Juristkontakt. Ny undersøkelse. Jurister i offentlig sektor: Stolte av jobben tør ikke si det

Transkript

1 MEDLEMSBLAD FOR NORGES JURISTFORBUND NR ÅRGANG Juristkontakt Ny undersøkelse Jurister i offentlig sektor: Stolte av jobben tør ikke si det

2 NJ-kommentaren Sprekker i Akademikernes hus Det er alltid synd når venner og kjente forlater det gode selskap. Norsk forskerforbund og Den norske kirkes Presteforening har informert Akademikerne om at de går ut av hovedorganisasjonen ved årsskiftet. Vi skulle gjerne vært denne utmeldingen foruten. Det har vært interne uenigheter, og vi må bare ta til etterretning at de to organisasjonene ser seg best tjent med å gå sammen med andre yrkesgrupper. Vi har respekt for at Forskerforbundets medlemmer, og kanskje særlig prestene, har en annen virkelighetsoppfatning. For oss blir det viktig å ha et saklig og korrekt forhold til de to organisasjonene også i fortsettelsen. Akademikerne har over tid lykkes med å samle alle sentrale utdanningsgrupper. Ved å stå sammen og konsekvent fokusere på de langtidsutdannedes interesser, har man lagt grunnlaget for en mer åpen og offensiv lønnspolitikk i offentlig sektor. Vi tror Akademikerne vil klare seg godt. Organisasjonen får litt færre medlemmer, men budskapet blir mer entydig. Lønnspolitikken er nedfelt i Akademikernes vedtekter. Vi har tro på desentralisert lønnsdannelse basert på forutsigbare og tydelige kriterier. Mye vil fortsatt måtte håndteres sentralt, og veien videre er ikke uten videre rettlinjet. Men det er vanskelig å tenke seg at gjeninnføring av lønnsoppgjørene fra 60- og 70- årene skal være målet for fremtiden. Det er for øvrig interessant at Akademikernes gjenværende organisasjoner organiserer vel så mange forskere som de som nå går ut. Kanskje det er duket for et forskningspolitisk samarbeid? Om Akademikerne og utbryterne ikke kan enes lønnspolitikken, kan vi kanskje koordinere våre synspunkter når det gjelder forskning og høyere undervisning? Med litt vedmod ønsker vi lykke til videre og kanskje velkommen tilbake ved en senere anledning! Erik Graff er generalsekretær i Norges Juristforbund NY UTGAVE Lødrup og Sverdrup: Familieretten, 5. utg sider. Uts. pris kr Boken er femte utgave av Lødrups Familieretten, med Tone Sverdup som medforfatter. Boken er ajourført med ny lovgivning og rettspraksis 4. utg. er fra En del avsnitt er skrevet om og og boken er utvidet med et kapittel om rettsforholdet mellom samboere, særlig de spørsmål som reiser seg ved samboerforholdets opphør.

3 Juristkontakt 4/ Stolte Jurister i offentlig sektor er stolte av jobben sin, viser en fersk undersøkelse. Men de tør i liten grad fortelle sine omgivelser hva de bidrar med til samfunnet. Skråsikre Feilaktige identifikasjoner er velkjent i straffeprosessen, påpeker vår rettshistoriske skribent, advokat Erling Moss. Der Doppelgänger er ikke bare krimtriks! NJ-kommentaren: Sprekker i Akademikernes hus Jurister i offentlig sektor: Stolte av jobben tør ikke si det Siden sist Når vitner tar feil eller manipuleres: Ja, jeg så ham Årskonferansen 2005 Ny organisering av arbeidsog velferdssektoren: Har ikke jurist og savner det ikke Popstjerne og jusstudent: Får sure kommentarer av medstudenter 22 Jusfattig Trygd, sosial og Aetat skal samordnes. Personvern er ikke det som har mest oppmerksomhet hos oss, sier lederen av et prøvekontor. Uten en jurist Juristkontakts lederskole: Lederen som coach Sivilombudsmannen: Mva-fradrag for hjemme-pc Meninger Førsteamanuensis Marius Emberland: Jakten på perspektiver replikk til Sjak R. Haaheim 26 Snobbete Er norske jusstudenter så snobbete at de ikke aksepterer en medstudent som har toppet VGlista? Sangartisten Dina har fått rikelig med slengbemerkninger Stilling ledig Hva skjer i NJ? Ny stilling eller adresse? Annonseinformasjon Klart svar Kan jeg få snakke med vakthavende jurist? Virksomhetsoverdragelse: Innplassering i stilling eller kunngjøring? 17 Usexy Hvorvidt poteten er sexy, ble merkelig nok et tema på Årskonferansen, som også rommet rettshjelp over disk, juristenes stammespråk og bonus i statlig sektor Jurister What s in it for me?

4 N Y UNDERSØKELSE Jurister i offentlig sektor: Stolte av jobben tør ikke si det Et stort flertall av jurister ansatt i statlig og kommunal sektor er veldig stolte av jobben sin, viser en fersk spørreundersøkelse som kommunikasjonsbyrået Dinamo PR har gjort for Norges Juristforbund. Men i stedet for å spre dette glade budskapet til folk rundt seg, har juristene en tendens til å underbygge de gamle mytene om de trauste og intetsigende paragrafrytterne. Av Jan Lindgren Spørreundersøkelsen ble gjennomført i mars i år blant et tilfeldig utvalg av medlemmer i Norges Juristforbund, forholdsmessig fordelt på statlig, kommunal og privat sektor, dessuten studentmedlemmer. Undersøkelsen inngår i en situasjonsanalyse som danner basis for Juristforbundets storprosjekt MERKOS (MERKevarebygging av jurister i Offentlig Sektor). Ingen mellomstasjon Den seiglivede myten om at juristene i statlig og kommunal sektor sliter med lav selvtillit, er gjort til skamme i denne undersøkelsen. Du kan glemme bildet av en byråkrat som vandrer kuet gjennom arbeidslivet med blikket festet i en bunke sakspapirer. Jurister i stat og kommune er i svært stor grad stolte av jobben sin, viser undersøkelsen fra Dinamo PR. De føler seg i liten grad underlegne i forhold til privatansatte kolleger. De aller fleste mener dessuten at de har stor innflytelse og påvirkning på andres hverdag gjennom arbeidet de utfører. Og svært få av dem ser på jobben sin i det offentlige som en mellomstasjon før de går over til privat sektor. Dette er det imidlertid få av de privatansatte juristene og juridiske studentene som er klar over. Det er tydelig at offentlig ansatte jurister er forsiktige med å fortelle omverdenen om de positive og verdifulle sidene av sitt daglige virke. Det kommer imidlertid frem gledelig unntak fra denne tendensen: Alle tre grupper er enige om at jurister i offentlig sektor gir et viktig bidrag til samfunnet. Mindre karrierejag Enkelte myter om forskjellen på privat og offentlig sektor overlever den nye undersøkelsen med klar margin. Alle de tre gruppene av medlemmer er nemlig enige om at jurister i privat sektor er mer fokusert på karriere og status enn offentlig ansatte. Jurister i det offentlige mener dessuten at de er mer idealistiske enn privatansatte, men det tror ikke de andre gruppene noe på. Hva får så nyutdannede jurister til å velge stat eller kommune som arbeidsplass? De svarene som oftest figurerte i alle tre medlemsgrupper handlet om å skaffe seg erfaring, dessuten varierte og utfordrende oppgaver og til dels idealisme knyttet til samfunnsbidrag. De privatansatte og studentene viste også til at det skal være enklere å få jobb i det offentlige og at kravene til gode karakterer er mer moderate. Det ville imidlertid ikke de offentlig ansatte være med på. Men de aller fleste av dem fortalte at jobben i det offentlige er mer spennende enn de trodde på forhånd. Undersøkelsen avslørte videre store forskjeller i synet på hva som er mest positivt med å arbeide i offentlig sektor. De som har sitt virke i denne sektoren, pekte først og fremst på de faglige utfordringene og variasjonene i hverdagen som det mest motiverende. De privatansatte og studentene mente på sin side at fast, regulert arbeidstid og en trygg jobb måtte være de største fordelene. På minussiden var enigheten derimot stor. Den største ulempen med offentlig sektor er lønnsnivået. Respekt fra kolleger Utvalget av jurister i statlig og kommunal sektor ble spurt direkte om de følte at jobben deres ble forstått, respektert, anerkjent og verdsatt. De aller fleste svarte at dette var tilfelle i stor grad eller i svært stor grad. Med et så positivt svar kan man lure på om det er behov for noen profilering av denne gruppen. Rundt 40 prosent av Norges Juristforbunds medlemmer arbeider i statlig og kommunal sektor. Men de er lite synlige. Forbundet har startet et prosjekt for å ta tak i denne utfordringen (foto: Knut Natvig). 4 Juristkontakt

5 Juristkontakt

6 N Y UNDERSØKELSE Spørsmålet er nok heller om respekten og verdsettelsen kommer fra riktig hold. Juristene i det offentlige opplever solid anerkjennelse fra juristkolleger og andre yrkesgrupper rundt dem på jobben. Det setter de pris på, men det er ikke nødvendigvis disse gruppene de opplever det viktigst å få anerkjennelse fra. Viktigst er det at sjefen setter pris på jobben de gjør, og selv om mange opplever anerkjennelse fra sin overordnede, er det også mange som savner dette. Dessuten ønsker offentlig ansatte jurister langt større forståelse for jobben de gjør blant folk flest. Blir borte i byråkratiet Ved siden av spørreundersøkelsen har kommunikasjonsbyrået bl.a. gjennomført gruppesamtaler og dybdeintervjuer med jurister fra alle sektorer, arbeidsgivere i offentlig sektor og representanter for media. Blant hovedfunnene er juristenes usynlighet i offentlig sektor, deres svake kommunikasjonsevne og det faktum at de har falt ned fra pidestallen uten helt å oppdage det selv. For bare noen tiår siden dominerte juristene statsadministrasjonen. De siste årene har de fått sterk konkurranse fra andre utdanningsgrupper med mer offensiv egenmarkedsføring. Det kan synes som juristenes har «sovet i timen». På den annen side har samfunnet aldri vært så regelstyrt som i dag. Likevel har ikke juristene klart å få aksept for hvor stort behov det er for deres kompetanse. Det er kartlagt flere grunner til at juristene er temmelig usynlige. Svært få av dem har en stillingsbetegnelse som forteller om utdanningen. De arbeider ofte i tverrfaglige grupper, samtidig som oppgavene og arbeidsstedene er svært ulike. Dermed fremstår ikke juristene som noen samlet gruppe i det offentlige. De blir rett og slett borte i byråkratiet. Oppsummeringen av situasjonsanalysen i MERKOS-prosjektet peker også på noen svakheter hos mange jurister, adferd de absolutt kan gjøre noe med for å bedre sin situasjon. Ett trekk er at juristene er detaljorienterte og må gjennomarbeide absolutt alle elementer i en sak før konklusjonen kan trekkes. De oppfattes som for grundige. Et annet trekk er at de er for omstendelige i sin kommunikasjon og bruker et gammelmodig «stammespråk» som virker fremmedgjørende. Dessuten lever myten de oppfattes som trauste og kjedelige. MERKOS-sjefen: Sammen skal vi klare det Marta Johanne Gjengedal leder styringsgruppen for MERKOS-prosjektet og er svært fornøyd med at situasjonsanalysen i prosjektet er på plass. Vi visste på forhånd at hovedutfordringen blir å synliggjøre juristers bidrag og konkurransefortrinn i offentlig sektor, kommenterer hun. Men nå har vi kartlagt hvor skoen trykker og hvordan vi best skal ta fatt på oppgaven. Vi ser et omriss av en tiltaksplan. «bedre kommunikasjon, økt kontakt mellom ulike juristgrupper og bygging av yrkesstolthet og rollebevissthet.» Hun understreker at det blir helt avgjørende å få alle 6000 medlemmer i stat og kommune til å engasjere seg, vurdere egne holdninger og løfte profilen sammen. Fortelle om egne bidrag Hva skal alle disse medlemmene gjøre for å bidra til en tydeligere og riktigere profil for offentlig ansatte jurister? Situasjonsanalysen slår fast at juristene i stat og kommune er stolte av jobben sin. De oppfatter den som viktig og mener de yter verdifulle bidrag til virksomheten. Likevel våger mange av oss ikke å rope det ut. Vi underbygger heller myten om de grå og intetsigende byråkratene. Det må vi slutte med, fastslår Marta Johanne Gjengedal, leder for styringsgruppen i MERKOS-prosjektet. Vi må bli bevisst hvilke bidrag og verdier vi står for, bruke dem aktivt i ar- 6 Juristkontakt

7 Jurister i offentlig sektor vet at de er viktige. Andre jurister mener at vi er viktige. Nå må vi lære oss å fortelle om det, oppfordrer MERKOS-sjefen Marta Johanne Gjengedal (foto: Roy Konterud). beidshverdagen og fortelle om dem til venner, kolleger og eksterne kontakter. Bremsekloss og problemløser Gjengedal er opptatt av at juristene må begynne med å gå i seg selv. MERKOSprosjektets situasjonsanalyse fastslår at de karakteriserer seg selv som både reaktive bremseklosser og proaktive problemløsere. Samtidig har de fleste jurister i offentlig sektor et slags bilde av hvem den offentlige juristen er som personlighet, men samtidig hevder så å si alle at de selv er et unntak som ikke ligner dette bildet. Heldigvis sier prosjektets referansegrupper utenfor det offentlige juridiske miljøet at vi står for trygghet og kvalitetssikring, rettferdighet og objektivitet. Det skal vi ta vare på, sier hun. Hun trekker også frem at jurister i det offentlig får aksept for å bidra til rettssikkerhet for enkeltmennesket. Det sies også at de tar riktige og gode beslutninger. Felles verdier å vise til Nå gjelder det at vi samles om verdier som vi vil at juristene i stat og kommune skal identifiseres med i årene fremover. Det kan eksempelvis være en entusiastisk og offensiv holdning som bidrar til å forebygge konflikter og problemer for virksomheten og brukerne. Dessuten kan vi vise enda større vilje til samarbeid og smidighet. Denne diskusjonen vil vi ha med riktig mange av medlemmene på. Marta Johanne Gjengedals egen entusiasme er det i hvert fall ingen mangel på. Hun ramser opp satsningsområder som bedre kommunikasjon, økt kontakt mellom ulike juristgrupper og bygging av yrkesstolthet og rollebevissthet. Og så gleder hun seg til å samle et hundretalls tillitsvalgte fra offentlig sektor i begynnelsen av juni for å lære dem å kommunisere budskapene fra MERKOSprosjektet. Juristkontakt

8 Juristkontakt Medlemsblad for Norges Juristforbund Ansv. redaktør: Erik Graff Redaktør: Jan Lindgren Frilans journalist: Ole-Martin Gangnes Design/layout: Kristine Steen, PDC Tangen as Teknisk produksjon: PDC Tangen as, Aurskog Annonsekontakt: Dagfrid Hammersvik MediaFokus AS Telefon: Telefaks: Abonnement: Kr 420,- pr. år (9 utgivelser) Signerte artikler står for forfatternes egne synspunkter. Det samme gjelder intervjuobjekters uttalelser. Redaksjonen forbeholder seg retten til å redigere eller forkorte innlegg. Redaksjonen avsluttet 28. april 2005 Forsidefoto: Knut Natvig/ Collage: Kristine Steen Narkotester på apotek Narkotikatester har lenge vært mulig å få kjøpt på nettet, men i løpet av året vil også en av landets største apotekkjeder starte salg av testutstyr som kan avsløre bruk av hasj eller andre stoffer. Foreldre har rett til å foreta slike tester, mener fagdirektør Britt Wolden i Vitusapotek. Man kan ikke se det sånn at det skal være en demokratisk rett for et barn å ha sitt misbruk i fred. Det er klart at dette er en vurdering som foreldrene må gjøre, sier hun til TV 2. Landsforbundet mot stoffmisbruk mener begge parter må være enige om at man skal gjennomføre testen. Er man ikke det, vil dette nesten bli det samme som et slags overgrep. Og det vil ungdommen i huset reagere sterkt på. Og da blir det vanskelig å få i gang den gode samtalen, sier informasjonssjef Jan Erik Thoresen i LMS. Torturert og voldtatt før hun døde Den tidligere iranske militærlegen Shahram Azam har flyktet fra Iran, og i april deltok han på en pressekonferanse i Canada. Der forklarte han hvilke skader den iranskkanadiske fotojournalisten Zahra Kazemi skal ha vært påført kort tid før hun døde i iransk varetekt. Hun var på jobb for bildebyrået Camera Press da hun ble arrestert i Teheran i Militærlegen undersøkte henne fire dager etter pågripelsen. Hele kroppen hennes bar preg av å ha blitt utsatt for vold. Jeg kunne se at dette var forårsaket av tortur, fortalte han ifølge dagbladet.no. Legen forteller at hun blant annet hadde store hodeskader, brukket nese, brukne fingre, en knust stortå, punktert trommehinne, slag- og piskemerker over hele kroppen, og hun manglet flere fingerog tånegler. En sykepleier som undersøkte Kazemis underliv skal ha funnet skader etter «svært brutal voldtekt». Canadas utenriksminister Pierre Pettigrew sier at landet vil øke presset på Iran, for å få vite hva som egentlig skjedde med Zahra Kazemi. NRK-redaktør kritiserer Nokas-dekning NRK Rogaland-redaktør Ståle Frafjord er svært kritisk til politilekkasjer i Nokas-saken og måten mediene bruker lekket informasjon på. Nokas-saken er en fallitterklæring for rettsstaten Norge og norske medier, hevder redaktøren i et debattinnlegg i VG. Det har blitt ganske ille, rett og slett. Slik det har utviklet seg, virker det som om alt er lov, sier Frafjord til Rogalands Avis. Mens politiet offisielt er svært restriktive med opplysninger om etterforskningen og krever at forsvarsadvokatene må underskrive en taushetserklæring, lekker flere anonyme politikilder detaljopplysninger, hevder Frafjord. Alle vet at det er politikilder som lekker hver eneste dag, og det er ingen grenser for hva media spyr ut av enkeltdetaljer, sier Frafjord. «Lekkasjene kommer fra en etat som framstår både som offer, pårørende, aktorat og dommer og som med loven i hånd hindrer tilsvar og fri informasjonsutveksling», skriver Frafjord i debattinnlegget. Vanvittig antall lukkede rettsmøter Det blir interessant å se hva som skjer når Nokas-saken blir løftet ut av Stavanger og påtalen skal avgjøres av Riksadvokaten, sier forsvarsadvokat Erik Lea til Rogalands Avis. Han representerer en av de siktede i saken. Det har vært et vanvittig antall lukkede rettsmøter i denne saken. Jeg har bedt om åpne dører hver eneste gang, men får aldri medhold. Han kritiserer politiet for hemmeligstempling. De siktede får ikke vite hva politiet sitter på. Men etter hvert er medieforbudet opphevet for en del av dokumentene. Likevel sitter de i fengsel og leser om ting i avisen som de ikke får se i saksdokumentene, sier Lea.

9 Tips til redaksjonen sendes på e-post: eller på faks: Siden sist Journalister stemmer Ap og SV Ap og SV er journalistenes parti. Til sammen støtter 65 prosent av journalistene de to partiene. Ap får 33 prosents oppslutning, mens SV får 32 prosent. En undersøkelse gjort i forbindelse med Nordiske Mediedager viser dette. Gjennom de sju årene Mediedagene har gjort den politiske undersøkelsen, har Arbeiderpartiet blitt noe svekket, mens SV har styrket seg blant norske mediefolk. Også Venstre scorer langt høyere enn i resten av befolkningen, mens FrP bare får tre prosents oppslutning. I befolkningen ellers ville FrP fått 18 prosent. «Feel good»-führeren En bok av historikeren Goetz Aly vekker oppsikt i Tyskland. Den forklarer støtten til Adolf Hitler med at han var en «feel good-diktator». Folk følte at staten tok trygt og godt vare på dem. Det kom store skattekutt og velferdsordninger som selv i dag er grunnleggende. Han sørget for at folk ikke sultet til tross for nesten vedvarende krigføring. Soldatene og deres familier fikk mer enn dobbel økonomisk støtte enn de amerikanske og britiske. Tyskerne så på ham som varmhjertet, sier Aly til Spiegel. Folk overså mer enn gjerne at det hele var grunnlagt på plyndring og drap, sier han. Okkupert land, slavearbeid og tyverier ga store muligheter. Ifølge nazi-arkiver beslagla tyskerne nok mat og forsyninger bare i Sovjet til å holde liv i 21 millioner mennesker. Alle soldater ble oppfordret til å stjele med seg mest mulig som kunne sendes hjem, sier Aly. Han hevder at 95 prosent at tyskerne tjente økonomisk på systemet. Ikke jurister i finans Professor i EU-rett ved Københavns Universitet, Peter Pagh, mener Danmark har undervurdert EUs statsstøtteregler på grunn av manglende juridisk ekspertise i landets finansdepartement. Finansdepartementet har ettervert fått en meget sentral rolle i sentraladministrasjonen. Det er et departement som ikke akkurat tynges av juridisk ekspertise. Driver man en sykkelbutikk eller en pølsevogn, har man gjerne en pen advokatregning. I Finansdepartementet administrerer man flere hundre milliarder kroner, og det klarer man med én enkelt jurist, sier han til Berlingske Tidende. Vil ha klargjort rettigheter Svein Olaf Olsen truer med rettssak mot Kristiansand kommune på grunn av dårlig eldreomsorg. Han mener hans senil demente mor ikke får det tilbudet hun betaler for og har krav på. Det melder NRK Sørlandet. Tidligere høyesterettsadvokat og fylkesmann i Aust-Agder, Signe Marie Stray Ryssdal, er blant dem som er spent på resultatet. Spørsmålet er om rettighetene er overtrådt eller ikke. Det er ganske interessant hva man egentlig har rett til, sier hun. Staten henger ut media Den svenske regjeringen henger ut medier de mener er sex- og utseendefikserte. Dette skjer via plakater og på nettet. Det er prosjektet «Flicka», drevet av det svenske sosialdepartementet, som har laget kampanjen. Både Aftonbladet, TV4, TV3, Expressen, Vecko-Revyen og andre får unngjelde. Navngitte medier og redaktører stilles spørsmål om telefonsexannonser, sponsing av Big Brother osv. på plakater som henges opp ved t-banen. Opposisjonspolitikere mener kampanjen strider mot ytringsfriheten fordi staten på denne måten prøver å styre innholdet i media. Jurister vil åpne for aktiv dødshjelp En gruppe norske jurister tar til orde for at det må åpnes for aktiv dødshjelp i straffeloven. Det er viktig å understreke at dette ikke handler om å legalisere aktiv dødshjelp slik man har i Nederland og Belgia. Vårt poeng er at straffeloven må ha en mulighet for en nyansert bedømmelse ut fra de helt særegne omstendigheter det kan være i enkelte tilfeller, sier den ene av juristene, advokat Frode Sulland til Aftenposten. Men de får ikke støtte fra legenes organisasjon. Vi er særdeles skeptiske til å foreta reguleringer som også kan være egnet til å skape et inntrykk av at leger i visse tilfeller kan yte aktiv dødshjelp. Det er vi motstandere av, sier president Hans Kristian Bakke i Den norske lægeforening. Juristkontakt

10 Siden sist Tips til redaksjonen sendes på e-post: eller på faks: Advokat får erstatning av staten Staten må trolig punge ut med millionbeløp i erstatning til en advokat som ikke fikk tilbake bevillingen sin, melder Aftenposten. Det var i 1999 Østfold-advokaten fikk tilbakekalt bevillingen på grunn av rot med regnskaper og underdekning i klientmidlene. Advokaten ordnet opp, og etter to måneder søkte han Advokatbevillingsnemnda om å få tilbake bevillingen. Søknaden ble avslått, begrunnet blant annet med at «minimumsstraffen» for såkalte formalovertredelser som hovedregel var ett år. Advokaten fikk bevillingen tilbake først ett år etter at han mistet den. Advokaten gikk til sak mot staten med krav om erstatning fordi han mente det første avslaget var ugyldig. Nå er Høyesterett enig, og flertallet sier rett ut at «et statlig organ har grepet feil i forståelsen av de reglene organet forvalter, med den konsekvens at det er truffet et ugyldig vedtak». Offentlig eller ikke? 12 kroner av hver hundrelapp som bilistene betalte i bompenger, gikk i fjor til administrasjon av innkrevingen. Bompengeselskapene driver unødig kostbart, mener Vegdirektoratet. Vi ber i første omgang departementet avklare om selskapene skal følge de regler som gjelder for offentlig virksomhet. Vi vil senere komme tilbake med forslag til hva som kan gjøres for å effektivisere innkrevingen, sier veidirektør Olav Søfteland til Bergens Tidende. Selskapene har i revisjonsrapporter fått kritikk for dyre utenlandsturer der statlig regulativ er overskredet og der bompengeselskaper har betalt for ektefeller, lønnsfastsettelser i selskapene og bruk av midler til utenforliggende formål. Bompengeselskapene har laget en juridisk utredning der det hevdes at selskapene ikke er offentlige, men derimot skal følge aksjelovens bestemmelser. «Dette opprøret er sponset av staten» Organisasjonen Adbuster reiste nylig rundt på skoler med penger fra statlige Riksutstillinger og delte ut en håndbok i sivil ulydighet. Adbusters skal lære elevene å få frem sine egne meninger ved hjelp av blant annet elevstreik, rør-blokader og sjablongmaling. «Husk at politiet bruker sivilkledde spanere, noen ganger er det for å se og høre. Andre ganger er det for å provosere fram bråk», heter det i boka. Rektorer ved to skoler har nektet elevene å få boka, men direktør for Riksutstillinger, Marith Hope, forsvarer boka. Boken kan du få kjøpt i bokhandelen, og han kan ikke nekte noen å ha bøker. Så dette blir litt tullete, sier hun til NRK. EU tillater jakt på journalistkilder EU-kommisjonen har fått juridisk gjennomslag for å tillate kildejakt i journalisters notater. Den europeiske journalistføderasjonen raser, melder journalisten.no. Det er EU-domstolen som har gitt EU-kommisjonen anledning til å ransake journalisters kildemateriale når kommisjonen mener det er nødvendig. Bakgrunnen for avgjørelsen er EU-domstolens beslutning om å avvise en anke fra Hans- Martin Tillack, den tidligere Brussel-korrespondenten for det tyske magasinet Stern. Tillack hadde anket en tidligere rettsavgjørelse om at EU-kommisjonens antikorrupsjonstjeneste (OLAF) kunne undersøke reporterens leilighet i mars i fjor. Anken til EU-kommisjonen omfattet mer enn tusen sider med dokumenter og tusenvis med e-poster som OLAF hadde tilegnet seg i raidet. Nord-Nordisk Juristmøte i 2006 De Nordnordiske juristmøter arrangeres hvert tredje år siden Neste gang er det finnene som står for tur, og Vasa vil invitere i dagene juni Temaet vil være en sammenligning av straffeprosessen i Finland, Norge og Sverige. Norsk kontaktmann: Høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum, telefon , telefaks , e-post: nerdrum@advokat-tromso.no. Massetiltale mot mafia Amerikanske myndigheter slo nylig hardt til mot den beryktede mafiaen i Chicago. 14 personer tiltales for en rekke forbrytelser, bl.a. 18 drap fra 1969 og utover. Tiltalepapirene forteller om årtier med utpressing, illegalt spill, trusler, vold, bestikkelser, trakassering, mafiakontrollerte fagforeninger og drap. Blant de tiltalte er det to tidligere politifolk. Sorenskriver får alvorlig kritikk Sorenskriver Svein Staurem i Alstahaug tingrett blir hudflettet av tilsynsutvalget for dommere, ifølge ANB. Ifølge vedtaket i tilsynsutvalget har Staurem tre ganger gjort seg skyldig i grov tjenesteforsømmelse ved å la barnevernssaker bli liggende i opptil halvannet år uten å behandle dem. Han skal også ha unnlatt å besvare purringer fra partenes advokater om å få fortgang i sakene. Tilsynsutvalget fastslår at sorenskriverens forsømmelser er så alvorlige at det kvalifiserer til lovens strengeste tiltak i form av advarsel. Det er første gang en dommer har fått advarsel av klageorganet. Det dreier seg om en forsettlig forsømmelse av graverende innhold, og utvalget kan ikke se at sorenskriveren på noen måte har gitt tilfredsstillende forklaring på denne, heter det videre i vedtaket. Situasjonen er ulykkelig, ubekvem og ytterst beklagelig. Jeg har ingen problemer med å innse at dette kan svekke tilliten til meg og domstolen som sådan, sier Staurem til Avisenes Nyhetsbyrå. 10 Juristkontakt

11 Foss tror ikke IA har fått ned fraværet Finansminister Per-Kristian Foss tror ikke det er avtalen om «inkluderende arbeidsliv» som har fått ned sykefraværet. Det viktigste har vært regelendringene som er foretatt. Det er ikke forskjell på nedgangen i sykefraværet i IA-bedrifter og i andre bedrifter. Man kan trekke den konklusjonen man vil. IA-avtalen har mål som burde føre til at sykefraværet gikk ned. Men det statistiske grunnlaget for å hevde at det er klart skille mellom avtalebedrifter og ikke-avtalebedrifter, det finner vi ikke i materialet, sier han ifølge Aftenposten. Vil ha penger til pakistansk 1905-feiring To store pakistanske organisasjoner i Oslo søkte kommunen om over kroner til en pakistansk vri på feiringen av unionsoppløsningen med Sverige. Svenn Kristiansen (FrP) er opprørt over planene. Dette er helt på trynet. Vi skal jo feire unionsoppløsningen med Sverige i 1905, og de skal sette en pakistansk vri på feiringen. Det er frekkhetens nådegave, sier den fungerende Oslo-ordføreren til VG. Leder Fazal Hussain i Pakistan Velferds- Organisasjon mener det er FrP som provoserer. Bystyret trenger å gå i seg selv, og se om ikke det flerkulturelle samfunnet i Oslo by nå blir sabotert av FrP, mener Hussain. Hva skjedde? Juristkontakt for 30 år siden Underdirektør E. Smedsrud fra Justisdepartementet grep på politimestermøtet i høst fatt i at man fra tid til annen ser uttalelser i pressen fra politihold om interne administrative forhold som får en til å sperre øynene opp. Politimester Gullbrand Nyhus følte seg kallet til å ta politiet i forsvar. Man skal vel da ikke uten videre forutsette at de enkelte politimestere skal være tause og ikke si fra hvor skoen etter deres oppfatning trykker. Tause politimestere som ikke sier fra til pressen, det vil vi ikke være, og det tror jeg ikke departementet er tjent med at vi er, sa han. Underdirektør Smedsrud repliserte: Men det er måten det gjøres på som vi av og til føler oss noe beklemt over i departementet. Jeg vil derfor be om at man er forsiktig både med ordvalg og innhold, slik at man ikke kommer i skade for å legge et fundament for usaklige angrep på de myndigheter som har med bevilgninger og budsjettkontroll å gjøre. (Reportasje fra et politimestermøte 1975) Juristkontakt for 20 år siden Når vi (Norges Juristforbund) er betenkt over opprettelsen av et nytt fakultet i Tromsø, skyldes det vanskelighetene med å skaffe kvalifiserte lærekrefter og frykten for en overproduksjon av jurister. Hvis nå dette forsøk ikke lykkes, finnes det i det hele tatt retrettmuligheter? For vår del er vi bekymret over det lave kvalitetsnivået man har utsikt til å få både i Oslo og Tromsø. Svake juridiske kandidater i overflod er ikke nettopp egnet til å skape respekt for jusen og juristen. (Usignert innlegg fra Juristforbundet 1985) Juristkontakt for 10 år siden Jostein Lindland fikk i oktober i fjor tillatelse av fylkesmannen i Oslo og Akershus til å utøve rettshjelpsvirksomhet. Han er dermed den første av Juristforbundets medlemmer som har fått lov til å utøve egen praksis. Øystein Melkild i Norges Juristforbund presiserer at rettshjelperne ikke vil bli noen konkurrent til advokatene. Det er en brist på rettspleie her i landet. Dette må derfor ses på som et velkomment supplement til advokatbistand. De vil utfylle hverandre og vi ser på opprettelsen av denne ordningen som en avlastning for advokatene. (Sak om rettshjelpere 1995) Juristkontakt

12 Når vitner tar feil eller manipuleres: Ja, jeg så ham Feilaktige identifikasjoner er velkjent i straffeprosessen, påpeker Juristkontakts rettshistoriske skribent, advokat Erling Moss. Et vitne var sikker på at han så feildømte Per Liland på åstedet. Flere vitner «dømte» en uskyldig nordmann i britisk rett. Og mange gikk god for kvinnen som utga seg for å være den russiske tsarens datter, Anastasia. Der Doppelgänger er ikke bare spøkelse og krimtriks, langt ifra! skriver Moss. Av advokat Erling Moss I straffesaken mot Per Liland i Eidsivating lagmannsrett i 1970 dukket det opp et vitne med en forklaring som ble mer enn plagsom både for aktor og forsvarer. Vitnet het Leif og var 49 år. Han var en person som uten videre ville bli oppfattet som et pålitelig vitne. Uplettet rulleblad, formann i edruskapsnemnda i Fredrikstad, nestformann i sosialstyret. I det hele tatt Det plagsomme for forsvareren, høyesterettsadvokat Alf Nordhus, var at Leif insisterte på at han tidlig på ettermiddagen tirsdag 23. desember 1969, dagen før dobbeltdrapet ble oppdaget, hadde kommet kjørende forbi åstedet og sett Per Liland komme ut derfra, i en situasjon som mer enn antydet bråk med de to drepte mennene. Liland var kort og godt blitt «utsparket» fra huset, sa Leif, og han hadde havnet midt ute i gata, falt og reist seg opp igjen mens Leif kjørte forbi i sakte fart. Og Leif kjente både de drepte og Liland fra før, så godt at noen personforveksling ikke var mulig, sa han i retten. Fikk «orden» på saken Men Liland benektet hele historien. Han hadde ikke vært inne på åstedet, den traurige «boligen» som ble kalt Lille Helvete. Og han hadde slett ikke blitt sparket ut eller vært i en slik situasjon som Leif beskrev, uansett tidspunkt. Men Leif hadde forklart om hendelsen tidlig til politiet, allerede 26. desember, to dager etter at drapene ble oppdaget. Og hendelsen hadde skjedd ved tiden, altså mens det ennå var lyst. Leif forklarte også i retten hva Liland hadde på seg svart ytterfrakk, hvit skjorte og tynne sko. En vitneforklaring om en tiltalt som blir gjenkjent av noen som kjenner ham godt fra før, i en situasjon som det lukter konflikt av, og det med to menn som formiddagen etter blir funnet drept på samme sted skulle ikke det være et eksellent bevismiddel, både for konflikten og dermed også for at tiltalte lyver når han benekter hendelsen? Hva ble da problemet? Jo, for det første at Liland omtrent til samme tidspunkt denne ettermiddagen ble observert rundt i Fredrikstad på steder som lå temmelig langt unna åstedet. Og mange av dem som hadde sett ham, var også personer som kjente ham. Også flere politifolk. Dernest fikk påtalemyndigheten trøbbel med å bevise at denne tirsdag ettermiddagen var drapstidspunktet. Alt med den konsekvens at Per Liland ble tiltalt for å ha begått drapene mandag 22. desember, dagen før Leifs observasjon. Og siden Leif ikke godt kunne ha sett at de drepte var i live ett døgn etter at de ifølge tiltalen var drept, måtte jo Liland frifinnes. Så måtte Leif og hans forklaring «flyttes» til mandagen. Du så rett, Leif, og du gjenkjente personene rett men du tok feil av dagen. Det er det aktor og dommernes tolkning av Leifs forklaring må gå ut på, med hans pålitelighet som ballast. Det ble bare på den måten man kunne få såpass «orden» på saken at Liland kunne bli funnet skyldig. Alternativet at Leifs historie og tidspunkt var rett, men at han hadde tatt feil av Liland og en annen måtte altså bort fra saken. Absurd vitneførsel Både aktor og forsvarer fikk flere identifikasjonsproblemer. Bare en times tid etter hendelsen med Leif den 23. desember observerte to andre vitner, som kom forbi åstedet, at det på ny var bråk på trappa der. To menn som slåss. Hvem var det, og var en av dem Liland? Denne delen av historien er atskillig mer bisarr fordi ingen av vitnene, en 13-årig jente og en 61-årig kvinne, kjente Liland. Her måtte andre virkemidler til identitetsparader. Men også etter at disse i politiets øyne var vellykket, måtte begge de to damene, som Leif, «flyttes» til mandag, dagen før. 12 Juristkontakt

13 Per Liland og hans privatetterforsker Tore Sandberg etter Lilands frikjennelse i lagmannsretten i 1994, 25 år etter drapet han ble dømt for (foto: Gunnar Lier/Scanpix). Liland ble varetektsfengslet på grunn av disse vitneforklaringene. Han hadde vært på åstedet tirsdag ettermiddag, og vitnene hadde identifisert ham. Og han hadde vært full og bråket og slåss med to personer som var der, derav en av de drepte. Liland løy da han benektet dette. Så oppdaget man at dette måtte være feil. Liland ble altså trodd: Han hadde ikke vært der denne tirsdag ettermiddagen, akkurat som han selv bedyret. Men likevel ble han dømt som drapsmann med god hjelp av de samme vitneforklaringer. Denne vitneførselen hører til noe av det mest absurde man kan lese om i norsk straffeprosess. «Ubesvarte spørsmål som bomberegn i saken,» lød Aftenpostens overskrift da bevisførselen var avsluttet. Og Liland måtte vente lenge på frifinnelsen og oppreisningen. Grov forveksling Det kan lett dokumenteres at etterforskning i straffesaker kan oppvise det forunderlige fenomen at personer blir sett av vitner med stor geografisk avstand samtidig! Så Der Doppelgänger er ikke bare spøkelse og krimtriks, langt ifra! Feilaktige identifikasjoner er velkjent i straffeprosessen. Et ofte nevnt eksempel er Adolf Beck. Han var en nordmann som i Eng- land i 1896 ble dømt til 7 års fengsel for å ha svindlet til seg smykker fra kvinner, mot fagre løfter og betaling med falske sjekker fra banker som ikke eksisterte.han ble grovt forvekslet med en annen, men damene var helt sikre i sin identifikasjon av ham og dermed var det gjort. En kommisjon ble etter hvert oppnevnt for å granske saken, og i 1904 ble det klart at forvekslingen var bevist fordi den rette svindleren ble funnet. Beck døde fattig og glemt i 1909, men saken hans etterlot seg en formidabel lovendring. Det ble i 1912 innført ankemulighet i engelsk straffeprosess The Court of Appeal. Den kan som hos oss forkaste en anke eller beordre ny rettssak, men den kan også oppheve dommen på en slik måte at domfelte i realiteten er frifunnet («quashed verdict»), så fremt den påberopte bevisførsel anses «unsafe and unsatisfactory.» En ny rettssak er da ikke mulig. Personforvekslinger er en liten gjenganger, selv om antall saker nok er forsvinnende i den store sammenheng. Det ble nytt oppstyr i straffesaker i England tidlig på 1970-tallet, og Devlin-kommisjonen kom i 1976 med en rapport om feilkilder som vakte oppsikt, med nye lovendringer til følge. Skyldig likevel Dette var for øvrig etterdønningene etter avviklingen av dødsstraffen, hvor en av de mest omstridte og omskrevne saker med påstått personforveksling gjaldt James Hanratty. Han ble dømt til døden i 1961 og henrettet for drap på en mann og voldtekt av en kvinne i en bil ved motorveien A6. Han var ikke bare identifisert på grunn av utseendet, men også på grunn av en talefeil. 23-åringen Valerie som overlevde, forklarte: He had got a London type voice. He could not say things and think. He said Fings and Fink. His voice was very quiet very soft spoken, not a deep voice. I should say from his voice he was twenty-ish. Og da han hadde voldtatt henne i baksetet på bilen, bad hun om at han måtte gå sin vei. Han svarte: «Be quiet will you: I am finking.» Saken endte i Court of Appeal i 2002 etter å ha blitt gjenopptatt av den engelske justismordkommisjon. Og dommen ble opprettholdt etter at det nå kunne utføres DNA-testing av kvinnens klær og Hanrattys lommetørkle, som var oppbevart. Jo, han var nok rett drapsmann, tross all kritikken mot dommen og offerets evne til å identifisere ham, noe hun selv aldri tvilte på. Juristkontakt

14 Den siste tsarens døtre Tatjana, Marie, Anastasia og Olga sammen med lillebror Aleksej før revolusjonen i Russland (foto: Corbis/Scanpix). Storhertuginne Anastasia tsarens yngste datter. Mange mente hun overlevde massakren i Ekaterienburg og levde videre som Anna Anderson (foto: Corbis/Scanpix). Anastasia av Russland Den lengstvarende rettsprosess jeg kjenner til for identifisering av en person, er saken om identiteten til Anna Anderson. Hun ble påstått å være Anastasia, den yngste datteren til tsar Nikolai II og hans hustru Alexandra, 17 år gammel da hele tsarfamilien ble skutt av kommunistene i gruvebyen Ekaterineburg i Uralfjellene 17. juli Kommunistene var mer enn sparsomme med informasjon etterpå. Nikolai var skutt sa de. Men ikke Alexandra, døtrene Olga, Tatjana, Marie, Anastasia og sønnen Alexej. Også flere av tjenerskapet forsvant samtidig, til sammen 11 personer. Byen ble erobret av hvitegarden ni dager senere, og offisielle undersøkelser ble foretatt, først og fremst i regi av juristen Nikolai Solokov som publiserte resultatene i Paris i Men rykteflommen hadde begynt tidligere. Det siste er kanskje ikke minst viktig fobiene trenger som regel fruktbar jord for å trives. Så i 1920, 20 måneder etter drapene, reddet en politimann i Berlin en ung kvinne fra å drukne i Landwehrkanalen. Hun ble brakt til sykehus og deretter mentalinstitusjon, men identiteten lot seg ikke fastslå. Denne Fräulein Unbekannt ble av en medpasient påstått å være en av tsarens døtre. Først Tatjana, men da dette viser seg å være feil Anastasia! Det ble stort oppstuss, også internasjonalt. Det russiske emigrantmiljøet var stort, særlig i Berlin og Paris. Noen av tsarinaens tyske bekjente tok seg av henne, og både leg og lærd valfartet etter hvert for å se på henne. Anastasias tante Olga, som sammen med moren, Anastasias farmor, hadde flyktet til Danmark, kom på besøk og sa sørgmodig at «Nei, det er ikke min niese.» Tsarbarnas språklærer i fransk, Peter Gilliard, og hans russiske hustru, tsarbarnas barnepleierske, kom fra Sveits og sa det samme. Ulempen var at det kunne påvises at ingen av dem var så sikre som de tilsynelatende mente,og at de godt kunne mistenkes for å mene noe annet privat! Flere bekjente dukket opp, bl.a. Tatjana Melnik fra Frankrike. Hun var datter til tsarens livlege og jevngammel med Anastasia, og hun identifiserte kvinnen som den rette Anastasia både i 1926 og som vitne i retten en liten mannsalder senere. Både hun og broren Gleb, som mente det samme, hadde jo vært rett i nærheten av Anastasia i årevis, sa begge. Polsk fabrikkarbeider Fräulein Unbekannt levde godt på adelens underhold både i Tyskland og USA helt til hun kom derfra i Da begynte rettsprosessene. Tsarens emigrerte slektninger var på jakt etter tsarformuen og forlangte skifteattest som rette arvinger. Anna protesterte, og saken ble til slutt utsatt på grunn av krigen. Da hadde allerede en USA-advokat slitt seg til døde og ruinert seg på saken. Men datteren til advokaten overtok farens arkiv, og nye tyske stjerneadvokater ble engasjert. Og sakkyndige selvsagt: Leger, tannleger, skrifteksperter, rettsantropologer. Det pussige var at de langt på vei kunne bekrefte at Anna virkelig var Anastasia, med forbløffende grad av sikkerhet. Da saken til slutt etter hennes anke endte i tysk Høyesterett i 1970, etter at Anna hadde tapt i første rettsinstans i 1962 og i lagmannsretten i 1967, ble det heller ikke tatt endelig stilling til identiteten hennes. Domstolen nøyde seg med å fastslå at loven var rett anvendt og at det ikke forelå saksbehandlingsfeil. I mellomtiden hadde Anastasias historie blitt film, bøker og artikler med sjenerøse overskrifter i løssalgspressen og bl.a. solid dekning av rettssaken i Le Figaro. Det fortsatte på 1980-tallet med 14 Juristkontakt

15 Behov for kunnskap om vitnepsykologi Domstolenes leie tendens til å betrakte politiavhør som gudsord har et temmelig «hårete» fundament, skriver advokat Erling Moss. Han etterlyser bedre kunnskap om vitnepsykologi blant jurister. Anna Anderson, her fotografert i 1955, kjempet i 40 år i rettssystemet for å bevise at hun var tsarens datter Anastasia. Hun tapte til slutt (foto: Corbis/Scanpix). tv-serie basert på nye biografier om henne, inntil det endte med dokumentar i BBC, The Mystery of Anastasia, i For saken ble løst i Da var likene av tsarfamilien funnet. I kjølvannet av Sovjetstatens sammenbrudd begynte utgravingen av den drepte tsarfamilien i Anna, som hadde giftet seg i USA, hadde vært på sykehus i 1979 før hun døde i Og se om ikke biologisk materiale var oppbevart slik at DNAtesting kunne foretas! Den engelske prins Philiph samtykket i å gi blod for sammenligning. Og nei det var nok ikke Anastasia. Det skulle man kanskje skjønt tidligere. Hun kunne nemlig ikke russisk! Den falske Anastasia var sannsynligvis en polsk fabrikkarbeiderske, Fransiska Schankovska, noe privatdetektiver allerede hadde funnet ut i DNA-testing kunne også gjennomføres for de likene som ble funnet nedgravd i skogen utenfor Sverdlovsk. Jo, det var tsarfamilien. To manglet en av døtrene og gutten. Men hvem av døtrene? Det kunne man ikke si, men det var en av de to yngste Tsarfamilien ble så gravlagt i Peter og Paul-katedralen i St. Petersburg 17. juli 1998 på dagen 80 år etter at de ble drept. Jeg har lyst til å slå et lite slag for Svein Magnussens nye bok, «Vitnepsykologi» (2004). Den redegjør på meget forståelig vis for sammenhengen mellom psykologisk forskning og den bedømmelse av vitneforklaringer som juristene er de nærmeste til å kjenne. Boken kan anses som en oppfølger av Eva Smiths «Vidnebeviset» (1986). Begge bøker burde være temmelig obligatorisk lesning for jurister, kanskje særlig praktikere i straffeprosess. Og det hadde heller ikke gjort noe om læreanstaltene innpasset den i jusstudiet. Den redegjørelse for feilkilder fra praktisk vitnepsykologi som boka beskriver, burde det være atskillig lettere å få konsensus for enn allehånde «trosartikler» fra folkemeningen som man ellers kan oppleve. Det er antagelig viktig å få frem at problemet ikke består i å beskrive øyenvitner som notorisk dårlige vitner, heller ikke i omskrevet form som det russiske ordtaket «upålitelig som et øyenvitne.» Slike generelle utsagn blir så innholdsløse at de ikke gir noen praktisk veiledning. Forkludrer det opprinnelige Man bør tenke seg den mentale prosess i tre steg. Først selve iakttakelsen, så lagringen av minnet og dernest gjenfortellingen. Man ser kanskje lett at kritikk av den første delen lett kan støte mot sunn fornuft vi registrerer og orienterer oss ganske godt i hverdagen. Og vi har en formidabel evne til å gjenkjenne ansikter bare tenk på kjendisene. Derimot mangler som oftest kunnskaper om feilkildene for del to og tre. Den første delen behøver ikke å være feilfri, langt ifra, særlig ikke om hendelsen for vitnet har vært dramatisk. Men som Magnussen beskriver går vi som regel rundt på en «autopilot,» der vi legger merke til det meste, men ikke slik at vi er i stand til å gjenfortelle det med den nøyaktighet som rettsvesenet ofte forlanger. Nettopp fordi vi ikke registrerer hendelsen som viktig. Men det er atskillig verre å få juridisk forståelse for at det for del to som regel foreligger innlæringsmekanismer som forkludrer det opprinnelige bildet, slik at det som til slutt blir presentert for en domstol inneholder elementer som er kommet til etterpå, fra vanlig samtale med andre, fra media og fra politiavhør. Og for del tre, den gjenfortelling som domstolen får høre, kan selve spørreteknikken ha atskillig mer innflytelse enn vi innbiller oss. Det kan antagelig tilføyes en fjerde faktor som kanskje er aller mest usynlig, nemlig at hvis feilerindringen først er et faktum, så er den for de fleste tilnærmet ureparabel. Da er det feilen man går rundt og husker, og den er man som regel skråsikker på. Avhørsteknikk Det er sjelden at forhold fra en konkret avhørssituasjon blir anført som saks- Juristkontakt

16 behandlingsfeil, eller gjort til gjenstand for konkret kritikk. En sak gjaldt en 18- åring som ble dømt til 7 års fengsel for drap, der avhørssituasjonen også formelt var ulovlig på grunn av manglende verge eller hjelpeverge. Avhøret ble ikke avsluttet før politiet fant forklaringen «logisk», men anken førte ikke fram (Rt s. 1021). Dernest kan man jo fortsatt minne om politiets avhørsteknikk i Birgitte Tengs-saken, som ikke bør glemmes så lett, selv om det ikke for tiltalte gjaldt noe annet enn å «identifisere» seg selv som drapsmann. Domstolenes leie tendens til å betrakte politiavhør som gudsord har et temmelig «hårete» fundament. Fra Magnussens bok tar jeg med ekspeditør-eksperimentet som et av de mest slående. I en studie ble 70 intetanende ekspeditører i en dagligvareforretning bedt om å identifisere en kunde de hadde ekspedert to timer tidligere. Kunden skulle for det første bruke lang tid i kassa, noe man oppnådde ved å la betalingen skje ved skillemynt som måtte telles opp. Så spør han ekspeditøren etter veien til en offentlig bygning i nærheten. Man ser på folk når man forklarer dem veien (gjør man ikke?) for å sikre seg at de har forstått veiledningen. Da ekspeditørene rett etterpå ble vist en fotoserie på seks personer, hvorav kunden var en, kunne bare ca. en tredjedel kjenne vedkommende igjen. En femtedel gjenkjente ingen. Men hva verre var: Nesten halvparten utpekte feil person! «Alle kinesere er like» Riksadvokat Kjershow påpekte i 1931 at bedømmelse av utsagt også ledsages av en moralsk bedømmelse i tillegg til den logiske og at den moralske ligger i utsagnets «subjektive sannferdighet.» Men Magnussen beskriver at dette ikke må forveksles med at en pålitelig person også med nødvendighet avgir en pålitelig vitneforklaring. Kollisjonen mellom psykologisk forskning og gjeldende prosessrett blir kanskje mer enn synlig når jeg minner om at vitneførsel om et vitnes troverdighet får loven til å rynke på nesen, og det tillates bare som snever unntaksregel (strpl. 134, tml. 193). Feilkildene for en subjektivt sannferdig forklaring, vitnet lyver ikke bevisst, er de samme uansett med hvilken pondus og «uniform» vitnet opptrer i for domstolen. Og med et mer multikulturelt samfunn blir det aldeles ikke lettere. «Alle kinesere er like» det aksepterer vi sikkert når vi ser et foto fra en kinesisk idrettstribune. Men vi glemmer at kineserne sier det samme om oss, i tillegg til at de slett ikke mener det om seg selv. Og vi har kanskje også godt av å huske professor Per Augdahls høyst ulovfestede bevisregel: Hvis du som dommer er i tvil, så skal du velge den løsning som gjør minst skade om du tar feil. I norsk straffeprosess må man nok til rundskriv fra påtalemyndigheten og til politiets lærebøker og håndbøker for å finne litteraturen. Det formelle regelverk er for øvrig sparsomt, men vi har Kulturminnevern Lov, forvaltning og håndhevelse er en illustert presentasjon i to bind av kulturminner og kulturminnevern i Norge. Bind I presenterer bl.a. de ulike kulturminner og kulturmiljøer samt de bestemmelser i straffeloven og plan- og bygningsloven som er relevante. Bind II er en lovkommentar til kulturminneloven. Dette er første lovkommentar som er utgitt til kulturminneloven. Redaktør av bøkene har vært Jørn Holme. Bokverket kom ut første gang i 2001 og 2. utgave som kom ut i 2005 er revidert og bl.a. oppdatert på regelverket og rettspraksis. Bind I og II koster samlet kr 750 kroner. Bokverket selges direkte fra ØKOKRIM, okokrim@okokrim.no. fortsatt regelen om at dersom en person skal vises frem for gjenkjennelse, så skal vitnet oppfordres «først til å gi en så nøyaktig beskrivelse som mulig» (strpl. 133). Høyesterett (HR) forlangte personkonfrontasjon i en drapssak fra siste verdenskrig. Den gjaldt drap på en serbisk fange (Rt s. 385). Da spørsmålet om politiets prosedyre for slik identifikasjon var korrekt gjennomført forut for at rettssaken senere kom opp, sa HR at dette ikke kunne brukes som begrunnelse for anke. Det ville være å overprøve bevisvurderingen når det samme identifiseringsvitne hadde forklart seg i retten (Rt s. 1437), en avgjørelse som ikke bør følges om spørsmålet i kritisk form skulle komme opp på nytt. LITTERATUR Erling Moss: Saken Per Liland (1997), se kap. X-XV om Lydia, Martha og Leif, sammenholdt med lagmannens rettsbelæring om disse vitner på side Rettsavgjørelsene står i Rt s. 1378, 1994 s. 1149, 1995 s Kjæremålsutvalgets kjennelse fra 1976 (gjenopptakelse avslått) står i boka s Birgitte Tengs-saken og avhørsmetoder, se professor Ståle Eskeland: Bevisene i Karmøysaken, Nytt i strafferetten 1998 s. 23, Lennart Sjøberg: Psykodynamisk teori i rättsväsenet: Et mordfall i Norge, Juridisk Tidsskrift 2000 s. 735, professor Gisli Gudjonsson: Drap i Norge. Falsk tro som ledet til falsk tilståelse, Tidsskrift for strafferett, 2004 s. 287, samt Rt s Om Anastasia: Anthony Summers og Tom Mangold: The File on the Tsar, 1976/1990 (en riktig thriller!), John Klier og Helene Mingey: The Quest for Anastasia, Peter Kurth: Anastasia, Fontana, 1992 (biografi), Tor Bomann-Larsen: Livlegen, Cappelen, Om de to identifiseringsvitnene i Linda Didriksen-saken, se «- Satte tiltalte i feil bil», Avisa Nordland 11. juni Om ekspeditriser som fikk samme person dømt feilaktig dømt for to butikkran, se «Ich denk mal, er war s» i Der Spiegel nr. 21/2000. Appelldomstolens avgjørelse i Hanratty-saken finner du her, med instruktiv redegjørelse for identifiseringsbevisene sammenholdt med DNA-analyse, Søk i Case Library. Krimlesere anbefales Erle Stanley Gardners første Perry Mason-roman: The Case of the Substitute Face, og novellene Agatha Christie: Aktoratets vitne og Dorothy L. Sayers: Speilbildet, begge fra novellesamlingen Farlige Damer, Bokklubben, Juristkontakt

17 Å RSKONFERANSEN For så vidt angår de norske jurister, anser nok dog mange at det kan synes som om de, i alle fall til tider, besitter et noe merkverdig, for ikke å si tungt, språk i drøftelser vedrørende sentrale problemstillinger omhandlende det juridiske fag. Jo da, «tittelen» over er en spøk. Men språkprofessor Finn-Erik Vinje, foredragsholder på Norges Juristforbunds årskonferanse nylig, mener jurister må lære seg å bli to-språklige når de snakker fag. Ett språk i samtale med kolleger og et annet når man henvender seg til allmuen, sa han. Tekst: Ole-Martin Gangnes Foto: Roy Konterud Finn-Erik Vinje er professor i nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo. Den kjente språkguruen er ikke imponert over juristenes evne til å utrykke seg skriftlig. Det er mye som er kritikkverdig. Både når det gjelder språk og tegnsetting. Og muntligheten er heller ikke imponerende, sa han. Og språk er makt i seg selv. Språk får konsekvenser for juridisk praksis, sa Vinje. Det er lovparagrafene som ligger til grunn for mye av det skriftlige arbeidet som foregår i f.eks. forvaltningen. Lovtekster setter spor i utredninger, rapporter, forskrifter osv. Lovteksten vil derfor ha innvirkning på folks muligheter til å få kjennskap til sine juridiske rettigheter. Vinje har sett på juristenes stilling i norsk litteratur. Juristene er ikke særlig populære, humret han. Norske forfattere har tradisjon for å framstille jurister som både grådige og bakstreverske. De spiller aldri helterollen. Det er det legen og ingeniøren som gjør, fortalte professoren. Men om juristene sliter med ryktet i skjønnlitteraturen, er det i alle fall håp når det gjelder språket. Det er noe som kan rettes på. Jeg anbefaler en varsom modernisering av språk og stil, sa Finn-Erik Vinje. Han mener det må stilles samme krav til juridisk språk som annet språk. Det må justeres etter adressatens forutsetninger. Hvis man ikke klarer det, nærmer man seg et kommunikasjonsproblem. Vinjes skrivetips for jurister Bruk ikke gammeldagse og høytidelige ord som legger luft mellom deg og leseren. Lær å sette punktum, ikke propp perioden full av stoff. Si én ting om gangen. Vær oppmerksom på setningsbalansen og leddfølgen. En lang ytring blir lettere hvis verbalet kommer tidlig, dvs langt til venstre. Ut til høyre med tunge ledd. Ikke bruk for mange abstrakte substantiver. Når du mener «behandler», ikke skriv «gjør til gjenstand for behandling». Ikke overdriv bruk av passiv uttrykksmåte og ord som anses, antas, bes, finnes, henstilles osv. Ikke overdriv bruk av såkalt nakent substantiv. Skriv ikke «har kjørebane flere felt» eller «patentsøker kan». Du kan skrive «en patentsøker», «patentsøkeren», «patentsøkere», «patentsøkerne». Bruk av nakent substantiv er bare normalt og riktig i visse funksjoner, som f.eks. ved definisjoner. Du finner flere tips i veiledningen «Lovlig språk» av Finn- Erik Vinje. FOR SÅ VIDT GJELDER YTTERLIGERE VEDRØRENDE ÅRSKONFERANSEN BLA OM! > > > Juristkontakt

18 Å RSKONFERANSEN Poteter er ikke sexy! Å jo, det er en fantastisk råvare! Kari Østerud, nestleder i Norges Juristforbund, følte at tiden hadde stått stille da Corpsus Juris løftet taket i Gamle Logen i Oslo under Årskonferansen Men tiden står ikke stille når det gjelder samfunnets krav til juristene. Det gjelder både for levering av jusstjenester og for selve utdanningen. Skal juristene fortsatt være poteter som kan brukes til alt? Og er poteter sexy eller ikke? Juridisk utdanning har tradisjonelt blitt sett på som en engelsk kostskole. Det er ikke så viktig hva du gjorde. Det viktigste er at du var der og at du overlevde,sa Finn Arnesen,prodekanus for undervisning ved Det juridiske fakultet i Oslo. Det har vært reformer i universitetssystemet de siste årene, men det har ikke vært egentlige reformer av innholdet. Men det foregår likevel ting. Ved Universitetet i Bergen har man bl.a. vurdert mer differensiert juristutdanning, og man har snakket om en bachelor-grad for jurister. Planene er foreløpig lagt på is. Forslaget er kontroversielt. Mange oppfatter det som en uthuling av jussfaget. Marked for bachelor Men det har likevel skjedd en endring når det gjelder undervisningsformen de siste årene. Undervisning i mindre grupper og trening i partisk diskusjon er ganske nytt. Vi har selvfølgelig ambisjon om å dekke samfunnets behov, sa Arnesen. Det diskuteres også om man skal utdanne generalister eller spesialister. Jurister blir jo sett på som poteten. Og poteter er ikke særlig sexy, sa Kari Østerud. Finn Arnesen var ikke helt enig. Men poteter er jo en fantastisk råvare. Det kan bli alt fra potetmos til akevitt, sa han. Arnesen tror likevel vi vil se flere kombi-akademikere i framtiden. Likevel vil han ikke gå inn for en såkalt 3+2 utdanning av jurister, og dermed åpne for både bachelor- og mastergrad på juss. Jeg tror heller ikke at det er noe marked for det, sa han. Men viser ikke samfunnsutviklingen at det er nettopp det. Dreier dette seg mer om å beskytte tradisjoner, spurte ordstyrer, journalisten Aslak Bonde. Det er nok heller en bekymring for utdanningen. Det kan vel også dreie seg noe om tradisjoner. Men du har ikke studert juss, du Aslak, smilte Arnesen. Differensiering En annen som ikke har studert juss, er direktør Marita Eikenes i det svenske rettshjelps- og begravelsesbyrået Fonus. Men hun har masse erfaringer fra selskapets rettshjelpsvirksomhet i Sverige. I forrige utgave av Juristkontakt presenterte hun selskapets filosofi. I Sverige har tilbudet blitt en suksess. Det har presset priser og åpnet nye markeder. Da selskapet prøvde seg i Danmark, reagerte danske advokater med politianmeldelse på grunn av annonsering av tilbudet. I Gamle Logen møtte hun Den Norske Advokatforenings leder Anders Ryssdal. Vi ser at det er et marked til stede for rettshjelp også i Norge, sa Eikenes. Ryssdal ga andre signaler enn sine danske kolleger. Vi vil ikke stoppe noen fra å velge andre. Hvis du gjør jobben din som advokat, har du ingen grunn til å frykte mer konkurranse i markedet, sa han. Og det er et stort marked det er snakk om. Omsetningen i advokatbransjen er ifølge Advokatforeningens egne tall på 6,7 milliarder i året. Det er en økning på 40 prosent siden Norske regler om eierskap; det skal ikke være eksterne eiere av advokatselskaper; legger hindringer i veien for en aktør som Fonus. Det er regler vi ikke ønsker å forandre når det gjelder advokatfirmaer. Men jeg tror vi uansett kommer til å se mer differensiering av juridiske tjenester i framtiden, sa Ryssdal. Marita Eikenes var enig. Det vi gjorde i Sverige var å levere juridiske tjenester på en helt ny måte. I begynnelsen dreide det seg om enklere familiejuss, men i dag er feltet mye bredere. 18 Juristkontakt

19 < Corpsus Juris. Kari Østerud Marita Eikenes < Finn Arnesen. Anders Ryssdal MEN ÅRSKONFERANSEN VAR IKKE SLUTT BLA OM! > > > Juristkontakt

20 Å RSKONFERANSEN Bonus for alle penga Må ansatte få bonuser for å gjøre jobben sin? Assisterende trygdedirektør Ulf Holberg i Oppland er storfornøyd med stimuleringsordningen i sin etat. Skattebetalerne i Oppland bruker 105 millioner å året på Trygdeetaten. Det er klart de vil ha noe igjen, sa Holberg. I Oppland får ansatte ved trygdekontorer gruppebonus for å nå de målene den sentrale ledelsen har satt. Ledelsen i Oppland er så fornøyd med resultatene at de ønsker å utvikle systemet videre til bruk også ved lønnsfastsettelse. Nå har vi fått ned restansene slik at vi har gått fra jumboplass til å bli best på statistikken, forteller han. Da systemet ble innført i Oppland, kom det noen overraskelser over hvem som var «best». Det viste seg at det ikke alltid er de som snakker høyest som leverer best resultater, sa han. I fjor ble det utbetalt kroner i gruppebonuser til de 26 trygdekontorene i fylket. Pengene går til «velferdsmessige tiltak». Som f.eks. et internseminar i London. Alle undersøkelser viser at det er gruppebonuser som motiverer best, sa Holberg. Tone Ringstad fra Dinamo Consulting har også gjort erfaringer med bruk av bonuser. Alle slik tiltak står og faller på god ledelse. Det kommer man aldri unna, sa hun. Ringstad tror ikke bonus er noe som hjelper alene. Hun ser det mer som en måte å kunne tiltrekke seg attraktive arbeidstakere på, ved å gi bonus som en del av lønnen. Men det kan virke sammen med andre faktorer. Selv var hun med på å utvikle et bonussystem i rederiet Wilhelmsen. Jeg har erfart at HR-prosesser er viktig. Folk har mange grunner for å gå på jobb. Noen har en verdibasert tilknytning til arbeidet, noen har et mer kynisk forhold til jobben, mens andre føler plikt. Alle disse er på jobben sin, men det er forskjell på dem. Det vil gjenspeiles i innsatsen, sa hun. 20 Juristkontakt