Forandring og mangfoldighet: en introduksjon til utviklingen av presokratisk filosofi

Transkript

1 Forandring og mangfoldighet: en introduksjon til utviklingen av presokratisk filosofi Av Ole Martin Moen Presokratene er en samlebetegnelse vi bruker for å referere til filosofene som levde før (pre) Sokrates. Disse filosofene har hatt en enorm innflytelse på vestlig filosofi: Det var med presokratene at vestlig filosofi tok sine første vaklende skritt, og det var med presokratene at mange av spørsmålene som senere har preget filosofien for første gang ble stilt og for første gang ble systematisk besvart. De fleste kjenner nok til bruddstykker fra presokratisk filosofi. Mange vet kanskje at Thales mente at alt er vann, at Heraklit mente at alt er i konstant forandring og at Demokrit var den første til å hevde at verden består av grunnleggende byggesteiner han kalte atomer. Hensiktene med disse foredragene er å komme hinsides slike bruddstykker. Snarere enn å pugge hva forskjellige presokrater mente om ulike ting, skal vi forsøke å få et grep om hvorfor de mente det de mente og vi skal forsøke å skaffe oss et overblikk over hvordan presokratisk filosofi utviklet seg. Vi skal, med andre ord, forsøke å stille oss i presokratenes sandaler og tenke oss igjennom presokratisk filosofi. De presokratene vi skal innom og forsøke å forstå og knytte sammen er Thales, Heraklit, Parmenides, Pythagoras, tre materialister (Empedokles, Anaxagoras og Demokrit) og to sofister (Protagoras og Gorgias). Når vi skal forsøke å sette oss inn i hva presokratene tenkte, må vi først forstå hvilke problemer de stod overfor. Som den britiske filosofen R. G. Collingwood hevdet, er alle filosofiske teorier svar på spørsmål og før man kan forstå spørsmålene, kan man heller ikke forstå svarene. Jeg tror Collingwood har rett i dette. Så: hvilke spørsmål var det presokratene strevde med å finne svar på? I det følgende skal vi konsentrere oss om to av disse spørsmålene, og de er begge metafysiske: Hva er forandring? og Hva er mangfoldighet? Hvordan kan Hva er forandring? være et filosofisk spørsmål? La oss begynne med observasjoner: vi ser hele tiden at ting forandrer seg. Hver kveld ser vi at himmelen forandrer seg fra å være blå til sort, vi kjenner at vått tøy forandrer seg til å tørt tøy når det henger i solen og vi ser at mennesker forandrer seg hele livet fra de er nyfødt til barn, fra barn til ungdom, fra ungdom til voksen og fra voksen til gammel. Og, for å bruke et eksempel vi vil plukke opp senere: i det vi holder en fyrstikk i hånden og skal til å tenne den, ser vi først at tuppen først er matt rød, så forandrer den seg til å bli varm og glødende etter vi har tent på den og deretter forandrer den seg til å bli sotete og sort. Det presokratene lurte på, er hva som skjer når noe forandrer seg og hva som er forandringens vesen. For å bruke fyrstikkeksempelet til å eksemplifisere de to mest sentrale spørsmålene i forbindelse med forandring: i det fyrstikken har blitt tent, hva har da skjedd med fyrstikktuppen slik var fra før av? og hvor kom den nye, sorte og sotete egentlig tuppen fra etter at fyrstikken er brent? Det var det første store spørsmålet. Det andre store spørsmålet er hva er mangfoldighet? På lik linje med forandring, er mangfoldighet også noe vi ser rundt oss hele tiden. På lik linje med at verden ser ut til å forandre seg, ser den også ut til å bestå av et mangfold av ting: vi har bananer, vind, sand, maling, filosofer og kålsuppe og disse tingene ser unektelig ut til å være 1

2 forskjellige. Det presokratene lurte på, er hva det vil si at ting er forskjellige og hva som er forskjellighetens vesen. Sentrale spørsmål kan da være: Er det slik at bananer består av bananstoff og filosofer av filosofstoff, slik at det er like mange forskjellige stoffer som det er ting? Eller består alt grunnleggende av bare ett og samme stoff? Eller er det bare noen få grunnleggende stoffer? Og, ikke minst: hvilke konsekvenser har vårt syn på mangfold for vårt syn på forandring? Med utgangspunkt i disse to spørsmålene Hva er forandring? og Hva er mangfoldighet? skal vi nå gripe fatt i presokratene og forsøke å tenke oss igjennom presokratisk filosofi. Vi skal begynne med Thales som ofte regnes som filosofiens far. Thales Thales kom fra byen Milet (en gresk bystat som ligger i dagens Tyrkia), og kalles derfor miletiner. De miletinske filosofene var særlig opptatt av spørsmålet om mangfold, og de var enige i én ting: at verden uansett hvor mangfoldig den er grunnleggende sett bare består av ett stoff. Miltinerne var derfor monister, fra det latinske ordet mono, som betyr én. Med andre ord: ifølge miletinerne består bananer, takstein, filosofer og kålsuppe av ett felles grunnleggende stoff. Miletinerne var derimot uenige om hva dette ene stoffet var, men skolens grunnlegger Thales selv mente at dette stoffet måtte være vann, og det er tilfellet at det eneste vi vet om Thales filosofi, er nettopp hans påstand om at alt er vann. Hvordan kan en så enkel påstand som alt er vann sies å være en interessant påstand og en start på filosofien? For å forstå dette, må vi først og fremst forstå at en slik posisjon, for Thales, ikke var umotivert: Observasjoner kunne (og for så vidt: kan) nemlig lede til en tro på at verden består av nettopp vann. For det første var vann det eneste stoffet man i Hellas kjente til som kunne opptre i (alle) tre agregatformer: som fast stoff, væske og gass altså, tilstede i alle former ting kan ta. I tillegg så man at når man gravde i jorden, så fant man vann ( jord ble til vann ), og når man satte vann ut i solen en varm dag, ble det borte ( vann ble til luft ). I tillegg skal Thales ha påpekt hvordan vann og liv hanger sammen alt som lever trenger vann! og gitt den greske forståelsen av verden, fløt alt land på vann. Kanskje var dette ingen snodig tanke gitt de greske øyene, og setter man disse observasjonene sammen, er ikke påstanden om at verden består av vann den verste slutningen man kan trekke. Likevel er det på ingen måte substansen i Thales teori som gjør ham relevant for ettertiden og for filosofien. Det som gjør ham relevant er metoden. Så, hvilken metode er det Thales bruker? For det første må vi merke oss at Thales søkte å gi en grunnleggende forklaring på hvorfor verden er som den er, og forklaringsmodellen han tok i bruk var utelukkende naturalistisk. Det at den var naturalistisk betyr at Thales ikke søkte svar i guders vilje, men at han søkte en rent naturvitenskapelig kausalforklaring. Dette er det første som gjør Thales interessant, og som gjør at han markerer det som ofte kalles en overgang fra mythos til logos i gresk tenkning. Det andre som er interessant er selve den vitenskapelige metoden han bruker, nemlig reduksjonisme. Reduksjonisme betyr, enkelt sagt, at man forsøker å forklare et komplekst fenomen (eller flere komplekse fenomener) ved å vise til et samspill mellom enklere fenomener; man reduserer altså noe komplekst til noe enkelt. Erkeeksempelet på dette vil være evolusjon, som forklarer det enorme mangfoldet av liv i naturen ved hjelp av to enkle prinsipper: mutasjoner og naturlig utvalg. Formulert på en litt annen måte kan vi si at Thales 2

3 forsøkte å finne en enhet i et mangfold; han forsøkte å finne det som ulike fenomener har til felles, og å finne et enkelt og grunnleggende prinsipp som kan forklare disse fenomenene hvilket er et betydelig skritt i retning av en vitenskapelig metode. Og med dette er vi ferdig med Thales, som altså mente at alt består av vann, men som ikke er viktig av den grunn: det som gjør ham viktig er hans naturalisme og hans reduksjonisme. Heraklit Heraklit er neste viktige filosofen, og Heraklit skiller seg radikalt fra Thales. For det første er det tilfellet at mens Thales var opptatt av spørsmålet om mangfold, var Heraklit først og fremst opptatt av spørsmålet om forandring. For det andre er det et faktum at mens Thales er viktig for ettertiden pga. sin metode ikke pga. sitt meningsinnhold er Heraklit viktig pga. sitt meningsinnhold ikke pga. sin metode. Så hva mente altså Heraklit om forandring? Heraklit mente at forandring er en selvmotsigelse. La oss vende oss til fyrstikkeksempelet for å forklare hva Heraklit mener med dette. Altså: hva er det som har skjedd i det du har holdt en ubrukt fyrstikk i hånden, tent denne og latt den brenne ut? Det første Heraklit vil påpeke om det som hendte, er at den utbrente fyrstikken du holder i hånden er den samme fyrstikken som du begynte med. Tross alt: fyrstikken har ikke blitt byttet ut med en annen fyrstikk, og følgelig må fyrstikken være den samme fyrstikken som i sted. Men så kommer det mystiske: Samtidig som den utbrente fyrstikken er den samme fyrstikken som den du holdt i hånden i sted, er den også en annen fyrstikk det må den være, siden den jo er en brent fyrstikk og ikke en ubrent fyrstikk, slik fyrstikken var i sted. Med andre ord er den brente fyrstikken du holder i hånden både den samme som den var og noe annet enn den var. Den er med andre ord både A og ikke-a, og dette er en selvmotsigelse. Når fyrstikker brenner opp produseres derfor en selvmotsigelse, og dette gjelder selvsagt ikke bare for fyrstikker: det gjelder for alle ting som går fra å være noe til å være noe annet. Det gjelder, med andre ord, for alle former for forandring og forandring finnes overalt. En av formene for forandring som Heraklit påpekte, og som han i ettertiden har blitt kjent for, er at vi selv forandrer oss hele livet og at fyrstikklogikken er appliserbar også til vår forståelse av oss selv som subjekter. Spørsmålet er nemlig: er du den samme som du var da du var 7 år? På én side er svaret ja, du er den samme personen. Du er tross alt ikke byttet ut med en annen. Samtidig er du derimot ikke den samme personen; du er også en annen person enn du var den gang; du er høyere, eldre, har en annen stemme, tenker annerledes og verdsetter andre ting. Du er, med andre ord, både den du var og ikke den du var. Det naturlige spørsmålet å stille seg er da om selvmotsigelser kan være mulige. Kan det virkelig være at en konkrete, fysiske ting som eksisterer kan inngå i selvmotsigelser? Ifølge Heraklit er svaret enkelt og greit at dette kan ikke være tilfellet: en konkret fysisk virkelighet er inkompatibel med selvmotsigelser. Spørsmålet blir da: hvilken av de to må forkastes? Ifølge Heraklit er det overbevisnignen om en konkret, fysisk virkelighet som må forkastes. Syllogistisk kan argumentet settes opp slik: P1: Forandring innebærer en selvmotsigelse (siden noe da er A og ikke-a samtidig) P2: En konkret ting som finnes må ha en spesifikk natur, og kan ikke være selvmotsigende. P3: Forandring finnes K: Konkrete ting finnes ikke 3

4 Ifølge Heraklit finnes ingen konkrete ting, og i den grad det finnes noe grunnstoff i verden, er dette forandring. Som Heraklit sa, og som senere er blitt viktige formuleringer: Ingenting er, alt blir og Alt flyter, ingenting forblir For å dramatisere dette standpunktet, brukte Heraklit noe som er blitt kjent som elvemetaforen, og sa at Du kan ikke gå ut i den samme elven to ganger. Elver er som kjent i konstant forandring: i det du tråkker ut i en elv for andre gang, tråkker du ikke på det samme vannet du tråkket på første gang. Vannet du tråkker ut i er noe helt annet. Og, det er ikke nok at vannet er noe annet: alt annet har også forandret seg litt fra en gang til neste gang du vasser i elven: til og med sandkornene er noen andre, og erosjonen har fått elvebanken til å forandre på omgivelsene. Og slik, hevder Heraklit, er det med universet som sådan: alt er i en kontinuerlig forandring: urstoffet dersom noe kan kalles noe slikt er forandring. Som en følge av dette mente han også noe som skulle komme til å bli en svært utbredt oppfatning: at det er umulig å forme begreper på grunnlag av vår oppfattelse av verden. Begreper forutsetter nemlig en viss fasthet kontinuerlighet i verden for å kunne brukes. For å få et grep om dette, kan vi lage vår egen metafor: en modellkittmetafor. Tenk deg at du har en klump med modellkitt, og hele tiden gir den en ny form. Først en den formet som et hus, så som en katt, så som guden Zevs osv. den er hele tiden i forandring. Hva ville du kalle denne? Du ville ha vanskeligheter med å kalle den noe som helst, siden den jo hele tiden er i forandring. Likevel er det en kjensgjerning at du kunne kalle den modellkitt. Problemet, derimot, er at det ikke bare er formeren, men også stoffet, som er i konstant forandring. Og da melder spørsmålet seg: dersom klumpen med modellkitt ikke bare forandret form, men også gikk fra å bestå av pappmasjé til elefanthud til vann til stearin hva ville du da kalle den? Antagelig ville du ikke kunne kalle den noe som helst, og slik hevdet Heraklit er verden: våre begreper blir meningsløse siden de forutsetter en fasthet som ikke finnes. Ved en anledning sa for øvrig Heraklit at alt er flammer. Dette var antagelig ikke bokstavelig ment, men kom av at flammen var det eneste han kjente til som var bevegelse tilsynelatende uten materie. Flammen oppsummerer nemlig Heraklits metafyikk. (Kratylus var en av elevene til Heraklit og Kratylus dro Heraklits premisser lengre enn Heraklit selv gjorde. Kratylus plukket opp tanken om at begrepet «elv» faktisk er meningsløst når objektet ( objektet ) man refererer til forandrer seg hele tiden, og var enig i at begreper da blir meningsløse: i det du skal til å si elv har objektet du refererer til forandret seg før du kommer til e -en. Derfor konkluderte Kratylus med at alt språk egentlig bare er støy. Og, som kjent: en anstendig mann lager ikke støy. Derfor sluttet Kratylus permanent å snakke. Denne historien har vi fra Aristoteles.) Umuligheten av begreper er altså en konsekvens av Heraklits metafysikk. En annen konsekvens er at informasjonen vi får fra sanseopplevelser er ugyldig. Heraklit er den første filosofen som hevder at sansene ikke setter oss i kontakt med virkeligheten (perseptuell realisme), men snarere at de vrir på våre opplevelser slik at vi tror vi ser noe annet enn det som virkelig er. Dette, videre, er noe som følger logisk av at alt er i forandring. Det er nemlig en kjensgjerning at ting ser ut til å være faste og kontinuerlige: vi tror, for eksempel, at vi ser på for eksempel et bord. Derimot vet vi igjennom fornuften at det vi ser egentlig er det bare mange mindre deler i konstant forandring, og følgelig kan Heraklit trekke opp et viktig skille: 4

5 1) Virkeligheten slik fornuften viser at den egentlig er. 2) Virkeligheten slik den ser ut for oss gjennom sansene. Dette skal vi komme tilbake til både i vår diskusjon av Platon og av senere filosofer. La oss nå derimot gå over til en tredje presokratisk filosof; en filosof som forsøker å gripe fatt i samme problemstilling som Heraklit, nemlig Parmenides. Parmenides Parmenides levde i bystaten Elea (i dagens Italia) rundt 480 f.kr. Visstnok ble han en veldig gammel mann, og i følge Platon snakket han en gang med Sokrates derav dialogen Parmenides. Parmenides er den første av presokratene som vi har lengre originaltekster av, og ikke bare bruddstykker eller referanser fra andre tenkere. Forandring: Parmenides var på en side svært uenig med Heraklit. Ifølge Parmenides finnes det nemlig en konkret og kontinuerlig virkelighet. I han egne ord: «Det som er, er. Parmenides syn på væren kan derfor synes veldig klart og enkelt: han mener væren er. Det som derimot er interessant hos Parmenides, og som er inngangsporten til å forstå resten av hans tenkning, er hans syn på intet. I tillegg til å si Det som er, er sa Parmenides at Det som ikke er, er ikke og Det som ikke er, kan man ikke tenke på. Hva betyr dette? La oss begynne enkelt. Forsøk å tenke på ikke-noe; altså, ikke tenk på ordet i-k-k-e n-o-e eller på tom tavle, og heller ikke la være å tenke. Snarere: tenk på ingenting. Ifølge Parmenides er det åpenbart at dette ikke er mulig; ikke-væren er nemlig en absurditet, hevder Parmenides, og det er et faktum at ikke-væren ikke er. Ikke-væren finnes ikke. Fra en overbevisning om at begrepet ikke-væren derfor er absurd (siden det ikke refererer til noe som helst), trekker Parmenides slutningen at all bruk av begrepet ikke-væren/intet er ugyldig, og han hevder i forlengelsen av dette at enhver filosofisk posisjon som trenger å bruke ikke-væren i sin forklaring av væren må være forfeilet. Fra sitt premiss om at ikke-væren ikke er trakk Parmenides fire slutninger: 1) Universet kan aldri ha begynt å eksistere. Dersom universet noen gang hadde begynt å eksistere, måte det ha vært en tid da det var ikke eksisterte, og ikke-eksistens kan ikke eksistere. 2) Universet kan aldri slutte å eksistere. Dersom universet noen gang slutter å eksistere, må det etterpå finnes en tid da det ikke eksisterer, og ikke-eksistens kan ikke eksistere. 3) Universet er evig (dette følger av 1) + 2)) 4) Universet er tettpakket. Universet, ifølge Parmenides, er et plenum (gresk og latin for «samlet»), i den forstand at det ikke finnes rom av ikke-eksistens noe sted. Alt som er, er stoff; dersom det fantes rom som ikke var fylt av stoff, ville disse vært bestående av ikke-væren, og ikke-væren er ikke. Fra dette dro Parmenides enda en slutning, og med denne knytter vi an til Heraklit: Parmenides var nemlig enig med Heraklit i at forandring innebærer selvmotsigelse. Hans begrunnelse for dette er derimot en litt annen enn Heraklits. Parmenides forklaring på hvorfor forandring er absurd er at dersom noe skal forandre seg, må noe gammelt opphøre å eksistere (noe må bli 5

6 ikke-eksistens, hvilket er absurd) og nå nytt må begynne å eksistere (noe må komme fra ikkeeksistens, hvilket også er absurd). Videre deler Parmenides også Heraklits gruunnleggende dikotomi: forandring er inkompatibelt med en fysisk virkelighet. Derimot: mens Heraklit forkaster en fysisk virkelighet, velger Parmenides den andre siden av dikotomien og forkaster forandring. Parmendies hevder altså at forandring ikke finnes, og dette kan settes opp slik: P1: Forandring er absurd (siden det forutsetter ikke-væren) P2: En konkret ting som finnes må ha en spesifikk natur, og kan ikke være selvmotsigende. P3: Konkrete ting finnes K: Forandring finnes ikke Oppsummerende kan man derfor si det slik: ifølge Heraklit er universet som flytende lava som hele tiden er i forandring og er hva den ikke er. For Parmenides er universet en evig, stillesåtende og massiv klump av materie. Heraklit og Parmenides kommer altså til svært forskjellige konklusjoner, men det eneste som skiller dem er synet på hvorvidt P3 er sann eller usann. Mangfoldighet: Parmenides forkastet altså begrepet forandring. Hva så med mangfoldighet? Parmenides forkastet også dette. På lik linje med Thales var Parmenides en monist, men mens Thales hevdet at det grunnleggende stoffet kunne ta ulike former og settes sammen på ulike måter, var ikke dette en mulighet som var åpen gitt Parmenides prinsipper. I én forstand kan man kanskje si at kimen til naturvitenskapelighet som vi finner hos Thales får et tilbakeslag hos både Heraklit og Parmenides. Mens Thales forsøkte å finne enheten i mangfoldet, er dette en strategi som benektes av både Heraklit og Parmenides: mens Heraklit vedgår at det finnes et mangfold, benekter han at det finnes en enhet i dette mangfoldet. Mens Parmenides vedgår at det finnes en enhet, benekter han at denne enheten er en del av et mangfold. Heraklit benekter enhet; Parmenides benekter mangfold. Følgelig ser vi enda klarere at Heraklit og Parmenides ikke er så ulike hverandre som de på overflaten kan synes. Parmenides deler til og med Heraklits oppfatning av at sansene lurere oss, og grunnleggende sett gjør han det av samme grunn som Heraklit: Ifølge Parmenides får sansene oss til å tro at det finnes forandring, men fornuften forteller oss at dette ikke er tilfellet. La oss nå se på hvordan Pyhagoreerne forsøkte å løse opp i denne floken. Pythagoras Pythagoras er litt eldre enn Parmenides, og etter Pythagroas har vi ingen dokumenter. Det er heller ikke vanlig å omtale Pythagoras som en separat tenker. Mer vanlig er det å omtale ham og hans tilhengre «pythagorerne» som en enhet. Pythagorerne var en viktig samling av tenkere fra 530 f.kr og helt frem til Romerrikets fall på 400-tallet e.kr., altså, i nesten 1000 år. Pythagoreerne stod for en snodig blanding av mystikk og matematikk. Til grunn for deres tenkning lå en østlig mystisk religion kalt orfisme, som har mange likhetstrekk med buddhisme. Det mest grunnleggende i denne religionen var dikotomien mellom sjel og legeme. Ifølge orfistene hadde sjelen hadde en gang vært blant gudene, men så hadde sjelen syndet og ble tvunget til å leve i et legeme. I denne kroppen blir sjelen reinkarnert i liv etter liv, helt til straffen er sonet og den kan vende tilbake til den sjelelige verden. (Dette er, som man kanskje skjønner, en forgjenger for både Platon og for 6

7 nyplatonismen og kristendommen.) Dette var et livssyn som stod i sterk kontrast til det allmenne greske livssynet, men som filosofihistorikeren Leonard Peikoff har påpekt, gjorde pythagoreernes matematiske ferdigheter dem til stuerene trass i sin mystikk. Fra matematikk til religion/filosofi: Alle har hørt om Pythagoras læresetning: katet^2 + katet^2 = hypotenus^2; den generelle setningen for forholdet mellom katetene og hypotenusen i en rettsidet trekant. I tillegg arbeidet pythagorerne med forholdet mellom musikk og matematikk, både taktmessig og tonemessig, og regnet ut både skalaer og to- og treklanger. Musikk kunne altså forklares ved hjelp av matematikk, og det samme kom de til å hevde om medisin og astronomi. Ikke minst viste også Pythagoras matematikkens overlegenhet da det skulle bygges en vanntunnel på øyen han kom fra, Samos. Tidligere når man lagde tuneller, hadde man bare begynt å grave og man håpet i det lengste at man kom ut i nærheten av der man hadde tenkt. Når Pythagoras gjorde beregningen, derimot, begynte man å grave seg innover på begge sider av fjellet samtidig og de to tunellene traff hverandre med bare 30 centimeter feil. Det pythagorerne ville vise med dette, var at matematikk finnes overalt i musikken, i kroppen, i naturen og ellers i verden. Og her kommer vi til det første av de store metafysiske spørsmålene som angikk presokratene: hva består verden av? Hva er urstoffet? Ifølge pythagoreerne er svaret tall. Dette kan synes heller esoterisk. De fleste av oss, i alle fall i dag, ser på tall som et verktøy vi bruker for kvantifisering, og for at noe skal være en kvantifisering, må det være noe som kan kvantifiseres. Dette vil derimot pythagoreerne være uenige i: de vil hevde at tallene er det primære, og at virkeligheten er manifesteringer av tall. De mente til og med at tallene representerer ulike ting vi ser, og tallene er således enheter i et mangfold:: kjærlighet er 8 (fordi oktavtonen er mest harmonisk), giftermål er 5 (kanskje fordi kvinttonen er nest mest harmonisk?), mennesket er 250 og planter er 350. Det var da også slik at tallene var det primære; tallene hadde vilje, og det var de som «bestemte» i alle fall om man tolker pytagoreernes påstander direkte og ikke som metaforer. Tallene bestemmer altså, og for pythagoreerne finnes tallene uavhengig og forut for tingene vi ser rundt oss her på jorda; de eksisterer i sin egen sfære. Dualisme som en løsning på Heraklit/Parmenides-problemet: Siden pythagoreerne hevdet at tallene eksiserer i en egen sfære, var de det som kalles dualister. Det hevder at det finnes to verdener, en opphøyet verden av tall, og en verden av ting her på jorden og mens tallene i den opphøyde verden (som kun kan gripes av fornuften) er evige og uforanderlige (2 + 2 er alltid 4) er det slik at i verden vi ser her nede (som kun kan gripes av sansene) at ting forandrer ting seg hele tiden (noe som er 2 kan gå over til bare å bli 1). Ved hjelp av to slike verdener hadde pytagoreerne en løsning på striden mellom Heraklit og Parmenides: de lagde en syntese av de to. På én side godtok de Heraklit ved å si at universet er i evig forandring og egentlig er fryktelig forvirrende, men som de la til: dette gjelder kun for sanseverdenen. I tillegg, hevdet de, finnes en evig og uforanderlig verden en verden etter Parmenides' ideer nemlig tallenes verden. Med andre ord har både Heraklit og Parmenides rett om enn i hver sin verden. Som vi skal se, er dette en løsning på et problemet om hvor våre begreper kommer fra som skal bli særdeles viktig for Platon. I tillegg hevdet pythagoreerne at mennesker kunne deles inn i tre grupper ut fra hvor edle disse er: Øverst troner de som kun søker det åndelige; de som ønsker å 7

8 nå det som ligger nærmest mulig verden «der oppe», og ikke har verdslige dragninger. I midten kommer de som har verdslige interesser, men av en abstrakt art (som f.eks. anerkjennelse fra andre) og nederst på rangstigen kommer de som utelukkende har fysiske interesser. Dette er et syn på mennesket vi finner igjen i Platons Staten. Enda et viktig pythagoreisk poeng som Platon plukket opp var at livet som et materielt vesen kun er en straff, og at sjelen blir frigjort fra legemet ved legemets død. Via Platon var dette også et poeng som ble sentralt for nyplatonikerne og ikke minst for kristendommen. Dette var altså pythagoreerne, som fremmer én måte å forene forene Heraklit og Parmenides. La oss nå se på en alternativ måte å få til dette; en måte som ikke forutsetter dualisme: materialisme. Materialisme I filosofien refererer materialisme til et spesifikt syn på hva verden grunnleggende består av: nærmere bestemt, det syn at alt som finnes består av materie. Av dette følger det at dersom en sjel finnes, må denne som alt annet være materielle. Dersom sjelen ikke er materiell, vil en materialist hevde, er dette det samme som å hevde at den ikke eksisterer, siden alt som eksisterer er materielt. Thales var det vi kan kalle en implisitt materialist. Dersom alt består av vann, og vann er en form for materie, består alt av materie. La oss nå derimot se på hvordan materialisme altså kan forstås som en måte å forene Heraklit og Parmenides. Materialistene kan si seg enige med Parmenides i at ingenting kan begynne eller slutte å eksistere. De kan, med andre ord, gå med på at eksistensen er evig. Det de derimot ikke vil være enige med Parmenides i, er at forandring er umulig. Her er de snarere enige med Heraklit, som hevder at forandring er åpenbart. Men hvordan kan så disse to kombineres? Jo, vil materialistene si, ved å redusere forandring og bevegelse til forandring av kombinasjonen av et eller flere grunnleggende stoffer. Den første materialisten var som sagt Thales. En neste, som vi kjenner fra Aristoteles, er Empedokles, som mente at verden består ikke av ett, men av fire grunnleggende stoffer (elementer): ild, luft, jord og vann. Empedokles møtte derimot motstand mot sin enkle tese, da både fra miletinere og fra andre som stod nærmere Parmenides. Miletinerne var som kjent monister, og hevdet at verden bare består av et stoff, så Empedokles hadde tre stoffer for mye. Fra de som stod nærmere Parmenides, gikk kritikken snarere ut på at det var for få stoffer i hans system. Kritikeren som hevdet dette var Anaxagoras. Anaxagoras sa at verden ikke kan bestå av ild, luft, jord og vann fordi dette bryter med loven om at ingenting kan gå inn i eller ut av eksistens. Hvorfor? Årsaken er at dersom man satte sammen noe f.eks. kan man tenke seg at litt ild, bittelitt luft og en dæsj vann gav banansmak ville man ikke desto mindre få problemet med at noe nytt går inn og ut av eksistens, nemlig banansmak. Det ville da være et eksempel på noe som plutselig kunne begynne å eksistere, og som ville kunne gå ut av eksistens igjen, ettersom grunnstoffene forandret sammensetning. Og, gitt Parmenides lære var dette umulig. Anaxagoras' tese, derfor, er at for hver ting som finnes, må det være et eget stoff. Det kan ikke være slik at et nytt stoff oppstår når gamle stoffer blandes; alle stoffer som kan finnes må finnes i sin rene form fra før av. Derfor må det finnes stjernestoff, bananstoff, filosofstoff og forseglingsvoksstoff og i alt som kan forandre seg til å bli noe annet, må små spor av stoffet det kan forandres til allerede eksistere. En fyrstikk, 8

9 derfor, må ha i seg askestoff fra før av for å være av en slik natur at det kan bli til aske. Det som kan skje, nemlig, er i følge Anaximander at det kan endres hvilket stoff som er det dominante i en sammensetning av stoffer. I fyrstikkeksempelet er det derfor slik at når fyrstikken har blitt brent, har svovelstykket gått fra å være det dominante stoffet til å være det passive stoffet, mens askestoffet har gått fra å være det passive stoffet til å være det dominante stoffet. Dette, ifølge Anaxagoras, kan også brukes til å forklare hvorfor det finnes klare grenser for hva ulike stoffer kan forandre seg til: Når det ser ut til å være tilfellet at svovel kan gå til å bli aske, men ikke tilfellet at svovel kan gå til å bli en elefant, ser det ut til at mens svovel har askestoff i seg, har ikke svovel elefantstoff i seg. Problemet, rent vitenskapelig, er derimot at Anaxagoras på lik linje med Heraklit viker vekk fra forsøket på å se en enhet i et mangfold. Årsaken til dette, ganske enkelt, er at det nå ikke lenger finnes mulighet for reduksjon: det eneste som finnes er mangfold. La oss nå snu oss til en annen innflytelsesrik materialist, nemlig Demokrit. På lik linje med Anaxagoras var Demokrit både materialist («alt er stoff») og pluralist («det finnes forskjellige stoffer»). Demokrit mente derimot at Anaxagoras måtte ta feil når har hevdet at spor av allverdens stoffer finnes i nær sagt alt. Demokrit hevdet istedet at nøkkelen til å forstå forandring ligger i å forstå skillet mellom kvalitative og kvanitiative egenskaper. Kvalitative egenskaper refererer til kvaliteter ved ting, lukt, smak, farge, hvordan noe føles når man tar på det osv., altså ikke umiddelbart målbare egenskaper. Kvantitative egenskaper, derimot, er ting som lar seg måle, slik som størrelse (lengde/bredde/høyde), form, bevegelse og antall. På hvilken måte kan dette hjelpe oss? Demokrit mente at det eneste som eksisterer i naturen, er kvantitative størrelser, mens alt det kvalitative vi opplever, er noe som er skapt av vårt sanseapparat. Med andre ord: selv om vi ser veldig mange ting i naturen, er det bare et fåtall av tingene som eksisterer som separate ting. Egentlig kan vi, gitt Demokrits grunnsyn, se for oss at alt som finnes, bare er grått og av samme stoff i forskjellige kvantitiative former, og at det eneste som gjør at verden jo for oss virker langt mer mangfoldig enn dette, er at vårt sanseapparat tillegger ting kvalitative egenskaper uten at disse finnes i tingene. Følgelig er Demokrit også en rasjonalist i den forstand at han hevder at sansene lurer oss ; de gir oss informasjon om noe som egentlig ikke finnes og at fornuften gir oss innsikt i dette. (Dette skal vi se videre på når vi kommer til Galilei, Descartes, Spinoza, Leibniz og Locke, som alle deler synet på at sansene våre skaper deler av verden. Som vi også skal se, blir et slik argument sentralt for Kants metafysikk). All materien som alt består av, hevder Demokrit videre, innehar alle de klassiske egenskapene Parmenides tilskrev verden: de er absolutte, evige og plenumske. Således kan de heller ikke deles de er hva Demokrit kaller atomer. De er de grunnleggende entitetene i verden, og den eneste formen for forandring som er mulig, er at atomer beveger seg i forhold til hverandre og lager ulike formasjoner som igjen blir tillagt ulike egenskaper av våre sanser. Hva er det så som får bevegelse til å skje? Ifølge Demokrit er svaret mekaniske lover: at et atom dytter på et annet, som igjen dytter på et tredje osv. Dette er da synet på at alt i naturen fordi alt i den har en spesifikk natur er underlagt visse naturlover og kan handle kun i overenstemmelse med disse. Demokrit var med andre ord determinist. Hva innbærer dette? Slik Demokrit så det, innebærer dette tre ting: 1) Ingenting er tilfeldig. Når alt som finnes er materie (materialisme) og all materie er underlagt loven om årsak og virkning (mekanikk), er det ikke rom for at noe skal kunne skje ved en tilfeldighet. Det er selvsagt mye som kan være tilsynelatende tilfeldig, men 9

10 det er ikke egentlig tilfeldig; det er bare vi som ikke klarer å finne ut av hva den egentlige årsaken var. 2) Ingenting er teleologisk, altså, ingenting kan være målrettet. «Telos» er gresk for mål, og man bruker ordet «teleologisk» om ting som strever henimot å nå et mål eller oppfylle en mening det er skapt for å oppfylle. Dette er ikke mulig i et mekanisk univers; der følger alt bare naturlovene. 3) Mennesket har ikke fri vilje. Siden alt som finnes er underlagt fysiske lover, må også menneskets bevissthet være dette. Demokrit vil gå med på at vi kan både ville og velge, men hele vår vilje og alle våre valg er determinert av fysiske lover. Dersom man skulle hatt fri vilje, måtte det finnes noe som ikke er rent fysisk og dette måtte igjen kunne påvirke og styre noe fysisk hvilket etter Demokrits syn er umulig. På lik linje med at dette ikke er en benektelse av vilje eller valg, er dette heller ikke en benektelse av at det finnes en sjel, og ifølge Demokrit er det ikke engang en benektelse av at det finnes guder. Så lenge de er materielle, kan de eksistere, og Demokrit selv mente at det må finnes guder, ettersom folk drømmer om guder og alt i verden har sin årsak. Demokrit mente derimot ikke på et liv etter døden. Siden et menneske som alt annet kun er en spesifikk sammensetning av atomer, slutter et menneske å eksistere qua menneske i det sammensetningen av atomer tar en ny form. Derfor det ifølge Demokrit ikke noe «du» som kan leve videre; «du» er bare atomsammensetningen og lever og dør med denne. Demokrits teori har vært enormt innflytelsesrik, og det på to måter. På en måte kan man si at Demokrit (tanken om naturlover) sammen med Pythagoras (matematikken) er kimen til den moderne fysikken, og selvsagt også at Demokrit gav opphav til atomismen. På en annen side er også materialisme et syn vi skal komme tilbake til ved flere anledninger. Skeptisisme Det følger her en del om skeptisisme, da spesielt sofistene Protagoras og Gorgias. Grunnen til at de var med i originalmanuset var at de er relevante for å forstå Sokrates og Platon, og fordi de er interessante som etiske relativister. De er derimot ikke relevante i en utlegning av væren hos presokratene som sådan, og følgelig bør det følgende antagelig ikke være med. Følgelig har jeg ikke renskrevet det. Skeptisismen er påstanden om at man ikke kan nå sikker kunnskap om verden. All kunnskap, vil skeptikere hevde, er subjektivt og dette gjelder både påstander om hva som er sant og usant og om hva som er rett og galt. Mange tidlige skeptikere, inkludert de vi nå skal se videre på sofistene henviste gjerne til Heraklit for å få støtte for sitt syn. Sofistene var en egen klasse i antikkens Hellas fra 450-tallet f.kr. De levde av å ta penger for å lære bort argumentasjonsteknikk (retorikk) til politikere og andre som måtte lære seg veltalenhetens kunst for å vinne frem. Denne virksomheten var de uglesett for; både fordi de tok penger for å undervise og fordi de gjerne lærte bort skinte triks også til dårlige politikere såfremt de fikk betalt for det. Det fantes mange sofister, men to har blitt mest kjent i ettertiden: Protagoras og Gorgias og som de fleste sofister var de skeptikere. Grunnen til at vi ikke vet noe, hevdet de, er at sansene lurer oss. For dette finnes det, hevdet de, et utall bevis: f.eks. opplever vi jo illusjoner (som når tuppen av en pinne dyttes skrått ned 10

11 i vannet, ser det ut som om den er bøyd selv om den ikke er det) og hallusinasjoner (som når man har vært ute i sola lenge og så kommer inn i et mørkt rom og ser rosa dotter). Dette er nokså overfladiske bevis, men sofistene hadde også et mer grunnleggende bevis: de påstod nemlig ikke bare at sansing i blant kan være feil, men at all sansing pr. definisjon er feil. Grunnen er at de sanseinntrykkene vi får nødvendigvis er påvirket ikke bare av verden utenfor oss, men også av vårt eget sanseapparat og, da også: i hvilken tilstand vårt sanseapparat er i. Noen er fargeblinde, andre er det ikke hvem har rett? Epler smaker søtt etter vi har spist sitron, men surt etter vi har spist sukker hva er rett? Det samme badevannet føles kaldt når det er varmt i luften og varmt når det er kaldt i luften hva er rett? Og, ikke minst: dersom du dytter litt på siden av øyet ditt, ser du antagelig dobbelt det arket du leser hvordan kan du vite at du ikke alltid har et press mot øyet slik at alt du ser er galt? Det kan vi ikke vite, hevdet sofistene, for vi kan aldri klare å stille oss fra et ståsted der vi oppfatter verden uavhengig av slik den kan forstås gitt våre egne sanser. Man kan ikke se annet enn igjennom sine spesifikke øyne og man kan ikke høre annet enn gjennom sine spesifikke ører. Derfor kan aldri mennesker si «det er slik»; det må si «det ser ut for meg som om det er slik», for hvordan det egentlig er, det vet ingen. Så hvem har rett? Alle og ingen. Alle har rett mht. hvordan verden er for dem; ingen har rett mht. hvordan verden virkelig er. Vi kan altså ikke nå kunnskap med sansene. Hva da med forslaget som ble fremmet av rasjonalistene, som hevder at vi i stedet kan nå kunnskap gjennom fornuften? Som kjent var det dette Heraklit og Parmenides hevdet, og det er også dette Platon kom til å hevde. Skeptikerne, derimot, mente at dette var et dødfødt prosjekt av den grunn at de var empirister. Ifølge skeptikerne bygger fornuften i bunn og grunn på sansene. Fornuften er behandling av og trekking av konklusjoner fra sansedata, hevdet både Protagoras og Gorgias, og følgelig: når sansene ikke er gyldige, er heller ikke fornuften gyldig. Med andre ord gir verken sansene eller fornuften oss kunnskap om virkeligheten, og da det ikke kan finnes andre mulige inngangsporter til kunnskap om virkeligheten, er kunnskap om virkeligheten umulig. Dette underbygget skeptikerne videre ved å vise til filosofihistorien som trass i at den foreløpig var nokså kort viste noe som kunne indikere at vi ikke vet noe som helst: alle er nemlig uenige. Dersom mennesker hadde hatt en vei til å nå kunnskap, hevdet skeptikerne, ville de ha vært langt mer enige enn de er. Det at enighet knapt nok finnes underbygger ifølge Protagoras påstanden om at alle lever i sitt eget univers, og som han er blitt kjent for å ha sagt: «Mennesket er alle tings målestokk». Gorgias var, om mulig, enda mer ekstrem enn Protagoras. Han skrev en bok ved navn «Om naturen eller det som ikke finnes», og hevdet tre ting som til sammen gjør ham til en svært radikal skeptiker: 1) at vi egentlig ikke vet at det finnes noe som helst, 2) at dersom det fantes noe, ville vi ikke vite noe om det og 3) selv om den fantes og vi visste noe om den, ville vi ikke klare å formidle dette til noen andre. En helgardering, med andre ord. Hva slags etikk kan man så bygge på denne metafysikken og epistemologien? Svaret er subjektivisme. Fornuften kan ikke gi oss etiske retningslinjer, vi har ingen sann intuisjon og guder vet vi jo heller ikke om finnes. Skeptikerne var derfor subjektivister, og mente at det eneste rette for enhver person, er å gjøre det personen selv føler for. Alle mål er derfor like gode som alle andre, og alle midler for å nå disse målene er like gode som alle midler. Sofistene hevdet derfor at det eneste man måtte passe på, er å være sterkest, slik at man kunne få igjennom sin egen vilje: dette er den eneste måten å komme helskinnet ut av konflikter på, da fornuften ikke ville kunne bringe partner nærmere hverandre. Det er uansett ikke noe iboende galt i det man gjør, uansett hva dette måtte innbære. Det eneste som kan gjøre slikt 11

12 som svindling, ran, drap og voldtekter gale, er at de kan føre til at andre dreper deg, hvilket kan være problematisk dersom du selv har en preferanse mot å bli drept. En god løsning, derfor, kunne sofistene si, er å bli en tyrann. Da slipper du å svindle, rane og drepe i skjul; du kunne gjøre det åpenlyst og uten fiender. Som vi skjønner, var dette et ypperlig filosofisk utgangspunkt for en samling mennesker som tjente til livets opphold ved å hjelpe politikere og andre til å sno seg i det politiske systemet: La oss med dette snu oss til Sokrates og Platon (og deretter Aristoteles), og se hvordan deres filosofiske standpunkter kan sees som forsøk på å imøtekomme skeptisisme og hvordan de gjør dette ved hjelp av å videreutvikle innsikter fra presokratisk filosofi. 12