Kvinneliv i eksil seks kvinneportretter

Transkript

1 Prosjektnr: /S20 Maria i eksil portrett av flyktningkvinner Berit Berg, Torunn Fladstad, Kirsten Lauritsen, SINTEF-IFIM Kvinneliv i eksil seks kvinneportretter Innen forskning om internasjonal migrasjon og etniske relasjoner har det tidligere vært gjennomført en rekke studier med flyktningrelaterte problemstillinger. Mye av denne forskningen er hva vi vil kalle kjønnsblind i den forstand at det ofte er menn og deres livssituasjon som er fremtredende, mens kvinner i liten grad kommer til orde med sine opplevelser. I dette prosjektet har vi løftet frem kvinnene og gjennom ulike metodiske grep bidratt til å få fram deres stemmer. Gjennom seks kvinneportretter har vi latt kvinner med flyktningbakgrunn fortelle sine historier. - Visste du at Miss Bagdad er flyktning i Norge? - Nei, hvordan skulle du vite det. Dette har vært en dypt bevart hemmelighet i mange år. Og dessuten: Det stemmer så dårlig med våre forestillinger om flyktningkvinnen i Norge. Den slitne kvinnen som dras mellom omsorgsoppgaver, den ukvalifiserte deltidsjobben og savnet av hjemland og storfamilie. Miss Bagdad bare navnet lyder nesten litt uvirkelig. Et pust av en annen verden. Fortid. Krig, flukt og eksil er tema som går igjen i både faglitteratur, skjønnlitteratur, film og media. Vi får del i tragediene, vi møter ofrene, og vi innrulleres i iakttakernes refleksjoner og analyser. Vi har sett lidelse og død i alle deler av verden. Fortvilte mennesker på flukt fra forfølgelse. Media følger kanskje opp med en reportasje fra et asylmottak, eller et oppslag i avisa om at Ahmed ikke får jobb, selv om han er overkvalifisert og snakker godt norsk. Så blir det stille. Medias søkelys er borte. Hvor ble det av alle menneskene? Og hvor ble det av kvinnene? Dette har vært noe av utgangspunktet for denne boka. Vi ønsket å gi kvinner i eksil en stemme, få fram deres fortellinger om det levde livet om hverdagslivet. For noen av kvinnene er tilværelsen, selv etter mange år, fortsatt dominert av det å være flyktning. For andre har dette gradvis kommet i bakgrunnen. De er opptatt av familien, jobben og helsa si, samtidig som de savner hjemlandet og bekymrer seg for familie og venner som ble igjen. Selv om mange av disse kvinnene har lidd mye, er ikke dette ei bok om lidelse, men om overlevelse. Disse kvinnene er overlevere survivors. Seks kvinneportretter Materialet til boka består av minnearbeid og intervjuer med flyktningkvinner bosatt i Norge. Kvinnene har ulik bakgrunn både med hensyn til etnisitet, alder, utdanning, botid i Norge og familieforhold. I tillegg har de forskjellige historier å fortelle knyttet til forfølgelse, flukt og eksiltilværelse. De er både alminnelige og ualminnelige. De har møtt mer motgang, sorg, svik, tap og fornedrelse enn de fleste. Samtidig viser de oss hvordan det er mulig å komme videre, hvordan det er mulig å mestre, og de viser oss sider ved sitt hverdagsliv i Norge. Begrepene mestring og mening er sentrale for å belyse hvordan kvinnene håndterer sin livssituasjon og fortolker sine erfaringer. Hvilke faktorer er av betydning for dem i deres forsøk på å mestre livet i eksil? 1

2 Portrettboka er ikke en bok om helter og ofre. Vår ambisjon har vært å bidra til å formidle bruddstykker av levd liv på godt og ondt. I tillegg til de seks kvinneportrettene, inneholder boka et kapittel om hvordan vi har gått fram for å samle materiale til denne boka om bruk av fortellinger, minnearbeid og bruk av etnografisk materiale. Den inneholder også et sluttkapittel, eller en epilog, med tittelen Fortellingene vi ikke kan fortelle. Materialet til epilogen er dels hentet fra de seks kvinnene vi portretterer, dels er det hentet fra vår tidligere forskning om/med/på flyktningkvinner. Epilogen er laget for å sikre kvinnene den anonymiteten vi har lovt dem. Mange ønsker å formidle hendelser og episoder som inneholder undertrykking, vold, tabuer osv, uten at historiene skal kunne føres tilbake til dem som informanter. Følgende tema går igjen i kvinnenes beretninger: Fortid nåtid - fremtid Flyktningene som har deltatt i prosjektet, er personer som har vært utsatt for store påkjenninger, de har fått flyktningstatus i Norge og de har mye å frykte ved en eventuell tilbakevending. Hvordan fortolker kvinnene tidligere erfaringer, og hvilke sammenhenger ser de selv mellom opplevelser i fortid, livet i eksil og tanker om fremtid? Relasjoner og kjønnsrollemønster Både menn og kvinner har mistet status og roller de hadde i hjemlandet. I tillegg har familien mistet det nettverk av storfamilie, slektninger og naboer som spesielt kvinner fremhever hadde stor betydning både for eget nettverk og i omsorgen for barna. Hvordan opplever kvinnene endringer i relasjoner innen familien, samt i forhold til et nettverk rundt familien eller kanskje heller mangel på sistnevnte? Omsorgsrollen Flyktningene har opplevd mange brudd og endringer i sine liv. Hvordan har både tidligere erfaringer og kontekstuelle endringer (hjemland flukt flyktningleire eksil) påvirket omsorgsrollen overfor barna? Prosjektet retter oppmerksomheten mot flyktninger som har vært utsatt for store påkjenninger, og vi relaterer deres opplevelser til diskusjoner rundt mestring i eksiltilværelsen. Mestring er en noe upresis oversettelse av det engelske ordet coping, et begrep som har blitt anvendt i en rekke tidligere studier av flyktninger Prosjektet relaterer diskusjoner rundt mestring til spørsmål om mening og erfaringers betydning. Enkeltpersoners fortolkninger av sine erfaringer, deres forsøk på å skape mening, står sentralt. I møte med kvinnene i dette prosjektet har vi forsøkt å avdekke hvilke faktorer som er av betydning for dem i deres forsøk på å mestre livet i eksil. Prosjektet åpner opp for at begrepet mestring rommer mange motstridende elementer, ambivalens og tvil, og i mange situasjoner vil det kanskje være uklart både hva som søkes mestret og hvordan. Gjennom prosjektet argumenterer vi for betydningen av mer kunnskap om kvinnenes situasjon. Samtidig er det klart at flyktningenes traumatiske opplevelser, mange brudd og endringer i konteksten rundt familien også medfører endringer i relasjoner og 2

3 kjønnsrollemønster internt i familien. Mange familier har mistet det nettverk av storfamilie, slektninger og naboer som spesielt kvinner fremhever hadde stor betydning både for eget nettverk og i omsorgen for barna. Selv om prosjektet hovedfokus har vært på kvinnene, argumenterer vi for at dette også må inkludere relasjoner innad i familien og nettverk rundt familien. Dersom kvinnene opplever en sterk avmaktsfølelse i forhold til integrering og aktiv deltakelse i det norske samfunnet - hvilke forbilder er da foreldre for sine barn? Hvordan er det mulig å gi barna håp og en tro på at det nytter når mange flyktningforeldre havner bakerst i køen? Og hvordan kan de veilede sine barn i forhold til et liv i et samfunn de selv ikke deltar i? Dette er spørsmål som har vært sentrale i prosjektet. To allow people to become visible Sitatet i overskriften to allow people to become visible - er hentet fra Myerhoff s arbeid blant eldre jøder i USA; overlevere fra Holocaust og immigranter fra Øst-Europa 1. I sitt arbeid ønsker Myerhoff bl.a. å gi de eldre jødene, gjennom at de forteller sine livshistorier, muligheter til å bli synlige. Gjennom bruk av livshistorier har vi både ønsket å synliggjøre og skape en forståelse for kvinnenes livssituasjon og deres fortolkning av sine liv. En fortelling om livet vil være en av mange muligheter, der fortellingen fortolkes ut fra erfaringer i fortid og planer for framtiden. Livshistorier er konstruksjoner, kognitive modeller, hvor personer knytter sammen elementer fra fortid, nåtid og framtid. Fortellingene i denne boka er historier som er blitt til i et samspill mellom informant og forsker. Vi som har skrevet denne boka, har kjent kvinnene lenge noen av dem et helt voksenliv. De første kvinnene kom til Norge som flyktninger på slutten av 1970-tallet. De siste et tiår seinere. Vårt første møte med den var som profesjonelle - enten vi var flyktningarbeidere eller forskere. Seinere har det utviklet seg vennskap, i noen tilfeller nære vennskap. Vennskap bygger på gjensidighet, og det forutsetter fortrolighet. Kvinnene har delt sine erfaringer med oss i visshet om at det de forteller ikke skal misbrukes. Å la dette bli bok, har vært en lang prosess. Vår rolle som forfattere har vært å få fram fortellingene og gi det en form som kvinnene selv er fortrolige med. Vi har hatt mange, lange samtaler, vi har bladd i fotoalbum, vi har sett videoer, vi har gått turer og vi har reist sammen. Vi har grått, men vi har også ledd. Og vi har drukket veldig mye kaffe og te. For oss og kvinnene vi skriver om har dette vært et felles prosjekt. Det er deres liv som er i fokus, men fortellingene blir til i et samspill mellom oss og dem. Noen av fortellingene har vi selv et nært forhold til, fordi de handler om møter med Norge og nordmenn. Noen handler også om møter med oss i våre tidligere roller som sosialarbeidere og lærere. Dette har gitt begrepet minnearbeid en ny dimensjon. Det er ikke bare deres minner, men deres minner i møte med våre. Ulike roller, posisjoner, erfaringer og makt gjør at vi husker mange ting forskjellig. Det har vært en spennende, men også en vanskelig, prosess. Gjennom å gå bakover i historien, avdekkes erfaringer og opplevelser som har vært i fred lenge. Er det riktig av 1 Myerhoff, Barbara Life history among the elderly: Performance, visibility, and re-membering. I: Ruby, Jay (ed.). A Crack in the Mirror. Reflexive Perspectives in Anthropology. University of Pennsylvania Press, Philadelphia. 3

4 oss å løfte dem fram? Er det forsvarlig å sette det på trykk? For oss har etikken vært viktig hele veien. Ingenting skal stå på trykk som ikke kvinnene kan stå for og leve med. I noen tilfeller har det gjort at dramatiske enkelthendelser og erfaringer er utelatt. Drapene, torturen, voldtekten, fornedrelsen, sviket, savnet. Noe er utelatt fordi det ble for privat, men det meste av det kvinnene har fortalt oss har vi fått lov til å formidle videre. For det har det vært viktig å stå fram som hele mennesker ikke bare som kvinner med flyktningbakgrunn. Å skrive om noen du kjenner godt, er krevende. Problemet er ikke at vi mangler stoff. Tvert imot. Vi har så alt for mye. Men alt er ikke like interessant å lese, og alt er ikke like lett å la andre få lese. Vi har luket ut det mest private, og vi har respektert kvinnenes ønsker om å ta vekk det mest traumatiske. Det er likevel blitt mye igjen. Kvinneliv i eksil handler om livet i både fortid, nåtid og framtid, og om den kompliserte jobben med å skape sammenheng. Flyktningers liv kjennetegnes av mange brudd: Flukt, eksil og kanskje tilbakevending. Samtidig er tilværelsen kjennetegnet av en streben for å etablere en form for kontinuitet. Mange vil oppleve dette som en nærmest umulig oppgave, men er det nødvendigvis slik at tilværelsen mangler sammenheng selv om du har opplevd brudd og reetableringer? Den svenske forskeren Aleksandra Ålund snakker om eksilet som en brobyggingsprosess mellom det som var, det som er og det som kommer til å bli. Paulo Freire uttrykker noe av det samme når han snakker om eksilet som en kontinuerlig læringsprosess. En slik læringsprosess forutsetter dialog mellom individ og omgivelser. Eller om du vil: mellom kvinnene i eksil og samfunnet rundt. Kvinner i eksil er ingen entydig kategori. Det eneste de har felles er eksilet. Som nyankomne flyktninger, var dette for mange det overskyggende. Men etter mange år i Norge er det for de fleste andre ting som dominerer. Vi tror ikke at seks portretter fanger hele variasjonsbredden, men vi håper disse portrettene kan bidra til å vise fram noe av mangfoldet. Kvinnen i eksil kan være naboen din, arbeidskollegaen til venninnen din, læreren til barna dine, eller kvinnen du møter på bussen eller i butikken. Hun er kanskje litt mørkere i huden og svartere i håret, men ikke vær for sikker. Flyktninger kan komme fra alle deler av verden. Den bosniske naboen er like blond som deg selv, og den vietnamesiske ungjenta på butikken har farget håret rødt. På treningssenteret tro du at den mørkhårete 30-åringen kommer fra Chile, men så viser det seg at hun er adoptert og opprinnelig kommer fra Columbia. Hun som du alltid har trodd bare er litt markert i trekkene viser seg å være halvt indisk. Det er ikke lenger så lett å kategorisere, plassere i bås heldigvis! Vi ønsker å avlive myter. For mer enn en generasjon siden kom boka Myten om kvinnen. Vi er ikke så ubeskjedne at vi tror vi har skrevet oppfølgeren, men vi håper likevel vi har greid å synliggjøre noen nye sider ved kvinner i eksil. Vi som skriver er vant til å skrive forskningsrapporter. Denne gangen beveger vi oss ut av en vant sjanger. Det betyr ikke at vi har sluttet å være fagpersoner, men vi har valgt å gi boka en form og et språk som gjør den lesbar for en videre krets. Bokas budskap ligger først og fremst i kvinnenes fortellinger. Fortellingene vi ikke kan fortelle Alle har hemmeligheter. Noen hemmeligheter deles med de aller nærmeste med ektefellen, en god venn, eller en annen du stoler på. Å bli betrodd en hemmelighet, er en tillitserklæring. Det er en måte å sette lytteren i en posisjon som en nær fortrolig. Når 4

5 hemmeligheter fortelles videre, kan det ha flere årsaker. Det kan være et behov for å ha noen å dele noe belastende med, det kan være en måte å vise tillit på, eller det kan handle om å fortelle noe som verden må få vite. Noen hemmeligheter dreier seg om traumatiske hendelser. Det kan være farlige situasjoner som innebærer redsel og smerte, eller det kan være situasjoner som medfører risiko å fortelle videre. Det kan også handle om tabuer eller fornedrelser. De seks kvinnene vi har portrettert i denne boka, har mange slike hemmeligheter. Noen av dem har de delt med oss. Den fortroligheten dette innebærer, er en stor tillitserklæring. Samtidig innebærer det et stort ansvar å få del i andre menneskers innerste tanker. Noe av det vi har fått del i, har kvinnene aldri tidligere satt ord på. Hvorfor har de da fortalt det til oss? Har de forsnakket seg, eller er det ting de har villet formidle til oss for at vi skal formidle det videre til andre? Eller har de et øyeblikk glemt at vi var forskere og ikke deres nære venninner? Vi kan ikke svare skråsikkert på noe av dette. Men lite av det vi har fått del i vitner om tilfeldige glipper. Det de har hatt på hjertet, bærer preg av lang tids modning. Selv om selve fortellingen kan være usammenhengende og nølende, er det de har hatt på hjertet gjennomtenkt. De har fortalt oss om de grusomste torturformer, de har hvisket fram voldtektshistorier, og de har fortalt om psykisk mishandling. Det er mye svik, sorg og smerte i det de har fortalt. Men det er også ufortalte fortellinger som først og fremst handler om å beskytte andre. Det kan være historier som kan avsløre nære familiemedlemmer eller venner. Avsløringene kan ha både politisk og menneskelig karakter. Vi har lyttet, vi har kommentert og vi har trøstet. For noen av kvinnene har samtalene med oss vært en ventil ting har bare måttet ut. Andre har åpnet seg fordi vi har stilt spørsmål som satte i gang tanker som ikke har vært tenkt ferdig tidligere. De har lett etter de riktige ordene og vært veldig vare på våre reaksjoner før de har fortalt videre. Taus kunnskap er blitt verbalisert. Tortur setter spor Kvinnene vi har snakket med framstår som sterke, samtidig som de formidler både savn, sorg og smerte. Mye av det smertefulle ligger i fortida, og selv om det fortsatt gjør vondt, preger det ikke hverdagen på samme måte som før. De har lært seg å leve med det. Det er fortsatt vondt å tenke på det de har mistet, men det tar ikke lenger all plass. Annerledes er det med dem som opplever at fortida innhenter dem. Det er ektefellen som lever med en mann som mangler impulskontroll etter år i fengsel. Det er moren som opplever at barna, på forskjellige måter, ramler utenfor storsamfunnet etter en hel oppvekst med mobbing og skoleproblemer ingen grep fatt i. Og det er kvinnen som bærer på hemmeligheter hun ikke har hatt noen å dele med. For disse kvinnene er fortida nåtid. De lever med ettervirkningene. Vi hadde planlagt et sjuende kvinneportrett, men valgte å la det ligge. Det ble for tøft å sette så mye smerte på trykk. Det ville heller ikke la seg gjøre uten å røpe identitet. Derfor har vi valgt å presentere noen bruddstykker. La oss kalle kvinnen Fatima. Hun giftet seg mens mannen ennå satt i fengsel på grunn av sin politiske aktivitet. De første årene av deres ekteskap besto samlivet av korte møter bak et gitter, med fengselsvoktere som både tilhørere og tilskuere. Alle brev ble sensurert, og maten hun brakte med seg ble konfiskert. Mange ganger ble besøkene avlyst, selv om de var klarert på forhånd. I ettertid 5

6 har hun skjønt hvorfor. Tortur og mishandling var en del av hverdagen i fengslet. Noen ganger var mannen så sterkt mishandlet at han ikke kunne vises fram. Hun visste det ikke da, men i årene som har gått har han fortalt bruddstykker av en torturhistorie som gjør den tøffeste tilhører kvalm. Torturen og det lange fengselsoppholdet satte spor både fysisk og psykisk. Mannen er psykisk ustabil, han er irritabel og han kan bli aggressiv. Og når han blir aggressiv, slår han både kone og barn. Fatima har forsøkt å være buffer. Hun har gått imellom, hun har prøvd å være lynavleder, og ikke minst: hun har prøvd å skjule mannens atferd overfor omgivelsene. Hun har holdt fasaden. Hun har smilt, selv om hun har grått innvendig. Og hun har bortforklart de fysiske sporene, selv om hun selv hadde trengt både omsorg og støtte. Hun har prøvd å være både mor og far for barna, men oppgaven ble for stor. Skolen fanget ikke opp situasjonen før det var for seint. Eller rettere sagt: De definerte det som omsorgssvikt og koblet inn barnevernet. På sett og vis hadde de rett. Barna ble forsømt, men ingen spurte hvorfor. Hele familien trengte hjelp. I stedet ble det satt inn spredte hjelpetiltak, uten at det forhindret verken rusproblemer eller kriminalitet. Barn reagerer forskjellig. Noen blir sterke av motgang. Løvetannbarn er blitt en betegnelse på barna som greier seg, mot alle odds. Slike barn fins, men langt oftere ser vi at vold avler vold. Barn som blir slått vil ofte slå igjen. Og barn som påføres mye psykisk smerte prøver å døyve smerten ved hjelp av rusmidler. Fatima biter tennene sammen. Kroppen er stiv av sammenknytte muskler, det gjør vondt over alt, men hun tviholder på jobben sin. Det er hennes pusterom fra hverdagen hjemme. Fatima er limet i familien. Uten henne rakner alt. Kanskje det rakner uansett. Akkurat dét står for henne som den store skrekken. Hennes livsprosjekt har vært å holde familien sammen. Hva blir det igjen hvis hun må gi opp? Hva skjer med mann og barn, og hvordan vil det gå med henne? Å gi opp vil oppleves som det store nederlaget. Hele hennes voksenliv har handlet om å være kone og mor, mekler og buffer. Hun har holdt fasaden, og på sett og vis har dette bidratt til å holde henne oppe. Nå vet hun ikke lenger. Samtalene med Fatima har vært sterke for begge parter. For henne har det vært tøft å åpne opp skuffene med alle de vonde opplevelsene. Samtidig har det vært godt å ha noen å dele smerten med. Her i Norge har ikke Fatima noen nære fortrolige å dele sine erfaringer med. Hun har slekt i hjemlandet, men de må for all del ikke vite hvordan det står til. Det blir litt som med Amerikabrevene: her skal det ikke fokuseres på problemer, men på framgang og velstand. Vold, rus og kriminalitet har ingen plass i disse fortellingene. Vi må forlate Fatima. Hennes situasjon er uavklart, men ikke håpløs. Mange års slit har satt spor, men de har også herdet henne. Oppi alt sammen framstår hun som sterk. Selv om hun ikke har greid å bære en hel familie, har hun greid å bære mye. Hun må bare få hjelp til å forstå at det er grenser for hva et menneske kan bære alene. Skammen Fatimas historie handler om hvordan tortur og vold setter spor, og om hvordan fortida innhentes av nåtida. Men historien handler også om skam, tabuer og fortrenging. Flere av kvinnene vi har møtt har snakket om tabuer om ting som vi ikke får lov til å bringe videre, i alle fall ikke som en del av deres historie. Mange av tabuene er knyttet til 6

7 seksualitet. Enkelte har snakket om utroskap. Andre har fortalt om seksuelle overgrep. Dette er tabuer også i det norske samfunnet, men for kvinner med lite nettverk, forblir dette godt bevarte hemmeligheter. Som en av kvinnene sa: Hvis min søster hadde bodd her, kunne jeg snakket med henne. Men når vi treffes så sjelden, verken kan eller vil jeg åpne opp disse skuffene. Når vi møtes, skal vi ha det fint sammen. Denne kvinnen hadde, etter mange år, fått vite at en nær slektning hadde misbrukt hennes datter. Datteren hadde gjort sitt beste for å skjule misbruket, men begynte å snakke da slektningen ikke lenger var i nærheten. Selv om datteren har greid seg bra, føler moren at hun har sviktet. Hun bebreider seg selv for ikke å ha sett og forstått, og hun er fortvilt over hva datteren har gjennomgått. I ettertid har hun følt seg tom og alene. De har snakket mye sammen i familien, men hun har verken hatt nære venninner eller søstre å bearbeide dette sammen med. Mange norske kvinner føler sikkert det samme. Overgrep er ikke noe du snakker om verken i lunsjpausen på jobben eller med en tilfeldig nabo. Det forutsetter nærhet og fortrolighet. Kvinnen som forteller oss sin historie er veldig bevisst på at seksuelle overgrep kan ramme alle. De seinere årene har det imidlertid vært stadig mer oppmerksomhet knyttet til denne typen overgrep som en del av politisk vold og tortur. Valg av ord I ekstreme situasjoner kan man ha blitt tvunget til å gjøre ting man skammer seg over. Seksuelle overgrep kan være ett eksempel. Slike minner er ubehagelige. Kanskje er man heller ikke i stand til å hente frem alle minner av ulike grunner. I ettertid kan man også streve med å forstå opplevelser minnene ikke gir tilgang til. Og dersom man prøver å spørre andre for å få brikkene på plass; hvordan kan man da vite at man får tilgang til sannheten? Kanskje er svarene man da får mer preget at et ønske om å beskytte, om ikke å påføre mer smerte, om å hjelpe de nærmeste med å gå videre i livet og ikke hente frem for smertefulle erfaringer. Noe smerte ønsker man kan hende ikke å påføre sine nærmeste. Og noen tema er farlige og bør håndteres med varsomhet. Kvinnene må beskytte seg selv, men i første rekke er de opptatt av å beskytte andre. De kan ikke fortelle noe som vil utgjøre en fare for slektninger i hjemlandet. De viser omsorg for sine menn. Og som mødre er de i første rekke opptatt av å beskytte sine barn. Det verste er å være i en situasjon hvor du ikke kan hjelpe barna, sier en mor. 60 politimenn stormet leiligheten. Hun hørte sønnen rope; mamma, mamma!, men hun kunne ikke hjelpe. Et maskingevær ble presset inn i munnen på sønnen. De ville vite hvor pappaen gjemte seg. Sønnen visste ikke. Ikke moren heller. Hadde hun visst Fortiden preger også barn, i ulik grad. Jeg glemmer aldri blikket til denne åtteåringen; noen store, mørke øyne med et tomt og livløst blikk. Mødrene ønsker ikke å belaste barna ytterligere. I våre møter henter kvinnene frem ekstreme historier om drap, voldtekt, tortur. Historiene er ulike, men et tema går igjen i samtalene rundt det verste : Hvordan beskytte barna? Hva skal de fortelle til barna? Når er barna store nok til å få vite? Skal de få vite? Vil de forstå? Og hva kan da stå på trykk? Noen barn husker, enkelte glimt, som de selv prøver å sortere. Flukt. Atskillelser. Hunden de måtte forlate. Lekene. Mennesker de var glade i som forsvant. Og døde. Noen så de bli 7

8 skutt og drept. Det lå lik i vei kanten da de selv prøvde å komme i sikkerhet for granatene. Innvoller tøt ut Kanskje barna spør foreldrene. Kanskje lusker de litt når foreldrene tror de sover. Og kanskje aner de at enkelte tema er belagt med taushet. Barna prøver selv å forstå og fortolke ut fra ufullstendige bruddstykker. Hvilke fortolkninger ender de da opp med? Kvinnene ønsker ikke å påføre barna ytterligere smerte. Noen svar har de ikke selv. Andre kan de ikke gi. Hvordan forteller man barn om voldtekt? Eller om mishandling og vold mot nære familiemedlemmer? Kanskje forteller mødrene sine barn historier de håper barna kan leve med. Og kanskje aner barna, mer enn de kan vite, at noe ikke stemmer, at noe ties om eller skrives litt om. Som mødre kjenner vi oss igjen. Formidling/publisering **** Det er inngått avtale om utgivelse av portrettboka på Gyldendal i 2005/2006. Tittel: Kvinneliv i eksil seks kvinneportretter Forfattere: Berit Berg, Torunn Fladstad, Kirsten Lauritsen Prosjektet har vært utgangspunkt for både forskningsmessig og populærvitenskapelig formidling: - Metropolis internasjonal konferanse om innvandring: Presentasjon av paper/deltakelse på workshops på konferansene i Wien 2003, Geneve 2004, Toronto 2005) - Seminar om innvandrerkvinner og arbeid i regi av Nordisk Ministerråd, Oslo november Seminar om innvandrerkvinner og vold, Trondheim oktober Undervisning på Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) og ved Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, NTNU ( ) Mer informasjon om prosjektet kan hentes fra SINTEFs web-sider: eller ved direkte kontakt med prosjektleder på følgende e-postadresse: berit.berg@sintef.no 8