POLITISKE SYSTEMER I ANTIKKENS VERDEN

Transkript

1 POLITISKE SYSTEMER I ANTIKKENS VERDEN Ingvar B. Mæhle 2017, AHKR, UiB. 3. Athen verdens første demokrati Denne forfatningen kalles demokrati fordi det ikke er noen få, men flertallet som styrer byen. Etter lovene er alle likestilt for retten, men den respekt man nyter er avhengig av om man har noe å påberope seg, og ikke blir man foretrukket i det offentlige liv fordi man tilhører en bestemt klasse, men fordi man viser dyktighet, og kan man gagne staten på noen måte, blir man ikke hindret i det selv om man er fattig og av ringe ætt. 1 Hos de samme menn er det omsorg både for de private interesser og for staten, og også de som mest er henvist til sitt eget arbeid, er ikke ukyndige i statssaker. Bare hos oss anses den som holdet seg helt borte fra statens styre og stell, som et unyttig ikke som bare et passivt menneske. Selv bedømmer vi i alle fall statssakene på rette måte eller kommer med gode forslag, og vi mener ikke at drøfting skader handling men at det skader mer ikke å la seg belære ved drøfting før man går til verks [ ] 2 I disse to sitatene fra Perikles gravtale over de første athenske falne i krigen mot Sparta i 431 f.v.t., får vi oppsummert noen av de viktigste trekkene ved det athenske demokratiet, slik en fremtredende demokrat selv så dem. 3 Det er faktisk sjelden kost, for de fleste av våre kilder er enten skeptiske eller direkte fiendtlig innstilt til demokratiet. Athen før demokratiet: Solons reformer Veien frem til det athenske demokrati var lang og kronglete. Ifølge athenernes egne sagn, ble de opprinnelig styrt av konger, hvorav den mytiske kong Theseus skal ha samlet halvøyen Attika til en stat med Athen som sentrum. Men kildene til Athens tidligste historie er håpløst upålitelige, og det meste vi kan si er at kongene engang i løpet av Thukydid, Peloponneserkrigen Thukydid, Peloponneserkrigen Denne langvarige konflikten mellom Sparta og dets Peloponnesiske Forbund på den ene siden og Athen og dets Deliske Sjøforbund på den andre siden, ble av Thukydid kalt Peloponneserkrigen. Den peloponnesiske krigen, som begynte i 431, endte med Athens nederlag i 404 f.v.t. Talen er ikke en ordrett gjengivelse av hva Perikles faktisk sa vinteren 431/430, men hva historikeren Thukydid (ca f.v.t.) antok at han hadde sagt. Vi har ingen skrifter fra Perikles egen hånd, men de fleste forskere anser Perikles gravtale for å være en noenlunde pålitelig rekonstruksjon av demokratenes ideologiske standpunkter. 1

2 tallet ble erstattet av valgte embetsmenn, kalt arkonter. Utviklingen av bystaten var en gradvis prosess, men i løpet av 600-tallet fikk Athen de tre grunnleggende politiske institusjonene i en typisk bystat på plass, nemlig årlig valgte embetsmenn (arkontene), et senat sammensatt av tidligere embetsmenn med livstidsmedlemskap (Areopagosrådet) og en folkeforsamling (ekklesia) av alle våpenføre, frie menn. Vi vet ikke hvordan den formelle maktfordelingen mellom disse institusjonene så ut i detalj, men den var uansett en overenskomst mellom overhodene for en ganske snever krets av de fremste familiene i staten. De kalte seg for eupatridene, d.v.s. de velbårne og utgjorde Athens adel, eller arvelige aristokrati. De konkurrerte seg i mellom om embetene, men samarbeidet om å holde de ikke-adelige delene av eliten ute, og de fattige nede. Heller ikke eupatridene kunne forbli uberørte av de sosiale og politiske konfliktene som rammet bystatene i arkaisk tid. I 630 forsøkte en av dem, Kylon, å bli tyrann. Han skaffet seg leiesoldater og okkuperte borgen på Akropolis, men det viste seg at han manglet oppslutning fra folket. Thukydid forteller at da athenerne fikk greie på dette, kom hele landbefolkningen til hjelp, slo seg ned foran borgen og hold Kylon under beleiring. Men som tiden gikk, ble de trette av dette, og de fleste dro bort, men overlot til de ni arkontene å ta seg av bevoktningen av borgen. 4 Kylon og hans tilhengere ble drept, men de dype konfliktene i det athenske samfunnet, som kuppforsøket bare var et symptom på, varte ved. Faren for både nye statskupp fra toppen og revolusjon fra bunnen, var overhengende. Drakons nedskrivning av lovene i 621 var trolig et forsøk på å demme opp for denne faren, men løste ikke problemene. Samtidig ser det ut til at ønsket om en fredelig løsning nøt bred oppslutning. Athenerne bestemte seg for å avverge krisen ved hjelp av reformer, og i 594 ble Solon utnevnt til arkont, med den oppgave å megle mellom partene og gjennomføre de nødvendige tiltakene. Solons sosiale og juridiske reformer er allerede omtalt i forrige kapittel, så vi skal her konsentrere oss om de politiske. Ettersom både tilhengerne og motstanderne av det athenske demokratiet påberopte seg Solon som forbilde og hevdet at deres konstitusjonelle endringer var en tilbakevending til patria politeia, d.v.s. fedrenes forfatning, er det i dag umulig å si med sikkerhet hva som skriver seg fra Solon selv, og 4 Thukydid

3 hva som er tillagt ham senere. At han verken var demokrat eller oligark, går imidlertid klart frem av hans egne dikt, som er de sikreste kildene til hans reformer: Folket ga jeg en makt som passende just var for dette; Ikke jeg ære tok bort, ikke jeg ære la til. Også de mektige menn som for rikdommens skyld ble misunnet, Kunne etter min plan være for overlast fri- Begge parter hadde i meg et skjold som dem vernet; Seire med urette dog tillot jeg ingen av dem. 5 Han ser ut til å stort sett ha latt embesstruktren i fred. Arkontene utgjorde et årlig valgt 9- mannskollegium, bestående av: 1. Arkonten: Den fremste var selve Arkonten, eller førstearkonten, som ga året navn og var statens offisielle leder. Archon betyr simpelthen leder eller herre og kommer fra archos, d.v.s. ledelse/ styre. 2. Polemarken var, direkte oversatt, krigslederen [polemos = krig], og Aristoteles hevder at dette embetet ble opprettet allerede i kongetiden, fordi enkelte konger var dårlige krigere Kongearkonten, archon basileus, var nå benevnelsen på den av arkontene som hadde oppsyn med religiøse ritualer som fortsatt krevde en konges medvirkning. Basileus overlevde således overgangen fra monarki til aristokrati, men kun i navnet Thesmotetene var 6 lovtolkere eller dommere [thesmos = lov/ regel], som senere da folkedomstolene ble innført, primært ble rettens administratorer. Disse arkontene hadde stor makt i det året de innehadde sitt embete, men den viktigste institusjonen var likevel senatet, som ble kalt Areopagosrådet, fordi de møttes på Areopagoshøyden, like nedenfor Akropolis. Areopagosrådet forble en viktig institusjon i ytterligere 140 år, men Solon overførte deler av dens makt til 2 nye institusjoner, som vi 5 Plutark, Solon 18. Oversatt av Henning Mørland. 6 Arist. Ath. Pol Athenernes archon basileus finner sitt motstykke i den romerske republikkens Offerkonge, eller rex sacrorum, som riktignok beholdt sitt presteembete for livstid, men til gjengjeld var avskåret fra å søke politisk embete. Man ønsket åpenbart ikke å koble kongetittelen med verdslig makt. 3

4 har diskutert på generelt grunnlag i forrige kapittel; nemlig folkerådet (boule) og folkedomstolen (dikasterion). Mens det er rimelig sikkert at utvelgelsen av jurymedlemmer til folkedomstolen fra første stund benyttet seg av loddtrekning, er det et åpent spørsmål om det tilsvarende gjaldt for folkerådet. Solons folkeråd var basert på de fire stammene eller fylene, som folket var inndelt i både for militære og politiske formål, og hver fyle utpekte 100 menn for et år til å ta seg av saksforberedelsen til folkeforsamlingen. Oligarkene hevdet at dette under Solons forfatning skjedde ved hjelp av valg, og 400-mannsrådet spilte en viktig rolle under deres kortvarige regime i 411 f.v.t. Demokratene hevdet derimot at folkerådet var trukket ut ved lodd, og at Solon dermed var, om ikke demokratiets far, så i alle fall dets bestefar. Vår mest detaljerte beskrivelse av det athenske demokrati og dets utvikling finnes i skriftet Athenernes Statsforfatning. Dette var en av 158 avhandlinger om politiske systemer som ble kartlagt av Aristoteles og hans elever, og disse dannet den empiriske basisen for diskusjonen i Aristoteles Politikken om hva som var den beste forfatningen. Hvorvidt Aristoteles eller en av hans elever skrev Athenernes Statsforfatning, den eneste av de 158 som er blitt oppdaget, vil forbli omdiskutert, da det ikke finnes noen måte å avgjøre spørsmålet på. De som er mest kritiske til dokumentet, fremhever hvordan avhandlingen strider mot andre kilder på flere punkt, inkludert Politikken, og dessuten lider av interne selvmotsigelser. Disse betviler at Aristoteles var forfatteren, legger mer vekt på Solons egne ord gjennom hans dikt, og tillater seg i større grad å korrigere teksten ved hjelp av sansynlighetsbetrakninger. 8 Forskere som behandler skriftet som om Aristoteles selv var forfatteren 9, står ikke like fritt til å avvise avhandlingens til tider oppsiktsvekkende og lite troverdige opplysninger. Vi får for eksempel vite at arkontene etter Solon ble utpekt gjennom loddtrekning fra en større gruppe, valgt av de enkelte tribene. 10 Dette blir indirekte motsagt når forfatteren kommer frem til reformen under demokratiet, som faktisk innfører denne regelen 11, og direkte motsagt i Politikken 12. Loddtrekning av statens 8 Se for eksempel Robin Osborne 1996, Se for eksempel Robert W. Wallace 2007, Athenernes Statsforfatning Athenernes Statsforfatning

5 høyeste embetsmenn, selv fra en mindre valgt gruppe, er overhodet ikke troverdig på dette tidspunktet, men blir først mulig når de 10 valgte generalene, kalt strateger, erstatter polemarken som hærførere. Dersom man konkluderer med at forfatteren har gjort en slik grunnleggende feil, er det lettere også å slutte seg til oligarkenes påstand om at det soloniske 400-mannsrådet var valgt, ikke loddtrukket. Men det er ingen automatikk i dette. For det første er det langt mindre risikabelt å la et saksforberedende råd på 400 personer plukkes ut med loddtrekning enn statens 9 øverste ledere. For det andre kan man godt ha et loddtrukket råd uten at dette representerer noen trussel mot systemets oligarkiske karakter, så lenge arkontene velges fra de rikeste og får sete i det mektige Areopagosrådet for livstid. Uansett om Solon best kan karakteriseres som demokratiets far eller bare dets bestefar, var det han faktisk skapte en timokratisk forfatning, der den enkelte borgers politiske rettigheter var bestemt av hans formue (timos), og ikke som før av hans fødsel. Med hensyn til statusgruppene gjennomførte han 3 endringer. For det første ble det allerede eksisterende skillet mellom subhoplitter (thethes), hoplitter (zeugittai) og riddere (hippeis) nå klart definert i forhold til avkastning av den enkeltes jordeiendom. Dette ble målt i medimnoi, og hvert slikt mål tilsvarte ca. 50 liter korn eller ca. 40 liter vin/ olivenolje. Ridderne produserte mellom 300 og 500 mål, hoplittene mellom 200 og 300 mål, og sub-hoplittene under 200 mål. For det andre skapte han en ny formueklasse, kalt pentakosiomedimonoi, d.v.s. femhundremålsmennene, som skulle utgjøre en ny, utelukkende økonomiske definert nobilitet. For det tredje knyttet han borgernes adgang til embetene til deres formueklasse. Arkontembetene, som tidligere var gått på rundgang innen eupatridenes familier, ble nå åpnet for alle femhundremålsmenn, enten de var adelige eller ikke. Ridderene fikk adgang til lavere embeter, mens hoplittene fikk adgang til folkerådet. Sub-hoplittene fikk adgang til folkedomstolen, og, om de ikke hadde hatt det før, folkeforsamlingen. 13 Solons reformer ble ansett både i samtiden og ettertiden for å være det perfekte kompromiss, kjennetegnet fremfor alt ved at ingen grupper ble helt fornøyde. På midten 12 Aristoteles, Politikken Ifølge Athenernes Statsforfatning var borgerrett overlatt til dem som kunne holde seg med våpen (4.2, Tormod Eides oversettelse), d.v.s. hoplittene. Hvordan hoplittstatus var definert før Solon vet vi ikke. Vi vet heller ikke om subhoplittene hadde møterett i folkeforsamlingen før Solons reformer. 5

6 av 500-tallet f.v.t. skjedde det som utnevningen av Solon som lovgiver var ment å skulle unngå. Den mektige slekten Peistratidene tok tyrannmakt og etablerte seg med sine livvakter på siden av Solons forfatning, og ordningen ble beskrevet slik av historikeren Thukydid: Men for øvrig ble statsstyret ledet etter de tidligere gitte lover, uten innblanding fra deres side, unntagen for så vidt som de sørget for at en eller annen av deres egen familie til stadighet bekledde et av arkontembetene. 14 Den demokratiske revolusjonen og Kleisthenes reformer. Da Peisistratos døde i 527, overtok hans eldste sønn, Hippias, med den yngre Hipparchus i en underordnet rolle. Tyranniet ble ikke avskaffet som følge av en folkereisning, men dels på grunn av et homoseksuelt trekantdrama på toppen av samfunspyramiden og dels takket være spartanernes intervensjon. De to såkalte tyrannmorderne, Harmodios og Aristogeiton, svingte ikke kniven for å frigjøre Athen, men for å hevne Hipparchus offentlige fornærmelse av Harmodios søster under Panathenerfestivalen, som igjen var en hevn fordi Harmodios ikke ville forlate sin elsker Aristogeiton til fordel for Hipparchus. Etter mordet på broren ble Hippias paranoid og hans styre mer undertrykkende enn før. Som følge av dette, økte motstanden mot tyranniet, og en av slektene som var blitt tvunget i eksil av tyrannene, Alkmenoidene, fant ut at tiden var inne. For å frigjøre Athen trengte man imidlertid hjelp fra Sparta, fordi tyrannene gjennom sin sosiale politikk, store offentlige byggeprosjekter og nye festivaler, fremdeles hadde bred støtte blant folket. Alkmenoidene skal ha bestukket orakelet i Delphi til å instruere spartanerne om å frigjøre Athen, uansett hvilke spørsmål spartanerne rettet til orakelet, og i 510 adlydde de den guddommelige ordren. Men den politiske uroen som hadde ført til tyranniet, oppsto på nytt med en gang tyrannen var fordrevet, og det var klart for enhver at spartanerne ikke var kommet til Athen for å innføre et demokrati. På den ene siden sto Isagoras, som ble valgt til arkont for 508 og var gjestevenn med spartanernes konge Kleomenes. På den andre siden sto Kleisthenes, av Alkmeonidenes slekt, som allierte seg med folket i maktkampen og lovet dem en større andel i styret. Isagoras fikk med spartanerkongens hjelp fordrevet 14 Thukydid 6, 54. Oversatt av Henning Mørland. 6

7 Kleisthenes og hans tilhengere og avsatte folkerådet. Det ble for mye for athenerne, og Herodot forteller oss at rådet (boule) ledet an i et opprør mot Isagoras og den spartanske okkupasjonsstyrken. 15 Hvis vi med rådet skal forstå folkerådet, kan det se ut som den demokratiske revolusjonen var godt i gang før Kleisthenes og hans tilhengere ble tilbakekalt, men dersom Herodot hadde Areopagosrådet i tankene, var det eliten som tok ledelsen i kampen. De fleste forskere i dag heller mot at det er folkerådet det dreier seg om, men de som understreker at veien til demokratiet ble brolagt med elitens forslag og ledelse, understreker at dette trolig var det soloniske folkerådet av 400 valgte menn, og ikke det senere loddtrukne 500-mannsrådet. Mens Kurt Raaflaub og Loren Samons peker på at den folkelige reaksjonen må ses på bakgrunn av Kleisthenes løfter og generell motvilje mot spartansk okkupasjon 16, understreker Josiah Ober at Kleisthenes og hans støttespillere på dette tidspunktet var i eksil. Ifølge Ober ble demokratiet skapt av folket selv, i en lederløs revolusjon, og han argumenterer mot den generelle tendensen til å forutsette en elite bak enhver masseaksjon. 17 Når vi tar med i betraktning 1) at begrepet demokrati ennå ikke var oppfunnet og derfor ikke kunne brukes som parole, 2) at folket var en sammensatt gruppe, hvor sikkert mange var fornøyde med å kreve Solons forfatning tilbake, mens andre ville har mer makt til folket, og 3) at hele folket uansett ville ha spartanerne og landsforræderen Isagoras ut, er det ikke sikkert at de to synene er uforenelige. Uansett om folket primært reagerte mot Isagoras innskrenkning av eksisterende politiske rettigheter og bruk av spartanske soldater for å sikre sin maktposisjon, eller også aksjonerte for en utvidelse av sine politiske rettigheter, var resultatet det samme. Kleisthenes ble tilbakekalt og hans reformer vedtatt i 507, og med dette ble demokratiet innført som styreform i Athen. Kleisthenes tok utgangspunkt i de samme institusjonene som hadde eksistert under Solons forfatning, men reorganiserte dem og omfordelte makten mellom dem. Grunnlaget for alt dette var hans fylereform, hvor de 4 eksisterende fylene, som synes å ha vært noenlunde geografisk enhetlige, ble erstattet av 10 nye fyler som var helt kunstig sammensatt. Han delte opp Attika i 139 demer, og tre soner; byen, innlandet og 15 Herodot Raaflaub 1998, 31-66, ; Samons Ober 1998, 67-86; Ober 2007,

8 kysten. Hver av de tre sonene ble delt inn i 10 trittys er eller tredjedelsdistrikter, som ble sammensatt av et visst antall demer, og et slikt tredjedelsdistrikt fra hver av de tre sonene ble sammenlagt til en fyle. For en moderne observatør kan dette virke både unødvendig komplisert og forvirrende, men for Kleisthenes og hans støttespillere var det høyst nødvendig å blande sammen borgerne på en slik måte. Aristokratiets makt var regionalt basert, og på denne måten kunne deres kontroll over de gamle fylene reduseres. Mens demene ble utstyrt med egne demeforsamlinger og ble ansvarlige for oppdateringen av borgerlistene fra sine respektive lokaliteter, kan ikke reformene hatt noen konsekvenser for folkeforsamlingen, hvor hver stemme telte likt og borgerne satt eller sto slik det falt seg. Fylereformen fikk imidlertid konsekvenser for folkerådet, som nå ble besatt ved loddtrekning, 50 fra hver fyle, og heretter ofte kalt 500-mannsrådet. Kombinasjonen av loddtrekning og sammenblandingen av borgerne gjorde det svært vanskelig for aristokratiet å fylle det med sine egne støttespillere, og det fikk nå gradvis stadig større innflytelse på bekostning av Areopagosrådet. Mens debattene på folkeforsamlingen nok fremdeles ble dominert av elitens talere, var folkerådet stedet hvor vanlige folk (fremdeles unntatt subhoplittene) oftest kom til orde. Mange spørsmål ble i realiteten ferdigdrøftet i folkerådet før de ble forelagt folkeforsamlingen for godkjennelse. Fylene og demene ble også grunnlaget for fordelingen av borgerne, både i folkedomstolen og på de mange loddtrukne embetskollegiene, som nå erstattet arkontene på stadig flere områder. Fylene var imidlertid ikke bare et rent politisk redskap. Som før gjenspeilte den politiske organiseringen den militære, og de 10 fylene opererte også som 10 fyleregimenter. I spissen for hver av disse valgte man en strateg, eller general, som nok fremdeles noen år var formelt underordnet polemarken, men som ganske raskt ble de egentlige hærførerne. 18 Da arkontembetene fra ble besatt med loddtrekning, var strategembetet det eneste embetet (ved siden av lavere offiserstillinger og visse finansembeter), man kunne velges til. Strategene var ikke arkonter, og fikk dermed ikke 18 Det er mye som taler for at strategembetet også fantes i Solons forfatning, som et av de embetene som også ridderne kunne bli valg til. 19 Athenernes Statsforfatning 22.5 angir 487 som tidspunktet for reformen, mens Herodot hevder at polemarken i 490 var loddtrukket. Reformen forutsetter uansett når den ble innført, at den reelle kommandoen over regimentene var overlatt de valgte strategene. 8

9 setet i Areopagosrådet på livstid som følge av sitt valg. Mange ble nok også valgt til arkontembeter før eller senere i sin karriere, men frarøvingen av arkontkollegiet og Areopagosrådet fra den makt og prestisje som militær ledelse innebar, undergravde det tradisjonelle maktbastionene allerede før arkontene begynte å bli utpekt ved loddtrekning, og i 457 også ble åpnet for hoplittene. Dette innebar på den annen side at strategene ikke hadde noen institusjonell maktbasis utover sitt embete fra år til, noe som gjorde det trygt å tillate ubegrenset gjenvalg for de dyktigste eller mest populære av dem. Mange av strategene hadde betydelig politisk innflytelse, selv om deres makt på det sivile området var relativt beskjeden. De hadde riktignok rett til å innkalle både folkeråd og folkeforsamling ved behov, presiderte over folkedomstolen i militære saker og representerte staten utad ved avleggelser av ed på traktater med andre stater. Men i alle disse spørsmålene var det kollektivet av borgerne som tok selve avgjørelsene. Hvor de selv hadde avgjørelsesmyndigheten, d.v.s. i militære spørsmål, var de til enhver tid under oppsikt av folkeråd, folkedomstol og folkeforsamling, som kunne omgjøre deres beslutninger, avsette eller straffe dem. I hvert prytani, d.v.s. 10 ganger i året stemte folkeforsamlingen over tillit eller mistillit til strategene, og i tilfelle mistillit ble strategen fremstilt for en domstol. Ved frikjennelse fikk han kommandoen tilbake, men i motsatt fall kunne han idømmes bot, tap av borgerrettigheter eller dødsdom. 20 I 406, etter et alvorlig flåtenederlag i krigen mot Sparta, hoppet folkeforsamlingen dessverre over formalitetene, og dømte 8 av 10 strateger til døden for ikke å ha gjort nok for å redde de skipbrudne. 2 av dem var ikke til stede, mens de 6 andre fikk forsvare seg meget kort før deres skjebne ble avgjort. Avgjørelsen ble imidlertid utsatt, da det var for mørkt til å telle hendene for og mot domfellelse, og en festival førte til ytterligere utsettelse. Da folkeforsamlingen møtte igjen, ble forsøk på å gi dem hver enkelt strateg en separat rettssak i folkedomstolen, avvist og de ble alle dømt under ett. Senere, forteller Xenophon, angret folket seg og satte i gang prosesser mot dem som hadde forledet dem til å bryte loven, men forslagsstillerne unnslapp. 21 Selv om grelle justismord av denne 20 Fengselsstraff forekom ikke i den antikke verden, og ble kun sett på som en oppbevaring inntil straffen i form av bot, tortur eller død ble fullbyrdet. Tortur ble kun anvendt på ikke-borgere og slaver, men kunne i unntakstilfeller bli brukt på borgere om man fradømte dem borgerskapet. Dette hørte imidlertid til sjeldenhetene. 21 Xenophon, Hellenika

10 typen hører til unntakene i det athenske demokratiets historie, illustrerer det samtidig hvor den reelle makten i staten lå. Kleisthenes kanskje mest beryktede reform, ostrakismen, ble kun brukt meget sjelden. Hvert år avgjorde folkeforsamlingen om det skulle avholdes en ostrakisme, d.v.s. om folket skulle landsforvise en person for 10 år, uten tap av formue og borgerettigheter. Minimum 6000 borgere måtte delta og den som fikk flest stemmer, ble ostrakisert. Dette var ikke en straff, men en politisk sikkerhetsventil mot tyranni, skapt for å forhindre at enkeltpersoner ble for mektige. I begynnelsen var det venner av tyrannene som ble ostrakisert, men ganske snart ble det klart at prosessen var blitt et våpen i elitens interne maktkamp. Menn som Themistokles (helten fra perserkrigene som hadde gjort Athen til en flåtemakt), Aristeides (med tilnavnet Den Rettferdige på grunn av sin ubestikkelighet), og Kimon (den sjenerøse rikmannen og Sparta-vennen), ble ostrakisert ikke fordi de truet demokratiet, men fordi de tapte i maktkampen med andre medlemmer av eliten. Den siste kjente ostrakiseringen fant sted i 416, hvor begge de mest fremtredende politikerne Nikias og Alkibiades sto i fare for å ryke ut. De satte for anledningen sitt gjensidige fiendskap til side og samarbeidet om å få den mindre betydningsfulle Hyperbolus ostrakisert i stedet. Det blåste riktignok friskt på toppene i det athenske demokratiet, men i så måte skilte systemet seg ikke entydig negativt fra de oligarkiske alternativene blant naboene. Ostrakisme var tross alt en ublodig metode for å gjennomføre et maktskifte, noe som man dessverre manglet i den romerske republikk. Selv om maktposisjoner nå var åpen for enhver, tapte den gamle eliten lite på dette. De aristokratiske slektene ble valgt og gjenvalgt til strategembetene, og lyktes godt i å hevde seg også i det politiske ordskiftet innenfor rammene av de nye, demokratiske spillereglene. Areopagosrådet var ennå ikke helt vingestekket, og selv om den direkte koblingen mellom valg til de viktigste embetene og medlemskap i dette rådet var skåret over, var det fortsatt en rikmannsklubb med sterke aristokratiske innslag. Radikaliseringen av demokratiet: Perikles og Efialtes reformer Dette endret seg med den neste store demokratiske reformen som ble gjennomført i 461. Den demokratiske lederen Efialtes: 10

11 angrep Areopagosrådet. Først fjernet han mange av dets medlemmer, ved å bringe dem for retten for sin embetsførsel. Deretter (462/1) tok han fra rådet dets overoppsyn med forfatningen, og ga noe av myndigheten til 500-mannsrådet og noen til folket og jurydomstolene. 22 Efialtes selv ble snikmyrdet, men hans støttespiller, alkmeoniden Perikles, videreførte hans program, og innførte betaling for jurytjeneste for å få folket med seg. Denne offentlige redistribusjonen konkurrerte med den private redistribusjonen som det gamle aristokratiet, med den konservative Kimon i spissen, baserte mye av sin posisjon på:...perikles var den første som sørget for betaling for jurytjeneste, som et politisk mottiltak mot Kimons sjenerøsitet. Kimon var rik som en tyrann. Han utførte sine liturgiske plikter til overmål, og han forsørget mange av sine deme-feller. Enhver mann fra Laciadae som ønsket det, kunne nemlig gå til ham hver dag og få dekket sine basale behov. Alle hans jorder var uten gjerder, slik at alle kunne nyte godt av hans frukter. 23 Strategien lyktes, Kimon ble ostrakisert, og siste rest av Areopagosrådets politiske makt ble overført til institusjoner under kontroll av folket, nemlig folkeforsamlingen, folkerådet og folkedomstolen. Åpningen av arkontembetet og dermed også Areopagosrådet for hoplitter like etter (i 457) representerte demokratiets endelige triumf. Fra nå av var Areopagosrådet kun en domstol i drapssaker, fortsatt høyt respektert, men uten politisk makt. Betaling for politisk deltakelse var, ved siden av talerett for alle og loddtrekning, typiske for demokratiet, og sto øverst på listen over hva den oligarkiske opposisjonen ønsket å kvitte seg med. Betaling for jurytjeneste gjorde det praktisk mulig for subhoplittene å benytte seg av sin gamle rett til å delta i domstolsapparatet, men betaling for embetene lot vente på seg. Dette var for så vidt logisk, i og med at subhoplittene var formelt utelukket fra embetene og hoplittene i alle fall i teorien var økonomisk selvberget. I løpet av 400-tallet ble imidlertid betaling utvidet til å omfatte 500-mannsrådet og de ca. 600 loddtrukne embetsmennene (inkludert arkontene), mens de ca. 100 valgte embetsmennene (strateger, offiserer og høyere finansembetsmenn) ser ut til å ha forblitt ulønnede. Dette hadde imidlertid ikke noen praktisk betydning, da disse likevel tilhørte 22 Athenernes statsforfatning Athenernes Statsforfatning

12 eliten og betalingen uansett var svært beskjeden. Om disse skrev den anonyme, forfatteren av et bitende sarkastisk essay om athenernes statsforfatning på slutten av 400- tallet f.v.t.: Så er det nok de embetene som er til gagn for folket, når de er velledete, men i omvendt fall betyr en fare; de embetene har folket aldeles ingen lyst til å ha adgang til. De mener for eksempel ikke, at loddtrekning skal gi adgang til de overordnede militære stillinger til vanns og til lands som strateg eller hippark [rytterianfører]. Folket erkjenner nemlig, at det har mer nytte av ikke selv å bestride disse embetene, men overlate dem til de dyktigste menn. Men alle de embetene hvor det kommer an på å få diettgodtgjørelser og dra personlig fordel, dem søker folket å få adgang til. 24 Demokratiet hjemme ble i høy grad stimulert av Athens stormaktsstilling i Egeerhavet, som leder for det Deliske Forbund til forsvar mot perserne. Det som i utgangspunktet var et forbund av likestilte bystater utviklet seg til å bli et imperium under Athens dominans, og inntektene gikk både til å finansiere omfattende byggevirksomhet i Athen og til opprettholdelsen av Athens store flåtemakt. Ettersom imperiet var sjøbasert og ikke landbasert, spilte subhoplittene/ thetene en helt avgjørende militær rolle, og kunne dermed også gjøre krav på større politisk makt enn tidligere. Thetene rodde Athens krigsskip mot betaling, noe som både skaffet dem sysselsetting og sørget for et relativt stort nærvær i byen og på folkeforsamlingsmøtene av den laveste formueklassen. Vår oligarkisk-sinnede kilde kommenterte dette slik: Først vil jeg nå ha sagt at det uten videre virker rettferdig at de tarvelige, de fattige av folket har fortrinn fremfor de fornemme og rike, av den enkle grunn at det er folket som er flåtens drivkraft, og som gir staten dens styrke. Ja, styrmennene, båtsmennene, underbåtsmennene, utkikksmennene og skipstømrerne, i virkeligheten er det de som gir staten dens styrke, langt mer enn hoplittene og de fornemme og de gode. Da det altså forholder seg slik, synes det å være med full rett at alle har adgang til embetene ved den gjeldende loddtrekning og ved valgene, og at alle borgere som ønsker det, kan få ordet. 25 Samtidig som man holdt fast ved at enhver borger som ønsket det, kunne ta ordet og legge frem forslag, var man klar over at den politiske eliten dominerte debatten. Det ble derfor innført en prosess (graphe paranomon) omtrent i år 415, hvor man kunne stille 24 Pseudo-Xenophon, Athenernes Statsforfatning Pseudo-Xenophon, Athenernes statsforfatning. 12

13 en person for retten for å ha stilt et ulovlig forslag eller et forslag som var i strid med folkets interesser. Dette skulle ikke bare beskytte lovverket, men også legge en demper på talernes forslagsiver. Dette våpenet ble begjærlig tatt i bruk i den politiske maktkampen mellom rivaliserende talere, som på denne måten ikke bare fikk rammet sine motstandere, men også kunne få en omkamp om forslagene i rettsapparatet. En person kunne nemlig bli dømt selv om folkeforsamlingen hadde vedtatt forslaget, og inntil folkejuryen hadde felt dom i saken, ble vedtaket suspendert. Dersom forslagsstilleren ble dømt, ble forslaget kjent ugyldig! Dette kan virke både urettferdig og absurd for en moderne betrakter men det reflekterte på en utmerket måte den makten som talerne hadde i det athenske demokratiet. All informasjon var muntlig, og det var ikke noe byråkrati som kunne utrede saken før beslutningene ble fattet. Man var derfor prisgitt den informasjonen og de vurderingene som de frivillige fulltidspolitikerne, enten de nå ble kalt demagoger eller simpelthen bare talere, ga til kjenne for folket. I en slik situasjon ga det for en athener fullgod mening å ansvarliggjøre den politiske eliten på denne måten. Demokratiets fiender Med overgangen fra forsvarsallianse til imperium kom Athen og dets Deliske Forbund i konflikt med den andre store makten i Hellas, nemlig Sparta og dets forbundsfeller i det Peloponnesiske Forbund. Ved 2 anledninger mot slutten av denne krigen, i henholdsvis 411 og i , begikk den oligarkiske opposisjonen statskupp og innførte et styre mer i tråd med hva de selv anså for å være fedrenes forfatning. Første gang overtalte de folkeforsamlingen til selv å avskaffe demokratiet, etter store tap i krigen og utbredt misnøye med folketalerne, demagogene, som mange nå mente hadde gitt dårlige råd. Demagogos, som i dag har fått betydningen folkeforfører snarere enn folkefører, betegnet opprinnelig ganske nøytralt en som ledet folket gjennom taler på folkeforsamlingen. Det var ikke et embete, men en funksjon en politiker frivillig tok på seg i konkurranse med andre talere om folkets gunst. Det var opp til folket selv og velge mellom alternativene de ble presentert. Nå fikk imidlertid disse demokratiets stjernespillere skylden for alt som var gått galt. Mot et løfte om at oligarkene ville skaffe pengehjelp fra perserne, og etter at de viktigste demokratiske lederne var jaget bort fra den politiske arena, vedtok folkeforsamlingen at styret skulle overlates til 400 personer, 13

14 utpekt av oligarkene selv, som skulle gjeninnføre Solons forfatning. Loddtrekning ble erstattet med valg, og subhoplittene ble utelukket fra folkeforsamlingen. Størstedelen av flåten befant seg på denne tiden i Salamis, og flåtemannskapet var, som Den Gamle Oligarken påpekte, demokratiets mest iherdige forsvarere. Da det ble klart at verken roerne (subhoplitter) eller soldatene (hoplitter) i flåten ville anerkjenne regimet, og det persiske gullet uteble, gjeninnførte folkeforsamlingen demokratiet, etter bare 4 måneders oligarkisk eksperimentering. De 400 ble landsforvist og lederne dødsdømt. Oligarkenes neste sjanse kom i 404, da krigen var tapt og Sparta okkuperte Athen. Hvorvidt misnøye med folkets ledere også denne gang resulterte i en villighet til å prøve noe nytt, er umulig å si. Folkeforsamlingen hadde kniven på strupen da den spartanske generalen Lysanders foreslo å overlate styret til en gruppe på 30, som skulle gjeninnføre fedrenes forfatning. Det dreier seg ikke så mye om statens styreform som statens overlevelse, truet Lysander. De 30 var imidlertid mer interessert i egen makt enn i konstitusjonelle endringer, og opptrådte raskt som en brutal junta, med det velfortjente tilnavnet De Tretti Tyranner. Ca borgere ble drept, deriblant kritikere innen oligarkenes egne rekker, og et korps av 300 piskebærere holdt orden i gatene. Eiendommer ble konfiskert, folk tvangsflyttet fra byen og til støtte for terrorregimet ble en spartansk hjelpestyrke installert på Akropolis. For å forhindre full borgerkrig grep til slutt Spartas konge inn mot Lysander, og fremforhandlet et forlik og alminnelig amnesti. Gullalderdemokratiet Demokratiet ble gjeninnført i 403 og ble ikke truet av indre fiender igjen. En kommisjon ble imidlertid satt ned for å systematisere lovverket og foreslå endringer i forfatningen. Disse endringene kan fortone seg merkelige for oss, men de ga demokratiet et nytt og mer stabilt liv utover på 300-tallet. Folkeforsamlingens makt til å endre lovene gjennom forslag, debatt og simpelt flertall, ble avskaffet. Lovene skulle nå ha en stødigere basis og de skulle respekteres. Det ble derfor trukket et klart skille mellom lover, som var allmenngyldige, og dekreter, som var situasjonsbestemte. Folkeforsamlingen avgjorde som før gjennom forslag, debatt og håndsopprekning alle viktige saker med hensyn til 14

15 både krig og fred, men dersom noen ønsket å foreslå endringer i lovene, ble det satt i gang en mer komplisert og langvarig prosess. Dersom folkeforsamlingen fant at det var verdt å vurdere en lovendring, stemte de ikke der og da, men overlot spørsmålet til egne lovmakerpaneler (nomothetai). Det ble oppnevnt en forsvarer for de gjeldende lovene, og diskusjonen foregikk som en rettssak med taler for og mot den foreslåtte endringen, inntil lovmakerpanelet fattet en beslutning gjennom avstemning. Lovmakerpanelet, som i et kjent tilfelle besto av totalt 1501 personer, besto dels av hele 500-mannsrådet, og dels av medlemmer trukket ut ved loddtrekning, sannsynligvis fra de 6000 jurymedlemmene. Areopagosrådets makt ble utvidet til å omfatte tilsyn med embetsmennene og lovgivningen, og fikk også utvidet domstolskompetanse. Imidlertid var dette et ganske annet Areopagosråd enn det som sto i veien for det fullt utviklede demokratiet på midten av 400-tallet. I 2 generasjoner var det blitt rekruttert av loddtrukne arkonter, mange av dem fra hoplittklassen. Likevel bærer begge endringene bud om at man ønsket å bevare demokratiet, men i en mer moderat form enn det som hadde grunnstøtt i krigen mot Sparta i annen halvdel av 400-tallet. At dette ikke var uttrykk for noe ønske om å redusere folkets makt, bekreftes av et tredje tiltak, nemlig innføringen av diettpenger også for deltakelse på folkeforsamlingsmøtene. Dette må ha stimulert særlig subhoplittene til økt deltakelse, og like etter ble folkeforsamlingsplassen på Pnyx, som tidligere kun hadde plass til borgere, utvidet til å gi plass til ca borgere. Det er også verdt å nevne at atherne prioriterte dette på et tidspunkt da Athen hadde tapt sitt sjøimperium og Attika var herjet av krig og ødeleggelser. Inntektene fra imperiet hadde nok stimulert den demokratiske utviklingen, men den demokratiske ide var mer seiglivet enn imperiet. Fra demokratiets gjeninnførelse i 403 til dets avskaffelse under den makedonske herskeren Antipater i 322, kommer de ideologiske motsetningene mellom demokrater og oligarker ikke til syne i kildematerialet. Muligens hadde de gjenværende kritikerne av demokratiet avfunnet seg med den rådende forfatning. I stedet ser vi en klar motsetning mellom henholdsvis fattig og rik, og bybefolkning og landbefolkning i spørsmålet om Athen igjen skal føre en ekspansiv utenrikspolitikk. De rike, som måtte betale for en gjenoppbygning av flåten, og landbefolkningen som fikk sine jorder herjet og sine menn 15

16 innkalt til infanteritjeneste når ekspansjonen møtte den uunngåelige motstand fra andre stater, var i stor grad mot. De fattige, som inntil nederlaget i Peloponneserkrigen hadde kunnet leve av flåtetjeneste, og nå hadde store problemer med å overleve, var som regel for. Samtidig var alle, fattig som rik, klar over at Athen trengte import av korn for å overleve, og at kornforsyningene var avhengig av den strategiske kontrollen over handelen med Svartehavet, og selv om elitens ambisjoner på det utenrikspolitiske området var blitt noe dempet siden Perikles velmaktsdager, manglet det ikke på fremadstormende menn som ville høste militær ære og gjøre slutt på Athens fattigdom. I 392, da komediedikteren og fredstilhengeren Aristofanes fremførte Kvinnene på folkeforsamlingen, var athenerne så forvirrede og inkonsekvente, at de like godt kunne overlate statens styre til kvinnene! Mens kvinnene i komedien Lysistrata, fremført i 411, organiserte en seksuell streik for å få slutt på den ødeleggende Peloponneserkrigen mellom Sparta og Athen, forsøker kvinnene nå å kuppe folkeforsamlingen selv, utkledd som menn og iført løsskjegg. Ledet av Praxagora møtes de før daggry for å forberede seg til folkeforsamlingsmøtet, og forskjellige kvinner øver seg på å ta ordet, med komiske resultater, inntil Praxagora selv viser hvordan det skal gjøres: Medborgere, min interesse for denne statens velferd er ikke mindre enn deres, men jeg beklager dypt måten dens affærer blir håndtert på. Det å tale til folket overlates uten unntak til kjeltringer. For hver dag de bruker på å gjøre godt, bruker de ti dager på å gjøre uopprettelig skade. Hvis dere prøver en ny taler, så viser han seg snart å være enda verre enn sin forgjenger. Det er vanskelig å gi råd til folk som er så vanskelige å tilfredsstille som dere; dere er redde for dem som virkelig ønsker å tjene dere, og kaster dere for føttene på dem som verken vil eller kan det. Der var en tid hvor vi ikke brydde oss med å komme til folkeforsamlingen i det hele tatt, og i de dagene visste alle at Agyrrhius var en slyngel. Nå, takket være hans glimrende ide om [økt] betaling for deltakelse, er her så fullt at det renner over; og de som kommer inn og får sine penger, lovpriser ham, mens de som må snu bare sier at folk som kommer kun for pengene burde vært henrettet [.] Da vi debatterte planen for en anti-spartansk forsvarsallianse, sa alle at statens overlevelse avheng av den; men da den ble opprettet klaget alle, og forslagsstilleren ble jaget ut av byen. Noen foreslår at det bygges nye skip til marinen; de fattige sier ja, de rike og bøndene sier nei. Dere hater korintherne og de hater dere; men plutselig er de utmerkede folk og dere snubler over dere selv for å være hyggelig mot dem. Et øyeblikk synes dere at Argiverne er tullinger og at Hieronymus har den riktige ideen å gå rett frem og lage fred ved første og beste anledning. Men når sjansen byr seg, og redningen er innenfor deres rekkevidde, hva gjør dere? I 16

17 stedet for å kalle inn den eneste mannen som kan få dette til, Thrasybulus, jager dere ham fra byen [ ] Og hvem er så ansvarlig for denne sørgelige tilstanden? Det er dere, Athens borgere. Nå som dere blir betalt ut av offentlige fond, tenker dere bare på deres egne lommer, mens staten blir overlatt til å sjangle av gårde som best den kan, akkurat som Aesimus på vei hjem fra en fest. Men hvis dere bare vil lytte til meg, kan situasjonen ennå reddes. Jeg foreslår at vi overlater statens styre til kvinnene. De er, tross alt, de menneskene som vi ser etter for den effektive forvaltingen av våre hjem. 26 I 377 var imidlertid Athens nøling over, og det annet sjøforbund ble dannet. Det hellenistiske Athen Selv om Makedonia underla seg de greske bystatene på 330-tallet, og for en kort tid etter 322 avskaffet demokratiet i Athen, blandet de hellenistiske herskerne som overtok etter Alexander den Stores død, seg i liten grad opp i bystatenes indre anliggender, og Athen fikk stort sett beholde sin demokratiske forfatning. Da Hellas kom inn under Romas økende innflytelse, ble klokken på mange måter skrudd tilbake til Solons tid. Arkontene ble på ny valgt fra eliten og erstattet strategene som de viktigste embetsmennene, Areopagosrådet fikk igjen stor makt, og betaling for politisk deltakelse og loddtrukne embeter forsvant. 26 Aristofanes, Folkeforsamlingskvinnene

18 18