Hannes Råstam Tilfellet Thomas Quick

Transkript

1

2 Hannes Råstam Tilfellet Thomas Quick En seriemorder blir skapt Oversatt av Henning Kolstad

3 Originalens tittel: Fallet Thomas Quick: Att skapa en seriemördare Hannes Råstam 2012 Forord: Leif GW Persson Etterord: Mattias Göransson 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

4 Til mine barn

5 Man vil bli elsket, i mangel av dette beundret, i mangel av dette fryktet, i mangel av dette hatet. Man vil bibringe menneskene et monn av følelse. Sjelen grøsser over tomrommet og ønsker kontakt for enhver pris. fra Doktor Glas av HJALMAR SÖDERBERG

6 Forord av Leif GW Persson La meg fortelle historien om seriemorderen Thomas Quick. I løpet av en periode på nærmere tretti år skal han drepe drøyt tretti mennesker: Voksne kvinner og menn, ungdommer og barn. Første gang er i 1964, og da er han bare fjorten år gammel, samtidig som måten han gjør det på, bærer et tydelig vitnesbyrd om alle de drapene han senere skal begå. Bestialske seksualdrap der han voldtar, torturerer, dreper og parterer sine ofre. Han drikker blodet deres og spiser deler av dem, han tar med seg kroppsdeler som trofeer for å holde liv i fantasiene sine til han kan finne et nytt offer, og til slutt kvitter han seg med levningene deres ved å massakrere dem, grave dem ned eller bare hive dem i en grøft. Vurdert med de vanlige kriminologiske målene i form av bestialitet og antall ofre er Quick ingen vanlig seriemorder. Han står svært høyt på listen over slike i hele den vestlige verdens kriminalhistorie, og når det gjelder mange av alle disse grusomhetene han har gjort seg skyldig i, er han til og med unik. Det er egentlig bare ett problem med den beskrivelsen av ham som gjennom femten års tid skal dominere i presse, kringkasting og alminnelige forestillinger: Ikke noe av det ovennevnte var sant. Alt var bare påfunn. Thomas Quick hadde aldri drept noen, ikke engang truffet noen av sine mange ofre. Han var et fantasifoster som ga ansikt og kropp til ondskapen i dens mest ekstreme form, og hovedsakelig skapt av andre enn ham selv.

7 Nå har Hannes Råstam fortalt den sanne historien. Den som handler om Sture Bergwall, født i 1950 i Korsnäs utenfor Falun, som er svært plaget av fysiske og psykiske lidelser helt fra tidlig i barndommen, mentalpasient gjennom halve livet og tung misbruker av både alkohol, narkotika og vanlige legemidler siden tidlig i ungdomsårene. Råstam har fortalt om hvordan det gikk til da rettsapparatet i nær og dyp forening med det psykiatriske hjelpeapparatet forvandlet en alvorlig psykisk syk misbruker og mytoman til seriemorder. For en gangs skyld er det også så enkelt som at Råstam ikke bare har skrevet en bok om det som faktisk har skjedd; han var også den som sørget for at sannheten ble trukket frem i det lyset som strålte ut fra de ekte skurkene som hadde skapt løgnen. Tvilere og skeptikere har såvisst eksistert hele tiden, fra tidlig på nittitallet da seriemorderen Thomas Quick fikk begynne å herje fritt i vårt indre, så i rent tidsmessig forstand dukker Hannes Råstam opp sent i handlingen. Særlig lik John Wayne, James Bond eller vår egen Carl Hamilton er han heller ikke. En lang, mager journalist, som regel lavmælt og korrekt, av og til med et stillferdig smil, som har laget tre fjernsynsprogram om Vår Egen Seriemorder og i aller siste øyeblikk også fått ham til å tilstå at han dessverre har diktet opp alt sammen. Og til og med fått ham til å forklare oss andre hvorfor han gjorde det og hvem som fikk ham til å gjøre det. Akkurat som i alle filmer fra barndommen min, der virkeligheten beskrives i svart-hvitt, og der kavaleriet alltid kommer ridende i aller siste øyeblikk med trommende hover, trompetfanfarer, dragne sabler og akkurat denne gangen anført av en undersøkende journalist som plutselig og i alle henseender som

8 egentlig teller er fullstendig lik barndommens John Wayne. Med all respekt for tvilere og skeptikere, er det den lille, vanlige, tapre flokken av journalister, forskere, jurister og slike som bare skal si imot fordi det tjener en god sak som følger av rimelig tvil, og som til og med er så sta at de bærer samme etternavn uansett sammenheng. Uten Hannes Råstam ville mange av oss måttet leve videre med bare vår tvil å trøste oss med, mens de fleste av oss sikkert ville løst problemet ved å tenke på noe annet i stedet. At Hannes Råstam også skrev svensk rettshistorie på sin vei til sannheten om Thomas Quick, er noe jeg nesten vegrer meg for å si ganske enkelt fordi slikt sjelden byr på noen nevneverdig leseropplevelse. I dette tilfellet er det omvendt. Råstams bok er velskrevet og godt fortalt. Den beskriver et svensk rettsapparat som har vært rammet av en moralsk, juridisk og intellektuell meltdown, og et svensk psykiatrisk hjelpeapparat som bare kan føre tanken hen på tidlige sovjetiske motstykker som vi hittil har trodd at vi bare kunne lese om. Og når vi leste, dreide det seg i alle fall ikke om oss. For å si det kort og svært enkelt: En bok som forteller hvordan det gikk til da svenske politifolk, påtalejurister, advokater og dommere med velvillig bistand fra diverse leger, psykologer, en såkalt hukommelsesekspert og altfor mange journalister og vanlige kulturpersonligheter foredlet en psykisk syk lystløgner til kriminalhistoriens verste seriemorder. Det er fælt, det er sant, og det er aldeles fenomenal lesning.

9 DEL I Når man kjenner den uhyggelige sannheten om hva Thomas Quick har gjort med ofrene sine og når man har hørt det dype, dyriske brølet hans finnes det bare ett spørsmål: Er han virkelig et menneske? Kriminalreporter PELLE TAGESSON i Expressen 2. november 1994

10 Säter sykehus, mandag 2. juni 2008 Seriemorderen, sadisten og kannibalen Sture Bergwall hadde ikke tatt imot besøk på sju år. En dirrende forventning fylte meg da jeg ble sluppet inn i sentralvakten på rettspsykiatrisk regionklinikk i Säter. Hannes Råstam, Sveriges Television. Har avtalt møte med Sture Bergwall... Jeg la pressekortet mitt i skyveluken under panserglasset mellom meg og vakten. Han konstaterte at besøket var avtalt og godkjent. Gå gjennom sikkerhetsslusen. Ikke rør døren! Jeg adlød den skurrende høyttalerstemmen, gikk gjennom en automatisk dør etterfulgt av et par metalldetektorporter, fortsatte gjennom nok en automatisk dør og kom inn i et venterom hvor en pleier rotet gjennom skuldervesken min. Jeg fulgte min ledsagerskes bestemte skritt gjennom et ubegripelig system av korridorer, trapper og heiser. Hælene hennes mot betonggulvet. Stillhet, rasling med nøkler ved hver ny ståldør, pipende elektroniske låser, smellende panserdører. Thomas Quick hadde tilstått drøyt tretti drap. Seks enstemmige domstoler hadde dømt ham for drap på åtte personer. Etter den siste dommen i 2001 tok han timeout, skiftet tilbake til sitt gamle navn Sture Bergwall og gled inn i stillheten. I løpet av de sju årene