skal ha ein redaktør

Transkript

1 Artikkelsamling redigert av Arne Jensen Medium skal ha ein redaktør Redaktørinstituttets status 2009 Årbok fra Norsk Redaktørforening

2 Redaktørens plikter og rettigheter En redaktør skal alltid ha frie mediers ideelle mål for øye. Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet. Gjennom sitt medium skal redaktøren fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling. Redaktøren skal etterstrebe en journalistikk som gjør det klart for mottakeren hva som er reportasje og formidling av informasjoner og fakta, og hva som er mediets egne meninger og vurderinger. En redaktør forutsettes å dele sitt mediums grunnsyn og formålsbestemmelser. Men innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme mediets meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren eller styret. Kommer redaktøren i uløselig konflikt med mediets grunnsyn, plikter han/hun å trekke seg tilbake fra sin stilling. Redaktøren må aldri la seg påvirke til å hevde meninger som ikke er i samsvar med egen overbevisning. Den ansvarshavende redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold. Redaktøren leder og har ansvaret for sine medarbeideres virksomhet, og er bindeleddet mellom utgiveren/styret og de redaksjonelle medarbeiderne. Redaktøren kan delegere myndighet i samsvar med sine fullmakter. Denne erklæring er blitt til i samarbeid mellom Norske Avisers Landsforbund (nå Mediebedriftenes Landsforening) og Norsk Redaktørforening, vedtatt av begge organisasjoner 22. oktober 1953, revidert i 1973 og i Mediebedriftenes Landsforening Olav Terje Bergo Norsk Redaktørforening Marit Haukom

3 Stein Gauslaa Arne Jensen!" # $ % && ' Nils E. Øy ( )* + Gunnar Bodahl-Johansen.! &, & -. Jon Wessel-Aas /#&&) 0) 12. Arne Jensen og Finn Sjue 3 * & Kristine Holm #&&, % %.+ Nils E. Øy

4 .' Espen Egil Hansen $* & 4 Ragnhild Olsen 0 4. Hans Fredriks Dahl 56 7) )' Kjetil Haanes!)# )( '' Rune Ottosen #, % 84

5 For tolvte gang utgir Norsk Redaktørforening med dette sin årbok. For andre gang skjer det i elektronisk form, og ikke i trykt utgave. NRs årbok om redaktørinstituttets status, er ment å gi innsikt i viktige begivenheter og utviklingstrekk av betydning for utøvelsen av redaktørgjerningen, men også for journalistikkens samfunnsoppgave som sådan. I en tid hvor endringene i rammevilkårene skjer raskere enn mange av oss strengt tatt liker, er det en stadig mer krevende oppgave å skulle speile utviklingen på sentrale fagområder i et helt års perspektiv, uten at disse fremstår som utdaterte nesten før de er publisert. Årets utgave preges da også av de mange utfordringer som mediene og ikke minst journalistikken står overfor. Gjennom artikler skrevet av noen av de mest kompetente innenfor sine respektive fagområder forsøker vi ikke bare å speile det som har skjedd av viktige hendelser og endringer det siste året. Vi ønsker også å se fremover, selv om det å spå som kjent er en krevende øvelse, med stor fallhøyde. Også årets bok inneholder viktige og faktabaserte artikler om utviklingen innen sentrale rettslige og etiske områder for faget og bransjen; emner som går til kjernen i det journalistikken handler om. Artikler om ny straffelov, nye innsynsmuligheter, samtidig imøtegåelse, fotorett, søkerlister, klagemuligheter ved avslag på innsyn bør være nyttig lesning for alle som ønsker å utvikle og forbedre den journalistiske standarden i sine respektive medier. Samtidig forsøker vi også å gi innsikt i utfordringer som vi kanskje bare ser begynnelsen på; de sosiale medienes betydning for journalistikken, papiravisenes overlevelsesmuligheter og utfordringene for medieeierskapet. Heller ikke i år har vi glemt det internasjonale perspektivet. Dekningen av konflikten i Gaza og De glemte krigene er viet egne kapitler. Årets bok er redigert i samarbeid med Institutt for Journalistikk, som har stått for kontakten med artikkelforfatterne og den tekniske tilretteleggingen av boken. God lesning! Oslo, april 2009 Arne Jensen

6

7 Stein Gauslaa Da jeg for 13 år siden ble ansvarlig redaktør i Agderposten, som til tross for at den er Aust-Agders største avis rent faktisk er et lokalt/regionalt mediehus, spurte mange hva som var den største overgangen. De som spurte visste jo at jeg gjorde noe helt nytt etter å ha tilbrakt 25 år i riksmediene Nationen, NRK, VG og Dagens Næringsliv og i sentrale informasjonsjobber i departement og organisasjonsliv. Svaret var svært enkelt. Det var at jeg møtte leserne ansikt til ansikt hver dag, enten kom de anmeldt eller uanmeldt på mitt kontor, eller jeg møtte dem på gaten, på konferanser og møter, på kino og restaurant, på idrettsstevner eller i butikken. Med ett var jeg kjent av alle, alle ønsket å låne en del av meg, meddele sin mening om dagens oppslag eller om utviklingen i den lokale skolen. Jeg hadde de siste årene før jeg ble redaktør i regionavis fått filtrert mye av informasjonen og tilbakemeldingene gjennom advokater, informasjonsrådgivere, skatteeksperter betalt av velstående oppdragsgivere eller politikere som gjerne representerte noen lokale eller næringspolitiske interesser. Jeg hadde ikke til de grader rett og slett møtt lesere, lyttere, brukere. Snarere hadde jeg møtt aktører som ønsket å få mine lesere i tale. Det var utvilsomt den største forandringen. Klart det stundom kunne være en slitsom forandring, for det har aldri ligget til meg å snike meg mest mulig usett gjennom byens sentrum. Jeg er dessuten flink til å huske ansikter og navn, og kunne ofte også notere meg tips og innspill fra disse dagligdagse møtene på torv og streder. Har du en slik funksjon i et lokalsamfunn, vil du helst ikke rasjonere strengt med tiden, du vil snarere lære deg tålmodighet og oppøve evnen til å omgås mennesker du både er enig og uenig med. Det er i slike stunder du opplever lokalavisens strategiske styrke, og til dels regionavisens hvis vel å merke regionen du har definert ikke er unaturlig stor. Du ser at det er meningsfylt, fordi du ved møtet med aktive, kritiske og samfunnsinteresserte lesere ser at du står midt i samfunnsoppdraget. Det kan være avisens artikkel dagens samtaleemne er en seier for noen, et nederlag for andre. Hos noen er du populær, hos andre svært upopulær, akkurat denne dagen. Neste dag kan det skifte. Uansett hvem, du unngår ikke å møte dem. Du må bare vite med deg selv at du også denne dagen, som alle dager, har balansert oppdraget. Som det er beskrevet i

8 mange sammenhenger, har mediene tre journalistiske funksjoner: De har en nyhetsfunksjon, en kritikerfunksjon og en arenafunksjon. Nyhetsfunksjonen betyr at du holder lesere, lyttere, seere, brukere orientert om det som skjer, du gir dem den tilvante strømmen av hendelsesnyheter, politiske nyheter, næringslivsnyheter, kulturnyheter, sportsnyheter, teknologinyheter, livssynsnyheter, alt anrettet med grafiske virkemidler, fotografier og i en layout som innbyr til lesing og letter kommunikasjonen. Kritikerfunksjonen innebærer at du avsetter journalistiske ressurser, medarbeidere og tid for research, til å undersøke forhold som ikke er oppe i dagen. Det kan være å avdekke kritiske forhold, enten det er i det offentlige liv eller det private, du graver frem informasjon som ligger skjult eller forsøkes hemmeligholdt, setter dette i en sammenheng, politiserer saker, finner generelle trekk ved dem. Og ved at du rapporterer om kontroversielle saker som krever mer arbeid om det er kommunens mangelfulle budsjettdekning, fraværet av anbud i kollektivtransporten, bedriftens uvilje mot å rense utslipp, konkursens følger for underleverandørene da vekker du debatt. Da fyller du arenafunksjonen. Mediet, tradisjonelt avisen, blir arenaen hvor den brede og informerte samfunnsdebatten foregår. Og merk at nettdebatten blir stadig mer kvalifisert, nettleserne lærer av avisdebattantene. Så må vi som redaktører i lokale og regionale medier være synlig til stede på de arenaer hvor mediene blir diskutert, enten det er i spesifikt mediepolitiske debatter eller diskusjoner i fora hvor medienes rolle oppleves viktig. Jeg har ikke tall på hvor mange møter jeg har hatt med lokalt kulturliv, næringsliv, idrettsliv, kirkeliv, politisk liv. Om temperaturen kan bli høy, er det viktigste at vi møter frem og deltar. Har vi gode ideer, og har vi evne og ressurser til å realisere dem, scorer vi selvfølgelig ekstra høyt. Hvem har ikke, som jeg, deltatt i strategidiskusjoner i ledergrupper, styrer og redaksjonsmøter i lokale og regionale medier? Disse diskusjonene om strategi er egentlig ikke vesensforskjellige fra tilsvarende diskusjoner i nasjonale medier. I NRK skal de være noe for noen, hele tiden. I DN var den evinnelige diskusjonen om vi var for brede eller for smale. Fra det offentlige ordskiftet er vi alle mer eller mindre frivillig innviet i Dagbladets strategiske saltomortaler. Men stikkordet for visjonene er nok oftest de samme. Hvordan kombinere et varmt engasjement og et kjølig intellekt? Nær og nyttig, hvem har vel ikke streifet innom den formuleringen. Eller lim og lupe, en annen variant, som gir tittelen på denne artikkelen. De to sammensetningene bærer preg av allitterasjon, bokstavrim, og forteller om litt forskjellige ambisjoner og tyngdepunkter. Nærhet er selvfølgelig en avgjørende forutsetning, men ikke en viktig nok forutsetning hvis mediet oppleves som ikke tilstrekkelig nyttig til at det forsvarer prisen. Nytteverdien kan være stor, men ikke tilstrekkelig stor om ikke nærheten limer leseren eller bruke-

9 ren til mediet. Med understrekningen av nærhet og nytte alene vil noen savne det kritiske blikket, evnen og viljen til å være det kritiske korrektiv til kommuneledelsens profil på budsjettkuttene eller bedriftens vilje til å rense sine avløp. Med lim og lupe-formuleringen sier man at mediet både binder folk sammen i dekningsområdet, ved å være den sterkeste identitetsskaper, nyhetsformidler, historieforteller og tradisjonsbevarer men uten å renonsere på den viktige samfunnsforpliktelsen det er å beholde det kritiske blikket. Fremfor alt er det begge deler. Selv om mange SKUP-deltakere sikkert ville ønske det, kan man ikke, uten å miste lesere, utelukkende kjøre knallhardt på avsløringer og undersøkende journalistikk. Skal leserne akseptere at vi legger mye arbeid i slike saker, må vi balansere bildet ved også å gi lesere og seere gjenkjennelighet. De må kunne lese om festen på bedehuset, konserten i kulturhuset, kvinnedemonstrasjonen, det plutselige snøfallet og den nye rådmannen. Har så finanskrisen gjort oppgaven umulig? Selvfølgelig har den ikke det. Men den har tvunget oss til å arbeide enda mer effektivt, og til å gjennomtenke våre strategiske grep enda en gang. Når vi tvinges til å spare 10 prosent på et redaksjonsbudsjett, da må vi nødvendigvis gi avkall på noe vi gjerne skulle ha gjort. På den annen side vil vi uansett ressurser ikke kunne gjøre alt, særlig når vår konsentrasjon er geografisk avgrenset. Greier vi ut over dette å forankre våre begrensninger og strategiske ideer i staben, er det fullt mulig å komme gjennom denne krisen også. Kanskje med et enda bedre utgangspunkt for å takle de vanskelige utfordringer medieutviklingen uansett står overfor. Når søkemotorer, hjemmesider, blogger og digital teknologi gjør alle til redaktører, må vi nødvendigvis forstå utviklingen for å bli bedre redaktører. Vi må forstå mulighetene og begrensningene i informasjons- og kommunikasjonsteknologien, og vi må være bevandret i distribusjonsteknologien. Vi må forstå de tekniske muligheter vi har fått til å arbeide både upstream og downstream, som de sier i olje- og gassmiljøet, det vil si til å skaffe oss tilgjengelig informasjon inn, og på samme vis formidle informasjonen ut helst da foredlet via menneskelige hjerner, hjerter og hender. Selv begynte jeg som ansvarlig avisredaktør for 13 år siden, og er per dato avisredaktør, nettredaktør, TV-redaktør, radioredaktør, redaktør for mobilnyheter og ansvarlig redaktør for nyheter på svære LCD-skjermer over hele byen. I tillegg er jeg ansvarlig redaktør for et par nettsamfunn. Det bringer frem følelsen av at alt bare er i sin spede begynnelse, og at også den tradisjonelle lokalavisredaktør må innse at det er slik og kanskje særlig han eller henne. Da skal man i det minste ha et lyst sinn og evnen til å se muligheter der andre ser farer. For vi skal aldri glemme det aller mest sentrale, at vi skal skape originale medier med originalt innhold, levere håndskrevne og egenopplevde re-

10 portasjer, godt vinklet og fremragende formidlet av ekte og engasjerte journalistiske medarbeidere. Vi må våge å være originale, være oss selv. Er vi det, i tillegg til alt det andre jeg har nevnt i denne artikkelen, tror jeg våre medier vil nyte respekt, for vi trenger det også. Fremtidens redaktør må derfor ikke være det NR satte som antitese i en undersøkelse for få år siden: En redd aktør.

11 Arne Jensen Like før årsskiftet 2008/2009 vedtok styret i Norsk Redaktørforening et dokument hvor organisasjonen trekker opp det man mener er kjennetegn på og kriterier for hva vi kan kalle det gode medieeierskap. Bakgrunnen for diskusjonen, og utarbeidelsen av et slikt dokument, var blant annet den nye loven om redaksjonell frihet. Prinsippene i dokumentet, og konkretiseringen av dem ble diskutert både under styrets strategikonferanse september og deretter på styremøtet 2. desember 2008, med derpå følgende epostutveksling. Denne artikkelen bygger i stor grad på NR-styrets dokument. Under mellomtittelen Kriterier for godt medieeierskap gjengis hoveddelene av dokumentet nærmest ordrett. Beskrivelsen av medienes og den redaksjonelle uavhengighetens rammevilkår ( Endrede rammevilkår ) er imidlertid utvidet betydelig, og står helt og holdent for forfatterens regning. Det samme gjelder konkretiseringen av de utfordringer flere av punktene i NR-styrets dokument innebærer, under mellomtittelen Utfordringer i en hard virkelighet. Endrede rammevilkår Mediene har behov for økonomisk robuste, offensive og gode eiere. Vårt åpne og demokratiske samfunn trenger uavhengige, vitale medier som bærere av ideer og tradisjoner og som kanaler for journalistikk, informasjon, kritikk og fri debatt, som markedsplass og møteplass. Fra et redaksjonelt ståsted er det viktig å understreke medienes publisistiske rolle. Norske medier har historisk sett hatt mange gode eiere, men også mange som ikke fullt ut har forstått den særlige rolle og det særlige ansvar mediene har påtatt seg. Det norske medielandskapet har imidlertid gjennomgått noen strukturelle endringer de siste årene, endringer som på godt og vondt har endret rammevilkårene for journalistikken i stort og for den enkelte redaksjon i smått. Først og fremst produseres det i dag langt mer journalistikk enn for år tilbake. Det har dels å gjøre med fremveksten av det vi generelt kan kalle informasjonssamfunnet; et samfunn som blant annet kjennetegnes ved at informasjon og kunnskap har fått større verdi, men også ved at det rent teknisk har blitt stadig enklere å finne, lagre og utveksle (eller publisere om man vil) informasjon. Men den betydelige økningen i den totale mengden journalistisk produksjon bygger også på politiske beslutninger. Opphevelsen av NRK-monopolet hva gjelder kringkastingssendinger, er kanskje den viktigste enkelthendelsen i så måte. Mulig-

12 heten for etablering av både kommersielle og ideelle kringkastingskanaler, senere også med tilknyttede nettsteder og andre raske nyhetstjenester, har vært viktig for oppblomstringen av et svært mangfoldig journalistisk nyhetstilbud. I dag kan vi følge med både på nyhetsbildet og aktuelle samfunnsdebatter nærmest kontinuerlig og vi kan velge ulike nisjekanaler, tilpasset våre egne spesielle interesser. Et karakteristisk og viktig trekk ved utviklingen er samtidig at det meste av den nye journalistikken er finansiert på en mer direkte kommersiell basis enn hva vi tradisjonelt har vært vant til. For 25 år siden hadde det lisensfinansierte NRK i praksis monopol på kringkasting, nettet var langt unna, og papirmarkedet var dominert av aviser som man stort sett betalte for ett år på forskudd. De som først og fremst var avhengig av dag-til-dag-respons fra sitt publikum var de store løssalgsavisene. I dag krever kommersiell kringkasting nærmest umiddelbar respons i form av lytter- og seertall, på nettet får man øyeblikkelig respons på hva som fenger publikum og dermed generer trafikk og inntekter, og svært mange av de nye ukepresse- og temapublikasjoner som har sett dagens lys de siste årene, er avhengig av løssalget fra utgivelse til utgivelse. Det tredje utviklingstrekket som har påvirket de redaksjonelle rammevilkårene er endringene i eierstrukturen. Fra en situasjon hvor mange medieeiere primært hadde ideologisk eller politisk avkastning som mål på redaksjonelle suksess, er de fleste redaksjoner i dag innlemmet i profesjonelle mediekonserner, hvor avkastningen måles i driftsmargin og aksjekurs. Mange, undertegnede inkludert, mener ikke at det uten videre er et tilbakeskritt. Som redaktør kan det være vel så krevende å forholde seg til eiere som er mest opptatt av den redaksjonelle linje, kontra dem som har mer fokus på bunnlinjen. Men det legger utvilsomt en ny dimensjon til det krysspress mange ansvarlige redaktører uansett står i når det gjelder å holde journalistiske faner høyt og samtidig sørge for at det leveres i regnskapene. Kriterier for godt medieeierskap Redaktørene må forholde seg aktivt og konstruktivt til sine eiere. De er samtidig avhengig av at eierskapet fungerer godt inn mot redaktørinstituttet og de redaksjonelle produkter. Felles forståelse av generelle og grunnleggende prinsipper er avgjørende for at Redaktøransvaret og derigjennom den redaksjonelle uavhengighet bygger dels på et avtaledokument og dels på rettsregler: Redaktøren er gitt mandat og myndighet av utgiver/eier til å lede den redaksjonelle virksomhet fullt og helt. Dette er slått fast i Redaktørplakaten, et dokument som Norsk Redaktørforening og Norske Avisers Landsforbund, ble enige om i Avtalen ble senest bekreftet av NR og Medie-

13 bedriftenes Landsforening i Plakaten gir redaktøren frihet og selvstendighet til fritt å foreta de løpende redaksjonelle vurderinger, uten eiernes innblanding, så lenge dette skjer innenfor de formålbestemmelser, grunnsyn og det rammeverk eierne har trukket opp. Den redaksjonelle uavhengighet er ytterligere understreket og synliggjort gjennom Lov om redaksjonell fridom som trådte i kraft fra 1. januar Rettslig er redaktøren både strafferettslig og sivilrettslig ansvarlig for det redaktøren selv er med på å publisere uansett plattform. Ansvarshavende redaktør har dessuten et eget strafferettslig ansvar gjennom "det særlige redaktøransvar" i straffeloven 431. Etter denne bestemmelsen kan redaktøren - som hovedregel - trekkes til ansvar også for et hvert innhold som publiseres i trykt skrift og kringkasting, selv om redaktøren ikke selv har sett eller godkjent innholdet før publisering. Redaktørplakaten er på en og samme tid både et robust og et skjørt dokument. Å realisere redaktørinstituttets prinsipper krever sterke og selvstendige redaktører, både innad og utad og det krever medieeiere som lar dem være nettopp det. De Kriteriene for godt medieeierskap som listes opp nedenfor, og som samsvarer med opplistingen i NR-styrets dokument, gjelder i prinsippet alle kategorier medieeiere, selv om enkelte punkter er mest aktuelle for de store aktørene. De er ikke ment som noen ekstra redaktørplakat. Oppfyllelse av disse kriteriene vil imidlertid kunne bidra til at hensynene og intensjonene bak Redaktørplakaten i størst mulig grad realiseres. Enkelte av kriteriene er det etter NRs syn nødvendig for eierne å forholde seg aktivt til: Forsvar for ytrings- og informasjonsfriheten utgjør et av kjernepunktene i medienes samfunnsoppdrag, og må være grunnfestet i eierskapets tankegods og holdninger. Et slikt forsvar må være aktivt. Eierne må tydeliggjøre prinsipielle begrunnelser mot inngrep i ytrings- og informasjonsfriheten fra ethvert hold, og særlig fra offentlige myndigheter. Respekt for pressens etiske regelverk, Redaktørplakaten, Vær Varsomplakaten og Tekstreklameplakaten, må danne et fundament for eiernes strategiske tenkning, produktutvikling og holdninger til det redaksjonelle. Redaktørens uavhengige stilling i forhold til det publisistiske og organisatoriske (innenfor redaksjonelt område) må tydeliggjøres og forankres hos eierne. Det innebærer at eierne i fremtiden enda tydeligere må bidra til å formidle hva redaktørrollen innebærer og hvilke fullmakter redaktøren har, så vel innad som utad.

14 Organiseringen av selskaper og mediehus må ha en struktur som sikrer at redaktøren har tilgang til beslutningsmiljøer der de økonomiske rammer for redaksjonens virksomhet blir definert. Lokalt handlingsrom i mediehusene, både organisatorisk og geografisk, er en forutsetning for at ansvarlig redaktør skal kunne fungere maksimalt, og framstå som troverdig i sitt lederskap. Andre aspekter ved eierskapet vil kunne bidra til at mediene og redaktørene lettere vil kunne fylle sitt samfunnsoppdrag: Klare publisistiske mål og ambisjoner er viktig for å tydeliggjøre det enkelte mediets rolle og plass i samfunnet. Det vil kunne bidra til å styrke publikums forståelse av mediets og medienes funksjon og oppgave, og dermed også eierskapets omdømme. Tydelig formulerte publisistiske prinsipper vil trolig også virke motiverende på medarbeiderne. Langsiktighet handler om å ha et eierskap som ikke satser på kortsiktig profitt, men tenker langsiktig i forhold til produkter og marked. Strategisk tenkning og planlegging i et langt perspektiv er av vital betydning for utviklingen av et mediehus, for tryggheten internt og toppledelsens handlekraft. Respekt for tradisjon og forankring innebærer å ta på alvor det enkelte mediets historiske, ideologiske og geografiske ståsteder og særpreg, og at utviklingen av de redaksjonelle produkter må sees i lys av dette. En slik tilnærming vil også bidra til å opprettholde og styrke mangfoldet i mediene. Det er en styrke at medieeierne erkjenner verdien av et mangfoldig medielandskap, også på eiersiden. I tillegg fremgår det av NR-styrets dokument av man mener eierne bør ha et gjennomtenkt forhold til følgende: Stabile rammevilkår uten detaljstyring fra eierne, er en forutsetning for trygg og god redaksjonell drift. Dramatiske endringer i markedet kan gjøre det nødvendig å kutte kostnader. I så fall må redaktørene tas med i de beslutningsprosessene som vil påvirke redaksjonelle ressurser og selv kunne foreta egne prioriteringer innenfor nye rammer. Innovasjon og kreative prosesser er viktige for at mediene skal kunne fylle sin rolle. I mediehus og konserner er det en forutsetning for å lykkes med ideutvikling og nyskapning at det er et tett samspill mellom ulike miljøer, slik at gode ideer blir ivaretatt, videreutviklet og virkeliggjort eller forkastet, etter en grundig prosess.

15 Åpenhet, romslighet, stor takhøyde er en forutsetning for at toppledere skal føle trygghet i et konsern. Frisk meningsutveksling og intern debatt må vurderes som en kvalitet i et stort miljø, og en forutsetning for framdrift og utvikling. Avslutningsvis skriver NRs styre dette om redaktørinstituttets fremtid og det gode medieeierskap: I en tid hvor medielandskapet er i rask og til dels dramatisk endring, hvor nye teknologiske plattformer og publiseringsmuligheter og nye økonomiske forutsetninger utfordrer redaktørinstituttet slik vi tradisjonelt kjenner det, er det viktig å holde fast ved og tydeliggjøre de prinsipper som den redaksjonelle uavhengighet bygger på. De endringer vi ser vil ikke gjøre redaktørrollen overflødig. Snarere tvert imot vil et mer uoversiktelig medielandskap kunne medføre større behov for synlige og tydelige redaktører. Et godt medieerskap slik det her er skissert vil være et viktig og nødvendig vilkår for at redaktørene skal kunne fylle det behovet. Utfordringer i en hard virkelighet På hvilke punkter er det så norske medieeiere står overfor de største utfordringene hva gjelder redaktørenes stilling? Etter mitt syn ser hovedtrekkene slik ut: Norske medieeiere har lang tradisjon for å bidra aktivt til vernet om ytringsfriheten og pressefriheten. Det synes fortsatt å være en solid og grunnleggende forståelse for at dette fundamentet er helt avgjørende for så vel oppfyllelsen av de ideelle journalistiske mål vi gjerne legger vekt på i våre egne festtaler og de kommersielle mål som eierne vil ha oppfylt. Til tross for stor spennvidde og stort mangfold hva gjelder plattformer, stoffutvalg, prioriteringer og journalistiske valg, har det gjennomgående vært en forståelse hos eierne for at journalistisk kvalitet er et suksesskriterium, også kommersielt. På enkelte punkter er det imidlertid liten tvil om at presset mot den redaksjonelle uavhengigheten har økt. Det gjelder blant annet på området tekstreklame. Stadig større kreativitet fra annonsørenes side, ledsaget av stadig sterkere forventninger om at mediene som annonsebærer må følge med på utviklingen, har gjort at stadig flere redaktører må ta tøffe valg og til dels tøffe konfrontasjoner med så vel sine markedsavdelinger som sine eiere for å unngå å bryte med prinsippene i Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten. Den siste tidens utvikling på annonsemarkedet vil ikke medvirke til at disse dilemmaene blir færre. Her har både redaktører, direktører og eiere en utfordring med å enes om og holde fast ved prinsipper som gjør at det enkelte mediets journalistiske troverdighet ikke svekkes. Å snakke om stabile rammevilkår for de redaksjonelle produktene i en tid hvor medienes ytre rammevilkår endres nesten fra dag til dag, kan i utgangs-

16 punktet fremstå som en nærmest håpløs besvergelse. For mange medier og mediehus har da også utviklingen på inntektssiden vært så vidt dramatisk de siste månedene at det åpenbart ville vært uansvarlig dersom eierne ikke iverksatte tiltak for også å redusere kostnader. Med det omfanget inntektssvikten har hatt for enkelte medier, ville det også være urealistisk å tro at dette kan skje uten at det får konsekvenser for det redaksjonelle produktet. Mange redaktører vil oppleve at redaksjonelle programmer og handlingsplaner må revideres og ikke minst at ambisjonsnivået i sum må reduseres. Samtidig tror jeg det er helt sentralt at eierne ikke foretar nedskjæringer på redaksjonell side i et omfang og av en slik art at man så å si tømmer den immaterielle kontoen for redaksjonell grunnkapital. Et publikum som opplever at det man har betraktet som viktige kvaliteter ved et redaksjonelt produkt plutselig blir borte eller reduseres kraftig, vil være vanskelig å få tilbake igjen dersom det først forsvinner. Desto viktigere er det at ansvarlig redaktør trekkes inn i arbeidet med eventuelle sparetiltak på et så tidlig tidspunkt som mulig. De valg som må gjøres hva gjelder hardere redaksjonelle prioriteringer, må være forankret i redaksjonell linje, og da først og fremst hos ansvarlig redaktør. Den kanskje største utfordringen i mange konserner og mediehus handler om hvordan virksomhetene organiseres. Den finstemte balansen mellom eiermakt og redaktørens uavhengighet som blant annet Redaktørplakaten konstituerer, ble utformet i en tid da det stort sett var oversiktlige rapporterings- og kommandolinjer i de fleste mediebedrifter. Ansvarlig redaktør rapporterte til et styre, og dette styret hadde som regel en virksomhet og et redaksjonelt produkt å forholde seg til. Med de betydelige endringene vi har sett i eierstrukturen for norske medier, er dette bildet nå betydelig mer komplisert. Tar vi for eksempel A-pressens 50 avisredaktører, så må de forholde seg til et eget styre, så en regiondirektør, en konserndirektør og deretter konsernsjefen. I Edda-konsernet har man valgt en litt annen modell, med organisering i egne regionale selskaper. I begge tilfeller er det nok mange ansvarlige redaktører som opplever at det er ganske lang vei frem til de fora hvor de reelle beslutninger om viktige rammebetingelser for virksomheten tas. Ukepressekonsernene står overfor mye av den samme utfordringen, selv om de rent fysiske og geografiske avstandene ikke er like store som i aviskonserner med virksomheter spredt over hele landet. I Hjemmet-Mortensen var det inntil 1. april slik at de fleste titlene selskapet utgir hadde sin egen ansvarlige redaktør. Det ga en tydelig kommandolinje og sterk kontroll inn i den enkelte redaksjon. Samtidig ble veien til konsernledelsen i mange tilfeller opplevd som lang. De enkelte ansvarlige redaktører hadde ikke plass i konsernets ledergruppe. Med rundt 35 titler ville da det også blitt en ganske voldsom ledergruppe å håndtere. Hjemmet-Mortensens løsning på problemet ble å omgjøre stillingene som redaksjonelt ansvarlig for den enkelte tittel fra ansvarlig redaktør til redaktør. Funksjonen som ansvarlig redaktør er nå flyttet opp til

17 seks superredaktører, som hvor for seg dermed blir juridisk og etisk ansvarlig for flere titler og redaksjonelle produkter. Rent formelt er dette trolig fullt forenlig med prinsippene i så vel Redaktørplakaten som lov om redaksjonell fridom i media, i hvert fall ikke så lenge man reelt sett faktisk utøver et redaktøransvar. Begrunnelsen fra Hjemmet-Mortensen har blant annet vært å gi den formelle og reelle redaksjonelle beslutningskompetanse bedre forankring i konsernledelsen. Samtidig er det åpenbart at når enkelte av superredaktørene får mange titler de skal være ansvarlige for, så spørs det hvordan det oppleves for de utøvende redaktørene å bli fratatt det siste ordet hva gjelder prioriteringer i den publikasjon som man i praksis leder. I enkelte mindre mediekonserner (og også såkalte konsern-i-konsernet) har redaktører opplevd det som noe underlig å skulle rapportere til en styreleder som samtidig er administrerende direktør i morkonsernet. Vedkommendes styreleder er altså sidestilt med ansvarlig redaktør i konsernets største virksomhet, men samtidig styreleder og rapporteringspunkt for en redaktørkollega i en annen virksomhet. I en tid hvor mange medieeiere har mer enn nok med å håndtere piler som peker i bakken og regnskapstall som enten er blodrøde eller står i fare for å bli det, kan det for noen sikkert virke nærmest utidig å snakke om krav til godt medieeierskap, i betydningen ivaretakelse av redaksjonell uavhengighet og journalistiske prinsipper. Samtidig er i hvert fall undertegnede helt overbevist om at de journalistiske medier som på sikt skal overleve, er avhengige av at det finnes et personifisert ansvar for troverdighet og kvalitet. Uavhengig av rammevilkår og fremtidige finansieringsmodeller vil dette ansvaret, og dermed en sentral del av merkevaren, knyttes til sterke og uavhengige redaktører. Derfor er det også nødvendig å gi redaktørene den forankring og det handlingsrom som deres ansvar og fullmakter tilsier.

18 ! "

19 # $ % && Nils E. Øy Når dette leses er justiskomiteen i Stortinget i ferd med å legge siste hånd på tredje og siste del av Norges nye straffelov. Noen revolusjon representerer den nye loven ikke, selv om det ikke lenger vil være straffbart ikke å videreføre budstikker eller straks å levere et aviseksemplar til stedets politi, så snart det er trykt. For oss mediefolk er det likevel viktig å notere at troen på straffesanksjoner mot ærekrenkende ytringer omsider er over, og at myndighetene nå har fått en viss sans for at journalister og forskere kan være kritiske granskere av forsvar og forhold som angår rikets sikkerhet. Og enda er det flere ting å glede seg over i straffeloven I fremtiden vil vi altså lære oss å kjenne den som straffeloven 2005 og som avløser av straffeloven Den gamle straffeloven erstattet i sin tid kriminalloven 1842, som var den første rene norske straffelov etter frigjøringsverket i Vår nye straffelov er forberedt og blir vedtatt i tre omganger: Første del ble vedtatt i 2005, andre del i 2008 og tredje og siste del blir vedtatt i Justiskomiteen har frist til å avgi innstilling til 12. mai. Enkelte deler av denne nye straffeloven er satt i verk, men det er ventet at den i sin helhet vil tre i kraft først i Straffeloven av 1902 var inndelt i tre deler: Den alminnelige del og den spesielle del, og den siste var delt i to; for forbrytelser og for forseelser. Den spesielle delen inneholdt altså beskrivelse av de enkelte lovbrudd, men slike kunne også stå i andre lover ikke bare i straffeloven. Den nye lov skiller ikke lenger mellom forbrytelser og forseelser, men loven er fortsatt delt i to; den alminnelige del om vilkår som kreves for sanksjoner, og hvilke sanksjonsformer som kan brukes - og den spesielle del om de enkelte lovbrudd. Trykt skrift og offentlig sted Blant legaldefinisjonene i straffelovgivningen er det særlig to som er av interesse for oss. Begrepet trykt skrift sto i straffeloven 1902 i 7, men er sløyfet i den nye lov. Årsaken er at man har funnet behov for å definere de ulike typer medier konkret i ulike bestemmelser. Dette er for eksempel skjedd i kapittel 13 om inndragning, der følgende definisjon på en informasjonsbærer (medium) er brukt:

20 Med informasjonsbærer menes i denne bestemmelse trykt skrift eller annet som formidler skriftlig, visuell, auditiv eller elektronisk lagret informasjon. Den nye loven har også en bestemmelse i 71 som søker å begrense adgang til såkalt forebyggende inndragning av informasjonsbærere: En informasjonsbærer kan bare inndras med hjemmel i 70 dersom det er fare for at informasjonsbæreren ellers vil bli benyttet på en måte som kunne gjøre ubotelig skade, heter det i merknaden. Norsk Redaktørforening advarte mot å gi denne bestemmelsen i høringsrunden, og forutsetter uansett at slik inndragning ikke kan skje uten at inngrepet prøves opp mot Grunnloven 100 og EMK artikkel 10. Den nye lovens 10 omhandler begrepet offentlig sted og offentlig handling. I følge forarbeider og merknad vil det være offentlig når personer er samlet, enten det skjer i åpen, offentlig eller i privat sammenheng. Særlig er det fremhevet at budskap som fremsettes i radio, fjernsyn, i åpne internettsider og ved oppslag skal omfattes, at det er tilstrekkelig at budskapet fremsettes slik at det er egnet til å nå et større antall personer og også at budskap fremsatt gjentatte ganger i private lag kan være egnet til å nå et større antall personer. Foretaksstraff for medier Nye regler om foretaksstraff er skrevet inn i paragrafene 27 og 28. Det er ikke meningen at disse bestemmelsene skal bety spesielle realitetsendringer i gjeldende rett. Norsk Redaktørforening arbeidet aktivt under lovbehandlingen for å unngå at slik straff kan brukes mot mediene i redaksjonelle saker. Problemstillingene rundt dette drøftes i lovproposisjonen på side 243 ff, og departementet konkluderer, etter å ha sitert Ytringsfrihetskommisjonen og fra rettspraksis, slik: På denne bakgrunn foreslår departementet at gjeldende rett på dette punktet videreføres. Eventuelle endringer bør vurderes i forbindelse med en generell gjennomgåelse av ansvarsplasseringen som nevnt i stortingsmeldingen. Det siste gjelder forslaget fra NR og kommisjonen om å starte arbeidet med å utrede en medieansvarslov. I merknaden til 28 har dessuten departementet tatt med følgende: Ved vurderingen av om et medieforetak skal ilegges straff, er det grunn til å ta i betraktning om det finnes en redaktør som kan holdes strafferettslig ansvarlig. Dersom redaktøren kan straffes, vil det ofte tale mot å ilegge foretaket straff, se punkt 17.5.

21 Idømmelse av rettighetstap I den nye straffeloven er adgangen til å idømme rettighetstap blitt utvidet til å gjelde også for privat område, ikke lenger bare for offentlig ansatte ( 56). Det betyr altså at en domstol kan fradømme en redaktør hennes stilling, eller eventuelt til å inneha en slik stilling for fremtiden. NR og de andre presseorganisasjonene gikk i mot dette, men ble ikke hørt verken av departementet eller Stortinget. Justisdepartementet uttaler i proposisjonen side 320: Ytringsfriheten er ikke ubegrenset, og det gjelder klare grenser for hva slags ytringer som lovlig kan fremsettes eller videreformidles. En redaktør som trer over disse grensene, bør ikke ha fribrev på å fortsette i stillingen. Samtidig er det grunn til å understreke at domstolene bør utvise særlig forsiktighet med å idømme rettighetstap på områder hvor dette kan oppfattes som et inngrep i ytringsfriheten eller demokratiske prosesser, som for eksempel hvor det er tale om å fradømme noen retten til å være redaktør i et meningsbærende medium. Slik lovforslaget er utformet, har domstolene imidlertid full anledning til å ta slike forhold i betraktning når de avgjør om rettighetstap bør idømmes i den enkelte sak, jf. utkastet 56 første ledd, som bestemmer at rettighetstap «kan» idømmes når «allmenne hensyn» tilsier det. Journalistikk og spionasje I den del av straffeloven som ble vedtatt i 2008 kom det nye regler som erstatter de såkalte spionparagrafene i gjeldende straffelov, og som i sin tid ble brukt i rettssaker mot journalister og forskere i og 1980-årene. Det gjelder saker som ble kjent under navnene Listesaken (Ny Tid), Atomvåpen-saken (Klassekampen), Ikkevold-saken (Bladet Ikkevold) og Wilkes/Gleditsch-saken (forskere med avsløring av hemmelige lyttestasjoner i Nord-Norge). I forarbeid og kommentarer er det tatt høyde for at den nye straffeloven ikke skal kunne brukes overfor undersøkende journalistikk og kritisk forskning som ikke har spionasjeformål, men har aktverdige samfunnsformål. Det er bruken av standarden aktverdig grunn som skal sikre et spillerom for mediene i denne forbindelse. I merknaden til lovens 121 heter det blant annet: Når rettmessighetsstandarden «aktverdig grunn» er tatt inn, er det først og fremst for å kunne balansere vernet om grunnleggende nasjonale interesser mot informasjons- og ytringsfriheten som følger av Grunnloven 100 og EMK art. 10, jf. drøftelsen i punkt I praksis vil det særlig være utøvere av kritisk forskning og undersøkende journalistikk som kan ha behov for å samle inn hemmelig informasjon om grunnleggende nasjonale interesser, men reservasjonen som kan gjøre virksomheten lovlig, er ikke positivt avgrenset til disse tilfellene. På den annen side har heller ikke journalister

22 eller forskere noen absolutt og ubetinget rett til å samle inn beskyttet informasjon. I den konkrete vurderingen må det bl a legges vekt på hvor sensitiv informasjonen er, om den er innhentet fra skjulte eller åpne kilder, om innhentingen er skjedd fordekt eller under falsk «flagg» eller identitet, om informasjonen angår spørsmål av sentral politisk interesse, og hvordan informasjonen skal benyttes, som bakgrunnsstoff eller omtales mer direkte. I aktverdighetsvurderingen vil det også stå sentralt om informasjonsinnhentingen avsluttes når det med tilstrekkelig grad av visshet viser seg at det innsamlede materialet ikke kan underbygge den hypotesen eller mistanken som lå bak innsamlingen. Den såkalte puslespilldoktrinen kom til å bli sterkt diskutert etter de rettssakene som er nevnt ovenfor, og ble også kritisert både av Lund-kommisjonen og Ytringsfrihetskommisjonen. Den handler om sammenstilling av informasjon fra åpne kilder, altså av ikke-hemmelig informasjon, men etter gjeldende rett vil det altså være lovstridig å avsløre et forhold som skal være hemmelig etter en slik metode. Dette vil ikke bli endret med de nye bestemmelsene. Departementet skriver i den sammenheng følgende i merknaden til 121: I hva som regnes som en hemmelighet gjøres det ingen endringer i rettstilstanden etter straffeloven og 91, jf. Delutredning VIII side Utgangspunktet er at opplysningen må være så lite kjent at den både anses og blir behandlet som en hemmelighet. Formell gradering er et moment, men ikke et krav. Dreier det seg om opplysninger som er offentlige etter for eksempel offentlighetslova eller miljøinformasjonsloven, vil de i seg selv aldri bli å betrakte som hemmelige, selv om de ikke er kjent utad. Men også etter forslaget til 121 kan det tenkes at opplysninger som fremkommer ved sammenstilling og bearbeiding av åpne kilder kunne være en hemmelighet (puslespilldoktrinen). Hemmelig informasjon om infrastrukturen, jf. bokstav e, vil ikke sjelden kunne innsamles ved bearbeiding av åpne kilder. Endelig gravlegging av fotoforbud Domstolloven 131a om fotografering ble som kjent endret ved Stortingets behandling 4. juni 1999, samtidig med nye bestemmelser om offentlighet i rettspleien og kildevern. De nye reglene ble dels gitt i domstolloven og dels i ny bestemmelse i straffeloven 390c. Vedtaket møtte sterk kritikk og ble aldri sanksjonert i statsråd. I forbindelse med forslag til ny straffelov har regjeringen bestemt seg for endelig å gravlegge hele endringen om utvidet fotograferingsforbud. Departementet skriver slik i Ot.prp. nr 22 ( ), side 170:

23 Departementet har kommet til at de beste grunner taler for ikke å videreføre straffeloven c i sin nåværende form. Det samme gjelder innføringen av 131 og opphevingen av 131a i domstolloven, med den tilhørende justering av domstolloven 198 tredje ledd. Spørsmålet om rekkevidden av fotoforbudet i straffesaker reiser vanskelige spørsmål, av så vel rettspolitisk som rettsdogmatisk art. Grunnleggende sett er det tale om en avveining av to tungtveiende hensyn personvern og informasjonsfrihet, som er en del av ytringsfriheten. Den kraftige kritikk som har blitt rettet mot 390c, både i sin opprinnelige form og i de alternative forslagene som senere ble satt frem, kan tyde på at bestemmelsen ikke representerer en ideell avveining av disse hensyn. Erfaringene de ti siste år tyder etter departementets syn på at bestemmelsen ikke dekker noe stort behov. Ingen av høringsinstansene bortsett fra NR har ytret seg om dette spørsmålet i prosessen, og dermed er det vel grunn til å vente at de utvidede fotoforbud blir gravlagt for godt. Andre gravleggelser La meg kort også nevne begravelsen av noen andre, eldre bestemmelser som er svært lite brukt i den gamle straffelov: 130 som hjemlet straff for villedende eller feilaktig fremstilling av offentlige myndigheter, og som ikke har vært brukt overfor pressefolk siden to arbeiderpartiredaktører fra Østfold ble dømt i 1933 og i en sak mot redaktøren i Finmarken i som hjemler straff for den som i trykt skrift og grovt uaktsomt gjengir grovt misvisende eller grovt uriktige referater fra rettens eller andre myndigheters forhandlinger. Så vidt vites er aldri noen redaksjonell medarbeider dømt etter denne bestemmelsen noensinne, selv om den ble nevnt til belysning av en sak for Høyesterett i (blasfemibestemmelsen), der den senest pådømte skribent er redaktør Jens Arnfred Olesen ( ). I månedsbladet Fritænkeren i desember 1911 satte han på trykk artikkelen "Den store humbug", hvor han la ut om vederstyggeligheter ved den religiøse julefesten. Artikkelen provoserte så kraftig at bergenseren ble tiltalt og dømt for blasfemi i Bergen byrett i 1912, og ilagt en bot på hele 10 kroner.

24 430a om plikt for redaktøren til å gjengi resultat av ærekrenkelsessaker i tilfeller der det har medført straff eller mortifikasjon. Bestemmelsen har vært til rettslig behandling i svært få saker. 434: Endelig forsvinner også denne alderdommelige bestemmelse om plikten til å levere et eksemplar av trykte skrifter til stedets politi. Bestemmelsen har sin opprinnelse helt tilbake til sensurtiden under det danske enevelde, og ble gjeninnført ved innstramningene i 1799, men igjen ansett opphevet som forhåndssensur i forhold til 100 i Grunnloven 1814 og endelig innført på nytt i straffeloven 1902 etter følgende anbefaling fra straffelovkommisjonen av 1896: I Virkeligheden er Regelen nyttig ikke alene til Kontrol med Pressen, men ogsaa fordi Administrationen har Brug for at være a jour med Alt, som fremkommer i Pressen, og dette paa anden Vis ikke er vel gjørligt i Tider, da ofte nye Presseorganer skyder op som Paddehatte. Ærekrenkelser ut av straffeloven Den viktigste og mest radikale endring som kommer i ny straffelov for oss som arbeider i mediene, er antakelig at lovgivningen om ærekrenkelser forsvinner fra straffeloven og i sin helhet skal ivaretas gjennom skadeserstatningsloven. Den praktiske endring er likevel liten, fordi straff (i betydning fengsel eller bot) er svært lite anvendt i rettspraksis i Norge de siste årene. I etterkrigstiden er det stort sett bøter som har vært brukt, men også bøteleggingen av journalister og redaktører i ærekrenkelsessaker tok slutt midt på 1990-tallet. I hovedsak er det altså oppreisning og erstatning som har vært krevd på dette saksområdet i Norge, og når straffeloven av 1902 blir borte vil dette bli den eneste sanksjonsmulighet på området. Også mortifikasjonsinstituttet, som Danmark, Island og Norge har vært alene om å bruke, vil forsvinne fra norsk rett hvis regjeringens forslag blir vedtatt. For mediene og deres advokater vil endringen antakelig også bety enklere og mindre kostbar rettergang, fordi krav om f eks mortifikasjon som enkelte advokater gjerne krevde forutsatte at saken måtte følge straffprosessuelle regler. Dette gjorde gjennomføringen mer komplisert og tidkrevende. De nye regler om ærekrenkelser blir etter dette å finne i skadeserstatningsloven av a, og lyder i sin helhet slik: 3-6 a. (erstatning for ærekrenkelser) Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens æresfølelse eller omdømme, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten ut fra den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art som retten finner rimelig. Dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen etter

25 første ledd fant sted, kan krav om oppreisning settes frem av hans nærmeste. En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom a) den var basert på et fyllestgjørende faktisk grunnlag, og allmenn interesse eller annen tungtveiende grunn tilsa at den ble satt frem, eller b) ytreren var i aktsom god tro i så måte. Ved vurderingen etter bokstav b skal det blant annet legges vekt på hvor krenkende ytringen er, hvilke undersøkelser som er foretatt for å bringe de faktiske forhold på det rene, om fremstillingen var tilstrekkelig balansert, og om den krenkede ble gitt tilfredsstillende anledning til å gi uttrykk for sitt syn. Reglene i 3-6 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende. Krenkelse av privatlivets fred Bestemmelsen om privatlivets fred vil fortsatt bli stående i straffeloven, men departementet går inn for en viss språklig modernisering av ordlyden i bestemmelsen. I den gamle loven er det presisert at opplysningene må gjelde «personlige eller huslige forhold». Dette tillegget mener departementet er unødig, i og med at meddelelsen uansett må krenke privatlivets fred. Det avgjørende er om det er tale om opplysninger med en viss grad av sensitivitet. I ny straffelov er altså uttrykket «personlige eller huslige forhold» sløyfet, uten at dette tar sikte på noen realitetsendring. Derimot er det foreslått at strafferammen for bestemmelsen skal økes fra tre måneder til ett år. Dette har Norsk Redaktørforening kritisert i en høring for Stortingets justiskomité. Det gjelder særlig fordi slike lovbrudd etter straffeloven 1902 ble rubrisert som forseelser, og fordi det faktisk aldri så langt tilgjengelige kilder kan avsløre er brukt fengselsstraff som sanksjon for forgåelse mot denne bestemmelsen, siden den ble innført i NR uttalte at man ikke kunne se at departementet har ført noen konkret begrunnelse for økt strafferamme for slike lovbrudd, utover en henvisning til Ytringsfrihetskommisjonens generelle bemerkning om at privatlivets fred er en forutsetning for en fungerende offentlig debatt. Ytringsfrihetskommisjonen har ikke selv anbefalt å øke strafferammen i bestemmelsen, og det gjorde heller ikke Straffelovkommisjonen. Dens forslag var å redusere strafferammen til bøter, som etter alt å dømme er den eneste sanksjonsform som forekommer i norsk rettspraksis på området.

26 Det særlige redaktøransvaret 1902-straffelovens 431 om det særlige redaktøransvar ble skrevet inn i loven som en supplerende ansvarsregel, med særlig tanke på ytringer som ble publisert som anonyme. NR har ved flere anledninger bedt om at redaktøransvaret blir et eneansvar, som i Sverige, uten å få gehør. Ytringsfrihetskommisjonen valgte ikke å ta direkte stilling til spørsmålet, men foreslo at det bør utredes i forbindelse med behovet for en helhetlig medieansvarslov i Norge. Justisdepartementet og Kulturdepartementet har sluttet seg til forslaget om at dette bør utredes, men foreløpig uten at utredningen er igangsatt. I forbindelse med behandlingen i 2008 av lov om redaksjonell fridom (eller redaktørloven, som den er kalt), uttalte kulturkomiteen i Stortinget at den merket seg MBL og NRs uttalelse om at dette lovvedtaket måtte betraktes som et første skritt mot en moderne medieansvarslov. I forslaget til ny straffelov er det særlige redaktøransvar plassert i 269 og gitt ny språkform, men uten egentlige realitetsendringer. Imøtegåelsesretten opprettholdes I den påfølgende bestemmelsen, 270, er flere av de mindre redaktørbestemmelsene i gjeldende straffelovs kapittel 43 innarbeidet. Det gjelder bestemmelsen om plikt til å oppgi redaktørens navn (tidligere 428 og 429), plikten til å innta imøtegåelse (tidligere 430) og legaldefinisjonen av redaktør i straffeloven (tidligere 436), som for øvrig også er inntatt i lov om redaksjonell fridom, som trådte i kraft 1. januar Opprettholdelsen av plikten for redaktører i blad eller tidskrift til å innta imøtegåelser av faktisk art, skjer til tross for at Straffelovkommisjonen anbefalte at bestemmelsen kan sløyfes. Kommisjonen viste til at det er vanlig praksis i norske medier at slike imøtegåelse (eller tilsvarsrett) gis, og at det motsatte er i strid med god presseskikk etter Vær Varsom-plakaten og kan påklages til Pressens Faglige Utvalg. Norsk Redaktørforening anbefalte bestemmelsen opprettholdt, ettersom det også finnes en tilsvarende bestemmelse for kringkastingsvirksomhet i kringkastingsloven.