Krigsbarna var. i offentlighetens mørke. i over 40 år. Dette mørke skal vike. for lyset fra NKBF.

Transkript

1 Krigsbarna var i offentlighetens mørke i over 40 år. Dette mørke skal vike for lyset fra NKBF. NR UTGAVE ÅRGANG

2 Røtter 2/2014 NORGES KRIGSBARNFORBUND Adresse Norges Krigsbarnforbund/NKBF c/o Resch Hilda Magnussens v. 12 B 1450 Nesoddtangen Telefon: etter kl Organisasjonsnr: Web: E-post: nkbf@nkbf.no Bank: BN Bank ASA, 7005 Trondheim Swift/BIC: KBNONO22 IBAN: NO Leder: Gerd-Inger Resch Adr. Hilda Magnussens veg 12 b, 1450 Nesoddtangen Telefon: etter kl E-post: gerd-ik@online.no Kasserer: Torgeir Johnsen Tlf.: Adr.: L. Grønlandsv. 15, 3035 Drammen E-post: torgejoh@getmail.no Sekretær: Franck Monheim Kristiansen Adr.: Tjeldmyrn. 2 B, 8250 Rognan Tlf.: E-post franckmk@frisurf.no Styrem. Paul-Erik Vollmerhaus Adr.: Veienmoen 92, 3517 Hønefoss Tlf.: E-post: paul-erik@vollmerhaus.com Vara: Torstein Bergh Adr.: Torpåsen Terrasse 14, 1658 Torp Tlf.: E-post: torstein.nkbf@gmail.com Webmaster: E-post: Thorbjørn Koch, Askim starpolar@gmail.com RØTTER Medlemsblad for NKBF Utkommer 4 ggr. årlig. Intet løssalg. ISSN: Redaktør Ann Elise Altermark Tlf.: mobil: Adr. Altermarkv. 145, 8616 Mo i Rana E-post ann.elise@online.no ADRESSEENDRING: Husk å melde adresseendring til kasserer ved flytting. INNLEGG TIL RØTTER sendes redaktøren, som også er behjelpelig med utforming hvis ønskelig. Ønskes anonymitet i bladet skal navn og adresse likevel være kjent for redaktøren. NB! Stoff til Røtter 2/2014 må være redaktøren i hende innen 15 september2014. INNHOLD side Lederen... 4 Like barn leker best (2)... 6 Minnetale for Ragnhild Führer Aud Prestmo til minne Følelsen av identitet Auf Wiedersehen Samvær og fellesskap Medlemsnåler er å få kjøpt i to størrelser. Henvendelse: Paul Erik Vollmerhaus 2

3 Røtter 2/2014 HURRA FOR DEG! Torbjørn Nilsen, Nordland 70 år 1. juni. Franck Monheim Kristiansen, Nordland, 70 år 15. august. Hanne Grethe Yttergård, Nordland, 70 år 23. september. 70 år i løpet av året? tips oss! Red. I forrige nummer kom vi til å stave en 70-års jubilants navn feil. Det riktige skal være: Ellen Karin Schmidt, Hordaland/Sogn og Fjordane. Vi beklager lapsusen! Red. Mange takk til dere som sender stoff til medlemsbladet. Fortsett med det - vårt kjære lille Røtter er avhengig av oss alle. Red. Se forsiden: Vi aner nå konturene av slutten på NKBF. Vi ønsker oss en verdig nedleggelse av et verdig forbund som har betydd mye for mange mennesker og skjebner. Hva har NKBF fått bety for DEG? Send redaksjonen noen ord om det - og del det med oss andre. Det er få nummer igjen å fordele det på Red. 3

4 Lederen har ordet Kjære alle sammen Røtter 2/2014 Oss pensjonister imellom april kom den triste meldingen at Aud Prestmo er død. Aud var fylkeskontakt i Sør-Trøndelag, og var en trofast landsmøtedeltager. Alltid godt humør og med en lun trøndersk humor. Jeg snakket med henne fire dager før hun døde. Da var hun veldig klar på hva som ville skje. Likevel var hun opptatt av NKBF. Hun uttrykte glede over at der er valgt ny fylkeskontakt, og håpet at medlemmene ville holde sammen. Minneord finner dere annet sted i bladet. Vi er mange som vil savne Aud, og vi lyser fred over hennes minne. Styret har hatt to møter etter Landsmøtet. Kontrakten med hotellet for Landsmøtet 2015 er nå underskrevet, og vi gleder oss allerede. Siste møte før sommeren avsluttet vi med grilling. Jeg er heldig som får jobbe med fire staute karer. NKBF har et forholdsvis stort bildearkiv. Dette er nå levert til Riksarkivet. Vi fikk også i år tilskudd fra NAV, og økonomien er tilfredsstillende. På første møte til høsten begynner arbeidet med søknad om støtte i Denne gang kan du lese siste del av historien til Thor Finnskogs barnebarn. En stolt bestefar kan fortelle at Hanna fikk 3.plass på landsbasis i konkurransen hun deltok i med historien. Vi gratulerer både Hanna og besteforeldrene. Styret ønsker dere alle en riktig God sommer Folk som arbeider spør ofte pensjonister hvordan de får tiden til å gå? OK, forrige dagen reiste jeg og min frue inn til byen og handlet i en butikk. Vi var der bare i fem minutter, og når vi kom ut holdt en politimann på å skrive en parkeringsbot. Vi gikk fram til ham og sa: Hei tenk om du kunne vise litt hensyn og gi oss pensjonister en sjanse. Han ignorerer oss, og forsetter med å skrive boten. Jeg kalte han Nazisvin. Han stirret på meg og begynte så å skrive en ny bot for slitne dekk. Min kone kalte ham for et rasshøl. Han skrev ferdig bot nummer to og satte den under vindusviskeren sammen med den første. Så begynte han å skrive en tredje bot. Det forsatte i cirka 20 minutter, jo mer vi fornærmet ham, jo flere bøter skrev han. Personlig brydde vi oss ikke noe om det. Det var ikke vår bil. Vi kom nemlig til byen med buss. Vi forsøker bare å ha det litt morsomt hver dag, Vi er jo pensjonister, og det er viktig med litt humor i vår alder!! Forfatter ukjent. Innsendt av Gerd-Inger

5 Røtter 2/2014 Selvutnevnte grillmestere. Vi andre venter på maten 5

6 Røtter 2/2014 Like barn leker best (del 2) (Del 1 sto i Røtter 1/2014.) Dette er en skoleoppgave skrevet av mitt barnebarn på 14 år, Hanna Finnskog Nordby. Hun forteller om sine besteforeldre, som begge er krigsbarn. Innsendt av Thor Finnskog Kjærlighet ved første blikk 4. februar Snødde det kanskje, lå det slaps i gatene, eller var det en fin solskinnsdag? Hvem vet? Kjærlighet i luften var det i hvertfall. Thor skulle tilfeldig møte Ingrid for aller første gang. Hvis man ikke vet hva kjærlighet fra første blikk er, så er dette et virkelig godt eksempel. Harald og Thor hadde akkurat satt seg på Halvorsen konditori. Harald hadde planer om å møte søsteren Kate og hennes venn, Ingrid. Jentene kom opp trappen på bakeriet, der Harald og Thor satt og ventet på dem. Ingrid likte seg svært godt i Thors nærvær og omvendt, som tiden gikk. De bestemte seg for å dra på kino den kvelden. Kanskje det hadde noe med at de egentlige var ganske like. 6 Ingrid Ingrid var nemlig også et av de skamfulle barna ingen snakket om, hun var en tyskerunge. Ingrids biologiske mor, Thalette Kløvfjeld hadde hatt et forhold til tyskeren Johannes Wunderlich, altså Ingrids far. De hadde møtt hverandre på en fest i Arendal. Der han var stasjonert som soldat. Forholdet mellom dem må ha vart bare i noen måneder, fordi han så aldri barnet sitt. Men han visste at han hadde et. Han var allerede gift i Tyskland og hadde barn. Han var åpen om det som hadde skjedd i Norge, til sin kone og barn i Tyskland. Magen til Thalette vokste, og hun kunne ikke lenger skjule at hun var gravid. Bonden hun bodde og jobbet for måtte snart få vite at hun hadde et barn av en tysker i magen. Jesper Lund, eier og driver av Røed går på Tjøme, der Thalette jobbet,

7 ønsket ikke at hun skulle beholde barnet hos seg. Thalette var nødt til å føde på mødrehjemmet i Tønsberg. Mødrehjem er der enslige «tyskertøser» fødet og oppholdt seg før og etter fødselen. Thalette var der noen måneder før fødselen. Ingrid kom til verden 15. oktober Siden Thalette måtte tilbake på jobb på gården måtte Ingrid bli forlatt på mødrehjemmet, alene som et barnehjems barn. Mødrehjemmet var også et slags barnehjem. Barna kunne bli der et år før de ble sendt videre til et annet sted, enten fosterhjem eller adoptert. Noen av disse barna ble også deportert til Tyskland til sin eventuelle tyske familie, hvis noe slikt var oppgitt. Røtter 2/ En dame ved navn Camilla Larsen var i tyskernes søkelys under krigen. Hun var i frykt for å måtte jobbe i tysk arbeids tjeneste, noe som var grusomt for mange nordmenn. Hun valgte derfor å ta til seg Ingrid som fosterbarn fra mødrehjemmet. Hun var ikke spesielt glad i barn, og hadde ingen fra før. Hun var glad i en god fest, mannfolk og noe sterkt i glasset. Camilla giftet seg etterhvert og fikk tre egne barn, som ble Ingrids søsken. Både Camilla og ektemannen behandlet ikke Ingrid særlig bra. Hun måtte tidlig arbeide både borte og hjemme. Det var også en selvfølge at hun skulle passe på småsøsknene sine i tillegg til skole, lekser og husarbeid. Når foreldrene ikke behandlet Ingrid særlig bra, var det ikke naturlig at småsøsknene gjorde det heller. Ingrid hadde ikke den samme gode oppveksten som Thor. Hun hadde ikke gode foreldre som ville det beste for henne. Hun ble ikke elsket på samme måte. Hun ble utnyttet og brukt. Familien Larsen som familien hun vokste opp hos het, la aldri skjul på at Ingrid var tyskerbarn. Du er av en annen støpning var noe Ingrid ofte ble fortalt. Hadde dette vært meg i et fosterhjem hadde jeg følt meg ensom, forlatt og uelsket. Det var akkurat dette Ingrid var. I forhold til Thor sin familie som hadde holdt tittelen tyskerbarn hemmelig for resten av verden, visste alle at Ingrid var tyskerbarn. Hele oppveksten ble hun ertet av klassekamerater. Hun var tøff og tok igjen, og hadde det tøft på skolen. Hjemme fikk hun kjeft for å ha vært i bråk. Det var heller ikke uvanlig med en ørefik, og en på tryne av faren.

8 For eksempel den kvelden Ingrid hadde vært med Thor på kino og skulle være hjemme og kom hjem med bussen. Du kan tro at hun fikk en kraftig ørefik da! (som faren sa; «Du er aldri for gammel til å få juling»). Familien flyttet 14 ganger på 9 år, så noe godt nettverk hadde hun aldri. Familien måtte bo der de hadde råd til, for foreldrene hadde svak helse, og stadig uten jobb. Allerede i 14års alderen startet Ingrid å jobbe i en blomsterbutikk. Ikke bare fordi hun alltid har hatt en enorm lidenskap for planter og blomster, men fordi hun ble nødt til å tjene penger for familien. Familien hadde veldig dårlig råd, og krevde mye av Ingrid. For at Ingrid skulle få stå til konfirmasjon måtte hun tjene alle pengene selv. Hun jobbet hardt, og hadde til slutt penger til konfirmasjonen, og kjolen hun skulle ha på seg. Uken etter hun hadde feiret møtte hun venninnen sin; Så fin kjole du har, jeg har lik sier Ingrid, og er stolt over å ha en sånn fin kjole. Nei, det har du ikke. Moren min kjøpte den av moren din. Røtter 2/ Ingrid var veldig flink til å jobbe og sto aldri uten jobb. Nesten helt frem til hun fødde sitt første barn, kom Camilla på jobben hennes og hentet månedslønna. Helt til nok var nok! Stiftet familie Fra den kvelden Thor og Ingrid hadde vært på kino, var de kjærester. Kanskje ikke bevisst, men det var der det startet. I dagene som fulgte kom Thor til jobben hennes, som nå var på Skofabrikken, for å følge henne hjem.. De møttes oppe ved fylkesmuseet i Tønsberg. Som bevis på dette, fikk Ingrid låne klokka til Thor. Camilla måtte ikke få vite om forholdet mellom turtelduene så Ingrid måtte skjule klokka for henne. Damene Ingrid jobbet sammen med begynte å lure på om Ingrid hadde fått seg fast følge, og det hadde hun. I 1965 hadde de vært sammen en stund, og trygge på hverandres kjærlighet. Så det ble bryllup. De giftet seg i Oslo tinghus i 4. desember De flyttet til Marta og Johan på Eik, og bodde begge på Thors barnerom. Ingrid hadde nå muligheten til å slippes fri. Fri fra Camilla og ektemannen, som hadde utnyttet henne. Jeg tror Ingrid var veldig klar for et liv der hun kunne omgi seg med mennesker som var glad i henne, og elsker henne.

9 Og nå kunne hun endelig få bruke pengene hun tjente på seg selv. De bodde ikke lenge på Eik. Etter 1 år, flyttet de til Nesbrygga, som ble min mors barndomshjem. I 1966 kom deres første barn Tormod. I 1967 kom Roar. Ikke nok med det. men Per Arne kom i 1970, og til slutt den etterlengtede datteren Eli, i Ingrid fikk 4 barn på 5 år og 9 måneder, noe hun fortsatt synes er en bragd. Røtter 2/2014 Huset på Nesbrygga var et stort hus med plass til alle. Det var et 2 etasjes hus med full kjeller og loft. Hagen var full av bærbusker og frukttrær. Det var rett og slett for perfekt til å være sant. Det tok ikke lang tid før livet snudde fra paradis. Roar skulle som 4 åring få leukemi, og sykehuset ble et sted han ble vant til å være. Han rakk akkurat å bli 11 år før han slapp smerten og dro til himmelen. Jeg ser lys og blomster, mamma var det siste han sa før han lukket øynene hjemme i sengen sin, med familien rundt seg. Min mamma, som da var 7 år, sto ved hans side da han sovnet inn. Livet ble i mange år preget av sorg, men Thor og Ingrid kom seg videre i livet med de andre barna sine. De kunne ikke bare stoppe opp og sørge, for de hadde så mange å ta vare på. Med god hjelp fra foreldrene til Thor, Martha og Johan, kom familien på 5 seg gjennom sorgen, og de tunge årene. Brudebilde av Ingrid og Thor På leting etter ukjent familie I 1982 starter Ingrid jakten på sin biologiske mor, Thalette. Etter forespørsler hos Fylkesmannen, Folkeregisteret, Riksarkivet og statsarkivet, får Ingrid opplysninger om sin mor. De møtes for første gang i 1982, og dette møtet 9

10 utvikler seg til en kjærlig familie gjenforening. Ingrid har 4 halvsøsken, men får bare et godt forhold til den ene halvsøsteren sin. Min mor og mine onkler får en flott mormor, som bor på gård i Hvarnes, noe som mamma husker som et veldig godt barndomsminne. Thalette dør av brystkreft i De tre barna vokser og flyttet ut. Alle fikk seg jobber og utdanning, og barn. Jeg ble nummer fem i rekken av barnebarn, men mammas førstefødte. Når barna flyttet ut, fikk Thor og Ingrid tid til seg selv, hverandre og egne interesser. I 1995 startet jakten for alvor for Thor, som ønsket å finne sin familie i Tyskland. Etter å ha sett et program på TV2, med Ragnhild Führer, som er etterforsker for tyskerbarn, fikk Thor kontakt med fru Führer. (forfatter av boken I krigens lange skygge ). Thor sin far Bernhard er død, men hun hjalp han å finne sin fars gravsted i Kerpen i Tyskland. Det viser seg også at han hadde to halvsøstre, som de reiser å besøker i I første omgang virker det som et kjærlig møte, men bitterhet ligger skjult hos halvsøstrene. Røtter 2/ Ikke nødvendigvis bitterhet overfor Thor, men følelsen av å bli ført bak lyset av sin far. Kontakten mellom Thor og halv søstrene brytes gradvis, noe som Thor synes er følelses messig tungt. I 2004 starter Ingrid med hjelp fra Ragnhild Führer, jakten på sin tyske familie. Det viser seg at også faren til Ingrid er død, men at hun har en storesøster i Rochlizt i Tyskland. Jutta som søsteren heter har hele tiden visst at hun har en halvsøster i Norge. Ingrid får god kontakt med henne og øvrig familie i Tyskland. Dessverre er det slik at Jutta har dårlig helse, og ikke kan komme på besøk til Norge. Men Thor og Ingrid har ved to anledninger vært på besøk der nede. I tillegg har Juttas sønn Wolker, vært på besøk flere ganger i Norge. Ingrid var heldig og fikk et nært og godt forhold til familien sin både i Norge og i Tyskland, noe som betyr mye for henne, og som gjorde livet godt til slutt. Ingrid søkte erstatning av staten for oppveksten hun har hatt. For hvordan hun ble behandlet av familien, nærmiljøet og det norske samfunn. Det fikk hun først for to år siden.

11 Røtter 2/2014 Her sitter jeg den og tenker på alt jeg ikke visste for 3 måneder siden. Jeg visste at besteforeldrene mine var adopterte, men ikke på den måten at jeg ikke visste at oldeforeldrene mine ikke var oldeforeldrene mine. - Jeg tenker, Wow! Til stor hjelp for meg Mitt største problem i hverdagen er å få gode karakterer, sminken skal sitte på hele dagen, og at håret skal se «Ok» ut. Vi mennesker har forandret oss så ufattelig mye. Helt tilslutt tenker jeg at det er skjebnens ironi, at to mennesker finner hverandre, med litt av den samme skjebnen uten å vite om det. Det er jo litt rart å tenke på at begge mine besteforeldre er tyskerbarn. For er det ikke egentlig sånn at like barn leker best? Life is a box of chocolate. You never know what you get. Vi må ta det livet vi får utdelt å gjøre det beste ut av det. Noe av det som har forandret seg mest er åpenheten vår. Men ingen har fortalt meg om dette! Dette at besteforeldrene mine var tyskerbarn, at de er adoptert, og hvordan de hadde det som barn. Jeg har fått vite så mye om 2. verdenskrig, tyskertøser og tyskerbarn, og ikke minst min families historie, og hvor viktig det er å ha en god familie. Det er jo grunnen til at jeg er her i dag! Jeg har lært så mye, og er så utrolig glad for at vi hadde denne skoleoppgaven. Uten den hadde jeg aldri fått vite alt dette. hannanordby@hotmail.com tlf: født Kilder: Thor og Ingrid Finnskog Eli Iren Finnskog Veggen Gunnar Kagge: Vårt århundre/utgivelse 1997/ Familievennen Forlag AS Bilder private * 11

12 Røtter 2/2014 Minnetale for Ragnhild Führer Av Sigbjørn Andersen, Tromsø Jeg ble oppringt av Astrid (datter til Ragnhild) dagen etter Ragnhild var død. Hun ba meg formidle budskapet videre. Jeg tok kontakt med Gerd-Inger, vi blei da enige om at fylkeskontaktene skulle få beskjed, samtidig som at det var ok at jeg sa noen ord også fra NKBF. Ragnhild kom i kiste fra Tyskland. Det var mye folk som tok farvel med henne. Begravelsen fant sted i Sandtorg kirke, Sørvika utafor Harstad, fredag 4. april kl Etter at presten var ferdig med talen og hadde lest kranser fra den nærmeste familie, fikk jeg ordet og holdt min minnetale. Deretter leste jeg opp Den siste hilsen og takk for all hjelp fra NKBF. Det var en stor flott blomsterbukett med hvite liljer. Minne tale for Ragnhild Fuhrer (framført på dialekt). Det var med stor sorg vi i Norges Krigsbarn forbund ble kjent med at ho Ragnhild var død. Første gang jeg fikk høre om Ragnhild og den jobben ho gjorde for å hjelpe tyskerunger å finne sine tyske fedre og røtter, var vinteren 1993 på et møte i Krigsbarnforbundet, som ble holdt på Borkenes. Jeg hadde da i 2 år forsøkt å finne min tyske familie, uten å komme et skritt nærmere. Ragnhild klarte det på kort tid, og når vi nå i ettertid vet at det bare var fornavnet som var riktig av de opplysningene hun fikk hos meg, så skjønner dere hvilken utmerket 12 jobb hun gjorde. Jeg fant ikke bare svar på min identitet, men jeg fant en fantastisk familie som jeg i dag 20 år seinere har ukentlig kontakt med på telefonen, og der vi minst en gang i året besøker hverandre. I Tyskland får eg en mottakelse som er helt fantastisk, skulle nesten tro det var kongen som kom. Dette er noe av det største jeg har opplevd i mitt godt voksne liv, og det kan jeg takke ho Ragnhild for. Det var en periode at familien til Ragnhild reiste fra Harstad til UNN Tromsø. Hun ble da med til Tromsø og kom heim til oss og bodde her mens hun var i Tromsø. Dette var et besøk vi satte umåtelig stor pris på. Ragnhild hadde mange Tromsø-navn på notat-

13 blokka si, der også nye søkere som ønsket hjelp ble kontaktet, så av og til kunne det være folksomt heime hos oss. Hun var kunnskapsrik og flink å fortelle, også om en del av norsk krigshistorie, som ikke er så allment kjent. Det sies at historien skrives av seierherren, og gjerne blir framført som alt var hvitt eller alt var sort. Men med Ragnhild sine opplevelser, så skjønte jeg etter hvert at det hvite var ikke bestandig helt hvitt. Og at det sorte ikke bare var helt sort bestandig. Siste gangen jeg møtte Ragnhild var i Berlin for 2-3 år siden. Vi var 4 personer fra Tromsø; og Ragnhild og Renate som var ute og spiste middag. Det må ha vært et livlig lag for en av gjestene ved nabobordet spurte Ragnhild hvor kommer de med det rare språket fra? Røtter 2/2014 Fra leder av Norges Krigsbarn forbund er jeg blitt bedt om å takke for den innsatsen Ragnhild har gjort for forbundet, og hun nyter stor respekt for det engasjement ho har vist. Nå er ikke Ragnhild mer. Derfor blir minnene viktig, disse kan ingen ta fra oss. Minner om et pliktoppfyllende og realt menneske, minner om et raust, varmt og vennlig menneske. Med disse minnene vil Ragnhild følge oss inn i framtiden og det blir et godt følge. Jeg har funnet dikt av Kjell Baalsrud som jeg ønsker å lese. Dette får være siste hilsen fra meg og alle dem hun har hjulpet, men ikke kan være med oss i dag, samt en takk til familien som har gjort det mulig for meg å få være til stede her i dag. Sigbjørn Vi bøyer vårt hode i sorg Kjell Baalsrud Vi bøyer vårt hode i sorg ditt blikk og din stemme er borte, vi skal savne ditt nærvær, ditt vesen vi skal ikke se deg igjen. Vi bøyer vårt hode ærbødig for alt hva du var, hva du gjorde, og det som ga mening til livet, for den som fikk være deg nær. Vi løfter vårt hode i glede ved minner om deg og din tid. Om din tid iblant oss er over, så er du en del av vårt liv. 13

14 Røtter 2/2014 Til Minne Aud Prestmo, Sør-Trøndelag født 21. november 1943 Død Kjære Aud Fredag 25. april fulgte vi deg til graven. Du døde 20. april etter et knapt år med store lidelser. Du kjempet så tappert og ville ikke gi opp håpet, men kreften seiret til slutt. Da gruppa vår feiret 15 årsjubileum, 31. mai 2013, hadde du nettopp fått diagnosen lungekreft. Du var i dårlig form, men var med på feiringa. Det var så viktig for deg. Og det var typisk deg, Aud, du ga aldri opp. Du var med å starte gruppa vår i Vi følte sterkt alle sammen at vi hadde så mye til felles at vi faktisk følte oss som søstre, den gang var vi 18 stk. Etter hvert fikk vi kontakt med NKBF og de fleste av oss ble medlemmer. De siste årene var du fylkeskontakt i Sør-Trøndelag. Vi minnes deg, Aud, som et stort og varmt menneske, med et stort hjerte. Du hadde en herlig humor du var ikke nordlending for ingenting. Vi har delt så mye gjennom så mange år. For en av oss, nært vennskap siden du kom til Trondheim 15 år gammel, og du traff din kjære Kalle. Du mistet han i samme sykdom i mai i fjor. I dag ser vi tilbake på alle gode minner, din galgenhumor, latteren din, pågangsmotet og rettferdighetssansen. Du vil alltid være med oss i tankene, Aud. Takk for alt du har vært for oss søstrene dine. Vi lyser fred over ditt minne. På vegne av søstrene, Brit Lyng 14

15 Røtter 2/2014 Følelsen av identitet For å fylle noen ekstra sider i Røtter, har jeg dykket i tidligere nummer - dette er fra Røtter 2/2001. av Ann Elise Altermark En av jordens lykkelige bor på Helgeland i Europa. Kommer du til Sandnessjøen og møter en mørkhåret dame med et fjes som i dag stråler, er sannsynligheten stor for at damen heter Rita. For 12 år siden var hun i telefonkontakt med NKBF og etterforsker W. T. som lovet å hjelpe henne med å finne far. Men etter en tid fikk hun beskjed om at han var død og at søsknene ville ikke ha kontakt. Da stuet hun sine spørsmål og sin uro langt ned i kjelleren. Det hun imidlertid ikke visste da var at det var feil familie! Med over 300 med samme etternavn og en god del av dem igjen med samme fornavn var det ikke helt enkelt. Så kom våren En dag fikk Rita kjennskap til at Nordland NKBF skulle holde helgesamling i Mosjøen, og sammen med Margarethe, som hadde vært medlem i mange år (men aldri før deltatt på et sånt møte) tok de turen de 7-8 milene for å se nærmere på oss. Dette var for øvrig undertegnedes første møte som fylkeskontakt og hvem som var mest nervøs av oss skal være usagt. Men møtet ga i alle fall mersmak. Det resulterte for Rita i medlemskap i NKBF og deltakelse på landsmøtet -98. Der var Josef Focks. Det ble etablert kontakt. Dermed pusset han sin detektivnese og satte i gang. Deretter forløp halvannet år, det er lang tid for 15 den som går og brenner. Så lang tid at da svaret kom, hadde Rita gitt opp for lengst. Men i september i fjor kom beskjeden: Far var fra Nürnberg og døde i Men, kjære Rita, du har tre brødre og to søstre, den ene bor i USA! Rita forteller: - Det er så rart med det, jeg ble temmelig nummen. Vi er to helsøstre her, vokst opp med mor. Men vi var altså 7 blad Ammon! Men JEG skal ikke snakke om sjokkskader - hvordan må ikke de ha opplevd det? Der satt de med to storesøstre de aldri hadde hørt om. Moren hadde en gang nevnt noe om et kjærlighetsforhold faren skulle hatt i Norge, men ikke at det var mer. Kanskje hun ikke visste mer. - Men han må i alle fall ha visst det, for jeg var 5-6 måneder da han måtte dra, og lillesøster Unni var underveis! I oktober sendte vi så brev med bilder til broren vi hadde fått navn og adresse til. Men han må ha tygget temmelig iherdig - det ble nyttårsaften før han informerte sine øvrige søsken. Det står ikke på velvilje hos noen av dem, de trenger bare tid til å fordøye det. Jeg for eksempel, har jo hatt hele livet til å tenke meg muligheten av søsken der nede. Mellom jul og påske i år kom så brev og bilder fra dem, bl.a. ett av far på 60-årsdagen. Og bildene stemmer, så det ikke er tvil om at det er rett person. Min datter, som har vært au pair i

16 Røtter 2/2014 Tyskland har hatt kontakt over telefon. Vi har planer om en tur nedover men vet ikke ennå når det kan bli. Akkurat nå har vi nok med å vise bilder til alle som vil se. Jeg har det greit med meg selv. Jeg har en far. Selv om han er død har jeg en far. Ting som dette kan ikke beskrives, jeg mangler ord. Jeg er mor og bestemor, det har ikke manglet tøffe tak i mitt liv. Men ett vet jeg - jeg har med dette tatt et langt steg oppover og innover, mot identitet, mot det å finne en plass i verden, mot det å føle seg akseptert. Det var ikke en dag for tidlig. Takk, Josef Focks! sier Rita fra Sandnessjøen Auf Wiedersehen Dette sto i Røtter 1/1997 Av Ann Elise Altermark Undertegnede har for første gang deltatt på landsmøte, kommet velberget hjem og funnet livet i sin vante orden. Men øverst i frontallappen, eller hvor det nå er, står inntrykkene i kø for å bli formulert og sortert. Å få skrotten og bagasjen heim tok 6-7 timer. Men sjela har jeg måttet hanke inn litt etter litt, for den hadde av en eller annen grunn delt seg opp i sine enkelte primfaktorer. Ros skal de ha de som har lagt opp arrangementet, det var strukturert og godt gjennomført. Det var bent fram rørende å legge merke til hvordan styret ambulerte blant oss "ferskener" og viste omsorg. En kunne falle for fristelsen til å ønske at landsmøtet skulle vare mye lenger. Men ønsker er så ymse hva angår klokskap. Når man etter tre dager var halvdød av utmattelse, hva skulle man så med mer? Saligheten ville blitt av kortere varighet enn strengt tatt ønskelig - og jeg skal på landsmøte neste år også... nemlig. Har jeg virkelig gått og trodd at jeg ikke hadde videre bruk for dere? 16 Det er nesten så jeg sier meg enig med Hitler i at norsk/tysk konstellasjon er flott. Ha! Hadde han bare ikke hatt så mye annet djevelskap stukket opp i ermet. Ved vuggen til noen av oss fikk smerten og sorgen stå fadder, men de ble også våre læremestere. Så noen tonn livsklokskap var nok samlet på Stjørdal denne helgen. At like barn leker best er ingen overdrivelse. I denne uensartede og mangfoldige flokken ville jeg finne min plass, oppleve tilhørighet, og den gode stoltheten å være del av. Gjett om jeg fant! Det har jo hendt som tiden har gått, at en har truffet mennesker hvor opplevelsen av å ha kjent hverandre "bestandig" har vært fremtredende. Det er like rart hver gang. Her ble jeg pepret, gjennomhullet av slike opplevelser, fra bortimot 50 øyepar var det et hav av signaler å forholde seg til, og til slutt slepte jeg skrotten med meg som en tomsekk. Men livsvarige vennskap ble knyttet. Fra første møte. Ord som svirret i luften, var:

17 ... Spesiell nærhet... som venner som møtes etter lang tids atskillelse ikke å stirre på de negative sider fordi det ikke nytter... tilgivelse frigjør fra fortiden... viktig å leve nå. Det bobler i meg en takk til dere som engang begynte å finne ord, sto frem, og fikk dem formidlet. Det er sjelesorg i n-te potens, fordi deres ord forløser mine ord som igjen kan forløse noen andres ord osv. - ringer i vann. Lag på lag av panserhud vil kunne skrelles av. Sammenligningen med et kålhode er nærliggende, litt bedervet kanskje - men bare ytterst. Ha! Jeg opplevde bl.a. dette: at av alle verdens millioner, satt der noen håndfuller mennesker med hver sin unike historie, og hadde et forbløffende fellesskap som løftet opp og ut, over hverdagen. Vi har en fellesnevner som gjør dette mulig. Og enda så mange vi er, er ikke to historier like. At det går an? Også vi er flerkulturelle, men baksiden av den medaljen heter dobbelteksponering og i noen tilfeller personlighetsspalting. Det handler om det himmelropende i å gjøre barn til syndebukker. "Ordets gave", er ulikt fordelt i alle grupperinger. Det er ikke noe unntak blant oss. Derfor må dere som har den i større grad ikke forsømme å bruke den, slik at de som har den i mindre grad kan kjenne seg igjen og dermed få løsnet grepet om seg selv. Noen har stengt sine ord inne bak lås og slå og rustne hengsler. Disse innestengte ord er så godt som felles, de bare varierer i styrke. Dette er fellesnevneren. Jeg regnet meg som relativt ferdig Røtter 2/ med selvterapien, og visste ikke at jeg hadde flere porter å åpne før jeg kom med i forbundet og møtte dere andre. Da opplevde jeg at der er fremdeles noen kilo rust å fjerne; det er så mange aspekter i dybden og alltid noen hengsler som knirker. Den lille gutten eller jenta vi engang var, skal alltid få bo i oss, et sted langt inne under alle lag av sedimentære bergarter. Men sammen med oss der skal vi ha en annen liten jente og gutt - de to som senere ble vår far og mor. Og når det stormer i vår sjels landskap skal vi ta disse tre i vår favn og gi dem all kjærlighet vi rår over og enda litt til. For den er det de ber om, den sammen med vår tilgivelse. Da Josef Focks på søndag tok avskjed, Og med sin stillferdige stemme ropte sitt "Auf Wiedersehen ble det for meg et underlig øyeblikk. Svulstige ord? Ja vel, men realiteter, hva enn man velger å kalle det. Livet fôr hardt med dem; også de var i utgangspunktet sårbare og kjærlighetshungrende, som vi. Bare vår kjærlighet, og den alene, kan forløse deres smerte i oss. Jeg tipper at ingen av oss orker å se et barn lide uten å forsøke å gjøre noe med det. Men disse tre som er oss mest vedkommende kommer ofte ikke ut av sitt fengsel. Vi er alle barn av regnbuen, men den finner vi aldri - før vi har tilgitt disse tre i vårt hjerte. I brøkdelen av et sekund forekom det meg at han lånte munn og mæle til alle våre fedre, de samlet seg bak disse to små ordene og utløste en voldsom kollisjon i mitt hjerte.

18 For mitt indre blikk så jeg i horisonten det samlende smertehav reise seg mot en flammende himmel. Og i koret fra barn som ville besvare pappas hilsen, blandet seg våre mødres stemmer - de som elsket, og tapte. Røtter 2/2014 Det var bare med nød og neppe jeg klarte å besvare hilsenen, jeg hørte selv at stemmen var sløret og fremmed. Så sier jeg bare Auf Wiedersehen, ihr lieben alle! Påfylling og inspirasjon Dette sto i Røtter 1/1998 Av Ann Elise Altermark Er det noen der ute som kan fortelle meg om jeg har vært på landsmøte igjen - eller om jeg har drømt? Jeg svirrer rundt som en loff noen har glemt i risteren - litt svidd - i skrivende stund bare delvis til stede fordi en del av meg ikke har forlatt Stjørdal enda. Den som tar en tur til Mo og får øye på en personasje med ukonsentrert blikk, som bommer på dørkarmer og snubler i egne ben fordi kroppen ikke vet hvor den befinner seg - kan få syn for segn. Vit da at dette er meg. Da jeg på fylkesplan møtte NKBF første gang - det er bare to år siden - fikk jeg følelsen nærmest å ha tråkket på et bananskall i døra, - jeg sklei inn og landet med full tyngde. Det knaket også i sammenføyningene da, Det norske hus. Men døra var brei, og rett i fortapelsen bar det, siden har jeg vært solgt. Å møte sine blodsfrender er sterkt. Det kan vel tenkes at det fremdeles finnes et og annet spøkelse i noen skap rundt forbi, ting vi ikke har fått bearbeidet, og skal disse ut av skapet må det lys og luft omkring. Derfor, snakk med hverandre. Underbevisstheten er en snodig sak du, den arbeider på sitt 18 eget nivå og i sitt eget tempo. Noen veier må vi gå alene. Skjønt alene - vi må gå dem én og én. Men det kan være vi befinner oss på allfarveg. Ofte har det syntes som vendingen livet har tatt har vært styrt av tilfeldigheter. Men de prosesser som foregår inni oss er avhengige av de utviklingsforhold vi gir dem, vi tar hele tiden avgjørelser og drar konklusjoner vi knapt nok or oss bevisst, og de dypere årsaker slumrer i dypet. Sånn som situasjonen var, måtte det oppstå en kollisjon, et kjærlighetshat til vårt opphav, og det måtte bli betydelig. Det manglet vegger i barndommens hus, og snekkerkyndigheten til å reise veggene sjøl, har vel vært så som så. Kjærligheten til mor og far er medfødt, og konflikter av denne art umulig for et barn å takle. Jeg møtte far første gang da jeg var 26. Da var han på besøk hos oss noen hektiske junidager. Jeg hadde to barn i tillegg til det som måtte gjøres ute, men noe tid fikk vi da sammen. Til sammen to ganger møttes vi.

19 At min pappa på en måte var en fremmed mann forbauset meg, det hadde jeg ikke forestilt meg. Og det gikk opp for meg at kjærlighet og aksept må læres - begge veier. Vi vokste opp som en slags enebarn selv om vi hadde søsken i mange retninger. Kanskje det gjorde oss til einstøinger, men på den annen side: Hver eneste en av oss er unik. Vi er verdifulle og har ressurser som noen trenger, Hvis mennesker kan makte å møte hverandre hjerte til hjerte har vi ikke levd forgjeves. I realiteten finnes det bare to basisfølelser: kjærlighet og frykt. Hat er ikke det motsatte av kjærlighet. Frykt er det. Når vi gjør våre festningsverk uangripelige, sitter vi der inne redd og fortvilet og har avskåret oss fra Faderhuset som er kjærligheten. Blinde og døve sitter vi bak hver vår maske og lar frykten styre våre handlinger. Samtidig som vi roper til dem som går forbi om hjelp - og skjønner ikke at det må låses opp innenfra. Nøkkelen heter kjærlighet, uten den stanser utviklingen. Røtter 2/2014 Da NKBF ble dratt i gang, gikk det et sus gjennom den norsk/tyske befolkning: dette hadde vi ventet på - mer eller mindre bevisst. Før møtet med NKBF var kanskje ikke noen av oss videre bevandret i å sette ord på det vi bar inni oss. Det har tross alt ligget lokk over i mange år, jernlokk, fast rustet og jævlig. Jeg takker skjebnen - eller hvem det nå er - for NKBF. Eller rettere sagt for dere, kjære gråhårete menn og kvinner. Bak hvert ansikt aner jeg skyggen av ei jente og en gutt, han i uniform, begge prisgitt omstendighetene. Bare for å dra en sammenligning: nå har vi kanskje snart barnebarn som nærmer seg soldatalder. Måtte de aldri oppleve krig. Fylkestreff i Nordland/Troms Det blir helgetreff på Hamarøy Fiskecamp i Nordland august Medlemmer av NKBF er velkommen til å delta sammen med oss. For nærmere info og påmelding: kontakt Ann Elise Altermark, mobil

20 Røtter 2/2014 Fylkeskontakter pr Oslo/Akershus: Tlf. Lillian Karin Scheele Høgåsveien 66, 1259 Oslo Østfold: Lisbeth Jensen Englekorveien 53, 1783 Halden Hedmark/Oppland: Wenche Råve E. J. Berghsveien 17 C, 2316 Hamar Buskerud: Siri Selbo Bratromveien 1A, 3408 Tranby Vestfold: Thor Wirtz Finnskog Semsåsveien 4, 3140 Borgheim Telemark: Edmund Helsing Skoglia 10 A, 3970 Langesund Agderfylkene: Karin Vildalen Slettheiveien 53 A, 4626 Kristiansand Hordaland/Sogn og Fjordane Hans Solberg Holmavegen, 5650 Tysse Møre og Romsdal: Turid B. Ormseth Øvste Nakken 24 C, 6014 Ålesund Sør-Trøndelag: Torbjørn Sandnes Halfrid Høyems veg 29 B, 7047 Trondheim Nord-Trøndelag: Eldbjørg Grønbeck Lilleenget 39, 7800 Namsos Nordland/Troms: Ann Elise Altermark Altermarkveien 145, 8616 Mo i Rana Sverige: Turid Edén, Knorringsgatan 5, Se Vårgårda, Sverige,