Kong Sverre 1100-tallets store myntherre. Av Svein H. Gullbekk

Transkript

1 Kong Sverre 1100-tallets store myntherre Av Svein H. Gullbekk 133

2 Mynthistorisk står kong Sverre ( ) som den store myntutgiveren i Norge på 1100-tallet. Århundret begynte med at Magnus Berrføtt ( ), kong Sverres oldefar, gjennomførte en myntreform der han gjeninnførte penninger av godt sølv (brent sølv) etter tiår med dårlig mynt. Den reelle forbedringen ble svekket ved at vekten til samme tid ble halvert. Etter dette var det bare en av kong Magnus sine sønner, den lite kjente kong Olav Magnusson ( ), som plasserte sitt navn på norsk mynt før Sverre Sigurdsson kom seilende inn i den norske myntsoga trekvart århundre senere. Til tross for tallrike myntutgivelser på 1100-tallet har få funn og mangel på myntinnskrifter gjort det vanskelig å plassere disse til forskjellige konger under den turbulente borgerkrigstiden, en del av disse myntene klarer vi ikke en gang å avgjøre om er danske eller norske. Inntil begynnelsen av 1100-tallet hadde norsk mynt så langt vært solide penninger med varierende sølvinnhold. På 1000-tallet ble myntene stadig mindre og mindre, og etter hvert var de blitt så små og tynne at de bare ble preget på én side. Slike ensidige mynter preget på tynne blanketter omtales gjerne som brakteater. Under kong Sverres tid var brakteatene blitt så små at de veide omkring 0,06 gram. Sverres brakteater var faktisk så små at de må regnes som Europas minste mynter i middelalderen! Også de fleste brakteatene fra kong Sverres tid er uten myntinnskrifter, det vil si at vi ikke med sikkerhet kan si at de ble utgitt av kong Sverre. Flere av de mange brakteatutgivelsene kan ha blitt utgitt av både hans politiske og religiøse motstandere i samtiden. Årsaken til at kong Sverre har blitt stående som den store myntutgiveren, er at disse små brakteatene kan knyttes til hans sølvpenninger gjennom et spektakulært skattefunn. Det store skattefunnet fra Dæli Det som knytter alle småbrakteatene til kong Sverres penningutgivelser er Norges største skattefunn fra middelalderen. I 1840 ble det gjort et funn som siden har vært avgjørende for vår forståelse av tidens norske mynthistorie. På Dæli i Nes (Ringsaker) på Hedmark fant man flere enn 5000 brakteater sammen med noen titalls penninger og halvpenninger preget i kong Sverres navn. Skatten ble nedlagt omkring Siden den gang har disse brakteatene for en stor del blitt regnet som utgivelser av birkebeinerkongen Sverre til tross for at de ikke er forsynt med innskrifter. Opp gjennom årene har en rekke forskere forsøkt å bestemme disse brakteatseriene nærmere med stor numismatisk skarpsindighet. Til tross for 134

3 analyser av annet samtidig myntmateriale og andre skattefunn, har det så langt ikke vært mulig å bestemme disse brakteatseriene til andre enn kong Sverre. Skattefunnet fra Dæli er Norges største fra middelalderen. Samlet sett utgjør funnet to tredjedeler av alle brakteatene som er bevart fra kong Sverres tid. Manipulering med sølvinnholdet i mynten Samtidig med at myntene stadig ble mindre utover 1100-tallet, ble det gode sølvinnholdet opprettholdt. Kong Sverre ble imidlertid den første som forringet myntsølvet siden Harald Hardråde ( ), og det skjedde mot slutten av hans regjeringstid, omkring For å holde myntforringelsene skjult for folket ble bare deler av myntene preget på kobberholdige myntblanketter slik at de skulle gå for samme kurs som tilsvarende mynter av godt sølv. På den måten ville myntforringelsen utgjøre nettoinntekt så lengt forholdet ikke ble oppdaget. Når det gjelder Sverres penninger holder disse godt sølv. Hvem brukte mynt i Norge under kong Sverres tid Det store antallet mynter fra kong Sverres tid som er funnet under gulvene i norske middelalderkirker forteller oss at kongens mynter fant veien til store deler av befolkningen. Det er bemerkelsesverdig at størstedelen av myntene fra kirkefunn kommer fra bygdekirker, ikke byene. Så det var ikke bare storfolk og handelsmenn som brukte mynt i Norge på slutten av 1100-tallet, mens også bønder og småfolk i byene og på bygdene. De aller største funnene stammer fra kirkene innerst i Sognefjorden, Gudbrandsdalen og Hallingdal. Steder der man i utgangspunktet ikke skulle tro det fantes særlig mynt i omløp. At det blir funnet mynt i norske kirker er intet merkverdig. Over hele den kristne verden søkte millioner av mennesker fra alle lag av folket til katedraler, by- og sognekirker på søndager og helligdager for å tilbe sin Gud og sine helgener. Overalt ble de oppfordret til å yte en skjerv til kirkebygging, korstog og fattige. Ofringer i kirkerommet var like utbredt som selve kristendommen. Offerstokker sto sentralt plassert ved alteret og inngangen til kirken. Til tross for at han var presteviet, var kong Sverre en tidlig kritiker av kirkens omgang med penger. I sin berømte tale mot biskopene sa kongen at synder og feiltrinn som folk gjør, blir solgt og det blir tjent penger på dem. Synderne blir ikke straffet som rett er. Enhver kan få kjøpe seg fri fra sin synd om han vil. Med dette fordømte han kirkens pengegriskhet som den første norske kongen. Om sine egne menns pengebruk fortalte kongen at om mine menn har våpen og gode klær, så er det deres egen eiendom, ikke en penning er røvet for at de skal få det. De farer fredelig frem hvor de kommer. Det finnes ikke mange direkte kilder til pengebruk i Norge på slutten av tallet, men i Sverres saga fortelles det at tyskerne holdt drikkestuer i Bergen allerede i I kjøpstedene var det slik at hver huseier kunne brygge og skjenke øl. Hvis de ønsket det, kunne huseierne leie ut kroen til rettskafne kvinner. Vin ble importert fra Kontinentet. Det var dyrt. Når Sverressagaen forteller at tyskerne hadde ført så mye vin til Bergen at den var like billig som øl, må dette ha tilhørt unntakene, men sikkert er det at de ble betalt i klingende mynt. Det var ikke bare rike og velholdne som brukte mynt. Under utgraving av en fellesgrav på Mariakirkegården i Bergen fant arkeologene 94 brakteater fra Sverre Sigurdssons tid sammen med restene av det som må ha vært en lærpung. Lærpunger hører til de gjenstandene som tidvis dukker opp i bygravninger, og forteller om bruken av mynt i dagligdags handel på torg og streter. Funnet av 94 slike småbrakteater i en fellesgrav i Bergen forteller trolig om en fattig person som ble begravlagt med den lille kontantbeholdningen han eide. Mye tyder på at pungen var en del av det personlige utstyret i middelalderen. Det er rimelig å tro at det kongen betalte sine hirdmenn i lønn havnet i deres punger. Lønninger til hirden utgjorde en betydelig utgiftspost for kongen. Selv om hirdmennene nøt godt av kongens gjestfrihet og det ble sørget for kost og losji, var det nødvendig å holde de som ble regnet blant kongens beste menn med penger. Vi har ikke bevart direkte belegg for at kong Sverre betalte sine menn, men sagaen forteller at da Håkon Håkonsson satt i Bergen vinteren , stelte han i stand et verdig julegilde. Kongen hadde store omkostninger. Han hadde sendt bud øst i Viken etter landskyld og leidang, men det kom ikke noe sørfra. Åttende dag jul lot kongen bryte i stykker sine kostbarheter, sølvboller og sølvfat, og betalte hirden hva han skyldte. Og når kongen skaffet sølv til veie for å betale sine menn, er det rimelig å tro at dette sølvet dannet grunnlag for nye utmyntinger. I Bergen satte han sine myntmestre i sving for å betale sine menn lønn som fortjent. Mynt var kongens betalingsmiddel. Å unnlate å bruke mynten for å betale sold til sine egne menn ville ikke bare ha vært økonomisk ugunstig for kongen, det ville ha vært en falitterklæring for pengevesenet. Hvis ikke kongen ville bruke sin egen mynt, hvem skulle da gjøre det. 135

4 KATALOG OVER NORGES MYNTER Gunnar Thesen og Svein H. Gullbekk Oppdatert katalog med vurderingspriser, illustrasjoner og historiske betraktninger utkommer ved våren Katalogen kan forhåndsbestilles på auksjon nr 60.

5 tillegg appendix 137

6 Litteraturliste/Bibliography Bergsøe: Vilhelm Bergsøe: Danske Medailler og Jetons (København 1893) Boudeau: E.Boudeau: Monnaies Francaises Provinciales (Barcelona 1970) C: H.Cohen: Description Historique des Monnaies frappèes sous L`Empire Romain (Paris ) C: W.D.Craig: Coins of the World (Wisconsin 1976) Ciani: Louis Ciani: Les Monnaies Royales Francaises de Hugues Capet a Louis XVI (Paris 1926) CNI: Corpus Nummorum Italicorum (Roma ) Dav: John S: Davenport: European Crowns, German Talers & Silver Guldens Eimer: C. Eimer: British Commemorative Medals & their values (London 1987) F: Robert Friedberg: Gold Coins of the World (6th.ed. New Jersey 1992) Falck Muus: Rolf Falck-Muus: Privatsedlene fra (Oslo 1939) FN Jack Antonsen: Fridtjof Nansens minnespregninger, personlige ordner, prismedaljer og hederstegn. (Oslo 2003) Th.F: Thorolf Frogn: Fortegnelse over 17.mai medaljer (Småskrift for myntsamlere nr.10) G: Georg Galster: Unionstidens udmøntninger (København 1972) Galster: Georg Galster: Danske og norske Medailler og Jetons ca.1533-ca.1788 (København 1936) GP Gert Posselt: Danske Prøvemønter preget på Den Kongelige Mønt (København 1989) Göbl: Robert Göbl: Sasanian Numismatics (Braunschweig 1971) H: Holger Hede: Danmarks og Norges Mønter (København 1971) Hbg: P.Hauberg: Myntforhold og Udmyntninger i Danmark indtil 1146 (København 1900) Hild: Bror Emil Hildebrand: Sveriges och Svenska Konungahusets Minnespenningar, Praktmynt och Beløningsmedaljer (Stockholm ) KF: C.Holst: Kortfattet fortegnelse over Norske Medailler siden 1814 (Christiania 1879) KM: Krause & Mishler: Standard Catalogue of World Coins J: Kurt Jaeger: Die Deutschen Münzen seit 1871 JA: Jack Antonsen: Norges Grunnlovsdag i Metall (Oslo 2000) UBJ: Uno Barner Jensen: Trankebarmønter (Brovst 1996) Kvist: Martin Kvist og Kjetil Kvist Kvist: Medaljekatalogen (Oslo 2002) LL: Lars O.Lagerqvist: Svenska Mynt under Vikingatid och Medeltid samt Gotländska Mynt (Stockholm 1970) Muntoni: F.Muntoni: Le Monete Dei Papi e Degli Stati Pontifici Da Adriano I a Paolo VI (Reprint 1996) NM: Bjarne Ahlström, B.F.Brekke & Bengt Hemmingsson: Norges Mynter (Stockholm 1976) NP: Magnar Øverland: Norske Poletter og Akkordmerker (Molde 2003) RIC: Mattingly & Sydenham m.f.: Roman Imperial Coinage (London ) RK, RN og RP: Bjørn R. Rønning: Norges Mynter og Pengesedler etter 1874 (Oslo 1972) RPC: Burnett, Amandry & Ripollès: Roman Provincial Coinage (Paris 1992) RS: Bjørn R.Rønning: Norges Pengesedler og Seddelbankvesen inntil 1874 (Oslo 1980) S: H.H.Schou: Beskrivelse av Danske og Norske mønter etc. (København 1926) S: David R.Sear: Byzantine coins & their values (London 1987) S: David R.Sear: Greek coins & their values I-III (London ) S: David R.Sear: Roman coins & their values (London 1988) S: Standard Catalogue of British Coins (London 1998) SB: Ahlström, Almer & Jonsson: Sveriges Besittningsmynt (Stockholm 1980) S.& H: R.Støren og H.Holst: Myntgravør Ivar Throndsens medaljer, jetonger og merker (Oslo 1937) Schive: C.I.Schive: Norges Mynter i Middelalderen (Christiania 1865) Sev: H. M.Severin: The Silver Coinage of Imperial Russia (Basel 1965) Sieg: Sieg`s Seddelkatalog Norden (3.utg.Skals 1984) Skaare: Kolbjørn Skaare: The Coinage of Viking age Norway (Oslo 1976) SM: B.Ahlström, Y.Almer & B.Hemmingsson: Sveriges Mynt (Stockholm 1976) Syd: Edward A.Sydenham: The Coinage of the Roman Republic (Reprint 1976) TZT: Tore Z. Trosdahl: Norges Medaljer (Oslo 2002) Y: R.S.Yeoman: A catalog of Modern World Coins (Wisconsin 1974) 138

7 Auksjon nr 59 - OpPnådde priser Priser er eksklusive 18% salær Prices realized do not include 18% commission Nr Pris Nr Pris Nr Pris Nr Pris Nr Pris Nr Pris Nr Pris

8 Nr Pris Nr Pris Nr Pris Nr Pris Nr Pris Nr Pris Nr Pris

11 Auksjon nr og 30. november 2008 Grand Hotel, Rococosalen, Oslo Vi mottar nå bedre enkeltobjekter og hele samlinger av mynter, medaljer og sedler til vårens store begivenhet. Spennende objekter er alt mottatt. Kontakt landets ledende ekspertise for en vurdering. Oslo Mynthandel AS, Inkognitogaten 33, 0256 Oslo, Norway Postboks 2745 Solli, 0204 Oslo Telefon: Telefax:

12 Notater/Notes 144