Hvordan. kunne det skje?

Transkript

1 Hvordan kunne det skje? 11. oktober arrangerer Medieaktøren, ved Lise Aasmundstad og søsteren Wenche Wærner, Norges første konferanse for metadonbrukere på Henie Onstad-senteret i Bærum. Konferansen er tilknyttet NRKs tv-aksjon 17. oktober, til inntekt for Kirkens Bymisjon og Rådet for psykisk helse. Søstrene Wenche (1) og Lise (3) smiler til fotografen i Ingen kan se at den ene skal bli narkoman og den andre suksessrik gründer. TEKST: TONE STIDAHL FOTO: STEINAR TORVBRÅTEN OG PRIVATE BILDER KK 42/

2 Wenche Wærner (36) Har aldri prøvd narkotika. Selvlært gründer. Solgte sitt første firma Kunstforlaget med 12 ansatte i Eier nå firmaet Aktuell Kunst med 6 ansatte, og er selv ansatt som prosjektleder i Ungt Entreprenørskap, som skal stimulere unge mennesker til å etablere egen bedrift. Gift, en sønn (7). Lise Aasmundstad (38) Var rusmisbruker i 18 år, går nå på metadon. 6 års studier (data, markedsføring, film og etablererskolen Europrise 2004 ved Høgskolen i Bodø). Skribent i fagbladet Rus & avhengighet i 3 år ved siden av studiene. Har startet eget firma kalt Medieaktøren, hvor egen rusbakgrunn er en del av kompetansen. Singel, en datter (19). 28 KK 42/2004

3 Langesund, høsten 1979: En sen ettermiddag står Wenche (11) ved kiosken på kaia sammen med vennene sine da en moped kommer kjørende og slipper av en jente. Det er storesøsteren hennes på 13, og Wenche ser straks at hun ikke er som hun pleier. Øynene er smale og blikket slørete. Men hun sjangler ikke, så lillesøsteren skjønner at det ikke er alkohol. Wenche har likevel all grunn til å bekymre seg. Lise har nylig fått sin første hasjrøyk av ti år eldre kamerater. Bare to år senere skal hun bli forsidestoff i lokalavisen og sette sin første sprøyte med heroin. Som barn er Aasmundstad-jentene med på håndball og turning, som de fleste andre. Begge er skoleflinke, trives i Langesund og har lett for å skaffe seg venner. Særlig Lise, som er veldig utadvendt og stadig finner på spillopper. Fire år gammel stjeler hun penger av moren og drar og kjøper seg godteri. Som femåring vrir hun om nøkkelen i foreldrenes soveromsdør etter at de har lagt seg. Så legger hun seg for å sove, med nøkkelen under hodeputa. - Jentene var veldig forskjellige som barn. Wenche var litt stille, Lise blid og omgjengelig og veldig rampete. Da Wenche var baby, var Lise veldig sjalu. En gang klipte hun av lillesøsteren håret med en barnesaks. En annen gang beit hun henne så hardt i stortåa at den ble helt hoven, forteller mamma Anne Sofie Aasmundstad. I 1973 flytter familien fra Trosterud i Oslo til Langesund, fordi foreldrene tror det er bedre å vokse opp der. Når de fire år senere bygger nytt hus tre kilometer fra sentrum, jobber de for å skaffe lokaler og bemanning til en ungdomsklubb begge døtrene skal få mye glede av. I tenårene er Lise mer nebbete enn vanlig hjemme, og snart får foreldrene vite at hun har skulket skolen. Dermed får de den første mistanken om at noe er galt. En gang blir de kalt inn til skolepsykologen, bare for å oppleve at datteren sitter der i en hel time uten å åpne munnen. Foreldrene vet at Lise argumenterer ekstremt mye med lærerne, og kan erte på seg gråstein. Men de vet ikke at hun røyker hasj daglig. At hun til og med har gjort det i dusjen på skolen, at hun stadig forsvinner med eldre kamerater i storefri, og har prøvd alt fra piller og kokain til å sniffe bensin. - Vi fikk vite litt lite. Vi kunne nok hatt et nærmere samarbeid med skolen, sier moren Anne Sofie i dag. Lillesøster Wenche kjenner ikke dem Lise vanker sammen med på denne tiden. Hennes venner holder seg til å drikke på diskoteket, og hun synes miljøet Lise vanker i, er litt skummelt. Særlig de gangene hun har fest hjemme. Da sover og spyr folk overalt, Bob Marley spilles på full guffe, ting blir knust og lillesøsteren er vettskremt. Hun tenker på naboene, og at foreldrene vil bli rasende når de kommer hjem. - Stakkars deg! Det må ha vært helt forferdelig, sier Lise og rister på hodet. I dag er det umulig å se at den pent kledde kvinnen med friske fregner og perleøredobber har ruset seg nesten halve livet. Tønsberg, 1981: Familien tror Lise (15) er på hyttetur med kjæresten. I virkeligheten er hun på vei hjem med danskebåten, med 330 gram hasj teipet på ryggen. En eldre kompis har regien, og de to avtaler å gå i land i Horten hver for seg, og deretter møtes på jernbanestasjonen i Tønsberg. På stasjonen går Lise på toalettet «Jeg tror man må gjennom noen runder før man erkjenner at det ikke går an å ruse seg bare én gang til. Sånne drømmer må man kvitte seg med.» LISE AASMUNDSTAD, EKS-NARKOMAN Julefeiring hos bestemor. Pappa Bjørner er nisse. Lise og Wenche på hytta i Telemark i Lise sommeren 1975, på vei til Nord- Norge med hustelt og fullpakket bil. Bare fire år senere blir Lise en av de aller første jentene i Langesund som begynner med hasj. KK 42/

4 3-02 Vi kvinner gjør mange små ting for å føle oss vel - en av dem er Dr. Greve Intimvask Dr. Greve Sensitiv Intimvask med ph 3,5 og Aloe Vera er såpefri og inneholder melkesyre som bidrar til å opprettholde den naturlige beskyttelsesfunksjonen i underlivet - så har vi kvinner en ting mindre å bekymre oss for.

5 «Hvis jeg en gang flytter fra Bærum kommune, kommer de til å arrangere bløtkakefest i rådhuset. Jeg argumenterer alltid, og de er nok ganske lei av meg.» LISE AASMUNDSTAD, EKS-NARKOMAN og river av teipen som er solid festet rundt magen. Hun hører bråk og flasker som knuser utenfor, og rekker akkurat å hive stoffet ned i bagen før en politimann suger tak i henne. Hjemme får en sjokkert familie telefon fra Tønsberg politistasjon. De må komme og hente henne. Stemningen er laber, og den blir ikke bedre av at Lise bare snur i døra og drar da kjæresten dukker opp på moped. I dag husker hun best at faren så veldig, veldig trist ut. Neste morgen må Wenche gå på skolen som vanlig, selv om hun gruer seg. I skolegården surrer ryktene, og det store samtaleemnet er hvem den anonyme 15-åringen på førstesida i avisa kan være. Når Wenche kommer, får de svaret. Lise får fem måneder betinget. Hun avslutter ungdomsskolen med to ukers utvisning, og får seg jobb på den lokale rekefabrikken. Stort sett synes Lise at ungdomstiden er flott og spennende, med mye båtliv, mopedkjøring, fest og moro. Som 19-åring føder hun en datter etter en noenlunde nykter periode. Faren er det allerede slutt med. Samme år flytter foreldrene til Bærum. Et halvt år senere kommer Wenche etter, og deretter Lise og datteren. Pappa Bjørner, Wenche og Lise sommeren Noen år senere flytter de fra Oslo til Langesund for å gi søstrene best mulig oppvekstvilkår. Pappa, Lise og Wenche på hytta i Da som nå holdt søstrene sammen. - Lise er min aller beste venn. Jeg stoler hundre prosent på henne, sier lillesøster Wenche i dag. Bærum, 1987: Lise er i full jobb som selger og kjører en liten blå Fiat til og fra barnehagen, der datteren leveres med nystrøkne olabukser. Hjemmet er ryddig og støvfritt. Ingen kan se at kroppen hennes trenger flere gram heroin om dagen for å fungere. Forbruket finansieres ved å selge til andre. Dermed har hun god tilgang på dop, og hverdagen går rundt. Rusen sparer hun til datteren er trygt i seng. Da setter hun «goddosen» og sovner i sofaen. - I ettertid ser jeg jo at dette ikke var forsvarlig. Men datteren min har aldri opplevd meg som en rusmisbruker. Og jeg har aldri slått meg til ro med å være det heller. Jeg er en fighter. Jeg ville ut av det, sier Lise. Hun bestemmer seg for første gang for å bli rusfri når datteren er to år gammel. Kollegene får seg en overraskelse når Lise legger alle kort på bordet og forteller hvorfor hun må bort i tre måneder. Selgerjobben får hun tilbake etterpå. - Plager det deg i dag at du solgte stoff og dermed dro andre inn i det? - Jeg tenker ikke så mye på det, for jeg har ikke opplevd at jeg vervet nye brukere. Jeg solgte bare til etablerte narkomane, sier Lise, som har dårligst samvittighet overfor familien. At den har klart seg så bra som den har, beskriver hun som et regelrett under. Den første avrusingen ender med sprekk. Det blir ikke den siste. - Jeg var helt innstilt på å klare det. Det har jeg vært hver gang, sier Lise, og søstrene ramser opp de ulike behandlingsstedene hun har vært på. Veslelia tre måneder, Haugesund 8 9 måneder, Arken to ganger. - Noen ganger var jeg helt rusfri, andre ganger mer «bob-bob», sier Lise. - Jeg tror man må gjennom noen runder før man erkjenner at det ikke går an å ruse seg bare én gang til. Sånne drømmer må man kvitte seg med. London, våren 1990: Wenche (22) koser seg i et hus fullt av kostbare antikviteter og malerier. Hun har fått jobb som privat kokk for et velstående eldre ektepar sentralt i London, mens venninnen jobber som renholder. Venninnen er kristen, Wenche søkende, og en del av fritiden tilbringer de i sjømannskirken. En dag kommer Lise på besøk, og Wenche er glad. Helt til hun finner søsteren synlig ruset midt blant verdifulle lysekroner og tepper. - Lise har aldri stjålet noe hjemme, og jeg hadde aldri vært redd for sånne ting før. Rus i tall Cirka norske kvinner og menn er sprøytenarkomane. Dette ifølge offisielle oversikter, men det kan finnes mørketall. Cirka 1/3 er kvinner. Svært mange er blandingsmisbrukere, det vil si at de bruker både heroin, hasj, amfetamin, Valium, Rohypnol mm. Kanskje drikker de også en del alkohol nordmenn bruker metadon, som virker mot heroinsug (april 2004). Det skjer cirka overdosedødsfall i året. Det finnes stoffmisbrukere i alle norske kommuner i dag, men det er enklest og billigst å skaffe seg narkotika i de store byene, og på Sørlandet (på grunn av transport fra utlandet). Kilder: SIRUS, MARØST KK 42/

6

7 Søker spenning Det er to typiske grupper narkomane. Den ene er ressurssterk og klarer å skjule misbruket en stund. Den andre skiller seg ut allerede i barneskolen. Det er alltid flere ting som spiller inn når noen blir stoffmisbrukere. En god del av dem som kommer til behandling for misbruket, har foreldre som selv er rusmisbrukere eller har psykiske problemer. Andre kan komme fra ressurssterke hjem uten slike problemer, men har en spenningssøkende personlighet. De oppsøker fart og spenning og andre med samme behov, sier Edle Ravndal, professor i klinisk rusmedisin ved Universitetet i Oslo. Hun får støtte fra psykolog Ian Dahl som leder MARØST, Helseregion Østs senter for blant annet metadonsøknader. Han ser spenningstrangen som en klar sårbarhetsfaktor for å bli rusmisbruker. - Noen velger å dekke spenningsbehovet ved å klatre i fjell eller fly hangglider. Andre havner mer eller mindre tilfeldig sammen med venner som ruser seg, og dekker spenningsbehovet med for eksempel amfetamin, som gir actionfølelse. Siden tar de heroin for å roe seg ned, forteller han. - Allerede på barneskolen kan man se at enkelte er mer utagerende enn andre, har lettere for å prøve ut nye ting, er mer misfornøyd, kjeder seg lettere, velger seg «tøffe» venner som også er litt utenfor, og så videre. I tillegg spiller barnets sårbarhet inn. Et barn med sosiale problemer og få venner vil oftere utforske alternative måter å hevde seg på. Rus kan være en av dem, sier Dahl. Mer ressurssterke rusmisbrukere er vanskeligere å oppdage på forhånd. De havner utpå til tross for foreldre som har stilt opp, gode venner og bra resultater på skolen. Noen klarer også å skjule misbruket i flere år. De går på jobb, og lever tilsynelatende normalt. - Dette er mulig en stund hvis de klarer å regulere dosene skikkelig, og ikke må stjele eller prostituere seg for å skaffe penger, sier Ravndal, som har intervjuet mange rusmisbrukere gjennom årene. - Til å begynne med vil de fleste skjule misbruket for foreldrene, og det fortsetter de med så lenge de klarer. Det er ikke uvanlig at søsken vet mer enn far og mor, og holder tett om det. De er redd for hvordan foreldrene vil ta det, og vil kanskje ikke være illojal mot søsteren eller broren. Noen er nok også redd for å miste kontakten hvis de sladrer. Men akkurat da var jeg rimelig skrekkslagen. For at noe skulle bli borte eller ødelagt, eller at dem vi bodde hos skulle oppdage det, forteller Wenche, som hadde flere utenlandsopphold etter videregående, blant annet for å komme unna familieproblemene. - Det var en vond periode. Jeg var bekymret for Lise og datteren hennes, og følte at livet hadde kjørt forbi meg. Vennene mine hadde tatt utdannelse og etablert seg, mens jeg bare fartet rundt i verden. Røttene mine mistet jeg kontakt med da vi flyttet fra Langesund. I de periodene Wenche er i Norge, bor hun Januar Lise holder Wenches nyfødte sønn Richard. Lise er radmager og nedkjørt, og Wenche tror dette er det siste bildet hun noen gang kommer til å ta av søsteren. sammen med Lise. Lillesøsteren ser misbruket på nært hold, men sier fortsatt ingenting til foreldrene. De vil ta det for tungt, og må skånes, mener hun. Hele familien hjelper til med kjøring, depositum og møbler hver gang Lise får problemer og må flytte. Men hun blånekter når foreldrene innimellom får bekreftet sine mistanker om hva hun driver med, for eksempel fordi de finner en hasjpipe. Moren og faren vurderer aldri å bryte kontakten, men føler at de lever på toppen av en vulkan. - Vi visste nok en del om hva som skjedde, men vi snakket ikke så åpent om det i familien, sier moren Anne Sofie, som «På et tidspunkt ønsket jeg rett og slett at Lise skulle dø. Det ville gjort livet lettere for resten av familien.» WENCHE WÆRNER, SØSTER ventet lenge før hun syntes hun kunne fortelle om Lises problemer for eksempel på jobben. Til det var det for få som visste om det. Bærum, juli 1991: Wenche (23) har samlet familien i foreldrenes stue på Høvik i Bærum. Datteren (6) har lagt seg når Wenche sier det hun har planlagt lenge: «Det er noe dere må vite. Lise har store problemer. Mye større enn dere tror. Hun har forsøkt å slutte med stoff mange ganger, men nå tror jeg ikke lenger på det,» begynner hun. Kvelden blir lang. Foreldrene visste ikke hvor galt det virkelig sto til. Jobb og barnehage har jo gått så bra. Familien blir enig om at besteforeldrene skal overta omsorgen for Lises datter, som snart skal begynne på skolen. Fra nå av er hun deres førsteprioritet, og Lise må slutte å komme hjem i tide og utide. I årene som kommer ringer hun ofte, men er sjelden hjemom. Bildet av datteren har hun alltid med seg, men nå sprekker den streite fasaden. To ganger må hun ty til hospits for å ha et sted å bo. For Wenche går livet bedre. Hun har møtt kjærligheten, kjøpt hus på Høvik like ved foreldrene, og som selvlært gründer startet Kunstforlaget, som etter hvert får 12 ansatte. Kontakten med Lise er nær, og en gang ansetter hun til og med søsteren. Noe som ikke er helt vellykket. Nok en gang bryter Lise det hun har lovet. Hun ruser seg, og en dag finner Wenche og kollegene henne på røykerommet. I dyp søvn, med en appelsin i munnen. Bærum, sommeren 1997: Tidlig en morgen ringer Lise til Wenche, som har permisjon fra firmaet og nyter dagene med sin halvt år gamle sønn. Innimellom ammingen tar den KK 42/

8 aktive 29-åringen helikoptertimer, og den dagen Lise ringer har familien nylig vært en måned på et kunstsenter i Spania. Storesøsteren gråter og snakker usammenhengende. Sier at hun vil slutte igjen. Wenche ber henne ta en drosje hjem til seg, men Lise orker ikke. Etter en stund klarer lillesøsteren likevel å overtale henne. Lise får en seng i andre etasje, og ligger der søvnløs med kramper og oppkast i halvannen uke før hun klarer å reise seg. Da orker hun ti minutter på terrassen, og ber Wenche bli med til hytta i Telemark før hun blir bra nok til å kunne kare seg til byen for å kjøpe stoff. Hun vil tilbake til Tyrilisenteret, men må først være stoff-fri. Bare noen måneder før, høsten 1996 bruker Lise utallige timer og noen av sine siste krefter på å kjempe seg inn på Tyrili. Hun går til rettssak mot Akershus fylkeskommune og taper, men får likevel plass i januar Så går alt bra fram til mai. Sommeren husker hun ikke så mye av, før den uka hun ligger på soverommet hos Wenche. - Jeg glemmer aldri synet av Lise på denne tiden. De eneste klærne hun eide, var en skitten T-skjorte, en joggebukse og en joggejakke. I dette antrekket dealet hun videre, så nedkjørt at hun bare veide 50 kilo, forteller Wenche. 10 år med daglige heroindoser, deriblant fem overdoser, er i ferd med å ta livet av søsteren. Heldigvis får hun komme tilbake til Tyrili. Hun blir i halvannet år til, og i dag takker hun behandlingssenteret for livet. - Det er viktig at narkomane får en sjanse til, understreker Lise. - Og en sjanse til. Og en til. Og en til. Bærum, høsten 2004: Lise og Wenche møter KK i Lises leilighet i Sandvika. Datteren valgte å flytte tilbake til moren for to år siden, og de deler nå bolig med to langhårete persere. I kjøleskapet står dagsdoser på 120 mg metadon. De både ser ut og smaker som solbærsaft, og i seks og et «De eneste klærne hun eide, var en skitten T-skjorte, en joggebukse og en joggejakke.» WENCHE WÆRNER, SØSTER halvt år har de holdt heroinsuget på avstand. Lise har ingen planer om å trappe ned medisineringen. Hun er svak for heroin, og tror ikke hun vil stå imot uten metadon. Dessuten ville hun blitt syk allerede samme kveld hvis hun hoppet over en morgenmedisin. - Kampen tilbake til et normalt liv har vært tøff og utfordrende. Du skal begynne å være sosial igjen, og metadonet fjerner bare russuget. Den hjelper deg ikke med alt det andre, sier hun. - For deg var dop den perfekte flukt. Hver gang noe ble vanskelig, brukte du dopen som medisin. Noen ganger når du var avruset, synes jeg til og med du konstruerte vanskelige situasjoner og påførte deg selv ekstra problemer for å ha en unnskyldning for å sprekke, sier Wenche. Lise nikker enig. Med årene ble det vanskeligere og vanskeligere for lillesøsteren å takle alle problemene. Samværet med Lise innebar både latter, galskap og glede, men Wenche ble mer og mer spist opp av sine egne følelser. - Jeg kjente egentlig ikke Lises dopverden, og var overlatt til fantasien når jeg prøvde å forestille meg hvordan hun hadde det. Samtidig syntes jeg hun var egoistisk og hensynsløs, og på et tidspunkt ønske jeg rett og slett at hun skulle dø. Det ville gjort livet lettere for resten av familien, og ikke minst for datteren hennes. Heldigvis oppsøkte jeg senteret for narkomanes pårørende, og skjønte at jeg måtte tilgi hvis jeg skulle ha noe å gi Lise den Wenche Wærner startet sitt første firma som 25-åring. Samtidig fulgte hun søsterens kamp mot narkotika på nært hold, og hjalp henne flere ganger med avrusing før hun skulle på behandlingsopphold. I dag er Wenche prosjektleder i den ideelle organisasjonen Ungt Entreprenørskap. Rusmisbrukere som ressurs - Jeg har vært på utallige fagkonferanser om rus de siste årene. Felles for alle er at det snakkes om brukermedvirkning uten at det blir gjort noe for å involvere en eneste bruker, sier Lise Aasmundstad. Etter 18 års misbruk ønsker hun å påvirke norsk ruspolitikk. Blant annet synes hun det er viktig å forbedre ansvarsgruppene som følger opp metadonbrukere. - Brukerne selv bør få være med og bestemme hvem som skal sitte i ansvarsgruppen og hvordan den skal arbeide. Fungerer den ikke, faller store deler av rehabiliteringsprosessen på steingrunn. Jeg synes også at brukeren selv bør få bestemme om man skal avlegge de nå obligatoriske urinprøvene tre ganger i uken. I dag brukes det store summer på denne testingen. Penger som kunne vært brukt langt bedre, for eksempel til fritidsaktiviteter, busskort og annet som kan hjelpe en tilbake til et normalt liv, og som det i dag ofte ikke er penger til, sier Lise. En av hennes arbeidsmetoder blir workshops med film, og første arrangement blir holdt på Fagrådet for rusfeltets nasjonale konferanse 13. oktober. Vi du vite mer, kontakt Medieaktøren og Lise Aasmundstad på tlf KK 42/2004

9 dagen hun eventuelt ble bedre. Hvis hun døde nå, ville jeg heller ikke klart å sørge. Til det var bitterheten for stor, forteller Wenche. - Etter hvert ble jeg flinkere til å legge de vonde episodene bak meg fortere, og ikke gå og lagre dem. Når man lever med en misbruker, må man også ta ansvar for seg selv og sitt eget liv, mener hun. I dag kan søstrene ofte sette seg ned og snakke om hva som gjorde at Lise ble narkoman, og ikke Wenche. - Har dere funnet svaret? - Det er veldig vanskelig å forklare. Vi fikk jo samme oppdragelse og kom fra et streit hjem. Det handler nok en del om valg av venner. I tillegg hadde jeg en fryktløs personlighet og evne til ikke å tenke konsekvenser, sier Lise. - På mange måter er vi veldig like. Vi er positive og ser muligheter. Men jeg hadde stor respekt for autoriteter på den tiden. Du hadde liten respekt for grenser, og søkte vel det miljøet i Langesund der det var mest action, påpeker Wenche. Heller ikke foreldrene har noe klart svar på hvorfor akkurat Lise fikk narkotikaproblemer. - Vi var en gjennomsnittsfamilie og levde et helt vanlig liv. Vi føler ikke at vi kunne gjort så mye annerledes, sier de. - Både Lise og Wenche var flinke elever, og pene jenter, forteller en tidligere lærer ved Langesund ungdomsskole som kjente begge. Heller ikke han hadde noen fornemmelse av at det skulle gå så galt med Lise. - Wenche var det aldri noen problemer med. Lise hadde et godt og vinnende vesen, og jeg husker blant annet at hun var veldig flink til å strikke. Men hun var stri og ikke helt enkel å ha med å gjøre. Etter hvert fikk vi jo greie på at hun drev med litt forskjellig, men ingen kunne gjettet det på forhånd, sier han. I dag deler Lise kontor med tre andre gründere i Sandvika sentrum, og sammen med søsteren legger hun siste hånd på forberedelsene til en konferanse for metadonbrukere 11. oktober, den første i sitt slag i Norge. Hun har også startet Bærum Brukerforum, som blant annet skal lage nyhetsbrev til alle landets metadonbrukere. Etter at hun ble stoffri, har hun fått papirer på seks års utdannelse innen blant annet journalistikk, data, markedsføring og film. Hun har startet eget firma og vil jobbe som journalist, foredragsholder og dokumentarfilmskaper, med rus som spesialområde. - Det har gått over all forventning. Hver morgen når jeg står opp er jeg lykkelig. At jeg ikke har tenkt på å drive legal business før! Jeg har talent for å snakke med folk og overbevise dem, og nå ønsker jeg å formidle det jeg kan, sier Lise, som blant annet har fått kroner fra Innovasjon Norge og kroner i etableringsstipend fra Etablerersenteret i Sandvika. Hun skryter også av Aetat, som har hatt ukuelig tro på henne og hjulpet henne hele veien. - Tenk at du overlevde! sier Wenche. Det sier hun ofte. I alle fall på 17. mai, julaften og alle andre dager som tidligere var preget av at én manglet, eller hang med hodet ned i tallerkenen. Lise selv er glad familien aldri brøt kontakten. Aldri ga henne helt opp. - Familien vår har alltid vært flink til å mobilisere. Uten Tyrili og alle andre som har trodd på meg, hadde jeg ikke klart dette. Mamma og pappa ga meg sunne, norske kjerneverdier. Nå kan de endelig senke skuldrene. tone.stidahl@kk.no Flere rettigheter Rusmisbrukere som trenger spesialisert behandling for misbruket sitt, har nå samme rettigheter som andre pasienter. Målet med rusreformen fra 1. januar 2004 var å gi misbrukere et bedre behandlingstilbud. Brukermedvirkning er et viktig stikkord. Reformen gir blant annet rett til å få vurdert sin egen helsetilstand innen 30 dager og rett til selv å velge hvor i landet man vil behandles for misbruket. Kilde: Helsedepartementet Som en av landets første kan Lise Aasmundstad bruke sin egen rushistorie som kompetanse på cv-en. Etter 18 års misbruk ønsker hun nå innflytelse på norsk ruspolitikk gjennom sitt nystartede firma Medieaktøren. KK 42/