FolkogforsVar Nr

Transkript

1 FolkogforsVar Nr Nye tider i Europa?

2 Kjære leser Det er dramatiske tider i Europa. Krim er annektert av Russland, og Ukrainas videre skjebne er uviss. Politiske og økonomiske sanksjoner er iverksatt, men foreløpig ser det ikke ut til å være aktuelt å bruke militære virkemidler. Situasjonen er også komplisert. Grupperinger innad i Ukraina står mot hverandre, og det kan synes som at landet står på randen av full borgerkrig. Historiske hendelser og sammenhenger brukes for alt de er verdt. I dette nummeret av bladet har vi valgt å fokusere på våre naboer i øst. Her i Norge har vi imidlertid også fokus på en annen stormakt for tiden. Besøket til Dalai Lama har medført stor debatt. Hvor mye vi skal føye oss for å forsøke å gjenopprette et godt forhold til Kina, er det mange sterke meninger om. Situasjonen i Nigeria, der terrorgrupperingen Boko Haram har kidnappet over 200 skolejenter, engasjerer også. I skrivende stund ser det ut til å være aktuelt at også europeiske land deltar med spesialpersonell for å forsøke få løslatt jentene. Midt oppe i alt dette feirer vi 200 års jubileet for grunnloven. Det er all grunn til å feire og sette pris på at vi er så privilegerte at vi bor i et fritt, fredelig og demokratisk samfunn, der alle kan bruke sin ytringsfrihet og våre unge kan utdanne seg uten frykt for represalier. Ikke alle er like heldige. God lesning! innhold Artikler: Den russiske bjørnen s. 4-5 Russlands nære naboer s. 6-7 Russland tar Krim men taper Ukraina s. 8-9 Et samlet Europa s Russlands forsvar russiske interesser s Russland i Midtøsten s På grensen s år til sjøs s. 17 Ukrainas fremtid s Frigjøringen av Finnmark i s Monica K. Mattsson Kämpe Oppslaget; Nordic Defence Cooperation, NORDEFCO; et bredt militært samarbeids- og koordineringsprogram mellom de nordiske landene. Ettersom militærutgifter stiger, med høyere kostnader per enhet, vil man på et tidspunkt nå hva man kaller et Critical Mass Problem. Kort forklart vil dette si at enheten - i denne sammenheng f.eks. en våpengren - når et minimumsantall der man kan tvile på effektiviteten ved å opprettholde enheten. Det er to muligheter for å hindre dette problemet. Det ene er spesialisering, f.eks. å droppe en våpengren, den andre muligheten er en tettere integrering med tilsvarende kapasiteter i andre land. Sistnevnte er det NORDEFCO forsøker å være. Faste sider: Leder s. 2 Smått & stort s. 3 og 22 Leserinnlegg s. 22 Organisasjonsstoff s. 23 Info-publikasjoner s. 24 Forsiden Ti år etter østutvidelsen i NATO og EU er det anspente tider i Europa. I øst har den russiske bjørnen våknet og mange reagerer på president Putins maktdemonstrasjon overfor Ukraina. De eldre generasjonene husker så altfor godt den usikkerheten det store landet i øst kan skape, og for mange har både EU- og NATO-medlemskap fått fornyet relevans i påvente av president Putins neste trekk. Foto: Scanpix FolkogforsVar Nr Nye tider i Europa? Sitatet Å inngå et kompromiss er kunsten å dele en kake slik at alle tror de har fått det største stykket. Winston Churchill Utgiver: Folk og Forsvar Adresse: Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 Oslo Telefon: Tlf: Telefax: F F Internettadresse: E-post-adresse: post@folkogforsvar.no Utgivelser: Kontaktbladet utgis 5 ganger pr. år. Annonser: Bladet tar ikke annonser. Abonnement: Bladet sendes gratis til interesserte, og abonnement kan tegnes ved å sende inn bestillings seddel på siste side eller på Opplag: Pr. mai 2014: eks. De som ønsker innsendt stoff og bilder i retur må angi returadresse tydelig. Innholdet i artikler og kronikker står for forfatternes eget syn, og representerer ikke nødvendigvis Folk og Forsvars offisielle mening. Ansvarlig redaktør: Monica K. Mattsson Kämpe E-post red.: mkm@folkogforsvar.no post@folkogforsvar.no Arbeidsutvalget i Folk og Forsvar: Leder: Per Steinar Jensen (NHO) Nestleder: Hans-Christian Gabrielsen (LO) Generalsekretær: Monica K. Mattsson Kämpe ISSN Grafisk produksjon: Layout: punkt&prikke punktprikke@me.com Formidling: 2punkt as Trykk: RK Grafisk AS

3 Norge bidrar til NATOs stående minerydderstyrke Norge vil stille med ledelse og to fartøyer i NATOs stående minerydderstyrke (SNMCMG1) i første halvår Styrken skal som planlagt seile i Østersjøen og Nordsjøen. Norge vil stille med styrkesjef og kommandofartøyet for styrken, som vil være logistikkfartøyet KNM Valkyrien. I tillegg stiller Norge med minesveiperen KNM Otra. SNMCMG1 har manglet kommandofartøy for inneværende rotasjon. På bakgrunn av den sikkerhetspolitiske situasjonen har Norge mottatt en forespørsel fra NATO om å stille med kommandofartøy for styrken, i tillegg til vår allerede planlagte og innmeldte deltakelse. Med dette bidrar Norge til å få gjennomført det planlagte oppdraget, som er viktig for NATO og i tråd med Norges prioritering av alliansens kjerneoppgaver. I dagens situasjon er det spesielt viktig med synlighet i våre nærområder. Ved å bidra med kommandofartøy viser vi at Norge kan stille kapable styrker på kort varsel, sier forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide. KNM Valkyrien tok kommando over minerydderstyrken 9. april. Norge vil da ha kommando over to av NATOs fire stående flåtestyrker, siden Norge også har kommando og flaggfartøy i SNMG1 med fregatten KNM Thor Heyerdahl. Nordisk forsvarsministermøte i Tromsø april møttes de nordiske forsvarsministerne i Tromsø for å diskutere videreutvikling av det nordiske forsvarssamarbeidet. På agendaen for møtet stod blant annet situasjonen i Ukraina og forholdet til Russland og NATO-toppmøtet i september. Statsrådene diskuterte også cyber - forsvar, felles taktisk lufttransport, kapasitets bygging og status for ulike nordiske samarbeidsprosjekter. I tillegg utvekslet de informasjon og trakk erfaringer fra samarbeidet i internasjonale operasjoner som Afghanistan, Syria og Mali. - Jeg er glad for å kunne samle mine nordiske kolleger i Tromsø for å diskutere nordisk forsvarssamarbeid og situasjonen i Europa. De nordiske landene samarbeider tett på en rekke områder, og vi er nå i en tid der konstruktiv dialog om regionale og globale utfordringer er svært viktig, sier forsvarsminister Ine Eriksen Søreide. Norge har formannskapet for det nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO i De nordiske landene deler mange sikkerhets- og forsvars politiske interesser og utfordringer, og vi vil sikre et mest mulig målrettet, effektivt og relevant samarbeid, sier forsvarsminister Ine Eriksen Søreide. Stoltenberg ny generalsekretær i NATO - Jeg vil gratulere Jens Stoltenberg med utnevnelsen som ny generalsekretær i NATO. Med ham får NATO en sterk og samlende generalsekretær. Det er et stort og ansvarsfullt oppdrag Stoltenberg har fått i dag. Jeg er trygg på at han vil utføre denne oppgaven til beste for alle NATO-land. Regjeringen ser frem til å samarbeide tett med ham i den nye rollen, uttalte statsminister Erna Solberg da det ble offentliggjort at Jens Stoltenberg blir ny generalsekretær i NATO. - Samarbeidet med våre allierte i NATO er den fremste garan tien for norsk sikkerhet. NATO har gjennom sin lange historie bevist sin verdi som forsvarsallianse og sikkerhetspolitisk ankerfeste for Norge. Det er positivt for Norge å ha en generalsekretær i NATO som har god kunnskap om utfordringene i Norges nærområder. Dette er spesielt viktig med dagens situasjon, hvor vi må sikre stabilitet og sikkerhet i Europa. - NATO er en ubestridt suk - sess. Samtidig må vi arbeide sammen for å modernisere alliansen og opprettholde medlemslandenes samlede forsvarsevne. Norge er et av landene som har satset betydelig på NATO og vårt engasje - ment sender et tydelig signal om vår vilje til å investere i vårt kollektive forsvar, sier Solberg. Det er planlagt at Jens Stoltenberg overtar etter Anders Fogh Rasmussen 1. oktober Regjeringen investerer i Forsvaret Regjeringen la 25. april fram en proposisjon til Stortinget med forslag til omfattende investeringer i Forsvaret. - Med disse investeringene prioriterer regjeringen det første bygge prosjektet i etableringen av den nye hovedflybasen for F-35 på Ørland, samtidig med at viktige prosjekter for både Hæren og Sjøforsvaret blir gjennomført, sier for - svarsminister Ine Eriksen Søreide. Regjeringen legger blant annen fram forslag om å etablere et skvadronsbygg på kampflybasen på Ørland. Skvadronsbygget er det første byggeprosjektet i etableringen av den nye hovedbasen for F-35. Bygget må stå ferdig allerede våren 2016 for mottak av de første fire simulatorene for F-35 som blir levert gjennom kampflyanskaffingen. Regjeringen foreslår å bygge nytt skvadronsbygg for F-35 på Ørland innenfor en kostnadsramme på 619 millioner kroner. Regjeringen legger også fram forslag om oppstart av et nytt materiellprosjekt for oppgradering av luftvernsystem til Fridtjof Nansen-klassen fregatt. Den planlagte kostnadsrammen er millioner kroner. Det er også foreslått en endring av omfang og kostnadsramme for tidligere godkjente prosjekter for nye stasjoner til Grensevakten i Sør- Varanger. Den planlagte kostnadsrammen for prosjektet er 351 millioner kroner. Forsvarsministeren i Tyskland Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide besøkte sin tyske kollega Ursula von der Leyen i Berlin tirsdag 22. april. Tema for møtet var det bilaterale for - holdet mellom Norge og Tyskland samt den sikkerhets politiske situasjonen og utvik - lingen av NATO. -Tyskland er en av Norges aller viktigste partnere, en sentral NATO-alliert og med en avgjørende rolle også i EU, sier Eriksen Søreide. Norge samarbeider allerede tett med Tyskland på forsvarssiden, blant annet gjennom det tysk-nederlandske korps med 12 norske offiserer, maritime patruljefly og tysk deltakelse på øvelser i Norge. Det tysk-nederlandske korps vil være korpshovedkvarter når Telemark Bataljon skal stå på beredskap i NATOs hurtigreaksjonsstyrke i Kilde: Forsvaret.no Folk og Forsvar 3

4 Den russiske bjør Bjørnen sover, bjørnen sover, i sitt lune hi. Den er ikke farlig, bare man går varlig. Men man kan jo, men man kan jo, aldri være trygg Det går nesten ikke en dag uten at Russland når norske media for tiden. Tidligere i år var det OL i Sotsji som gjorde at hele verden fulgte med på Russland, noen få måneder etterpå er det frykten for et ekspansjonistisk Russland og situasjonen på Krim som skaper oppmerksomheten. Mye fokus er rettet mot hva Putin foretar seg utad, men det hersker liten tvil om at han også har hendene fulle på hjemmebane. Den innenrikspolitiske situasjonen i Russland fremstår i dag som stabil. President Vladimir Putin har en konsolidert maktelite bak seg, for det meste bestående av konservative krefter med en felles interesse i å bevare dagens samfunnsordning og dens fordeling av makt og privilegier. Men innenrikspolitisk er det likevel tegn som tyder på at den politiske ledelsen kan settes på prøve i fremtiden. Verdens største land står overfor utfordringer som stagnerende økonomisk vekst, økt nasjonalisme og innenrikspolitisk opposisjon. Balansepolitikk Det politiske systemet i Russland er i dag preget av en relativt stor grad av uforutsigbare beslutningsprosesser. Det er i stor grad uformelle maktnettverk snarere enn formelle politiske institusjoner som øver innflytelse når viktige beslutninger skal fattes. Dette bidrar til at Putins makt i stor grad er basert på og avhengig av hans evne til å balansere interessene til de mange ulike elitegrupperingene. For øyeblikket kan det virke som om det er Putins konservative allierte som dominerer makteliten og at det dermed er en stor grad av stabilitet i systemet. Det er imidlertid en skjør balanse. Innenrikspolitiske spørsmål kan skape uenighet om strategiske veivalg og føre til at interessene til de ulike elitegrupperingene havner i konflikt med hverandre. I så tilfellet kan man igjen få en mer uforutsigbar politisk situasjon i landet. På den andre siden er det liten grunn til å tro at opposisjonen utgjør noe reelt alternativ. Den er svært fragmentert og det har vist seg at det er få tilhengere utenfor de største byene. I tillegg viser en måling fra begynnelsen av mai at den folkelige oppslutningen rundt egen president er på 82 prosent, den høyeste målingen siden Økonomi Den økonomiske situasjonen i Russland er preget av en fallende økonomisk vekst. Fra siste kvartal i fjor til første kvartal i år gikk den økonomiske produksjonen ned med 0,5 prosent, noe som, i følge Russ lands minister for øko nomisk utvikling Aleksej Uljukajev, skal skyldes en reduksjon i kapitalinvesteringer med 4,8 prosent i samme periode. Konflikten mellom Russland og Ukraina har bidratt til en forverring av den økonomiske situasjonen i landet. Verdensbanken har varslet at Russlands brutto nasjonalprodukt kan falle med 1,8 prosent i Flere investorer har trukket ut sine midler, og landet har allerede sett en stor kapitalflukt siden starten av krisen. Situasjonen vil kunne forverres om vesten setter inn ytterlige sanksjoner, og særlig om de er rettet mot Russlands energieksport. Allerede før krisen i Ukraina viste imidlertid den russiske økonomien klare tegn på en svakere utvikling, og den russiske finansministeren Anton Siluanov har uttalt at landets økonomi møter den tøffeste utfordringen siden starten på finanskrisen i Foreløpig kan det virke som om konsekvensene av den økonomiske situasjonen har latt vente på seg. Myndighetene har signalisert at flere av prestisjeprosjektene, som for eksem pel en rekke sosiale tiltak og militær modernisering, skal videreføres. Samtidig har de måttet gjennomføre kutt i budsjettet for 2014, og Russlands mange innbyggere vil nok føle på trangere økonomiske tider fremover. Korrupsjon er også regnet som et stort problem i Russland, og landet rangeres som nummer 133 av 176 på Transparency Internationals Corruption Perception Index (2012). De russiske borgerne er ekstremt lei av den utbredte korrupsjonen og er lei av å betale bestikkleser til byråkrater og andre offentlig ansatte. Dette regnes som en av Putins store utfordringer å få bukt med, uten at han har vist noen særlig innsats for å bedre situasjonen. Russlands president Vladimir Putin tar imot patriark Kirill, overhodet for den russisk-ortodokse kirke, i Moskva under påskefeiringen. Foto: Scanpix 4 Folk og Forsvar

5 nen Den katolske kirkes innflytelse Kirken har en helt spesiell stilling i dagens Russland. Under Sovjet-tiden ble den russisk-ortodokse kriken undertrykket og omlag kirker og tusener av klostre ble rasert. I søken etter en ny identitet for et Russland etter Sovjet-tiden har Putin sett mot tsartiden der tsaren alltid støttet seg til den ortodokse kirke for å sikre stabilitet i samfunnet. Da Putin tok over som president etter Boris Jeltsin allierte hans seg derfor med den russisk-ortodokse kirken. Dette er en allianse som sikrer Putin en støtte på om lag millioner aktivt troende i Russland. Båndet mellom Putin og den russiskortodokse kirken kommer også klart til syne i den konservative retningen Russland ser ut til å ha tatt i en hel rekke verdispørsmål. En fiendtlig innstilling til homoseksuelle, fargede, abort, samt en glorifisering av tradisjonelle familieverdier ser ut til å være hjørnesteiner i det samfunnet Putin prøver å bygge. Disse lovene strekker seg stadig lenger inn i det russiske samfunnet. Nylig måtte IKEA fjerne en hjemme-hosreportasje med et homofilt par fra den russiske utgaven av kundeklubbmagasinet fordi en russisk lov forbyr publiseringen. Da Putin tidligere i år gikk ut og advarte mot at USA alene, uten FN-mandat, skulle angripe Syria, var pave Frans den første lederen som sluttet seg til ham. De diskuterte visstnok også situasjonen for de mange kristne i Midtøsten, der katolikker og protestanter lider i Syria, mens koptere forfølges i Egypt. Det nære forholdet mellom paven og Putin kan også muligens få noen positive følger for Russlands økonomi. Et av Putins økonomiske håp for tiden er å selge nye jagerfly til Brasil, og da kan et godt forhold til den katolske kirke, samt den latinamerikanske paven være bra å vise til. Ytringfrihet under press I forkant av Sotsji-OL var det flere tegn på at ytringsfriheten ble respektert i Russland; korrupsjonsdømte Mikhail Khodorkovskij, to Pussy Riot-medlemmer og rundt 30 Greenpeace-aktivister ble alle løslatt. Det er imidlertid kommet flere nye lover som gjør at mange er bekymret over retningen Russland er på vei, blant dem er innskrenkningen av ytringsfriheten. Putin signerte i slutten av april et dekret som anerkjente arbeidet til om lag 300 russiske journalister for deres objektive dekning av konflikten med Ukraina. Samtidig som lojale journalister ble gjort stas på, ble det også innført en ny lov som blant annet gjør det straffbart å forvrenge Sovjetunionens rolle under annen verdenskrig eller kritikk av Stalin. Brudd vil kunne straffes med opptil fem års fengsel. Tidligere i år ble en uavhengig TV-kanal tatt av luften etter å ha diskutert om Leningrad burde blitt overgitt til tyskerne under andre verdenskrig for å redde innbyggerne. Samtidig som den russiske kulturministeren Vladimir Medinskij uttalte til NRK at det ikke er noe problem med ytringsfriheten i Russland i dag, mistet kuratoren Marat Guelman jobben på grunn av en OL-kritisk kunstutstilling. Selv om konflikten med Ukraina skulle være nok til å gi Putin noen grå hår, er det flere ting på hjemmebane som også krever hans oppmerksomhet. Selv om det er relativt stabilt i politikken, kan de økonomiske utfordringene by på splittelser og uro. I tillegg er det ikke utenkelig at misnøye knyttet til den økonomiske situasjonen og de mange innskrenkende lover som innføres kan gi opposisjonen mer makt. Det er imidlertid lite som tyder på at makteliten vil møte noen av disse utfordringene med noen form for politisk- eller økonomisk reform. Motstanden mot Putin og det autoritære og korrupte styret er for øyeblikket ikke stor, og har langt fra flertallet i Russlands befolkning bak seg. Selv om en arabisk vår neppe vil nå Russland med det første, er det likevel noen tegn som tyder på at ting kan være i endring. Av Kathinka Louise Rinvik Demonstrasjon i St.Petersburg mot nye anti-homofili lover i Russland. Foto: Scanpix Folk og Forsvar 5

6 Russlands nære Knappe 20 mil har Norge i grenselinje mot vår store nabo i øst. Likevel har disse kilometerne hatt en avgjørende sikkerhetspolitisk betydning for Norge gjennom flere generasjoner. Enda lenger har samkvemmet i nord med handel og kulturutveksling vært en del av hverdagslivet for folk i den nordligste delen av landet vårt. I nyere tid er det bygget opp et tett samarbeid, bl.a. om kystvakt og redningstjeneste. Er alt i ferd med å endres? Det er ikke tvil om at situasjonen i Ukraina har sendt sjokkbølger ut i verden. Mange har reagert. NATO har stoppet alt praktisk sivilt og militært samarbeid med Russland, men sier samtidig at de åpner for å fortsette den politiske dialogen i NATO-Russlandsrådet. USA og EU er de som har stått i spissen for de økonomiske og politiske sanksjonene mot Russland. Norge følger stort sett de samme retningslinjene som våre allierte, og har bl.a. avlyst militære fellesøvelser og offisielle besøk. Men en god del annet samarbeid fortsetter som før. Og det er også ulikheter mellom EU og USA. I slutten av mai arrangeres et større næringslivsforum i St. Petersburg. Her stiller europeiske toppledere omtrent som normalt, mens amerikanske firmaer blir oppfordret fra høyeste hold til å avstå fra møtet, eller å la seg representere på lavere nivåer. Russland på sin side meldte den 8. mai fra om at de innfører lignende sanksjoner mot USA og Canada, som er innført mot dem. Våre nordiske naboer er også rystet. Tidlig i 2013 gikk Sveriges forsvarssjef Sverker Göransson ut og sa at Sverige, etter de siste omlegninger, ikke lenger kunne forsvare seg i mer enn en ukes tid. Sverige fikk så utfordret sin trygghetsfølelse ved påsketider i fjor, da russiske fly øvelsesfløy i angrepsformasjoner mot Gotland. Ingen svenske jagerfly var i beredskap for å gå opp og møte de russiske flyene det gjorde derimot NATO-fly. Utover året ble det også rapportert om flere spaningsfly. Den store militærøvelsen Zapad, som samlet noe sånt som russiske og hviterussiske soldater, bidro nok også til en ny sikkerhetspolitisk debatt hos våre naboer. Til sammen har dette ført til en viss En russisk mini u-båt planter det russiske flagget under Nordpolen. Foto: Scanpix økning i interessen for NATO-medlemskap. I den årlige meningsmålingen utført av MSB Myndigheten for samhällsskydd och beredskap svarer 36% av svenskene at Sverige bør søke medlemskap i NATO. Dette er en oppgang på 6% fra Sverige er også det av de nordiske landene som har kommet med de skarpeste reaksjonene på Russlands agerende i Ukraina. Naboer i nord Norge er i en litt spesiell situasjon i forhold til andre NATO-land, siden vi jo har en landegrense mot Russland. Landene våre har hatt et fredelig naboforhold i flere hundre år. Helt tilbake til vikingtiden kan man spore handelsforbindelser, mens pomorhandelen blomstret fra 1700-tallet og fram til Den russiske revolusjonen i Den første kjente grenseavtalen mellom Norge og Russland den gang representert ved republikken Novgorod var en fredstraktat fra 1326, som i stor grad dreide seg om retten til beskatning av grensebefolkningen. Dagens grenser bygger på overenskomsten fra 1949 mellom Norge og Sovjetunionen. Det har aldri vært krig på grensen mellom Norge og Russland. Den eneste gangen russiske den gang sovjetiske soldater rykket inn over norskegrensen var for 70 år siden, under frigjøringen av Finnmark høsten Dette kommer til å markeres behørig i nord til høsten. Et noe kjøligere klima var det mellom naboene under Den kalde krigen. Norge som NATO-medlem forsøkte å finne en balanse mellom å avskrekke og berolige naboen i øst. Selve NATO-medlemskapet var på mange måter vår sikkerhetsgaranti. Vi valgte imidlertid selv å ta på oss noen restriksjoner ikke ha fremmede makters baser på norsk jord, ikke atomvåpen på norsk jord i fredstid, og ikke avholde militærøvelser lengst nordøst i landet, i nærheten av grensen. Dette skulle bidra til å holde forholdet til Sovjetunionen avspent. Den norske sikkerhetspolitikken dreide seg imidlertid i stor grad om en eneste trussel en mulig invasjon fra øst. Forsvaret var strukturert for å stå imot et angrep fram til vi kunne få hjelp fra våre allierte. Det sivile samfunn skulle støtte opp om totalforsvaret med alle tilgjengelige ressurser. Det var også til dels hemmelige planer om en okkupasjonsberedskap, populært kalt «stay behind» - grupper, som skulle kunne gjennomføre evakuering, sabotasje og etterretning på norsk jord under en eventuell okkupasjon. Lignende grupper eksisterte også i mange andre europeiske land. Frykten for sovjetiske medløpere i Norge var stor, og overvåkning av enkeltpersoner og miljøer forekom i relativt stor skala. Når Den kalde krigen tok slutt og Sovjetunionen kollapset, var Norge det første landet i verden som offisielt anerkjente Den russiske føderasjon som uavhengig stat, den 16. desember Man hadde et klart ønske om å jobbe for et godt og vennskapelig naboforhold. Det var også et slags «takk for sist». Det keiserlige Russland var nemlig den første stormakten som anerkjente det uavhengige Norge da vi brøt ut av personalunionen med Sverige i I dag er det høy oppslutning i Nord-Norge rundt folk til folk-samarbeidet med Russland. Med økonomisk støtte fra myndighetene, forsøker man å stimulere kontaktnettet mellom offentlige institusjoner og frivillige organisasjoner i Nordvest- Russland, Norge, Sverige og Finland. Det er mye kulturutveksling, idrettsarrangementer 6 Folk og Forsvar

7 naboer og andre prosjekter som finner sted under denne paraplyen. Delelinjen En milepæl i samarbeidet etter Den kalde krigen fant sted i 2010, da man etter 40 års forhandlinger endelig ble enige om en norsk-russisk avtale om maritim delelinje i Barentshavet. Havområdet på rundt kvadratkilometer var opprinnelig gjort krav på av begge parter. Siden 1978 regulerte man fiske i deler av dette området gjennom den såkalte gråsoneavtalen, som ble fornyet fra år til år. Den nye delelinjeavtalen trådte i kraft i 2011, etter at begge lands parlamenter hadde ratifisert den. Etter denne avtalen er det omstridte området delt i to omtrent like store deler. I Norge ble avtalen feiret og tatt i mot med stor optimisme. Tross at man i utgangspunktet mente at området var norsk etter internasjonal rett og det godt etablerte midtlinjeprinsippet, så man positivt på at ting var avklart, og man kunne stå friere til å utnytte ressursene i området. Fra russisk side var det mindre oppmerksomhet rundt dette, og etter hvert har det også kommet fram en del misnøye om resultatet av denne avtalen. Russerne pekte på det såkalte sektorprinsippet, som ville gjort at hele området ble russisk. Enkelte mener at president Medvedev var for svak, og at Putin ikke ville ha godtatt avtalen om det var han som hadde sittet i presidentstolen da avtalen ble undertegnet. Det er imidlertid lite som tyder på at noen vil ha interesse av å forsøke å reforhandle avtalen i overskuelig framtid. Arktis og kontinentalsokkelen Russerne satser stort i Arktis, både militært og økonomisk. Den høynede aktiviteten registreres av mange miljøer. Også vår norske etterretningstjeneste følger naturlig nok med på det som skjer i Arktis. I februar ble e-tjenestens åpne trusselvurdering lagt fram, og der omtales den økte russiske aktiviteten i nord. Konklusjonen er imidlertid at det er et begrenset konfliktpotensial i nordområdene, og at det heller ikke pågår noe kappløp om ressursene i Arktis. Enkelte miljøer i USA ser muligens med mer bekymring på utviklingen. I mars i år beskrev tidligere utenriksminister Hillary Clinton situasjonen som et «høynet aggresjonsnivå fra Russland i Arktis» under en tale hun holdt i Canada. Så har også Canada, Russland og Danmark kryssende interesser i Arktis. Alle vil kreve kontinentalsokkel i forlengelse av Lomonosov-ryggen, som strekker seg fra Canada og Grønland via Nordpolen til Russland. Hvor den begynner og slutter vil være avgjørende for hvem som får råderett over Nordpol-området. Og det vil være FNs kontinentalsokkelkommisjon som til syvende og sist må trekke de endelige linjene. Samarbeidet og naboskapet i nord påvirkes selvfølgelig av alt som skjer i Europa. Ukrainas utvikling blir en viktig påvirkningsfaktor. Det er få som tror at Krim igjen vil bli ukrainsk. Hva som skjer i resten av landet, er foreløpig et åpent spørsmål. Pessimistene iblant oss ser krisen i Ukraina som starten på en ny kald krig mellom Russland og Vesten. Mange baller er i spill nå, og det er vanskelig å se hvor dette ender. Kaldfronten kan bli langvarig, og medføre endringer på mange områder i samkvemmet mellom øst og vest. Men det er også investert mye i å bygge både samarbeidsorganer og handelssamarbeid de siste 25 årene, som forhåpentligvis kan bidra til å løse flokene. Den russiske atomdrevne isbryteren Vaigach leder en konvoi trygt gjennom isen. Foto: Scanpix Av Monica K. Mattsson Kämpe Folk og Forsvar 7

8 Russland tar Kr men taper Ukraina Russlands president, Vladimir Putin, har gjennomført aksjonen som har gjort Krim til en del av Russland, i stedet for en del av Ukraina. Vestlige reaksjoner har vært som ventet, sterke uttalelser i internasjonale fora og økonomiske straffetiltak. At Krim tradisjonelt er en del av Russland og ikke av Ukraina er det forståelse for i de vestlige land. Reaksjonene på at Krim nå er en del av Russland går på måten overtakelsen skjedde på. Hadde det blitt organisert en reell folkeavstemning under oppsyn av OSSE evt. andre internasjonale organer, er det meget mulig at det også da hadde blitt flertall på Krim for å bli en del av Russland. Vi kan følgelig regne med at Krim heretter er en del av Russland, vi må forholde oss til det. Men situasjonen er en annen i de østlige deler av Ukraina hvor flertallet av befolkningen har russisk som morsmål. Det vi ser på fjernsyn, hører om på radio og kan lese og registrere på andre medier viser en aktiv pro-russisk organisasjon som er svært opptatt av å vise sin avsky og motstand mot regimet i Kiev og bruker dette som påskudd for en sterkere tilknytning til Russland. Hvor sterkt disse kreftene står, synes uklart. Mange observatører mener at flertallet, også blant de russisktalende, fortsatt ønsker en tilknytning til Ukraina, samtidig som man krever at russisk språk får offisiell status. Dette bør være en selvfølge i Ukraina. Men dessverre har sterke krefter i Kiev ikke skjønt det. For en vestlig observatør virker det helt urimelig at russisk språk ikke får offisiell status i distrikter hvor flertallet snakker russisk. Her ser vi et av de mange problemer som Ukrainas ledere har. De tenker som russerne at makten alltid har rett. Den som har makt, bruker makten. At det kan være dumt og skadelig å overkjøre et mindretall av Ukrainas befolkning, et mindretall som i de østlige distrikter er et flertall, forstår man ikke. Etter at Sovjetunionen brøt sammen nyttårs - aften 1991 har det i Russland vært en ubrutt kjede av maktmennesker hele tiden. Den eneste gang hvor det kunne blitt et reelt maktskifte i Russland var i 1996 da Boris Jeltsin stilte til gjenvalg som president. Han hadde i tiden fra han ble president i 1992 på grunn av udugelighet og total mangel på kunnskap om økonomi blitt så upopulær at kommunistenes leder, Gennadij Zjuganov, lå klart foran på meningsmålingene. Jeltsin gjennomførte sitt livs valgkampinnspurt og med god hjelp både fra de rikeste russere og russisk presse vant han til slutt. Jeg arbeidet i Moskva under valgkampen og spurte russiske pressefolk hvordan de kunne la Jeltsin overta mediebildet og ikke slippe Zjuganov til. Svaret var klart nok: Det er lett for deg å kritisere. Norge er et demokrati uansett hvilket parti som styrer. Vi har opp - levd kommuniststyre. Det vil vi ikke ha igjen. Siden den gang har det etablerte parti trygt kunnet regne med seier også ved neste valg. Her ser vi en forskjell mellom Russland og Ukraina. I 2004 var det i Ukraina en reell politisk kamp mellom to fraksjoner, Viktor Janukovitsj med sin pro-russiske holdninger og Viktor Jusjtsjenko med orange-revolusjonen. Utviklingen i Ukraina ble fulgt med nervøs interesse i Kreml: Ville Ukraina gli vestover etter hvert, med mindre kontakt med Moskva? Det kom ingen orange-revolusjon til Russland. Anna Politkovskaya journalist og forfatter som ble drept 7. oktober 2006 var i Norge i Jeg hadde en samtale med henne om den politiske situasjonen i Russland. Vi var skjønt enige om at noen orange-revolusjon aldri ville finne sted i Russland. Russland er seg selv nok Russere har i over tre hundre år siden Peter den store etablerte St. Petersburg i 1703 diskutert om en russer er en europeer eller ikke. For noen måneder siden ble det gjen - nomført en meningsmåling i Russland hvor spørsmålet var: Føler du deg som europeer? 4 prosent svarte ja, 6 prosent svarte litt, 90 prosent svarte nei. I Ukraina vil en slik meningsmåling gi et helt annet resultat, fordi Vest- og Øst-Ukraina ikke har samme historiske bakgrunn. De vestligste deler av Ukraina var ikke ukrainske før ver - denskrigen var slutt i Unge menn fra disse delene av nåværende Ukraina sloss sammen med Hitler-Tyskland mot sovjetiske styrker under krigen. Ukrainas økonomi er så dårlig som det er mulig. Landet har en enorm gjeld til Russland. Dette bilde får vi daglig detaljert kjenn - skap til. Vi får vite at Russland tar økonomisk strupetak på Ukraina slik det er helt naturlig å gjøre for Russland. Ukraina er i et økonomisk tvangsekteskap med Russland. Men Ukrainas fremtid og mulighetene for en positiv utvikling i demokratisk retning, øko - Pro-russiske aktivister på en Ukrainisk stridsvogn tatt under kamper i Mariupol, øst i Ukraina. Foto: Scanpix 8 Folk og Forsvar

9 im nomisk og politisk, ligger ikke i tvungen nærkontakt med Russland. Dette vet Kiev og dette vet Moskva Petro Porosjenko ser ut til å bli Ukrainas neste president. Han leder klart på meningsmålingene før valget 25. mai. Han må finne ut hva Vladimir Putin vil gjøre i forholdet til Ukraina. Han vet at Putin vil ha Ukraina med i det økonomiske samarbeid med Russland, Hviterussland og Kasakhstan. Det hevdes at i dette samarbeidsforum kan Ukraina få avsetning på varer og produkter som ikke er spesielt salgbare i et vestlig marked. I dette selskap bør Ukraina kunne oppnå lavere pris på russisk olje og gass. At mange ukrainere arbeider i Russland og russere arbeider i Ukraina er også et viktig punkt i samarbeidet. Petro Porosjenkos oppgave synes nærmest uløselig: Hvordan etablere et fornuftig og rimelig godt forhold til Russland samtidig som man åpner for en sterkere tilknytning til EU? Hva så med Russland? For Vladimir Putin er et europeisk Ukraina det rene skrekkscenario. Russland har måttet akseptere å miste Estland, Latvia og Litauen tidligere sovjetrepublikker. Men å miste Ukraina det gamle Russlands hjerte er et enda større nederlag enn det som Sovjetunionens sammenbrudd førte med seg. Det eldste Rus det gamle Russ - land finner vi nettopp i Ukraina. Kiev har eksistert siden år 471, mens Moskva først er på banen i Russland vil bare akseptere Ukrainas vei vestover dersom Russland blir nødt til å gjøre det. Hva kan Russland gjøre for å hindre en slik utvikling? Fortsette det landet nå gjør med å skape uro i Øst-Ukraina og søke å destabilisere Ukraina. Etter at ny ukrainsk president er valgt 25.mai må Russland søke å påvirke de nye politiske lederne i Kiev. Hva så med EU? EU er innstilt på å støtte en demokratisk og økonomisk fornuftig utvikling i Ukraina. Ukrainas ledelse er gjennomsyret av korrup - sjon. Dette er helt naturlig fordi de som sto frem som politikere etter selvstendigheten i 1992 alle var tidligere kommunistledere, store eller mindre. De kom fra et system hvor den absolutte makt var en realitet. Dette syn tok de med seg over i det som skulle kalles demokrati. Man tok fra samfunnet det man kunne ta, det ble etablert en stor gruppe meget rike mennesker med politisk innflytelse og makt. Korrupsjonen har ødelagt Ukrainas økonomi. Den har i meget stor grad skadet Russlands økonomi. Ukraina har bedre sjanser for å redusere korrupsjonen fordi EU vil kreve det og følge utviklingen. Også i Russland hører vi stadig fra toppen at korrupsjon må bekjempes både Vladimir Putin og Dmitrij Medvedev er opptatt av dette. Men de trenger hjelp til å bekjempe korrupsjonen. Og de som kan hjelpe er de samme personer som har fordel av korrupsjonen. Det er ikke enkelt å bekjempe noe man selv har fordel av. Et Ukraina UTEN korrupsjon vil etter hvert få en sterkere posisjon også i forhold til et Russland MED korrupsjon. Hva med EU- og NATO-land som grenser til Russland? Vi registrerer en naturlig uro og frykt i Estland, Latvia og Litauen. Disse landene har en russisk minoritet, de som kom fra Russland etter krigen i 1945, etter at et stort antall etniske innbyggere i de tre land var tvangssendt til Sibir. Man kan registrere en frykt for at Russland vil skape et påskudd for å hjelpe de russere som bor i de baltiske land. De er blitt annen - rangs borgere og det russiske språk har ikke fått sin rettmessige plass, blir det hevdet. På tross av de problemer som russere i de baltiske land opplever er det en klar grunn til at de ikke vil be om noen hjelp fra Russ - land: De har en langt høyere levestandard og lever et langt bedre liv med større muligheter på alle områder enn om de hadde levd i Russland. Russland får nok å gjøre med å håndtere forholdet til Ukraina. Putin har ikke ressurser til å lage problemer for NATO-land. Men Russland må også søke å rette opp det sterkt negative inntrykk av landet som aksjonene på Krim og i Øst-Ukraina har bidratt til. Her er det mye å gjøre. Jeg er slett ikke sikker på at Vladimir Putin personlig forstår at et skadet omdømme virkelig er en skade for Russland. Russland er avhengig av et rimelig godt forhold til resten av verden, selv om man aldri vil innrømme det. Og Vesten og Russland må leve sammen lenge etter at Ukraina-striden er historie. Så får vi se hvor lang tid det går før vi har et normalt forhold til Russland. Kanskje tar det ikke så lang tid. Russland har en sterk goodwill i Vesten. Det hadde også Sovjetunionen. Jeg er gammel nok til å huske invasjonen i Ungarn i Jeg var løytnant på grensen mot Sovjetunionen. Beredskapen ble hevet. Det ble holdt protestmøter hvor alle partier, unntatt Kommunistene, deltok. Sovjetunionen ble fordømt i alle demokratiske land. Høsten 1957 arbeidet jeg i Moskva. Da feiret man 40-års jubileet for oktober-revolusjonen. Samtidig sendte russerne hunden Laika ut i verdensrommet. Alle snakket om Laika og et sovjetisk verdensrom. Ungarn 1956 var glemt i Demonstrasjon mot Putins anektering av Krim. Foto: Scanpix Av Einar Seljevold Folk og Forsvar 9

10 Et samlet Euro I år er det ti år siden de symboltunge østutvidelsene i EU og NATO, da det delte Europa igjen ble forent, ikke bare i ord, men ved handling. Da Den kalde krigen var over var det svært usikkert hva slags Europa man ville se tre frem. Historien har gang på gang vist hvordan ustabilitet som kan følge oppløsningen av store imperier, og frykten for kaos og borgerkrig i landene som nettopp hadde fått sin selvstendighet, satt hardt i hos mange. De tidligere kommunistiske landene fra Sentral- og Øst-Europa ønsket å konsoli - dere demokratiene og sørge for at de ikke falt tilbake i den russiske interessesfæren. EU- og NATO-medlemskap ble sett på som en garanti for dette, og særlig et EUmedlemskap ville også kunne sikre en god og stabil økonomisk utvikling. Likevel ble mange av de nye landenes ønske om medlemskap i både EU og NATO møtt med skepsis. Sovjetunionens fall kom svært overraskende, og organisasjonene var først og fremst opptatt av å håndtere et samlet Tyskland. I tillegg var det særlig frykten for hvordan disse landene ville passe inn i strukturene. USA presset i stor grad på for at disse nye landene skulle tas inn i varmen i vesten før det ble for sent og de vendte seg østover igjen. Flere vurderte at det ville være spesielt viktig at EU tilbød medlem skap, kanskje fordi det kunne oppfattes som mindre provoserende på Russland enn om NATO gjorde det. EU definerte derfor de såkalte København-kriteriene i 1993, som stiller strenge krav til demokratiske prin - sipper, respekt for menneskerettigheter og rettstatsprinsipper før nye land kan tas inn i fellesskapet. Disse retningslinjene bidro til en relativ rask og stabil overgang til en demokratisk styreform for de tidligere sovjetstatene som ønsket medlemskap. Det ble likevel NATO som først utvidet østover. I 1999 ble Polen, Tsjekkia og Ungarn medlem av NATO, og Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia fulgte i NATOs øst utvidelse falt ikke i god jord hos Russland, men det ble i 1997 undertegnet en avtale mellom NATO og Russland som blant annet gikk ut på at det ikke skulle utplasseres atomvåpen i de nye medlemslandene, at de konvensjonelle styrkene i landene ikke skulle økes, og at de nye NATO-landene ikke skulle benytte våpen som ble etterlatt fra Warszawapakt-tiden. Særlig viktig ble det også å styrke forholdet til både Russ - land og Ukraina, og det ble i 1997 opprettet både et Permanent fellesråd med Russland (NATO-Russlandsrådet fra 2002), og en NATO/Ukraina-kommisjon. I 2008 ble det også opprettet en NATO-Georgiakommisjon. Stor skepsis Den 1. mai 2004 ble EU utvidet med Tsjekkia, Estland, Latvia, Litauen, Ungarn, Polen, Slovakia og Slovenia, pluss middel - havslandene Malta og Kypros. Begivenheten ble feiret i stor stil i de sentral- og østeuropeiske landene, men det manglet ikke på advarsler og skepsis da EU tok inn de ti nye medlemslandene. Frykten var at EUs system ikke ville tåle en utvidelse fra 15 til 25, og at organisasjonen ville bli handlingsrammet. Andre mente at de nye landene ikke hadde sterk nok økonomi, for dårlig rettsvesen og for mye korrupsjon til å passe inn. Dommedagsprofetiene blir i dag av de fleste slått tilbake. Det er ingen ting som tyder på at EUs evne til å handle har endret seg i negativ retning som følge av østutvidelsen. Når det gjelder om de nye landene var klare for medlemskap, kan man imidlertid si at noen av dem kanskje ikke var helt modne. Det er omfattende korrupsjon i flere av landene, og rettssikkerheten er ikke den beste over alt. Samtidig er dette pro - blemer man også har i mange vestlige land, og det er jo ikke godt å si hvordan situasjonen i disse landene hadde vært om de hadde blitt nektet medlemskap og heller snudd seg østover. Konsekvenser Østutvidelsene av både EU og NATO var store begivenheter, og ti år etter er det kanskje ikke vanskelig å spore konsekvens- Det var muligheten for et tettere samarbeid mellom Ukraina og EU som utløste krisen i Ukraina i vinter. Foto: Scanpix 10 Folk og Forsvar

11 pa Østutvidelsene av NATO og EU i 2004 ble et symbol på et samlet Europa. Foto: Scanpix ene de har hatt. I EU snakker man ikke lenger om de nye og de gamle medlemslandene. Både i NATO og EU har alle medlemslandene de samme forutsetningene for å påvirke politikk og ikke minst europeisk sikkerhet. De økonomiske resultatene av EU-medlemskap lot heller ikke vente på seg; I 1989 hadde Polen og Ukraina jevnstore BNP per capita i dag er Polen dobbelt så stort som Ukraina, noe som ikke minst henger sammen med tilgang til det indre marked. Selv om finans - krisen rammet EU hardt, var det for mange overraskende nok de sentral- og østeuropeiske landene som klarte seg best. Østutvidelsene hadde imidlertid også konsekvenser for både NATO og EU som organisasjoner. I NATO var de nye medlemmene, med opplevelsene fra Den kalde krigen friskt i minne, mest opptatt av at NATO skulle være en tradisjonell forsvarsallianse. Det sterke ønsket om medlemskap kan nok i utgangspunktet spores til ønsket om å komme under sikkerhetsparaplyen som et medlemskap medførte. En del av de østeuropeiske landene er dermed mye mer fokusert på artikkel 5 delen av samarbeidet enn out of area operasjoner. Likevel er mange av dem, deriblant særlig Polen, også svært opptatt av å holde et tett og nært forhold til USA enn en del av de gamle medlemmene. Dette tette båndet til USA har også fått konsekvenser i EU, da flere av 2004-landene er opptatt av at EU ikke skal foreta seg noe som kan tråkke USA på tærne. I EU har man også, naturlig nok, sett at fokuset til Unionen er flyttet østover, på bekostning av blant andre Frankrike, Spania og Hellas sine ønsker om tettere samarbeid i Middelhavs-regionen. Den frykten de fleste vanlige folk var opptatt av, var nok kanskje advarselen om hva den store utvidelsen ville bringe med seg av billig østeuropeisk arbeidskraft. Første arbeidsdag etter den 1. mai 2004 stod det en lang kø med håndverkere fra Polen utenfor et av de største vikarbyråene i Oslo EØS-avtalen gjorde at den frie flyten av personer, tjenester, kapital og varer også gjaldt Norge. Særlig Storbritannia har merket konsekvensene av arbeidsinnvandringen polsk er i dag det største språket i England etter engelsk, og polakk - ene utgjør den tredje største folkegruppen i Storbritannia etter irer og indere. Samtidig er det lagt mye vekt på at dette er arbeidskraft som faktisk er nødvendig i landene. Men mange av de samme temaene går igjen, også ti år senere. I mange EU-land er innvandringen blitt et nytt hett tema foran Europavalget i slutten av mai, og flere land har sett en oppblomstring av høyrepopulistiske partier. Fornyet relevans Konflikten mellom Russland og Ukraina er den alvorligste politiske situasjonen mellom øst og vest siden Den kalde krigens slutt. Den har satt EU- og NATO-medlemskap i et nytt lys. En av hovedårsakene til at NATO ble opprettet i 1949 var frykten for at Sovjetunionen skulle ekspandere videre vestover i Europa. Da Den kalde krigen var over, spåd - de mange at NATO ville bli en ubetydelig organisasjon. Dagens konflikt er blitt bekreft - elsen på at de tidligere østblokk landene tok det riktige valget da de med en gang etter murens fall ga uttrykk for et ønske om medlemskap. For det som skjer i Ukraina i dag, ville ikke skjedd i et land som var medlem av EU eller NATO. 25 år er ikke særlig lenge, og Putins handlemåte er for mange østeuropeere et minne om gamle dager. For de landene som allerede har medlemskap, gir dette en trygghet. For andre land, blir medlemskap satt på dagsordenen. Høsten 2013 gjennomførte Russland den store militærøvelsen Zapad 2013 (Vest 2013), som blant annet innebar en rekke angrepsscenarioer mot Baltikum og Polen. Øvelsen kom også svært nær svenske nærområder. Russlands opptreden mot Ukraina har fått liv i NATO-debatten i Sverige for første gang på lang tid. Selv om Sverige er med i Partnerskap for Fred samarbeidet med NATO, gjelder det kollektive forsvaret kun for de 28 fullverdige medlemmene. Det er derfor ingen garanti for at NATO vil forsvare Sverige, skulle de bli angrepet. Det svenske forsvaret har styrket sin beredskap i øst og flyttet et antall Gripen-fly til Gotland i Østersjøen. Det var veivalget mellom en østlig eller vestlig orientering, og Russlands frykt for muligheten for et tettere samarbeid med EU som utløste krisen i Ukriana. Dette har bidratt til at EUs mulighet til å mekle i konflikten blir kraftig begrenset. Betydningen av internasjonale organisasjoner blir imidlertid understreket av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid (OSSE) sin rolle i krisen mellom Russland og Ukraina. Begge landene er medlem av organisasjonen, som fatter alle sine vedtak enstemmig. OSSE har nå foreslått en fredsplan for Ukraina hvor det kreves at alle sider må avstå fra vold, trusler og provoserende handlinger. Tiårsmarkeringen av østutvidelsen, og der - med et samlet Europa, er falt i skyggen av konflikten mellom Ukraina og Russland. For mange er det likevel en passende påminning om at fred ikke er noe man kan ta for gitt og at disse organisasjonene har en svært viktig rolle å spille også i dag. Av Kathinka Louise Rinvik Folk og Forsvar 11

12 Russlands fors russiske interesser Den russiske bjørnen rører på seg. Vi har sett en betydelig satsning på fornyelse og oppgradering av forsvaret de senere årene. Også sikkerhetspolitisk viser stormakten at den ikke er redd for å vise muskler og gå sin egen vei. Russland, verdens største land i utstrekning, må naturlig nok ha en bred tilnærming til sin sikkerhetspolitikk. Bare innenfor landets egne grenser finnes noe sånt som 100 etnisiteter og 110 ulike språk. Nabolaget er mildt sagt variert, og mye vekt legges på situasjonen i Russlands «soft underbelly», altså de sørlige områdene mot Kaukasus og Midtøsten. Men også i Arktis satses det på militær oppgradering. I følge den russiske forsvarsdoktrinen er det tre hovedtrusler mot russisk sikkerhet; internasjonal islamsk terrorisme, utviklingen i Sentral-Asia etter 2014 og NATOs videre ekspansjon. Fiendebildet av NATO er fortsatt høyst levende, men litt mindre offisielt har man også bekymringer for øst-flanken mot Kina. Allikevel er Kina en av Russlands aller viktigste strategiske partnere, og man legger stor vekt på både forsvarssamarbeid og industrielt samarbeid. Også i internasjonale organisasjoner, som FN, står de to stormaktene ofte på samme side. I år er det 25 år siden Berlin-murens fall og starten på Sovjetunionens og dermed også Warszawapaktens oppløsning. Russland har imidlertid fortsatt et sterkt ønske om å bygge en solid forsvarsallianse og vektlegger samarbeidet innen CSTO tungt. CSTO, eller Collective Security Treaty Organization, ble opprettet kort tid etter Sovjetunionens fall, og består av Russland, Hviterussland, Armenia, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan. I likhet med NATOs artikkel V har CSTO en artikkel om kollektivt forsvar. Russland har også gode forbindelser med Iran, og en del andre land i Midtøsten, deriblant Syria. Utviklingen i russisk forsvar Mye har skjedd siden Sovjet gikk i oppløsning. Fra en post kald krigs fase, der fors - varet besto av overdimensjonerte avdelinger og gammelt utstyr, har Russland i likhet med NATO-landene gått gjennom en omfattende modernisering og omstrukturering av sine militære styrker. I dag regner man Russland for å være den nest største militærmakten i verden om man tar med atomvåpen arsenalet, og den tredje største i konvensjonelle styrker. Russland har også verdens tredje største forsvarsbudsjett (etter USA og Kina). President Putin satser på å videreutvikle det russiske forsvaret. Han har uttalt et ønske om å satse på «neste-generasjons» våpensystemer, og å omforme den russiske hæren. Forskere i Russland har omtalt den nyeste forsvarsreformen, som startet i 2008, som den mest radikale siden dannelsen av Den røde armé i Konflikten med Georgia viste at ikke alt var som det skulle i det russiske forsvaret. Man har nå kuttet kraftig i strukturen, og skal i dag ha en styrke på 1 million mann (i realiteten ca ). Offi - sers korpset er kuttet fra ca mann til ca Utdanningssystemene er sen - trali sert, og fra å ha 65 ulike skoler har man nå 10 militære universiteter. Kommandostrukturen og Forsvarsdepartementet er også kuttet ned og omstrukturert. Russland har i dag fire militærdistrikter, øst (Khabarovsk), vest (St. Petersburg), sør (Rostov-on-Don) og sentrum (Jekaterinburg). Støttefunksjoner blir i stor grad satt bort til sivile aktører. Hæren er gjort om til en brigadestruktur, og divisjoner og regimenter er tatt ut av struk - turen. Både Luft- og Sjøforsvaret har også blitt omstrukturert, og det er opprettet et «romforsvar» (Space Air Defence). All om - strukturering har selvfølgelig som målsetting å få et mer gripbart forsvar, med høyere beredskap og gjennomføringsevne. Større øvingsvirksomhet og vektlegging av gammel militær tradisjon og kultur er også med på å bygge Russlands nye forsvar. Materiell anskaffelser er en viktig del av den nye forsvarsreformen. Russland har et materiellprogram som løper fram mot 2020, det såkalte SAP Her er det snakk om investeringer i størrelsesorden 4000 mrd norske kroner. Innen 2016 skal 30% av forsvarsmateriellet være nytt, og innen pro - grammets utløp i 2020 skal 70% være nytt. Det er imidlertid mulig at programmet nå forlenges til I dette ligger blant annet Oppvisning av russiske jagerfly over Sebastopol på Krim for å markere 69 årsmarkeringen av slutten på andre verdenskrig. Foto: Scanpix. 12 Folk og Forsvar