - Utviklingslinjer, utbredelse og ulikheter. Oslo. Universitetsforlaget Kjønstad, Asbjørn. Erstatningsretten i utvikling. Oslo. Universitetsforlaget Lødrup, Peter og Morten Kjelland. Lærebok i erstatningsrett. 6. utg. Oslo Nygaard, Nils. Skade og ansvar. 2. utg. (2. opplag) Bergen. Universitetsforlaget Nygaard, Nils. Skade og ansvar. 3 utg. Bergen. Universitetsforlaget Nygaard, Nils. Skade og ansvar. 6. utg. Bergen/Oslo. Universitetsforlaget ARTIKLER Askeland, Bjarte (a). Kompensasjonsrelevans og skadeoppgjørsrelevans. Tidsskrift for Erstatningsrett nr. 1-2 s. 3 (TFE /2). Hentet fra Lovdata.no Bergsåker, Trygve. Forsikringsytelsers betydning ved utmåling av erstatning for skade på person. Jussens Venner 1982 s. 129 (JV ). Hentet fra Lovdata.no Kjelland, Morten. Hjemmearbeidserstatning - forholdet til velferdsrettslige, skatterettslige og bevisrettslige sider ved utmålingen. Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett 2011 s (TFE ). Hentet fra Lovdata.no Kjønstad, Asbjørn. Oversikt over folketrygdens stønadssystem og forholdet til erstatningsretten. Tidsskrift for rettsvitenskap 1982 s. 50 (TFR ) Hentet fra Lovdata.no Lødrup, Peter. Kommentarer til fire høyesterettsdommer om personskade. Lov og Rett 1998 s (LOR ). Hentet fra Lovdata.no NETTDOKUMENT: