oslo contemporary music festival

Transkript

1 ultima oslo contemporary music festival september 2014 nasjonen

2 onsdag 10. september Boklansering: Musikk etter 22. juli 17:00 Loftet 13 En bok som tar for seg viktigheten av musikk etter 22. juli 2011 s. 9 Åpningskonsert Luciano Berio: Coro KORK / Det Norske Solistkor 19:30 Oslo domkirke 22 Monumentalt lerret av folkemusikk i italiensk modernistisk drakt s. 9 torsdag 11. september ultima academy Analyse av Kagels Exotica 10:00 Loftet 13 s. 11 ultima academy Othernesses: Music in Contemporary Cairo 16:00 Cinemateket 3 s. 11 Liza Lim / Henrik Hellstenius Cikada Ensemble 18:00 Nasjonalgalleriet 16 Pan-kulturell kammermusikk s. 10 ultima academy Scelsi The original 18:00 Det italienske kulturinstitutt 7 Foredrag med introduksjon til Klangforum Wiens konsert Scelsi Revisited s. 13 Scelsi Revisited Georg Friedrich Haas, Tristan Murail, Ragnhild Berstad, Giacinto Scelsi Klangforum Wien 20:00 Kulturkirken Jakob 12 Nyskrevne verk med utgangspunkt i den gåtefulle komponistens til nå utilgjengelige skisser s. 12 Ensemble NING: Rikskonsert 22:00 Teatersalen, Bondeungdomslaget i Oslo 27 Alternativ kanon av nasjonalmusikk s. 13 fredag 12. september ultima academy Scelsi Revisited + analyse Anahit 10:00 Loftet 13 s. 16 OSLO KULTURNATT Bohman Brothers + Vilde&Inga 12:00 nymusikk 20 Lunsjkonsert med engelske eksentrikere og improvisasjonsduoen Vilde&Inga s. 17 Ultima Remake 16:00 Café MESH 14 Remake, Ultimafestivalens prosjekt for elever i VGS. Lansering av den nye appen Remake Recorder s.19 Arne Nordheim / Øyvind Mæland / André Jolivet / Asbjørn Schaathun Håkon Austbø (klaver) 17:00 Nasjonalgalleriet 16 En markering av en legendarisk karriere og Austbøs femti år som utøvende pianist s. 16 Horisonter Eirik Raude / Arve Henriksen / Bjarne Kvinnsland / Knut Bry / mmw arkitekter 18:00 DogA 8 Åpningen av installasjonen som bygger på en konsertserie fra Sverre Fehns byggverk s. 19 Mauricio Kagel: Exotica Ensemble Modern 20:00 Riksscenen 24 Kagels moderne klassiker stiller spørsmål ved den vestlige musikkens eller «kulturens» dominans s. 17 Jenny Hval & Susanna: Meshes of Voice 22:00 Kulturkirken Jakob 12 Bejublet, kritikerrost duo med konsertversjon av sitt felles prosjekt s. 18 lørdag 13. september Grovens renstemte orgel nymusikks Komponistgruppe med spesial skrevet musikk for Grovens berømte renstemte orgel 12:00 (buss fra Youngstorget, kl. 11:45) Eivind Grovens hus 10, Ekebergvn 59 NB: Få plasser! s. 20 Erik Dæhlin: Avstandsriss Ingfrid Breie Nyhus 12:00 / 13:00 / 14:00 Nasjonalbiblioteket 15 Folkemusikkarkiv og konsertinstallasjon s. 21 Bjørn Erik Haugen: Utterances Nordic Voices 15:00 Kulturkirken Jakob 12 Nytt verk med utgangspunkt i Julia Kristeva, filmer med uartikulert stemmebruk, og en autists kommunikasjon s. 21 Robert Schumann: Dichterliebe Bernhard Schütz / Reinhold Friedl 19:00 Nationaltheatret 18 Film- og teaterskuespiller Bernhard Schütz og pianist Reinhold Friedl med oppdatert versjon av Schumanns høyromantiske klassiker Dichterliebe s. 22 Laibach / Edvard Grieg: Olav Tryggvason Laibach 22:00 Sentrum Scene 25 Slovenske avantgarde-rockere fullfører Norges tapte nasjonalopera s. 23 søndag 14. september Barnas Ultima-dag 11:00 16:00 Den Norske Opera & Ballett 6 Vi lar barna ta over Operaen en hel dag der de lager sin egen musikkfestival s. 26 ultima academy The Concept of Nation Antonio Negri, Laibach 12:00 Cinemateket 3 s. 26 Christophe Meierhans: Some Use For Your Broken Clay Pots 21:00 Black Box Teater 2 Forslag til ny grunnlov s. 27 mandag 15. september Ole Martin Huser-Olsen 12:00 nymusikk 20 Gratis lunsjkonsert s. 28 Natasha Barrett: OSSTS Oslo Oslo Sound Space Transport System 16:00 Deichmanske hovedbibliotek 5 En interaktiv lydkomposisjon som presenterer Oslo på en måte du ikke har hørt før s. 29 Johannes Kreidler: Audioguide Ensemble neon / Johannes Kreidler 18:00 Dramatikkens hus 9 Flere timers musikalsk forhør i talkshow-format s. 28 Kjell Habbestad: Nenia 19:00 Musikk & Scenehuset 26 En kammeropera til minne om Fartein Valen s. 29 tirsdag 16. september ultima academy Wagner: workshop om musikk og etikk 10:00 Loftet 13 s. 31 ultima academy Badiou s Republic Alain Badiou 14:00 Loftet 13 s. 31 Ludwig van Beethoven / Thomas Adès / Asbjørn Schaathun / Maja S. K. Ratkje Det Norske Kammerorkester 19:00 Universitetets aula 28 Nye og gamle verk i Beethovens ånd s. 30 Helge Sten / Maja S. K. Ratkje / Kåre Kolberg: Eastern Waves 21:00 Nasjonal jazzscene 17 Rapport fra Polens legendariske studio i Warszawa s. 30 onsdag 17. september Korp, korp 10:00 / 11:00 Dansens Hus 4 (også 18. & 19. september) Interaktiv installasjonsforestilling for de aller yngste (0 3) s. 40 ultima academy Arv Øyvind Torvund / Asbjørn Schaathun Ingfrid Breie Nyhus (klaver) 13:00 Kulturkirken Jakob 12 Konsert og paneldebatt om folkemusikk og modernitet s. 39 New Music Incubator Oslo Reunion 15:00 Riksscenen 24 s. 39 Det elektroniske Norden I Ida Lundén / Maija Hynninen / Osmo Tapio Räihälä 18:00 OCA 21 Elektronisk musikk av finske og svenske komponister s. 40 David Brynjar Franzson: Longitude Ensemble Adapter 20:00 Vulkan Arena 29 Opera om Islands hundedagerrepublikk s. 38 torsdag 18. september Korp, korp 10:00 / 11:00 Dansens Hus 4 (også 19. september) Interaktiv installasjonsforestilling for de aller yngste (0 3) s. 40 ultima academy Det utopiske Norden 10:00 DogA 8 Paneldiskusjon med nordiske komponister s. 43 Det elektroniske Norden II Risto Holopainen, Rikhardur H. Fridriks son, Thuridur Jonsdóttir 13:00 OCA 21 Gratis lunsjkonsert med nordisk elektronisk musikk s. 41 ultima academy New music online 14:30 OCA 21 Panel om samtidsmusikk og strømming med Music Norway, Nordic Playlist m.fl. s. 41 EMS jubileumskonsert Hanna Hartmann / Erik Bünger 17:00 Kulturkirken Jakob 12 En av de viktigste aktørene innen nordisk elektronisk musikkhistorie blir 50 år s. 44 Simon Steen-Andersen: Buenos Aires Neue Vocalsolisten Stuttgart / asamisimasa 19:30 Den Norske Opera & Ballett 6 (også 19. september) Kulturkrasj når Skandinavia møter Latin- Amerika i ny kammeropera s. 42 Marie Munroe & Panta Rei Danseteater: On the Outside 21:00 Riksscenen 24 (også 19. september) Ny hybridforestilling om å formidle ensomheten i å være sammen s. 45 PechaKucha: Løffler og Lisinski 21:00 Vulkan Arena 29 s. 41 fredag 19. september Korp, korp 10:00 / 11:00 Dansens Hus 4 Interaktiv installasjonsforestilling for de aller yngste (0 3) s. 40 ultima academy Buenos Aires: Simon Steen-Andersen, Neue Vocalsolisten, asamisimasa og Esteban Buch i samtale 10:00 Loftet 13 s. 47 ultima academy A Supranational Anthem: Beethoven s Ninth Esteban Buch 13:00 Loftet 13 s. 49 Øyvind Mæland / Johan Svensson / Kai Duncan David / Lisa Streich Aksiom 17:00 Kulturkirken Jakob 12 Kammermusikkonsert med unge nordiske komponister s. 47 Verdensteatret: Broen over Gjørme 18:00 Henie Onstad kunstsenter 11 (Visninger også september) Ny forestilling fra internasjonalt anerkjent kunstkollektiv s. 46 Anna Thorvaldsdottir / Simon Steen- Andersen / Ørjan Matre / Malin Bång Oslo-Filharmonien 19:00 Oslo Konserthus 23 Orkesterverk fra Island, Danmark, Sverige og Norge s. 48 Simon Steen-Andersen: Buenos Aires Neue Vocalsolisten Stuttgart / asamisimasa 19:30 Den Norske Opera & Ballett 6 Kulturkrasj når Skandinavia møter Latin- Amerika i ny kammeropera s. 42 Marie Munroe & Panta Rei Danseteater: On the Outside 21:00 Riksscenen 24 Ny hybridforestilling om å formidle ensomheten i å være sammen s. 45 Avanti! Ensemble: HumppAvanti! 23:00 Vulkan Arena 29 Finsk samtidsmusikkensemble blåser ut, humppa-style + Norwegian Disco Lovers (NDL) og DJ Mette s. 49 lørdag 20. september Eivind Buene / Karin Rehnqvist / Bent Sørensen DR UnderholdningsOrkestret / Mattis Herman Nyquist / Andrea Bræin Hovig 14:00 Universitetets aula 28 Verdenspremiere på Buenes nye orkester-hørespill, m.m. s. 50 Verdensteatret: Broen over Gjørme 14:00 Henie Onstad kunstsenter 11 (Visninger også september) Ny forestilling fra internasjonalt anerkjent kunstkollektiv s. 46 Djuro Zivkovic / Hikari Kiyama / Morten Ladehoff / Sampo Haapamäki Ensemble Ernst 18:00 Kulturkirken Jakob 12 Nye verk av nordiske komponister s. 53 Ultima finale Ben Frost A U R O R A live / Karin Krog og John Surman / TCF / Jeppe Just Instituttet 22:00 02:00 Vulkan Arena 29 Kjølig jazz, militant post-klassisk elektronisk musikk, lirekasse og 70- og 80-talls synth s. 54 Under Ultimafestivalen kan man også få med seg filmer og installasjoner s Mer informasjon på ultima.no

3 MARKVEIEN ATELIER NORD ANX Olaf Ryes pl. 2, 0552 Oslo ateliernord.no/anx/ BLACK BOX TEATER Marstrandgata 8, 0566 Oslo blackbox.no CINEMATEKET Dronningens gate 16, 0105 Oslo cinemateket.no DANSENS HUS Møllerveien 2, 0182 Oslo dansenshus.com DEICHMANSKE BIBLIOTEK Arne Garborgs plass 4, 0179 Oslo deichman.no DEN NORSKE OPERA & BALLETT Kirsten Flagstads plass 1, 0150 Oslo operaen.no DET ITALIENSKE KULTURINSTITUTT Oscars gate 56, 0258 Oslo iicoslo.esteri.it/iic_oslo DOGA Hausmanns gate 16, 0182 Oslo doga.no DRAMATIKKENS HUS Tøyenbekken 34, 0188 Oslo dramatikkenshus.no EIVIND GROVENS ORGELHUS Ekebergvn. 59, 1181 Oslo orgelhuset.org HENIE ONSTAD KUNSTSENTER Sonja Henies vei 31, 1311 Høvikodden hok.no KULTURKIRKEN JAKOB Hausmanns gate 14, 0182 Oslo jakob.no LOFTET Skippergata 22, 0153 Oslo sparebankstiftelsen.no/sentralen MESH Tordenskiolds gate 3, 0160 Oslo meshnorway.com NASJONALBIBLIOTEKET Henrik Ibsens gate 110, 0255 Oslo nb.no NASJONALGALLERIET Universitetsgata 13, 0164 Oslo nasjonalmuseet.no NASJONAL JAZZSCENE Karl Johans gate 35, 0162 Oslo nasjonaljazzscene.no NATIONALTHEATRET Johanne Dybwads plass 1, 0161 Oslo nationaltheatret.no NORGES MUSIKKHØGSKOLE (NMH) Slemdalsveien 11, 0363 Oslo nmh.no NYMUSIKK Platousgt. 18, 0190 Oslo nymusikk.no OCA Nedre gate 7, 0551 Oslo oca.no OSLO DOMKIRKE Karl Johans gate 11, 0154 Oslo oslodomkirke.no OSLO KONSERTHUS Munkedamsveien 14, 0115 Oslo oslokonserthus.no RIKSSCENEN Trondheimsveien 2, 0560 Oslo riksscenen.no SENTRUM SCENE Arbeidersamfunnets plass 1, 0181 Oslo rockefeller.no MUSIKK & SCENEHUSET Nedre Slottsgate 1, 0157 Oslo operatilfolket.no TEATERSALEN, BONDEUNGDOMSLAGET I OSLO Rosenkrantzgt 8, 0159 Oslo bul.no UNIVERSITETETS AULA Karl Johans gate 47, 0162 Oslo uio.no/om/kultur/aulaen/ VULKAN ARENA Maridalsveien 13 b, 0178 Oslo vulkanarena.no FAGERBOR GV EIEN MAJORSTUEN T SLEMDALSVEIEN 7 PARKVEIEN THE ROYAL PALACE HENRIK IBSENS GATE 23 NATIONAL THEATERET T CITY HALL ROSENKRANTZ GT ULLEVÅLSVEIEN 17 AKERSHUS FORTRESS ST. HANSHAUGEN 27 KARL JOHANS GATE VÅR FRELSERS GRAVLUND T AKERSGATA STORTINGET DRONNINGENS GT SKIPPERGATA 13 MARIDALSVEIEN YOUNGS TORGET T STORGATA JERNBANETORGET OSLO S OPERAGATA 6 29 OPERA 4 HAUSMANNSGATE GRØNLAND T TRONDHEIMSVEIEN 9 20 SCHWEIGAARDS GATE 2 STOCKHOLMGATA 10 EKEBERGVEIEN EKEBERG Billetter Billettservice selger billetter til de fleste konsertene som ikke har fri entré. Telefon Billetter kjøpt på Billettservice kan hentes på Posten, Post i butikk, Narvesen og 7Eleven. Du finner også lenker til billettkjøp på Billettpris, se oppføring under hvert arrangement. Førstnevnte pris er fullpris, sistnevnte er rabatt for studenter, honnør og arbeidsledige. NB! Utsolgt! Arrangementer kan bli utsolgt. Hent ut billetter på forhånd eller møt opp i god tid før konsertstart.

4 4 leder leder 5 Nasjonen hvem tror du at du er? Ultimafestivalens direktør og kunstneriske leder Lars Petter Hagen (Foto: Ultima / Henrik Beck) Norsk musikkhistorie følger historien om byggingen av nasjonen Norge. Harald Herresthal skriver i sin bok «Med spark i gulvet og quinter i bassen» om hvordan musikken ble brukt som nasjonalt og politisk virkemiddel i årene 1770 til Musikk, billedkunst og språk var viktige elementer i diskusjonen om hvordan Norge kunne markere seg som selvstendig nasjon. Siden den gang har det å være komponist i Norge også vært å ta stilling til det «norske». Diskusjonen om nasjonal versus internasjonal, tradisjon og fornyelse var særlig aktuell i årene etter andre verdenskrig. Og selv om dette umiddelbart kan virke som en utdatert og lokal problemstilling vil jeg hevde at det er det motsatte: En universell problemstilling som berører kjernen av det å lage musikk og å være kunstner i dag er forsøket på å forstå hvem vi er. Slett ikke et særnorsk prosjekt. I afrikansk Ubuntu-filosofi sier man at «Du er den du er på grunn av andre». Musikken styrkes også gjennom sin avhengighet til sine omgivelser. Dette perspektivet er utgangspunktet for årets tema. Refleksjoner omkring identitet, musikkens funksjon i en digitalisert, globalisert og individualisert verden. Betraktninger rundt tradisjon og fornyelse, grenser og grenseløshet. Ultimafestivalen er en arena for ideer i musikk og på tvers av disipliner. Vi er en møteplass, et sted for dialog. Gjennom vårt sideprogram Ultima Academy synliggjør vi ideene bak musikken, og i år vil blant annet Antonio Negri, Laibach og Alain Badiou diskutere temaer som makt, ideologi, kulturell identitet og deres forbindelse med kunstnerisk praksis. I år er vi spesielt glade for i samarbeid med Norsk komponistforening å invitere til arrangementet Nordiske Musikkdager. Nordiske Musikkdager er en en av verdens eldste musikkfestivaler, og har vært arrangert som et samarbeid mellom nordiske komponister siden På den første festivalen i København dirigerte Johan Svendsen et verk av Edvard Grieg med Grieg i salen. Vi er takknemlige for at vi sammen med Norsk Komponistforening igjen kan gjøre Oslo til samlingspunkt for den i øyeblikket svært interessante nordiske samtidsmusikkscenen, 80 år etter at festivalen ble arrangert her for første gang. På åpningsdagen lanserer Norges musikkhøgskole essaysamlingen Musikk etter 22. juli. Som redaktørene skriver er det en bok som «dreier seg om sterke opplevelser knyttet til musikk opplevelser som griper og nærer oss, samler eller forstyrrer oss. Det handler om musikk som overlevelse. I noen tilfeller i helt bok stavelig forstand, om flyktende ungdommer fra Utøya som synger sammen for å makte å svømme videre. Det dreier seg om å handle gjennom musikk som en del av det individuelle og kollektive arbeidet med å bearbeide sorgen og komme seg videre i livet; om anerkjennelse, tro på fremtiden, og om eksistensielle dimensjoner i møtet mellom musikk og mennesket. Det handler om hvordan musikk formidler verdier og idealer i samfunnet, men også om musikkens plass innenfor de destruktive ideologiske fore stillingene som lå til grunn for angrepene denne mørke fredagen i Norges historie». Etter lanseringen fremføres Coro av Luciano Berio. Et verk hvor 40 individ uelle stemmer og instrumenter smelter sammen et verk inspirert av folkemusikk og tekstfragmenter fra hele verden, i Oslo Domkirke. Det er et alvorlig bakteppe for årets Ultimafestival. For så viktig er musikken. Festivalmagasin for Ultima Oslo Contemporary Music Festival september 2014 Ansvarlig redaktør: Lars Petter Hagen Redaksjon: Cathrine Nysæther og Rob Young Bidragsytere: Henrik Beck (foto), Philip Clark, Anne Hilde Neset (AHN), Audun Vinger (AV), Roy Wilkinson, Ando Woltmann (AW) og Maren Ørstavik (MØ) Design: NODE Berlin Oslo Trykk: TS Trykk ULTIMA OSLO CONTEMPORARY MUSIC FESTIVAL Besøksadresse: Skippergata 22, 0154 Oslo Postadresse: c/o Sentralen, Pb 183 Sentrum, 0102 Oslo E-post: info@ultima.no Magasinet er utgitt med støtte fra Fritt Ord H.K.H. Kronprins Haakon er Ultima festivalens høye beskytter FINN OSS PÅ NETT Facebook: PROGRAMRÅDGIVERE Per Boye Hansen, Anne Hilde Neset, Thomas Schäfer og Mattis With ULTIMAS MEDLEMMER BIT20 Ensemble Black Box Teater Den Norske Opera & Ballett Det Norske Kammerorkester Det Norske Solistkor Henie Onstad kunstsenter Institutt for musikkvitenskap, UiO Kringkastingsorkestret, NRK Kunsthøgskolen i Oslo NICEM Norges musikkhøgskole Norsk Komponistforening NOTAM nymusikk Oslo Domkor Oslo-Filharmonien Oslo Sinfonietta og Cikada ULTIMA ER STØTTET AV: ULTIMA ACADEMY 2014 I samarbeid med Norges musikkhøyskole, Kunsthøgskolen i Oslo, Litteraturhuset, NOTAM, Cinemateket, Det italienske kulturinstitutt og Universitetet i Oslo institutt for musikkvitenskap. STØTTET AV:

5 aaa aaa 6 7 Den universelle nasjonalsangen Rob Young ser nærmere på hvordan samtidsmusikk har forfulgt drømmen om en universell klang. I et hvilket som helst land, når nasjonal sangen spilles på radio eller i offentlig het, forventes det at alle reiser seg, synger med og viser respekt. I denne offisielle sammenhengen avslører nasjonalsangen den udemokratiske siden av demokratiet: man kan sende dem som ikke synger av full hals bebreidende blikk, men frihet må også bety frihet til å nekte å synge med. Og når radiostasjoner begynner å stenge for natten eller gå over til auto matiske spillelister, markerer nasjonal sangen overgangen til en ny dag. Men hva hvis noe underligere, mer fremmed steg frem fra lydbølgene? Det kunne kanskje lyde omtrent som Hymnen, en massiv elektronisk montasje av nasjonal og politisk musikk, skapt av Karlheinz Stockhausen i Hymnen uttrykker tanken om at kultur vil kunne overskride nasjonale grenser og representere et totalisert syn på verdens innbyggere. Det ble til i samme historiske øyeblikk som Marshall Mc Luhan la frem planen om den globale landsbyen, og interplanetarisk romfart virket som en reell mulighet. Stockhausen sto på plateomslaget til The Beatles Sgt Pepper s Lonely Hearts Club Band mot midten av 1967, og like etter utgivelsen opptrådte den britiske popgruppen på tv i den første verdensom spennende satellitt sendingen i historien, med sin nye sang «All You Need is Love» i sannhet en transnasjonal nasjonalsang for et verdenspublikum på 400 millioner, i et program med tittelen Our World. Det er et naturlig produkt av etterkrigstidens radioalder, som også frembrakte Giacinto Scelsis bemerkelsesverdige musikk. Det er «en reise til et utilgjengelig sted», basert på komponistens intense konsentrasjon om de fysiske følelsene, over tonene og vibrasjonene i en enkelttone. Scelsi selv levde både i verden og på siden av den: Han reiste mye internasjonalt og bodde i London og Paris før krigen, og var strandet i det fredelige Sveits mens den raste. Etter krigen beskrev han seg selv som en «budbringer mellom to verdener», som skulpterte enkle musikalske former som eliminerte skiller mellom Vestens harmoni og Østens modus. Han arbeidet i en leilighet i Roma, som han beskrev som «grensen mellom Øst og Vest den går akkurat her, gjennom stuen min.» Musikken hans unngikk å bli låst til et spesielt sted, og en eneste, spøkelsesaktig tone kunne stryke ut de gamle skillene mellom gammelt og moderne, mellom Orient og Oksident. Hans kosmiske musikk minner innbyggere av alle nasjoner om at de også er borgere av én sfærisk supranasjon, som går i bane rundt solen. Fra 1950-årene og inn på sekstitallet ble ideene om universell harmoni og politisk utopisme enda tettere forbundet innen kunsten. Fra Jasper Johns abstrakte ekspresjonistiske degraderinger av USAs flagg, til Buckminster Fullers «Fuller Projection» av jord ens land masser en del av den amerikanske arkitekt ens visjon om en «Bruksanvisning for romskipet Jorden» («Operating Manual for Spaceship Earth» ) og litt senere den svenske kunstneren Öyvind Fahlströms verk med kart som baserte seg på FN og andre data for å vise en verden på randen av krise. Den franske pioneren innen «musique concrète», Pierre Schaeffer, arbeidet med sin ambisiøse teori om en solfège av lydobjekter, et uendelig leksikon av alle lyder som finnes. Multimediastykket HPSCHD av John Cage og komputer musikeren Lejaren Hiller, samplet NASAfotoene som viste jord ens innbyggere hjemplaneten deres, tatt utenfor dens grenser for første gang. I denne utopiske visjonen av Rom skipet Jorden, hadde alle borgere rett til å ta styringen. Når gjorde musikk for første gang krav på å være universell? For å finne svaret, kan vi se på valget til Den euro peiske union den gang kalt EEC når det gjaldt dens egen europeiske hymne. Siste sats av Beethovens 9. symfoni, som inneholder koralversjonen av Schillers dikt som nå er kjent som Ode til gleden, er EU-s offisielle hymne, i en versjon som ble rekomponert av den tyske dirigenten Herbert von Karajan på 1970-tallet. Hvorfor ble det ikke komponert en ny hymne til denne nye koalisjonen av land? Da flere andre nasjoner tydde til den klassiske tradisjonen for å få en konfeksjonssydd nasjonalsang, hadde valgene en tendens til å være ganske kjedelige, populistiske hits: Charpentier og fragmenter av Händels Messias, for eksempel, var blant de tidlige forslagene til det europeiske prosjektet. «De var alle typiske eksempler på politisk musikk, men uten røtter i historien, og alle satte seg fore å uttrykke en forestilling om en ny identitet på en gammel måte», sier Esteban Buch i sin lange utredning om hvordan Beethovens niende, med sine følelser om universelt brorskap («Alle menschen werden Bruder») i løpet av to århundrer er blitt annektert av konkurrerende fraksjoner. «Paradokset ved hele prosedyren berodde på det faktum at man ved å bygge det nye, vendte seg mot det gamle,» bemerker Buch. Det er likevel noe passende i det å velge et stykke av Beethoven. På den tiden da han komponerte den niende, hadde Beethoven manet frem en idé om «Tankens imperium», ved å fordype seg i Immanuel Kants Universal History of Nature And the Theory of the Heavens og skriftene til den britiske orientalisten William Jones, som var interessert i de altomfattende energiene til Brahma, ut fra sine studier av gamle, indiske tekster. Hjemme ble komponisten anmodet om å oppføre sin nye symfoni i sitt adoptivland Østerrike: «Beethovens navn og hans komposisjoner tilhører hele menneskeheten i hans samtid og ethvert land som åpner et følsomt hjerte for kunsten» «En nasjonalsang speiler et folks karakter», skrev Richard Wagner i et øyeblikks forbausende ønsketenkning. Nå var både Wagners og Beethovens musikk selvfølgelig blant favorittene til Nazi-regimet, noe som appelerte til masse publikumets følelser ved den store, klassiske tradisjonen og forestillinger med mytologisk opera. I første halvdel av det tyvende år hundre strebet komponister fra mange nasjoner Vaughan Williams, Ives, Tveitt, Sibelius, Ravel, Stravinsky, Albeniz, Villa Lobos, for bare å nevne noen få etter å skape sin egen nasjonale musikk, hinsides det rent patriotiske, en musikk som rørte ved dype og emosjonelle forbindelser med landskap, minner, folkesagn og litteratur. Det trengte ikke bety at synspunktet var innsnevret. Ralph Vaughan Williams, en engelsk sosialist, mente at lidenskap for egen kultur var helt nødvendig å sette på den internasjonale dagsordenen. Men etter sjokket og frykten med andre verdenskrig, vendte musikken seg ofte bort fra uttrykk for nasjonal «Nasjonalsanger er mer enn nasjonalsanger,» sa Stockhausen, «de er ladet med tid, med historie med fortid, nåtid og fremtid.» mytologi, og mot ideen om lyd som skulle harmonisere den planetariske nasjonen. «Nasjonalsanger er mer enn nasjonalsanger,» sa Stockhausen, «de er ladet med tid, med historie med fortid, nåtid og fremtid.» Et stykke som Hymnen var bare mulig i etterkrigstidens tidsalder med «musique concrète», collage, lyd som fysisk objekt, og i en tidsalder da musikk for det meste ble opplevd i innspilt form. Dette gjorde at man kunne ha et langtrekkende perspektiv på den verdenen av historisk lyd som gjennomsyrer Luciano Berios Coro, som hadde premiere i 1976 samme år som Voyager-romskipet ble skutt opp med en gullplate som inneholdt hilsener på femtifem språk og nitti minutter med musikk fra Romskipet Jorden er basert på «en utvikling av folkemusikkteknikker og tonearter som er kombinert uten noen referanse til spesifikke sanger», sa den italienske komponisten. Ved bokstavelig talt å slenge sammen sangere og instrumentalister, skaper Berio et kaotisk mangfold som gjen speiler utviklingen av en multikulturell verdensby som São Paulo, Mexico City eller Los Angeles, der planlagte organisasjonsmønstre går over til å bli lovløse bakland. Innimellom alt det hybride driver linjer fra Pablo Nerudas diktning inn og ut av fokus, som om de stilte spørsmål om hvor mye kraft en enkeltstemme kan beholde i kaoset og larmen fra den moderne verden. Ved disse dynamikkene fra enkeltstemmen på inni (eller imot) den større fellesstemmen, dramatiserer Coro nøkkelforholdet mellom individ og stat. «Give me your hearts/i m ready/ There s only one direction/one world, one nation/yeah, one vision» («Gi meg hjertene deres/jeg er rede/ Det er bare én retning/én verden, én nasjon/ja, én visjon») Da den slovenske gruppen Laibach tok kontroll over Queens hit single «One Vision» i 1987, omdøpte de den til «Geburt Einer Nation» («En nasjons fødsel»). Ved å senke tempoet på Queens original til sneglefart, klarte de å gå de fascist iske impulsene i sangens kjerne etter i sømmene, mens det nye navnet uunngåelig pekte mot filmen av DW Griffith, som uten skam roste rasismen i Amerika før borger rettighet enes tid. Som produkter av det tidligere kommunistiske Jugoslavia, har Laibach dyp innsikt i den tveeggede naturen i universalistisk propaganda, når den allieres med brutalt undertrykkende politikk. En sann verdensborger anerkjenner alle og ingen steder som sitt hjem. Verker som Mauricio Kagels Exotica, komponisten Liza Lims omni- musikk eller Verdensteatrets altetende multinasjonale scenarioer, er alle produkter av den globale landsbyen, en landsby som i internettalderen har est til en by, en storby, en gigantisk supra- nasjon med milliarder av innbyggere, hvis eneste grenser er planetens ytterkanter.

6 8 onsdag 10. september onsdag 10. september 9 Luciano Berios folkeodyssé ultima academy Boklansering: Musikk etter 22. juli Luciano Berio Luciano Berio: Coro KORK / Det Norske Solistkor Oslo domkirke 19:30 kr. 200, / 150, Den italienske modernisten Luciano Berios storslåtte kor- og orkesterverk avstemmer sitt pankulturelle innhold med et oppsett for kor og orkester av svimlende proporsjoner. Berio ( ) var i likhet med Umberto Eco og Italo Calvino nært forbundet med litteraturbevegelsen Novissimi. Deres overbevisning om å inkludere folkelige former for litteratur fikk Berio til å skrive sitt første musikkverk som tok i bruk elementer av folketradisjon Folk Songs for sin kone, vokalisten Cathy Berberian, i Etter å ha arbeidet med verket i nærmere ti år, ble Coro endelig uroppført i Den samlede kraften fra førti instrumenter og førti sangere settes og slås sammen under konserten, som fører til at stemmenes strukturelementer flettes sammen på et vis som få andre verker har forsøkt seg på. Tekstene som synges er, som Berio sier, en «antologi» av folkemusikk og sanger hentet fra diverse kulturer og samfunn rundt om i hele verden. De handler om kjærlighet og arbeid, fra nordamerikanske og peruanske urinnvånere til øyboere i Stillehavet, fra Jugoslavia til Londons bylarm. Replikken som ved gjentagelser går som en snor gjennom stykket, «Come, see the blood in the streets» er hentet fra Pablo Nerudas lange diktsyklus Residencia En La Tierra (Opphold på jorden). Uten å sample direkte fra folkemusikken forklarte Berio at han har skapt «en rekke kombinasjoner av forskjellige teknikker og metoder fra folkemusikken som henger sammen uten å vise til spesifikke sanger. Det er disse teknikkene og metodenes musikalske funksjon som stadig forvandles i Coro.» Ved en annen anledning kommenterte han: «Coro er som en plan for en fantasiby som er bygget opp på forskjellige nivåer, som skaper, setter sammen og forener forskjellige gjenstander og personer og røper deres individuelle personligheter, avstand, forhold og konflikter innenfor virkelige og ideelle grenser.» «By» kan lett erstattes med «land», slik at man dermed kan se Coro som et forsøk på å forestille seg en lovsang til menneskeheten, som overgår politiske grenselinjer samtidig som den kanaliserer sosiale impulser og lengsler som står dypt rotfestet i historien. RY Produsert i samarbeid med KORK og Det Norske Solistkor. Musikk etter 22. juli Loftet 17:00 Arrangementet er en lansering av boken Musikk etter 22. juli (Red. Jan Sverre Knudsen, Marie Strand Skånsland, Gro Trondalen) som tar for seg viktig heten av musikk i forbindelse med tragedien på Utøya og i Regjerings kvartalet. I boken skriver forskere innen bl.a. musikk, helse, media og religion om hvordan musikk hjalp folk med å håndtere sorg og sinne, hvordan den virket samlende på mennesker fra ulike bakgrunner og etnisiteter, og hvordan musikk ble brukt i det offentlige til å uttrykke et mer inkluderende samfunn. Lanseringen arrangeres i samarbeid med Senter for musikk og helse ved Norges musikkhøgskole.

7 10 torsdag 11. september torsdag 11. september 11 Liza Lim: Fiksjonsvever ultima academy Exotica ultima academy Othernesses Cikada Ensemble Nasjonalgalleriet 18:00 150, / 100, Liza Lim: Winding Bodies The Heart s Ear Philtre Henrik Hellstenius: Places of sounds and words Solist: Elisabeth Holmertz. Dirigent: Christian Eggen. Cikada Ensemble «Å høre til og ikke helt å høre til, eller å høre til på måter der man kan se hullene eller mangfoldigheten i identiteter, har vært viktige impulser i mitt arbeid som kunstner,» for klarer komponist Liza Lim når jeg spør henne om hennes forhold til nasjonsbegrepet. Lim er født i Australia av kinesiske foreldre som selv ble født i Brunei (der hun tilbrakte flere år av oppveksten). Hun bor nå i Manchester og har naturlig nok en mange fasettert oppfatning av hva «hjem» betyr. «Jeg tror imidlertid ikke at det er spesielt uvanlig i våre dager vi lever i en tid med stor mobilitet og stadig forandring på globalt nivå», legger hun til. «Kulturforskjeller er et sentralt politisk tema, og jeg er skeptisk til romantiske forestillinger om nasjonal eller multikulturell identitet, siden det på den en eller annen måte har en tendens til å føre til kompromitterende situasjoner der man må overse eller fornekte enkelte stygge perioder i historien (slaveri, kolonialisme, folkemord og andre former for undertrykkelse, spesielt av innfødte)», presiserer hun. «En grunnleggende og kontinuerlig utfordring til fortellinger om nasjonalisme Liza Lim (Foto: Astrid Ackermann) som enhet er fakta om inkludering og ekskludering om hvem som har makt og hvem som ikke har det, og hvordan den dynamikken reguleres, representeres og formidles.» Folketradisjoner er en del av ethvert lands selvforståelse, så det virker forutseende at Lim har valgt å granske en slik fortelling for Ultimafestivalens bestillingsverk for Cikada Ensemble, Winding Bodies: 3 Knots. Stykket er basert på et nordisk sagn, der én knute kan knyttes opp for å skape en lett bris, å knytte opp en annen vil forårsake en storm. Den tredje knuten må aldri åpnes den inneholder en orkan. «Det er en fascinerende historie fordi den viser magien som tilsynelatende dagligdagse gjenstander kan inneha, og hvordan folk tildeler disse gjenstandene krefter, fortellinger og hensikter,» fortsetter Lim. «Jeg er interessert i tradisjonsfiksjon og hva folk gjør med forestillinger om kontinuitet og autentisitet ved å se på disse tingene som performative impulser som hører til i en langt større ramme av kulturell betydningsfremstilling og sosial transformasjon.» Lims bånd til Norge og Cikada Ensemble går så langt tilbake som til 1988, da hun traff dirigent Christian Eggen og Cikadas pianist Kenneth Karlsson for første gang ved ISCM-festivalen i Hong Kong. Det nye verket utforsker friksjon og spenninger i materialer buehår, strenger og luft. Ved å bruke folkesagnet som bakgrunnsstoff for komposisjonen formidler Lim et skråblikk på nordiske forhold, med et tydeligere norsk element ved å inkludere en hardingfele i ensemblet. Ekskludering og inkludering er ikke begreper som kun er relevante for nasjonstemaet, men også for kjønn. Liza Lim er en ikke-hvit kvinne i en verden av samtids musikk som er dominert av hvite menn. «Jeg er klar over at det rett og slett hadde vært umulig for noen som meg å ha noen som helst form for kunstnerstemme innen musikkverden på midten av 1900-tallet, og til og med for 40 år siden; men, utelukkende fra et synspunkt om å oppnå representative uttrykk fra hele menneskehetens spekter, går vi virkelig glipp av mye når det er langt færre kvinner enn menn som finner en plattform der de kan gi uttrykk for sin kreativitet, fantasi og sitt talent» sier Lim. Hvilket råd vil hun så gi dagens unge, kvinnelige komponister? «Det samme som til enhver komponist, nemlig å virkelig strebe etter å skape noe som er helt og holdent ditt eget». I tillegg til Winding Bodies vil konserten under Ultimafestivalen også by på to av Lims eldre verker The Heart s Ear og Philtre begge fra Det blir også verdenspremiere på den norske komponisten Henrik Hellstenius verk Places of Sounds and Words, skrevet for solovokal og ensemble. Hellstenius verker har blitt fremført flere ganger under Ultima i samarbeid med ensembler som Cikada, Oslo Sinfonietta, BIT20 og Ensemble Court Circuit. I 1999 ble hans første opera SERA urfremført ved Ultimafestivalen. Denne operaen mottok han Edvard-prisen for. Hans siste opera OPHELIA: Death by water singing, skrevet i samarbeid med Cecilie Løveid, hadde premiere på Ultimafestivalen Den allsidige komponisten har laget kammermusikk, orkesterverker, opera, elektroakustisk musikk, og har også komponert for film, ballett og teater, bl.a. uroppføring av Jon Fosse. Hans nyeste verk Places of Sounds and Words er for sanger, ensemble og lyd fra den «virkelige» verden. Velkjente hverdagslyder fra by bildet, fra parker, plasser, oppganger, samtaler og krangler. Musikk, tekst og virkelighetslyd danner sammen korte musikk teatrale møter som kretser rundt spørsmålet om hvordan vi er tilstede i verden, men ikke nødvendigvis deltagende. Henrik Hellstenius har skrevet stykket for sangeren Elisabeth Holmertz, Cikada ensemble. Peter Knutsen har laget video i anledning urfremføringen på Ultima. AHN Produsert av Cikada. I samarbeid med Nasjonalmuseet. Exotica (foredrag/workshop) Loftet 10:00 Jörn Peter Hiekel, Ensemble Modern, NAM students OL i München i 1972 kjent som «the Happy Games» var første gangen OL ble holdt i Tyskland siden nazi-regimets fall. Landet grep sjansen til å vise verden et mer demokratisk ansikt, og ba kunstnere fra alle deltaker landene om å skape verker til en parallell utstilling. En av disse var Mauricio Kagel, hvis verk Exotica kritiserte vestlig kulturdominans med karakteristisk subversiv humor og ironi: klassisk utdannede musikere var nødt til å spille på uvante, ikke-vestlige instrumenter. Med utgangspunkt i en analyse av Exotica diskuterer den eminente musikologen Jörn Peter Hiekel (professor ved Hochschüle für Musik Dresden), slag verkeren Rainer Römer og Ueli Wiget (Ensemble Modern) om Kagels syn på musikk som realistisk kunst, og, mer generelt, om akkulturasjons prosessen møtet mellom to kulturer og opplevelsen av Den andre gjennom musikkomposisjon og -fremførelse. Arrangementet omfatter en tolkningsworkshop for musikere. På alle Ultima Academyarrangementer på vår nye arena Loftet (Skippergata 22) kan du starte festivaldagen med kaffe og gratis lunsj! Othernesses: Musikk i samtidens Kairo (konsert/panel) Cinemateket 16:00 Ramz Sabry Samy, Yara Mekawei, Joachim Kwetzinksy, Fady Galal, Jörn Peter Hiekel og Andreas Engstrøm 13:00 Yara Mekawei og Fady Galal: Peacock (live video og elektronikk) 13:30 Ramz Sabry Samy: Akhenaten s Last Papyruses, (Joachim Kwetzinsky, piano) 14:00 Paneldiskusjon Ramz Sabry Samy komponerer orkester- og kammermusikk, i tillegg til verker for soloinstrumenter; Yara Mekawei bruker videokunst, elektronikk og ny media i sosialt innstilte prosjekter. De bor begge i Kairo og tar aktivt del i byens kulturliv. I disse dager lanserer det svenske tidsskriftet Nutida Musikk en spesialutgave om Egypt. Dermed har vi invitert disse kunstnerne til å komme og presentere sitt arbeid og snakke om samtidsmusikkens rolle i Egypt. Hva vil det si å jobbe med kunstformer som har sitt opphav i vestlig tradisjon? Er kolonial debatt fortsatt til stede i dag, på hvilken måte, og hvilken innvirkning har dette på kunsten?

8 12 torsdag 11. september torsdag 11. september 13 Scelsi Revisited En Rikskonsert ultima academy Scelsi The Original Klangforum Wien Kulturkirken Jakob 20:00 200, / 150, Georg Friedrich Haas: Introduktion und Transsonation Tristan Murail: Un Sogno Ragnhild Berstad: Cardinem (WP) Giacinto Scelsi: Anahit Musikken til den italienske komponisten Giacinto Scelsi ( ) er hinsides enhver kategori innen klassisk musikk fra 1900-tallet. Ved å forkaste etterkrigstidens serialisme til fordel for svært personlig lydmessig utforskning skapte han et av modernismens råeste og mest kompromissløse livsverk. Musikken hans innebærer ofte frodige, svevende skyer av lydtekstur, som utfolder seg i kontinentalforskyvningsfart ikke rart regissør Martin Scorsese brukte deler av den til å skape en ramme rundt den truende stemningen i sin film Shutter Island fra Scelsi var født inn i en aristokratisk familie, og levde et behagelig og glamorøst liv en playboy-greve verdig, med mange internasjonale reiser. Etter å ha tilbrakt brorparten av andre verdenskrig strandet i det nøytrale Sveits, var han praktisk talt forsvunnet i fire år etter krigen på grunn av en mystisk sykdom. Det sies at Scelsi helbredet seg selv ved gjentatte ganger å lytte til én enkelt pianotones overtoner og mikrotoner på overkritisk vis i flere timer i strekk. I sin leilighet i Roma begynte han senere å sette sammen en samling elektroniske instrumenter, som han fortsatte sin besettelse med de mystiske gjen klangene fra basstoner og overtoner på. Ved å benytte seg av båndopptakere og en Jenny- ondioline, et elektrisk keyboard oppfunnet i 1941, spilte komponisten inn sitt improviserte keyboard spill på bånd, som han deretter lyttet til igjen, for så å transkribere det til verker for orkestre, kammermusikkgrupper og solomusikere, så vel som for korensembler. Komponisten Vieri Tosatti bisto ham i denne kolossale og vanskelige oppgaven, men hevdet etter Scelsis død at han komposisjonsmessig faktisk hadde tilført enkelte stykker mer enn hva han tidligere hadde fått anerkjennelse for. Uansett hva sannheten måtte være, var det Scelsis geni som var ansvarlig for den generelle arbeidsmetoden som produserte så uforglemmelig og totalt enestående musikk. Mens Scelsis verker er blitt stadig mer kjent, studert og forstått siden hans død og hatt en særlig sterk innflytelse på den europeiske spektralist bevegelsen, har de opprinnelige bånd ene med improvisasjoner, skisser og eksperimenter med elektroniske teksturer alltid vært holdt utenfor hørevidde, beskyttet av Scelsi- stiftelsen. Nylig har det østerrikske ensemblet Klangforum Wien fått tilgang til Scelsis lydarkiv og gitt diverse levende komponister i oppdrag å skape ny musikk basert på bruddstykkene de fant der. Giacinto Scelsi Revisited-prosjektet kaster lys over tre stykker skapt i forbindelse med dette programmet, i tillegg til en fremføring av Scelsis totalt fascinerende fiolinkonsert Anahit, med undertittelen Lyric Poem Dedicated to Venus. Den østerrikske spektralisten Georg Friedrich Haas sammenligner Scelsis intuitive båndskisser med Beethovens notatbøker. Skrevet for sytten instrumenter forsøker Introduktion und Transsonation (2012) å finne samtidsmusikalske, elektroniske måter å gjengi Scelsis spontanitet på. Tristan Murail, en av de opprinnelige franske spektralistene, kjente Scelsi personlig på 1970-tallet og hans Il Sogno (Drømmen) re-syntetiserer et av mesterens gamle elektroniske opptak for å få det til å «slå ut i blomst». Cardinem, et nytt verk av norske Ragnhild Berstad, betyr «vendepunkt» og benytter seg av Scelsis teknikker med å «forvrenge» toner i sin utforskning av en rødstrupes sang. Klangforum Wien er et av Europas fremste samtidsmusikkensembler. Deres enestående Giacinto Scelsi Revisited- prosjekt byr på en sjelden anledning til å oppdage en modernistisk legendes intime lydlandskap. RY Klangforum Wien: Johannes Kalitzke dirigent Gunde Jäch-Micko fiolin solo Vera Fischer fløyter Zinajda Kodri fløyter Doris Nicoletti fløyter Markus Deuter obo, engelsk horn Olivier Vivarès klarinett Bernhard Zachhuber klarinetter Gerald Preinfalk saksofon Christoph Walder horn Reinhard Zmölnig horn Anders Nyqvist trompet Andreas Eberle trombone Daniel Riegler trombone Annette Bik fiolin Uli Mertin bratsj Dimitrios Polisoidis bratsj Benedikt Leitner cello Andreas Lindenbaum cello Nikolaus Feinig kontrabass Uli Fussenegger kontrabass Florian Müller piano Peter Böhm lyddesign Florian Bogner lyddesign Klangfourm Wien er støttet av ERSTE BANK. Støttet av Komponistenes Vederlagsfond. En Rikskonsert (WP) Ensemble NING Teatersalen, Bondeungdomslaget i Oslo 22:00 150, / 100, En rikskonsert undersøkelse av musikalsk fellesskap i Norge i globaliseringens, selvrealiseringens og kommersialismens tid. Utfordringer knyttet til nasjonalstat, globalisering og multikulturalisme er i dag sentrale problemstillinger både i Norge og i resten av verden. Musikk markerer identitet, tilhørighet og avstand. Nettopp derfor er en undersøkelse av musikalsk fellesskap i dagens Norge interessant, potensielt kontroversielt og antakelig dømt til å mislykkes: En alternativ kanon vil måtte stå i spagat mens dilemmaene hagler, og på den måten være en utforsking og manifest ering av dagens utfordringer når det gjelder forholdet mellom individ og samfunn, mellom multikulturalisme og nasjonalt fellesskap, og mellom fritt marked og kulturell dannelse. Ensemble NING består av en gruppe komponister og utøvere med base i Norge: Amund Sjøli Sveen, Erik Dæhlin, Ignas Krunglevicius, Alwynne Pritchard, Kristin Norderval og Trond Reinholdtsen. Rikskonserten er en blanding av talkshow, konsertkåseri og foredrag med elementer av arkivmateriale og dags aktuell politikk men først og fremst en konsert. RY Rikskonsert er en forestilling av og med Ensemble NING. Medvirkende: Amund Sjøli Sveen, Erik Dæhlin, Tora Ferner Lange, Ignas Krunglevicius, Alwynne Pritchard, Kristin Norderval, Trond Reinholdtsen, Gildas Le Pape, Vestre Aker musikkorps, med flere. Støttet av Norsk kulturråd, Fond for lyd og bilde, Det norske komponistfond. Scelsi The Original (foredrag) Det italienske kulturinstitutt (Istituto Italiano di Cultura) 18:00 Alessandra Carlotta Pellegrino Giacinto Scelsi ( ) var i likhet med Franco Evangelisti og Ennio Morricone en sentral skikkelse i Nuova Consonanzabevegelsen i Roma. Bevegelsen var Italias svar på det dominerende nye musikkmiljøet i Tyskland på og 70-tallet. Det gikk rykter om at Scelsi dro på reiser til Midtøsten og Tibet, der han ble besatt av mikrotonalitet. Siden anvendte han elektroniske instrumenter og båndopptak til å transkribere sine musikalske ideer. Scelsis privatliv var en gåte; han var tilbake trukken og eksentrisk, og arven etter hans død ble skandalisert da det kom for en dag at han hadde ansatt noen til å notere musikken sin. Dr. Alessandra Carlotta Pellegrino er forskningsdirektør for Fondazione Isabella Scelsi i Roma og redaktør for Scelsis selvbiografi, Sogno 101. Foredraget er en introduksjon til Klangforum Wiens Scelsi Revisited-konsert i Kulturkirken Jakob samme kveld.

9 h dh hdh Tradisjonen med å betvile tradisjon Samtidsmusikk har alltid hatt tradisjon for å problematisere tradisjon, og årets Ultimafestival gjenspeiler dette. Philip Clark ser på de subversive elementene i programmet, fra Mauricio Kagel til Johannes Kreidler. Det er ikke ofte man ser gjennom en død komponists øyne; og særlig ikke en rekonstruksjon av hans eget musikkrom. I 1970 ble Ludwig van Beethoven imidlertid gjenopplivet i jubileumsåret for hans 200-årsdag av komponist og renegat Mauricio Kagel, opprinnelig fra Buenos Aires. Hans satiriske film Ludwig van er bygget opp rundt forestillingen om at Beethoven hadde vendt tilbake til Bonn for å holde oppsyn med sin egen fødselsdagsfeiring. Så hender det noe forferdelig i Beethovenhaus. En geskjeftig dørvakt kjenner ikke igjen Vår Helt og krever at han kjøper billett Beethoven blir pålagt å betale inngangspenger til et museum viet hans eget geni. Når vi nå først befinner oss på innsiden kan vi følge blikket hans idet han går inn i musikkrommet sitt, der musikere omgitt av byster i hans bilde skaper en beethovensk montasje ved å spille fra oppstykkede partiturer tapetsert rundt om i rommet. Sonater foldet rundt konserter strømmer under symfonier og serenader, før lyrisk fantasi kolliderer med krass virkelighet. Under en prøvesending (på kvelds-tv) av et debattprogram om kunst gjør Kagel og hans gjester i panelet narr av dirigenten Herbert von Karajan. Sistnevntes merkbare forakt for moderne komposisjon og besettelse med å skape et «vakkert» orkestralt lydbilde får panelet til å konkludere med at Karajan og Berlin fil harmonien kun er interessert i å bevare eksisterende kultur frem tiden er derimot svært lite viktig for dem. En rød tråd gjennom årets Ultimafestival består i å stille tungtveiende og til og med ubehagelige spørsmål rundt den klassiske tradisjonens natur, å avdekke den nødvendige spenningen mellom komponister som instinktivt ønsker å «verne» tradisjoner; og dem som, i likhet med Kagel, mener at det mest tradisjonelle ved tradisjoner er tradisjonen med å betvile tradisjon. Når ideer som en gang var ferske og føyelige stivner og forvandles til noe som er mistenkelig likt rettroende latskap, det er da slike komponister som uten unntak blir kalt provokatører, bråkmakere og ikonoklaster velger å gripe inn. Populærhistorien vil ha det til at komponister enten er «tradisjonelle» eller «provokatoriske», men denne logikken faller sammen så snart man ser nærmere på det tradisjonelles virkelige natur. Paradokset ble godt oppsummert av Helmut Lachenmann: «Folk nå for tiden frykter fremtiden og flykter derfor bakover. De oppfatter Beethoven og Mahler som virkelighetsflukt fra dagens problemer,» sa han under et intervju i 2003, «men denne musikken ble ikke skrevet for flukt den ble skrevet for å vekke tilhøreren!» Det finnes ikke et ord i det minste ikke på norsk eller engelsk for en kunstner som føler seg kallet til å fremme tradisjonens radikale kjerne. «Tradisjon» er blitt synonymt med «kulturarv», en lingvistisk røre som samfunnsstøttene innen klassisk musikk har omfavnet med stor iver. Døde tyske komponister selger, selv om noen av dem tilfeldigvis er østerrikske spesielt siden mytene om Beethovens døvhet og om at Mozart befant seg ett steg fra Gud selv har så godt PR-potensiale. Som provokasjon er Ludwig van sylskarp og giftig. Kagels film tvinger oss til å overveie på nytt hva komponister gjør og hvorfor de gjør det. Den åpenbart absurde forestillingen om å ta i bruk en tre hundre år gammel tradisjons redskaper og sedvane for å skape kunst som er relevant i vår samtid får også en overhaling. Et grunnleggende spørsmål reiser seg straks: Hvorfor velger denne komponisten å uttrykke sine tanker om Beethoven på filmlerretet? I folks fantasi representerer Beethoven tross alt den ultimate, overmenneskelige komponisten og de som måtte følge i hans fotspor forventes å krype sammen og skjelve bare noen nevner navnet hans. Kagel, derimot, stikker hull på denne sentimentale og guddommeliggjørende fasaden med den snedige åpningsspøken sin. Fremfor å følge i Beethovens fotspor velger Kagel å vise oss Ludwigs fotspor. De elegante, sølvspente 1700-tals skoene hans stiger forsiktig av toget på jernbane stasjonen i Bonn. Og så, et øyeblikks pur Monty Pythonsk ugagn: Beethoven går inn i et vei arbeidsområde og vi ser de eksentriske, små føttene sprette over et gjerde. Kagel, som evig komponist, betoner fortellingen sin på listig vis med en flertydig tidsforståelse. Selv om vi som publikum er vitne til alt gjennom Beethovens øyne får vi aldri se den store mannens ansikt. Vi kan bli kjent med Beethoven, trenge inn i sinnet hans gjennom musikken, men en del av ham vil alltid være utilgjengelig for oss en del som alltid vil forbli uten ansikt, strandet i historien. Like vel føler vi med Beethoven i det han trer inn i musikkrommet sitt for første gang på to hundre år. Dette tilfluktsstedet, der hans kreative ånd en gang fikk løpe løpsk, er nå et møkkete og nedstøvet museum som åpenbart står på randen av kollaps. Men ny kunst oppstår av støvet. Kagels Beethoven- montasje (de snuttene vi hører av diverse overlappende verker følger et trickkameras stadige bevegelser) kan i seg selv brukes som et frittstående konsertstykke, men innenfor filmens kontekst forvandles denne fantasimusikken til en kommentar til Kagels understøttende filosofiske temaer. Når panelet i studio da begynner å grunne på de samme temaene, som i utgangspunktet ble fremlagt ved hjelp av visuelle allusjoner og siden gjennom musikk, får disse en ny, språklig form. Ludwig van var et fullstendig nytt verk som det var umulig å sette i bås: en slags hybrid av film, musikk, satire og dokumentar, holdt sammen av overbevisende argumenter, rent vidd, og ikke så rent lite frekkhet. Nå og da morer jeg meg med en annen svært kagelsk fantasi: den mest opprørske, usle handlingen Elliott Carter noen sinne begikk var å unnlate å levere tilbake sin utgave av Walter Pistons Orchestration (en uunnværlig orkesterbegynnerbok for enhver komponistspire) til New York City Public Library i tide. Det er sikkert urett ferdig av meg. Elliott ble hundre og tre år gammel; han må da ha hatt spenstig ere stunder. Men forskjellen mellom Kagel, som så inn i tradisjonen for å sette sammen musikkstykker som en kommentar til deres egen eksistens, og en person som Carter, som skapte individuelt tilpasset retro- modernisme på bestilling, er vel verdt å tenke over. For en festival som streber etter å slippe løs et mangfold av musikalske provokasjoner ville Carters musikk rett og slett ikke strukket til. Provokasjon ligger i øynene, ørene og tankemønsteret til den provoserte. Det er godt mulig at uformelle amatører av klassisk musikk hvis kjennskap begynner med Vivaldis De fire årstider og ender med Barbers Adagio for Strings vil la seg provosere av den overstrømmende kraftfulle overflaten i Carters musikk. Nettopp her ligger dette så ofte forkynte bruddet mellom moderne komponister og dere publikummere. Det paradoksale er, selvfølgelig, at Carters musikk fullt og helt aksepterte klassisk tradisjon. Musikken hans har videreutviklet seg fra Schönberg og Webern, som begge var inspirert av Brahms, Mozart og Beethoven. Han var kronisk ute av stand til å skrive uoppdragen og rampete musikk som, slik Kagel så ofte gjorde, spurte hvorfor verden trengte nok en strykekvartett eller et orkesterstykke. Provokasjon må ikke forveksles med posering. Med en dempet overflod som utfordret vår indre klokke og dens følelse for takt og skala Folk nå for tiden frykter fremtiden og flykter derfor bakover. De oppfatter Beethoven og Mahler som virkelighetsflukt fra dagens problemer fremprovoserte Erik Satie og Morton Feldman den tilsynelatende prakten i et lydunivers som inviterer oss inn i konstruksjoner som er skapt for å desorientere og endre konvensjonelle idéer om strukturmarkører. I vår egen samtid tilsidesetter Christopher Fox og Gloria Coates på lignende vis våre forventninger om hva et stykke kan være. Kagels Exotica plukker fra hverandre grunnleggende instrumentalteknikk, redskapene som driver klassiske fremføringer. Ved å be klassisk utdannede musikere om å spille på instrumenter med ikke-vestlig opphav minner Kagel oss på at klassisk tradisjon kan knuses under vekten av sin egen formalitet. Dette stykket, sier han, «vender tilbake til musikkproduksjonens urtidsopphav, til en tid da sang fortsatt var i ett med å skape lyd med enkle og hverdagslige gjenstander.» Exotica belyste den klassiske tradisjonens mulige begrensninger ved å omfavne den store verden utenfor. Det var typisk for Kagel å sette tid og sted på prøve: hans Music for Renaissance Instruments skapte et lunarisk lydlandskap med gammeldagse instrumenter; i St. Bach Passion fikk form og innhold møtes i Bachs fortelling av sin egen livshistorie. I vår egen tid tar den tyske komponisten Johannes Kreidler (f. 1980) disse ideene et logisk skritt videre. Fortellerstemme og kontroll over tekst er kjerneprinsipper i vestlig tradisjon. I den klassiske musikkens ordelag er partituret «musikken», mens anmeldelser i tidsskrifter for klassisk musikk streber etter å finne den konserten som får legge terskelen for fremføringer av disse steintavlene. Da Kreidler i 2009 takket ja til en bestilling fra det Berlin-baserte Ensemble Mosaik outsourcet han oppdraget og finkjemmet internett på leting etter komponister og programmerere i Kina og India som kunne være villige til å prostituere seg ved å etterligne Kreidlers stil. Resultatet ble Fremdarbeit, et stykke for ensemble, sampler og moderator. I motsetning til komponister som skamløst etteraper stilen til bautaer som Feldman, Ligeti og Nancarrow, kunne man argumentere for at Kreidler i det minste var åpen om noe som av enkelte blir sett på som opportunistisk kynisme. Hans nye verk for Ultima, Audioguide, blir beskrevet som en rekke talkshow om musikk, som i likhet med sluttscenen i Ludwig van minner om «musikkteater om musikk», forteller Kreidler, «om musikkens forhold til politikk, psykologi, teknologi og terror, med Shakespeare-motiver og tanker av Derrida i bakgrunnen. Kunstens hypermoderne tilstand blir gransket, meldinger til underbevisstheten blir uttrykt gjennom musikk, 100 instrumenter blir slått i stykker, folk faller ned i luftpianoer, vi snakker om de tragiske konsekvensene av MP3 med en av programmererne som skapte teknologien og vi forvandler lokalet til et hyperinstrument.» Alt dette tilsier at provokasjon innen musikk har lite å gjøre med hvordan musikken faktisk høres ut det er ideene som teller.

10 16 fredag 12. september fredag 12. september 17 ultima academy Scelsi Revisited Håkon Austbø: En jubileumskonsert Så fjernt, så nært Lunsj med Bohman Brothers Scelsi Revisited Loftet 10:00 Klangforum Wien (Uli Fusseneger, Johannes Kalitzke og Sven Hartberger), Ragnhild Berstad, Emil Bernhardt, Alessandra Carlotta Pellegrino (paneldebatt/workshop) Giacinto Scelsi var svært interessert i fremmede kulturer. En tidlig forståelse av mikrotonale egenskaper i egyptisk musikk inspirerte ham i utviklingen av sin lydfilosofi, som konsentrerte seg om fysiske lydvibrasjoner og -tekstur fremfor klassiske former og orden. Han forestilte seg lyd som et tredimensjonal prisme med utallige flater som kommer til syne takket være komponistens verk. Scelsi Revisited-prosjektet ble utviklet av Klangforum Wien og Fondazione Isabelle Scelsi. Åtte komponister blant dem Tristan Murail, Georg Friedrich Haas og Ragnhild Berstad ble bedt om å skrive stykker basert på Scelsis private improvisasjonsbånd. Denne samtalen vil søke etter sammenhenger mellom Scelsis arbeid og de nye verkene, diskutere tekniske og tolkningsmessige utfordringer, og presentere Scelsis arkiver i Roma. Pluss Anahit: Fra bånd til partitur, en praktisk workshop for musikere og komponiststudenter. Håkon Austbø Nasjonalgalleriet 17:00 (Oslo kulturnatt) Arne Nordheim: Listen Øyvind Mæland: (nytt verk) André Jolivet: Mana Asbjørn Schaathun: Physis Håkon Austbø (Foto: Ivan Tostrup) Hva gjør en musiker norsk? Håkon Austbø er blant pianistene vi gjerne trekker frem som en av de store norske men sannheten er at Austbø har bodd mesteparten av sitt liv utenlands i Frankrike, USA, Tyskland og Nederland. Han er heller ikke kjent for å fremme den norske musikken, men har i stedet markert seg som Messiaen-, Skrjabin og Debussy-tolker. Med denne konserten feirer Austbø femti år som musiker. Allerede som 15-åring debuterte han i 1964 med Ravel i Aulaen, hvorpå pianist og kritiker Reimar Riefling kommenterte i VG: «Med letthet behersket han impresjonismens moderne, raffinerte figurasjon og harmoni sering. Kanskje det er på dette felt den unge pianisten vil finne sin force?» Det fikk han rett i, og mer til. Den gang ble han omtalt som Kongsberggutten. I dag er han den internasjonale, norske pianisten. MØ I samarbeid med Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Mauricio Kagel: Exotica Ensemble Modern Riksscenen 20:00 (Oslo kulturnatt) Mauricio Kagel hadde selv en mangfoldig bakgrunn: Født i Argentina i 1931, til jødiske foreldre som hadde flyktet fra Russland, og oppvokst i Buenos Aires. Her studerte han musikk, litteratur og filosofi, før han flyttet til Köln som student, hvor han ble boende resten av sitt liv. Exotica var et bestillingsverk til de 20. Olympiske leker i München i Det er skrevet for et utvalg «ikke-europeiske instrumenter», som ensemblet på seks må manøvrere mellom som best de kan. For lytteren blir lydbildet spørrende: Er det parodier på asiatisk, arabisk og afrikansk musikk? Eller er det ekte forsøk på å formidle autentiske fragmenter fra flere kulturer? Selv tittelen blir et spørsmål. Er musikken eksotisk fra den vestlige kulturens ståsted, eller går det motsatt vei: er de vestlige konstruksjonene eksotiske i den ikke-vestlige instrumentgruppen? Samtidig utfordres også musikerne vokalt, og oppfordres til å prioritere stemmen fremfor instrumentet der utøvelsen kommer i konflikt. I vestlig musikkultur i motsetning til flere andre har den rene instrumentalmusikken fått høyest status, selv om det er nettopp menneskelig sang som er det ene felles utgangspunktet. Ved å gi stemmen fortrinnsrett over instrumentene, forsøker Kagel å gå bakenfor eksotismen, og ser tilbake på musikkens egentlige opphav sangen. Ensemble Modern har stor internasjonal anerkjennelse som samtidsensemble, og har spilt inn musikk av blant andre Karlheinz Stockhausen, Steve Reich, Heiner Goebbels og Hans Werner Henze. I fjor spilte de Frank Zappa på Ultimafestivalen. MØ Bohman Brothers Vilde&Inga nymusikk 12:00 De London-baserte eksentrikerne Jonathan og Adam Bohman aka Bohman Brothers er kjent for sin eksperimentelle lydperformancer. Med diverse objekter, opplesning, et ukjent utvalg lydkilder og et humoristisk visuelt oppsett, baserer duoen sine ofte groteske lydlandskap på noe som kan minne om loppemarked, der lyd kan lages av det meste. Lydkilden kan være alt fra en sko børste til instrumenter fra 1700-tallet. Vilde Sandve Alnæs og Inga Margrete utgjør improvisasjonsduoen Vilde&Inga med besetningen fiolin og kontrabass. De er klassisk skolerte musikere, men som Vilde&Inga utforsker de sine instrumenter på en utradisjonell måte innen fri improvisasjon. Duoen mottok gode kritikker internasjonalt for debutalbumet Makrofauna som ble utgitt hos det tyske jazz-og-klassisk-selskapet ECM tidligere i år. Produsert av nymusikk. Bohman Brothers (Kunstner Milan Kováč)

11 18 fredag 12. september fredag 12. september 19 Myter og fabeldyr Horisonter ultima remake Jenny Hval & Susanna: Meshes of Voice Kulturkirken Jakob 22:00 200, / 150, «Jeg synes det er veldig befriende og fascinerende med det grensesprengende i surrealismen, og brukte dette flettverket av utveksling mellom Jenny og meg til å utforske indre prosesser gjennom kroppslige bilder, symboler fra mytologien og Gaudis bølgende arkitektur», sier Susanna Wallumrød om prosjektet Meshes of Voice, et duoprosjekt hun har med Jenny Hval. Samarbeidsprosjektet startet i 2009 med et bestillingsverk for Ladyfest festivalen. Skriveprosessen startet som en brevveksling der de to arbeidet hver for seg men brukte ord og tekstlinjer, og etter hvert melodier fra hverandre og laget noe nytt. Prosjektet er nå utgitt på Susanna Sonata, Susannas eget plateselskap. Det er en slags mytologisk tåke over Meshes of Voice. En tåke hvor melodiene glir inn og ut som skip i natten de kommer og går, repeteres og forvandles, møtes og sklir vekk. Maya Derens film, det surrealistiske mesterverket Meshes of the Afternoon fra 1943 med sykliske temaer og sterke, surrealistiske bilder (som film ens gjengangsfigur ikledd en svart kappe med speil i stedet for ansikt). «Jeg var veldig inne i fabeldyr og myto logiske kvinnevesner på den tida», forklarer Jenny Hval, «både fordi jeg leste mye mytologiske tekster, og fordi samarbeid (spesielt vokalt) har noe fabel-aktig ved seg. Vi skulle jo synge sammen. Susanna og Jenny sammen er jo verken den ene eller den andre av oss, men et skiftende vesen med to stemmer» sier hun. «Vi feide vel innom både Medusa, Athena og Harpy (en kombinasjon av en kvinne og en fugl) som eksempler på forestillinger om kvinnen, det stygge, det guddommelige, det grusomme Athena er gudinne av fornuften, intelligens, kunst og litteratur og tilfeldig vis jomfru» forklarer Susanna. «Jeg husker også at jeg hadde sett et bilde av speilet i ansiktet da jeg studerte film for lenge siden, men visste ikke at det var fra Meshes of the Afternoon før jeg så filmen i Så det var et bilde som hadde gjort veldig inntrykk» sier Jenny. A Mirror in my Mouth, et av platas mange høydepunkt, omplasserer speilet til munnen. Jenny forklarer: «I Meshesprosjektet var det vel naturlig at speilet var inne i munnen det er jo derfra vi reflekterer verden når vi synger og skriver musikk». AHN Eirik Raude, Arve Henriksen og Bjarne Kvinnsland fremfører Horisonter (Foto: Knut Bry) Horisonter Eirik Raude / Arve Henriksen / Bjarne Kvinnsland / Knut Bry / mmw arkitekter DogA 18:00 (Oslo kulturnatt) Åpningen av installasjonen Horisonter, som bygger på en konsertserie fra 2013 i fem av Sverre Fehns byggverk rundt om i Norge som utforsket musikken i rommet med utgangspunkt i Fehns ideologi. Trompet, slagverk og elektronikk møtte bygningenes betong, glass og tre da en av Norges fremste jazzmusikere, trompetist og komponist Arve Henriksen og en av våre fremste perkusjonister Eirik Raude spillte i, på og sammen med Sverre Fehns berømte arkitektur. Knut Bry har stått for fotografiene og lydinstallasjon er laget av Bjarne Kvinnsland, mmw arkitekter. Åpningen markeres med konsert og live installasjon på DogA. Ultima Remake: Coro (konsert/lydinstallasjon) Café MESH 16:00 Remake, Ultimafestivalens prosjekt for elever i videregående skole, arrangeres i år for tredje året på rad. Med Remake vil Ultima presentere elevene for musikk i sjangeren «moderneklassiker». Gjennom en blanding av lytting og kreative analyser utforsker elevene de sosiale, politiske og kunstneriske sammenhengene fra da verket ble komponert, og setter det i sammenheng med egen opplevelse og forståelse av musikk i dag. Årets Remake-verk er Luciano Berios Coro (Ultimafestivalens åpningskonsert). Inspirert av Berios folkemusikk-kollasj vil deltakerne sin egen sample/folkemusikk baserte installasjon, som vil bli presentert sammen med lanseringen av den spesialdesignede appen Remake Recorder, et gratis program for å ta opp, komponere og publisere musikk. Elever fra musikklinja på Manglerud videregående skole. Instruktører: Daniel Teige (lyd scenografi) / Heloisa Amaral (musikk) / Petr Svarovsky (app) / komposisjonslærere ved Manglerud VGS. Kristian Skaarbrevik og Otto Graf. I samarbeid med NOTAM. Støttet av Sparebankstiftelsen DNB. I samarbeid med DogA. Jenny Hval & Susanna (Foto: Ultima / Henrik Beck) Støttet av Norsk kulturråd, EGD, Komponistfondet, MFOs vederlagsfond, Fond for Ut øvende Kunstnere og Fond for Lyd og Bilde.

12 20 lørdag 13. september lørdag 13. september 21 Psykiske forstyrrelser Avstandsriss Nordic Utterances Eivind Grovens renstemte orgel Omvisning og konsert i Eivind Grovens hus, Ekebergveien :00 (buss fra Youngstorget, kl. 11:45) Rebecka Sofia Ahvenniemi: Organic Encounters Karstein Djupdal: Groven spiller Jondølen Peter Edwards: Boulez Springar Agnes Pettersen: New work Eric Skytterholm Egan: New work Organist: Sara Aimée Smiseth Konserten inneholder også to av Grovens orgelverk. Innsiden av Grovens orgel (Foto: Ultima / Henrik Beck) Ingfrid Breie Nyhus og Erik Dæhlin: Avstandsriss Nasjonalbiblioteket 12:00, 13:00 og 14:00 Stillbilde fra Utterances Det er nærliggende å tro at Bachs storverk Det veltempererte klaver, med preludier og fuger i alle tonearter, markerer et tydelig fremskritt i både instrumentbygging og stemmeproblematikk. Det er skrevet for nettopp det såkalte tempererte klaver, der oktaven er det eneste renstemte intervallet, og avstanden mellom de tolv tonene i oktaven er justert så de er tilnærmet like. Men ikke alle vil kalle det et fremskritt. Den tempererte stemmingen er bare en måte å løse problemet på: den naturlige stemmingen som med enkle brøker setter skalatonene i forhold grunntonens frekvens, er nemlig trøblete å bruke når man beveger seg langt fra grunntonen. Å etablere en ny grunntone i et renstemt instrument fører til grumsete frekvensforhold og sure toner og har skapt hodebry siden antikken. Komponist, musiker, akustiker, innsamler og forsker Eivind Groven ( ) slo seg aldri til ro med likestemmingens unøyaktigheter. Å sette lik avstand mellom tonene «forflater musikken» og «skaper psykisk forstyrrelse», ifølge Groven selv, og han begynte arbeidet med å utvikle et apparat som kunne justere en tones stemming automatisk ut fra hvilken toneart man befant seg i. I orgel huset på Ekeberg står flere av Grovens avanserte konstruksjoner, der de 36 tonene mellom oktavene justeres automatisk. Det er ikke perfekt, men et steg nærmere den rene stemmingen, og vakte interesse hos blant andre Albert Schweitzer, Alois Hába og Arne Nordheim. For komponister og musikere i dag er stemming fortsatt en problemstilling, og flere har tatt Grovens ideer videre. Musikkviter David Loberg Code ved Western Michigan University har laget en digitalversjon av Grovens automat, og NOTAM har utviklet et portabelt renstemmingssystem for datamaskin og sampler. Denne konserten presenterer Grovens egen musikk, samt verker av flere frekvensfølsomme komponister i nymusikks Komponistgruppe. MØ Produsert av NOTAM i samarbeid med nymusikks Komponistgruppe (NMK). Ordbok for stemmenoviser: Grunntone: Hovedtonen i en melodi. Intervall: Avstanden mellom to toner. Frekvens: Antall svingninger i en tone per sekund. Renstemming: Å stemme tonene i en skala ut fra forholdet til grunntonen. Likestemming: Å stemme rent bare mellom oktavene, og fordele avstanden mellom halvtonene likt uavhengig av forholdet til grunntonen. Mikrotonalitet: Å bruke toner som ligger på frekvenser mellom halvtonene i et instrument. Ingfrid Breie Nyhus og Erik Dæhlin har de siste månedene arbeidet i Norsk Folkemusikksamling og lyttet til utallige opptak med norsk folkemusikk arkivert fra 1910 frem til i dag. I møtet med arkivmaterialet omfanget på flere tusen timer lyd, opptaksteknikkene, de politiske og kulturelle ideene som har fulgt arkiveringen, og ikke minst alle musikerpersonlighetene som er lagret der jobber de kontinuerlig med hukommelsen i den «fryste» lyd en, tiden og hendelsene. Særlig hvordan møtet med det arkiverte materialet skaper musikalske spor og klanglige minner. Ved å lage nye riss i materialet skapes et «live»- arkiv som Breie Nyhus og Dæhlin gjengir, fortolker og spiller sammen med noen av disse musikerne. Konsertinstallasjonen er et arkivprosjekt ved Norsk Folkemusikksamling Nasjonalbiblioteket. Støttet av Norsk kulturråd og Program for kunstnerisk utviklingsarbeid. Bjørn Erik Haugen: Utterances (WP) Nordic Voices Kulturkirken Jakob 15:00 150, / 100, Hvordan forholder man seg til og kommuniserer med omverdenen via ytringer? I sitt nye tredelte verk besvarer Bjørn Erik Haugen dette, ved bl.a. bruk av transkribering av et intervju med Julia Kristeva om lingvistikk, lyd fra 28 filmer som skildrer forskjellige følelser og situasjoner med uartikulert stemmebruk, og en tredje del basert på en dokumentar om hvordan en autist forholder seg til omverdenen gjennom å kommunisere med gjenstander. Bjørn Erik Haugen er en intermedia kunstner som jobber med video, musikk, lyd og bilde. I tillegg til å fremføre sine verk i Norge, har han hatt solo-arrangementer i USA, Sverige og Frankrike, og har deltatt på gruppeoppsetninger på Berlin Transmediale, Brazil s Hipersonica, og biennaler i Polen, Romania og Storbritannia. I 2012 mottok han hederlig omtale i Digital Musics and Sound Art-kategorien i Prix Ars Electronica. Verket fremføres av det anerkjente vokalensemblet Nordic Voices. Sekstetten har siden 1996 fremført et sammensatt repertoar med alt fra Lassus til Ligeti.

13 22 lørdag 13. september lørdag 13. september 23 Schumann i ny drakt Grenser finnes kun i sinnet Robert Schumann: Dichterliebe Nationaltheatret / Amfiscenen 19:00 200, / 150, Bernhardt Schütz (vokal), Reinhold Friedl (piano), Maximilian Brauer, Fucking Famous Høyromantikkens musikalske symbol Robert Schumanns og Heinrich Heines diktsyklus Dichterliebe har gjennom tidene blitt innspilt og fremført mange ganger. Historien om poeten som sitter ensom i skrivestuen dagen lang, og kun får treffe sin utkårede alvepike om natten, er bygget på dikt av Heinrich Heine, og har vært standardrepertoar for både musikere og musikkvitere siden den ble utgitt i Det er derfor en tradisjonstung oppføringshistorie skuespiller Bernhard Schütz og pianist Reinhold Friedl har å bryne seg på når de trer inn i høyromantikkens aller helligste. Schütz er kjent for det tyske publikumet som film- og teaterskuespiller. Han er ingen klassisk sanger, men går løs på Schumann med en skuespillers formidlingstrang: tydelig talende og uttrykksfullt. Det er tidvis stille og nært, tidvis rasende ekstrovert med fullt band, og låter mer som pop/rock enn et stilisert klassisk storverk. Med lett ustemt klaver og sår, svevende vokal trekkes linjene mellom Schumanns maniske rusmisbruk og den moderne artisten opp, og flere spørsmål stilles: Hva er verk og hva er tolkning, hvem er kunstneren, og kommer vi tettere på musikken ved å gjøre noe annet enn komponisten selv tenkte? MØ Produsert av Volksbühne am Rosa-Luxemburg Platz, Berlin. Dramaturg: Henning Nass. Reinhold Friedl og Bernhard Schütz Laibach / Edvard Grieg: Olav Tryggvason Laibach/NSK Sentrum Scene 22:00 350, / 250, Det er over et århundre som skiller den klassiske romantikken hos Norges nasjonale komponist fra de bombastiske provokasjonene til Slovenias internasjonalt beryktede kunstrock-kollektiv. Men på hver sin måte deler de én ting: Begge er opptatt av hvordan man presenterer nasjonal bevissthet gjennom musikk. På oppdrag av Ultima 2014 fremfører Laibach sin egenartede tolkning av Griegs opus 50, den ufullendte operaen Olav Tryggvason. Verket bygger på tekst av Bjørnstjerne Bjørnson, som på sin side lot seg inspirere av Snorre Sturlasson. Operaen skulle gjenfortelle sagaen om Olav Tryggvason, den stridbare kongen som hersket over Norge like før utløpet av det første årtusen. Som ung mann gjorde Olav det til sin livsoppgave å renske Skandinavia for åsatro. Sammen med Det hellige romerske rike slåss han mot hedningene i Danmark og Sverige. Etter et langt utenlandsopphold ble han kronet til konge av Norge i 995 før han begynte en systematisk kampanje for å omvende nordmenn til kristendommen, gjerne ved voldsbruk. Slik sett utøvde han en betydelig innflytelse på Norges utvikling som nasjon, i tillegg til at han grunnla Trondheim og reiste den eldste kirken i landet. Etter hvert døpte han også Leiv Eiriksson før denne utforskeren satte av sted på en reise som skulle føre ham til Den nye verden. Olav omkom under slaget ved Svolder i år Laibach (Foto: Maja Slavec) De overlevende fragmentene av Griegs opera (som han ga opp å arbeide med i 1873) plasserer handlingen blant norske vikinger som venter på at kong Olav skal komme til deres hedenske tempel. Selve susjettet er sterkt preget av ritualer, med temperamentsfulle korpartier, bønner til de norrøne gudene og en hedensk trolldomskvinne som maner frem ond magi for å mobilisere sin stamme i forsvar av troen deres. Selv disse korte utsnittene bærer preg av brutal og hårreisende musikk, og det tredje blant dem er nesten like feberhett som noen av Wagners komposisjoner. Om det hadde vært fullført, ville verket hatt status som nasjonalopera, men i forhold til resten av Griegs arbeider har det fortsatt status som en nærmest ukjent kuriositet. Siden de ble grunnlagt i Titos Jugoslavia i 1980 har Laibach og dets kollektiv av opposisjonelle kunstnere NSK (Neue Slowenische Kunst) stått bak noen av de meste ekstreme kunstneriske uttrykkene for nasjonalisme. Ved å konsentrere energien sin omkring musikken, har de ryddet seg plass i bred internasjonal bevissthet ved å utgi plater og å opptre live, selv om deres ironiske bruk av fascistsymbolikk ofte har forvirret både anmeldere og publikum. Fra sine maksimalistiske coverversjoner av Live Is Life av Opus, Queens One Vision over Let It Be av The Beatles til coverlåter av nasjonalsanger på Volk (2006) og de brutalisme-pregede tolkningene av Bach på Laibachkunstderfuge (2008), er dette musikk som tar totalitære ideologier på alvor til en grad tipper over i det komplett absurde. Laibach kommer til å fremføre sin versjon av Norges tapte nasjonalopera som en multimediaforestilling etterfulgt av en konsert som presenterer et utvalg av låter fra gruppens karriere fra start helt til Spectre, albumet den ga ut tidligere i år. RY

14 24 lørdag 13. september lørdag 13. september 25 Laibach ble stiftet i 1980 i den lille industribyen Trbovlje i dagens Slovenia. Kollektivets tidlige verker besto av streng, industriell avantgardemusikk, som omfattet bruk av grammofoner, elektronikk og hjemmelagde akustiske instrumenter. Senere inkluderte de visuelle referanser til den sosialist-realistiske stilen som omga dem i deres ungdom, i tillegg til det de beskriver som «nazi-kunst». Deres tilnærming til konsertproduksjon var brutalt pragmatisk eksmilitære røykbomber fremfor tørris og så kom en personlig tragedie, da Laibachs vokalist Tomaz Hostnik hengte seg i Laibach begynte virkelig å få internasjonal innflytelse med albumet Opus Dei (1987), som inkluderte «One Vision». Platen ble fulgt opp med ytterligere eksempler på stilistisk invasjon og okkupasjon en metode de har anvendt på verker av alle slags musikere, fra The Rolling Stones og Serge Gainsbourg til Blind Lemon Jefferson og Richard Wagner. Laibachs tolkning av Wagner ble utgitt under den vidunderlig forstyrrende tittelen Volkswagner (en kombinasjon av Det tredje rikets «folke vogn» og Hitlers yndlingsmusiker.) De gjennomsyret den tyske komponistens musikk med jazz, musikken som ble bannlyst som «degenerert» i Nazi-Tyskland. Laibachs kanskje mest overveldende coverversjon kom imidlertid med albumet Volk i omarbeidede «majestetiske» nasjonalsanger, som God Save The Queen, The Star Spangled Banner Kunstnere i uniform Få artister passer årets festivaltema Nasjonen bedre enn Laibach Slovenias selverklærte «monumentale retro-avant garde» lyd og bildekollektiv. Roy Wilkinson har snakket med bandet om deres planer for en digitalt dekonstruert versjon av Norges tapte nasjonalopera. og La Marseillaise. Volk er et filosofisk vektig og lydmessig praktfullt verk, og kanskje den beste inngangsportalen når man ikke er kjent med Laibach fra før. For årets Ultimafestival gir Laibach seg i kast med Edvard Griegs ufullendte opera Olav Tryggvason (for mer om dette verket, se s. 22). Laibachs versjon vil garantert stille fascinerende spørsmål noe som absolutt var tilfelle med Spectre, gruppens album fra 2014, fremhever Laibach ser ut til å fremstille seg selv som idealistiske liberalere, etter å ha nektet å bekrefte eller avkrefte deres politiske tilhørighet i flere tiår. fenomenet med varslere som Edward Snowden. Spectre er også et album der Laibach ser ut til å fremstille seg selv som idealistiske liberalere, etter å ha nektet å bekrefte eller avkrefte deres politiske tilhørighet i flere tiår. For enkelte vil et annet spørsmål bli igjen. Er Laibach fascister? Det synes rimelig å si at svaret er nei. Ville en gruppe med tro på nazistenes overmakt virkelig funnet fullkommenhet i Freddie Mercury, en homofil stoffmisbruker fra Zanzibar? Laibachs «Kampf» er en del av noe langt større en av de mest dypt underholdende agendaene i dagens populærkultur. Her snakker Laibach om Grieg og deres egen karriere. Intervjuet ble gjennomført via e-post, der Laibach kollektivt svarer på spørsmål. Under årets Ultimafestival vil dere presentere en forestilling basert på Edvard Griegs ufullendte opera, Olav Tryggvason. I hvilken grad kjente Laibach til Grieg fra før? Vi kjente til Grieg fra før, men bare overfladisk. Vi var stort sett bare kjent med de mest berømte verkene. Festivalens kunstneriske leder Lars Petter Hagen ba oss i utgangspunktet om å tolke Peer Gynt, men vi ønsker å unngå å ta for oss store verker som så mange andre har tolket før. Vi ba ham om å foreslå et viktig, men mindre kjent verk, så han mente at vi burde sette opp Olav Tryggvason, som vi visste svært lite om. Laibach tar for seg den gjensidige avhengigheten mellom kunst og ideologi. Kunst og musikk gir uttrykk for ideologi. Ingen steder er dette mer synlig enn i klassisk europeisk musikk; komponister vier livet til å studere de vanskelige reglene for takt, harmoni og kontrapunkt. Deretter skaper de sin musikk med største omhu, i den hensikt å fullføre ærendet som ideologien har gitt dem. De store nasjonalromantiske komponistene der Grieg er en av de mest fremstående representantene er blant de mest glitrende eksemplene på dette fenomenet. Grieg gjorde seg besvær med å skape en autentisk nordisk klang, med å skape musikk som skilte seg ut fra den klassiske tradisjonen som dominerte på kontinentet. Det at han lyktes i sin oppgave ved kun å føye seg etter grunnprinsippene for musikalsk uttrykk, som harmoniens absolutte dominans, det tyranniske metriske systemet osv., er ikke bare en fantastisk inspirasjonskilde for Laibach, men også en stor historisk ironi. Kan dere fortelle om deres tolkning av Olav Tryggvason? Vår tolkning av Olav Tryggvason bør sees i sammenheng med resten av Laibachs tolkninger av klassiske verker. Bachs Die Kunst Der Fuge, og Volkswagner, suiten vi satte sammen av tematisk stoff fra Wagners operaer. I Kunst Der Fuge brukte vi en datamaskin som nøkkelinstrument og understreket dermed de allerede komplekse matematiske algoritmene bak den originale komposisjonen. Med Volkswagner satte vi Wagners germanske natur i ny kontekst ved å tilsette jazzrytmer og noe elektronikk. Grieg har mye til felles med begge komponistene. Grieg var tilstede under den første fullstendige oppførelsen av Wagners Ring i Det er svært liten tvil om at denne begivenheten etterlot seg dype spor i Griegs musikk. Wagners egne motiver stammer fra norrøn mytologi nøyaktig den samme nordiske illusjonen av eksklusivitet som Grieg selv strevde med å gi en stemme. På den annen side ble Griegs musikk i 1906 fremført på Thaddeus Cahills telharmonium verdens første syntetiske instrument. Griegs musikk, i likhet med Bachs, egner seg godt for elektroniske opptredener. Derfor vil Laibachs oppsetning av Olav Tryggvason være rotfestet i den digitale sfæren, med innslag av elektronisk manipulerte orkestermotiver. Det vil også være levninger av de mest primitive og opprinnelige instru mentene, nemlig stemme og slagverk. Er den historiske figuren Olav Tryggvason, en konge fra vikingtiden, interessant for dere? Kan Laibach betraktes som vikinger i populærkulturen, som streifer rundt om i verden og tilegner seg diverse hellige relikvier fra populærhistorien, som sanger av Beatles og Queen? Laibach er unektelig en slags vikinger ikke så kristne som Olav var, men vi døper likevel alt og alle vi møter på vår vei. Temaet for årets Ultimafestival er Nasjonen. For å sitere festivalens nettside: «Festivalen [skal] undersøke hva nasjonsbegrepet innebærer i en digitalisert og internasjonalisert verden.» Hva innebærer «nasjonsbegrepet» for Laibach? Vi startet på svært lokalt nivå i 1980, i hjembyen vår, Trbovlje. Vi var fullstendig omgitt av industri og lydene som fulgte med, så det var vår musikalske inspirasjon i utgangspunktet. Alt annet kom senere, i forbindelse med en digitalisert og internasjonalisert verden. Laibachs eget arbeid rundt temaet Nasjonen har vært fascinerende. Kan dere gi oss en oppdatering om NSK? Staten NSK ble stiftet i 1992 som et prosjekt for en organisasjon kalt Neue Slowenische Kunst, som ble bygget opp rundt Laibach da vi ble offisielt bannlyst i det tidligere Jugoslavia. Mellom 1990 og 1992, med politisk, «Vi er ganske opptatt av nazister de hadde de beste uniformene, tegnet av Hugo Boss» ideologisk og økonomisk omorganisering i Europa Berlinmurens fall og gjenforeningen av Tyskland, østblokkens undergang, krig i Jugoslavia og nye statsdannelser gjenoppfant Neue Slowenische Kunst seg selv en organisasjon ble forvandlet til en stat. Resonnementet bak stiftelsen av staten NSK var å holde en utopi i live i en tid med store forventninger. NSK tildeler statusen som stat, ikke til et territorium, men til sinnet, hvis grenser er i stadig forandring. Bortsett fra grunnleggerne av NSK har tusener av mennesker rundt om i verden NSK-statsborgerskap folk med forskjellig religion, etnisk bakgrunn, nasjonalitet, kjønn og tro. Retten til statsborgerskap oppnår man om man er i besittelse av et NSK-pass. Vi kontrollerer ikke staten, men oppfordrer borgerne til selv å skape statens vesen. Har Laibach noen tanker om Norge som nasjon om landets historie eller tilstand i dag? Det er et fantastisk land med en fascinerende historie, utmerket musikk, litteratur og kunst, men som ethvert annet land har det en skyggeside. Ja, faktisk en ganske fremtredende skygge side. Men vi dømmer ingen, der har vi ingenting vi skulle ha sagt. Er Laibach nasjonalister eller internasjonalister? Det er et vanskelig spørsmål å svare på Slovenia er definitivt nasjonen med den beste beliggenheten i den forstand er vi kompromissløse nasjonalister. Men i og med at landet er så lite, er også nasjonalismen vår svært liten. Folk får det av og til for seg at Laibach er som besatt av nazistene. Kan dere, som en motvekt til dette, fortelle om hva som skjedde da dere kledde dere i to forskjellige sett med militæruniformer under lanseringen av WAT-albumet? Vi er ganske opptatt av nazister de hadde de beste uniformene, tegnet av Hugo Boss. Men vi kledde oss aldri i nazi-uniformer før i 2003, da vi hadde fått nok av disse anklagene. Vi bestemte oss for å låne falske naziuniformer fra filmmuseet i Zagreb. Deretter dro vi til et kjøpesenter i Ljubljana for å «shoppe» og ta bilder. Vi gjennomførte også en fotografering iført amerikanske uniformer fra andre verdenskrig. Vi sendte begge bildeseriene til media, men redaktørene trykket alltid «nazi»-bildene... Dette er sannheten, hele sannheten og intet annet enn sannheten, så sant hjelpe oss Gud! Ved siden av Olav Tryggvasonoppsetningen under Ultimafestivalen spiller dere også en del med mer velkjent Laibachmusikk? Ja, en annen konsert med musikk fra Spectre, vårt nyeste album, og noen ekstra sanger fra Laibachs historie. Hva dere kan forvente dere? Forvent det uventede!

15 26 søndag 14. september søndag 14. september 27 Barna bestemmer ultima academy The Concept of Nation Some Use For Your Broken Clay Pots Barnas Ultima-dag Den Norske Opera & Ballett 11:00 16:00 Søndag 14. september overtar Ultimafestivalen med Barnas Ultima- dag i Den Norske Opera & Ballett. Hvordan kan en kommode spille musikk helt av seg selv? Hvordan låter egentlig en tegning? Kan et parti sjakk bli til en sang? Og hvordan ser framtidas musikkfestival ut? Svaret får vi på Barnas Ultimadag en minifestival i Ultima, programmert av en kuratorgruppe med barn i alderen 7 12 år. Barnas Ultima-dag blir tettpakket med program og aktiviteter. Det blir konserter, installasjoner, workshops og mye annet gøy. Blant annet får vi besøk av Lars Vaular som rapper sammen med lyden av trær, Improvisasjonstrioen Parallax, POING med Julian Skar og Guri Glans med «bæsje- performance», lyden av når en fyr kjeder seg i hjel på en stol, en selvspillende kommode og et selvspillende orkester, «påstedet-koreografi», barnas workshop med utforming av grafiske partiturer og mye mer! Konferansierer er Berit Nermoen med Knotten Løvekylling (skaperen av Fantorangen) og Aslag Guttormsgaard (NRK Super, Black Debbath, Duplex). Dagen avsluttes med en visning av Vårt visuelle verk Operaorkestrets konsertverksted med fokus på notebilder og bilder som noter. Kulturskoleelever i samspill med musikere fra Operaorkesteret, operasanger Hege Høisæter, billedkunstner Helle Kaarem, komponist Ole Henrik Moe og verkstedsleder Jon Halvor Bjørnseth skal finne ut om man kan spille og komponere musikk ut fra andre tegn enn vanlige noter. I prosjektet møter man eksempler på andre komponister som har blandet bilder og noter på en spennende måte i grafiske partiturer. Blant annet skal Hege Høisæther synge Stripsody av Cathy Berberian. Kunstnerisk leder: John Vinge. I samarbeid med Den Norske Opera & Ballett. Støttet av Sparebankstiftelsen DNB. Barnas dag er gratis og åpen for alle. Følg med på ultima.no + Facebook for mer informasjon. The Concept of Nation Cinemateket 12:00 12:00 Laibach/Petr Svarovsky (diskusjon) 14:00 Antoni Negri: A Revolt That Never Ends (film) 15:00 Antoni Negri (foredrag) Ved å gjennomgå europeiske nasjonalstaters opphav fra senmiddelalderen via deres utvikling til i dag, forklarer den politiske teoretikeren, filosofen og aktivisten Antonio Negri, medforfatteren av den tiljublede Empire (2005), den åndelige og politiske oppbyggingen av en ideologi som beredte grunnen for demokratiet, samtidig som den bifalt maktkamper og undertrykkelse. Førrenessansesamfunnet var under kirkens kontroll og underlagt naturens lover. Som en motreaksjon til dette hentet humanistiske tenkere som Dante, Galileo og Spinoza guddommelige krefter ned på jorden og ble talsmenn for kunnskap og menneskelig handlekraft. Teknologi og de frie kunster ble verktøy for å få naturen under kontroll, og den gamle teologiske staten ble gradvis erstattet av et sekulært samfunn med et åndelig grunnlag basert på nasjonal identitet. Negris gjennomlesning av historien avdekker verdenssamfunnets underliggende maktstrukturer og tar opp spørsmål rundt vår egen deltakelse i dannelsen av en ny verdensorden. Antonio Negri Det slovenske kunstkollektivet Laibach er et eksempel på hvordan kunstnere kan mobilisere seg for å finne nye, innovative måter å utfordre rådende politiske ideologier på. Gruppen ble stiftet i 1980 i Titos Jugoslavia, og ble raskt kjent for sin kontroversielle bruk av politiske symboler i coverversjoner av bautaer innen rock, pop og klassisk musikk. Med en strategi om å «ta systemet mer alvorlig enn det gjør selv» for syner de seg av elementer fra totalitære politiske systemer og dogmatiske kunstretninger, og, som i en runde «stein, saks og papir», sammenstiller dem for å avdekke tomheten bak radikale ideologier. Med sitt bestillings verk for Ultimafestivalen en versjon av Griegs ufullendte opera Olav Tryggvason som utgangspunkt, vil gruppen i samtale med media kunstneren Petr Svarovsky snakke om hvordan de velger ut elementer til konstruksjon av sitt audiovisuelle nærvær. Christophe Meierhans: Some Use For Your Broken Clay Pots Black Box Teater 21:00 150, Some Use For Your Broken Clay Pots er et teaterstykke utviklet i samarbeid med en gruppe eksperter fra belgiske universiteter, og hvis manus utgjør grunnloven for en demokratisk stat som ennå ikke eksisterer. Som et spekulativt stykke fiksjon går denne énmannsforestillingen inn for å gi et innblikk i mulige fremtider, ved å gi oss den underliggende kodeksen for livet i et innbilt samfunn. Some Use For Your Broken Clay Pots er satt sammen som en debatt mellom den sveitsiskfødte, Brüssel-baserte kunstneren Christophe Meierhans og publikum, om et forslag til en oppdiktet grunnlov. Han presenterer elementer av hva dette demokratiske systemet er, og Christophe Meierhans forsøker å overbevise publikum om at hans alternativ er bedre enn noe annet. Stadig mer av grunnloven blir avslørt etter hvert som publikum stiller ham spørsmål og kritiserer ham. Stykkets tittel er hentet fra et begrep om politisk utestengning (ostrakisme) i oldtidens Hellas, der valgkandidatenes navn ble skrevet på potteskår (ostraka) eller østersskjell og plukket ut tilfeldig. «Knuste potter blir sett på som ubrukelige, som søppel,» sier Meierhans. «Men vi kan faktisk gjenvinne dem, akkurat som vi kan gjenvinne ideen om positiv diskvalifisering. Jeg ønsker å tenke ut en grunnlov som ikke er basert på valg det å stemme på grunnlag av fremtidsløfter men på diskvalifisering eliminering på grunnlag av tidligere handlinger. Jeg håper det vil avdekke at den virkelige grunnloven vi har også er oppdiktet, at den er oppfunnet. Den ble konstruert for en tid tilbake og er som ethvert annet redskap.» I samarbeid med Black Box Teater. NB: Forestillingen varer i ca. 90 minutter.

16 28 mandag 15. september mandag 15. september 29 Audioguide Lengsel etter det samtidige Natasha Barrett OSSTS Til minne om Fartein Valen Johannes Kreidler: Audioguide Ensemble neon, Johannes Kreidler Dramatikkens hus 18:00 100, Han har definitivt skapt seg et navn de siste årene. Provokatør, rabulist og enfant terrible er bare noen av få merkelapper Johannes Kreidler har fått klistret på seg. Allikevel er Kreidler en moderne komponist som vet å sette viktige musikalske, politiske og sosiale problemstillinger på agendaen gjennom et språk samtiden forstår. Mye av hans virke har et tilsnitt av aktivisme man kanskje først og fremst vil assosiere med miljøbevegelsen og andre politiske grupperinger. Kreidler er ikke redd for å innta radikale stillinger i forholdet mellom musikk/kunst og de sosiopolitiske innvirkningene på dem. Et eksempel er verket Fremdarbeit für vier Instrumente und Moderator, som vakte betydelig oppsikt med sin musikalske «outsourcing». For en helt ubetydelig sum fikk Kreidler en kinesisk og en indisk komponist til å skrive musikken etter egne spesifikasjoner. Ikke bare en måte å spare inn mye arbeid og penger, men også en måte å sette store spørsmål som komponistens rolle idag, utbytting av den tredje verden og Kreidlers kjepphest, copyright-problematikken i møte med digital teknologi. Kreidler har gjerne en finger med i det meste. Fremdarbeit für vier Instrumente und Moderator ble fremført under Ultimafestivalen i Mer snakk og mer involvering vil det bli under årets Ultima. Audio guide er en maratonkveld med talkshows. Teaterinstallasjonen er ikke bare et stykke for scenen som inneholder musikk, men også et musikkteater om musikk og musikkens forhold til politikk, psykologi, teknologi og terrorisme. Motiver fra Shakespeare og Derridas filosofi lurer i bakgrunnen, mens ultra-moderne teknologi undersøkes, subkutane meldinger sendes gjennom musikken, instrumenter ødelegges, det snakkes om de tragiske konsekvensene av formatet mp3 med en programmerer og det bygges et hyper-instrument i salen. Som alle andre talkshows har Audioguide en egen vert (Tammo Messow) og sidekick (Tom Pilath). Noe mer uvanlig er det at det stiller egen psykolog (Andrea Seitz), programmerer (Peer Blank) og to tolker (Wieland Hoban og Philipp Blume). Felix Dreher sørger for lyd og video og talkshow-gjester er Stefan Fricke og (selvsagt) Johannes Kreidler. Med er også musikere fra det Oslo- baserte Ensemble neon som med sin nytenkende holdning til musikk høster stadig større internasjonal anerkjennelse: Karin Hellqvist, Yumi Murakami, Heloisa Amaral, Kristine Tjøgersen, Ane Marthe Sørlien Holen og Inga Byrkjeland. AW Samarbeid med Darmstädter Ferienkurse für Neue Musik. Støttet av Norsk Kulturråd og Fonds experimentelles Musiktheater NRW. Ole Martin Huser-Olsen nymusikk 12:00 Charlotte Piene: Turn back to that point where (you think) you were that day Dagfinn Koch: Hud (WP) Martin Rane Bauck: fretted with golden fire 1. Sats (WP) Rainer Rubbert: Aus Snodens Zeit (WP) Simon Steen-Andersen: Beloved Brother Man må ikke anta at man er kvalifisert til samtidighet kun ved å være født inn i den, sier Ole Martin Huser-Olsen. Han henviser til Dag Solstad: Solstad sier i sin nylig utgitte memoarbok at ethvert dannet menneske må ha 500 års samtid: 250 år før sin fødsel og 250 år etter. Men det er muligens i korteste laget, og kanskje må man heller ty til Goethe, som mener at man bør ha minst 3000 års samtid om man ikke skal vandre i uvithetens mørke. Det er denne søken etter egen samtid som Huser-Olsen setter i sentrum for konserten. Med utgangspunkt i sin urfremføring av Rainer Rubberts verk Aus Snowdens Zeit, (Fra Snowdens tid), trekker han frem kunstnerens lengsel etter å treffe tidsånden og være relevant for samtiden på ulike måter. Tittelen referer derfor ikke utelukkende til Edward Snowden, men er mer et uttrykk for «lengselen etter samtidighet» som vi kan kalle denne umiddelbare relevans som all stor kunst har i seg, uavhengig av kronologi, sier han. Forsøket kommer til uttrykk i både Martin Rane Bauck og Simon Steen-Andersens stykker, som bearbeider henholdsvis Shakespearemateriale og Bachs Capriccio i B-dur. Men også Charlotte Piene og Dagfinn Koch tar tak i forholdet mellom det forgangne og det nåværende: Piene gjennom sin oversettelse av en helt konkret persons helt konkrete gjøremål innen et helt konkret tidsrom, og Koch gjennom sin musikalske lesning av diktet Hud. Ole Martin Huser-Olsen er klassisk gitarist utdannet ved Norges musikkhøgskole, og spiller musikk fra renessanse til nyskrevet samtidsmusikk. Han debuterte som solist med orkester i 2012, og spiller kammermusikk med blant andre Ensemble Ernst og Ensemble Aksiom. I samarbeid med nymusikk. Natasha Barrett: OSSTS (Oslo Sound Space Transport System) Deichmanske hovedbibliotek 16:00 I Oslo Sound Space Transport System kan du oppleve Oslo som et slags dataspill i 3D. Med sin interaktive form lar installasjonen publikum få mulighet til å finne opp lyden av Oslo på nytt. Det er meningen at man skal bevege seg rundt og få høre sin egen stemme eller andre fremførte lyder som «aktiverer» Oslos akustiske arkitek tur. Det kan bli en ganske surrealistisk reise gjennom et spesialkomponert elektroakustisk landskap du er med på å lage. Reiseleder, programmerer og designer for OSSTS er den britiske komponisten Natasha Barrett, som nå har base i Norge. Kjell Habbestad: Nenia Musikk & Scenehuset 19:00 200, / 150, Tittelen på denne nye operaen er hentet fra et av Fartein Valens sentrale orkesterverker, skrevet i Nenia betyr klagesang eller minnesang, og er naturlig å bruke på et verk som er skrevet nettopp til minne om Valen. Handlingen er lagt til én dag under andre verdenskrig, i 1943, mellom vinter og vår. Fartein og søsteren Sigrid sitt hverdagsliv, med hverdagens tanker og plikter, må etter hvert vike for krigens redsler og framtidsfrykt, og ikke minst for minner som hjemsøker Fartein fra livet han har levd. Fra barndommens Madagaskar til den voksne komponistens tid i Berlin. Minnebilder bryter seg inn i det hverdagslige; det nære og enkle mot det store og ugripelige. Her er levd liv, men også drømmer om det hans liv aldri ga plass for. Musikken er Kjell Habbestads egen, men med et sujett som dette er det rimelig at elementer fra Valens musikalske univers vil kunne anes gjennom den nykomponerte musikken, som en tributt og påminnelse. Libretto: Paal-Helge Haugen Musikk: Kjell Habbestad Regi: Mira Bartov Scenografi og lysdesign: Kristin Bredal Produsent: Gjøril Songvoll Fartein Valen: Mathias Gillebo, tenor Sigrid Valen: Lydia Moellenhoff, mezzosopran Mannen: Daníel Óskar Daníelsson, bassbaryton Kvinnen: Magnhild Korsvik, sopran Sammensatt ensemble Dirigent: Magnus Loddgard

17 30 tirsdag 16. september tirsdag 16. september 31 I lys av Beethoven Eastern Waves ultima academy ultima academy Wagner Badious Republikk Anthony Marwood (Foto: Pia Johnson) Det Norske Kammerorkester Universitetets aula 19:00 395, / 120, Maja Ratkje: Tale of Lead and Frozen Light (WP) Ludwig van Beethoven: Strykekvartett op. 127 og op. 135 (utvalgte satser) Asbjørn Schaathun: Beethoven Singt (WP) Thomas Ades: Fiolinkonsert Verk av vinneren av årets Nordheim-pris Det Norske Kammerorkester / Anthony Marwood (fiolin) / Christian Eggen (dirigent) Anthony Marwood er hva man kan kalle en komplett fiolinist; en glimrende solist, en finstemt kammermusiker, og en av de få som behersker funksjonen som spillende leder. Til oss kommer han i alle tre rollene. Programmet er sammensatt av nytt og gammelt. Vi har invitert to norske komponister i hver sin generasjon til å skrive musikk til oss med Beethovens sene strykekvartetter som utgangspunkt. Den utfordringen tok både Maja Ratkje og Asbjørn Schaathun med glede med sin felles fascinasjon for den gamle mester. Marwood fremstår som solist når vi i siste del av konserten spiller fiolinkonserten til Thomas Ades. Ades er en wonder boy i den klassiske musikkverden. I en alder av 43 år har han store operabestillinger fra Metropolitan, urfremføringer i Berlin filharmonien, og dirigentoppdrag med verdens fremste orkestre. Marwood urfremførte Ades fiolinkonsert i 2005 under BBC Proms. Maja S. K. Ratkje / Helge Sten / Kåre Kolberg: Eastern Waves Maja S. K. Ratkje / Helge Sten Nasjonal jazzscene 21:00 150, / 100, Kåre Kolberg: Omgivelser Helge Sten: Monochrome Maja Ratkje: Dialogue with Rudnik Concert Version Studio Experymentalne i Warszawa var arbeidsplass for bl.a. Arne Nordheim og Kåre Kolberg på sent 60-og 70-tall. Noen av deres mest kjente verker ble til i det legendariske studioet. Eastern Waves kaster lys på studioets elektroniske arv med bestillingsverk fra komponist ene Helge Sten og Maja S. K. Ratkje. Ratkjes verk In dialogue with Rudnik er inspirert av den polske elektronisk musikk- pioneren Eugeniusz Rudnik, som også var Nordheims tekniker. I live-versjonen spiller Ratkje med, og sammen med, Rudniks musikk. Helge Sten (Deathprod) har komponert med utgangspunkt i innspillinger av Bohdan Mazurek og Tomasz Sikorski, to pionerer fra det polske radio studioet. Pluss Kåre Kolbergs Anonymus. Komponist og utøver Maja Solveig Kjelstrup Ratkje er en av Norges fremste samtidsmusikere. Hennes musikk har blitt framført av noen av verdens ledende ensembler og musikere (bl.a. Klangforum Wien, Fretwork, Kringkastingsorkesteret, BBC Scottish Symphony Orchestra og Arve Tellefsen), på arenaer hjemme og internasjonalt. I 2001 mottok Ratkje, som første komponist i Norge, Arne Nordheims komponistpris. Hun er også kjent som utøver og som improvisasjonsmusiker, og har laget og framført musikk til hørespill, til dans, teater, installasjoner, film og litteratur. I 2013 ble hun nominert til Nordisk Råds musikkpris. Helge Sten, bedre kjent under artistnavnet Deathprod, er musiker og produsent. Han har vært knyttet til ulike bandprosjekter som Motorpsycho og Supersilent. Han lager musikk i skjæringspunktet mellom støy, jazz, samtidsmusikk, elektronisk musikk og rock, men blir ofte omtalt som støykunstner. Deathprod har gitt ut en rekke plater, og er en mye brukt produsent. Konserten er et samarbeid mellom Ultimafestivalen, Nasjonal Jazzscene, Stiftelsen 4.99, Bolt records og Notam. Tilfellet Wagner: Workshop om musikk og etikk Loftet 10:00 Alain Badiou og Nanette Nielsen Når og på hvilken måte kan musikk være en del av radiale sosiale endringer? Med utgangspunkt i kapittelet Discourse fra musikk-filosof Nanette Nielsens Music and Ethics, vil workshopen ut forske den franske filosofen Alain Badious verk om Wagner. Hvordan blander musikk og etikk seg inn i dette? Eksisterer etiske forgreninger i Badious tolkning av Wagner? I samarbeid med Universitetet i Oslo, institutt for musikkvitenskap. The Republic of Plato / Inestetikk (samtale/foredrag) Loftet 14:00 The Republic of Plato Alain Badiou, studenter ved Statens Kunsthøgskole i Oslo. I Republikken diskuterer Platon den ideelle statens opphav: statens moral, verdier og utdanningen av dens borgere. Sammen med studenter fra Statens Kunsthøgskole i Oslo leser og kommenterer den franske filosofen Alain Badiou utdrag fra sin bok The Republic of Plato, der han legger frem en ny tolkning av Platons verk ut fra et samtidsperspektiv. Etter opplesningen vil Alain Badiou diskutere kunstens rolle og etikk i det moderne samfunn, og introduserer begrepet «inestetikk». Med dette konseptet tar Badiou avstand fra tradisjonelle didaktiske, terapeutiske eller hermeneutiske tilnærminger til kunst i filosofien, og fremstiller en alternativ tenkemåte rundt det å løse floken mellom kunst og filosofi. I samarbeid med Kunsthøgskolen i Oslo. Utdeling av Arne Nordheims komponistpris Produsert av Det Norske Kammerorkester. Maja S. K. Ratkje (Foto: Ultima / Henrik Beck) Helge Sten (Foto: Ultima / Henrik Beck)

18 32 Lyden av nasjonen Hvilken betydning og rolle har nasjonal musikk i et land som Norge og de Nordiske landene, der ideen om nasjonalitet er mindre komplisert enn i mange andre? Maren Ørstavik utforsker ideer om nasjonalisme som det fremstår under årets Ultima og Nordic Music Days. Året som markerer 200-års-jubileet til Norges grunnlov går allerede mot slutten. Kanskje var det morsomst i årets første måneder, frem mot grunnlovsdagen 17. mai, og lett glemt i sommervarme og større internasjonale hendelser? Men festen er ikke over det er musikk igjen. De fleste av landets mer historisk etablerte kulturinstitusjoner har allerede behandlet temaet delvis etter oppfordring fra bevilgende myndigheter, delvis etter en selvfølgelig, egen interesse. Våre eldste teater-, musikkog kulturinstitusjoner har preget samfunnet i Norge siden grunnloven og enda tidligere, og det er strengt tatt bare rimelig at også disse kaster et blikk bakover eller i det minste i speilet og aktivt ser på sin egen rolle som aktører i en nasjonal offentlighet. Selv om også den moderne musikken, avant-garde-kulturen og den eksperimentelle kunsten har en viktig rolle i sin egen samtid, er det ikke med like stor selvfølgelighet at en samtidmusikkfestival omfavner begrepet «nasjonen». Mange tiår er gått siden den mest kompromissløse modernismen forsøkte å trekke kunsten mot det internasjonale og universelle, vekk fra det kulturelt lokale (og kanskje i særdeleshet det nasjonale), og selv om dagens musikk er langt mindre bundet av en slik tankegang, preger den likevel ideen om kunstens plass i samfunnet: Den er først og fremst internasjonal, kunst og musikk er universelle språk, og man kan ikke bruke den som uttrykk for en spesiell nasjonal holdning. Dermed føles det nærmest gjenstridig å akseptere begrepet «nasjonen» som tema for en samtids musikkfestival. Det går imot det mange har brukt kunstneriske, akademiske og politiske livsverk for å motarbeide, og kan nesten mistenkes for å være en ironisk merkelapp for er det noe samtidsmusikken ikke er, så er det vel nettopp nasjonal? MUSIKKEN SOM NASJONEN Det er kanskje ikke en klassisk hønaog-egget-situasjon, men i et år hvor Norge feirer egen nasjonsbygging med overflod av både historiske og nyproduserte kulturarrangementer, er det naturlig å reflektere over hva som kom først: Kulturen eller nasjonen. Å peke på den historiske kunsten som et resultat av en villet nasjonsbygging, er ikke bare dumt, for det kan unekte lig se riktig ut. Flere land enn Norge har vært preget av nasjonsbygging og søken etter egen, nasjonal kulturidentitet i store deler av moderne tid. Mye av musikken vi i dag tenker på som nasjonalistisk eller nasjonalromantisk stammer fra land som periodevis har vært underlagt andre: både en polsk, tsjekkisk og ungarsk nasjonalkultur oppstod under dominansen til de russiske og tysk-østerrikske stormaktene, og i Skandinavia har Norge og Finlands unionshistorier med Danmark

19 34 35 og Sverige skapt sterke nasjonale identiteter. Også i større, mektigere land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia hvor den nasjonale selvstendigheten aldri har vært på langt nær så utfordret som i for eksempel Norge har den kulturelle identiteten vært gjenstand for oppmerksomhet. Det kan se enkelt ut den som har fått identiteten sin utfordret, bruker tid på å gjenetablere den, mens den som aldri har vært underlagt andre, opplever ikke egen identitet som et problem. Likevel ser det ut som nasjoner med lange, sammenhengende perioder med uavhengighet og makt raskt griper etter kulturen når uroen lurer på leting etter en bekreftelse på en vaklende identitet. Men i hvor stor grad finnes britisk imperialisme eller tysk nasjonalsosialisme egentlig i kunstmusikk fra begynnelsen av 1900-tallet? At det nasjonale brukes som påskudd for kulturell produksjon er åpenbart, spesielt i populærkultur, men er man på villspor hvis det kulturelle brukes som påskudd for nasjonalfølelse? MOT DET NASJONALE Her til lands har det nasjonale hatt en sentral plass i kulturen og musikken gjennom flere perioder: fra grunnloven i 1814 frem mot unionsoppløsningen i 1905, i et påfallende anti-modernistisk og nasjonalistisk musikk-norge i mellomkrigstiden, og ikke minst etterkrigstidens sosialdemokratiske landsbyggerretorikk. Nasjonen har vært gjenstand for kunstnerisk utforskning av enhver kunstner med en viss sans for identitets problematikk fra personlig til globalt perspektiv, og kommer til uttrykk på forskjellige måter til forskjellige tider: til å begynne med som en søken mot det nasjonale fellesskapet og siden som en søken vekk fra det. Men troen på at en nasjonal musikk er musikk som oppstår ut av nasjonen om det så er folke tradisjon, naturreferanser eller grunnlovsjubileer, vil være et villspor. Kunsten venter sjelden på et startsignal fra samfunnet forøvrig og de gangene den gjør det blir resultatet gjerne deretter: forutsigbart og planlagt, kunstig og forsert. For å sitere professor Erling Gulbrandsen, som har skrevet om det norske i Gerhard Schjelderups annen symfoni: Kunstens oppgave er ikke å etterligne det som allerede finnes, men å skape de forestillingene som de tilsynelatende etterligner. I norsk sammenheng er det ikke utenkelig: Kanskje er ikke klisjéene om fjord, fjell og folketoner vår egentlige felles referanse, men det forholdet vi har fått til dem gjennom stor kulturell oppmerksomhet i flere perioder av de siste to hundre årene. Når vi i år feirer grunnlovsjubileum og igjen går i dybden på nettopp det nasjonale, er det med Kunstens oppgave er ikke å etterligne det som allerede finnes, men å skape de forestillingene som de til synelatende etterligner. helt andre innfallsporter og uttrykksformer enn i nasjonalromantikken og tiden etter For oss er ikke den avgrensede nasjonen nødvendigvis den ultimate utopi, og i vår globaliserte samtid er streben etter å skape en avgrenset nasjonal kultur for lengst over. Men spørsmålene er de samme: Hva binder «oss» sammen? Hvem er dette oss vi skal binde sammen med? Finnes det egentlig noe vi som landsmenn deler mer enn andre? AMBIVALENS OG NATUR I norsk musikkhistorie florerer det av titler som leder tankene an til folkekulturen og naturen. Tidvis er det ekte hyllest til idéen om en særnorsk identitet preget av naturen og den historiske folkekulturen, andre ganger er det en problematisering av det samme. I flere sammenhenger kan man se representasjonen av det norske som noe utopisk, ikke-eksisterende, et ønske mer enn en realitet. Det er en ambivalens som gjør retningen nasjonalromantikk hakket mer spiselig for analytisk anlagte, moderne lyttere. Det er også et perspektiv som kan forsvare Norges oppheng i det musikalsk nasjonale selv i store deler av forrige århundre. Eivind Groven ( ) er blant dem som tok folkemusikken med seg godt inn på 1900-tallet, og er kanskje mest kjent for sin Hjalarljod, vinnerbidraget i konkurransen om å lage musikk for Oslos 900- års- jubileum i Som både selje fløyist og hardingfelespiller holdt på folkemusikken og den norske naturen som inspirasjon for kunstmusikken gjennom hele sitt virke, fra Symfoni nr. 1 Innover viddene og tone diktene Fjelltonar, via bearbeidelser av slåtter og middel alderballader, folketoner og nasjonalromantiske dikt. Samtidig som Groven var en utpreget nasjonal-inspirert komponist, strebet han også etter å løse et problem ham mente hadde vært tilstede hos «tusener av musikere» gjennom tidene: drømmen om det renstemte system. Gjennom sine spesialbygde, forsøksvis renstemte orgler, var han også i praksis med på å ta steget vekk fra et av folketradisjonenes særpreg, nemlig temperaturforskjellene mellom toner i ulike skalaer og instrumenter, og mot et universelt, men ennå utopisk, tonespråk. I Grovens orgelhus på Ekeberg står flere eksempler på instrumentene han konstruerte for dette formålet som et bindeledd mellom en nasjonal, historisk fortid og en nær, men fortsatt uoppnådd felles fremtid. KULTURSENTRUM OG IDENTITET Felles er kanskje ikke riktig betegnelse når man snakker om den vestlige kunstmusikkulturen, med sitt sentrum i sentraleuropeiske land og byer. Men som et utgangspunkt med overveldende dominans over kunstmusikken i flere århundrer, har den i stor grad blitt en slags felles kulturarv, både historisk og ved at en del av musikken fortsatt spilles i utstrakt grad over hele verden. Men på tross av at musikken herfra kan stemples som for eksempel tysk, østerriksk, fransk eller tysk, mangler musikken det samme «nasjonale» særpreget som mye av den skandinaviske, østeuropeiske og enkelte søramerikanske musikkulturer har. Dermed er det også sjelden at vi anser storverkene fra den tysk-østerrikske musikkhistorien som uttrykk for en særlig nasjonal kultur snarere tvert i mot. I stedet har de store, klassiske bautaene fått roller som felles europeisk kulturarv. Selv om Bach var tysk og Schubert østerriksk av opphav, oppleves de begge unektelig mindre nasjonale enn en Sibelius, Dvorak eller Piazolla. Robert Schumanns sangsyklus Dichterliebe er et av storverkene fra dette sentraleuropeiske kultursentrumet, og er et høydepunkt i lied-tradisjonen. Med tekst av Heinrich Heine er verket så absolutt tysk, men i hvor stor grad? For tysk-talende har ordet lied (sang) en naturlig tilknytning til tysk folkekultur, fra middelaldertrubadurer via arbeidersanger til moderne poplåter. Men liedtradisjonen er velutviklet i hele Europa og sjangerbetegnelsen «sang» eller besetningen sanger pluss ett instrument kan vanskelig tilskrives et spesifikt geografisk opphav. Dichterliebe er i dag obligatorisk repertoar for klassiske sangere over hele verden, og står som et symbol på en internasjonal musikkarv. Bernhard Schütz og Reinhold Friedl setter store spørsmålstegn ved denne musikkens identitet i sin nedtoning av den klassiske estetikken vi forbinder med liedtradisjonen. Med tekstnær stemme som en populær kulturell sanger tar Schütz Dichterliebe nærmere mye nærmere dagens sangkultur. Paradoksalt nok gjør det samtidig det tyske langt viktigere for lytteropplevelsen. Ved at vestlig klassisk kunstmusikk har gått mer og mer mot det rent instrumentale som det mest opphøyde musikalske, har teksten selv der den er en del av kunstverket heller blitt satt i annen rekke. I praksis betyr det at en lytter uten blygsel kan sette pris på en tysk sangsyklus helt uten å kunne tysk, en tilnærming som blir vanskeligere med Schütz langt mer muntlige tolkning. Med sterke referanser til singer/songwriter-låter og historiebaserte folkesanger og ballader, setter Schütz teksten og fortellingen i sentrum, og språket blir plutselig en viktigere forutsetning. INTER-NASJONEN Selv om det er fort gjort å anse bruk av nasjonale tradisjoner, folkekultur og -instrumenter som en forherligelse av det nasjonale, er det ikke alltid tilfelle. Mauricio Kagel, som ellers er mest kjent for sin interesse for musikkdramatikk og de teatralske mulighetene musikk kan gi, skrev Exotica til de 20. olympiske leker i München i For et utvalg «ikke-europeiske» instrumenter er utgangspunktet tilsyne latende åpenbart: Når ikke engang instrumentene får egne navn, men defineres ut fra hva de ikke er, trekkes det vestlige perspektivets dominans frem og utfordres. Samtidig, ved å lytte til musikken, kan man oppleve andre ting. Kagel gir også rom for å bruke opptak av Hvilken rolle spiller det egentlig om en musiker er norsk eller kinesisk, når kjernerepertoaret er vestlig kunstmusikk og eksperimentell, internasjonal avant-garde? autentisk musikk fra ulike kulturer, som musikerne kan spille med og mot på alle sine «ikke-europeiske» instrumenter. Slik gjøres det et poeng av likheter og ulikheter, slektskap og motsetninger, og for lytteren blir skillene mellom ekte kulturforskjeller og kulturelle fordommer stadig vanskeligere å skille. MUSIKKEN SOM NASJONEN IGJEN Så er det kanskje ikke mulig i hvert fall ikke lenger å se musikken som uttrykk for én nasjon. Grieg står for nasjonsbygging i en verden som ikke eksisterer lenger, Beethovens symfonier er for dagens lyttere i større grad verdensarv enn tysk kultur, og i en samtid der hovedutfordringene er å få nasjonene til faktisk å gå sammen om globalt fellesskap, er det vanskelig å ikke se litt beskjemmet ned i bakken av nasjonal kulturforherligelse for ikke å snakke om kulturell nasjonsforherligelse. Selv om vi lett trykker musikalske landsmenn til brystet når de gjør det stort i utlandet, er det verdt å merke seg at det de driver med i større grad er av internasjonal enn av nasjonal natur. Hvilken rolle spiller det egentlig om en musiker er norsk eller kinesisk, når kjernerepertoaret er vestlig kunstmusikk og eksperimentell, internasjonal avant-garde? Spiller russiske pianister Rachmaninoff bedre enn amerikanske, gjør japanere Takemitsu best? Neppe. Dermed forblir det en nærmest uoverstigelig avstand mellom nasjonens kulturelle og dens politiske identitet. Den ene kan trekke på den andres uttrykk, men å begrunne den ene med den andre vil bli en vaskeekte kortslutning, uansett hvilken vei det går. Det er en vanskelig øvelse, men å tenke på en nasjons kunst og kultur som noe annet enn nasjonens politiske institusjoner kan være med på å sette begge i perspektiv. En slik tenkning kommer kanskje i veien for en rendyrket kulturell nasjonalfeiring, men åpner for muligheten til å se andre sammenhenger, fellesskap og strukturer enn de ferdige, uttalte og tilgjengelige. Slik kunsten, på sitt beste, kan.

20 36 37 I dagene september er Ultima sammen med Norsk Komponistforening vertskap for Nordic Music Days. NMD, etablert i 1888, er en av verdens eldste musikkfestivaler og den viktigste møteplassen for den nordiske samtidsmusikkbransjen. Festivalen administreres av Nordisk komponistråd, og de nordiske landene bytter på å rollen som arrangør. Nordic Music Days fungerer som en plattform for utveksling av idéer, og et sted der nordiske komponister blir presentert for et internasjonalt publikum. Vi gleder oss til en festival som vil være en unik arena for nye impulser, nettverksbygging og faglig utvikling innen kunstmusikkfeltet.