Klimapolitikk for utslippsreduksjoner og næringsutvikling

Transkript

1 Klimapolitikk for utslippsreduksjoner og næringsutvikling LO og NHOs innspill til ny norsk klimaforpliktelse mot 2030

2 Forord LO og NHO har lenge samarbeidet om, og utfordret hverandre på, klimapolitiske spørsmål. Når Norge nå skal beslutte en ny norsk klimaforpliktelse, ønsker vi gjennom dette innspillet å peke på noen helt sentrale forutsetninger. LO og NHO støtter intensjonene bak de overordnede og omforente norske klimamålene. Gjennom felles kronikker og innspill i media har vi understreket vårt ønske om bedre samsvar mellom mål og tilhørende virkemidler for å skape resultater. Klimautfordringen er global. Nasjonale tiltak for å kutte klimagassutslipp må derfor ha effekt globalt. Norge har kompetanse, finansiell styrke, og ikke minst en arbeidslivsmodell som legger til rette for at vi faktisk kan utgjøre en forskjell for å få til kutt i CO 2 -utslipp og å hindre klimaendringer. Ettersom halvparten av norske utslipp er regulert gjennom deltakelse i EUs kvotehandelssystem, bør spesielle nasjonale utslippsmål knyttes til ikke-kvotepliktig sektor. Det betyr ikke at de som er omfattet av EUs kvotehandel ikke skal gjøre det de kan for å kutte sine utslipp. Det har skjedd, og skjer, mye i norsk næringsliv for å redusere utslipp i utviklingen mot lavutslippssamfunnet. Konkurransedyktige bedrifter med motiverte ansatte må til for å utvikle framtidens løsninger. Innovasjon og teknologiutvikling har høy risiko. Vi må ha aksept for, og råd til å feile. Framover må myndighetene bidra med risiko-avlastende virkemidler. Da blir det lettere å satse på de gode idéene og utvikle nye framtidsløsninger. Forsterkede miljøteknologiutviklingsprogrammer er nødvendig. Tilgang til krevende oppgaver i Norge skaper utvikling og løsninger som vil komme det globale lavutslippssamfunnet til gode. Politikken må bygge på Norges fortrinn, og sikre forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser som muliggjør at bedrifter, arbeidstakere og kunder tar i bruk nye løsninger. Oslo, 4. mars 2015 Gerd Kristiansen Kristin Skogen Lund 2

3 1. Energi- og klimautfordringene må løses 1.1 Utviklingstrekk Verdens samlede klimagassutslipp må begrenses kraftig frem mot Norge må bidra med å kutte egne utslipp, bidra til å redusere globale utslipp og til teknologiutvikling for lavutslippssamfunnet. Energisektoren er kilde til to tredeler av de globale klimagassutslippene. For å nå FNs klimaambisjon i 2050, må utslippene globalt ned med % sammenlignet med 2010 (IPCC 2014). Når framskrivningene også inkluderer befolkningsvekst og velstandsutvikling kreves en reduksjon av energirelaterte utslipp på prosent på verdensbasis frem mot EU tar mål av seg til å bli så godt som utslippsfri i 2050, med utslippskutt på % innen EUs energi- og klimapolitikk er basert på visjonen om reduserte utslipp, sikker energiforsyning og grønn vekst med kvotehandelssystemet (EU ETS) som det sentrale virkemiddel. Det er viktig, men svært krevende å bli enige om en global avtale som forplikter alle land til å gjennomføre tiltak som reduserer klimagassutslippene. Så langt har klimapolitikken i hovedsak blitt utformet innenfor regionale og nasjonale rammer. Resultatet er et økende gap mellom de globale ambisjonene og realitetene. Mangelen på globalt bindende klimapolitikk er en utfordring for europeisk næringsliv. Det er krevende å gå foran i en verden som kanskje ikke kommer etter. 1.2 "Annerledeslandet" Norge De eksportrettede energinæringene er viktige for norsk verdiskaping og sysselsetting. Energitilgangen har medført en forholdsvis stor prosessindustri i Norge, som også ligger i front med hensyn til utslipps- og ressurseffektivitet. Norsk sokkel er ledende i lave utslipp per produsert enhet. Vi har store fornybare ressurser, og vi har et energisystem som peker mot målet i Takket være utslippsfri vannkraft og infrastruktur for elektrisitet, er vi nærmere lavutslippssamfunnet enn EU. Men det innebærer også at kostnadene for utslippsreduksjon av klimagasser er høyere enn i våre konkurrentland. Energieffektivisering og mer fornybar energi vil ikke gi direkte reduserte klimagassutslipp i Norge. Dette er imidlertid viktige tiltak, også i Norge, for å realisere lavutslippssamfunnet. Det er viktig at de konkurransemessige fortrinn ved industriproduksjon basert på fornybarkraften ikke svekkes, med risiko for karbonlekkasje. De norske klimaforlikene tar ikke i tilstrekkelig grad innover seg Norges situasjon som energinasjon, eller at vår store eksportrettede petroleumsnæring og prosessindustri er tilknyttet EUs klimakvotesystem. 3

4 LO og NHO mener: - Norge må ta mål av seg til å realisere lavutslippssamfunnet med et utslipp i størrelsesorden 2 tonn CO 2 -ekvivalenter per person i Norge må arbeide for en fremtidsrettet og ambisiøs klimaavtale under de internasjonale klimaforhandlingene i Paris i Norsk klimapolitikk må ta hensyn til Norges rolle som energinasjon med en stor eksportrettet virksomhet som er del av EUs kvotesystem. Virkemiddelbruk og målsettinger må tilpasses dette. - Norge må være en pådriver for at EU utvikler et robust kvotehandelssystem med tilstrekkelig høye kvotepriser 4

5 2. Klimapolitikk for næringsutvikling og utslippsreduksjoner 2.1 Forutsetninger for utvikling av lavutslippssamfunnet Norsk klimapolitikk har høye ambisjoner, men når ikke målene som er satt for Grunnen er at mål og virkemidler ikke samsvarer. Norges rolle som forbilde kan ikke i lengden bare ligge i gode intensjoner og store verbale ambisjoner. Det må skapes av resultater som styrker grunnlaget for verdiskaping, sysselsetting og velferd. Vi trenger ambisiøse, men realistiske mål. Arbeidslivet er en nødvendig del av klimaløsningen. Vi må bruke endringsprosessene til å skape vekstmuligheter. Et konkurransedyktig arbeidsliv hvor bedriftens ledelse og tillitsvalgte samarbeider om bedriftens utvikling for lavutslippssamfunnet er viktig. I tillegg er kompetente og motiverte ansatte nøkkelen for å kunne levere tjenester og produkter som tjener formålet. Om lag halvparten av våre klimautslipp er knyttet til kvotepliktig sektor, i hovedsak fra 130 anlegg innenfor petroleum og industri i et fåtall bransjer. På kort sikt har vi en utfordring ved at norske tiltak er dyre og vil svekke konkurranseevnen. På lang sikt er vår utslippsstruktur en fordel ved at en så stor andel av utslippene er knyttet til få og større punktkilder. Utvikler vi de teknologiske nyvinningene som skal til, så reduseres utslippene markant, og vi skaper et godt grunnlag for framtidig prosess- og leverandørindustri. Utenfor kvotepliktig sektor utgjør transport en vesentlig andel av utslippene, der har vi fire millioner utslippskilder. Utslippene fra byggsektoren er mye mindre, men kommer også fra mange små kilder. Realisering av lavutslippssamfunnet krever en politikk som lar næringslivet kombinere verdiskaping og konkurransekraft med utslippsreduksjoner. Tilnærmingen og virkemidlene blir annerledes for store utslippskilder enn for mange små. Dynamikken i markedet skapes både av nye teknologier og løsninger, samt holdninger hos kundene. Vi må både ta i bruk eksisterende løsninger og øke tempoet i å fremskaffe nye. Dagens virkemiddelapparat er ikke tilstrekkelig tilpasset utfordringen vi står overfor. Derfor er det avgjørende at den offentlige innsatsen målrettes og styrkes vesentlig for å sikre utvikling og gjennomføring av kommersielle løsninger. Utvikle og stimulere markeder På områder der teknologi eksisterer, men av ulike grunner ikke er tatt i bruk, kan myndighetenes rammebetingelser og virkemidler bidra til kommersialisering og raskere implementering. Energieffektivisering er et slikt område. Teknologien finnes, men det må etableres drivere for å skape etterspørsel. Det offentlige er en viktig aktør som kjøper av transport- og servicetjenester og som stor eier og bruker av bygg. Gjennom offentlige anskaffelser har myndighetene et godt verktøy for å skape innovasjon og etterspørsel. I tillegg kan markedsbaserte virkemidler, som utslippskvoter, insentivordninger, fond og avtaleløsninger gi resultater. 5

6 Akselerert utvikling av ny teknologi Der fundamentalt ny teknologi må utvikles og utprøves før kommersialisering, ligger løsningene lenger frem i tid. Det vil være behov for andre virkemidler. Norske bedrifter møter en barriere i tidlig kommersialiseringsfase. Kostnadene øker skarpt i forbindelse med pilotprosjekt, teknologi-verifisering og demonstrasjon. Risikoen er høy, og det er ikke tilstrekkelig virkemidler tilgjengelig. Et styrket offentlig engasjement kan ha stor innvirkning på innovasjonstakten. Det er også lite offentlig tilrettelagt fysisk infrastruktur for teknologitesting. Infrastruktur må utvikles Arealplanleggingen må legge til rette for effektive bo- og arbeidsmarkedsregioner. Vi trenger energieffektive bygg, ny teknologi og smarte nett, og infrastruktur for nye energibærere i transportsektoren. En kraftfull økt satsing på kollektive transportløsninger i bynære områder er nødvendig. Mange av investeringene vi gjør nå innen industrianlegg, kraftnett, bygg og transport vil også være i bruk om 40 år. Derfor må vi ha et langsiktig perspektiv. Systematisk oppfølging Prinsippet om ressurseffektivitet må være førende, slik at produkter for et globalt marked med de laveste klimagassutslippene fortsatt kan produseres i Norge. Langsiktighet og forutsigbarhet er nødvendig for å redusere usikkerhet og utløse investeringer. En systematisk tilnærming basert på den norske situasjonen, som drøfter mål og resultater, tiltak og virkemidler er nødvendig. Dette krever god samordning, resultatoppfølging og målrettede institusjoner. LO og NHO mener: - Ambisiøse, men realistiske mål for norsk klimapolitikk må kombineres med virkemidler for gjennomføring. Resultatoppfølgingen må styrkes. - Hjemme/ute-diskusjonen må resultere i løsninger som bidrar til globale utslippsreduksjoner - Det må etableres et nytt, overordnet og forsterket program for en akselerert teknologiutvikling mot lavutslippssamfunnet. Vi må målrette og samordne aktivitetene bedre og få et mer helhetlig virkemiddelapparat. - Forsterkede virkemidler som stimulerer pilot- og demonstrasjonsanlegg samt markedsintroduksjon og kommersialisering av nye løsninger må på plass. Økt samarbeid mellom næringsliv, myndigheter og kunder er nødvendig, 2.2 Mål og virkemidler For et lite land som Norge med en åpen økonomi, vil vi få bedre samlet effekt av klimapolitikken og styrke vår konkurranseevne jo mer vi knytter oss til europeiske løsninger. Rundt 80 % av norsk eksportverdi er energirelatert og til EU, og vi eksporterer årlig om lag 30 TWh kraft i fast form som industriprodukter. Norsk kraftforedlende industri er miljø- og 6

7 ressurseffektiv. Etterspørselen etter de fleste produktene forventes å øke på verdensbasis. Nedbygging av industri i Norge vil bety oppbygging andre steder utenfor Europa, dvs. i land uten tilsvarende kostnad på klimagassutslipp. Særnorske utslippskrav kan medføre industriell forvitring og karbonlekkasje, uten å bidra til globale reduksjoner. Derfor har våre naboland ikke satt nasjonale utslippsmål for kvotepliktig sektor. Norske klimaforpliktelser må baseres på tre hovedspor: - Utslippsreduksjoner i Norge gjennom nasjonalt utslippsmål for ikke-kvotepliktige sektorer - Bidrag til europeiske utslippsreduksjoner gjennom felles utslippsmål for kvotepliktig sektor i EU-ETS - Bidrag til ytterligere globale reduksjoner gjennom opptak i skog og fleksible mekanismer Nasjonalt mål for ikke-kvotepliktig sektor Et nasjonalt utslippsmål må knyttes til ikke-kvotepliktig sektor, som i våre naboland. I følge Nasjonalbudsjettet for 2015 var utslippene fra bedrifter og aktiviteter som ikke omfattes av kvotesystemet i 2013 på 28,1 mill. tonn CO 2 e, som er en økning fra rundt 24 mill. tonn i Transportsektoren står for de største utslippene, med sterk vekst siden Andre utslipp i denne kategorien er fra bygg, ikke-kvotepliktig næringsliv, jordbruk og avfall m.m. Flere av EUs medlemsland som det er naturlig å sammenlikne seg med, vil trolig gjennom byrdefordelingsmekanismen ha reduksjonsmål opp mot 40 % for ikke-kvotepliktig sektor for perioden Norge ville, ut fra metodikken med utgangspunkt i BNP og den demografiske utvikling med stor befolkningsøkning, fått et mål på om lag 35 % regnet fra Basert på Miljødirektoratets rapport M innebærer mellomscenariet tiltakspakke 2 at utslippene i Norge fra sektorer som ikke er omfattet av EUs kvotesystem, kan reduseres med om lag millioner tonn CO 2 -e fra 2012, eller i størrelsesorden 27 % fra 1990 til For transportsektoren betyr dette at utslippene må reduseres med 4,1 mill. tonn fra 1990 (31 %) eller 8,1 mill. tonn fra 2012 (47 %). Det innebærer blant annet nullvekst for personbiltransport i hele landet, 10 % av gods over fra vei til bane, betydelig mer elektrisitet og eventuelt hydrogen for mange kjøretøy samt 20 % biodrivstoff på vei og til skip. I tillegg kreves betydelige tiltak innen bygg, jordbruk og avfall. Legges Miljødirektoratets tiltakspakke 3 til grunn vil utslippene kunne reduseres med om lag 13 millioner tonn CO 2, som er en reduksjon på 38% fra 1990-nivå. Et utslippsmål på % reduksjon fra 1990 til 2030 utenfor kvotepliktig sektor er meget ambisiøst ikke minst sett i lys av at Norges befolkning ventes å vokse sterkt også i tiden fremover. Et slikt mål er betinget av god tilrettelegging av infrastruktur og virkemidler for gjennomføring. 7

8 NHO og LO mener: - Det bør settes et nasjonalt utslippsmål for ikke-kvotepliktige sektorer på % reduksjon i utslippene i Norge fra 1990 til Dette er et ambisiøst og krevende mål. - Offensive virkemidler som stimulerer næringsutvikling må inngå i tiltakspakken Bidra til EUs utslippsmål for kvotepliktig sektor EUs kvotesystem omfatter nær halvparten av de norske utslippene, i hovedsak innen industri og petroleum, samt luftfart. Mål og tiltak må håndteres ut fra at vi deltar i EUs kvotehandelssystem. Nasjonale utslippsmål i kvotepliktig sektor bryter med grunnprinsippet for kvotehandel om at tiltakene skal settes inn der kostnadene er lavest. Tiltak i Norge utover det som følger av kvotesystemet åpner for økte utslipp innenfor kvotetaket andre steder i Europa. Kvotetaket vil gradvis reduseres med en ny årlig nedtrappingsfaktor på 2,2 % fra 2020, slik at utslippene i Europa i 2030 blir 43 % lavere enn i Dette vil også gi en betydelig høyere kvotepris. I 2050 vil reduksjonene nærme seg %. I følge Nasjonalbudsjettet for 2015 var utslippene fra bedrifter som omfattes av det europeiske kvotesystemet i 2013 på 24,7 mill. tonn CO 2 -e. Kvotepliktige virksomheter deltar i en europeisk klimadugnad der den mest klimaeffektive produksjonen belønnes uavhengig av hvor i Europa den foregår. I en europeisk kontekst må det gjennomføres tiltak/kjøpes kvoter i 2030 tilsvarende en reduksjon på 43 % av utslippene i En kvantifisering av hvor mye av utslippsreduksjonene som vil skje i Norge lar seg neppe gjøre. En hoveddel av utslippene er knyttet til prosesser. Ut fra antagelsen om fremtidige kvotepriser må fremtidsrettede bedrifter satse på teknologiutvikling og gjennomføre tiltak også før Markedsstimulering og ikke minst teknologiutvikling (prosessteknologi og CCS) er nødvendig. Norge er gjennom EØS-avtalen inkludert i målet om 43 % utslippskutt fra bedrifter som er omfattet av kvotesystemet fra Dette målet blir møtt gjennom deltakelsen i ETS uavhengig av om de fysiske utslippene skjer i Norge eller andre steder i EØS-området. Norge har hittil valgt å operere med egne fysiske utslippsmål og virkemiddelvurderinger også innenfor ETS. Eventuelle andre virkemidler som utløser fysiske utslippsreduksjoner i Norge ut over ETS-taket vil ikke påvirke det totale utslippet på kort sikt, men kun fordelingen mellom landene med mindre utslippstaket justeres eller kvoter slettes. NHO og LO mener: - Mål og tiltak i kvotepliktig sektor baseres på at vi fullt ut deltar i EUs kvotehandelssystem. - Innenfor kvotepliktige sektorer skal EUs kvotesystem være det sentrale klimapolitiske virkemiddelet for utslippsreduksjoner, og slik at det ikke settes et nasjonalt utslippsmål for kvotepliktig sektor. Norge vil bidra til å redusere europeiske utslipp omfattet av EU-ETS med 43 prosent fra 2005 til

9 2.2.3 Globale bidrag gjennom bruk av fleksible mekanismer Norske myndigheter vil i årene framover bruke flerfoldige milliarder kroner årlig på klimatiltak utenfor Norge. Dette er avgjørende for å få utviklingslandene med på klimadugnaden. Fleksible mekanismer kan gjøre det mulig å oppnå større samlede utslippsreduksjoner for samme ressursinnsats. Det satses på utvikling av fornybar energiprosjekter og teknologioverføring. Gjennom bidrag til FNs grønne utviklingsfond gis bedre muligheter for land under utvikling. Skogprogrammet hindrer avskoging og bidrar til god ressursforvaltning. Den reelle klimaeffekten av disse aktivitetene utenfor Norge blir ikke bokført, bortsett fra det som omfattes av den gjeldende CDM-mekanismen. Norge har god tilgang på kapital. Oljefondets midler investeres etter bestemte kriterier. Nå diskuteres om en større andel av investeringene skal øremerkes "grønne" prosjekter, og om det er nye sektorer eller aktiviteter som skal utelukkes. Med vår sterke satsing på å bevare regnskogen som et klimatiltak, må det være relevant også å bringe egne skogtiltak og CO 2 -binding inn i den nasjonale klimapolitikken. Netto opptak i Norge var ca. 27 mill. tonn CO 2 -ekv.i 2012, men vil avta til ca. 15 mill. tonn i 2050, blant annet som følge av skogens alderssammensetning og økt avvirkning. Med aktiv skogforvaltning og andre tiltak kan opptaket øke med ca. 3 mill. tonn utover dette. Gjennom å produsere ressurseffektivt og være verdensledende i lave utslipp per produsert enhet bidrar vi til mindre produksjon i land med større utslipp og til å spre mer energieffektiv produksjonsteknologi. Produktene fra Norge kan også bidra til mindre utslipp enn alternativene. Eksempelvis gir bruk av naturgass halvparten av utslippene i forhold til bruk av kull, og aluminium gir lettere kjøretøy i forhold til stål og krever lite energi å resirkulere. Disse gevinstene, ut fra et livssyklusperspektiv, blir ikke synliggjort i dagens klimagassregnskaper. LO og NHO mener: - Global klimainnsats ut over utslippsreduksjoner i Norge og bidrag til reduserte utslipp i Europa krever aktiv bruk av fleksible mekanismer innenfor FNs klimakonvensjon - Norske bidrag til tiltak utenfor Norge må i størst mulig grad kvantifiseres, slik at utslippseffekten kan synliggjøres - Norske virksomheter må gis en tydeligere rolle i utvikling og gjennomføring av tiltak utenfor Norge - Norge må arbeide for at karbonbinding i skog får større betydning i arbeidet for å redusere klimapåvirkningen - Opptak av karbon i skog i Norge må inkluderes i det nasjonale utslippsregnskapet på linje med gjeldende klimaforlik, og muligheten for ytterligere bidrag utredes - Bruk av fleksible mekanismer gjennom kvotekjøp, bruk av CDM og grønt utviklingsfond vil bidra til globale utslippsreduksjoner. 9

10 2.3 Samlet norsk bidrag til utslippsreduksjoner Norsk klimapolitikk baseres på at Norge skal yte et betydelig bidrag til globale utslippsreduksjoner. Det skjer gjennom nasjonale utslippsreduksjoner, bidrag til EUs utslippskutt og ved globale tiltak. EUs 2030-mål er 40 % utslippsreduksjon i forhold til Ser en bort fra den europeiske klimadugnaden Norge deltar i, ville målet direkte overført til Norge bety utslipp i 2030 på 30 mill. tonn CO 2 -ekvivalenter, dvs. reduksjoner på 20 mill. tonn fra 1990 til 2030 eller om lag 23 mill. fra 2012 til På grunn av Norges spesielle utslippssituasjon med vannkraften og industrien, vil et slikt mål for fysiske utslipp i Norge ikke kunne gjennomføres uten store skadevirkninger, spesielt for den konkurranseutsatte industrien. Tiden er knapp til omfattende utvikling og implementering av ny teknologi i stor skala. Det må legges til rette for teknologiutvikling og markedsstimulering. Supplerende utslippsreduserende tiltak i kvotepliktig sektor som ikke utløses av eksisterende virkemidler må baseres på spesielle ordninger for å bidra til teknologiutvikling og raskere gjennomslag for langsiktige investeringer i utslippsreduserende tiltak. Enova-ordningen, et fremtidig teknologiutviklingsprogram, CO 2 -kompensasjonsordningen og kjøp og sletting av kvoter i EU ETS er eksempler på slike spesielle ordninger. Dette må skje innenfor EUs statsstøtteregelverk i tråd med dagens tilnærming, i påvente av en global avtale. Norge må også benytte den fleksibiliteten som EU legger opp til mellom tiltak i kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, slik at de mest kostnadseffektive løsningene på tvers av sektorer kan gjennomføres. Dette må støttes gjennom offentlige virkemidler. NHO og LO mener: - En norsk målsetting om å kutte utslippene av klimagasser i 2030 tilsvarende 40 prosent av Norges utslipp i 1990 oppfylles gjennom utslippsreduksjoner i Norge, felles reduksjoner i Europa gjennom kvotesystemet, opptak av CO 2 i skog, og bruk av fleksible mekanismer: o I ikke-kvotepliktig sektor settes et nasjonalt utslippsmål på % reduksjon i forhold til Det er et ambisiøst og krevende mål som tilsvarer reduksjon på mill. tonn CO 2 -e, eller % i forhold til o I kvotepliktig sektor bidrar Norge til den samlede utslippsreduksjonen i EU-ETS, dvs. 43 % fra , eller om lag 10 mill. tonn CO 2 -e. o Opptak av karbon i skog i Norge inkluderes i det nasjonale utslippsregnskapet i tråd med gjeldende klimaforlik, og muligheten for ytterligere bidrag utredes o Kjøp og sletting av kvoter i EU-ETS kan fylle eventuelt gap for å nå målene - Norge må bidra til bærekraftig vekst i land under utvikling. Bidrag til globale utslippsreduksjoner ut over innsatsen i Norge og Europa forutsetter aktiv bruk av fleksible mekanismer innenfor FNs klimakonvensjon - Gjennomføring av utslippsmålene mot lavutslippssamfunnet i 2050 må løftes fram gjennom et nytt, stort lavutslippsprogram. Forsterkede og nye virkemidler for markedsstimulering og teknologiutvikling må utvikles. 10

11 11

12 3. Klimatiltak for styrket næringsutvikling 3.1 Tiltak innenfor kvotepliktig sektor Styrket norsk prosessindustri reduserer de globale utslippene Klimagassutslippene i prosessindustrien er i hovedsak knyttet til bruk av kull og koks som reduksjonsmateriale i prosessene. Ny prosessteknologi eller fangst og lagring/bruk av karbon må utvikles, hvis utslippene skal reduseres vesentlig. Prognosene tyder på et økende kraftoverskudd i Norge. Den økte krafttilgangen utgjør et viktig konkurransefortrinn som vi må utvikle. Det gir muligheter for økt industriaktivitet, utfasing av fossil energibruk samtidig som kraftutvekslingen med utlandet kan økes. Norsk vannkraft er fleksibel og fornybar, og en balansert kraftutveksling med utlandet gir økt verdiskaping og klimagevinst, i tillegg til forbedret forsyningssikkerhet. Det er nødvendig at den norske klimapolitikken tar høyde for at nye industrianlegg basert på norsk vannkraft kan etableres. Industrikraftforbruket er viktig for kraftbalansen og for å opprettholde verdien av vannkraftressursene, balansere kraftsystemet og redusere nettinvesteringene. LO og NHO mener: - CO 2 -kompensasjonsordningen for å motvirke økte priser på utslippsfri norsk vannkraft som følge av EUs kvotesystem for CO 2 -utslipp må videreføres etter Det må iverksettes et miljøteknologiprogram for ny og forbedret prosessteknologi og for å utvikle karbonfangst og -lagring/bruk (CCS/CCU) som kommersiell teknologi for bruk i prosessindustrien - Kostnadseffektiv oppgradering av nettet kreves for å øke forsyningssikkerheten og for å muliggjøre et økt kraftforbruk i norsk industri. Utvikling av en vekstkraftig biobasert næring Biobaserte produkter og løsninger vil få en betydelig større plass i fremtidens næringsliv, og er sentrale byggesteiner i arbeidet for å løse verdens energi- og klimautfordringer. Biomasse fra jorda, skogen og havet kan omdannes til mat, energi og industrielle produkter. Alt som kan lages av olje kan også lages av biomateriale med langt mindre klimaspor. Bruk av ressurser fra avfall, jordbruk og skog til erstatning for nye råvarer kan gi et betydelig bidrag til klimagasskutt i sektorer utenfor kvotesystemet. Matavfall, avløpsslam og husdyrgjødsel og restavlinger kan med biologisk behandling utnyttes til produksjon av biogass, som kan erstatte fossilt drivstoff i transportsektoren, eller benyttes til andre energiformål. Markedene for vår tradisjonelle treforedlingsindustri forvitrer. Vi må finne alternative produkter for å utnytte skogressursene. Skognæringens utfordringer og muligheter er vurdert i utredningen Skog22. Tre er et godt konstruksjonsmateriale som kan erstatte mer 12

13 energikrevende materialalternativer og gi forlenget binding av CO 2. Skal målet om utslippsfri transportsektor nås, er vi avhengig av biodrivstoff til lang- og tungtransport på vei, skipstrafikk og luftfart. Norge har mange av forutsetningene for å lykkes med en satsing på biobasert næring. Vi har naturressursene, og vi har kompetanse og teknologi som kan utløse nødvendige innovasjoner. Vi har også de finansielle ressursene som skal til for å lykkes. Med vårt høye kostnadsnivå må vi satse på foredlede produkter som biodrivstoff, biokjemikalier og biomaterialer. LO og NHO mener: - Myndigheter, næringsliv og forskningsmiljø må samarbeide for å få på plass konkrete virkemidler for å stimulere til rask etablering av ny virksomhet basert på innovasjon og forskning på det biobaserte området - Myndighetene må følge opp anbefalingene fra Skog22 og støtte opp om initiativene for å produsere andre generasjons biodrivstoff i Norge basert på skog og skogsavfall - Regjeringens biogasstrategi må se naturgass som et viktig insitament og en forløper. Strategien må følges opp med tiltak og virkemidler som kan bidra til utvikling av en verdikjede for økt produksjon og bruk av biogass. Norges petroleumsressurser fortsatt viktig for global energiforsyning Olje- og gassvirksomheten vil være en viktig del av verdens energiforsyning og norsk næringsliv også fremover. I 2-gradersscenariet fra IEA er fossilandelen 64 % av totalt energibruk i 2035 (IEA World Energy Outlook 2013). Andelen kull og olje reduseres, mens gass øker. Naturgass til erstatning for kull er en del av løsningene for å nå klimamålene. Norsk gass vil være et viktig bidrag til å redusere klimagassutslipp i Europa, på lengre sikt med karbonfangst og lagring. Karbonfangst og -lagring/bruk (CCS/CCU) er også en nødvendig del av den globale klimaløsningen. Klimagassutslippene fra norske offshoreanlegg er i hovedsak utslipp fra gassturbiner. Utslippsreduksjoner er knyttet til energieffektivisering og elektrifisering av plattformer. På sikt kan det være aktuelt med offshore gasskraft med deponering av CO 2, og salg av CO 2 -fri elektrisitet fremfor CO 2 -holdig gass til Europa. Elektrifisering av offshoreinstallasjoner må vurderes opp mot feltets lokalisering, størrelse og levetid, planer for utbygging av nettkapasitet, regional tilgang på elektrisitet og samfunnsøkonomiske kostnader. 13

14 NHO og LO mener: - Norge må ha et sterkt engasjement på karbonfangst og lagring (CCS), slik at fullskala demonstrasjonsanlegg i Norge blir realisert og det blir en kommersiell teknologi på global basis - Myndighetene må iverksette arbeid med å organisere og utvikle infrastruktur for transport og lagring av CO 2 i Nordsjøen - Mulighetene for utslippsfri gasskraft som eksportvare til Europa bør utredes - Høye kostnader gjør elektrifisering mest relevant for nye utbygginger. Elektrifisering må også tilpasses planer for utbygging av nettkapasitet og regional tilgang på kraft 3.2 Tiltak utenfor kvotepliktig sektor Offentlige anskaffelser må bli "grønnere" Det offentlige er landets største byggherre og innkjøper. Årlig kjøpes varer og tjenester for over 400 mrd. kroner, hovedsakelig fra virksomheter utenfor kvotepliktig sektor. Transport og bygg peker seg ut som to sektorer hvor myndighetene gjennom sin innkjøpspolitikk har mulighet til å vise vei for mer grønne innkjøp. Innkjøpspolitikken kan stimulere markedet for nye løsninger, bidra til teknologiutvikling og sende viktige klimapolitiske signaler. Det er risiko knyttet til innovasjonsprosjekter. Derfor har offentlige anskaffelser en tendens til å satse på trygge valg, fremfor å stimulere til nye og fremtidsrettede løsninger. Vi må ha råd til å satse og feile. NHO og LO mener: - Det offentlige må legge større vekt på klima- og miljøaspekter i anbudsspesifikasjoner, og etablere en risikoavlastende ordning for offentlige virksomheter som foretar særlig innovative innkjøp - Det offentlige må gjennomføre prosjekter i egen bygningsmasse med bruk av ny og tilgjengelig teknologi - Offentlige anskaffelser i transportsektoren må være en pådriver for nye løsninger gjennom pilot- og demonstrasjonsprosjekter Mot en utslippsfri transportsektor Transportsektoren står for en tredel av klimagassutslippene og for 65 % av utslippene utenfor de kvotepliktige sektorene. For å nå norske klimamål er det derfor avgjørende å redusere utslippene fra transport. Transportløsninger må integreres i areal- og planarbeidet, og arealplanleggingen må legge til rette for økt nærhet mellom bolig, arbeidsplasser og fritidsaktiviteter. Styrket kollektiv transport er viktig for å løse utfordringer knyttet til klimagassutslipp og kø i byområder. Mer gods må over fra vei til bane og til sjø. Vi må utnytte den ledende stillingen til norsk maritim industri for å utvikle lavutslippsløsninger til sjøs. 14

15 Videre utslippsreduksjoner krever at teknologien videreutvikles og virkemiddelbruken utvides og forsterkes. Markedsinsentiver må stimulere til overgang til elektrisitet, natur- og fornybargass, biodrivstoff og hydrogen etter hvert som teknologien blir tilgjengelig. LO og NHO mener: - Effektive og klimavennlige transportløsninger må bli sentralt i arealplanlegging av byområder og lokalisering av arbeidsplasser, og kollektivtilbudet bør dobles i de største byregionene. - Når kollektivløsningene er tilstrekkelig styrket, kan tidsdifferensierte bompenger (køprising) i de største byene innføres. På lengre sikt bør innføres et system for elektronisk veiprising. - Kollektivtransport i de store byområdene må være utslippsfri innen Jernbanenettet må styrkes, slik at mer godstransport kan overføres fra vei til bane og sjø - Myndighetene må sikre at forsknings- og utviklingsprosjekt for klimavennlig skipstrafikk gjennomføres - Avgiftssystemet og andre virkemidler må stimulere til kjøp og bruk av lav- og nullutslippskjøretøy, også for busser, varetransport og langtransport. For å stimulere raskere introduksjon av nye transportløsninger bør etablering av en NOx-fond-lignende modell for transportsektoren vurderes Smart og effektiv energibruk skaper nye muligheter Potensialet for energisparing og mer effektiv energibruk er betydelig. Energieffektivisering er ikke avhengig av omfattende investeringer i infrastruktur og har små negative miljø- eller klimamessige konsekvenser. Dette er viktige tiltak for lavutslippssamfunnet, selv om det gir små direkte klimagassreduksjoner i Norge på grunn av vannkraften. Strømmarkedet står foran store endringer med mer desentralisert energiproduksjon og nye forbruksmønstre. Bruk av smart nett-teknologi gir bedre muligheter for energistyring og forsyningssikkerhet. Det vil skape grunnlag for nye systemer og modeller for energitjenesteleveranser. Sammen med god krafttilgang gir dette muligheter for etablering av nye forretningsområder og arbeidsplasser, på tvers av ulike bransjer og fagfelt. LO og NHO mener: - Regjeringen bør lage en handlingsplan som stimuleres med målrettede virkemidler for energieffektivisering, med mål om at inntil 8 TWh skal spares i eksisterende bygg i løpet av en tiårs-periode - Myndighetene, kraftbransjen og forbrukere må samarbeide slik at Norge kan bli ledende på området energistyring og energitjenesteleveranser - Myndighetene må legge til rette for utnyttelse av vannkraften til ny næringsvirksomhet, som for eksempel drift og kjøling av datasentre 15