OSLO TINGRETT 0 9 JAN2015. Avsagt: i Oslo tingrett. Saksnr.: TVI-OTIR/05. Dommer: Tingrettsdommer Frode Støle

Transkript

1 0 9 JAN2015 J.nr: 2C OSLO TINGRETT II Avsagt: Saksnr.: i Oslo tingrett TVI-OTIR/05 Dommer: Tingrettsdommer Frode Støle Saken gjelder: Konsesjon for erverv av landbrukseiendom Mørk Engebretsen Invest AS Advokat Thomas Elde Nordby mot Staten v/landbruks- og matdepartementet Advokat Erik Bratterud Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 DOM Saken gjelder gyldigheten av et vedtak Fylkesmannen i Østfold fattet 28. januar 2014, hvor Mørk Engebretsen Invest AS nektes konsesjon for erverv av landbrukseiendommen Langli Søndre. 1 Sakens bakgrunn Mørk Engebretsen Invest kjøpte eiendommen Langli Søndre på tvangsauksjon i Det er en landbrukseiendom i Skiptvedt kommune i Østfold. Til eiendommen hører jord- og skogbruksarealer, bolighus og driftsbygninger. Det drives slaktegrisproduksjon på eiendommen i to store grisehus. Mørk Engebretsen Invest kjøpte eiendommen for 3,7 millioner kroner, og har siden gjort en del investeringer i oppgraderinger. Mørk Engebretsen Invests erverv av eiendommen utløste konsesjonsplikt etter den alminnelige konsesjonsloven av 28. november 2003 nr 98 2 jf 9. Selskapet søkte konsesjon i juni 2006, og administrasjonen i Skiptvedt kommune innstilte på at søknaden skulle innvilges. Flertallet i kommunens landbruksnemnd vedtok imidlertid å avslå søknaden. Avslaget ble påklaget, men fylkeslandbruksstyret i Østfold opprettholdt avslaget 8. februar Mørk Engebretsen Invest bragte avslaget inn for Saipsborg tingrett, som i dom av 27. mai 2008 konkluderte med at vedtaket var gyldig. Dommen ble ikke anket. Den 5. juni 2008 søkte Mørk Engebretsen Invest på ny om konsesjon. Kommunens hovedutvalg for landbruk og miljø innvilget konsesjonssøknaden. På grunnlag av konsesjonen fikk Mørk Engebretsen Invest skjøte på gården og kunne tinglyse sitt erverv. Fylkeslandbruksstyret omgjorde imidlertid konsesjonsvedtaket den 29. oktober Det ble lagt avgjørende vekt på at konsesjon til Mørk Engebretsen Invest ville være i strid med den landbrukspolitiske målsetningen om at landbrukseiendommer i størst mulig grad bør eies av fysiske personer som i størst mulig grad selv bor på og driver sine eiendommer. Fylkeslandbruksstyrets omgjøringsvedtak ble påklaget til Statens landbruksforvaltning C'SLF"), som opprettholdt avslaget i sitt vedtak av 27. januar 2010, med vesentlig samme begrunnelse som fylkeslandbruksstyret. SLF pekte i drøftelsen på at gården er en tradisjonell landbrukseiendom som var egnet både for bosetting og drift, og SLF kunne ikke se at det skulle være nødvendig å etablere aksjeselskap for å videreføre den etablerte driften på eiendommen. SLF la ikke vekt på at Mørk Engebretsen Invest hadde foretatt investeringer i restaurering av bygningene på eiendommen, og fremholdt i denne forbindelse at selskapet har valgt å ta en risiko ved å investere før konsesjonsspørsmålet var avgjort. I vedtak av 25. februar 2011 ga Skiptvedt kommune Mørk Engebretsen Invest frist til 25. august 2011 for å bringe forholdene vedrørende eiendomsoverdragelsen i orden. Fristen ble senere utsatt fordi Mørk Engebretsen Invest bragte SLFs vedtak inn for domstolene med påstand om at det var ugyldig. Søksmålet ble trukket i februar 2012, etter TVI-OTIR/05

3 at Oslo tingrett avslo en anmodning om å forelegge tolkningsspørsmål for EFTAdomstolen. I forbindelse med at søksmålet ble trukket opplyste Mørk Engebretsen Invests prosessfullmektig til retten at selskapet vurderer en endring av eierskapet i gården, at de faktiske forhold derfor trolig vil endres, og at det vil bli inngitt ny konsesjonssøknad. Skiptvedt kommune ble klar over dette i februar 2013, og fastsatte da en kort frist på én måned til 19. mars 2013 for omgjøring av det konsesjonspliktige ervervet eller overdragelse av eiendommen til noen som kan få eller ikke trenger konsesjon. Selskapets tredje konsesjonssøknad ble deretter inngitt 19. april Fristen for å selge eiendommen videre er etter hvert blitt utsatt til etter at denne saken er rettskraftig avgjort. Ved behandlingen av den andre konsesjonssøknaden i SLF i 2010 var Mørk Engebretsen Invest eid med 28,43 prosent av Svein Engebretsen og 71,57 prosent av det norske selskapet WorldFarm Holding AS. WorldFarm Holding AS var eid 100 prosent av Henrik Mørk Eek. I et vedlegg til konsesjonssøknaden av 2013 er det opplyst at eierskapet nå har endret seg, ved at det latviske selskapet WorldFarm Management har kommet inn på eiersiden. Selskapet ervervet i 2013 aksjeposten på 71,57 prosent som tidligere var eid av WorldFarm Holding AS. WorldFarm Management er et heleid datterselskap av WorldFarm Holding AS. Eierskapet til Mørk Engebretsen Invest ved behandlingen av henholdsvis den andre og den tredje konsesjonssøknaden kan illustreres slik: 2010: 2013: WorkWarmHoldie*AS WorldFarmUcidmiAS % 71,57% 8,43% WorldFarm Managernent garviai Mark Engehmtzen Mørk Enpbretun InvestAS InvissAS Konsesjonssøknaden ble avslått av Skiptvedt kommune 4. juni Begrunnelsen er relativt kortfattet og viser i hovedsak til at overordnede forvaltningsorganer to ganger tidligere har avslått konsesjon. Det fremgår at kommunen mente at det ikke forelå nye omstendigheter av betydning, jf saksfremstillingen på side 3: TVI-OTIR/05

4 "Administrasjonen kan ikke se at den foreliggende nye konsesjonssøknad skiller seg ut fra den forrige. Det er fortsatt aksjeselskapet MEI AS som er konsesjonssøker." Vedtaket ble den 26. juni 2013 påklaget av advokatfirmaet Arntzen de Besche på vegne av Mørk Engebretsen Invest. I klagen fremheves at virksomheten gjennom den nye organiseringen har "fått en klarere grenseoverskridende karakter, og sakens forvaltningsrettslige side har klart fått et EØS-rettslig grensesnitt". De anførsler som presenteres i klagen er i hovedsak sammenfallende med de som nå er gjort gjeldende for tingretten, jf nærmere nedenfor. Fylkesmannen i Østfold opprettholdt kommunens avslag på konsesjon. Vedtaket i klagesaken som er tvistegjenstand i denne saken ble fattet 28. januar Selve vedtaket er inntatt på side 1 og lyder slik: "Fylkesmannen opprettholder Skiptvedt kommunes vedtak av i sak 27/13 om å avslå søknad fra Mørk Engebretsen Invest AS om konsesjon for erverv av landbrukseiendommen Langli Søndre m.fl. gbnr. 44/2 m.fl. Fylkesmannen har i likhet med kommunen kommet til at MEI AS ikke innvilges konsesjon etter konsesjonsloven 2 og 9. Etter Fylkesmannens vurdering kommer ikke E0S-avtalen artikkel 40 til anvendelse, ettersom kapitaloverføringen ikke har et "grenseoverskridende element". Vi kan heller ikke se at kommunens vedtak er mangelfullt begrunnet, jf. forvaltningsloven 24 og 25. Ny frist for at Langli Søndre, gbnr. 44/2 m.fl. blir overdratt til noen som kan få eller som ikke trenger konsesjon, settes til 1. mars 2014, jf konsesjonsloven 18. Klagen har ikke ført frem." Deretter følger premissene for vedtaket på de følgende sidene 2-7. Mørk Engebretsen Invest v/advokatfirmaet Arntzen de Besche sendte etter dette inn en anmodning om omgjøring til Landbruks- og matdepartementet, som ved brev av 28. mars 2014 avslo anmodningen. Søksmål om gyldigheten av fylkesmannens vedtak ble tatt ut ved stevning av 23. mai Mørk Engebretsen Invest begjærte under saksforberedelsen foreleggelse for EFTAdomstolen, jf domstolloven 51a, av tolkningsspørsmål knyttet til forståelsen av kravet til grenseoverskridende element. Retten traff 14. oktober 2014 beslutning om å unnlate slik foreleggelse. Mørk Engebretsen Invest begjærte senere stansing av saken etter tvisteloven andre ledd med bakgrunn i at regjeringen 15. oktober 2014 sendte på høring et forslag om å oppheve konsesjonsloven. Retten avsa 14. november 2014 kjennelse hvor begjæringen ikke ble tatt til følge. Hovedforhandling ble deretter avholdt den 15. desember Det ble kun ført dokumentbevis, og forhandlingene ble gjennomført etter hovedinnleggsmodellen, jf tvisteloven 9-15 tiende ledd TVI-OTIR/05

5 2 Saksøkerens påstand og grunnlaget for denne Mørk Engebretsen Invest nedla slik påstand: Fylkesmannen i Østfolds vedtak av 28. januar 2014 om avslag på konsesjon kjennes ugyldig. Mørk Engebretsen Invest AS tilkjennes sakens kostnader. Til støtte for denne påstanden har Mørk Engebretsen Invest i hovedsak anført: EØS-avtalen artikkel 40 får anvendelse på behandlingen av Mørk Engebretsen Invests konsesjonssøknad. Det foreligger et grenseoverskridende element ved at det latviske selskapet WorldFarm Management i 2013 forut for konsesjonssøknaden av 19. april 2013 investerte i Langli Søndre ved å kjøpe 71,57 prosent av aksjene i Mørk Engebretsen Invest AS fra WorldFarm Holding AS. Dette aksjekjøpet er beskyttet av kapitalreglene i EØS-avtalen. Aksjekjøpet utgjør det grenseoverskridende elementet. Det retten skal vurdere er om Fylkesmannens vedtak fra januar 2014 er gyldig, og vurderingen må bygge på de faktiske forholdene i På søknadstidspunktet var konsesjonssøker delvis utenlandsk eid, og dette må være avgjørende. Det latviske selskapet WorldFarm Management hadde gjennom kjøpet av aksjene i Mørk Engebretsen Invest gjort investeringer i Norge med sikte på å drive landbruksvirksomhet. De faktiske forholdene i 2006 er uten betydning for vurderingen av om Fylkesmannens vedtak er gyldig. Fylkeskommunens avgjørelse om ikke å gi konsesjon til Mørk Engebretsen Invest er i strid med EØS-avtalen artikkel 40. Konsesjonsordningen utgjør i seg selv en restriksjon på kapitaloverføringer innen EØS-området. Den strenge praktiseringen av konsesjonsreglene overfor selskaper med ubegrenset ansvar, jf lovens 9 tredje ledd, er en restriksjon som ikke kan begrunnes i allmenne hensyn. Det bestrides ikke at konsesjonsloven bygger på lovlige hensyn, men praktiseringen av konsesjonsreglene overfor aksjeselskaper er ikke egnet til å ivareta de aktuelle hensynene. I praksis er det bare en teoretisk åpning for.aksjeselskaper. Adgangen til å gi konsesjon til slike selskaper brukes nesten ikke, og realiteten er at Mørk Engebretsen Invest er nektet konsesjon ene og alene på grunn av eierformen. Hensynene som konsesjonsloven bygger på kan ivaretas ved mindre inngripende tiltak, og restriksjonen er derfor uforholdsmessig. Praktiseringen av konsesjonsreglene overfor aksjeselskaper er i strid med EØSavtalen artikkel 40. Det følger av EØS-loven 2 at Fylkesmannen skulle gitt EØSretten forrang, ved å fortolke konsesjonsloven i samsvar med EØS-retten. Når dette ikke er gjort er det en lovanvendelsesfeil som fører til ugyldighet TVI-OTI R/05

6 Subsidiært anføres at vedtaket også er ugyldig fordi det lider av saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for vedtakets innhold. Skiptvedt kommunes begrunnelse for avslaget på konsesjon oppfyller ikke kravene til begrunnelse i forvaltningsloven 25. Begrunnelsen indikerer summarisk og uforsvarlig behandling av søknaden. Fylkesmannens vedtak reparerer ikke denne mangelen. 3 Saksøktes påstand og grunnlaget for denne Staten nedla slik påstand: Staten v/landbruks- og matdepartementet friflnnes. Staten v/landbruks- og matdepartementet tilkjennes sakskostnader. Til støtte for sin påstand har staten i hovedsak anført: Fylkesmannens vedtak er ikke i strid med EØS-avtalen artikkel 40 og lider ikke av saksbehandlingsfeil. Vedtaket er gyldig. De EØS-rettslige spørsmålene er todelte: Det er for det første spørsmål om EØSavtalens kapitalregler kommer til anvendelse, og for det andre spørsmål om vedtaket i så fall er uforenlig med disse reglene. EØS-reglene gjelder ikke fordi det ikke kan påvises noe grenseoverskridende element ved den relevante transaksjonen, som er det konsesjonspliktige ervervet av eiendommen Langli Søndre. Det er en norsk eiendom som ble kjøpt av et norsk aksjeselskap fra en norsk kjøper i Aksjetransaksjonen i 2013 utløste ikke konsesjonsplikt og har ingen betydning for vurderingen av konsesjonsspørsmålet. For det andre: Hvis kapitalreglene kommer til anvendelse, er vedtaket ikke i strid med artikkel 40. Det erkjennes at praktiseringen av konsesjonsreglene overfor aksjeselskaper er en restriksjon på kapitalflyten i EØS. Det er imidlertid et tiltak som forfølger legitime allmenne formål; nemlig i størst mulig grad å opprettholde den tradisjonelle strukturen hvor landbrukseiendommer bebos og drives av eierne. Å avslå konsesjonssøknaden fra Mørk Engebretsen Invest er et tiltak som er egnet til å realisere formålet og som ikke går lengre enn nødvendig for å realisere formålet. Vedtaket er tilstrekkelig begrunnet. En eventuell mangel ved kommunens begrunnelse er reparert ved Fylkesmannens behandling TVI-OTIR/05

7 4 Rettens vurdering 4.1 Innledning Saken gjelder gyldighetskontroll av forvaltningsvedtak om å avslå en konse jonssøknad. Tvistegjenstanden er klageinstansensvedtak, altså vedtaket fra Fylkesmannen i Østfold av 28. januar Ut fra partenes påstander og påstandsgrunnlag må retten ta stilling til to spørsmål: For det første må det vurderes om vedtaket er i strid med EØS-avtalen artikkel 40. I så fall foreligger en lovanvendelsesfeil en mangel ved vedtakets innhold som leder til ugyldighet. Dette spørsmålet behandles i pkt 4.2 nedenfor. Hvis retten ikke konstaterer ugyldighet på dette grunnlaget, må det for det andre vurderes om vedtaket lider av en saksbehandlingsfeil i form av utilstrekkelig begrunnelse, og om denne feilen i så fall fører til ugyldighet. Saksbehandlingsfeil kan lede til ugyldighet, hvis det er grunn til å regne med at feilen har hatt innvirkning på vedtakets innhold. Dette spørsmålet behandles i pkt 4.3 nedenfor. 4.2 Er vedtaket i strid med EØS-avtalen? De EØS-rettslige problemstillinger i saken er todelte. For det første er det omstridt om EØS-avtalens kapitalregler i det hele tatt kommer til anvendelse. Hvis EØS-reglene kommer til anvendelse i saken, må det vurderes om vedtaket om å avslå konsesjon til Mørk Engebretsen Invest strider mot EØS-avtalen artikkel 40. EØS-avtalen artikkel 40 lyder slik: "Innenrammen av bestemmelsene i denne avtale skal det mellom avtalepartene ikke være noen restriksjoner på overføring av kapital tilhørende personer bosatt i EFs medlemsstater eller EFTA-statene [...]" I ordlyden "mellom avtalepartene" ligger det et vilkår om at det må foreligge et grenseoverskridende element. Bestemmelsen regulerer ikke rent interne kapitaloverføringer mellom norske rettssubjekter. Det springende punkt er om det foreligger et "grenseoverskridende element" i form av en kapitaloverføring mellom et norsk rettssubjekt og et rettssubjekt fra et annet EØS-land. Partene i saken er enige om at det ikke forelå noe grenseoverskridende element ved Mørk Engebretsen Invests erverv av Langli Søndre i Både kjøper og selger var norske, og eiendommen var norsk. Det var med andre ord snakk om en rent intem norsk transaksjon, som EØS-avtalen ikke får anvendelse på. Mørk Engebretsen Invest hevder imidlertid at dette ikke er relevant for vurderingen av selskapets tredje konsesjonssøknad i Ved denne konsesjonsbehandlingen foreligger et grenseoverskridende element i og med at det latviske selskapet Worldfarm Management TVI-OTIR/05

8 i 2013 kom inn på eiersiden i Mørk Engebretsen Invest. Det latviske selskapets erverv av 71,57 prosent av aksjene i Mørk Engebretsen Invest var en indirekte investering i landbrukseiendommen Langli Søndre. Selskapet mener at vurderingen av konsesjonsspørsmålet i tredje runde måtte foretas på bakgrunn av de endrede eierforholdene; de representerer endrede faktiske forutsetninger som gir konsesjonsvurderingen et EØS-rettslig grensesnitt. At investeringen er gjort i aksjeselskapet og ikke direkte i eiendommen kan etter Mørk Engebretsen Invests oppfatning ikke ha betydning. Synspunktet er at det latviske selskapet WorldFarm Management, gjennom sitt norske datterselskap, investerer i en norsk fast eiendom og i norsk landbruksvirksomhet. Denne investeringen er en grenseoverskridende kapitaltransaksjon. Etter rettens syn er det neppe uten betydning at WorldFarm Management investerte i aksjeselskapet i stedet for å erverve eiendommen. Hvis det latviske selskapet hadde ervervet selve eiendommen, ville ervervet utløst konsesjonsplikt. WorldFann Management måtte søkt om konsesjon etter konsesjonsloven 2 jf 9, og EØS-avtalen ville nokså klart fått anvendelse. Når selskapet i stedet har gjort en indirekte investering i landbrukseiendommen gjennom å kjøpe aksjer i Mørk Engebretsen Invest, har det ikke skjedd noen transaksjon som utløser konsesjonsplikt etter konsesjonsloven. Aksjekjøpet er ikke konsesjonspliktig. Spørsmålet om det foreligger et grenseoverskridende element blir da mer komplisert. Hvilken kapitaloverføring er det som må ha et grenseoverskridende element? På hvilket tidspunkt må det foreligge et grenseoverskridende element? Det foreligger åpenbart et grenseoverskridende element i tilknytning til aksjetransaksjonen i Et latvisk selskap kjøpte 71,57 prosent av aksjene i et norsk aksjeselskap fra et annet norsk aksjeselskap, og gjorde dermed en indirekte investering i en norsk landbrukseiendom. Denne kapitaloverføringen er imidlertid ikke hindret av noe norsk regelverk, så noe brudd på EØS-avtalens artikkel 40 kan ikke ha skjedd i tilknytning til denne transaksjonen som sådan. Eiendomskjøpet i 2006 utløste konsesjonsplikt, og norske konsesjonsregler utgjorde en restriksjon på kapitaloverføringen. Det var imidlertid ikke noe grenseoverskridende element ved denne transaksjonen, og dermed kom EØS-avtalen ikke til anvendelse. Spørsmålet som gjenstår er om aksjekjøpet i 2013 likevel kan utgjøre et relevant grenseoverskridende element ved vurderingen av konsesjonsøknaden i Dette er Mørk Engebretsen Invests oppfatning. Etter rettens syn er det vanskelig å følge Mørk Engebretsen Invest på dette punktet. For det første gjelder konsesjonssøknaden den transaksjonen som utløste konsesjonsplikt, altså ervervet av landbrukseiendommen Langli Søndre. Dette ervervet var det Mørk TVI-OTIR/05

9 Engebretsen Invest som gjorde, og derfor er det fremdeles Mørk Engebretsen Invest som er konsesjonssøker. Mørk Engebretsen Invest har ikke foretatt noen grenseoverskridende kapitaltransaksjon. Den parten som derimot gjorde en kapitaloverføring med et grenseoverskridende element i 2013 WorldFarm Management har ikke søkt konsesjon (og har heller ikke hatt plikt til å søke andre tillatelser som følge av aksjekjøpet). Kjøp av aksjer kan opplagt være en relevant kapitaloverføring, på samme måte som investering i fast eiendom. Dette følger blant annet av kapitalliberaliseringsdirektivet (rdir 88/361), som i bilag I definerer ulike typer relevante kapitalbevegelser. Investeringer i fast eiendom er nevnt i bilagets del II, mens investeringer i aksjer er omhandlet i bilagets del III. Poenget synes imidlertid å være at den kapitaloverføringen som WorldFarm Management har gjort ikke på noen måte er hindret av norsk lovgivning. Som nevnt ovenfor er det på det rene at EØS-avtalens artikkel 40 ikke beskytter rene interne transaksjoner, slik som Mørk Engebretsen Invests opprinnelige erverv av Langli Søndre. Dette henger sammen med formålet med EØS-avtalen og reglene om de fire friheter. Reglene har til formål å fremme samhandel mellom de landene som inngår i EØS, jf EØS-avtalen artikkel 1 og artikkel 40. Dette betyr at reglene må beskytte transaksjoner som har en relevant tilknytning til en annen EØS-stat, typisk (men ikke nødvendigvis) ved at den ene parten er hjemmehørende i et annet EØS-land. Slik retten vurderer denne saken, handler den i realiteten om den ene parten i en intern norsk transaksjon som ikke var omfattet av EØS-avtalen, senere kan skaffe seg tilknytning til et annet E0S-land med den virkning at EØS-avtalen likevel får anvendelse på transaksjonen. Dette kan det etter rettens syn ikke være grunnlag for eller behov for. En slik mulighet for å etablere etterfølgende EØS-tilknytning er ikke nødvendig for å realisere formålet om å legge til rette for økt samhandel mellom landene. Retten har merket seg Mørk Engebretsen Invests argumentasjon i denne forbindelse om at omgåelsesbetraktninger ikke gjør seg gjeldende. Det er i denne forbindelse vist til Sejersted m.fi., EØS-rett, 3. utgave side 396, hvor det med henvisning til Centros-dommen fra EU-domstolen (sak C-212/97) blant annet heter: "Et spørsmål er videre om det kan påberopes at det ikke foreligger noe relevant grenseoverskridende element fordi en person eller et selskap i realiteten misbruker etableringsretten. Dette spørsmålet har blant annet vært oppe der et selskap er etablert i en stat for å omgå krav til minste aksjekapital mv. i hjemstaten til stifterne, samtidig som det opprettes en filial i sistnevnte stat, der all økonomisk virksomhet skal skje. Domstolens svar er imidlertid klart: Etableringsretten kommer til anvendelse selv om formålet med å stifte et selskap er å bruke dette til å opprette en sekundær etablering der all økonomisk aktivitet skal skje. Og dette gjelder selv om hensikten med arrangementet er å omgå krav til aksjekapital eller lignende i den stat der hovedaktiviteten skal skje." Dette er nokså klar tale, og må for eksempel innebære at WorldFarm Management fullt ut er beskyttet av EØS-reglene selv om selskapet er eiet 100 prosent av en nordmann, og TVI-OTIR/05

10 antagelig også om det eventuelt skulle være slik at det er etablert en eierstruktur som ikke har noen annen realitet og formål enn å tilføye et utenlandsk rettssubjekt i eierkjeden. Dersom dette selskapet skulle gjøre en kapitaloverføring som hindres av norske regler, gjelder EØS-avtalens artikkel 40 for denne. Det Mørk Engebretsen Invest i denne saken argumenterer for, er imidlertid etter rettens syn noe mer og noe annet. Man søker å etablere et grenseoverskridende element i ettertid for å bringe 2006-transaksjonen inn under EØS-reglenes virkeområde. Retten har også merket seg at Mørk Engebretsen Invest under hovedforhandlingen pekte på at det ikke er lovligheten av eiendomstransaksjonen i 2006 som nå skal vurderes; det er lovligheten av konsesjonsnektelsen i Selskapet gikk så langt som til å hevde at transaksjonen i 2006 er uten betydning for vurderingen av lovligheten av konsesjonsnektelsen i Dette er et resonnement som retten ikke kan følge. Slik retten ser det handler vedtaket som er tvistegjenstand i denne saken om hvorvidt Mørk Engebretsen Invest skal få tillatelse av konsesjonsmyndigheten til å erverve eiendommen Langli Søndre. Uten konsesjon har ervervet ikke full rettsvirkning, hvilket kommer til uttrykk gjennom det pålegg om å overdra eiendommen til noen som kan få eller ikke trenger konsesjon som følger avslutningsvis i fylkesmannens vedtak. Det er da vanskelig å se at transaksjonen i 2006 kan være uten betydning for vurderingen av vedtakets lovlighet. Som retten allerede har vært inne på har Mørk Engebretsen Invest fremholdt at WorldFarm Managements aksjeinvestering i 2013 indirekte var en investering i fast eiendom i Norge. Selv om aksjetransaksjonen i seg selv ikke var konsesjonspliktig, er den direkte berørt av og gjort mindre attraktiv av konsesjonsnektelsen. Dette er utvilsomt riktig. Retten kan imidlertid ikke se at dette kan ha rettslig betydning for lovligheten av å nekte konsesjon. Det er etter rettens syn ikke treffende at WorldFarm Management gjorde en investering i fast eiendom. WorldFarm Management investerte i et aksjeselskap som har hatt en betinget, ufullstendig eiendomsrett til en norsk landbrukseiendom. Selskapet har i flere år hatt plikt til å sørge for omgjøring av ervervet eller å overdra eiendommen til noen som kan få eller som ikke trenger konsesjon. Fristen for å selge har periodevis vært suspendert som følge av saksanlegg, men den har ikke opphørt. Slik plikt påhvilte Mørk Engebretsen Invest på det tidspunktet WorldFarm Management kjøpte 71,57 prosent av aksjene i selskapet, og dette var kjøperen utvilsomt klar over. Oppsummeringsvis foreligger det etter rettens oppfatning ikke noe grenseoverskridende element ved den kapitaloverføringen som er behandlet i det vedtaket som er tvistegjenstand, og EØS-avtalens artikkel 40 kommer derfor ikke til anvendelse på konsesjonsnektelsen. Den kapitaloverføringen som WorldFarm Management gjorde i 2013 var i seg selv ikke gjenstand for noen norsk restriksjon. Den kan heller ikke ha medført at det opprinnelige konsesjonspliktige eiendomservervet fikk et grenseoverskridende element med den virkning at EØS-avtalen likevel får anvendelse. Endelig er det etter rettens syn TVI-OT IR/05

11 ikke dekkende å beskrive kapitaloverføringen eiendom, jf over. i 2013 som en indirekte investering i fast Etter dette er det ikke nødvendig å vurdere om den restriksjon som de norske konsesjonsreglene utgjør overfor utenlandske selskaper som investorer, er uforenlig med EØS-avtalen artikkel Subsidiært lider vedtaket av saksbehandlin sfeil? Skiptvedt kommunes vedtak av 4. juni 2013 har som nevnt en relativt kortfattet begrunnelse, som i hovedsak består i en henvisning til de tidligere vedtakene om samme erverv. Etter omstendighetene antar retten at dette er tilstrekkelig når det gjelder hovedspørsmålene i saken som hadde vært vurdert forholdsvis grundig i to instanser to ganger tidligere. Mye taler imidlertid etter rettens syn for at det var en saksbehandlingsfeil at kommunen ikke gjorde noen eksplisitt vurdering av de EØS-rettslige synspunkter som ble fremsatt i den tredje konsesjonssøknaden med vedlegg. Etter rettens syn kan dette imidlertid ikke ha betydning for vurderingen av gyldigheten av det vedtaket som nå er tvistegjenstand, nemlig Fylkesmannen i Østfolds vedtak av 28. januar Fylkesmannens vedtak inneholder en redegjørelse for sakens bakgrunn og klagers anførsler på side 2-3. Deretter følger fylkesmannens vurdering av klagegrunnen som går på utilstrekkelig begrunnelse på side 4. Fylkesmannens vurdering av de EØS-rettslige spørsmål behandles på side 5-7. Her refereres sentrale rettsregler, herunder forrangsbestemmelsen i EØS-loven og ordlyden i EØS-avtalen artikkel 40. Fortolkningen av kravet til grenseoverskridende element er belyst med sitat fra juridisk litteratur og henvisning til praksis fra EU-domstolen, og det er gjort en konkret drøftelse av om det foreligger et grenseoverskridende element i denne saken. All den tid fylkesmannen mente at EØS-avtaIen ikke kom til anvendelse, er det som i dommen her ikke gjort noen konkret restriksjonsdrøftelse. Efter rettens syn oppfyller vedtaket de minstekravene til begrunnelse av enke1tvedtak som følger av forvaltningsloven 25. Fylkesmannen hadde i klagerunden full overprøvingsrett over underinstansens vedtak, jf forvaltningsloven 34 annet ledd. Retten kan derfor ikke se at det kan ha hatt betydning for det endelige vedtakets innhold at kommunen i sin førsteinstansbehandling noen egen vurdering av de EØS-rettslige spørsmålene. ikke gjorde På denne bakgrunn er det rettens vurdering at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil ved fylkesmannens vedtak. I den grad kommunens vedtak var utilstrekkeiig begrunnet, er dette reparert gjennom fylkesmannens behandling. Det omtvistede vedtaket er derfor ikke ugyldig som felge av saksbehand1ingsfeil TVI-OTIR/05

12 5 Sakskostnader Staten ved Landbruks- og matdepartementet har fatt medhold fullt ut, og har krav på dekning av sine sakskostnader fra motparten etter hovedregelen i tvisteloven 20-2 første ledd. Advokat Bratterud har inngitt sakskostnadsoppgave på totalt kr Advokat Nordby hadde ikke innvendinger til oppgaven. Retten anser at dette beløpet med god margin ligger innenfor rammen av rimelige og nødvendige kostnader, og retten legger kostnadsoppgaven til grunn. * * * Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er ferieavvikling TVI-OTI R/05

13 DOMSSLUTNING Staten v/landbruks- og matdepartementet frifinnes. Mørk Engebretsen Invest AS dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av dommen å betale syttifiretusennihundreogførtiåtte kroner i sakskostnader til Staten v/landbruks- og matdepartementet. Retten hevet Frode Støle (sign.) Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges. Dokument i samsvar med undertegnet original Mette Aaseby (signert elektronisk) Oslo tingrett TV1-OT IR/05

14 Rettledning om ankeadgangen i sivile saker Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger. Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe annet er uttrykkelig bestemt av retten. Ankefristen avbrytes av rettsferien. Rettsferie er følgende: Rettsferiene varer fra og med siste lørdag før palmesøndag til og med annen påskedag, fra og med 1.juli til og med 15. august og fra og med 24. desember til og med 3. januar, jf. domstolloven 140. Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales. Anke til la annsrettenover dom i tin etten Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen. Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av ankegjenstanden er under kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken. I tillegg kan anke uavhengig av verdien av ankegjenstanden nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til enkelte krav eller enkelte ankegrunner. Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten kan tillate at også prosessffillmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke. I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. Ankeerklæringen skal angi: ankedomstolen navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger hvilken avgjørelse som ankes om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten krever de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil de bevisene som vil bli ført grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken

15 Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten. Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten. Anke til la annsretten over k'ennelser o beslutnin er i tin etten Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer. Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren skriftlig behandling i lagmannsretten. Anke til Hø esterett Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser. Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling. Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmål. Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett. Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg.