Aristoteles og de første filosofene

Transkript

1 Aristoteles og de første filosofene // //]]]]> // ]]> Aristoteles er vår hovedkilde til de første filosofene, de vi gjerne kaller «førsokratikere». I det siste hundreåret er det blitt rettet tungt skyts mot Aristoteles som filosofihistoriker, og i min avhandling hevder jeg at hans tolkning av førsokratikerne er historisk og filosofisk uholdbar. Dette hovedsakelig fordi Aristoteles tolkning gjennomgående er basert på begreper som Aristoteles selv innførte og som førsokratikerne ikke kjente til. Fra antikken til år 1900 Aristoteles er vår suverent viktigste kilde til de første filosofenes påstander og argumenter. Han er ikke bare en av de eldste bevarte kildene vi har til førsokratikernes tanker han refererer også svært hyppig til dem og tolker dem langt mer systematisk enn andre samtidige kilder gjør. Derfor 1 / 11

2 hadde Aristoteles tolkning av førsokratikerne en automatisk, ubetvilelig autoritet i sin privilegerte posisjon fra antikken av. 2 / 11

3 Så, på begynnelsen av det 20. århundre, begynte filosofihistorikere å avdekke filosofiske svakheter og inkonsistens i Aristoteles tolkning. 1 I dag er denne tolkningen kritisert i inngående detalj. 2 De som forsvarer Aristoteles som historiker, mener at han stort sett har rett, selv om detaljene i analysen hans ikke kan være riktige. Kritikerne svarer at dersom de enkelte delene av analysen ikke er riktige, er helheten verken korrekt eller pålitelig. Allikevel er Aristoteles lesning ikke enhetlig tilbakevist, og den er fortsatt standardfortellingen vi møter på forberedende kurs og generelle introduksjoner til filosofihistorien. Vi bør derfor forsøke, i den grad det overhodet er mulig, å fortsette å fri oss fra Aristoteles tolkning. Aristoteles gir kontekst Aristoteles innleder mange av verkene og problemstillingene sine med en oversikt over påstandene til de filosofene som kom før ham, før han presenterer sin egen posisjon. Disse oversiktene gir svært interessant og viktig informasjon. Samtidig er fremstillingene tydelig preget av at Aristoteles bare kjenner til selve påstanden eller konklusjonen på forskjellige filosofiske debatter. 3 Han later ikke til å kjenne selve argumentasjonen som ledet til dem, eller, ser det ut til, hvilke debatter det egentlig dreier seg om. Det blir derfor opp til Aristoteles selv å tolke disse løsrevne påstandene (som kalles doxai, oppfatninger eller påstander) og gi dem en meningsfull kontekst. Det er i denne sammenheng vi må forstå Aristoteles påstander om Thales filosofi. Den forklaringsmodellen som Aristoteles benytter for å forstå Thales, benytter han også på Thales etterfølgere, Anaximander, Anaximenes og Heraklit 4 i tillegg til seinere såkalte naturfilosofer, fortrinnsvis de som forfekter ett grunnleggende prinsipp. Aristoteles kaller dem «monister». Thales fragmenter Thales levde fra det 7. til det 6. århundre f.kr. og kan tidfestes ved at han skal ha forutsett en solformørkelse i år 585 f.kr. Han bodde i den greske kolonibyen Milet, som nå ligger vest i Tyrkia, og regnes som den første filosof og opphavsmann til et lite antall mer eller mindre kryptiske utsagn. Han skal ha sagt (han skrev nemlig ikke) at «alle ting er fulle av guder» 5, at «den magnetiske steinen har sjel, fordi den flytter jern» 6 og at «jorden hviler på vann» 7. 3 / 11

4 Thales skal også ha påstått at det Aristoteles kaller to archê; altså opphavet, begynnelsen eller det første prinsipp (dette siste er Aristoteles begrep); er vann. Ifølge Aristoteles var Anaximanders 8 archê «det endeløse» (gr. aperion), Anaximenes 9 archê var luft, og Heraklits 10 archê var ild. Med dette grunnlaget utformer Aristoteles en tolkning som sier at Thales og de andre «monistene» forfektet den posisjonen som Aristoteles kaller materiell monisme. Materiell monisme Materiell monisme består av følgende påstander: 1. Alt som finnes, består av ett og bare ett materielt element. All endring som forekommer, forekommer i dette elementets attributter. 2. Alt kommer av samme substans og vender tilbake til samme substans; denne substansen er alle tings underliggende substratum (gr. hypokeimenon). 3. Det finnes derfor verken tilblivelse eller ødeleggelse. Bare aksidensiell endring finnes, ikke substansiell eller essensiell endring 11. Thales er en arkaisk tenker, hvis ideer fortsatt bærer preg av animistiske trekk og enkle analogier som forklaring på hvordan og hvorfor jorden holder seg oppe. At han skal ha lagt en såpass sofistikert analyse til grunn for sine oppfatninger syntes usannsynlig, for å si det forsiktig. La oss ta innvendingene mot materiell-monisme-tolkningen punktvis: Substanser og egenskaper Argument 1 hevder at alt som finnes er basert på ett materielt element og at all endring som finner sted, bare er endringer av dette elements egenskaper. Argumentet er dermed basert på skillet mellom substanser og attributter, altså en egenskap (for eksempel varme) og det som en egenskap er en egenskap til (for eksempel ild). Dette skillet mellom substanser og attributter virker intuitivt, førteoretisk og ubetvilelig for oss, men enkelte filosofer har reist innvendinger mot akkurat dette 12. Vi trenger dog ikke slike innvendinger for å vise at slik er det ikke i førsokratisk filosofi. Faktisk viser de bevarte tekstfragmentene at førsokratikerne ikke hadde noe slikt skille mellom substanser og egenskaper, i det aller minste ikke et systematisk skille. For filosofene før Aristoteles var egenskaper en type substanser, er det hevdet. Det var visstnok substanser med samme type fysiske tilstedeværelse som konkrete gjenstander. For eksempel skriver Anaximander at ved verdens begynnelse ble «det varme» og «det kalde» skilt ut fra «det uendelige» (gr. apeiron), og sammen skapte de jorden og himmellegemene 13. Han omtaler altså det vi kaller egenskaper som selvstendige entiteter eller objekter. Hos seinere førsokratiske tenkere som Anaxagoras finner vi påstander om at i begynnelsen var alt blandet, «det våte og det 4 / 11

5 tørre, det varme og det kalde, og det lyse og det mørke, og mye jord var i det og frø talløse i antall» 14. Faktisk finner vi ikke en gang hos Platon et systematisk skille mellom substanser og egenskaper på den samme måten vi finner det hos Aristoteles eller slik vi finner det i vår egen ontologi, som på visse avgjørende punkter fortsatt er aristotelisk. Årsaken til dette er at det er Aristoteles selv som innfører skillet mellom substanser og egenskaper i sitt første verk Kategoriene. Han definerer ontologien (altså teorien om hva som finnes) slik at substanser er det grunnleggende fenomenet; det som alle andre fenomener avhenger av og defineres i forhold til. Elementene Det er også Aristoteles som innfører og definerer begrepet «element» (gr. stoicheion), og som skaper den velkjente elementlæren. Den sier at den grunnleggende materien dannes av de fem elementene ild, vann, jord, luft og eter. Elementlæren er historisk sett basert på Empedokles lære om de fire archai (gr. archê, flertall) ild, luft, vann og jord, som igjen er basert på de første filosofenes archai, og den første av disse er altså Thales vann. Å bruke terminologi tilpasset og forårsaket av den seinere historiske utviklingen av en bestemt tenkemåte på denne tenkemåtens opprinnelse, er åpenbart anakronistisk. Hva Thales først og fremst hadde i tankene med begrepet «vann», vet vi ikke med sikkerhet. (Tenkte han for eksempel på vann som en type materie, eller på vann som summen av dets egenskaper, eller som noe nøytralt, eller som noe uuttømmelig, eller på den kraften som er i vannet, eller på vannets evne til å forandre form?) Men at han ikke hadde det samme som Aristoteles hadde i tankene med sine stoicheion, er sikkert. 5 / 11

6 Substratum, det som ikke endres Argument 2 hevder at alt som finnes, kommer av samme substans og vender tilbake til samme substans når disse tingene ødelegges eller forsvinner. Denne substansen er dermed alle tings underliggende substratum (gr. hypkeimenon) det fenomen som ligger under de synlige fenomenene. I utgangspunkt er det ingen tekstlige bevis for at de tidlige filosofene hevdet noe slikt. Men ettersom fravær av bevis ikke er bevis for fravær, kan vi ikke regne dette som fellende. Det jeg i min avhandling 15 anser som fellende er at selve substanstermen, ideen om et underliggende materielt fenomen som kan analyseres uavhengig av dettes egenskaper, ikke var meningsbærende før nettopp skillet mellom substanser og egenskaper som Aristoteles innførte, ble etablert. Uten et kriterium for å skille mellom den underliggende materielle og essensielle basisen for et sansbart objekt og dette objektets sansmessige manifestering, gir ikke termer som «materie» og «substans» mening. Uten å ha plass til å dokumentere det her, viser også språklige og historiske studier av arkaisk og tidlig antikk tenkning at de sentrale begrepene for å forstå deres verdensbilde er krefter og transformasjon, ikke materie eller stabil substans. Den aristoteliske termen «substratum» betegner det fenomen som logisk sett ligger under en observert endring: Substans (gr. ousia) er substratum for attributiv endring (gr. alliôsis, endring i egenskaper), mens materie (gr. hylê) er substratum for substansiell endring (endring av substanser). I Aristoteles analyse forutsetter all endring noe som endres og noe som ikke endres; det som ikke endres i forandringen er det underliggende nivået fenomenets substratum. Analysen i argument 2 og begrepene som den hviler på, er altså skapt av Aristoteles. Ontologi uten tilblivelse eller ødeleggelse Argument 3 sier at det ikke finnes tilblivelse eller ødeleggelse; bare aksidensiell endring, ingen substansiell endring. Denne analysen er for det første igjen basert på Aristoteles egen analyse og på begreper som han innfører i sine verker. Skillet mellom aksidensiell eller attributiv endring på den ene siden og substansiell eller essensiell endring på den andre siden, forutsetter nettopp dette skillet mellom essens og aksidens, mellom substans og attributt, som altså ikke var å finne før Kategoriene. For det andre motsies påstanden om at de tidlige filosofene ikke trodde på tilblivelse og ødeleggelse direkte av deres fragmenter og vitnesbyrdene om hva de faktisk sa og hvilke ord de brukte. Deres kosmologi er full av konkrete objekter, krefter og hendelser som oppstår og blir borte igjen. Språket deres er fullt av referanser til «død», «fødsel» og «avkom» i kosmologisk sammenheng. Det er altså ingen grunn til å tro at de tidlige filosofene ikke trodde på tilblivelse og 6 / 11

7 ødeleggelse. Derimot følger en slik fornektelse med nødvendighet av Aristoteles analyse av et materielt virkelighetssyn uten kategorien form, som ifølge Aristoteles er nødvendig for å forklare substansiell endring (sammen med materie). Som kjent er det Platon som innfører den ontologiske kategorien «form» i den filosofiske tenkningen, hvilket han også krediteres for av Aristoteles. Men da følger det også at ingen før Platon egentlig kunne forklare hvordan en substans endres til en annen, mener Aristoteles. Dermed oppfinner han materiell-monisme-posisjonen, hvor det ikke finnes slike endringer. Parmenides blir overflødig 7 / 11

8 Til dette siste argumentet hører også et kontekstuelt hensyn: Etter den første generasjonen eller bølgen av førsokratikere, som stort sett kalles naturfilosofer og best kan sammenlignes med protovitenskapsmenn, kommer Parmenides 16 inn på den historiske scenen. Parmenides innfører ontologisk spekulasjon og hevder at bevegelse, endring og flerhet er umulig, ettersom disse er basert på at det finnes både det som er og det som ikke-er. Og ettersom det som ikke-er ikke kan finnes (eller som Parmenides sier, «det som er, er og må være; det som ikke er, er ikke og kan ikke være» 17 ) kan heller ikke disse fenomenene finnes. Uten at vi skal gå i detalj om Parmenides her, følger det at hans kritikk av endring og hans foreslåtte (og svært radikale) løsning ville vært fullstendig overflødig dersom de første førsokratikerne allerede hadde oppfunnet materiell monisme og dermed analysert, forsvart og forklart forandring på denne måten 18. Det er en kjent sak innen studiet av førsokratikerne at Parmenides innflytelse var radikalt underkjent helt frem til begynnelsen av 1900-tallet, inklusive av historikere som selv kritiserer Aristoteles tolkning 19. Materiell monisme avvist hva så? Dermed er det altså både filosofiske og historiske grunner til å avvise materiell monisme, i det aller minste slik Aristoteles formulerer den. I min avhandling hevder jeg at all fysisk materialisme er misvisende når det gjelder forståelse av de første filosofene, og jeg argumenterer for å oppgi denne tolkningen. Men så langt mangler det gode alternative tolkninger som historikere kan samle seg om. Den foreløpig beste ser ut til å være Daniel Grahams teori som han kaller den genererende substansteorien (the Generating Substance Theory) 20, som til min lille misnøye altså baserer seg på substansbegrepet. Dog skriver Graham i sine tidligere artikler om teorien 21 at han bruker substansbegrepet utelukkende på grunn av konvensjon og enkelhet mens han like gjerne kunne snakket om genererende «krefter». Jeg tror derfor på nytten av å forsøke å styrke det Graham kaller krefterteorien (The Theory of Powers) 22, som hevder at det grunnleggende fenomenet i tidlig gresk filosofi ikke er substanser, men nettopp krefter. Et spørsmål som da blir avgjørende, er om det i det hele tatt er mulig å snakke om førsokratisk filosofi dersom vi avviser Aristoteles tolkning så gjennomgående som det enkelte filosofihistorikere og jeg foreslår. Det gjenstår å se. Noter 1 Heidel (1906). 8 / 11

9 2 Se Cherniss (1935), en kritikk som videreføres i McDiarmid (1970) til også å omfatte Aristoteles etterfølger Theofrast. 3 Samt de tidlige sofistene Hippias og Gorgias, som angivelig var de to første til å lage samlede fremstillinger av tidlige filosofiske oppfatninger. Aristoteles filosofiskole Lykeion hadde sannsynligvis bøkene til Hippias og Gorgias i sitt bibliotek, og noen filosofihistorikere hevder at dette var de eneste nedtegnelsene Aristoteles hadde etter førsokratikerne. Tidligere historikere har tatt for gitt at Aristoteles hadde tilgang til førsokratikernes originalverker, der hvor slike fantes. 4 Hvorvidt Heraklit er en etterfølger av Thales eller ikke, avhenger av om han tolkes som «materiell monist» eller ikke. Aristoteles tolker ham slik, og det gjør enkelte moderne filosofihistorikere også, for eksempel Barnes (2000). Graham (1997, 2006) avviser dette. 5 DK A22. Alle DK med nummer referer til Diels-Kranz (1951). For den nyeste og mest omfattende oversettelsen til engelsk, se Graham (2010). 6 DK A22. 7 DK A14. 8 Anaximander (ca f.kr.) kom fra Milet og var Thales umiddelbare etterfølger og elev (eller kollega). 9 Anaximenes (ca f.kr.) er den tredje mileser; han kom nemlig også fra Milet og var sannsynligvis Anaximanders elev. 10 Levde ca f.kr. Han var også joner, dvs. fra samme område som mileserne, men fra byen Kolofon. 11 Se Metafysikken 983b6-13, 17 27, Aristoteles (2003). 12 Se først og fremst Mann (2000). Han hevder kort sagt at Aristoteles etablerte dette skillet mellom substanser og egenskaper, og han viser at filosofene før Aristoteles ikke opererte med dette skillet. Vi er nå blitt så vant til å tolke den fysiske verden etter disse kategoriene at vi ikke engang ser muligheten for at det finnes andre måter kategorisere på, sier Mann, eller hvordan disse måtene eventuelt skulle være. 13 DK A DK B4. 15 Hermansen (2012). 9 / 11

10 16 Parmenides levde i en by som het Elea (Velia på italiensk) i Sør-Italia og ble født i første halvdel av 500-tallet f.kr. Hans innflytelse på filosofien er betydelig; Platon var opptatt av ham, og en av dialogene hans bærer Parmenides navn. Denne dialogen er den eneste av Platons sokratiske dialoger hvor Sokrates faktisk blir overvunnet i en diskusjon med nettopp Parmenides. 17 DK B8. 18 Som påpekt av bl.a. Cherniss (1935), Graham (2003b; 2006) og Kahn (1994). 19 Se igjen Heidel (1906), som ikke anerkjenner den veldige endringen i førsokratisk filosofi før og etter Parmenides, og dermed regner de første filosofene for materielle pluralister; en posisjon vanligvis tilskrevet filosofene etter Parmenides (Empedokles, Anaxagoras, og atomistene). 21 Graham (2006). 22 Graham (1997, 2003a, 2003b). 23 Først og fremst forfektet av Heidel (1906), Cherniss (1935), Mourelatos (1973) og, slik jeg ser det, av Vlastos (1970). Litteratur Barnes, Jonathan (2000). The Presocratic Philosophers. Red. av Ted Honderich, The Arguments of the Philosophers. London and New York: Routledge. Diels, Hermann og Kranz, Walther (1951). Die Fragmente der Vorsokratiker: Griechisch und Deutsch. Dublin: Weidmann. Graham, Daniel W. (1997). «Heraclitus criticism of Ionian philosophy», Oxford Studies in Ancient Philosophy 15: Graham, Daniel W. (2003a). «A New Look at Anaximenes», History of Philosophy Quarterly 20, no. 1: Graham, Daniel W. (2003b). «A Testimony of Anaximenes in Plato», The Classical Quarterly 53, no. 2: Graham, Daniel W. (2006). Explaining the cosmos: the Ionian tradition of scientific philosophy. Princeton, N.J.: Princeton University Press. Graham, Daniel W. (2010). The Texts of Early Greek Philosophy, The Complete Fragments and Selected Testemonies of the Major Presocratics, Part 1. 2 vol. Vol. 1. Cambridge: Cambridge University Press. xiv, 685. Heidel, William Arthur (1906). «Qualitative Change in Pre-Socratic Philosophy», Archiv für Geschichte der Philosophie 19: Hermansen, Atle Sperre (2012). Process Ontology of the Ionian Presocratics, avhandling, University of Oslo. Kahn, Charles H. (1994). Anaximander and the origins of Greek cosmology. 10 / 11

11 Powered by TCPDF ( Salongen Indianapolis/Cambridge: Hackett. Mann, Wolfgang-Rainer (2000). The Discovery of Things: Aristotle s Categories and their context. Princeton, N.J.: Princeton University Press. McDiarmid, J.B. (1970). «Theophrastus on the Presocratic Causes», i Studies in presocratic philosophy, Vol. I, redigert av David J. Furley og R.E. Allen. London: Routledge & Kegan Paul. Mourelatos, Alexander P.D. (1973). «Heraclitus, Parmenides and the Naive Metaphysics of Things», i Exegesis and argument: studies in Greek philosophy presented to Gregory Vlastos, Assen: Gorcum. Vlastos, Gregory (1970). «Equality and Justice in Early Greek Cosmology», in Studies in Presocratic Philosophy Vol. I The Beginnings of Philosophy, red. av James Allen og David J. Furley, New York: Humanities Press. 11 / 11