Høymiddelalderen, borgerkrigstiden og slagene på Re i Vestfold

Transkript

1 1 Høymiddelalderen, borgerkrigstiden og slagene på Re i Vestfold Om høymiddelalderen i Norge Tidsrommet betegnes som høymiddelalderen i norsk historieforskning. I denne perioden skjer det store samfunnsmessige endringer. Perioden preges av strid innledningsvis og stabilitet i midt- og sluttfasen. Vesentlige faktorer som definerer perioden er: Fra er det i varierende grad kamp om den norske kongetronen. I 1152/53 opprettes erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) og Norge får sin egen erkebiskop. Byggingen av steinkirker og opprettelsen av klostre skyter fart og Kirken blir en mektig og selvstendig maktfaktor i riket. Byer og kjøpsteder videreutvikles, og handel både mellom ulike landsdeler og utlandet blir mer omfattende enn tidligere. Utnyttelsen av utmarks- og høyfjellsressurser gjennom jakt, fangst og jernutvinning intensiveres. Kongedømmet blir mektigere på bekostning av lokale stormenn. Nye gårder ryddes i skog og utmark. Flertallet av bøndene er på slutten av høymiddelalderen leilendinger, det vil si at de leier jord av kirkelige institusjoner, kongen eller en storgodseier. Leien som betales kalles landskyld. Om borgerkrigstiden I 1130 dør kong Sigurd Jorsalfar, og Magnus Sigurdsson og Harald Gille blir samkonger. Det går ikke så godt og i 1134 begynner en kamp om kongedømmet i Norge. Resten av 1100-tallet preges av en innbyrdesstrid som kalles borgerkrigstiden. Slagene på Re i 1163 og 1177 var en del av denne innbyrdesstriden. Ulike kongsemner samlet flokker av hærmenn rundt seg. Brødre og halvbrødre drepte hverandre. Allianser ble skapt og så oppløst igjen. Selv danskekongen ble trukket inn i spillet om den norske kongetronen. Kirken var blitt mektigere etter opprettelsen av erkebispesetet i Nidaros og biskopene ville mer enn gjerne ha et ord med i laget når kongetronen skulle besettes. De landsomfattende urolighetene tok først slutt da Håkon IV Håkonsson ble konge i 1217, men også Håkon måtte slå ned opprørsflokker de to første tiårene av sin regjeringstid. Hertug Skule Bårdsson, som var Håkons svigerfar, var den siste som prøvde seg. Han ble hugget ned ved Elgeseter kloster i Nidaros i Etter Skules fall var det fred i riket.

2 2 Hvorfor ble det borgerkrig i Norge? Etter eldgammel tradisjon kunne både ektefødte og uektefødte kongssønner, og til og med menn med tvilsomt kongsopphav, prøve å bli tatt til konge. Det fantes ikke noen fast regel om hvilken sønn som kunne arve kongedømmet. Det var nemlig ikke slik at den eldste sønnen gikk foran en yngre, og selv kongens frillesønner kunne prøve seg. Sigurd Jorsalfar hadde delt kongemakten med to av sine brødre, men var enekonge da han døde. Skikken med samkongedømme hadde fungert bra fra midten av 1000-tallet, men etter at Sigurd døde i 1130 begynte det å gå riktig dårlig. Årsaken til at det ble slik kan ha vært at unge menn ikke lenger kunne dra i viking for skaffe seg gods og gull, heder og ære. Folketallet og presset på naturressursene økte, og stormennene søkte makt innenlands og ikke lenger på vikingferder. Mektige høvdinger ville ha nettopp sin mann til konge. Forskjellige kongsemner søkte støtte i ulike deler av landet. Ett mønster som går igjen er at hadde trønderne valgt en konge så kunne man være nokså sikker på at stormenn i Viken (det vil si Oslofjordområdet) samlet seg rundt en motkonge. Og omvendt. Dessuten ble kongedømmet utfordret fra områder som det indre av Telemark, Opplandene, Marker (Indre Østfold) og Elvesyssel (i grenseområdene ved Götaelv). Relativt fattige marke(skogs)bønder fra disse utbygdene allierte seg ofte med de rike høvdingene fra Trøndelag. Noe sterkt sentralt kongedømme som kunne skattlegge dem var verken markebønder eller trønderne interessert i å støtte. Vestlendingene støttet Viken og trønderkongene litt skiftevis. Norge var ingen sterk statsdannelse på 1100-tallet og borgerkrigene kan forstås som en siste fase i samlingen av Norge til ett rike. Også i dag ser vi i land som Afghanistan og Somalia at en svak statsmakt gjør at krigsherrer kan kontrollere territorier og terrorisere folk som ikke støtter dem. Vanlige folk i Norge på 1100-tallet ble nok også uskyldige ofre for kongsemnenes strid seg i mellom. Spesielt etter 1174 ble det herjet mellom byer og kjøpsteder over store deler av landet. Om slagene på Re I 1162 dreper Erling Skakke og hans flokk den unge kong Håkon Herdebrei i slaget ved øya Sekken i Romsdal. Noen av Håkons menn unnslipper, deriblant Sigurd jarl som samler en flokk høvdinger rundt Håkons bror, Sigurd Markusfostre (han het så fordi han var fostret opp hos Markus på Skog i Ringsaker). På Opplandene hadde denne flokken sikkert opphold. Men Sigurd jarl herjet i Viken for å skaffe mat til mennene sine og vikværingene samlet seg mot jarlen. Folk fra Viken allierte seg med stormannen Erling Skakke som ville vinne kongedømmet for sin unge

3 3 sønn Magnus. Da Sigurd jarl nærmet seg Tønsberg i februar 1163, gikk vikværingene og Erling Skakke mannsterke mot jarlen og kongsemnet. Slaget sto på Re. Sigurd jarl faller på Re og kongsemnet Sigurd Markusfostre drar østover mot Konghelle (denne byen ligger i dag i Bohuslän). Erling jager dem videre mot munningen av Götaelven (der Göteborg ligger nå). Men på øya Hisingen (nå en bydel i Göteborg) får Sigurd Markusfostre støtte og berger slik livet. Seinere drar Sigurd og flokken hans til Trøndelag og trønderne tar ham like godt til konge. I Bergen har imidlertid Erling Skakke god støtte og på en ferd sørover langs kysten jages Sigurd på land og drepes rett sør for byen. Erling Skakke står på god fot med Kirken og i 1163 (eller 1164) blir hans sønn Magnus kronet og salvet til konge av Norge. Erkebiskopen er seremonimester og det er første gang et slikt ritual gjennomføres i Norge. Ritualet etablerer en symbolsk allianse mellom kongen og Gud, han blir Guds salvede. En smart affære siden Magnus derved kan sies å ha fått sin kongsrett fra Gud. I forbindelse med kroningen ble det også enighet om en tronfølgelov. I denne bestemmes det at bare ektefødte kongssønner kunne tas til konge. Det pussige er at Magnus ikke var kongssønn. Han var sønn av Kristin, som igjen var datter av kong Sigurd Jorsalfar. Kroningen av Magnus Erlingsson i 1163 var derfor ment å styrke hans posisjon: Å utfordre en konge som var kronet og salvet ville nemlig være det samme som å utfordre Gud! I årene etter kroningen var det fortsatt motstand mot Magnus, men den største trusselen kom fra danskekongen. I flere hundre år hadde danske konger krevd herrevelde over Viken. Men de ble stadig utfordret av norske konger og kongsemner. På midten av 1100-tallet mente danskekongen at han fortsatt hadde en gammel hevd på Viken. Dette visste Erling Skakke å utnytte. Han lovet danskekongen Valdemar I at om han støttet ham skulle danskekongen få råde over Viken på den måten at Valdemar gav Erling jarlsnavn og Viken som dansk len. Men da kongedømmet var vunnet for Magnus brøt Erling sitt løfte. Valdemar likte dette dårlig og Erling hadde mye bry med ham utover i 1160-årene. Trønderne var heller ikke særlig fornøyde med Magnus som den nye kongen av guds nåde. I 1174 reiste det seg en ny motstand mot Erling og Magnus. Igjen var det på det indre Østland og i markebygdene folk flokket seg om et nytt kongsemne, Øystein Møyla, angivelig en sønn av Øystein Haraldsson. Tilnavnet møyla, som betyr småjente, tyder ikke på at han var en spesielt truende skikkelse rent fysisk. Øystein fikk støtte av Birger Brosa som var jarl i Götaland. Heller

4 4 ikke Øysteins flokk kan ha vært et imponerende syn; de holdt til i ut- og markebygder og sagaen sier at klærne falt av dem og de måtte spenne neverbark om leggene. Slik fikk de det lite ærerike tilnavnet birkebeinere. Birkebeinerne klarte å skaffe seg allierte blant mektige trønderhøvdinger. Øystein Møyla fikk kongsnavn av trønderne på Øyratinget i Nidaros. Øystein dro om vinteren fra Trøndelagen over land med en tallrik flokk mot Tønsberg for å kjempe mot kong Magnus. Slaget stod på Re i Selv om birkebeinerne var i flertall ble de drept eller drevet på flukt. Øystein Møyla flyktet inn på en gård og der sier sagaen at han ble han hogd ned av en bonde. Det var et æreløst endelikt for en konge. I følge Snorre var han ingen stor kriger, denne jentegutten fra utbygdene. De gjenværende birkebeinerne søkte atter mot øst. Og i Värmland traff de mannen som skulle bli deres nye leder. Han kom fra Færøyene, kalte seg Sverre og hevdet at han var sønn av kong Sigurd Munn. Han var etter eget utsagn en gudesendt liten og lav mann ute fra utskjærene. Sverre skulle beseire både Erling Skakke og Magnus. Sagaene forteller ikke om flere slag på Re. Trefningene mellom kong Sverre og hans fiender konsentrerer seg mye omkring byer og kjøpsteder, og Tønsberg er omtalt mange ganger i sagaen om Sverre. En ny tid var i emning. Borgerkrigene tar slutt Et viktig politisk tidsskille i høymiddelalderen er slaget i 1184 ved Fimreite i Sogn der kong Sverre og birkebeinerflokken seirer over kong Magnus Erlingsson. De gamle aristokratiske lendmannsslektene som sto på Magnus side mister makt eller innordner seg Sverres nye styre. Sverre er i konflikt med ikke bare med norske biskoper, men også Paven i Roma. Sverre lyses i bann, men via snedige manøvrer som ikke bare var av militær, men også intellektuell art, klarer Sverre å bekjempe sine fiender. Sverre sørger for å få nedskrevet sin egen versjon (Sverres saga) av kampen om kongemakten og motstanden mot kirkelig innblanding i kongens saker. I 1196 møter Sverre alvorlig motstand; en flokk av mektige høvdinger reises mot ham under ledelse av oslobiskopen Nikolas. Denne flokken kalles baglere, navnet henger sammen med norrønt bagall som betyr bispestav. Kong Sverre dør i Hans sønn Håkon blir konge, men dør allerede i Frem mot 1217 er den norske kongerekken svært komplisert med både birkebeinerkonger og baglerkonger i ulike landsdeler. I 1217 blir Sverres sønnesønn Håkon IV Håkonsson tatt til konge. Skule Bårdson, halvbror av baglerkongen, Inge Bårdson, støtter den

5 5 unge Håkon. Skule styrer landet i Håkons unge år, og han gifter til og med bort sin datter til Håkon. Giftermål og gaver var en mange hundreår gammel alliansebyggende tradisjon i det norrøne samfunnet. Men forholdet mellom Håkon og Skule blir mer og mer anstrengt. Skule gjør opprør, men drepes ved Elgeseter kloster i Nidaros i Resten av Håkons styringstid ( ) og tiden under hans sønn Magnus Lagabøte ( ) betraktes som en stabil fredsperiode der blant annet Island og Grønland innlemmes i Norgesveldet. Den kongelige administrasjonen av riket bygges ut ikke bare sentralt, men med forgreininger over hele Norgesveldet i form av kongelige sysselmenn. Skrift blir for alvor introdusert i styringen av riket. I 1274 får Norge en Landslov og i 1276 en Bylov. Det er under kong Håkon IV Håkonsen og Magnus Lagabøte at Norge blir en fastere statsdannelse. Da kong Håkon V dør sønneløs 8. mai 1319 på Tunsberghus, opphører den norske kongerekken i direkte nedstigende mannslinje. Som del av et storpolitisk spill hadde Håkon Vs datter Ingebjørg allerede som ettåring i 1302, blitt festet bort til den svenske kong Birger Magnussons bror, hertug Erik. Den norske tronfølgen hadde på forhånd blitt endret til fordel for Ingebjørgs eventuelle barn. En stormannsopposisjon ledet av hertug Erik og hans bror Valdemar, som også var gift med en norsk kongsdatter, fordrev i 1319 kong Birger fra Sverige. Våren 1319 styrte en stormannregjering Sverige i hertuginne Ingebjørgs navn med hennes sønn, den lille Magnus Eriksson, som kongsemne. Magnus var samtidig arving til tronen i Norge. Resultatet skulle bli kongefellesskap mellom Norge og Sverige, seinere også Danmark i den såkalte Kalmarunionen. Litteratur: Helle, Knut Norge blir en stat Universitetsforlaget. Helle, Knut Under kirke og kongemakt, Aschehoug. Krag, Claus Sverre Norges største middelalderkonge. Aschehoug. Sigurdsson, Jon Vidar Det norrøne samfunnet. Vikingen, kongen, erkebiskopen og bonden. Pax forlag. Snorres kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, utgitt i Gyldendal.Sverres saga, oversatt av Anne Holtsmark, utgitt i 1961, Aschehoug. Av professor Brit Solli, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.