Natur i Østfold Årgang 19 Hefte 2/2000

Transkript

1 Natur i Østfold Årgang 19 Hefte 2/2000 Griseblad Scorzonera humilis

2 Natur i Østfold Formål Natur i Østfold publiserer originalartikler og oversiktsarbeider med hovedvekt på zoologi og botanikk. I første rekke publiseres naturfaglig informasjon fra Østfold. Tidsskriftet utkommer med to hefter årlig. Eier Norsk Ornitologisk Forening avd. Østfold. og Østfold Botaniske Forening. De samarbeider med Østfold Entomologiske Forening Østfold om tidsskriftets faglige innhold. Instruksjoner til forfattere finnes bakerst i hvert hefte. Ved spørsmål, ta kontakt med redaksjonen. Redaktør Ola M. Wergeland Krog, Alléen 16, 1890 Rakkestad. Tlf E-post: omwk@online.no Øvrig redaksjon Morten Viker, Grågåsveien 4, 1679 Kråkerøy. Tlf / E-post: viker@online.no Bjørn Petter Løfall, Åsliveien 20B, 1890 Rakkestad. Tlf E-post : bpl@c2i.net Ingvar Spikkeland, Buer, 1870 Ørje. Tlf E-post: ingvars@askim.vgs.no Tidligere utgivelser bestilles hos Geir Hardeng, Fuglevik Platå 19, 1673 Kråkerøy. Årgangene 1-9 kr 10,- pr. hefte inkl. porto, årg kr 30,- pr. hefte inkl. porto, samt de fleste årganger av Østfold-Ornitologen kr 10,- pr. hefte inkl. porto. Natur i Østfold - internettsider Rapportserien Østfold-Natur Større arbeider av naturfaglig innhold fra Østfold kan publiseres i rapportserien Østfold-Natur som eies av NOF avd. Østfold. Det er utgitt 37 hefter siden starten i Abonnement og tidligere hefter kan bestilles hos redaktør Geir Hardeng, Fuglevik Platå 19, 1673 Kråkerøy, tlf E-post: geir.hardeng@fm-os.stat.no NOF avd. Østfold, P. b. 938, 1504 Moss. Seniormedl. 150,-, juniormedl. (<18 år) 75,-, familiemedl. 30,-. Kontonr Leder: Lennart Fløseth, tlf Byttetidsskrifter sendes til NOF avd. Østfold, biblioteket, P.b. 1145, 1631 Gml. Fredrikstad Prosjekter: Hekkefugleatlas, Vinterfuglatlas, Åkerrikse NOF Fredrikstad Lokallag, P.b. 1145, 1631 Gml. Fredrikstad NOF Moss Lokallag, P.b. 1136, Jeløy, 1510 Moss NOF Indre Østfold Lokallag, v/steinar Pedersen, Mykkelsbergbakken 2B, 1800 Askim Akerøya Ornitologiske Stasjon, P. b. 1145, 1631 Gml. Fredrikstad. aos/, stasjonssjef Stein Engebretsen, tlf LRSK/NSKF Observasjoner av sjeldne fugler sendes den Lokale Rapport og Sjeldenhetskomitéen for Fugl, v/per-arne Johansen, Buskogen 2, 1675 Kråkerøy. tlf , E-post: pe-johan@online.no Nettadresse: Østfold Ringmerkingsgruppe, v/j. Ingar I. Båtvik, Tomb, 1640 Råde, tlf E-post: ingar.batvik@hiof.no Fuglevakta i Østfold v/jo Ranke tar imot henvendelser om faunakriminalitet, tlf Østfold Botaniske Forening, v/j. Ingar I. Båtvik, Tomb, 1640 Råde. A-medlem kr 365,- (inkl. tidsskriftene Blyttia og Natur i Østfold), B-medlem kr 160,-, C-medlem kr 150,-. Kontonr Leder: Bjørn Petter Løfall, tlf Prosjekter: Fylkesflora ( nbf/ofa.htm) Østfold Entomologiske Forening, v/thor Jan Olsen, P.b Valaskjold, 1702 Sarpsborg, tlf Naturfondet i Østfold støtter naturfaglige prosjekter i Østfold. Søknader sendes Naturfondet i Østfold v/ Geir Hardeng, Fuglevik Platå 19, 1673 Kråkerøy. Søknadsfrist 1. april Andre prosjekter Pattedyratlas, -kontaktperson i Østfold er Geir Hardeng (adresse ovenfor) Forsidefoto: Griseblad Scorzonera humilis. Slåttemarksart som i dag er rødlistet som hensynskrevende (DC). Mer enn 95% av alle kjente forekomster i Norge finnes i Østfold. Foto: Ola M. Wergeland Krog

3 Klåved Myricaria germanica, ny karplante for Østfold NILS ORDERUD Orderud, N Klåved Myricaria germanica, ny karplante for Østfold. Natur i Østfold 19(2): Sommeren 1999 ble klåved funnet ny for Østfold, i Trøgstad på en parkeringsplass fylt opp av grusholdig masse. Sommeren 2000 ble arten funnet 10 av 13 grustak i drift på Monaryggen, Eidsberg og Trøgstad. I flere av grustakene er forekomstene store, vitale og veletablerte. Nils Orderud, Skogly, 1859 Slitu Funnet første gang i 1999 Sommeren 1999 ble det funnet en liten busk av klåved Myricaria germanica ved Gravstjern i Trøgstad. Dette er det første funn av klåved i Østfold. Funnet ble gjort på en liten parkeringsplass fylt opp av grusholdig masse. Veletablert på Monaryggen Det stilles gjerne en del spørsmål ved et slikt funn som hvor hadde denne busken kommet fra? Hadde den blitt med massen, eller hadde den kommet dit som frø? Svaret på dette kom trolig i juli 2000 da det ble funnet en stor forekomst av arten i Laugslett grustak i Trøgstad. Fig. 1. En klåvedbusk i Langbrekke grustak. Foto: Nils Orderud. 123

4 124 Nils Orderud NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Fig. 2. Ubredelsen av klåved (dobbel skravur) i grustakene (prikket) på Monaryggen, Eidsberg og Trøgstad. Grustakene er nummerert følgende: 1. Askim kommunes grustak. 2. Statens Vegvesen grustak. 3. Fossen grustak. 4. Mona Sand og Singel. 5. Høysand grustak I. 6. Høysand grustak II. 7. Langbrekke grustak. 8. Laugslett grustak. 9. Brandsrud grustak. 10. Østfold Betongvarefabrikk grustak. 11. Brødremoen grustak I. 12. Sletner grustak (Hesselberg). 13. Hesselberg grustak. 14. Brødremoen grustak II (nedlagt).

5 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Forekomsten var størst i et lavtligende kupert område, hvor det i dag ikke blir tatt ut masse, fordi sanden her er svært finkornet. Forekomster ble også observert i grusvegger lenger vest. Ved en rask opptelling ble antallet anslått til ca. 100 planter. På de første årsskuddene var blomstringen for det meste avsluttet (5/7-2000), og en god del frø var allerede sluppet ut, mens det på yngre grener var lange blomsterklaser. Spireevnen så ut til å være god, da det på nakne sandflatene ble sett mange småplanter. En middels stor buske som ble undersøkt hadde et meget kraftig, utbredt og ganske dyptgående rotsystem. Laugslett grustak liger nordvendt i den østlige delen av israndavsetningen Monaryggen. Morenen ligger på grensen mellom Trøgstad og Eidsberg kommune og er ca. 3 km lang (øst-vest) og ca. 1 km bred (nord-syd). Grusen er av meget god kvalitet og derfor hardt utnyttet. Klåved - ny karplante for Østfold Etter det første funnet ble nysjerrigheten vakt og senere ble i alt 13 grustak i Mona undersøkt (ett gammelt, nedlagt og skogbevokst grustak nr. 14 på fig. 2 ble ikke undersøkt). I 10 av disse ble klåved funnet med varierende bestander. Grustak og forekomstene av klåved i Monaryggen er vist i figur 2. Det synes klart at det er voksemediet og ikke beliggenheten som er avgjørende for etablering, da den opptrer som pionerplante bare på rene grusflater, som har ligget i ro noen få år. Det synes ikke å være forskjell på plantene enten de vokser i sør- eller nordvendte grusskråninger. Den vokser derimot ikke sammen med annen vegetasjon som ellers lett kommer inn på utraste masser fra toppsjiktet. De største bestandene finnes i den østlige delen av Morenen. I de vestlige grustakene opptrer den bare i små klynger eller som enkeltplanter av ung alder. Foto av klåved er vist i figurene 1, 3 og 4. Fig. 3. Parti fra Laugslett grustak med klåvedbusker både i forgrunnen og bakgrunnen. Foto: Nils Orderud. 125

6 Nils Orderud Utbredelse Lid & Lid (1994) angir spredt forekomst av klåved fra Lier, Buskerud og Skedsmo, Akershus, nordover Østlandet, over på Nord-Vestlandet. Vanlig i Trøndelags-fylkene og inn i Nordland, samt i Troms og Finnmark. Mulige spredningsmuligheter Ved Botanisk museum i Oslo finnes en innsamling av klåved, tatt i et sandtak i Skedsmo, Akershus Mellom Monaryggen og Skedsmo er avstanden 5-6 mil. Da klåved har frø som er meget godt tilpasset vindspredning (Fægri 1970, Lid & Lid 1994), kan den ha kommet inn på denne måten. I tillegg til Monaryggen er det undersøkt en del mindre grusforekomster i Indre Østfold samt noen i den nordlige delen av Marker kommune. Mange av disse har det samme potensiale for vekst av klåved, men er hittil ikke funnet på noen av disse lokalitetene. Da forekomsten derfor synes å være begrenset til Monaområdet, er det mest sannsynlig at den her er kommet inn med anleggstrafikk. Hvor lenge klåved har forekommet i Monaryggen er vanskelig å fastslå, men den er i hvert fall godt etablert her. Det tas årlig ut nærmere tonn grus fra Monaryggen og følgelig foregår det herfra en utstrakt transportvirksomhet.det er derfor sannsynlig at den vil spre seg til nye egnede lokaliteter i nærheten. Lokaliteter Klåved er funnet på følgende lokaliteter hvor alle lokaliteter unntatt den første er gjengitt i figur 2: 1. Trøgstad, Skjønhaug (Gravstjern), ved parkeringsplass, ant. fyllmasser, PM , 22/ (belagt). Eneste funn utenom Monaryggen-området. 2. Eidsberg, Brennemoen (Askim kommunes grustak), PM , 22/ (belagt). 3. Trøgstad, Statens Vegvesen grustak, PM , juli/august Eidsberg, Fossen grustak, PM , juli/ august NATUR I ØSTFOLD 19(2) Eidsberg, Mona Sand og Singel grustak, PM , juli/august Eidsberg, Høysand grustak I, PM , juli/august Eidsberg, Høysand grustak II, PM , juli/august Eidsberg, Mona (Langbrekke grustak), PM , 6/ (belagt). 9. Trøgstad, Brandsrud (Laugslett grustak), PM , 5/ (belagt). 10. Eidsberg, Brandsrud grustak, PM , juli/august Eidsberg, Hesselberg grustak, PM , juli/august Alle observasjoner/funn er gjort av forfatteren, kartblad 1914 II (WGS84). Litteratur Fægri K Norges planter. II bind, s , Cappelen, Oslo. Lid & Lid Norsk flora. 6. utg. v/ R. Elven. Det norske samlaget, Oslo. 1014s. Fig. 4. Detalj av klåvedbusk med skudd i blomst. Foto: Nils Orderud. 126

7 Sivhauk Circus aeruginosus - en rovfugl som ekspanderer i Østfold LENNART FLØSETH Fløseth, L Sivhauk Circus aeruginosus en rovfugl som ekspanderer i Østfold. Natur i Østfold 19(2): Inntil 1950 var det kun gjort 2 observasjoner av sivhauk i Østfold. Fra midten av 1970-tallet har antallet observasjoner økt jevnt. I perioden er arten registrert mer enn 25 ganger årlig. Første sikre hekking av arten fant sted i 1990 på Øra, Fredrikstad. Sivhauk er nå trolig en fast, fåtallig hekkefugl i Østfold. Artens fremgang skyldes trolig eutrofiering og minsket husdyrbeite i våtmarkene slik at artens idelle hekkebiotoper, takrørskogene har blitt markant større. Lennart Fløseth, Balaklava 7, 1513 Moss Innledning I denne artikkelen presenteres sivhaukens ekspansjon og bestandsstatus i Norge og i Østfold, fra begynnelsen av 1970-åra og fram til og med Jeg har tatt utgangspunkt i samtlige rapporterte observasjoner av arten i Østfold som er publisert av Den lokale rapport- og sjeldenhetskomité i Østfold (LRSK-Ø) i Østfold- Ornitologen og i Natur i Østfold (Eilertsen 1982, Frostad 1998, Frostad & Viker 1999, Frølandshagen 1996, 1997, Johansen & Viker 1999, Ludvigsen & Viker 1986, Rosnes 1976, Viker 1983, 1984, 1987, 1988, 1989, 1991a, b, 1992a, b, 1994, 1995). For uinnvidde lesere, er LRSK-Ø en komité under Norsk Ornitologisk Forening, avd. Østfold. Eventuelle observasjoner som har stått på trykk i andre rapporter, f.eks. i rapportserien Østfold-Natur, har ikke kommet med her såfremt disse ikke har vært innrapportert til LRSK-Ø. Fra og med 1999 så er det først og fremst hekkefunn av arten og indisier på dette som skal rapporteres til LRSK-Ø. Foruten dette kildematerialet, presenteres egne funn og observasjoner av arten i Vansjø, og jeg beskriver mer inngående et par hekkefunn i Vansjø. De såkalte kjerrhaukene, sivhauk, myrhauk, steppehauk og enghauk, er en gruppe rovfugler med en del felles trekk. De er slanke i kroppsformen, har lange fjærløse ben og hekker alle på bakken i slettelandskaper med et rikt innhold av våtmarksmiljøer med større eller mindre områder med rør/siv- og/eller buskvegetasjon Deres norske navn gir til en viss grad en pekepinn om hvilke biotoper de vanligvis påtreffes i, såvel jaktende som hekkende. Myrhauken hekker i Norge overveiende i fjellet mens enghauk og steppehauk ennå ikke er funnet hekkende i Norge, men noen få observasjoner blir gjort årlig her til lands i trekktidene. Sivhauken er den klart største av kjerrhaukene. Den er ca cm lang, og har et vingespenn på cm og ei kroppsvekt på g for hanner og g for hunner (Jonsson 1994, Haftorn 1971). Bestandsutvikling utenfor Norge Sivhauken er en av mange arter som har hatt en klar bestandsøkning i V- og N-Europa fra begynnelsen av 1970-åra, etter å ha vært nesten utryddet i en rekke europeiske land på begynnelsen av 1900-tallet, blant annet i Storbritannia (Gensbøl 1986). Veksten har i særlig grad kommet i N-Europa, og bare i 127

8 Lennart Fløseth Danmark har man hatt en betydelig økning i hekkebestanden fra ca. 80 par i 1970 til 650 par i 1998 (Grell 1998). I ). Sverige minst 1400 par i 1995 (Svensson et. al. 1999). Gensbøl (1986) forklarer mye av fremgangen med at direkte forfølgelse gjennom jakt og reirplyndring og omfattende drenering av våtmark har avtatt i V- og N-Europa i denne perioden. Miljøgifter har riktignok bidratt negativt, men det på mer lokale bestander. Bestandsutvikling i Norge Parallelt med denne bestandsøkningen i blant annet Danmark og Sverige, ble det første hekkefunn av arten i Norge gjort på Lista i Her hekket det sivhauk også i 1976 og 1978 med god suksess (Viker 1992b, Olsen 1994). Det nevnes videre at arten kun er funnet hekkende på en annen lokalitet i Norge (Olsen 1994), og uten at noen av lokalitetene navngis, antar jeg at han sikter til hekkingen på Øra ved Fredrikstad i 1990, som altså blir det 4. hekkefunnet i Norge. Før 1950 var sivhauk bare dokumentert to ganger i Norge. Begge er omtalt i Schaanning (1916) og Haftorn (1971). Om sivhauken sier førstnevnte: Sivhøken er tilfældig paatruffet 2 ganger i Norge: første gang ved Kristiania i 1825 (efter Rasch); anden gang i 1839, da en hunn blev skutt ved Fredrikstad (efter Schübler) (Schaanning 1916: 120). Han nevner at sivhauken var en årviss hekkefugl ved flere svenske sjøer. På Scaannings tid forelå det derimot langt flere observasjoner og dokumenterte funn av steppehauk i Norge! Haftorn (1971) nevner at iakttagelsene av arten har økt såpass siden 1950 at det er grunn til å tro at arten opptrer hyppigere enn før, og at den muligens kan påtreffes årlig i de sørlige landsdeler. Gensbøl (1986) plasserer arten som uregelmessig hekkefugl i Norge, uten videre anslag. Gjershaug m.fl. (1994) anslår den norske bestanden av hekkende sivhauk til 0-1 par. Et år på slutten av 1990-årene hekket sannsynligvis et par ved Hellesjøvannet i Aurskog-Høland i Akershus (Per-Arne Johansen NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 pers. medd.), ca. 10 km i luftlinje fra Hæravassdraget i Trøgstad i Østfold. Bestandsutvikling i Østfold For en del ekspanderende fuglearter, er Østfold sjølve innfallsporten til landet (Fløseth 1988). Bortsett fra den ene fuglen som ble skutt ved Fredrikstad i 1839, er arten heller ikke nevnt i den kjente ornitologen Johan Andreas Thomes ( ) notater fra Østfold i årene (Cumming & Hardeng 1995). Etter at arten tok seg voldsomt opp i Vest- og Nord-Europa utover i og 1980-åra, har antall observasjoner i Østfold ikke latt vente på seg. En gjennomgang av de innrapporterte funnene til LRSK-Ø viser flest observasjoner i april og mai, kanskje som et resultat av et forlenget vårtrekk, særlig blant yngre fugler. Dernest foreligger det tallrike observasjoner av arten i august. Yngre fugler lar seg registrere på grunnlag av karakterer i fjærdrakta (Olsen 1994), men i Østfold dominerte observasjonene av hunnfargede og altså ubestemte aldersindivider fram til ca Mens 1K fugler ikke er registrert i LRSK-rapportene som omhandler årene fra 1975 til og med 1987 (unntatt ett individ i 1983), utgjør disse i snitt 16 % av fuglene som ble observert fra 1988 til 1998 (ingen registrert i 96, høyest andel i 1994 med 41 %). Fra 1990 og fram til i dag, er det også innrapportert i økende grad flere observasjoner av voksne hanner og hunner. Om dette skyldes at ornitologene etterhvert har blitt sikrere og/eller nøyaktigere i sine iakttagelser og aldersbestemmelser av en fugl de har lært bedre og bedre å kjenne, eller om dette rett og slett skyldes en gryende hekkebestand i Norge, er noe usikkert. Det er trolig en kombinasjon av begge. Den tidligste vårobservasjonen i LRSK-Ørapportene er av en 2K+ hann i Arekilen , og den seneste høstobservasjonen er av en 1K fugl i Kurefjorden I figur 1 presenteres antall observasjoner av sivhauk fra 1975 og fram til og med 1998 (siste år med ordinær innrapportering av arten). Jeg har sortert datagrunnlaget slik at antall 128

9 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Sivhauk - en rovfugl som ekspanderer i Østfold Fig. 1. Antall observasjoner av sivhauk i Østfold innrapportert til LRSK-Ø fra og med 1975 til og med I 1975 og i 1977 ble arten ikke registrert i fylket. Det foreligger dessuten én observasjon fra 1972 som ikke er tatt med i figuren. observasjoner kun er et mål på hvor ofte arten er registrert, uavhengig av antall individer. Hver innrapporterte observasjon med dato har jeg notert som én observasjon, uavhengig av om observatøren/e så et eller flere individer på lokaliteten. I den grad et individ er observert over et lengre tidsrom, f.eks , har jeg regnet dette som 5 observasjoner, mens der datoer mangler, f.eks. et individ sett i august, har jeg betraktet dette som en observasjon. Utover i 1970-åra ble det opprettet et stort antall våtmarksreservater i Europa, blant annet i kjølvannet av Ramsar-konvensjonen (1974) om vern av våtmarker av internasjonal betydning. Sivhaukpopulasjonen har trolig økt som følge av minsket etterstrebelse og ødelegging av våtmarksmiljøer, og arten kan ha blitt mer tillitsfull overfor mennesker. Gensbøl (1986) nevner blant annet at arten oftere enn før tar i bruk mindre biotoper tett opp til mennesker. Sistnevnte vil jeg påstå kan være et resultat av at de beste hekkeplassene allerede er opptatt, slik at mer marginale områder må tas i bruk, men dette kan også være et resultat av at den slipper forfølgelse i biotoper som fra naturens side ligger mer åpne og ubeskyttet. Tidligere var ikke innsjøene våre så overgjødslet av næringsstoffer fra husholdninger 129

10 Lennart Fløseth og landbruk. Noen av de Ra-demte innsjøene i Østfold (f.eks.vansjø, Vestvannet, Isesjø og Rokkevannet), samt Hæravassdraget, Gjølsjøen og Glomma er i dag eksempler på eutrofe (næringsrike) vassdrag, med sterk gjengroing med blant annet rør- og sivvegetasjon. Akkurat som knoppsvanen som har økt voldsomt i fylket siden 1960-åra, skal vi ikke se bort i fra at sivhauken også kan ha profitert på den økte eutrofieringen av vassdragene. En annen faktor som på mange måter kan øke sivhaukens muligheter for reirplasser, er mindre husdyrbeite i våtmarkene som følgelig gir kraftig vekst av takrør. Nå skal ikke jeg påstå hardnakket at disse to faktorene er avgjørende for sivhaukens ekspansjon i fylket, men det virker rimelig at økt eutrofiering og opphør av beite er to av mange faktorer som kan ha virket inn på bestandssituasjonen. Egnede hekkelokaliteter Her i Østfold finner man de mest aktuelle hekkebiotopene i tilknytning til takrørskoger, både i ferskvann og i brakkvann. De mest egnede områder i fylket er trolig Øra og Skårakilen i Fredrikstad, Vestre Vansjø i Rygge/Moss, Skinnerflo i Råde, Hæravassdraget i Trøgstad og Gjølsjøen i Marker. Her er det både rikelig med takrørskog og tilgang på føde. Foruten disse er både Arekilen på Hvaler, strekninger av Glomma, Østre Vansjø i Råde og Våler, Isesjøen i Sarpsborg, Rokkevannet og utløpet av Enningdalselva (begge i Halden), lokaliteter som kan tas i bruk som hekkeplasser, men fuglene må da trolig basere seg på fødesøk innenfor et langt større areal. Områdene er derfor trolig av mer marginal betydning for artens ekspansjon i Norge og i Østfold. De sju førstnevnte lokaliteter er i dag våtmarksreservater og vernet etter naturvernloven. Dette vil selvfølgelig kunne beskytte arten i en mulig etableringsfase i fylket. En nærmere gjennomgang av hvor arten er observert i Østfold, gir oss en pekepinn på hvilke lokaliteter som er potensielle hekke- og jaktområder for arten. I figur 2 har jeg listet opp NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 de lokalitetene i Østfold hvor arten er rapportert fem eller flere ganger. Akerøya og Røsægmoa er dog kun trekklokaliteter. Flere av lokalitetene lider av underrapportering, dette gjelder i særlig grad Vansjø, hvor jeg vet at lokale fuglefolk har vært lite flinke til å melde i fra til LRSK-Ø. I Kurefjorden og på Øra foreligger det mange observasjoner, ikke bare på grunn av at områdene er gode jaktmarker og/eller hekkeområde for arten, men i like stor grad på grunn av at områdene er hyppig besøkt av ornitologer som flittig har rapportert inn sine funn til LRSK-Ø. Likevel, figur 2 gir på mange måter en oversikt over de potensielt beste sivhauklokalitetene i fylket, en slags «ti på topp» for hvor sivhauken hyppigst er å se. Foruten disse ni områdene, er det innrapportert sivhaukobservasjoner fra følgende lokaliteter i fylket (antall observasjoner i parantes): Augberghølen (3), Eldøya (2), Fuglevikbukta, Kråkerøy (4), Brekkemoa, Rakkestad (2), Lysakermoa (3), Store Sletter ( 2), Kjennetjernet (3), Jeløy Radio (2), Smedbakken i Onsøy (2), Buskogen på Kråkerøy (1), Bøenseter (1), Stikletjern i Marker (1), Østby-Os i Rakkestad (1), Ørmen (1), Mønster (1), Storesand i Skiptvedt (1), N.Visterflo (1), Kykkelsrud (1), Moum i Borge (1), Torsnes (1), Berg i Råde (1) og Dal i Borge (1). Det som forundrer meg litt er at det ikke foreligger en eneste observasjon fra Sarpsborg eller Halden i LRSK-Ø-rapportene t.o.m Dette kan enten skyldes underrapportering fra fuglefolk i disse kommunene, eller at det rett og slett er for marginale sivhauklokaliteter i disse kommunene. Jeg vil likevel hevde at f.eks. Isesjøen i Sarpsborg og Rokkevannet i Halden er vel så gode potensielle jakt- og/eller hekkelokaliteter som f.eks. Skårakilen og Hæravassdraget til tross for at det ikke foreligger noen innrapporterte funn av arten fra de to førstnevnte lokaliteter i de dataene jeg har hatt tilgang på. Jeg vet f.eks. om en observasjon fra Horneskilen i Skjeberg fra 1980 årene, som jeg 130

11 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Sivhauk - en rovfugl som ekspanderer i Østfold Fig. 2. Lokaliteter i Østfold med fem eller flere observasjoner av sivhauk i perioden tilfeldigvis kom over i en hovedfagsoppgave fra Geografisk Institutt, Universitetet i Oslo, om sjøørret-førende bekker i Skjeberg. Dette er bare ett eksempel på at mange observasjoner aldri har nådd fram til LRSK-Ø! NOF avd. Østfold ble stiftet i 1971 og LRSK-Ø ble opprettet i En del observasjoner fra foreningens tidligste år ble nok derfor aldri rapportert inn, og ligger trolig fortsatt godt bevart hjemme hos mange fuglefolk. I 2000 derimot kom det inn tre e-post-meldinger om observerte sivhauker i Sarpsborg og Halden kommune. En voksen hunn ble sett ved Vestvannet i Sarpsborg både og , og i Halden ble ett individ sett ved Nygård samme år. I 2000 ble det også rapportert inn flere 1K fugler i august og september fra flere steder i fylket, de fleste fra kystkommunene, men også fra Lysakermoa i Eidsberg og fra Hæravassdraget i Trøgstad. Hekkefunn i Østfold t.o.m Den første sikre konstanterte hekkingen fant sted på Øra i Ett par la 4 egg, og 3 unger kom på vingene. Paret fikk fram også tre unger på samme sted i I 1992 var hekkingen mislykket på samme lokalitet. Det ble da lagt 5 egg, men reiret ble trolig plyndret av en rev som ble observert på Øra denne sommeren (Per-Arne Johansen pers. medd.). Men allerede i 1971 ble det sett voksne 131

12 Lennart Fløseth individer på Øra i hekketiden, og disse hadde en adferd som sannsynliggjør i det minste hekkeforsøk det året. En voksen hunn ble sett 23-, 29-, 30- og 31. mai over nordenden av Hestholmen, og landet gjentatte ganger på samme sted i takrørskogen. I 1972 ble en hann sett over nordre del av Hestholmen , en hunn ble registrert på samme sted , og hannen ble igjen sett på samme sted Begge landet gjentatte ganger i det samme område av takrørskogen (Åge Sten Fredriksen og Per-Arne Johansen pers. medd.). Disse observasjonene er ikke tidligere offentliggjort i LRSK-rapporter. Hadde disse sterke indisiene på hekking vært fulgt opp dengang, skal man ikke se bort i fra at faktisk Øra hadde hatt det offisielle første hekkefunn av arten i Norge, og ikke Lista! Utviklingen i Vansjø i 1990-åra Det fjerde hekkefunnet er fra Vansjø, Rygge kommune, hvor ett par bygde reir ved en lokalitet Figur 3. Sivhauk hann, Eldøya 25. april Foto: Lennart Fløseth. NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 i Hannen ble observert av meg (kl ) i det den landet gjentatte ganger på samme sted i takrørskogen. To av gangene hadde den med seg reirmateriale i klørne. Et par dager senere så jeg hunnen i aktivitet, og i løpet av en drøy time så jeg den lande to ganger med reirmateriale. Den ble ingen av haukene sett, men dagen derpå ble begge fuglene observert samtidig ved flere tilfeller i tidsrommet mellom kl og 13.00, hunnen var da for det meste nede på reiret, mens hannen kom til og fra. Haukene ble ikke sett på tre turer senere i mai og Men det er forsåvidt naturlig at det er stille rundt reirplassen i en eventuell rugetid, som oppgis til å være døgn per egg (Gensbøl 1986). Hvorvidt hekkingen ble vellykket eller ikke, kan ikke verifiseres. Dersom hekkingen mislyktes, skal man ikke se bort i fra at det kalde været i mai kan ha vært en negativ faktor dette året. Rundt midten av mai kom det både snøfall og haglbyger, og det ble registrert flere frostnetter med temperaturer ned mot -2 grader C. Såvidt meg bekjent ble det ikke sett noen ungfugler i Vansjø denne sommeren, men de voksne fuglene, især hannen, ble sett jaktende en del ganger utover i mai og juni på andre plasser i Vansjø. En 1K fugl ble observert ved flere tilfeller i Kurefjorden i august. Fikk paret likevel en unge på vingene i 1995? Flere observasjoner av 1K fugler og hunnfargede ind. i august i Kurefjorden både i 1996, 97 og 98 styrker min teori om at et par kan ha fått fram unger i Vansjø i løpet av disse årene, og at ungfuglene har funnet veien til nærmeste større våtmarksområde (Kurefjorden) i det de kan ha forlatt Vansjø i begynnelsen av august. Denne teorien styrkes blant annet av at 4 sivhauker (trolig ungfugler i følge med voksen fugl) ble sett langs sivgarden vest på Dillingøya i Moss i månedsskiftet juli-august i I 1998 ble et sivhaukpar sett i samme område ultimo april (pers. medd. Trond Skovdahl, de to sistnevnte funnene er ikke tidligere rapportert til LRSK-Ø!). Nye hekkefunn i Fredrikstad Det femte hekkefunnet er fra en lokalitet i 132

13 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Fredrikstad i 1999 (ikke Øra). Paret fikk fram 3 unger ifølge en gårdbruker som fortalte dette til fuglekikker Per Tangen. Funnet er ikke innrapportert til LRSK-Ø. Det sjette hekkefunnet er fra samme lokalitet i Fredrikstad i De voksne ble sett med reirmateriale allerede Kun en unge ble sett i lufta om gangen, men det kan ha vært minst to unger som kom på vingene (Åge Sten Fredriksen pers. medd.). Nytt hekkefunn i Vansjø - en adferdsskildring Det sjuende hekkefunnet er fra en lokalitet i Vansjø, Råde kommune i Sivhaukhannen ble sett over reirlokaliteten allerede Utover i mai ble både hunnen og hannen sett i Vansjø. Hunnen i reirområdet, mens hannen ble sett jaktende over store deler av Vansjø. Sivhauk - en rovfugl som ekspanderer i Østfold 1. juni ble hannen observert kretsende over reirlokaliteten før han landet på reiret. Her oppholdt han seg ca. 30 sekunder før han dro ut på ny jakttur. Den 25. juni så jeg hunnen jakte langs sivgarden i reirområdet i tidsrommet kl Hun fløy rett mot meg der jeg satt skjult bak ei kortvokst, buskete furu, og landet ca. 15 meter i fra meg. Der spankulerte hun litt rundt på bakken ca. et minutt før hun fløy bort i retning av reiret. Før hun rakk å lande kom hannen tilsyne. Han hadde fisk i klørne og overleverte fangsten til hunnen som deretter gikk ned på reiret. Hannen tok deretter en kort runde over reirområdet, før han på ny la ut på tokt. Deretter skjedde det ingen ting før kl da hunnen på nytt fikk overbragt fangst fra hannen. Hannen ble deretter værende i området, og kl kretset paret side om side lavt over reviret et par minutter før hunnen gikk ned på reiret og Figur 4. To av siuhaukungene på reiret, Vansjø, 1. juli Foto: Dan Bendixen. 133

14 Lennart Fløseth hannen dro avgårde på nytt. Allerede kl var hannen tilbake med ny fangst, men nå landet han sjøl på reiret hvor hunnen allerede befant seg. Hannen kom raskt opp igjen og fløy deretter ca. 100 meter bort hvor den satte seg i ei vierbusk i strandkanten for å hvile og pusse fjærene. I mellomtida hadde det begynt å regne og vinden hadde tiltatt betraktelig igjen denne så unormalt fuktige juni-måned. Kl dro hannen avgårde på nytt tokt til tross for at det var blitt ganske gufsete vær. Den 30. juni var Dan Bendixen og Trond Skovdahl med. Kl kom hunnen tilsyne og landet på reiret. Rett etter lettet hun med et fugleben i klørne, og fløy ca. 75 meter bort fra reiret hvor hun landet i sivkanten hvor hun åt opp matrestene fra ungenes «gilde». Kl lettet hunnen plutselig. En uønsket gjest forstyrret tydeligvis privatlivets fred. En fiskeørn hadde nemlig hatt et mislykket fiskeforsøk ca. 150 meter fra sivhaukenes reir, og det det ble tatt ille opp av matmor. Hun styrtet av sted og tok til å jage bort den intetanende fiskeørnen, og roen senket seg igjen da ørnen strøk over til nabobukta. Fem minutter senere kom ørnen tilbake etter en mer vellykket fisketur. Den hadde da med seg ei ca. 4-5 hg brasme i klørne, og fiskemåkene laget et svære spetakkel i det ørnen fløy forbi i retning av eget reir og egne sultne unger. Det virker litt rart at sivhaukene påkalte såpass liten oppmerksomhet fra de andre fuglene i reirområdet. Det var både fiskemåker og grågjess med pullus i området, men de så bare ut til å reagere hver gang fiskeørnen fløy forbi, aldri når sivhaukene var i nærheten. To hegrer som hvilte i noen høye graner fikk også sitt pass påskrevet av innpåslitne fiskemåker, og ei hissig kråke slo raskt følge med mobben. 1. juli, og den store dagen er kommet. Jo Ranke, Dan Bendixen og jeg ankommer reirområdet kl med båt. Dette for ikke å lage unødvendig slitasje på takrørskogen fra landsiden, og dermed åpne for mulige predatorers innsyn. Det er lettskyet og temperaturen er behagelig. Ut fra våre krysspeilinger på forhånd NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 finner vi reiret i løpet av 2 minutter. På ca. 5-6 meters hold skimter vi 3 unger, to på reiret og en tredje sittende i sivet ved siden av. Ungene er nå ca. 25 døgn gamle, og har relativt godt utviklet fjærdrakt. Til tross for rask lokalisering av reiret, er den tette takrørskogen en effektiv barriere mot inntrengere som oss, og vi må slite oss framover de siste meterene før ungene er innenfor vår rekkevidde. Etter 20 års feltarbeid i Vansjø hvor tusener av observasjonstimer er utført i fritida vår, er det en stor dag for oss å endelig kunne se håndfaste bevis på sivhaukhekking gjennom nærstudier av tre flotte sivhaukunger! Alle tre ble ringmerket, og de var såpass store at de ikke hadde noen som helst problemer med å vandre rundt i sivskogen med sine karakteristiske lange «sekretærfuglaktige» ben. Sjølve reiret var en snau meter i diameter og ca. en halv meter høyt. Det besto av forbausende lite takrør. Takrøret utgjorde fundamentet i bunnen, mens hoveddelen besto av lange, tørre grasstrå, bl.a. timotei. I reiret lå det også ett uklekt egg, helt hvitt og noe mindre og smalere enn et kattugleegg. Kl er båtmotoren igang, og vi er på vei bort fra reirlokaliteten. Hunnen har hele tida kretset over oss. Utover i juli holder vi reiret under oppsikt, og fra midten av juli er ungene oppe i lufta og trener vingene. Hannen ser vi sjeldnere, og det ser ut til at hunnen etterhvert overtar hovedansvaret også for jaktingen. Vi ser aldri flere enn to unger i lufta samtidig, men pipelyder fra forskjellige hold kan tyde på at den tredje ungen satt godt skjult i den tette vegetasjonen. Mitt siste besøk på lokaliteten er 28. juli, og to av ungene ble sett flere hundre meter unna reirområdet. Den ene ungen fløy dessuten tiggende etter hunnen et lite stykke i det hun dro ut på jakt. Ungene var varsomme, og deres skyhet gjorde sitt til at det var umulig å komme nært innpå dem, sjøl i ly av skogen rundt reirområdet. 134

15 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Sivhauk - en rovfugl som ekspanderer i Østfold kan følge artens videre utvikling i fylket basert på fakta, og ikke rykter! Takk Til slutt vil jeg få takke Geir Hardeng for tips om litteratur, Åge Sten Fredriksen og Per-Arne Johansen for hekkeopplysninger og observasjonsdata, samt Dan Bendixen, Jo Ranke og Trond Skovdahl for deres laginnsats i våre feltanstrengelser i Vansjø gjennom mange år. Figur 5. Den yngste sivhaukungen på reiret, Vansjø 1. juli Foto: Dan Bendixen. Konklusjon Sivhauken ser ut til å være en art som er på full fart til å etablere seg som en fåtallig, men trolig årviss hekkefugl i Østfold. Østfold har mange potensielt gode lokaliteter hvor arten kan opptre regelmessig, men det finnes også en del områder av mer marginal karakter som kan komme til å bli tatt i bruk mer uregelmessig. Uten å ta for hardt i, kan hekkebestanden i fylket anslås til 2-3 par t.o.m sesongen. I framtida ligger forholdene godt til rette for at bestanden kan øke til minimum 5-10 par i fylket dersom noen av de «ti-på-topp» lokalitetene tas i bruk som årvisse hekkeplasser. En del av disse parene kan tenkes å oversomre i år de ikke hekker. Avslutningsvis vil jeg be alle fuglekikkere i fylket om å rapportere inn alle hekkefunn og observasjoner som indikerer hekking av arten til LRSK-Ø, slik at vi Litteratur Gjershaug, J.O., Thingstad, P.G., Eldøy, S, & Byrkjeland, S. (red.) Norsk Fugleatlas - Hekkefuglenes utbredelse og bestandsstatus i Norge. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu, 551s. Eilertsen, R LRSK-innkommet materiale Natur i Østfold 1(1): Fløseth, L Sivhauk - en rovfugl i ekspansjon. Natur i Østfold 7(1): Frostad, B Ornitologiske observasjoner i Østfold t.o.m Nytt fra Den lokale rapport- og sjeldenhetskomité. Natur i Østfold 17(1-2): Frostad, B. & Viker, M.G Ornitologiske observasjoner i Østfold t.o.m Nytt fra Den lokale rapport- og sjeldenhetskomité. Natur i Østfold 18(1): Frølandshagen, R Ornitologiske observasjoner i Østfold - nytt fra Den lokale rapportog sjeldenhetskomitéen. Natur i Østfold 15(1): Frølandshagen, R Ornitologiske observasjoner i Østfold - nytt fra Den lokale rapportog sjeldenhetskomitéen. Natur i Østfold 16(1-2): Cumming, L. & Hardeng, G. (red.) J. A. Thomes ornitologiske notater fra Østfold Fylkesmannen i Østfold, miljøvernavd. rapp : Gensbøl, B Rovfuglene i Europa, N. Afrika og Midtøsten. NKS-forlaget. Grell, M.B Fuglenes Danmark. Gads Forlag & Dansk Ornitologisk Forening. 825s. 135

16 Lennart Fløseth Haftorn, S Norges Fugler. Universitetsforlaget. Johansen, P.A. & Viker, M Ornitologiske observasjoner i Østfold t.o.m nytt fra Den lokale rapport- og sjeldenhetskomitéen. Natur i Østfold 18(2): Jonsson, L Fugler - Europa, Nord-Afrika, Midtøsten. Cappelen. Ludvigsen, S. & Viker, M.G Ornitologiske observasjoner i Østfold - nytt fra Den lokale rapport- og sjeldenhetskomitéen. Natur i Østfold 5(2): Olsen, K Sivhauk Circus aeruginosus, s. 112 i: Gjershaug, J.O., Thingstad, P.G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. (red.). Norsk fugleatlas - Hekkefuglenes utbredelse og bestandsstatus i Norge. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu, 551s. Rosnes, A Nytt fra Kurefjorden. Østfold- Ornitologen 3(3-4): 104. Schaanning, H.T.L Norges Fuglefauna. J.W. Cappelens Forlag, Kristiania. Svensson, S., Svensson, M, & Tjernberg, M Svensk Fågelatlas. Vår Fågelvärld supplement s. Viker, M.G LRSK-saker behandlet fra 1/ 8-82 til 1/ og andre interessante observasjoner innsendt i samme tidsrom. Natur i Østfold 2(2): Viker, M.G LRSK-saker behandlet fra 1/ 3-83 til 1/ og andre interessante observasjoner innsendt i samme tidsrom. Natur i Østfold 3(1): NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Viker, M.G Ornitologiske observasjoner i Østfold - nytt fra Den lokale rapport- og sjeldenhetskomitéen. Natur i Østfold 6(2): Viker, M.G Ornitologiske observasjoner i Østfold - nytt fra Den lokale rapport- og sjeldenhetskomitéen. Natur i Østfold 7(2): Viker, M.G Ornitologiske observasjoner i Østfold - nytt fra Den lokale rapport- og sjeldenhetskomitéen. Natur i Østfold 8(2): Viker, M.G. 1991a. Ornitologiske observasjoner i Østfold - nytt fra Den lokale rapport- og sjeldenhetskomitéen. Natur i Østfold 10(1): Viker, M.G. 1991b. Akerøya Natur i Østfold 10(2): Viker, M.G. 1992a. Ornitologiske observasjoner i Østfold - nytt fra Den lokale rapport- og sjeldenhetskomitéen. Natur i Østfold 11(1): Viker, M.G. 1992b. Ornitologiske observasjoner i Østfold - nytt fra Den lokale rapport- og sjeldenhetskomitéen. Natur i Østfold 11(2): Viker, M.G Ornitologiske observasjoner i Østfold - nytt fra Den lokale rapport- og sjeldenhetskomitéen. Natur i Østfold 13(1-2): Viker, M.G Ornitologiske observasjoner i Østfold - nytt fra Den lokale rapport- og sjeldenhetskomitéen. Natur i Østfold 14(1):

17 Ornitologiske observasjoner i Østfold t.o.m , - nytt fra den lokale rapport og sjeldenhetskomiteen (LRSK) PER-ARNE JOHANSEN Johansen, P.-A Ornitologiske observasjoner i Østfold t.o.m 1999, nytt fra den lokale rapport og sjeldenhetskomiteen (LRSK). Natur i Østfold 19 (2): I denne meldingen fra LRSK blir bl.a. funn av disse sjeldne artene presentert: Første funn av alaskasnipe, andre funn av amerikakrikkand, tredje funn av tereksnipe, busksanger, rosenstær og vierspurv, fjerde funn av aftenfalk, hvitbrystlo og sørnattergal, femte funn av elvesanger og niende funn av glente etter 1950 i Østfold. Per-Arne Johansen, Buskogen 2, 1675 Kråkerøy, e-post: pe-johan@online.no Komitéens sammensetning Komiteen har bestått av følgende medlemmer: Rune Botnermyr, Moss, Stein Engebretsen, Fredrikstad, Tommy Andersen, Fredrikstad. Per-Arne Johansen, Fredrikstad har fungert som sekretær. Behandlinger i 1999 I 1999 har komitéen avholdt to møter, og behandlet 162 saker. Av disse ble kun 2 saker ikke godkjent. 20 saker er behandlet av NSKF, 2 saker ble sendt tilbake grunnet mangelfulle opplysninger, mens 1 sak ikke ble behandlet. Alaskasnipe Calidris melanotos rapporteres som ny for Østfold i 1999, da ett individ ble observert ved Kallaksjøen, Trøgstad den 12. mai. NSKF har også godkjent ett funn av amerikakrikkand som er andre funn i Østfold. Fra 1999 har amerikakrikkand Anas carolinensis og Carduelis cabaret (foreløpig uten norsk navn), som tidligere er betraktet som en underart av gråsisik, fått status som egne arter. Det er også gjort en del interessante tredje- eller fjerdegangs funn i Fortsatt er flere interessante observasjoner ikke kommet LRSK i hende. Dette gjelder blant annet polarsvømmesnipe fra Akerøya og rovterne fra Vansjø Når det gjelder presentasjon av rapporteringsarter som ikke er godkjent av LRSK, må man opplyse om dette. Systematisk gjennomgang av godkjente saker og rapporter Ved oppsummering av spesielt sjeldne arter er notater av Hardeng (1999a, 1999b) lagt til grunn for funnummer i Østfold. Når det gjelder nattsangere er de aller fleste observasjonene fra 1999 tidligere presentert av Dyresen (2000). Tegnforklaring til artsgjennomgangen: Ad. = adultus fugl i voksen drakt. Juv. = juvenilus fugl i sine første levemåneder. 1K = fugl i sitt første kalenderår. 2K, 3K osv. = fugl i sitt andre, tredje kalenderår osv. 1K+, 2K+ = fugl i sitt første leveår, 2 leveår eller eldre osv. * = funnet er godkjent med belegg (eks. foto). rm. = ringmerket STORLOM Gavia arctica 1999: 2 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (RBO, ÅSF, PAJ). 1 ad. + 1 ind. 2K Kurefjorden, Rygge/Råde (GBJ). 1 par med 1 juv. Trollnestjern, Halden (MOL). 1 par med juv. Krusetertjern, Halden (MOL). 1 par med 2 juv. Store Erte, Halden (MOL). 1 ind. Brattestø, Hvaler (CJA, GMO). 137

18 Per-Arne Johansen ISLOM Gavia immer 1999: 3 ind. Stalsberget, Jeløya, Moss (ÅSF, PAJ, RBO, MNI). 1 ind. Akerøya, Hvaler (CJA). GULNEBBLOM Gavia adamsii 1999: 1 ind. 2K Stalsberget, Jeløya, Moss (ÅSF, PAJ, RBO, MNI). DVERGDYKKER Tachybaptus ruficollis 1999: 2 ind. Øra, Fredrikstad (BHA, TGU, TPE). 1 ind. Bekkhus, Fredrikstad (PAJ). 1 ind. Øra, Fredrikstad (TEN). 1 ind. Øra, Fredrikstad (TGU). 1 ind. Alshusbukta, Fredrikstad (ÅSF, PAJ). 1 ind. Øra, Fredrikstad (ADY). 1 ind. Tista, Halden (MOL). 3 ind. Øra, Fredrikstad (ADY). 1 ind. Øra, Fredrikstad (PAJ, ÅSF). 1 ind. Øra, Fredrikstad (PAJ, ÅSF). 1 ind. Hærsetsjøen, Trøgstad (PTA). 1 ind. Kråkerøy, Fredrikstad (NN). 1 ind. Isegran, Fredrikstad (PAJ). 2 ind. Bybroa, Halden (PTA). 1 ind. Bybroa, Halden (PTA, POS, TST). 1 ind. Tista, Halden (MOL). TOPPDYKKER Podiceps cristatus 1999: 127 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (ADY). 1 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (ADY). 1 ind. Brekkemoa, Rakkestad (POS). 2 ind. Hemnessjøen, Trøgstad (PTA). 3 ind. Rødnessjøen, Marker (PTA). 1 ind. Dusa, Sarpsborg (PTA). 3 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (PAJ, ÅSF). I Kurefjorden, Rygge/Råde samler det seg hver vår og høst ett større antall toppdykkere. 127 ind er det største antall notert for denne arten i fylket. GRÅSTRUPEDYKKER Podiceps grisegena 1999: 1 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (PAJ, ÅSF). 2 ind. Akerøya, Hvaler (CJA). 1 ind. Akerøya, Hvaler (CJA). 1 ind. Akerøya, Hvaler (AOS). 1 ind. NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Kurefjorden, Rygge/Råde (ADY). HORNDYKKER Podiceps auritus 1999: 2 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (ADY). 7 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (PAJ, ÅSF, MNI, PTA, RBO). 5 ind. Kurefjorden Rygge /Råde (KEI) 2 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (MNI, ÅSF, PAJ). 3 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (TGU). 2 ind. Øra, Fredrikstad (SEN). 1 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (ADY). 1 ind. Øra, Fredrikstad (PAJ). STORLIRE Puffinus gravis 1998: 1 ind. 1K+. Akerøya, Hvaler (PTA, JRA). Andre sikre funn i Østfold. Ett ind. fra Vikertangen, Hvaler var det første. Første observasjon i Norge var en fugl skutt i Oslofjorden i 1873, men i hvilket fylke er ukjent. HAVLIRE Puffinus puffinus 1999: 2 ind. Akerøya, Hvaler (JRA, MPE). 1 ind. Bastangen, Hvaler (ØHA). 1 ind. Vesterøy, Hvaler (ROL). Med observasjonene i 1999 er havlire observert 15 ganger i Østfold. TOPPSKARV Phalacrocorax aristotelis 1999: 1 ad. Kurefjorden, Rygge/Råde (PAJ, ÅSF). 1 ungfugl, Akerøya, Hvaler (SEN). GRÅHEGRE Ardea cinerea 1997: Minst ett par hekket, Gjølsjøen, Marker (JAK). Det er flere hekkeplasser i fylket som ikke blir rapportert inn. DVERGSVANE Cygnus columbianus 1999: 1 ad. Øra, Fredrikstad (TAA, PAJ, ÅSF, m.fl). 2 ad. Kallaksjøen, Trøgstad (PTA, POS, SPE). 2 ad. + 1 ind. 2K Kallaksjøen, Trøgstad (PTA). 2 ad. 138

19 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Ornitologiske observasjoner i Østfold t.o.m 1999 Fig. 1. Dvergdykkeren overvintrer med noen individer hovedsakelig ved utløpet av Glomma og Tista. Dette bildet er imidlertid fra Mallorca. Foto: Per-Arne Johansen. Hærsetsjøen. Trøgstad (RBO). 3 ad. + 1 ind. 2K Kallaksjøen, Trøgstad (RBOB). 5 ad.* Kallaksjøen, Trøgstad (PTA). 5 ad. + 1 ind. 2K Kallaksjøen, Trøgstad (PTA). Observeres stadig oftere i de indre deler av fylket SANGSVANE Cygnus cygnus 1999: 1 par med reir, misslykket hekking, Gjølsjøen, Marker (MOL). 1 ad. + 4 pull. Stomperudtjern, Rakkestad (TGU). 2 ind. Hærsetsjøen, Trøgstad (TGU). 1 ind. Blytjernene, Rakkestad (TGU). 7 ind. Kallaksjøen, Trøgstad (TGU, PTA). Sangsvane har nå blitt en regelmessig hekkefugl ved flere tjern i Indre Østfold. SÆDGÅS Anser fabalis 1998: 1 ind. Hærsetsjøen, Trøgstad (ADY). 2 ind. Skinnerflo, Råde (ADY). 1999: 3 ind, Kurefjorden, Rygge/Råde (TGU). 1 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (ØHA, ADY, PAJ, ÅSF, RBO, MNI). 1 ind. Øra, Fredrikstad (ÅSF, PAJ). 2 ind. Brekkemoa-Østby, Rakkestad (POS, PTA, TGU). 3 ind. Lysakermoa, Eidsberg (TGU). 2 ind. Lysakermoa, Eidsberg (TGU). 1 ind. Akerøya, Hvaler (MPE, CJA). Den ene fuglen fra Skinnerflo viste karakterer til underarten rossicus. KORTNEBBGÅS Anser brachyrhynchus 1998: 7 ind. Hærsetsjøen, Trøgstad

20 Per-Arne Johansen (ADY). 130 ind. Rødnessjøen, Marker (MBE). 1999: 1 ind. Akerøya, Hvaler (PSI, MPE). 5 ind. Lysakermoa, Eidsberg (TGU). 11 ind. Øra, Fredrikstad (PAJ, ÅSF). 1 ind Østby, Rakkestad (POS). 6 ind. Akerøya, Hvaler (MPE). 110 ind. Blunkeslett, Askim (PTA, SPE). 12 ind. Brekkemoa, Rakkestad (PTA). TUNDRAGÅS Anser albifrons 1998: 1 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (ADY). 1999: 1 ind. 2K Kurefjorden, Rygge/Råde (RBO, MNI, PAJ, ÅSF, TGU). SNØGÅS Anser caerulescens 1999: 4 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (REA). HVITKINNGÅS Branta leucopsis 1987: 3 ind*. Akerøya, Hvaler (MPE, RFR, THA, SEN). 1999: 1 ind. Bunessjøen, Halden (TGU). 1 ind. Kurefjorden, Rygge /Råde (KEI). 1 ind. Brekkemoa, Rakkestad (PTA). 3 ind. Kurefjorden, Rygge/ Råde (MNI, ÅSF, PAJ). 1 ind. Lysakermoa, Eidsberg (TGU, PTA). 1 ind. Østby, Rakkestad (POS). 4 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (REA). RINGGÅS Branta bernicla bernicla 1998: 1 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (KMY). 1999: 1 ind. Spjærøy, Hvaler (REI). 1 ind. Brattestø, Hvaler (MPE). GRAVAND Tadorna tadorna 1999: 2 ind. Øra, Fredrikstad (ÅSF). 1 ind. Øra, Fredrikstad (PAJ, ÅSF). 2 ind. Brekkemoa, Rakkestad (TGU). 2 ind. Lysakermoa, Eidsberg (RBO, PTA). 3 ind. Lysakermoa, Eidsberg NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 (TGU). 5 ind. Rambergbukta, Jeløya, Moss (GBJ). 1 ind Lysakermoa, Eidsberg (PTA). SNADDERAND Anas strepera 1999: 1 par Akerøya, Hvaler (CJA). 1 par Øra, Fredrikstad (PAJ, ÅSF). 1 par Gjølsjøen, Marker (PTA, POS, TGU). 1 par Indre Iddefjord, Halden (MOL). 1 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (TGU). 1 hunn Kulpe strand, Kambo, Moss (NCL). 1 varslende hunn Hærsetsjøen, Trøgstad (PTA). 1 hann Lysakermoa, Eidsberg (PTA). AMERIKAKRIKKAND Anas carolinensis 1998: 1 ind. 2K+ 1 hann Kurefjorden, Rygge/ Råde (RBO, MNI). Dette er andre funn av amerikakrikkand, som tidligere var betraktet som en underart av krikkand. Det første funnet fra var også fra Kurefjorden. STJERTAND Anas acuta 1998: 1 hann Kurefjorden, Rygge/Råde (ADY). 1999: 1 hunn Øra, Fredrikstad (BHA, TGU, TPE). Det er ikke mange vinterfunn av stjertand i Østfold. KNEKKAND Anas querquedula 1999: 1 par Akerøya, Hvaler (PSI, MPE). 1 par Kallaksjøen, Trøgstad (ØHA). 1 hann Lysakermoa, Eidsberg (PTA). 1 par Hærsetsjøen, Trøgstad (PTA, TGU). 1 hann Kallaksjøen, Trøgstad (PTA). 1 hann Lysakermoa, Eidsberg (GBJ). TAFFELAND Aythya ferina 1999: 1 hann Øra, Fredrikstad (PAJ, ÅSF). 3 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (ADY). 1 hann Kallaksjøen, Trøgstad (PTA). 1 hann Gjølsjøen, Marker (PAJ, ÅSF, TSØ). 1 hann Gjølsjøen, Marker 140

21 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Ornitologiske observasjoner i Østfold t.o.m (PTA). 1 hann Brekkemoa, Rakkestad (POS). 2 ind. Gjølsjøen, Marker (TGU, POS). 4 hanner Gjølsjøen, Marker (PTA). 3 hanner Gjølsjøen, Marker (PTA, POS). 3 hanner + 1 hunn Gjølsjøen, Marker (ISP). 2 hanner Gjølsjøen, Marker (ISP). 3 hanner Gjølsjøen, Marker (MOL). 7 hanner Gjølsjøen, Marker (ISP). 2 hanner + 1 hunn Gjølsjøen, Marker (MOL). 2 hanner Gjølsjøen, Marker (ISP). 3 hanner Gjølsjøen, Marker (ISP). 1 hann + 3 hunner Gjølsjøen, Marker (ISP). 3 hanner Gjølsjøen, Marker (PTA, SPE). 1 hann Kurefjorden, Rygge/ Råde (ADY). BERGAND Aythya marila 1998: 2 hunner Kurefjorden, Rygge/Råde (KMY). 1999: 1 hann Øra, Fredrikstad (TGU). 2 hanner og 1 hunn Øra, Fredrikstad (ÅSF, PAJ). 4 hunner Indre Iddefjord, Halden (MOL). 18 ind. Øra, Fredrikstad (PAJ). 2 hunner Gjølsjøen, Marker (PTA). 1 hunn Gjølsjøen, Marker (PTA, SPE). 1 hann Halden havn, Halden (PTA, TST). 3 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (PAJ, ÅSF). PRAKTÆRFUGL Somateria spectabilis 1991: 1 hunn Akerøya, Hvaler (SLU, MPE). LAPPFISKAND Mergellus albellus 1999: 1 hunn Øra, Fredrikstad (ADY). 1 hunn Øra, Fredrikstad (ÅSF, PAJ). 3 hunner Femsjøen, Halden (AAN). 1 hunn Kallaksjøen, Trøgstad (PTA, OWK, ØHA). 1 hunn Øra, Fredrikstad (PAJ, ÅSF). LAKSAND Mergus merganser 1997: 1 hunn med 8 pull, Femsjøen, Halden (AAN). 1 hunn med 6 pull, Femsjøen, Halden (AAN). 1 hunn med 8 pull, Søndre Boksjø, Halden (AAN). Hekking, Rødnessjøen, Marker (MBE). Hekking, Øymarksjøen, Marker (MBE). 1 hunn med 4 pull, Søndre Boksjø, Halden (AAN). 1 ad. + 9 juv. Øymarksjøen, Halden (MOL). GLENTE Milvus milvus 1998: 1 ind. 2K+ Hærsetsjøen, Trøgstad (ÅSF, PAJ). Dette er funn nr. 9 av glente etter 1950 i Østfold. GLENTE sp. Milvus milvus/migrans 1999: 1 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (MNI). Dette er funn nr. 4 av ubestemt glente i Østfold. HAVØRN Haliaeetus albicilla 1999: 1 ind. 2K Kurefjorden, Rygge/Råde (RBO, MNI). 1 ind. 2K+ Øra, Fredrikstad (PAJ, ÅSF). 1 ind. 1K Sponvika, Halden (PTA). SIVHAUK Circus aeruginosus 1997: 1 hunn Gjølsjøen, Marker (ISP). 1998: 1 hunn Gjølsjøen, Marker aug. (ISP, m.fl.). 1999: 1 par Gjølsjøen, Marker og (MOL). 1 ind. 1K Hærsetøya, Trøgstad (PTA, SPE). 1 ind. 1K Lysakermoa, Eidsberg (PTA). Sivhauk blir stadig oftere observert, og er tatt ut av lista for fugler som skal rapporteres fra Østfold. Hekkefunn skal derimot beskrives og sendes LRSK. MYRHAUK Circus cyaneus 1999: 2 hunner Kurefjorden, Rygge/Råde (RBO, ÅSF, PAJ). 1 hunn Oven, Råde (GBJ). 1 hunn Kurefjorden, Rygge/Råde (ADY). 1 hunn 2K Akerøya, Hvaler (PSI, MPE, SIV). 1 hunn Søndre Sletter (GBJ). 1 hann Kallaksjøen, Trøgstad (ØHA, m.fl.). 2 ind. Akerøya, Hvaler (CJA). 1 hann Buskogen, 141

22 Per-Arne Johansen Fredrikstad (PAJ). 1 hunn Kallaksjøen, Trøgstad (PTA, LPS, MPE). 1 hunn Oustorp, Rakkestad (POS). 1 juv. Brekkemoa, Rakkestad (POS, PTA). 1 hunn Brekkemoa, Rakkestad (POS, PTA). 2 ind, Kurefjorden, Rygge/ Råde (MNI, ÅSF, PAJ). 1 ind. Blixøya, Vansjø, Våler (JOR). 1 ad. hunn Røsægmoa, Rakkestad ( (PTA). 2-3 ind. Akerøya, Hvaler (AOS). 1 ind. Akerøya, Hvaler (CJA). 1 ind. Lysakermoa, Eidsberg (PTA). 2 ind. Oustorp, Rakkestad (POS). 1 juv. Kurefjorden, Rygge/Råde (ADY). 1 ad. hunn Øra, Fredrikstad (HSK). MUSVÅK Buteo buteo 1998: 1 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (ADY). 1999: 1 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (TPE, TGU). 1 ind. Skårakilen, Fredrikstad (ADY). 1 ind. Skjekle, Rakkestad (TGU). 1 ind. Vatvet, Degernes (NN). 1 ind. Lysakermoa, Eidsberg (TGU). 104 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (ADY). 1 ind. Skjeberg, Sarpsborg (PTA). Hele 104 ind. fra Kurefjorden den er ett svært høyt antall også i nasjonal målestokk. FJELLVÅK Buteo lagopus 1991: 2 ind. S. Søster, Fredrikstad (ALA). 1999: 1 ind, Kurefjorden, Rygge/Råde (ÅSF, PAJ). KONGEØRN Aquila chrysaetos 1998: 1 ind. 1K+ V. Rødsvann, Berby, Halden (MOL). 1999: 1 ind. 2K+ Berby, Halden, (GFE, OØB). FISKEØRN Pandion haliaetus 1999: Hekking, Halden (MOL). Hekking Femsjøen, Halden (AAN). Hekking, Aremark (MOL). Hekking, NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Rygge (LFL). 1 ind. Øketangen, Sarpsborg (TGU). TÅRNFALK Falco tinnunculus 1999: 1 ind, Berg, Halden (PAJ). 1 hann Øra, Fredrikstad (PAJ, ÅSF). Hekkefunn, Gamle Skjeberg, Sarpsborg juli/aug. (HJU). 1 ind. Akerøya, Hvaler (MPE). 1 ind. Svingen, Halden (PTA). AFTENFALK Falco vespertinus 1997: 1 ind. 1K Os kirke, Rakkestad (TGU). Dette er funn nr. 4 av aftenfalk i Østfold. LERKEFALK Falco subbuteo 1999: 1 ind. Flateby, Askim (PTA). 1 ind. Arekilen, Hvaler (ØHA). 1 par Gjølsjøen, Marker (MOL, ISP). 1 ind. Lundestad, Halden (MOL). 1 ind. Sellebakk, Fredrikstad (SEN). 1 ind. Skjekle, Rakkestad (TGU). 1 ad. Tulkerud, Eidsberg (PTA). 1 ind. Klund kirke, Marker (MBE). 1 ind. Tosebygda, Trøgstad (PTA). 1 ind. Brekkemoa, Rakkestad (POS). JAKTFALK Falco rusticolus 1999: 1 ind. Øra, Fredrikstad (ÅSF). 1 ad. Lysakermoa, Eidsberg (PTA). Funnet fra Lysakermoa er det første bekreftede funn av en adult fugl fra Østfold. Det er tidligere 12 godkjente funn + 10 funn fra Akerøya i perioden , som ikke er behandlet av LRSK. VANDREFALK Falco peregrinus 1998: 1 juv. Røsægmoa, Rakkestad (POS). 1999: 1 ind. 2K Kurefjorden, Råde (RBO). 1 ind. 1K, funnet død Kurefjorden, Rygge (ØLÅ). 1 hunn 2K Kurefjorden, Råde (RBO). 1 ind. 2K+ Kallaksjøen, Trøgstad (PTA). 1 hunn 1K Kurefjorden, Rygge/Råde (ÅSF). 1 ind. 1K Skattebøl, Rakkestad

23 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Ornitologiske observasjoner i Østfold t.o.m 1999 Fig. 2. I 1999 hekket det 307 par av storskarv i Øra naturreservat. Foto: Per-Arne Johansen. (PTA, SPE). 1 ind. 1K Lekum, Eidsberg (PTA). 1 ind. 1K Kurefjorden, Rygge/ Råde (PTA, ESH). 1 ind. 1K Skattebøl, Rakkestad (PTA). 1 ind. 1K hunn Akerøya, Hvaler (TAA). 1 hunn 1K Kurefjorden, Rygge/Råde (RBO). 1 ind. 1K Lysakermoa, Eidsberg (PTA). 1 ad. hann Akerøya, Hvaler (TAA). RAPPHØNE Perdix perdix 1997: 1 hann og 1 hunn Sørby N, Råde (PTA). VAKTEL Coturnix coturnix 1997: 1 hann Stillesby, Marker (MBE). 2 hanner Grimstad, Råde (PTA, ESØ). 1 hann Hærsetsjøen, Trøgstad (PTA). 1 hann Kallaksjøen, Trøgstad (PTA). 1999: 1 ind. Mineberget, Fredrikstad (SEN). 1 ind. Arneberghølen, Råde (HMØ, TGU). 1 ind. Svingen, Halden (OWK). 1 ind. Holm, Torsnes, Fredrikstad (HMØ). 2 ind. Augeberghølen, Råde (RBO). 1 ind. Rygge st (ÅSF, RBO). 1 ind. Nordre Åker, Råde (PTA). 1 ind. Burum, Råde (ADY). 1 ind. Smedbakken, Fredrikstad (ADY). 1 ind. S. Torp, Rakkestad (PTA). 1 ind. Mølvik, Rygge (PAJ, ÅSF). 1 ind. Nordre Hov, Trøgstad (PTA). 1 ind. Slappen, Skjønhaug, Trøgstad (PTA). 1 ind. Rossnesbukta, Rygge (SEN, PTA, TGU). 1 hann Vestorp, Rakkestad (POS). VANNRIKSE Rallus aquaticus 1997: 2 ind. Kallaksjøen, Trøgstad

24 Per-Arne Johansen (KEI). 1 hann Kallaksjøen, Trøgstad (PTA). 1999: 2 ind. Arekilen, Hvaler (ØHA). 3 ind. Arekilen, Hvaler (ØHA). 1 ind. Guslund, Skjeberg, Sarpsborg (POS). 1 ind. Arekilen, Hvaler (PAJ, ÅSF). 1 ind. Kallaksjøen, Trøgstad (PTA). 1 hunn Gjølsjøen, Marker ind. Øra, Fredrikstad (PAJ, ÅSF). 1 ind. Arekilen, Hvaler (ØHA). 2 ind. Arekilen, Hvaler (HMØ, JRA, MVI, MPE). 1 ind. Nedre Guslund, Sarpsborg (PTA). MYRRIKSE Porzana porzana 1995: 1 ind.* funnet død, Kurefjorden, Rygge (ØLÅ). 1999: 1 ind. Rokkevannet, Halden (PTA, TGU).1 ind, Masatjernet, Råde ca (TIV, SIV, MPE, PSI). 1 ind. Fløvik, Marker (PTA). 1 ind. Kallaksjøen, Trøgstad (PTA, KEI). 1 ind. Hærsetsjøen, Trøgstad (PTA, KEI). ÅKERRIKSE Crex crex 1999: 1 ind. Hærsetsjøen, Trøgstad (PTA, TGU). 1 ind. Svingen, Halden (OWK). 1 ind. Horneskilen, Sarpsborg (PTA). 1 ind. Søndre Hvitsten (PTA). 1 ind. Kviller, Eidsberg (PTA). 1 ind. Mølvik, Rygge (PTA). 1 ind. Huseby, Råde (ADY). 2 ind. Karterud, Eidsberg (PTA). 1 ind. Rova, Eidsberg (PTA). 1 ind. Ramstad. Eidsberg (TGU). 1 ind. Pytterud, Marker (PTA). 1 hann Langnes, Marker (MBE). 2 ind. Søndre Solberg, Skiptvet (PTA). 1 ind. Solberg, Skjønhaug, Trøgstad (PTA). 1 ind. Glomsrud, Eidsberg (POS). 1 ind. Filtvedt, Eidsberg (POS). Åkerrikse blir stadig oftere observert. En oppgang i bestand, samt aktiv nattregistrering av nattsangere er grunnen til økningen. NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 TRANE Grus grus 1995: 1 par med reir, Gjølsjøen, Marker (HMO) 1996: 1 par med en unge, Gjølsjøen, Marker (ISP). 1999: Sannsynlig hekking, Kallakmosen, Trøgstad (PTA). Hekking på en lokalitet i Rakkestad (POS, TSL). 2 par hekket, Gjølsjøen, Marker (ISP). TJELD Haematopus ostralegus 1999: 2 ind. Lysakermoa, Eidsberg (TGU). 1 ind. Brekkemoa, Rakkestad (TGU). 1 ind. Store Erte, Halden (AAN). Hekket Lille Kjepina, Femsjøen, Halden, en unge sett (AAN). 6 ind. Lysakermoa, Eidsberg (TGU). Sannsynlig hekking, Lysakermoa, Eidsberg (PTA, TGU). 1 ind. Akerøya, Hvaler (MPE). AVOSETT Recurvirostra avosetta 1999: 1 ind. N. Ovenbukt, Kurefjorden, Råde (PAJ, ÅSF, CJA, TGU, m.fl.). Dette er funn nr. 17 av avosett i Østfold. DVERGLO Charadrius dubius 1999: 2 ind, Øra, Fredrikstad (PAJ, ÅSF). 1 ind. Gjølsjøen, Marker (TGU, POS). Ett par med reir, Kjetangen, Store Erte, Halden (AAN). 1 ind. Lysakermoa, Eidsberg (PTA). 1 par Store Erte, Halden (MOL). HVITBRYSTLO Charadrius alexandrinus 1999: 1 hann 2K+ og 1 ind. 1K+. Kurefjorden, Rygge/Råde (PTA). Dette er funn nr. 4 av hvitbrystlo i Østfold. TUNDRALO Pluvialis squatarola 1999: 1 ind. Øra, Fredrikstad (ÅSF, PAJ). 2 ind. Kurefjorden, Rygge, Råde (ØHA). POLARSNIPE Calidris canutus 1999: 3 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (MNI). 144

25 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Ornitologiske observasjoner i Østfold t.o.m 1999 SANDLØPER Calidris alba 1999: 1 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (PTA, ESH). 1 ind. Kurefjorden, Rygge/ Råde (MNI, ÅSF, PAJ). TEMMINCKSNIPE Calidris temminckii 1999: 2 ind. Nordre Ovenbukt, Råde (TGU). 1-4 ind. Lysakermoa, Eidsberg (PTA, ESH, RBO). ALASKASNIPE Calidris melanotos 1999: 1 ind. 2K+ Kallaksjøen, Trøgstad (PTA). Første funn av alskasnipe i Østfold. FJÆREPLYTT Calidris maritima 1999: 6 ind. Heia, Hvaler (TGU, m.fl.) 9 ind. Tørbjørnskjær, Hvaler (TGU, m.fl.). 2 ind. Akerøya, Hvaler (MPE, CJA). 8 ind. Akerøya, Hvaler (MPE). MYRSNIPE Calidris alpina 1999: 4 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (PAJ, ÅSF). FJELLMYRLØPER Limicola falcinellus 1999: 1-8 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (RBO, MNI, ØHA, m.fl). 2 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (ADY). 1 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (ÅSF). 1 ind. 1K Kurefjorden, Rygge/Råde (PTA, POS). 1 ind. Kurefjorden, Rygge /Råde (ADY). Det ble sett hele 8 ind. av fjelmyrløper i Kurefjorden , som er ett høyt antall i nasjonal målestokk. KVARTBEKKASIN Lymnocryptes minimus 1999: 1 ind. Thorsøma, Fredrikstad (GBJ). 1 ind. Røsægmoa, Rakkestad (POS). 1 ind. Røsægmoa, Rakkestad (PTA). 1 ind. Lysakermoa, Eidsberg (PTA). 1 ind. Akerøya, Hvaler (AOS). 2 ind. Lysakermoa, Eidsberg (TGU). 1 ind. Røsægmoa, Rakkestad (POS). DOBBELTBEKKASIN Gallinago media 1999: 1 ind. Hærsetsjøen, Trøgstad (TWA, PTA). 1 ind. Lysakermoa, Eidsberg (PTA). 1 ind. Akerøya, Hvaler (MPE, SEN, BFR). RUGDE Scolopax rusticola 1999: 1 ind. Arekilen, Hvaler (HMØ, JRA, MVI, MPE). Det er uvanlig at rugde overvintrer i Østfold SVARTHALESPOVE Limosa limosa 1997: 1 ind. Kallaksjøen, Trøgstad (PTA). 1999: 1 ind. N. Ovenbukt, Kurefjorden, Råde (KEI, CJA, TGU). SOTSNIPE Tringa erythropus 1999: 2 ind. Hærsetsjøen, Trøgstad (PTA). 7 ind. Rossnesbukta, Rygge (TGU). 1 ind. Brekkemoa, Rakkestad (TGU). RØDSTILK Tringa totanus 1999: 2 ind. Akerøya, Hvaler (MPE). 1 ind. Brattestø, Hvaler (CJA, GMO). 3 ind. Vikerkilen, Hvaler (CJA, GMO). GRØNNSTILK Tringa glareola 1999: Hekkefunn, Korstjern, Vestfjella, Halden (AAN). TEREKSNIPE Xenus cinereus 1999: 1 ind. 2K+ Reierbukta, Jeløya, Moss (GBJ, RBO, MNI). Dette er funn nr. 3 av tereksnipe i Østfold. STEINVENDER Arenaria interpres 1999: 1 ind. Akerøya, Hvaler (MPE). SVØMMESNIPE Phalaropus lobatus 1999: 1 ind. 1K Kurefjorden, Rygge/Råde (ÅSF). POLARJO Stercorarius pomarinus 1999: 2 ind. (lys og mørk), Stalsberget, Jeløya, 145

26 Per-Arne Johansen Moss (MNI). 1 ind. Brattestø, Hvaler (MPE, JRA, HMØ). 1 ind. 1K Lysakermoa, Eidsberg (PTA, POS). Med funnene av polarjo i 1999 er arten observert 11 ganger i Østfold. Polarjo er nok vanligere under trekket enn antall observasjoner gir intrykk av. FJELLJO Stercorarius longicadus 1999: 1 ind. 1K Akerøya, Hvaler (MPE). STORJO Catharacta skua 1998: 1 ind. Akerøya, Hvaler (HMØ, CJA, MPE). 1999: 5 ind*. Ytre Oslofjord, (PAJ, m.fl). 1 ind. 1K Jeløya, Moss (PTA). 1 ad. Grimsøya, Sarpsborg (PTA, POS). DVERGMÅKE Larus minutus 1999: 1 ad.* Sjøbadet, Jeløya, Moss (ÅSF), også sett (GBJ, BFR). 1 ad. Vikerkilen, Hvaler (BFR, LPS, JRA). 1 ad. Gjølsjøen, Marker (PTA, POS). 1 ind. 2K Kurefjorden, Rygge/Råde (SEN). 2 ind. Bastangen, Hvaler (ØHA). 1 ind. 1K Lysakermoa, Eidsberg (PTA). Stadig flere observasjoner blir gjort av dvergmåke i Østfold. SABINEMÅKE Larus sabini 1997: 1 ind. 1K* Bastangen, Vesterøy, Hvaler (AGU, MKL). Det åttende funn av sabinemåke. Seks av de tidligere funn er fra Akerøya. SILDEMÅKE Larus fuscus 1999: 4 ind. Brekkemoa, Rakkestad (TGU). 1 ind. Brekkemoa, Rakkestad (TGU). 5 ad, Lysakermoa, Eidsberg (PTA). 1 ad. Kykkelsrud, Askim (PTA). 1 ad. Lysakermoa, Eidsberg (PTA). 10 ind. Rokkevannet, Halden (TGU). 80 ind. Eng, Degernes (POS). 10 ind. Kirkelund, Rakkestad (POS). Ett par hekket, Store Kjepina, Femsjøen, NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Halden (AAN). To par hekket, Løken, Tistedal, Halden, (AAN). 1 ad. Kykkelsrud, Askim (PTA). 1 ind. Spydeberg sentrum, Spydeberg (PTA). 10 ind. Lysakermoa, Eidsberg (PTA) ind. Lysakermoa, Eidsberg (PTA, TGU). Det er gjort flere hekkefunn ved ferskvann i Østfold. Det første dokumenterte var fra Vadet, Tistedal, Halden i GRÅMÅKE Larus argentatus 1999: Minst fem par hekket, Store Kjepina, Femsjøen, Halden (AAN). SVARTBAK Larus marinus 1999: Ferskvannshekking, Groholmen, Våler (LFL). ROVTERNE Sterna caspia 1999: 1 ad. Kurefjorden, Rygge/Råde (MKL). SPLITTERNE Sterna sandvicensis 1998: 1 ind. Lyngholmen, Vesterøy, Hvaler (TEN). 1999: 2 ind. Øra, Fredrikstad, (SEN). DVERGTERNE Sterna albifrons 1999: 1 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (MNI). Det ble gjort hekkefunn av dvergterne alle årene i perioden Noen hekkefunn av arten ble ikke gjort i SVARTTERNE Chlidonias niger 1999: 1 ad. Kurefjorden, Rygge/Råde (ØHA, JNY, RBO, PAJ, ÅSF). LOMVI Uria aalge 1999: 3500 alkefugl, de aller fleste lomvi, Vesterøy, Hvaler (MPE). ALKE Alca torda 1997: 1 ind. Brekkemoa, Rakkestad (POS, PTA, SPE). 146

27 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Ornitologiske observasjoner i Østfold t.o.m : 1 ind. Søndre Søster, Fredrikstad (PTA). Funnet fra Brekkemoa, Rakkestad i 1997 er ferskvannsfunn, og er meget uvanlig. ALKEKONGE Alle alle 1999: 500 ind. Vesterøy, Hvaler (MPE). LUNDE Fratercula arctica 1992: 3 ind. Akerøya, Hvaler (JRA). 1999: 1 ind. Akerøya, Hvaler (JRA, MPE). 2 ind. Jeløya, Moss (PTA). 1 ind. Trestein, Hvaler (MCA). HUBRO Bubo bubo 1999: 1 ropende par Halden (MOL). 1 ind. Thorsøkilen, Sarpsborg (ÅSF, PAJ). SPURVEUGLE Glaucidium passerinum 1997: Hekking, Tyrihjellåsen, Askim (CHA). 1998: Hekking, Tyrihjellåsen, Askim (CHA). 1999: 1 par, mulig hekking Stråmyr, Nøtteholen, Rakkestad (PTA). Hekking Tyrihjellåsen, Askim (CHA). JORDUGLE Asio flammeus 1998: 1 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (ADY). 1999: 2 ind. Akerøya, Hvaler (TAA). 1 ind. Akerøya, Hvaler (CJA). 1 ind. Brekkemoa, Rakkestad (PTA). HORNUGLE Asio otus 1998: 1 par hekket, Gjølsjøen, Marker (ISP). 1999: 1 ind. Slitusletta, Eidsberg (PTA). 1 ind. Akerøya, Hvaler (MPE, CJA). NATTRAVN Caprimulgus europaeus 1997: 1 hann Rønningen, Halden (PTA). 1 hann Kjennetjernet, Fredrikstad (PTA). 1 par Dammyra, Rakkestad (PTA). 1 hunn Dammyra, Rakkestad (PTA). 1 par Korumskogen, Rakkestad (PTA). 1 par Dammyra, Rakkestad Fig. 3. Glente er observert 9 ganger i Østfold etter Ungfuglen på bildet er fotografert i Sverige. Foto: Per-Arne Johansen (PTA, SPE). 3 hanner Tiuren, Rakkestad (PTA, SPE). 2 hanner + 1 hunn Tiuren, Rakkestad (PTA). 2 hanner N. Ertevann (PTA). 5 ind. Honningen, Rakkestad (PTA). 3 hanner 2 hunner og 1 juv. Nøtteholen, Rakkestad (PTA). 1 par Lemmyr, Rakkestad (PTA). 1 hann Stråmyr, Rakkestad (PTA). 1 hann Vesle Hiesten, Rakkestad (PTA, SPE). 4 ind. Rådalshytta, Rakkestad (PTA, SPE). 2 ad. + 1 juv. Nøtteholen, Rakkestad (PTA, SPE). 1 juv. Fjellheim, Rakkestad (PTA). 1 ind. 1K+ Seterdalen, Rakkestad (PTA). 13 ind. ble ringmerket ved disse lokalitetene dette året. 1999: Hekkefunn, Blixøya, Vansjø, Våler (JOR). 147

28 Per-Arne Johansen VENDEHALS Jynx torquilla 1997: 1 ind. Gjølsjøen, Marker (ISP). 1999: 1 ind. Berg skog, Eidsberg (PTA). 1 ind. Kjølen, Halden (TGU). 2 ind. Gravdalen, Aremark (MOL). 1 hann Brekkemoa, Rakkestad (POS). 1 ind. Brekkemoa, Rakkestad (POS). 1 ind. Brekkemoa, Rakkestad (POS, PTA). GRÅSPETT Picus canus 1999: 1 hann Hærsetøya, Trøgstad (PTA). 1 hunn Kurefjorden, Rygge (RBO). 1 hunn Bøensetra, Aremark (PTA). 1 hunn Tyrihjellåsen, Askim novdes. (CHA). HVITRYGGSPETT Dendrocopos leucotos 1998: 1 hunn Folkå, Halden (MOL, TOL). Det er bare rapportert ca. 10 funn av hvitryggspett til LRSK. DVERGSPETT Dendrocopos minor 1998: 1 ind. Kajalund, Rygge (ADY). 1 hunn Kurefjorden, Rygge/Råde (ADY). 1999: 1 ind. Lille Erte, Halden (GFE, OØB). 1 ind. Østerbo, Halden (TGU). 1 hunn Arekilen, Hvaler (GBJ). 1 ind. Hafslundsøy, Sarpsborg (TGU). 1 ind. Berby, Halden (GFE, OØB). 1 ind. Arekilen, Hvaler (ØHA). 1 ind. Skipstadkilen, Hvaler (ØHA, MVI). 1 ind. Fuglevikbukta, Fredrikstad (PAJ). 1 ind. Bærøe, Hobøl (PAJ, ÅSF, TSØ). 1 hann. Vikerkilen, Hvaler (PTA, TGU). 1 hunn Remmendalen, Halden (MOL). 1 ind. Os, Halden (MOL). 1 par Remmendalen, Halden og (MOL). 1 hann Lysakermoa, Eidsberg (PTA, TGU). 1 ind. Os, Halden (MOL). 1 ind. Grimsøy, Sarpsborg (TGU). 1 ind. Berby, Halden (MOL). 1 ind. Os, Halden (MOL). 1 hann Røsægmoa, Rakkestad (POS). 1 hann Haugsten, Sarpsborg (POS). 1 ind. NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Skattebøl, Rakkestad (TGU, PTA, POS). 1 ind. Kambobukta, Moss (NCL). 1 hann Oustorp, Rakkestad (POS). 1 ind. Østerbo, Halden (TGU). 2 hanner Brekkemoa, Rakkestad (POS). 1 ind. Holøsåsen, Rakkestad (TGU). 1 ind. Akerøya, Hvaler (AOS). 1 ind. Jeløy, Moss (NCL). 1 ind. Buskogen, Fredrikstad (PAJ). 1 hann + 1 hunn Tjøstøl naturreservat, Aremark (PTA). 1 ind. Hauger, Eidsberg (PTA). 1 ind. Berby, Halden (PTA). TRETÅSPETT Picoides tridactylus 1999: 1 ind. Lille Erte, Halden (GFE, OØB). 1 ind. Tjøstøl naturreservat, Aremark (PTA). TRELERKE Lullula arborea 1999: 1 ind. Mærrapanna, Fredrikstad (ØLÅ, HVI). 3 ind. Askedalen, Torsnes, Fredrikstad (ØLÅ, HVI). 1 ind. Høiås, Halden (AAN). 1 ind. Svingen, Halden (TGU). 1 ind, Korstjern, Vestfjella, Halden (AAN). 1 ind. Høiås, Halden (MOL). 1 ind. Brekkemoa, Rakkestad (PTA). SANGLERKE Alauda arvensis 1999: 1 ind. Øra, Fredrikstad (PAJ). FJELLERKE Eremophila alpestris 1999: 1 ind. Øra, Fredrikstad (PAJ, ÅSF). 7-8 ind. Vikerkilen, Hvaler (BFR, LPS, KEV). 1 ind. Akerøya, Hvaler (SEN). 7 ind. Kobbernaglen, Hvaler (ØHA). SANDSVALE Riparia riparia 1999: 10 par hekket, Oreid grustak, Halden (AAN). 15 par hekket Bjørnstad grustak, Halden (AAN). 10 par hekket Ystehede grustak, Halden (AAN). 148

29 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Ornitologiske observasjoner i Østfold t.o.m 1999 LÅVESVALE Hirundo rustica 1999: 1 ind. Røsæg, Rakkestad (POS). HEIPIPLERKE Anthus pratensis 1999: 1 ind. Akerøya, Hvaler (MPE). Vinterfunn av heipiplerke er ikke uvanlig i den ytre skjærgård, og blir fjernet som registreringsart fra LAPPIPLERKE Anthus cervinus 1999: 1 ind. Akerøya, Hvaler (CJA). 1 ind. Oustorp, Rakkestad (POS). 1 ind. Lisleby, Fredrikstad (TAA). 1 ind. Lysakermoa, Eidsberg (PTA). 1 ind. Brekkemoa, Rakkestad (PTA). GULERLE Motacilla flava flavissima 1993: 1 hann Akerøya, Hvaler (ASG, CJA, LPS, MPE, JRA, SLU). Dette er det åttende funn av denne underart av gulerle i Østfold. Dette funnet er som alle de tidligere, en hann observert i mai i fylkets ytre deler. VINTERERLE Motacilla cinerea 1999: Sannsynlig hekking, Glåmvika, Askim (PTA). Sannsynlig hekking Berby, Halden (MOL). FOSSEKALL Cinclus cinclus 1997: 2 ind. Mossefossen, Moss (LFL). 1 ind. Klypefossen, Våler (LFL). 1 par Øversjøbekken, Halden (LFL). 4 ind. Sølvstufossen, Sarpsborg (LFL, TSK, DBE). 4 ind. Buerbekken, Sarpsborg (LFL, DBE, KTR, JOR). 1998: 1 ind. Mørkelva, Våler (LFL, JOR, PRA). 1 ind. Enningdalselva, Halden (GFE, OØB). 1999: 1 ind. Enningdalselva, Halden (GFE, OØB). 1 par med unger, Vidnesbekken, Skiptvet (POS, TSL). 1 ind. Kykkelsrud, Askim (PTA). 1 ind. Langnes, Askim (PTA). 1 ind. Vamma, Askim (PTA). NATTERGAL Luscinia luscinia 1997: 1-3 hanner Augeberghølen, Råde (PTA). 1 hann Skinnerflo, Råde (PTA). 1 hann Onsøy kirke, Fredrikstad (PTA). 1998: 1 ind. Mossik, Fredrikstad (ADY). 1 ind. Augeberghølen, Råde (LFL, KTR, TSK). 3 ind. Kureåa, Rygge (LFL, KTR, TSK). 1 ind. Værne kloster, Rygge (LFL, KTR, TSK). 2 ind. Augeberghølen, Råde (KMY). 1 ind. Reiertangen, Moss (LFL). 1999: 2 ind. Reierbukta, Jeløy, Moss (RBO). 1 ind. Tyrihjellåsen, Askim (GST, CHA). 1 ind. Søsters Hvile, Rygge (OWK). 1 ind. Telemarkslunden, Rygge (OWK). 2 ind. Spjærholmen, Hvaler (MVI). 1 ind, Spjær, Hvaler (MVI). 1 ind. Hærføl, Hvaler (BPL). 1 ind. Hærføl, Hvaler (OWK). 1 ind. Jeløya, Moss (PAJ, ÅSF). 6 ind. Rauer, Fredrikstad (BFR). 2 ind. Huser, Hvaler (MVI, CJA). 1 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (ØHA). 2 ind. Årefjorden, Rygge (RBO). 1 ind. Dilling, Rygge (RBO). 1 ind. Augeberghølen, Råde (RBO, PTA). 1 ind. Råde krk., Råde (PAJ, ÅSF). 1 ind. Værne kloster (RBO). 3 ind. Kureåa, Rygge (RBO). 1 ind. Sørbrøden, Halden (PTA, POS). 1 ind. Grimstad, Råde (ESØ). 1 par med to unger, Reiertangen, Jeløya, Moss (JOR). 1 ind. Kambo, Moss (NCL). SØRNATTERGAL Lucinia megarhynchos 1998: 1 hann 2K+ Nesparken, Moss (MNI, RBO). Dette er funn nr. 4 av sørnattergal i Østfold. SVARTRØDSTJERT Phoenicurus ochruros 1999: Rester av 1 ind*. Akerøya, Hvaler (JRA).1 hann 2K*, Akerøya, Hvaler (BFR, TAA, JRA). 1 ind. Akerøya, Hvaler (LPS, KEV). 149

30 Per-Arne Johansen GRESSHOPPESANGER Locustella naevia 1996: 1 ind. Akerøya, Hvaler (SLU, MPE). 1999: 1 hann*, Oustorp, Rakkestad (POS, PTA). 1 hann Kjennetjernet, Fredrikstad (RBO, MNI). 1 hann Sønsterød, Råde (PTA, BFR). 1 knapt flyvedyktig unge, Kurefjorden, Rygge (PTA, SEN). Det er rapportert flere funn av gresshoppesanger, men LRSK har ikke mottatt de nødvendige beskrivelser. ELVESANGER Locustella fluviatilis 1999: 1 hann 2K+ Fuglevikbukta, Fredrikstad (ÅSF, PAJ, MNI, RBO). Med funnet i 1999 er elvesanger observert 5 ganger i Østfold. SIVSANGER Acrocephalus shoenobaenus 1998: 3 ind. Skårakilen, Fredrikstad (ADY). 1-2 ind. Augeberghølen, Råde (ADY, KMY). 1999: 3 ind. Gjølsjøen, Marker (MOL). 1 ind. Kjennetjernet, Fredrikstad (ØHA). 1 ind. Stomperudtjern, Rakkestad (TGU). 2 ind, Skårakilen, Fredrikstad (BFR). 1 ind. Rokkevannet, Halden (TGU). 1 ind. Skjeberg st. Sarpsborg (PTA). 1 ind. Rokkevannet, Halden (MOL). 1 ind. Augeberghølen, Råde (PAJ, ÅSF). 1 ind. Store Holm, Halden (PTA, POS). 1 ind. Røsegg, Rakkestad (PTA, POS). 1 ind. Kallaksjøen, Trøgstad (PTA, POS). 1 ind. Alshusbukta, Fredrikstad (ÅSF). 1 ind. Gjølsjøen, Marker (ISP). 3 ind. Gjølsjøen, Marker (PTA). 2 ind. Gjølsjøen, Marker (ISP). 1 ind. Hærseterøya, Trøgstad (PTA, TGU). 1 ind. Lysakermoa, Eidsberg (TGU). 1 ind. Brekkemoa, Rakkestad (POS, PTA). BUSKSANGER Acrocephalus dumetorum 1998: 1 hann 2K+ Grønnlidammene, Jeløy, Moss (DBE, RBO, MNI). NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Observasjonen av busksanger i 1999 er det tredje eller fjerde funn i Østfold. Ett tidligere funn er for tiden til behandling i NSKF, og vil bli fylkets første funn hvis det blir godkjent. MYRSANGER Acrocephalus palustris 1997: 1 ind. Ørmenneset, Fredrikstad (PTA). 1 ind. Skinnerflo, Råde (PTA). 2 ind. Rokkevannet, Halden (PTA). 2 ind. Rossnesbukta, Rygge (PTA). 1 ind. Huseby, Fredrikstad og (PTA). 1 ind. Augeberghølen, Råde (PTA). 1 ind. Rygge kirke, Rygge (PTA, ADY, RBO). 1 ind. Torp, Onsøy, Fredrikstad (PTA). 1 ind. Skuggerød, Fredrikstad (PTA). 1 ind. Myra, Råde (PTA). 1 ind. Kallaksjøen, Trøgstad (PTA). 1998: 1 ind. Wiersholm, Råde (LFL, TSK, KTR). 1 ind. Dilling, Rygge (LFL, TSK, KTR). 1999: Det ble gjort hele 103 registreringer av myrsanger i 1999 (se Dyresen 2000). HAGESANGER Sylvia borin 1999: 1 ind. Akerøya, Hvaler (MPE). MUNK Sylvia atricapilla 1999: 1 hann Balaklava, Moss (LFL). FUGLEKONGESANGER Phylloscopus proregulus 1996: 1 ind. 1K+ Akerøya, Hvaler (MPE, JRA, TAA). 1 ind. 1K+. Akerøya, Hvaler (MPE, JRA, TAA). Dette er det tredje og fjerde funnet av denne sibirske arten i Østfold. Begge fuglene ble ringmerket. DVERGFLUESNAPPER Ficedula parva 1999: 1 hann Alby, Jeløya, Moss (PTA). SKJEGGMEIS Panurus biarmicus 1998: 40+ ind. Øra, Fredrikstad (PTA, JRA). 3 ind. Skårakilen, Fredrikstad

31 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Ornitologiske observasjoner i Østfold t.o.m 1999 (PTA). 1999: 1+ ind. Søndre Ovenbukt, Råde (GBJ). 2 ind. Fuglevikbukta, Fredrikstad (GBJ). 1 hann Øra, Fredrikstad (PTA). 1+ ind. Øra, Fredrikstad (GBJ). VARSLER Lanius excubitor 1999: 1 ind. Grimsøy, Sarpsborg (TGU). 1 ind. Brekkemoa, Rakkestad (TGU). 1 ind. Ende, Halden (GFE, OØB). 1 ind. Kurefjorden, Rygge/ Råde (ADY). 1 ind. Østerbo, Halden (TGU). 1 ind. Blixøya, Vansjø, Våler (JOR). 1 ind. Kykkelsrud, Askim (PTA). 1 ind. Akerøya, Hvaler (MPE). 1 ind. Blixøya, Våler (LFL, PRA, KTR). 1 ind. Akerøya, Hvaler (MPE). 1 ind. Øra, Fredrikstad (PAJ). 1 ind. Kjesbotn, Våler (PTA). 1 ind. Hærseterøya, Trøgstad (PTA). 1 ind. Bjørnstad, Rakkestad (TGU). 1 ind. Rud, Trøgstad (PTA). NØTTEKRÅKE Nucifraga caryocatactes 1998: 1 ind. Rambergåsen, Moss (LFL). 1 ind. Orkerødtjernet, Moss (LFL). 1 ind. Øvre Ramberg, Moss (LFL). 1 ind. Balaklava, Moss og (LFL). 1999: 1 ind. Balaklava, Moss (LFL). 1 Fig. 4. Alle observasjoner av spurveugle i Østfold skal nå rapporters inn til LRSK. Denne er fanget for ringmerking på Akerøya. Foto: Per Tangen. ind. Håkenbyfjellet, Halden (TGU). 1-2 ind. Brekkemoa, Rakkestad (POS, PTA). 1 ind. Øvre Ramberg, Moss (LFL). 1 ind. Balaklava, Moss (LFL). 3 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde (PAJ, MNI). 2 ind. Balaklava, Moss 151

32 Per-Arne Johansen (LFL). 1 ind. Jeløya, Moss (JOR). 1 ind. Bærøe, Hobøl (GBJ). 1-3 ind. Kambo stasjon (NCL). 1 ind. Lysakermoa, Eidsberg (PTA). 1 ind. Nordby, Os, Rakkestad (POS). 1 ind. Kykkelsrud, Askim (PTA). 1 ind. Blankeslett, Askim (PTA, SPE). 2 ind. Kykkelrud, Askim (PTA). 1 ind. Kykkelsrud, Askim (PTA). 1 ind. Huser, Hvaler (CJA, GMO). SIBIRNØTTEKRÅKE Nucifraga caryocatactes macrorhynchos 1999: 2 ind. Os, Halden (MOL). 1 ind. Os, Halden (MOL).1 ind. Sentrum, Halden (MOL). 1 ind. (døde) Handelsby, Os, Rakkestad (POS). KORNKRÅKE Corvus frugilegus 1999: 1 ad. Smelltorp, Trøgstad (PTA, EMI). 1 ind. Hærland kirke, Eidsberg (ØLÅ, HVI). 1 ind. Akerøya, Hvaler (AOS). SVARTKRÅKE Corvus corone corone 1999: 1 ind. Hafslundsøy, Sarpsborg (TGU). Svartkråke er kun registrert 5 ganger tidligere i Østfold. RAVN Corvus corax 1999: Hekkefunn, Sandå, Våler (LFL, DBE, TSK, ALI). ROSENSTÆR Sturnus roseus 1996: 1 ind. 1K Søndre Missingen, Fredrikstad (ALA). Dette er funn nr. 3 av rosenstær i Østfold. POLARSISIK Carduelis hornemanni 1995: 1 ind Jeløya, Moss (GBJ). 1 ind. Sentrum, Spydeberg (PTA). 1999: 2 ind, Volltvet, Rakkestad (PTA, POS). 1 ind. 1K Øra, Fredrikstad (PTA). NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 BÅNDKORSNEBB Loxia leucoptera 1999: 2 ind., hann og hunn Berby, Halden (ÅSF). 1 ind. 1K*, Torderød, Jeløya, Moss (PSR, JOR). ROSENFINK Carpodacus erythrinus 1999: 1 hann Hærsetsjøen, Trøgstad (PTA). 1 hann Arekilen, Hvaler (ØHA). 1 ind. Rossnesbukta, Rygge (TGU). 1 hann Kykkelsrud, Askim (PTA). 1 hann Mønster-Vesterelva, Trøgstad (PTA). 2 hanner Mønstervika, Trøgstad (PTA). 1 hann Lysakermoa, Eidsberg (GFE, OØB). 1 ind., Lekum, Eidsberg (TGU). 1 par Skjebergkilen, Sarpsborg (MOL). 1 hann Framnes, Jeløya, Moss (GBJ). 2 hanner Hærsetsjøen, Trøgstad (PTA, SPE). 1 ind. Lysakermoa, Eidsberg (TGU). 1 juv. rm , 4 rm , 1 hunn rm , 1 hunn rm , 1 juv. rm , 1 juv. rm Alle Hærsetøya, Trøgstad (PTA, TGU). KONGLEBIT Pinicola enucleator 1998: 8 ind. Jeløya, Moss (ADY). 1999: 1 hunn 2K+ Torderød, Jeløya, Moss (JOR) ind. Solviken, Fredrikstad (ADY, JDY). 1 hann (død)*, Tomb, Råde (JIB). 5 ind. Sentrum, Askim (PTA, TTA). KJERNEBITER Coccothraustes coccothraustes 1998: 2 ind. Orkerødparken, Moss (ALI). 1999: 9 ind. Orkerødparken, Moss (LFL). 1 hunn Jeløya, Moss (JOR). 1 hann Rødsparken, Halden (MOL). 1 ind. Remmendalen, Halden (MOL). 2-3 ind. Sellebakk, Fredrikstad (SEN). 3 ind. Askim sentrum, Askim (SPE, PTA). 1-5 ind. Askim sentrum, Askim (SPE, PTA, TTA). 152

33 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Ornitologiske observasjoner i Østfold t.o.m 1999 VIERSPURV Emberiza rustica 1999: 1 ad. hann Hærsetøya, Trøgstad (PTA). Med funnet i 1999 er vierspurv observert 3 ganger i Østfold. SIVSPURV Emberiza schoeniclus 1991: 2 hanner Øra, Fredrikstad (ALA). 1999: 1 ind. Øra, Fredrikstad (BHA, TGU, TPE). 1 ind. Vikertangen, Hvaler (TGU). 1 ind. Øra, Fredrikstad (TGU). 5 ind. Øra, Fredrikstad (PAJ, ÅSF). 3 ind. Fuglevikbukta, Fredrikstad (PAJ). Observatører AAN Anfred Antonsen, ADY Arve Dyresen, AGU Andreas Gullberg, ALA Asgeir Larsen, ALI Anne Lindquist, AOS Akerøya Ornitologiske Stasjon, ASG Asgeir Larsen, BFR Bjørn Frostad, BHA Bruce Hansen, BPL Bjørn Petter Løfall, CHA Camilla Haaland, CJA Christer Jacobsen, DBE Dan Bendixen, EMI Egil Michalsen, ESH Egil Sankey Hansen, ESØ Eivind Sørnes, GBJ Gunnar Bjar, GFE Grethe Ferhagen, GHH Geirmund Haaland, GMO Geir Mobakken, GST Geirmund Stordahl, HJU Hjørdis Julsrud, HMO Håkon Moen, HMØ Harald Mørken, HSK Hans Åge Skjenken, HVI Håkon Vidnes, ISP - Ingvar Spikkeland, JAK Jan Amund Krogh, JIB Jan Ingar Båtvik, JOR Jo Ranke, JRA Jan Rune Asbjørnsen, KEI Knut Eie, KEV Knut Erik Vedahl, KMY Kent Myrmo, KTR Knut Trondsen, LFL Lennart Fløseth, MBE Morten Bergan, MCA Mads Carlsen, MKL Magne Klann, MNI Morten Nilsen, MOL Morten Olsen, MPE Magne Pettersen, MVI Morten Viker, NCL Nicholas Clarke, NN Ukjent, OWK Ola Wergeland Krog, OØB Olle Øborn, PAJ Per-Arne Johansen, POS Per-Otto Suther, PRA Peter Ranke, PSI Patrick Simensen, PTA Per Tangen, REA Rolf E. Andersen, REI Roar Eilertsen, RFR Roar Frølandshagen, ROL Rino Olsen, SEN Stein Engebretsen, SIV Sidsel Iversby, SLU Sebastian Ludvigsen, SPE Steinar Pedersen, TEN Torfinn Engdal, THA - Tom Hansen, TIV Trond Iversby, TOL Thore Olsen, TPE Tommy Pedersen, TSK Trond Skovdahl, TSL Tor Sletner, TST Tor Strøm, TSØ Thor Sørlie, TTA Torill S. Tangen, TWA Truls W. Andersen, TAA Tommy André Andersen, ØHA Øyvind Hagen, ØLÅ Øivind Lågbu, ÅSF Åge Sten Fredriksen Litteratur Hardeng, G. 1999a. Meget sjeldne fugler i Østfold, arter registrert 1-5 ganger. Upublisert notat (blir i publisert i Østfold-Natur 39). 18s. Hardeng, G. 1999b. Fugler i Østfold. Upublisert notat. Dyresen, A Nattsangere i Østfold Natur i Østfold 19(2):

34 Nytt fra LRSK Østfold PER-ARNE JOHANSEN LRSK Østfold på nett Det har i løpet av 2000 blitt opprettet en egen hjemmeside for LRSK-Østfold. Her vil du kunne finne de siste opplysninger om fuglelivet i fylket. Siden har en siste nytt -del, hvor alle de siste observasjoner daglig blir oppdatert (hvis mulig). Det ligger også ett rapporteringsskjema til bruk for LRSKarter, som bare er til å fylle ut direkte. NSKF-arter fylles ut på eget skjema, som du finner på NSKF s hjemmeside Ellers finnes bilder av sjeldne fugler observert i det senere, og beskrivelse av gode fugleområder i fylket. Adressen til hjemmesiden er: Endringer av rapporteringer Det har blitt foretatt noen endringer i rapporteringsstatusen for noen arters vedkommende. Se tabell 1. neste side. Endringene ble vedtatt på møter og , og får tilbakevirkende kraft gjeldene fra Rapporteringguiden ligger også ute på hjemmesiden under Fugler i Østfold, og vil bli oppdatert når gjeldene endringer er publisert. Feil i 1998-rapporten Dessverre hadde det sneket seg inn noen feil i 1998 rapporten. Takk til de som gjør LRSK oppmerksomme på dette slik at disse kan rettes opp. Følgende feil er oppdaget i Johansen, P-A & Viker, M. Ornitologiske observasjoner i Østfold t.o.m nytt fra den lokale rapport- og sjeldenhetskommite (LRSK). Natur i Østfold 18(2): : Sædgås, 2 ind. Kurefjorden Rygge/Råde (K. Myrmo, ADY). Stedet skal være Krogstadfjorden, Råde. Toppskarv, 1 ind. Akerøya, Hvaler (CJA). Observatører skal være (BFR, JRA). Toppskarv, 1 ind. Akerøya, Hvaler (CJA). Observatører skal være (BFR, TAA). Jerpe, 3 ind. Rauøy, Fredrikstad (BFR). Observatører skal være (OWK, BFR). Dverglo, 2 ind. Hestegropa, Rolvsøy, Fredrikstad (BFR). Dato uteglemt, det skal være Ringtrost, 26 ind. Akerøya, Hvaler (CJA). Observatører skal være (BFR, TAA, JRA). Under observatørlista er NN uteglemt. NN= ukjent observatør. 154

35 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Nytt fra LRSK Østfold Tab. 1. Endringer i LRSK- rapporteringsstatus. Endringene ble vedtatt på møter og , og får tilbakevirkende kraft gjeldene fra At rt t T idligere rapporteringstatu s Rapporteringstatus gjelden e fra Toppdykker Rapportering av funn i nov- feb. Sangsvane Rapportering av alle hekkefunn, og funn i jun- aug. K ortnebbgås R apportering av alle obs. Ingen. Rapportering av funn i des-jan. Rapportering av hekkefunn. H vitkinngås R apportering av alle obs. Beskrivelse av hekkefunn. G ravand R apportering av funn i okt-feb. Rapportering av funn i des-jan. H avørn B eskrivelse til LRSK. Rapportering av alle obs. K ongeørn B eskrivelse til LRSK. Rapportering av alle obs. V andrefalk B eskrivelse til LRSK. Rapportering av alle obs. J erpe I ngen. Rapportering av alle obs. O rrfugl R apportering av spillplasser. Ingen. S torfugl R apportering av spillplasser. Ingen. T emmincksnipe R apportering av alle obs. Ingen. S ildemåke Rapportering fra ferskvann. Rapprtering av hekkefunn ved ferskvann. T yrkerdue I ngen. Rapportering av hekkefunn. S purveugle B eskrivelse av hekkefunn. Beskrivelse av hekkefunn + rapportering av alle obs. P erleugle I ngen. Rapportering av hekkefunn. D vergspett R apportering av alle funn. Rapportering av hekkefunn. S andsvale Rapportering av hekkefunn + obs. i okt-mar. H eipiplerke R apportering av funn i des-jan. Ingen. Rapportering av obs. mar. i okt- F ossekall R apportering av alle funn. Rapportering av hekkefunn. G resshoppesanger B eskrivelse til LRSK. Beskrivelse av hekkefunn + rapportering av alle obs. S kjeggmeis B eskrivelse til LRSK. Beskrivelse av hekkefunn + rapportering av alle obs. S ivspurv R app. av funn i des-feb. Ingen. 155

36 Halden Soppforening turerreferater 2000 Vårturen ble lagt til Brattøya 4. juni, 13 deltagere. Svært lite sopp å finne der på den tiden av året, men det er et utrolig flott terreng! 27. august: Tjøstøl / Bøensetre, fellestur med urteklubben Borago fra Halden, 25 deltagere. De eldste deltagerne holdt seg stort sett rundt Bøensetre, og fant bra med matsopp der. Noen tok turen inn til Tjøstøl naturreservat, hvor det bl.a. var flere piggsopparter som er typiske for rik gammelskog. Ellers mye slørsopper, særlig spiss giftslørsopp. 3. september: Thuletjern (Vesttorp), 16 deltagere. Mange arter, men mye hogst siden i fjor, derfor ikke det beste stedet for sopptur lenger. Det ble blant annet funnet mandelriske, noe som ikke er vanlig her i distriktet. 9. september: Sopputstilling i gågata i Halden. Ca 130 arter, stor interesse og jevn strøm av skue- og spørrelystne byvandrere hele dagen. Flere hundre personer innom, spesielt morsomt med utenlandske gjester, de som kan sopp fra sine hjemland har mye å spørre om - og mye å lære oss! 10. september: Soppens dag i Ertemarka personer som deltok på tur, kontroll og studerte utstillingen vi hadde laget der. 100 arter på bordet - hovedvekten lagt på å lage et snitt av hva folk flest fant i skogen der omkring. 24. september: Krussæter, 15 deltagere. Stadig tørke, lite å finne i skogbunnen - bortsett fra traktkantareller - men det er en del vedboende arter som kommer, som honningsopp, oreskjellsopp, stubbeskjellsopp. Overraskende nok ble det til slutt 60 navnede arter utstilt der også. 1. oktober: Kjeøya, 18 deltagere. Vi var ganske skeptiske etter den tørre septembermåneden, men det ble funnet 95 arter som ble navnet, i tillegg diverse kremler og slørsopper som ikke ble artsbestemt. Spesielt morsomt var det å finne kremlevokssopp, stor soppklubbe og lys kakaoreddiksopp. Det var ikke så mye matsopp å finne, selv om noen fikk med seg bra med svart trompetsopp hjem. Noen markerte sesongavslutningen med et lite glass hvitvin i solen før hjemreise. En god skikk! Alt i alt har det vært en god sesong som startet tidlig, med kantareller og piggsopp fra st. Hans. Foreningens aktivitet har vært stor på flere områder, vi har arrangert nybegynnerkurs med 11 deltagere og videregående kurs med 16 deltagere. Kartleggingsprosjektet har også krevd en del oppmerksomhet, og det har blitt sendt en god del sopp til Botanisk museum for registrering. De soppsakkyndige har stort sett hatt helger og minst én kveld i uka belagt gjennom hele sesongen. Jørgen Iversby 156

37 Nytt om finnmarkspors Ledum palustre i Østfold NILS ORDERUD & GEIR HARDENG Orderud, N. & Hardeng, G Nytt om finnmarkspors Ledum palustre i Østfold. Natur i Østfold 19(2): Finnmarkspors er funnet på 3 nye lokaliteter i : Evenbymosen og Trytjerna i Marker, samt Myråsmosen i Trøgstad. På tre andre lokaliteter Abbortjern i Marker, Søndre Bergtjern i Aremark og Toverød i Våler, alle før ansett som verneverdig er forekomsten ved Toverød, Våler utgått pga. grøfting. På Ekebergmosen, Trøgstad er artens status bedre enn tidligere anført. Nils Orderud, Skogly, 1859 Slitu Geir Hardeng, Fuglevik platå 19, 1673 Kråkerøy Sjelden i Sør-Norge Finnmarkspors hører med blant de østlige artene i Norge. I Sør-Norge regnes den som sjelden. De fleste funn er gjort i grensebygdene mot Sverige, fra Idd i Østfold til Trysil i Hedmark (Lid & Lid 1994). En oversikt over kjente forekomster av arten i Østfold er nylig presentert av Hardeng (1998, 1999). I denne oversikten presenteres nye opplysninger om finnmarkspors i Østfold. Nye lokaliteter Trytjerna, Marker Finnmarkspors ble funnet ca. 95 m sørvest for SØ Trytjern, 246 m o.h. den av Ola M. Wergeland Krog og G. Hardeng. Forekomsten dekket ca 30 x 30 m, med et større (8 x 8 m) og noen andre små forekomster. Bestandet var livskraftig, og var i fin blomstring da det ble funnet. Evenbymosen, Marker Funnet ble gjort sørvest i en liten ugrøftet furumyr like sør for Lintjern av Kåre Homble og G. Hardeng. Denne myra ligger ca. 150 m o. h. Bestandet har god vitalitet og mange fertile skudd som var avblomstret på funntidspunktet. Arten ble funnet i et område på ca 25 m 2. En noe større myr like sør for finnmarksporsmyra var helt utgrøftet. Myråsmosen, Trøgstad Sammen med Ellen Aubert, finneren av bestandet av finnmarkspors, foretok Nils Orderud den 12. juli 2000 en tur for å se på forekomsten. Myråsmosen ligger ca. 400 m sør for Skottasjøen i Hera-vassdraget. Mosen må betegnes som en artsfattig, tydelig hvelvet nedbørsmyr. Det finnes spor etter torvtekter i den sydlige delen. For øvrig er mosen helt omkranset av barskog. Bestanden av finnmarkspors ligger i den nordøstlige ytterkant av mosen. Omfanget av forekomsten er ca 2,5 x 3 m med innslag av blokkebær og røsslyng. Bestanden får mye lys fordi bare småfuruer omkranser dem. Det er tettere skog i bakgrunnen. Finnmarksporsen virket frisk og vital og ser ikke ut til å være truet av noen art. Nye opplysninger Søndre Bergtjern, Aremark Finnarkspors ble funnet her i 1844 av Hans Christian Printz, men har ifølge pollenanalyser vært her i ca år. Arten finnes fortsatt N i tjernet pr. juni 1999 (G. Hardeng). Fylkesmannens miljøvernavdeling har i brev av informert grunneier og skogbrukssjefen i Aremark om lokaliteten, med oppfordring om ikke å grøfte forekomsten. Se og Hardeng (1997:35 og 1998:35). 157

38 Nils Orderud & Geir Hardeng NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Fig. 1. En liten, men livskraftig, forekomst av finnmarkspors ble nyoppdaget på Myråsmosen i Trøgstad sommeren Foto: Nils Orderud Abbortjern, Marker Ved Abbortjern finnes store livskraftige forekomster av finnmarkspors spredt rundt ved tjernet og ble sist sett av Ola M. Wergeland Krog, G. Hardeng juni Mulig er dette Sør-Norges største forekomst (ref. fargefoto, omslag Blyttia nr. 1, 1998). Ny skogbilvei bygget sørfra Skinnarbutjern slutter øst for Ruketjern, noen 100 m vest for tjernet. Fylkesmannens miljøvernavdeling har i brev av informert grunneierne, bl.a. Norske Skog og skogbrukssjefen i Marker/Rømskog om lokaliteten, med oppfordring til ikke å grøfte forekomsten. Norske Skog svarer i brev av at lokaliteten vil bli hensyntatt i de landskapsøkologiske planer som er vedtatt utarbeidet på deres eiendommer. Se og Hardeng (1997:37-38 og 1998:35-37). Toverød, Våler Finnmarkspors ble sist registrert på denne sin aller vestligste lokalitet i Østfold i 1988, men ble vurdert som utgått i 1998 pga grøfting angivelig i 1996 (Per og Anne Marie Raade meddelt; jfr. Hardeng 1997:40; 1998:35-36). Ekebergmosen, Trøgstad Finnmarkspors ble sett i spredte felter innen et ca 70 x 100 m stort areal sørøst på Ekebergmosen den av Nils Orderud. Grupper med busker innenfor 1 til 6 m i diameter. God fertilitet, ikke i tilbakegang (ref. Hardeng 1997:40; 1998:36). Spredt bjørk, gamle torvtekter fra tallet. Forekomsten ble igjen sett i rik blomstring juni 1999 og februar 2000 (Nils og Ingrid Orderud). 158

39 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Nytt om finnmarkspors i Østfold Fig. 2. Finnmarkspors i blomst på Myråsmosen i Trøgstad. Foto: Nils Orderud Lokalitetsdata Aremark, Søndre Bergtjern, PL , sist sett juni Marker, Abbortjern, PL 553,837, sist sett juni Marker, Evenbymosen, PM 466,128, SV i en liten ugrøftet furumyr litt S for Lintjern, , Kåre Homble og G. Hardeng. Marker, Trytjerna, PM 474, 147, Ca 95m SV for SØ Trytjern, 246 m o.h. den , Ola M.Wergeland Krog og G.Hardeng. Trøgstad, Myråsmosen v/kalsrud, PM (WGS84), 1914 ll, 130 m o.h. 12/ på nedbørsmyr, Ellen Aubert & Nils Orderud. Belegg sendt Botanisk museum, Oslo. Ekebergmosen, Trøgstad, PM 263,114, sist sett februar Toverød, Våler, PL 029,906, sist sett 1988, ikke gjenfunnet ved besøk Takk til Ellen Aubert for rapporten om forekomsten med finnmarkspors på Myåsmosen. Litteratur Hardeng, G Voksesteder for finnmarkspors Ledum palustre i Østfold. Natur i Østfold 16: Hardeng, G Utbredelse og forvaltning av finnmarkspors, Ledum palustre, i Østfold. Blyttia 56: Lid, J. & Lid, D.T Norsk flora. 6. utg. v/ R. Elven. Det norske samlaget, Oslo. 1014s. 159

40 Med grålire på kloss hold ØIVIND LÅGBU En grålire øst for Færder fyr ble høydepunktet for de 13 ornitologene som deltok på Østfold-avdelingens sjøfugltur lørdag 9. september. Det blåste kuling da deltakerne møtte opp ved Slevik Brygge i god tid før grålysning. Turen med hvalskuta Senet ble en gyngende opplevelse, men med flere ornitologiske godbiter. På ferden over fjorden fulgte flere krykkjer og havhest båten, og til tider ble de liggende som hvite rekker bak skuta. Før Færder begynte flere av deltakerne å merke blåsten, og det var få som ikke måtte henge litt over rekka. Men hva gjorde vel det, da turleder Åge Sten Fredriksen stilte med fiskeåte og sjøfuglene begynte å samles rundt båten. Det tok ikke mange minutter før vi hørte ropet om grålire. I flere minutter sneiet fuglen forbi båten, på stive vinger, og forsynte seg av herlighetene. Andreas Gullberg festet gråliren til filmen, mens vi andre måtte nøye oss med å nyte synet. Rett ved båten dukket det også opp to havsuler, og til tider vrimlet det av havhest og krykkjer. Kulingen førte imidlertid at returen gikk raskere enn planlagt. Flere av deltakerne hadde mer enn nok med å holde seg på beina, og etter en kort stans ved Søsterøyene, og en snartur innom Missingene, bar det tilbake til Slevik Brygge. På observasjonslisten stod foruten 1 grålire, 2 havsuler, anslagsvis 30 havhest og et utall krykkjer, også lomvi og alke i mindre antall. Grålire var ny art for flere av de 13 ornitologene som var med Senet. Foto: Øivind Lågbu. 160

41 Første sikre funn av islandsrødstilk Tringa totanus robusta i Østfold TOMAS AARVAK & MAGNE PETTERSEN Aarvak, T. & Pettersen, M Første sikre funn av islandsrødstilk Tringa totanus robusta i Østfold. Natur i Østfold 19(2): Det har lenge vært mistanke om at rødstilker som blir sett langs Østfoldkysten mellom november og februar tilhører den islandske rasen Tringa totanus robusta, men ingen fugler har hittil kunnet bli sikkert bestemt tilhørende denne rasen. En fugl ringmerket på Akerøya og skutt i hekketid på Island er således blitt den første sikre observasjonen i Østfold. Tomas Aarvak, Mellomveien 11, 7042 Trondheim, e-post: tomas@birdlife.no Magne Pettersen, J.L.Johannesensgt. 33, 1636 Gamle Fredrikstad, e-post: magne.pettersen@c2i.net Avslørt ved ringmerkingsgjenfunn Under ringmerking på Akerøya ble det fanget en 1K rødstilk i ruse ved Vestre Vadebukt. Nesten 7 år senere, nærmere bestemt ble denne fuglen skutt på hekkeplass ved Breddalur, Island. Akerøyafuglen er det første sikre funnet av denne underarten i Østfold. Rødstilk finnes i 6 underarter hvorav 2 i Europa, nominatrasen Tringa totanus totanus og Tringa totanus robusta, sistnevnte også kalt islandsrødstilk. Nominatrasen har utbredelse fra de Britiske øyer og østover inn i Russland. Islandsrødstilken hekker på Island og Færøyene. Fig. 1. Rødstilk av den islanske rasen Tringa totanus robusta. Akerøya Foto: Magne Pettersen. 161

42 Tomas Aarvak & Magne Pettersen Hovedmengden, ca. 60%, av de islandske rødstilkene trekker vekk fra Island på høsten og overvintrer på De britiske øyer. Den østlige del av trekket når Sørvest-Norge og Danmark, og enkelte ind. overvintrer også her. De rødstilkene som overvintrer langs vestkysten av Norge er i all hovedsak islandske fugler. Høsttrekket når de Britiske øyer i juli (slutten av juni) august (Cramp & Simmons 1983). En antar derimot at det er nominatrasen som helt dominerer under trekket i SØ-Norge. De få fuglene som hvert år sees langs Østfoldkysten mellom november og februar har lenge vært mistenkt å være islandsrødstilker, idet nominatformen trekker mer direkte sørover. Dette har ikke blitt bekreftet da ingen vinterindivider i fylket har blitt fanget og målt biometrisk (Hardeng 1998). Ringmerking og nærmere undersøkelse av disse fuglene vil derimot kunne gi oss svar på disse spørsmåla. NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Biometrisk skiller islandsrødstilk seg fra skandinaviske fugler på bl.a. lengre vinger og kortere nebb, men her er det stor overlapping hos rasene (se tab. 1). Desverre foreligger ingen loggførte mål av Akerøyafuglen, noe som tilsier at de biometriske mål ikke kunne konstatere en klar islandsrødstilk. Det er da også kun et fåtall ind, som kan bestemmes ut ifra mål. Tab. 1. Biometriske mål for skandinavisk rødstilk og islandsrødstilk (Prater m.fl. 1977). Ving Hale Tars Nebb T. t. robusta T.. t. totanu s mm mm mm mm mm mm mm mm Ungfugler og fugler i vinterdrakt kan ikke sikkert bestemmes på grunnlag av fjærdrakt. I sommerdrakt kan islandsrødstilk bestemmes i felt ved at hode, vinger og rygg alltid har et mørkere gråbrynt eller kanelfarget skjær. Hals, bryst og buk er sterkere og tettere flekket og stripet, og flankene har mer fremtredene tverrvatringer enn nominatrasen. Brystflekkene når også lengre ned på magen (pers.obs.). Disse kjennetegna er ikke tilrådelige å bruke dersom en direkte sammenligning mellom underartene ikke lar seg gjøre. Nominatrasen av rødstilk er ikke påtruffet på Island (Yann Kolbeinson i brev). Fig. 2. Rødstilk av den islanske rasen Tringa totanus robusta. Island juni Foto: Magne Pettersen. Litteratur Cramp, S. & Simmons, K.E.L The birds of the Western Palearctic Vol. III. Hardeng, G Underarter av fugler i Østfold. Fylkesmannen i Østfold, miljøvernavd. Rapp Prater, A.J., Marchant, J.H & Vuorinen, J Guide to the identification and aging of Holarctic Waders. Tring. 162

43 Østfold ringmerkegruppes aktivitet for 1999 J. INGAR I. BÅTVIK Båtvik, J.I.I Østfold Ringmerkegruppes aktivitet for Natur i Østfold 19(2): Østfold Ringmerkegruppe merket i 1999 totalt fugl fordelt på flyvedyktige, voksne individer og 2755 pulli. Det ble merket fem nye arter for gruppa, havsule, kanadagås, nattergal, båndkorsnebb og konglebit slik at gruppa nå har klemt ring på 154 fuglearter siden oppstarten i Av andre spesielt interessante arter i 1999 bør nevnes furukorsnebb, kjernebiter, nøttekråke, stillits, duetrost og gresshoppesanger. Samtlige arter og antall merkete individer presenteres i en egen tabell. J. Ingar I. Båtvik, Tomb, 1640 Råde. E-post: ingar.batvik@hiof.no / batvik@tombjordbruk.vgs.no Østfold Ringmerkegruppe (ØRG) bestod i 1999 av 29 autoriserte ringmerkere, enten med A- eller B-lisens samt en C-merker. Gruppa har eksistert i syv år, slik at totalsummen baseres på ringmerkinger foretatt fra Følgende personer er tilsluttet Østfold Ringmerkegruppe per , nevnt i alfabetisk rekkefølge: Rune Aae, Jan Rune Asbjørnsen, Erland Bjørkelo, Rune Botnermyr, J.Ingar I. Båtvik, Håvard Ellingsgård, Stein Engebretsen, Lennart Fløseth, Åge Sten Fredriksen, Bjørn Frostad, Ole Jørgen Hanssen, Robert Houtman, Jan Erik Isaksen, Sidsel Iversby, Christer Jakobsen, Harri Kämäräinen, Øivind Lågbu, Bjørn Petter Løfall, Kjell Møklegård, Morten Nilsen, Steinar Pedersen, Magne Pettersen, Jo Ranke, Peter Sjolte Ranke, Hans Åge Skjenken, Per Tangen, Knut Trondsen, Morten Viker og Rune Wiggen. Ikke alle har ringmerket fugl i de seks årene som er gått, mens andre har merket svært mange. Den som fortsatt merket mest fugl i fylket er Kjell Møklegård som, sammen med kona Gudrun, alltid har store tall ved årsoppgjøret (4183 i år). I 1999 var det imidlertid bare så vidt disse to merket mer enn Jo Ranke og sønnen Peter, sistnevnte en ny og svært ivrig ringmerker vi nok kommer til å merke mer til i årene som kommer. Ringmerkegruppa mangler god tilvekst, men Peter er altså et hederlig unntak fra den ellers noe forgubbete forsamling, se fig. 1. Ved siden av ØRG fungerer Akerøya Ornitologiske stasjon som en selvstendig enhet med eget ringmerkeoppgjør. Her finnes også ringmerkere som ikke er tilsluttet ØRG. Totalt merkete fugler i fylket økes ytterligere ved at det årlig forekommer ringmerkinger i fylket av mer tilfeldige ringmerkere som er innom Østfold på ferie, eller folk som bare går etter særskilte arter som for eksempel vandrefalk som ble ringmerket i fylket i 1999, men altså utenfor våre oversikter. Fullstendige oversikter over østfoldmerket fugl, er derfor svært tidkrevende å fremskaffe. Vi tror imidlertid at det bare er en liten prosent som vi ikke har oversikt over. Vi har fortsatt en kontingent på kr. 50 for medlemmer i Østfold Ornitologiske forening, mens ikke-medlemmer betaler kr. 100 per år. Kontingenten benyttes hovedsakelig til portoutgifter og noe utgifter til kopiering. Kontingenten fungerer som en slags lokal lisensavgift. Samtidig har vi vedtatt regler for at en ikke mottar lisens med mindre kontingenten er betalt. Ved årsmøtet, avholdt på Tomb i Råde, viste regnskapet en beholdning på kr. 2060,44 en nedgang fra året som var på kr. 2674,46. Regnskapet var revidert og funnet i orden. 163

44 J. Ingar I. Båtvik Vi fant i imidlertid ingen grunn til å endre lisensavgiften ennå. Som tidligere består styret av J. Ingar I. Båtvik som leder, sekretær og ringdistributør mens Jan Erik Isaksen er kasserer og Åge Sten Fredriksen er revisor. Rune Botnermyr står fortsatt som materialforvalter, men ringmerkerne viser at de klarer å dekke sine behov uten å ty til ringmerkegruppas styre. Rune kan likevel kontaktes vedrørende spørsmål om nett, tenger eller litteratur. Nå har Naturbokhandelen på Lista vist seg serviceinnstilt overfor ringmerkernes behov, og de fleste får vel den hjelp de trenger ved å henvende seg direkte dit. Sesongen 1999 I 1999 merket vi fugler fra 111 arter, et svært godt resultat. Vi har aldri merket så mange fugler i gruppa. I fjor merket vi 7636 fugler av NATUR I ØSTFOLD 19(2) arter, omtrent bare halvparten sammenlignet årets innsats. Totalt på syv år har vi merket nøyaktig fugler ved utgangen av 1999, et tall som en skulle tro var et anslag og ikke et resultat av pinlig nøyaktig summering. Jeg innrømmer jeg måtte regne over tallene en gang til da totaltallet ble så usannsynlig. Årsaken til den økte innsatsen kan vel skyldes flere ting, men i Mossedistriktet og i Sarpsborg har vi svært høye tall i år også med yngre drivkrefter. Dette er vi glade for da rekrutteringen innen ringmerkemiljøet som nevnt er liten. I indre deler av fylket er det også en økt innsats, mens i Halden og i grensestrøkene mot Sverige mangler vi merkere. I 1999 fikk vi hele fem nye merkearter, havsule (to vinddrevne eksemplarer), kanadagås, nattergal, båndkorsnebb og konglebit, alle med bare ett individ hver. Av andre arter som bør nevnes er at 312 storskarvpulli fikk ring i år i den Fig. 1. Medlemmer av Østfold Ringmerkegruppe fra møtet på Tomb Foto: J. Ingar I. Båtvik. 164

45 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Østfold Ringmerkegruppes aktivitet for 1999 etter hvert veletablerte kolonien på Øra, 14 nattravn, 1 furukorsnebb, 100 kattugle, 5 spurveugle, 1 gresshoppesanger, 1 nøttekråke,18 rosenfink og 12 kjernebiter. Den arten vi merket mest av i året som gikk var grønnsisik (2185), med kjøttmeis (1942) og grønnfink (1541) på de neste plassene. I år ble det ingen dvergternehekking i Råde, ei heller fikk vi ringmerket skjeggmeis som er tilbake i takrørskogene våre, elvesangeren, som så mange var og hørte på Kråkerøy, fikk ingen ringmerket og det ble ingen dvergspurv i år heller, en art vi ofte har hatt på våre lister. Storfuglprosjektet med oppdrett og utsetting er over for denne gang slik at ingen storfugl fikk av våre ringer i Fortsatt har vi de høyeste tallene for småfugl, men relativt sett har vi merket bra med ugler, spetter og duer i året som gikk. Som tidligere merkes det lite vadere og ender i Østfold. De fleste fugler ringmerkes rimeligvis innenfor fylkesgrensene, men enkelte reiser utenfor fylket enten på oppdagelsesferd i spennende fuglestrøk eller har hytter, svigermødre e.l. andre steder hvor det kan drives noe fuglefangst. Igjen er det hytta til Kjell Møklegård i Tufsingdalen i Hedmark hvor de fleste ringer klemmes utenfor fylkesgrensene, men vi har hatt folk på kortere eller lengre turer i andre fylker også. Gjenfunn Vi har fått flere interessante gjenfunn i Fortsatt har det manglet tid til å lage en komplett gjenfunnsoversikt, men mye ligger nå på søkbare filer. Enkelte særlig interessante gjenfunn bør nevnes. Vi får fortsatt resultater av storskarvmerkingen på Øra. Vi fikk jo gjenfunn fra Italia tidlig på året (nevnt i oversikten fra Fig. 2. Ringmerking av musvåkunger på Kirkøy Øyvind og Marit Båtvik holder hver sin unge sammen med Jan Vidar Brenne som viste oss reiret. Foto: J. Ingar I. Båtvik. 165

46 J. Ingar I. Båtvik 1998, jfr. NiØ nr. 1, 2000). Senere på året mottok vi beskjed om skutte fugler fra Telemark, Molandsvannet i Arendal og nok et funn fra Middelhavet, denne gangen fra Sardinia. Nå har vi snart knyttet sammen hele storskarvbestanden i Europa. Diskusjonen om distinkte underartsnivåer for denne arten blir vel nå enda vanskeligere å hevde. Av andre utenlandsfunn fra Østfoldmerket fugl bør nevnes grønnfink fra Danmark, hettemåke og makrellterne fra Holland, fiskemåke og måltrost fra Frankrike, bjørkefink, sivspurv og grønnfink fra Belgia, makrellterne fra Spania, sivspurv fra Frankrike, kattugle og trepiplerke fra Sverige og rødstrupe, svartbak og stokkand fra Danmark. Av utenlandsk merket fugl har vi i 1999 kontrollert blant flere en grønnsisik fra Belgia. Flere funn av utenlandsfugl har vi ennå ikke mottatt svar på. Av andre særlig morsomme funn, bør nevnes en fossekall merket i Volda på Møre i 1996, kontrollert i Skjebergdalen både i 1997 og 1999 som hekkefugl. En nattravn ble NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 også kontrollert på samme hekkeplass i Rakkestad nær 2 år senere. Av gjenfunnete fugler som har oppnådd en viss alder kan nevnes en ærfugl på 6 år (gikk i ærfugljakta), kjøttmeis og blåmeis, begge over 5 år, makrellterne kontrollert etter 6 år og 2 mnd og en fiskemåke funnet død i Råde etter over 10 år. A-kurs Vi bestilte våren 1999 et sett fugleskinn slik at vi kan gjennomføre A-kurseksamen etter tidligere retningslinjer. A-kursheftet ble opprinnelig ferdig i april 1996 og er nå trykt hos NOF sentralt (Rapp nr. 3, 1999). Heftet anbefales alle merkere og andre interesserte. Selve A-kurseksamen gjennomføres i 2000 da skinnene ikke vil komme før. For de som må opp til ny prøve får vi håpe det ikke drøyer så altfor lenge, selv om erfaringen med sentralen ikke alltid er god med tanke på ting som tar tid. Lisensene har flertallet mottatt i alle fall dette år. RINGMERKINGSOVERSIKT 1999 Tidl. ringm. = Tidligere ringmerkinger gjelder fugl som gruppa har klemt ring på fra Pull = Ikke flyvedyktige unger Fg (full grown) = Flyvedyktige, voksne fugler Tils = Sum Pull og Fg ringmerket i 1999 Totalt = Totalsummen merket fugl Utenf. fylket = Fugl merket utenfor fylkesgrensene i 1999 At rt t Tidl. ringm. Pull ull F. Fg g Tils ils T otalt t Utenf. fylket Havhest Fulmarus glacialis Havsule Sula bassana Storskarv Phalacrocorax carbo Sangsvane Cygnus cygnus Knoppsvane Cygnus olor Kanadagås Branta canadensis Stokkand Anas platyrhynchos Ærfugl Somateria mollissima Hønsehauk Accipiter gentilis

47 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Østfold Ringmerkegruppes aktivitet for 1999 At rt t Tidl. ringm. Pull ull F. Fg g Tils ils T otalt t Utenf. fylket Spurvehauk Accipiter nisus Musvåk Buteo buteo Fiskeørn Pandion haliaetus Lerkefalk Falco subbuteo Dvergfalk Falco columbarius Tårnfalk Falco tinnunculus Storfugl Tetrao urogallus Orrfugl Lyrurus tetrix Rapphøne Perdix perdix Fasan Phasanius colchicus Vannrikse Rallus aquatica Tjeld Haematopus ostralegus Dverglo Charadrius dubius Sandlo Charadrius hiaticula Vipe Vanellus vanellus Myrsnipe Calidris alpina Brushane Philomachus pugnax Enkeltbekkasin Gallinago gallinago Rugde Scolopax rusticola Rødstilk Tringa totanus Gluttsnipe Tringa nebulosa Grønnstilk Tringa glareola Strandsnipe Actitis hypoleucos Steinvender Arenaria interpres Tyvjo Stercorarius parasiticus Hettemåke Larus ridibundus Fiskemåke Larus canus Sildemåke Larus fuscus Gråmåke Larus argentatus Svartbak Larus marinus Makrellterne Sterna hirundo Dvergterne Sterna albifrons Lomvi Uria aalge Teist Cepphus grylle Alkekonge Alle alle Skogdue Columba oenas Ringdue Columba palumbus Bydue Columba livia Tyrkerdue Streptopelia decaocto Gjøk Cuculus canorus Haukugle Surnia ulula Spurveugle Glaucidium passerinum Kattugle Strix aluco

48 J. Ingar I. Båtvik NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 At rt t Tidl. ringm. Pull ull F. Fg g Tils ils T otalt t Utenf. fylket Hornugle Asio otus Perleugle Aegolius funereus Nattravn Caprimulgus europaeus Tårnseiler Apus apus Vendehals Jynx torquilla Grønnspett Picus virdis Svartspett Dryocopus martius Flaggspett Dendrocopus major Dvergspett Dendrocopus minor Tretåspett Picoides tridactylus Dverglerke Calandrella brachydactyla Sanglerke Alauda arvensis Fjell-lerke Eremophila alpestris Sandsvale Riparia riparia Låvesvale Hirundo rustica Taksvale Delichon urbica Trepiplerke Anthus trivialis Heipiplerke Anthus pratensis Gulerle Motacilla flava Vintererle Motacilla cinerea Linerle Motacilla alba Sidensvans Bombycilla garrulus Fossekall Cinclus cinclus Gjerdesmett Troglodytes troglodytes Jernspurv Prunella modularis Rødstrupe Erithacus rubecula Nattergal Luscinia luscinia Blåstrupe Luscinia svecica Rødstjert Phoenicurus phoenicurus Buskskvett Saxicola rubetra Steinskvett Oenanthe oenanthe Ringtrost Turdus torquatus Svarttrost Turdus merula Gråtrost Turdus pilaris Måltrost Turdus philomelos Duetrost Turdus viscivorus Rødvingetrost Turdus iliacus Skjeggmeis Panurus biarmicus Gresshoppesanger Locustella naevia Elvesanger Locustella fluviatilis Trostesanger Acrocephalus arundinaceus Sivsanger Acrocephalus schoenobaenus

49 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Østfold Ringmerkegruppes aktivitet for 1999 At rt t Tidl. ringm. Pull ull F. Fg g Tils ils T otalt t Utenf. fylket Busksanger Acrocephalus dumetorum Myrsanger Acrocephalus palustris Rørsanger Acrocephalus scirpaceus Gulsanger Hippolais icterina Hauksanger Sylvia nisoria Møller Sylvia curruca Tornsanger Sylvia communis Hagesanger Sylvia borin Munk Sylvia atricapilla Bøksanger Sylvia sibilatrix Gransanger Phylloscopus collybita Løvsanger Phylloscopus trochilus Brunsanger Phylloscopus fuscatus Lappsanger Phylloscopus borealis Fuglekonge Regulus regulus Gråfluesnapper Muscicapa striata Svarthvit fluesnapper Ficedula hypoleuca Stjertmeis Aegithalos caudatus Løvmeis Parus palustris Granmeis Parus montanus Lappmeis Parus cinctus Toppmeis Parus cristatus Svartmeis Parus ater Blåmeis Parus caeruleus Kjøttmeis Parus major Spettmeis Sitta europaea Trekryper Certhia familiaris Tornskate Lanius collurio Varsler Lanius excubitor Nøtteskrike Garrulus glandarius Lavskrike Perisoreus infaustus Skjære Pica pica Nøttekråke Nucifraga caryocatactes Kaie Corvus monedula Kråke Corvus corone Ravn Corvus corax Stær Sturnus vulgaris Gråspurv Passer domesticus Pilfink Passer montanus Bokfink Fringilla coelebs Bjørkefink Fringilla montifringilla Grønnfink Carduelis chloris

50 J. Ingar I. Båtvik NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 At rt t Tidl. ringm. Pull ull F. Fg g Tils ils T otalt t Utenf. fylket Stillits Carduelis carduelis Grønnsisik Carduelis spinus Tornirisk Carduelis cannabina Bergirisk Carduelis flavirostris Gråsisik Carduelis flammea Polarsisik Carduelis hornemanni Konglebit Pinicola enucleator Grankorsnebb Loxia curvirostra Furukorsnebb Loxia pytyopsittacus Båndkorsnebb Loxia leucoptera Rosenfink Carpodacus erythrinus Dompap Pyrrhula pyrrhula Kjernebiter Coccothr. coccothraustes Lappspurv Calcarius lapponicus Gulspurv Emberiza citrinella Hortulan Emberiza hortulana Dvergspurv Emberiza pusilla Sivspurv Emberiza schoeniclus Totalt (154 arter, 111 arter i 1999) Har noen spørsmål eller kommentarer til oversikten, kan forfatteren gjerne kontaktes. 170

51 Tilbakeblikk: 50 år gamle opplysninger om dyrelivet i Mosse-distriktet i intervju med Carl Schøyen VIGGO REE For en del tiår siden utgav Moss Idrettslag et hefte som het Mosse-Jul. Det var en publikasjon på størrelse med et relativt fyldig medlemstidsskrift - oftest på 64 sider og i A4- format. Stoffet var variert, men inkluderte i første rekke beretninger med kulturhistorisk innhold fra Mosse-distriktet. Redaktør for Mosse-Jul gjennom mange år var min farfar, Ørnulf Ree. Han døde 59 år gammel i 1955, og arbeidet mesteparten av sitt liv som forfatter. Min far, Edmund Ree, ble allerede som 12-årig gutt engasjert for å illustrere Ørnulfs historier og forfatterskap. Gjennom mange år leverte han også strektegninger til Mosse-Jul. På farsdagen i år var familien samlet hos Edmund på Jeløy, der vi blant annet gikk igjennom en del utgaver av disse juleheftene. Til tross for navnet Mosse-Jul var det ikke mange av artiklene som hadde spesiell tilknytning til julen og vintertiden. I Mosse-Jul fra 1950, det samme året som jeg ble født, var det tilsammen 16 artikler. Et av innslagene var et intervju med forfatteren Carl Schøyen. Her var det inkludert enkelte opplysninger om Mosse-distriktets dyreliv, som det kan være av interesse å bringe fram i lyset nå 50 år senere. Carl Schøyen ble født i Kristiansand i 1877, og slo igjennom som forfatter med boken Nord i værene i I ornitologiske kretser er han utvilsomt mest kjent for sin bok Fuglefjell, som ble utgitt i Denne kom senere ut i en fjerde utgave med fotografier i Schøyen tilbrakte de fleste somrer i Nord-Norge, og sentralt i hans forfatterskap var skildringen av menneskene og naturen i denne landsdelen. Her engasjerte han seg også i arbeidet for å verne våre ørner, og han interesserte seg også for samenes liv og kultur. Schøyen bodde i mange år på Jeløy, og var omgangsvenn med farfar. Far fortalte at familiene ofte var samlet i middagsselskaper i begge hjem. Året etter intervjuet i Mosse-Jul - i døde Schøyen. Hans kone levde imidlertid i mange år etter mannens bortgang, og jeg husker godt jeg hilste på henne en sommerdag i det jeg mener må ha vært året da hun satt sammen med min farmor Ebba og konverserte i hagen på Jeløy. I farfars intervju med Schøyen nevnes blant annet Fuglevikbukta på Jeløy. Denne våtmarkslokaliteten ble vernet for ikke så mange år siden. Schøyen bodde i en periode på Fuglevik, og har 171

52 Viggo Ree sikkert mang en gang observert fuglelivet i området. Som en kuriositet i tilknytning til hans ornitologiske engasjement i Mosse-distriktet kan det nevnes at han i begynnelsen av desember 1938 samlet inn to polarsvømmesniper. Disse ble skutt ved øya Revlingen sør for byen, og begge fuglene oppbevares på sprit i de vitenskapelige samlingene på Zoologisk Museum i Oslo. Selv om Schøyen på etikettene er oppgitt som innsamler av disse polarsvømmesnipene er det ikke sikkert at det var han som skjøt dem. Det kan selvsagt tenkes at han har fått de overlevert fra f.eks. en eller to lokale jegere i området. Innsamlingsdatoene var henholdsvis den 2. og 4. desember. I intervjuet i Mosse-Jul fra 1950 kommer det fram opplysninger om både rådyr NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 og svaner i Mosseregionen som det kan være av interesse å merke seg i dag. Nedenfor gjengis artikkelen, som i dette heftet inkluderte en strektegning av far utført samme år. Forfatteren av intervjuet er ikke oppgitt på de to sidene i heftet. Farfar gjennomførte tilsynelatende den praksis at han ikke signerte sine artikler i Mosse- Jul siden det innledningsvis i hvert hefte ble opplyst at det var han som var redaktør. Dermed forsto leserne at artikler uten forfatternavn var skrevet av redaktøren. Referanse Ree, Ørnulf Bør Moss få sin dyrepark eller fredede fuglehavn? Samtale med Carl Schøyen. Mosse-Jul 1950: Slik begynner denne artikkelen skrevet av Ørnulf Ree i Hele artikkelen følger på neste side. 172

53 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Tilbakeblikk - intervju med Carl Schøyen BØR MOSS FÅ SIN DYREPARK ELLER FREDEDE FUGLEHAVN? Samtale med Carl Schøyen (skrevet av Ørnulf Ree) Dyre- og fuglelivet i Mosse-distriktet har forlengst tatt preg av den økte bebyggelse. Vi har ingen fauna å snakke om lenger, men bare for år siden var det annerledes. Da hadde vi nok av skogsfugl helt ned til Krapfoss, og på Jeløy levde en rådyrflokk som var kommet svømmende over Mossesundet. Hvordan det var i de århundrer som er gått, har vi en interessant opplysning om i skattedokumentene. I tiden kort før 1700 var engang en hest ved Kongens Mølle blitt slått ihjel, men det var en bjørn som hadde gjort det. Og da var det ikke godt å vite hvem som skulle erstatte hesten; distriktet eller bedriften. Det ble distriktet. men bjørn var altså i de tider en fare i åsene rett nord for Mosse-fossen. - Jo, jeg har da merket forandring bare i min tid, forteller Carl Schøyen som vi har hatt en samtale med. - Jeg husker spesielt rådyrene. Det hendte en gang at jeg så noen komme svømmende i sjøen fra sør rundt Dragonfjellet ved Ramberg. De var vel så forfulgt av bikkjer, stakkar, at de Illustrasjon til artikkelen i Mosse-Jul Tegning: Edmund Ree 173

54 Viggo Ree måtte spre seg mer. Det var tydelig å se at de ble forskrekket over å møte meg, men jeg gjorde dem jo ikke noe. Ellers husker jeg fra en av de store isvintrene, visstnok i 1920-årene, at det i en smal råk i Fuglevikbukta lå en svane og svømte. Det var en knølsvane som har små puter over nebbet og som hekker i Danmark, ikke sangsvane. Derimot var det en flokk sangsvaner en vinter som ikke lenge før krigen slo seg ned i Vansjø. Her fikk en bonde tak i en av ungfuglene som var skremt opp, slik at den hadde tumlet mot et tre. Jeg var selv ute og så på den. Bonden hadde gitt fuglen det beste stell, men dessverre levde den ikke vinteren over. Den var grålig av farge, etter som sangsvanen først som voksen blir hvit. Den hekker i Finnmarken. Vi spør om stedegne fugler i distriktet, men Schøyen rister på hodet. - Hverken om rapphønen eller gjerpen kan en si at vi har med stedegne sorter å gjøre. De forekommer vel ennå tilfeldig, skjønt i det siste har jeg ikke sett dem. Og storfuglen tar vel også til å forsvinne. Jeg minnes fra den tiden jeg bodde i Fuglevikbukta at det om våren var konstant tiurleik oppe i Rambergåsen, og jeg bygde meg engang en barhytte for å følge leiken på nært hold. Som ung gutt deltok jeg også i jakten i Nesskogene, og på harejakt der en gang felte jeg ved et treff min første tiur. Om vintrene slår ofte villender seg ned her i Mossedistriktet for kortere tid. Men det er synd å skyte på dem, noe som så ofte hendte før, fuglene er jo sultne og har minimal jaktverdi. - Hva mener De om en dyrepark på Jeløy? - Å jo! Det kunne vel blitt noe liknende som det flere kvadratmil store området nord for Kjøbenhavn som jeg ikke har sett, bare hørt tale om. Men mer aktuelt turde det være med en fredet fuglehavn. Det kunne for Mossesundet lages en i Kjellandsvikbukta f. eks. eller på den andre siden av Jeløy i Fuglevikbukta, et fredet område der fuglen og publikum ble vant til å se hverandre. NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 En har utpekt slike steder utenfor Trondheim og Stavanger. Jeg vil i denne forbindelse også nevne de planer en i Kristiansand har om å lage et ærfuglvær i skjærgården utenfor. Det er bare så vanskelig å få ungene til å leve opp. - Enn mødrene? - Best er det nok om en får ærfugl-mor. Det er noen finesser ved ernæringen den aller første tiden som bare den greier. men altså, får rette vedkommende der nede saken ordnet, blir været en severdighet som flere steder bør kunne ha maken til. Så vidt Carl Schøyen. Til rette vedkommende her på stedet, som enten er dyrebeskyttelsesforeningen eller de kommunale myndigheter, utkaster vi nå tanken om fredningsplass for en fast bestand av dyr eller fugler i Mosse-distriktet. Vi kunne tenke oss at det for en flokk kronhjorter, elg og rådyr ville være passende med en av skogene på Jeløy, Refsnesskogen f.eks., eller den typiske løvparken på Grønlis grunn. På det siste stedet har vi en rest av øyas gamle løvprakt, tilgrodd med eik og lind og lønn som Jeløy var. Men også Nes-skogene kunne komme på tale. - Hvorom allting er, eier jo dessuten kommunen en skogteig på Orkerøds tidligere grunn som burde være et forsøkssted. Og så vidt vi forstår er det nettopp hensikten på Jeløy å ha den moderne bebyggelse spredt inn i skoglende og naturlig terreng. Her kunne to fluer slåes i en smekk. Hva en fredet fuglehavn angår, peker et slikt sted seg lettere ut. Kjørrbukta eller Fuglevikbukta bør være alternativene. Og hvorfor ikke prøve med ærfugl som utenfor Kristiansand? Til slutt, fredningen bør i tilfelle være en æressak for stedet. Og vaktholdet må først og fremst holde hunder borte. Blir avstengningen for de fredede dyr og fugler effektiv, viser erfaring at bestanden vokser og trives. De fredede vesener har en tydelig teft av at de er fredet. 174

55 Østfold neste stopp? - Svartehavsmåke Larus melanocephalus STEIN ENGEBRETSEN & MAGNE PETTERSEN Engebretsen, S. & Pettersen, M Østfold neste stopp? Svartehavsmåke Larus melanocephalus. Natur i Østfold 19(2): Svartehavsmåke hører hjemme rundt Svartehavet og Middelhavet. I takt med en nordvestlig ekspansjon av arten har det vært en sterk økning av observasjoner i Sverige og Danmark. Det er nesten merkelig at svartehavsmåke glimrer med sitt fravær fra østfoldlisten. Arten er sett i samtlige av våre nabofylker/län, og arten observeres stadig oftere i Nord-Europa. Stein Engebretsen, Helnevn. 12, 1639 Gamle Fredrikstad, e-post: sten@fredrikstad.kommune.no Magne Pettersen, J.L. Johannesensgt. 33, 1636 Gamle Fredrikstad, e-post: magne.pettersen@c2i.net Utbredelse Svartehavsmåka har sin hovedutbredelse rundt Svartehavet og Middelhavet der den hekker i store kolonier på strender og øyer langs kysten eller i/ ved store innsjøer i innlandet. Arten har ekspandert nordvestover, og har etablert små, men levedyktige populasjoner i flere land i kontinentale europa og på de britiske øyer. Hovedmengden av svartehavsmåker overvintrer Østfold neste stopp! «I morra kommer fuglekongesangeren...!» Mang en oktoberkveld på Akerøya har ovennevnte lille sitat blitt ytret eller nedtegnet i stasjonens dagbøker. - Tiden på året er perfekt, det blåser en østlig bris, Rødvingetrostene «siip er over øya under stjernehimmelen og trekkforholdene er gunstige. Forventningene til morgendagen er stigende Denne fabuleringen, disse fantasiene og drømmeriene over hva morgendagen vil bringe, hører med til den daglige rutine hos mang en hobbyornitolog. - Spesielt skjer dette når fuglefolk samles en sen kveldstime på f. eks. en fuglestasjon og kan løfte hverandres forventninger i været. Da sitter man gjerne og blar drømmende i felthåndbøker etter aktuelle kandidater for årstiden og sjekker funnmønstre i litteraturen. - Og nettopp en slik kveldstime, inspirert av Vår fågelvärld s next stop Sweden, ble ideen til en artikkelserie unnfanget. Hvorfor ikke lage en lokal variant over arter man kan vente skal dukke opp her i Østfold? Prat ble (uvanlig nok) til handling og vi presenterer her første del i serien der vi tar for oss to av de mest aktuelle kandidatene, damsnipe Tringa stagnatalis og svartehavsmåke Larus melanocephalus. Artene som er valgt er basert på forfatternes subjektive vurderinger av hvilke arter som er de mest åpenbare kandidater. Vi har da tatt mest hensyn til geografisk plassering og funnmønstre i nabofylker/län. Artiklene vil inneholde feltbestemmelse, forvekslingsarter, forekomst i Norge/Vestkysten av Sverige og forhåpentligvis gode bilder. 175

56 Stein Engebretsen & Magne Pettersen NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 i Middelhavet, mindre mengder i området rundt den engelske kanal. Arten har gjort hekkeforsøk i både Danmark og Sverige. Forekomst i Norge Pr har NSKF godkjent 32 funn av svartehavsmåke i Norge, alle fra kysten eller kystnære lokaliteter i Sørnorge fra Oslofjorden til Nord-Trøndelag. Arten har blitt observert i alle årets måneder, men april-mai, samt augustseptember ser ut til å være beste tid for arten både i Norge og Sverige (vinterobservasjoner har til nå kun dreid seg om individer som har ankommet høsten i forveien). Av spesiell interesse i våre øyne er observasjonene fra nabofylkene Vestfold og Oslo/Akershus (se tab. 1). Hele 12 av de norske funnene er nemlig gjort i disse fylkene. Når man i tillegg tar med at Bohuslän, vårt nabolän i sør, har 2 godkjente funn, pluss ett som ennå ikke er vurdert av raritetskomitèn (Magnus Unger i brev), er det lett å konkludere med at arten med stor sannsynlighet er oversett i fylket vårt. Tab. 1. Fylkesvis oversikt over godkjente funn av svartehavsmåke Larus melanocephalus i Norge og Bohuslän pr. nov (Alf Tore Mjøs i brev). F ylke Ant. Oslo 1 Akershus 2 Vestfold 9 Vest-Agder 6 Rogaland 4 Hordaland 2 Møre og Romsdal 1 Sør-Trøndelag 1 Nord-Trøndelag 5 Havområdene utenfor norskekysten - sør Bohuslän 2 1 Fig. 1. Geografisk spredning av funn av svartehavsmåke L. melanocephalus i Norge. Merk det store antallet observasjoner rundt Oslofjorden. Når kommer første funn i Østfold? Biotopvalg De norske funnene er alle fra kysten eller kystnære lokaliteter, men arten er tilsynelatende lite kravstor når det gjelder biotop. - Det kan like gjerne være i en bypark som på en typisk trekklokalitet. Som måker flest oppsøker svartehavsmåker slektsfrender, så samvittighetsfull gjennomgang av måkeflokker kan derfor gi resultater. Artsbestemmelse av svartehavsmåke Svartehavsmåke er en liten måke, marginalt større enn hettemåke Larus ridibundus, men strukturelt minner den mer om en fiskemåke L. canus. I alle drakter er det disse artene som kan medføre en viss forvekslingsrisiko. Gitt brukbare observasjonsbetingelser burde allikevel feltbestemmelse av svartehavsmåke være en relativt grei affære. 176

57 NATUR I ØSTFOLD 19(2) vinterdrakt (1K-2K) I første vinterdrakt minner arten mest om en kontrastrik fiskemåke i samme alder. Det man gjerne legger først merke til hos en flygende fugl er de brokete tegningene og de ofte påfallende brede og korte vingene. Får man summet seg og begynner å avlese detaljer i drakten, er følgende det man bør se etter: Mantelen er lyst grå, lysere enn både hettemåke og fiskemåke, hodet er hvitt med en svart skygge rundt øyet og en mørk flekk på øredekkerne. Nebbet er kraftig og mørkt. Halen er hvit med et skarpt avsatt, smalt, sort endebånd. Vingene er kontrastrikt tegnet med et svart såkalt subterminalt bånd på armsvingfjærene som framheves av lys grå storedekkere. Mellomdekkere og smådekkere er brunlige. De ytre håndsvingfjærene er mørke med hvite tunger på innerfanene. De indre er lyst grå og danner en kile inn til de lyse storedekkerne. Alt i alt gir dette et kontrastrikt inntrykk på netthinnen. Det lyse båndet som dannes av storedekkerne virker som det skjærer det mørke på armen i to, før det munner ut i den lyse kilen som dannes av de indre håndsvingfjærene. På undervingen bør en merke seg de nesten rent hvite dekkerne. Hos Fig. 2. Svartehavsmåke Larus melanocephalus mytende fra 1. vinterdrakt - 1. sommerdrakt, Sicilia mars. Legg merke til de karakteristiske hodetegningene, den lyst grå ryggen og de lyst grå storedekkerne. Noter også det mørke, kraftige nebbet og de mørke, lange beina. Foto: Valerio Cappello. Østfold neste stopp? - Svartehavsmåke Fig. 3. Svartehavsmåke Larus melanocephalus i 1. vinterdrakt, Sicilia nov. Legg merke til utegnede, lyse dekkere på armen, mørke hodetegninger, kraftig mørkt nebb med svakt lysere basis og mørke bein. Det mørke båndet på oversiden av armsvingfjærene og det smale svarte halebåndet kan skimtes igjennom og kan sees fra undersiden. Foto: Valerio Cappello. en sittende fugl bør man legge merke til de lange, mørke beina, det kraftige nebbet (mørkt med en noe lysere basis synlig på nært hold) og den lyse mantelen, samt en kantet hodeform og hode og vingetegninger som nevnt over. 1. sommer - 2. vinterdrakt (2K-3K) Fra 1. vinterdrakt, via 1. sommerdrakt til 2. vinterdrakt blir svartehavsmåka gradvis lysere. De mørke tegningene på dekkerne, halebåndet og det mørke båndet på armsvingfjærene forsvinner og i ren 2. vinterdrakt har vi med en meget lys måke å gjøre. Mantel og alle dekkere er nå lyst grå, halen er rent hvit og de eneste mørke partiene i fjærdrakten er noen svarte tegninger helt ytterst på håndsvingfjærene og mørke hodetegninger, vanligvis i noenlunde samme utstrekning som hos fugler i 1. vinterdrakt. Hodetegningene kan variere meget fra individ til individ, og visse fugler kan fullstendig mangle mørke hodetegninger. (Dette var f. eks. tilfelle hos et individ i denne drakten som holdt seg ved Valle-Hovin i Oslo oktober 1996 (Gustad 1998)). Nebbet begynner å få farge. 177

58 Stein Engebretsen & Magne Pettersen NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Fargen ved nebbasis kan variere fra blekgult til rødt som hos adulte fugler. Ytre 1/3 av nebbet er fortsatt vanligvis mørkt. Fig. 4. Svartehavsmåke Larus melanocephalus i 2. vinterdrakt, Sicilia, november. Notér at vi her har med en meget lys måke å gjøre med redusert svart på vingespissene og mørk maske bakover fra øynene. Nebbet er kraftig med lys basis og mørk spiss på dette individet. Foto: Valerio Cappello. Fig. 5. Svartehavsmåke (Larus melanocephalus) mytende til adult sommerdrakt med splitterne (Sterna sandvicensis), Sicilia, mars. Noter kraftig kropp, lange bein, mørk hette (ispedd rester av hvitt) som går forholdsvis langt ned bak i nakken, mørkt, ganske kraftig, blodrødt nebb og hvite vingespisser. Foto: Valerio Cappello.. Adult sommer (3K+) En svartehavsmåke i adult drakt er en meget lys måke. Det eneste mørke på fuglene er den svarte hetten, det mørkt blodrøde nebbet med en mørk spiss eller mørk ring nær spissen og de mørke, nærmest vinrøde beina. Hetten når langt ned bak i nakken og øyet omkranses av en hvit klo bakfra. Vingeoversidene og rygg/mantel er lyst grå. Alle svingfjær er gjennomskinnelig hvite i spissene, omtrent som hos polar-/ grønlandsmåke. Ytre 1 (til 2) håndsvingfjær med en tynn svart strek på ytterfan (kan være svært vanskelig å se). Undervingene er rent hvite. - Spesielt sett fra undersiden ser derfor adulte svartehavsmåker skinnende hvite ut. Fig. 6. Svartehavsmåke (Larus melanocephalus) adult sommerdrakt, Sicilia, juni. Noter gjennomskinnelige, hvite vinger, mørk hette som kontrasterer med det blodrøde nebbet og hvit klo som favner øyet. Foto: Valerio Cappello. 178

59 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Adult vinter Som adult sommer, men med hodetegninger som hos en fugl i første vinterdrakt. Fig. 7. Svartehavsmåke Larus melanocephalus, adult i vinterdrakt, Sicilia november. Noter hvite vingespisser, redusert hette, lange bein og ganske blekrødt nebb for alderen. Foto: Valerio Cappello. Fig. 8. Svartehavsmåke (Larus melanocephalus), adult i vinterdrakt, Sicilia november. Sett i flukt underifra er dette skinnende hvite fugler med mørke bein, redusert hette og, hos dette individet, klassisk blodrødt nebb med mørkt felt nær spissen og lysere nebbspiss. Foto: Valerio Cappello. Østfold neste stopp? - Svartehavsmåke Forvekslinger Fugler i 1. vinterdrakt kan forveksles med fiskemåke av samme alder, men en rekke karakterer skiller artene fra hverandre: 1) Størrelse, kroppsbygning og generelt inntrykk (gjelder for fugler i alle aldre): Svartehavsmåka er mindre enn en fiskemåke, bare ubetydelig større enn en hettemåke (hunner overlapper med denne). De har også kortere, bredere vinger og flyr med raske, stive vingeslag. Kroppen og brystpartiet er kraftig og gir et robust inntrykk. Hos sittende fugler kan man se at nebbet virker kraftigere og beina lengre enn hos fiskemåke. 2) Vingeoverside og rygg/mantel: Mens fiskemåke i 1. vinterdrakt har ganske mørk grå rygg/mantel, er tilsvarende hos svartehavsmåke lyst grå. Samme fargeforskjell gjelder på vingepanelet som dannes av storedekkerne, disse er hos begge artene i samme farge som rygg/mantel. Båndet på armsvingfjærene er også mørkere hos svartehavsmåke (svart) enn hos fiskemåke (gråbrunt). Alt i alt gir dette en meget kontrastrik overside hos en flygende svartehavsmåke mens oversiden er ganske enhetlig tegnet (i tilnærmet samme fargetoner) hos fiskemåke. 3) Vingeunderside: Svartehavsmåker i 1. vinterdrakt har rent hvite dekkere på underarmen. Fiskemåke har skittengrå/brune tegninger her. 4) Hodetegninger, nebbfarge og nebbfasong: Svartehavsmåka viser antydninger til hette. En mørk skygge rundt øyet og markert mørk flekk på øredekkerne vises av de aller fleste. Mange har også mørkstreket isseparti. Fiskemåka har som de fleste måker vi er vant med i Østfold diffust gråstreket hode og øredekkere i vinterdrakt. De viser ikke den markerte øreflekken til en typisk svartehavsmåke. Nebbet til en svartehavsmåke er generelt mørkere, kortere og kraftigere enn hos fiskemåke (dette gjelder i alle aldre). I 1. vinterdrakt ser det ofte helmørkt ut mens fiskemåke her viser tydelig 179

60 Stein Engebretsen & Magne Pettersen lys, grålig til blekorange indre halvdel. Nebbfargen er imidlertid en meget variabel karakter og skal brukes med en viss forsiktighet. 5) Beinlengde og farge: Svartehavsmåka er en langbeint måke i forhold til fiskemåke. Beina er også mørkt vinrøde og kan se svarte ut selv på nært hold, spesielt i ugunstige lysforhold. Fiskemåka har lysere, grålige bein i 1. vinterdrakt. 6) Halebåndet til svartehavsmåka er smalere, spesielt i kantene. Eldre fugler skifter forvekslingsart etter årstiden Fugler i 1. sommerdrakt har hette (om enn ofte ufullstendig) og må skilles fra hettemåke. De har ikke hettemåkas hvite vingeframkant. Dette er et et godt kjennetegn for å skille disse artene fra hverandre i alle aldre, siden hettemåka får denne vingeframkanten alt som juvenil. Den er også mye kraftigere bygd. Hettemåka er slank og delikat bygd med lange, smale vinger, slank kropp og forholdsvis lite hode med tynt nebb. Fra 2. vinterdrakt er svartehavsmåke en meget lys og karakteristisk måke som i de aller fleste tilfeller burde volde få problemer å artsbestemme. Fugler i 2. Vinterdrakt er lysere på rygg/mantel og har mindre svart i vingespissene enn både svartehavsmåke og fiskemåke. Den kan videre skilles fra hettemåke på manglende hvit vingeframkant og nebb/beinfarge, og fra fiskemåke på rester etter den mørke hetten (men vær oppmerksom på sjeldne, helt hvithodete eksemplarer (se under artsbestemmelse). I adult sommer-/vinterdrakt er svartehavsmåka så lys og karakteristisk at den neppe kan forveksles med andre måker. Rene svartehavsmåker burde i de aller fleste tilfeller være greie å arts- (og alders!) bestemme. NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Hybrider kan imidlertid komplisere bildet. Med en fortsatt ekspansjon av arten, vil nok frekvensen av hybridisering bare øke framover. De fleste hybrider vil vise en blanding av de involverte arters karakterer og vil røpe seg ved en grundig gransking av draktkarakterer og struktur. Måker med avvikende morfologi, slik som partielt eller totalt albino/leucistiske individer kan også forveksles med svartehavsmåke. Her i Østfold har en nesten albino (eller leucistisk?) hettemåke med helt hvite vingespisser hatt tilhold i Kurefjorden i de siste to somrene. Ved første øyekast kan dette individet forveksles med en svartehavsmåke, men slank kropp, lange smale vinger og tynt, spisst nebb, kombinert med fluktsett og beinlengde røper raskt fuglens rette identitet. -Og heller ikke svartehavsmåke har hvit rygg, mantel og vingeoverside slik som dette eksemplaret. Slike individer er lærerike, og siden denne fuglen ser ut til å være hjemmehørende i Kurefjorden, burde de fleste Østfold-ornitologer kunne stifte bekjentskap med fuglen. Slik kan vi stå godt rustet til å unngå å gå i en slik felle. Takksigelser Takk til Valerio Cappello for velvillig utlån av bilder, til Magnus Unger for opplysninger om funn fra Halland, Bohuslän og Vestergötland og til Alf Tore Mjøs for oppdatert liste over funn av svartehavsmåke i Norge. Litteratur Cramp, S. & Simmons, K.E.L Birds of the western palearctic, vol. III. Grant, P.J Gulls - a guide to identification. 2 edition. Gustad, J.R Første funn av svartehavsmåke i Oslo og Akershus og litt om artens forekomst i Norge. Toppdykker n nr :

61 Østfold neste stopp? - Damsnipe Tringa stagnatilis STEIN ENGEBRETSEN & MAGNE PETTERSEN Engebretsen, S. & Pettersen, M Østfold neste stopp? Damsnipe Tringa stagnalis. Natur i Østfold 19(2): Damsnipa ekspanderer sitt hekkeområde, som nærmest er nord for Svartehavet, og regnes ikke lenger som en raritet i Sverige. I Norge foreligger det pr. dato kun 16 godkjente funn, men fortsetter arten sin ekspansjon vil antall observasjoner raskt øke. Og først må den passere Østfold! Stein Engebretsen, Helnevn. 12, 1639 Gamle Fredrikstad, e-post: sten@fredrikstad.kommune.no Magne Pettersen, J.L. Johannesensgt. 33, 1636 Gamle Fredrikstad, e-post: magne.pettersen@c2i.net Utbredelse Damsnipa hekker i et bredt belte nord for Svartehavet og østover. Hovedtrekket mellom hekkeområdene og vinterkvarterene som er i sørlige Afrika, Nildeltaet samt Persiabukta tros foregå på bred front øst for Svartehavet. Arten overvintrer også i India og SØ-Asia (Cramp & Simmons 1983). Observasjoner av damsnipe i Nord og Vest- Europa har øket kraftig de seneste 20-åra, og ifølge flere publikasjoner har arten også en spredning av hekkeområdet nordvestover. Hekking er påvist i Finland og Sverige hvor 3 unger kom på vingene ved Svartåmynningens naturreservat sommeren Trolig hekket også arten ved Kvismaren 1992, men ingen unger ble da funnet (Olof Hjelm i brev). I Sverige er det t.o.m påvist 229 individer og arten er nå fjernet fra den nasjonale sjeldenhetslisten. I Bohuslän er arten notert ved 3 tilfeller, bl.a. ved Nøddøkilen, Strømstad (Per Kalsson i brev). Forekomst i Norge Det første norske funnet ble gjort så sent som i 1983 og 16 godkjente funn av enkeltindivider foreligger pr. dato (se tab. 1), 7 vårfunn og 8 høstfunn. Observasjonene føyer seg godt inn i artens trekktider med flest funn i overgangen mai-juni og september. Tab. 1. Fylkesvis oversikt over godkjente Funn av damsnipe Tringa stagnatilis i Norge pr. nov (Alf Tore Mjøs i brev). F ylke Ant. Vestfold 5 Vest-Agder 1 Rogaland 2 Sør-Trøndelag 4 Nord-Trøndelag 3 Nordland 1 Biotopvalg Hovedmengden av observasjonene i Nord-Europa er gjort under trekket april-juni og augustseptember, og da gjerne i brakkvannsområder eller ved våtmarksområder i innlandet. Arten unngår som regel rent saltvann og sees derfor svært sjeldent ved havstrender. Ingen lokalitet skiller seg således ut som den gitte plass for fylkets første damsnipe. 181

62 Stein Engebretsen & Magne Pettersen NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Lyd Lokker med pjeu eller teu-teu-teu, raskere og lysere enn gluttsnipe. Vanlig lyd dersom den skremmes opp er et høyt yip ofte raskt repetert, eller plew ikke ulikt gluttsnipe, men høyere og tynnere. Fig.1. Geografisk spredning av funn av damsnipe Tringa stagnatilis i Norge. Artsbestemmelse av damsnipe Damsnipene kan begynne trekket fra hekkeplassene tidlig, allerede begynnelsen av juli, og fugler i ren juvenil drakt er derfor ikke uvanlige å se i Vest-Europa tidlig på høsten. Arten myter også til vinterdrakt kort tid etter hekking, allerede august-september, slik at fugler på sensommeren for det meste har anlagt vinterdrakt, men det er ikke uvanlig at ungfugler kan beholde sin juvenile drakt langt utover høsten. Fig. 2. Damsnipe Tringa stagnatilis i juvenil drakt. Merk kontrast mellom mørk overside og lys underside, mørk hodekalott, mørke øredekkere og lyst ansikt. Foto: Matti Sillanpää, Pori, V Finland

63 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 De juvenile fuglene kjennes igjen på sin mørke overside som står i sterk kontrast til den hvite undersiden. Brystet er hvitt og kun fint streket grått på siden i motsetning til juvenile gluttsniper som har streket frembryst. Mørk hodekalott, som tilspisser seg frem til nebbroten, og en flekk bak øyet, dannet av mørke øredekkere, skiller seg ut på et ellers så lyst hode. Lengden på den mørke tøylen varierer fra individ til individ, men når ofte ikke mer enn halvveis fra nebbroten til øyet. Dette forsterker inntrykket av lyst ansikt. Dekkfjærene på ryggen og vingene er mørk i grunnfargen. Disse dekkerne har smale, distinkte lyse fjærkanter og flekker. Beina er olivengrønne (Kapanen & Lindroos 1996). Vinterdrakten er i felt nesten ensfarget lyst askegrå på oversiden med noe mørkere gråbrune små- og mellomdekkere. Underside er hvit med Østfold neste stopp? - Damsnipe grått anstrøk og noen ganger svakt mørk streket på sidene av nakken og bryst. Hodekalotten er ikke lenger så fremtredende. Den hvite pannen strekker seg bakover og går over i en kileformet overøyestripe. Tøylen er også hvit. Dette gjør at hode blir blekere enn i juvenil drakt. Fortsatt forholdsvis tydelig flekk bak øyet. Bein blek grågrønn eller gulgrønn sjelden mer gulaktig. I sommerdrakt har artens oversiden en brungrå farge med tydelig mønstret svarte flekker og tverrvatring. Vingknoken som i vinterdrakt. Undersiden er hvit med hals og bryst distinkt stripet eller småprikket i svart, også på fremsiden. Nedre deler av bryst og flanker har velmarkerte svarte vinkler. Ansiktet er lyst, med bare svakt streket lys panne, overøyestripe og øredekkere. Bein ofte mer gulbeige i hekkedrakt. Fig. 3. DamsnipeTringa stagnatilis i vinterdrakt. Merk mer ensfarget overside med mindre markere hodetegninger enn i juvenil drakt. Foto: Magnus Ullmann, Yemen

64 Stein Engebretsen & Magne Pettersen NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Fig. 4. Damsnipe (Tringa stagnatilis) i sommerdrakt. Merk overside med mørke flekker og tverrvatringer samt markert hals og bryst. Foto: Bo Petterson, Eilat. Forvekslinger Damsnipa er en påfallende langbeint og slank liten vader. Størrelsen ligger mellom grønnstilk og rødstilk, eller omtrent 2/3 av en gluttsnipe, som den også ligner i både fjærdrakt og beinfarge. Muligheten til forveksling med gluttsnipe er allikevel overdrevent siden damsnipa har en individuell karakter som minner mer om grønnstilk eller sotsnipe med sine lange hengslete bein, samt det lange rette nebbet. I alle drakter er nebbet mørkt brunt til sort med opptil 1/3 grågrønt farget ved basis. Beina er grønnlige (kan være gulaktige eller orange på hekkende fugler). Proporsjonene er mer delikate med det lille hodet og den lange halsen. Damsnipa står også mer høyreist enn alle andre små til medium store tringa-vadere. Elegansen forsterkes dessuten av det nåltynne nebbet og de lange spinkle beina. Den kjennes igjen i alle drakter på lyst ansikt og hvit kile som strekker seg fra gumpen til midt på ryggen. Oversiden er hovedsakelig grå til gråbrun, kraftig markert i sommerdrakt. Diffust hvitt øyenbryn og hvit befjæring rundt nebbfestet er fremtredende i alle drakter. Lyst ansikt, spesielt utenom hekkedrakt. Mørkt område fra skuldre langs nedre kant av vinge til vingetupp er vanligvis tydelig hos fugler som raster. I flukt har arten en viss likhet med en langbeint gluttsnipe i miniatyr, der damsnipa viser opp en grå til brunlig overside med mørke svingfjær. I hekkedrakt fremtrer tuppene på armsvingfjæra noe lysere enn resten av vingen. I vinterdrakt er den mørke hånden fremtredende. Undervingen og armhulefjær er for det meste hvite. Halen er 184

65 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Østfold neste stopp? - Damsnipe Fig. 5. Damsnipe (Tringa stagnatilis) i hekkedrakt. Merk kraftig tverrvatring på oversiden, mørke håndsvingfjær, lysere tupper på armsvingfjær og tydelig tverrvatret hale. Foto: Bo Petterson, Eilat. hvit med velmarkerte grå og svarte tverrvatringer. En skarp hvit V strekker seg fra gumpen og langt opp på fremryggen. De generelt mørke vingene forsterker kontrasten av hvit gump og kile. Beina strekker seg langt på utsiden av halen, noe som resulterer i et enda slankere inntrykk av fuglen. Damsnipens flukt har en viss likhet med grønnstilken. Damsnipene furasjerer på mudderflater eller ved stille vannansamlinger, ofte på dypt vann, slik at de lange beina ikke blir til hjelp ved bestemning. De plukker hovedsakelig føden fra vannoverflaten. Ved slike tilfeller bør det konsentreres om nebbfasong. Damsniper som furasjerer på mer grunt vann beveger seg mer aktivt og setter av sted forter enn sine større slektninger. Takk En takk til Bo Petterson, Magnus Ullmann og Matti Sillanpää for utlån av bilder, samt Alf Tore Mjøs for oppdatering av norske funn. Litteratur M. Kapanen & Lindroos, T Marsh Sandpiper its juvenile plumage and distribution. Alula 2/1996 Cramp, S. & Simmons, K.E.L The birds of the Western Palearctic Vol. III. 185

66 Østfold Botaniske Forening ekskursjoner mai til Søndre Jeløy, Moss Denne turen var en fellestur for Østfold Botaniske Forening, NOF avd. Østfold, Østfold Entomologiske Forening og Fredrikstad Soppforening hvor også ikke-medlemmer av foreningene var invitert gjennom annonse i Moss Dagblad og Moss Avis. Det møtte ca. 50 personer i lettskyet oppholdsvær med frisk bris fra sør. Lennart Fløseth ga en kort innføring i landskapet på Søndre Jeløy ved modellen av landskapsvernområdet i Naturhuset på Alby før vi gikk ut. Ved Alby ble noen vinbergsnegler demonstrert imellom den forvillede hageplanten giftbær Scopolia carniolica før vi gikk på sandstranden i Reierbukta. Her ble faktorer som skaper forskjeller mellom sandstrand og rullesteinstrand (sett på avstand) sett og omtalt. Fra Reierbukta gikk ferden videre til Reieråsen hvor vi så på tørrbakkevegetasjon med bl.a. flekkmure Potentilla crantzii ved foten av åsen. I vestskråningen av åsen gikk vi inn i skog med mye edelløvtrær i blokk-/rasmark. Her ble noen 1000 år gamle brenningshuler studert under et tak av edelløvtrær. Brenningshulene viser havets nivå i en periode etter siste istid (ca. 30 m. over dagens havnivå). I denne åsen står det en flerstammet kjempelind som sies å være Jeløyas mest fotograferte tre. Denne skulpturen har stått der i flere hundre år. Det ble poengtert den viktige funksjonen slike gamle kjempetrær har for biomangfoldet. Over Albyjordene og fram til Reierdammene så vi på noen viper som lå på reir. I dammene ble noen en stokkandmor med flere kyllinger sett. Vi avsluttet turen i Grønliparken, en park som vi kan si at naturen selv er i ferd med å overta helt. De som gikk for å samle sopp kunne rapportere om vårfagerhatt mellom fiskerhytta og Bredebukt. Bjørn Petter Løfall 3. juni til Nordre Sandøy, Hvaler Vi var 12 personer med på årets Hvalerekskursjon til Nordre Sandøy. Denne fullstendig bilfrie øya er drøye 2,5 km² stor, og er den mest kuperte av alle øyene i Hvaler. Vi konsentrerte oss særlig om søndre del av øya. På grasbakkene nord for fergeleiet snublet vi over en fin bestand av musekløver Trifolium dubium. Den fant vi også igjen senere på dagen ved den nordre Sanne-gården. Rundt Sannegårdene vokser en god del blankstorkenebb Geranium lucidum, en art som finnes flere steder på øya. Dessverre greide vi ikke å gjenfinne sprikesøtgras Glyceria notata, som ble observert her i 1991 og I fuktige partier ved skjellsandavsetningen midt på Hollungen fant vi en del gulstarr Carex flava og trolig hybriden mellom åkersnelle og myrsnelle Equisetum arvense x palustre. Etter en kort lunsjpause på skjellsanda fortsatte vi turen langs stranda rundt Hollungen, der vi passerte store mengder strandflatbelg Lathyrus japonicus. Ved Gifterholmen fant vi en liten bestand med gåsefot Asperugo procumbens, en art som vi tydeligvis finner på alle forsommerekskursjonene til Hvaler. Ved Koven fikk vi se forvillet revebjelle Digitalis purpurea, en liten bestand med lundhengeaks Melica uniflora (som har flere spredte forekomster på søndre del av øya), hundetunge Cynoglossum officinale og kvastsveve Hieracium cymosum. Turen gikk videre langs veien mot Makø, gjennom frodige lauvskoger og gjengroingskratt, som i de senere år delvis er rydda for sauebeite. På en større skjellsandavsetning vest for Tresvika lette vi forgjeves etter flueblom Ophrys insectifera, som skal ha vokst her for 50 år siden. Ved Tresvika fikk vi se norsk asal Sorbus norvegica, strandgroblad Plantago major ssp. intermedia og småsivaks Eleocharis quinqueflora. 186

67 Nils Orderud Mellom Tresvika og Teseren besøkte vi en lokalitet for engklokke Campanula patula, og kunne konstatere at den fremdeles finnes i noen få eksemplarer i en lysning i skogen på østre side av veien. Dagens beste funn gjorde vi imidlertid noen meter unna på den andre siden av veien. Tre blomstrende eksemplarer av fuglerede Neottia nidus-avis (ny for Hvaler), og en vinterstander fra i fjor, bekrefter regelen som sier at du (nesten) alltid finner noe nytt og spennende på Hvaler om du har tid til å botanisere noen timer, selv om du tråkker i fotefar du før har gått og mange andre botanikere før deg. Et godt eksempel på det opplevde jeg på Sandholmen sør for Utgårdskilen på Vesterøy noen dager før denne ekskursjonen da jeg bokstavelig talt nærmest tråkket på fem små eksemplarer av dvergmarinøkkel Botrychium simplex. Selvfølgelig ville nesten hele ekskursjonsfølget være med og se på denne sjeldne godbiten. Etter fergeturen fra Makø til Skjærhalden tok vi turen ut dit og talte ca. 20 eksemplarer på en liten kvadratmeter. Gunnar Engan 18. juni til Kastdalen, Askim Det var 5 personer som møtte ved Askim kirke. Deretter reiste vi til Kastdalen, ett sted som grenser til Glomma. Her er både skog og gjengroende beitemark i ravinelandskap. Formålet med turen var å samle flest mulig nye plantearter for Askim. Vi forsøkte derfor å oppsøke mange ulike biotoper. De beste funn på turen var lakrismjelt Astrágalus glycyphýllos på tre forskjellige plasser langs Glomma, trollbær vanlig i ravineskogene, samt grov nattfiol Platanthera chlorántha i hestebeite ved den søndre Kastdalgården. Det ble notert 157 arter på turen. Det var en hyggelig tur som varte i 5 timer. Solveig Vatne Gustavsen NATUR I ØSTFOLD 19(2) juni til Trøgstad Fort, Trøgstad Turen var lagt til Trøgstad Fort og formålet var å dokumentere arter som tidligere ikke var samlet i Trøgstad kommune. Området ligger på en åsrygg sydøst for Skjønhaug sentrum (kommunesenteret) og høyden over havet går opp til 271 m. Det finnes en del gammel skog i de lavere deler i øst, mens de høyeste partiene, som før var åpent, nå gror til med blandingsskog og kratt. På tross av at området ser stenet og karrig ut er det påfallende mye blåveis Hepatica nobilis i sydhellingene. Dessuten en liten bestand med lakrismjelt Astragalus glycyphyllos. Store mengder med liljekonvall Convallaria majalis, med innslag av kantkonvall Polygonatum odoratum finnes over det meste av fortet. I området er det i nyere tid funnet olavstake Moneses uniflora, krattfiol Viola mirabilis og vårerteknapp Lathyrus vernus, men ble ikke gjenfunnet på denne turen. Etter en dag med ekstremt kraftige haglebyger var ikke turforholdene av de beste. En kraftig byge satte stopper for ekskursjonen etter to timer. Det ble notert 110 arter og samlet noen planter som ikke var belagt fra Trøgstad tidligere. Det deltok 3 personer på turen inkludert turlederen. Nils Orderud 28. juni til Svartedal, Skiptvet Formålet med denne turen var bl.a. å dokumentere arter som ennå ikke var det fra Skiptvet og forsøke å rekke to lokaliteter. Det ble bare med den ene lokaliteten og grunneierens interesse førte til at turen ikke ble samleturen som tenkt. Svartedal er nylig overtatt av en ung familie og det drives slått på det mange vil kalle på gammelt vis med bl.a. hesjer. Hesjer er blitt et sjeldent syn i Østfoldlandskapet, men du verden så mye triveligere enn de hvite rundballene som har preget bondens landskap i den nye tiden. Eierne holder geiter og driver økologisk drift. 187

68 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Imidlertid har tidligere eiere gjødslet enger både med natur- og kunstgjødsel slik at det var lite spennende planter og finne i dem. En dam i utkanten av gårdstunet ble vanlige arter som mannasøtgras Glyceria fluitans, gråstarr Carex canescens og trådsiv Juncus filiformis sett. Nord og vest for gårdstunet fantes det en del blåbringebærkratt Rubus caesius, en art som er heller uvanlig i indre Østfold. Vi forflyttet oss ned fra gården ned noen bratte bergskråninger gjennom et lite skogholt med skogsvinerot Stachys sylvatica og i kanten av denne hageplanter som en hytteeier i nærheten hadde plantet. Derfra gjennom en gjengroende eng, men som det nå var gjennopptatt slått på av grunneieren på Svartedal. På noen tørrbakker ved Glomma ble firfrøvikke Vicia tetrasperma, bitterbergknapp Sedum acre og flerårsknavel Scleranthus perennis samlet. På dette stedet finnes det bare mindre flekker med flommarksenger som er vanligere andre steder langs Glomma. Et par uker tidligere ble myrstjerneblom Stellaria palustris funnet på en av disse småflekkene, men ble dessverre ikke gjenfunnet på turen. I nærheten, litt høyere oppe ble imidlertid de to eksemplarene med ballblom Trollius europaeus gjenfunnet. Fra Glomma gikk opp gjennom en ravine med mye bregner i feltsjiktet og med spredte forekomster av edelløvtrær. Det mest interessante var en liten forekomst med ballblom. 12 deltagere møtte frem til en lett overskyet og behagelig ekskursjonsvær. Bjørn Petter Løfall 25. august: Ferskvannstur langs Vestvannets sørøstre deler, Sarpsborg De store innsjøene i Østfold har en spennende botanikk, både langs kantene og på mudderbunnen der den ennå finnes. Dessverre har mange av kantene vokst igjen med grove vannkantplanter slik at det blir stadig vanskeligere for mudderplanter som trenger lys Klåved - ny karplante for Østfold å klare seg. Langs kantene av Vestvannet finnes mye skog ned til vannet som langt på vei skygger ut mye av brutalvegetasjonen. Vi stilte med kanoer fra Tomb Jordbruksskole denne dagen for å se nærmere på mudderplanter og annen vegetasjon fra vannsiden. Vi påviste de fleste av forventet artsinventar som korsevjeblom Elatine hydropiper, trefelt evjeblom Elatine triandra, firling Crassula aquatica i store mengder, hornblad Ceratophyllum demersum og sylblad Subularia aquatica. I vannkanten fant vi småslirekne Polygonum minus innimellom store bestander kvass-starr Carex acuta som er den dominerende vannkantplante langs Vestvannets bredder. Ellers fant vi igjen bra mengder bleikfiol Viola persicifolia på en odde sammen med krysningen mellom denne og engfiol V. canina. Bestanden var nok litt langt kommet for fotografering, men den representerer den største bestanden av arten i fylket. Den er også nasjonalt rødlistet. Ellers kom mørket på oss slik at vi ikke fikk undersøkt særlig mange av øyene i Vestvannets sørøstre del slik vi hadde håpet. Ingen nye funn ble gjort på denne turen i godværet, men vi fant igjen gamle kjente planter det alltid er hyggelig å treffe. Vi var ni deltagere inklusive lederen. J. Ingar I. Båtvik. 26. august: Lavtur til Bjørnland, Sarpsborg 4 deltagere møtte frem i fint vær. Bare turlederen var fra Østfold. Området vi besøkte ligger innerst i en stor vik av Vestvannet som oversvømmes regelmessig av flommark og vannstanden følger Glomma fluktuasjoner. De nærmeste gårdene på sørsiden av evja heter Bjørnland. Her ligger en av de største flommarksengene i Østfold, men pga lite beitebruk de siste årene dominerer kvass-starr Carex acuta vegetasjonen. Det mest interessante karplantefunnet var myrstjerneblom Stellaria palustris nesten innerst i evja ved det store sildreberget vi studerte nøye. Det store nordøstvendte sildreberget har en fin 188

69 Nils Orderud forekomst av strandhinnelav Leptogium magnussonii. Et par sparsomt fertile eksemplarer av arten ble også sett. På slike berg er det ikke uvanlig å finne flere arter i hinnelavslekten Leptogium. Her ble imidlertid bare en liten forekomst med blyhinnelav L. cyanescens funnet. Vi forflyttet oss opp til en storsteinet blokkmark helt innerst i evja. Her står bl.a. ett par eldre eiker og en eikestubbe. Helge Gundersen kan rapportere om funn av ruteskorpe Xylobolus frustulatus (rødlistet som hensynskrevende) fra eikestubben. På eikene ble dessuten knappenålslaver samlet uten at vi kunne sette navn på dem. På tilbaketuren gikk vi gjennom blandingsskogen i overkant av det store sildreberget. Vortenål Chaenotheca chlorella ble funnet på eikebark og granved i tillegg til vanlige knappenålslaver som hvitringnål Calicium glaucellum og rødhodenål C. salicinum. På den største eika står en rik forekomst med skorpelaven vinflekk Arthonia vinosa. Helge Gundersen fant også en fin forekomst med eseløre Otidea onotica. Det ble samlet en god del sopp og lav på turen som ennå ikke er bestemt. Bjørn Petter Løfall 27. august: Myrekskursjon til Kisselbergmosen og Langrasta, Marker 7 tobeinte, samt en slektning av ulven, la turen i fint sensommervær til «Østfolds tak», Rødenesfjellet - høydedraget ca 300 m o. h. - mellom Rødenessjøen og Rømskog. Myrreservatet Kisselbergmosen er en stor ugrøftet myr, som er en ensidig hellende (eksentrisk) nedbørsmyr (ombrogen). Myra er meget godt undersøkt (jfr. Opera Botanica 96; Sommerfeltia 8). Vi så på ulike myrelementer som høljer, dvs. «svartmyr», med løsbunn - periodevis vannfylte (gjøler); mykmatter, fastmatter, tuestrenger; dråg med jordvannsmyr (minerogen myr) og myrtjern (dystroft). Floristisk er slike myrer meget fattige. Torvmoser Sphagnum spp., NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 selve byggestenene i myrtorv, ble vist frem. Ulike arter torvmoser veksler om vokseplassene innen meget små avstander. På en liten øy i tjernet SØ i reservatet kunne vi glede oss over at finnmarksporsen Ledum palustre fremdeles holdt stand, en sjelden østlig art i Østfold (jfr. Natur i Østfold 16:34; Blyttia 56:25). Granstarr Carex globularis, også denne østlig, er vanlig i myrkantene og i fuktig barskog inntil myra. Den svakt kystbundne klokkelyngen Erica tetralix er også relativt vanlig. Vi så trivielle arter som rund soldogg Drosera rotundifolia, smal soldogg D. anglica, men vi så ikke dikesoldogg D. intermdia. Tranebær vi studerte var stortranebær Vaccinium oxycoccus ssp. oxycoccus, som skilles fra småtranebær ssp. microcarpum, da førstnevnte har tetthårete blomsterstilker. Sivblom Scheuchzeria palustris med sin klor-luktende rot ble demonstrert. Vi rastet mens noen heipiplerker som hekker på myra, og 3 steinskvetter «underholdt». Turen gikk videre til myrreservatet Langrasta/ Fossermyr, nord for Kroksund bru over Rødenessjøen. Myra er undersøkt før (Fylkesmannen i Østfold, miljøvernavd., rapp. 1A/2000: 68). Fossermyr er en liten nedbørsmyr med furu og tydelig lagg, dvs. en smal sone med jordvannsmyr mot fastmark, som naturlig drenerer ombrogen myr. Langrasta er en lang smal jordvannsmyr (minerogen) med flere kilder og partier med rik myrvegetasjon, altså en stor kontrast til Kisselbergmosen og Fossermyr. Store felter med myrkongle Calla palustris ga oss anledning til å se artens «kongle-frø», som omgis av gjennomsiktig gelé. Kravfulle starrarter som klubbestarr Carex buxbaumii, gulstarr C. flava og beitestarr C. serotina; hybriden gulstarr x beitestarr og den nordlig utbredte strengstarr C. cordorrhiza ble notert, foruten sveltull Trichophorum alpinum, småpiggknopp Sparaganium minimum og myrsauløk Triglochin palustre. Taglstarr Carex appropinquata, som før er kjent herfra, så vi ikke. Blant 25 noterte torvmoser Sphagnum spp. på Langrasta/Fossermyr kan nevnes blanktorvmose 189

70 S. subnitens, som danner ganske faste matter både i intermediær og rikere vegetasjon. Arten vokser våtere enn for eksempel fastmattetorvmosen vortetorvmose S. papillosum. Rikmyrarter var rosetorvmose S. warnstorfii og beitetorvmose S. teres; sumpskog- og myrkantarter spriketorvmose S. squarrosum og krattorvmose S. centrale, samt skartorvmose S. riparium i svært myke myrkantmatter. Vi studerte forskjeller på stengelblader hos morfologisk nærstående arter som klubbetorvmose S. angustifolium, broddtorvmose S. fallax og bleiktorvmose S. flexuosum. - Øvrige rikmyrmoser var myrstjernemose Campylium stellatum, rødmakkmose Scorpidium revolvens, stormakkmose S. scorpidioides, myrgittermose Cinclidium stygium, gullmose Tomentypnum nitens og piperensermose Paludella squarrosa; og mer kanttilknyttede arter: Saglommemose Fissidens adiantoides, bekkevrangmose Bryum pseudotriquetrum, stauttjønnmose Calliergon giganteum og kjempemose Pseudobryum cinclidioides. Blodnøkkemose Warnstorfia sarmentosa og messingmose Loeskypnum badium, som er noe mindre krevende, ble og notert. - Lavarten storvrenge Nephroma arcticum, på fastmark like vest for selve myra, ble sett ny for Marker. - Småpadder Bufo bufo og diverse nymetamorfiserte småfrosker Rana sp., mest trolig spissnutefrosk Rana temporaria, ble notert. Da flere deltakere skulle betjene en stand på Momarkedet på Mysen for Norsk Botanisk forening og ØBF, fortsatte turlederne, som ble «belønnet» med 2 små myggblomst Hammarbya paludosa omgitt av vakker rosetorvmose Sphagnum warnstorfii sør i Langrasta. På en liten ugrøftet furumyr, Evenbymosen ca 150 m o. h., SV for Lintjern, noterte vi en ny lokalitet for finnmarkspors Ledum palustre (UTMWGS84 PM ), innen ca 25 m 2, med god vitalitet (mange fertile skudd avblomstret). En noe større myr like S for var helt utgrøftet. Kåre Homble & Geir Hardeng 3. september: Fellestur til kystlandskapet på Thorsø 70 forventningsfulle deltagere møtte opp på parkeringsplassen på Langvik for å være med på årets andre fellesarrangement. Arrangør var Østfold Botaniske Forening, Østfold Ornitologiske Forening, Østfold Botaniske Forening og Fredrikstad Soppforening. Været var flott, og vi besøkte den vestlige delen av Thorsøskogen der husmannsplassene Langvik, Brakkebauen, Askedalen og Munken ligger. Hovedformålet med turen var å presentere naturherlighetene i området på en så interessant og lettfattelig måte som mulig. Vi tok oss derfor tid til å demonstrere mange vanlige arter som også har sine interessante sider. Vi tok oss også tid til å snakke om kulturlandskapet og den interessante historien til husmannsplassene. Opplegget ble meget godt mottatt, og mange henstilte til oss å legge en tilsvarende ekskursjon på den andre siden av Thorsøhalvøya neste år. Langs stranda på Askedalstangen fant vi fine bestander av tusengylden Centaurium littorale, en plante som virkelig lyser opp i strandengene. På fuktig naken jord fant vi blomstrende dverglin Radiola linoides og pusleblom Anagallis minima. I skogbunnen innefor fant vi gode bestander av knerot Goodyera repens som har hatt kronår i Østfold denne sommeren. Det var lite fugl å se. Både årstiden og den sterke nordavinden får ta ansvaret for det. Likevel fikk vi vist fram et flott fiskeørnrede som lå godt synlig i et hogstfelt. Alf Berg, leder i Fredrikstad Soppforening, og soppkontrollør Hermod Karlsen demonstrerte mange arter. Den sjeldneste var nok seljepute Hypocreopsis lichenoides. Nokså uanselig er den, men lett kjennelig med de brune fingrene som dekker seljekvisten. Det gjøres stadig nyfunn av denne arten i søndre Østfold. Øvrige arter som ble demonstrert: Traktkantarell Cantharellus tubaeformis, Gallerørsopp Tylopilus felleus, steinsopp Boletus edulis, gul fluesopp Amanita citrina, hvit fluesopp Amanita virosa og 190

71 furustokk-kjuke Phellinus pini. Sistnevne er en indikatorart for gammel furuskog. Her fant vi også den vakre furuvintergrønn Pyrola chlorantha. Svein Åstrøm 10. september: Damtur i Onsøy Leter man på økonomisk kartverk finner man mange dammer av ulike kategorier. Enkelte er gårdsdammer hovedsakelig benyttet som drikkevannskilde for hest og lignende, vanningsdammer, gjerne litt vekk fra selve bebyggelsen, eller parkdammer mest anlagt som forskjønnelse av hage er gårdsmiljø. Dessverre er mange av disse fylt igjen eller drenert ut av ulike årsaker. Her i Østfold fantes det hundrevis av slike dammer, og vi mangler god oversikt over hvor mange som fortsatt finnes. Enkelte dammer er også reetablert i fylket i ny tid. Flere av de igjenværende har vært biologisk undersøkt, men de fleste gjenstår. Mange av dem viser seg å ha interessante forekomster både av planteliv, salamandere og virvelløse dyr. Denne dagen var avsatt til å inventere et lite utvalg dårlig kjente dammer i Fredrikstad-distriktet med hovedvekt på botaniske forekomster. Vi valgte ut tre dammer i Onsøy. Vårt første besøk var ved Onsøy Golfbane. Her finnes flere nyanlagte dammer i forbindelse med golfbanen, og vi valgte ut den største. Nå plenklippes det gjerne rundt golfbanedammer, og vi var derfor henvist til å gå helt nede i vannkanten for å se på botanikken i og ved dammen. Intet egentlig spennende ble notert eller samlet. Her fantes på bunnen krypsiv Juncus supinus, noe dikevasshår Callitriche stagnalis ellers mye tjønnaks Potamogeton natans og bladverk av flotgras Sparganium angustifolium. I kantene rundt fantes myrrapp Poa palustris, mannasøtgras Glyceria fluitans, flikbrønsle Bidens tripartita og myrmaure Galium palustre. Det eneste vi fant av busker rundt dammen var noe ørevier Salix aurita og en nedklippet istervier S. pentandra. En kan håpe på mer spennende funn når dammen får flere år på seg og muligheter for vannfuglspredning av vannplanter øker økende. Denne dagen var det for eksempel syv stokkender i dammen. Vår neste stopp var ved en klassisk lokalitet for sjeldne vannplanter i fylket, Kjennetjernet, som er en av få naturlige dammer på utsiden av Raet. Her fantes tidligere fylkets største bestand av korsandemat Lemna trisulca og fine bestander av dvergmaure Galium trifidum. I dag er Kjennetjernet et trist syn. Beitedyr går helt ned til dammen og store mengder gjødselavsig påvirker og til dels forgifter tjernet. Bekken som fører ned til tjernet fører med seg store mengder partikler og gjør siktedypet elendig. Vi finnes derfor ikke korsandemat lenger verken i bekken eller i tjernet. I dag er bekken nærmest gjengrodd med brutalvegetasjon av takrør Phragmites australis, bringebær Rubus idaeus, burot Artemisia vulgaris, strandrør Phalaris arundinacea, kveke Elytrigia repens og åkerdylle Sonchus arvensis, altså ikke mye rom for arter som krever en del lys og brukbart siktedyp som korsandemat. Vi fant heller ikke dvergmaure, men denne kan fortsatt finnes her. Vannstanden var uvanlig høy slik at det var vanskelig å komme seg ut til myrområdet der denne mauren vanligvis finnes. I vannkanten så vi brønnkarse Rorippa palustris, vasspepper Polygonum hydropiper, selsnepe Cicuta virosa, myrhatt Potentilla palustre og bukkeblad Menyanthes trifoliata. Dammens mest spennende funn var enkelte individer nikkebrønsle Bidens cernua i vestkanten. Denne er rødlistet som hensynskrevende i Norge, men i Østfold kjenner vi til mange dammer med arten, både den med og den uten kantkroner. Siste dam var en relativt nyanlagt vanningsdam like nord for Solbrekke gård i Onsøy. Den ligger på en høyde i fattig furuskog iblandet noe bjørk, og er demmet opp i flere retninger for å øke vannmengden. Dammen er relativt grunn og med godt siktedyp. Etter en del regn i det siste sto mye av kantvegetasjonen under 191

72 vann. Som undervannsplante opptrådte derfor blåtopp Molinia caerulea, paddesiv Juncus bufonius, både lys- og knappsiv J. effusus og J. conglomeratus, mannasøtgras Glyceria fluitans og tranebær Vaccinium oxycoccus. I jordvollen som dannet en av demningene fantes mye amerikamjølke Epilobium watsonii og innsådd timotei Phleum pratense. Vi spedte på den trivielle botanikken ved å notere oss øyenstikkerartene svart høstlibelle Sympetrum danae, metallvann-nymfe Lestes sponsa og vanlig øyenstikker Aeschna juncea. Dammen har også et godt potensiale for salamandere, men vi observerte ingen. Kun to personer møtte, inklusive lederen, da turen nok ble holdt vel sent for gode botaniske inventeringer. J. Ingar I. Båtvik 192

73 Flygefisken Cypsilurus heterurus i Oslofjorden MORTEN VIKER Viker, M Flygefisken Cypsilurus heterurus i Oslofjorden. Natur i Østfold 19(2): Flygefisken Cypsilurus heterurus ble påvist første gang i Norge ved Tronvik på Jeløya, Moss omkring Senere er arten kun påvist en gang i Norge ved Frognerkilen, Oslo i Imidlertid ble ikke flygefisken som ble fanget ved Jeløya navngitt rett før i 1930-årene. Morten Viker, Grågåsvn. 4, 1679 Kråkerøy, e-post: viker@online.no Saltvannsfiskene er den gruppen av virveldyr som er mest stemoderlig behandlet i oversikter, lokalfaunaer og på rødlister. Ferskvannsfisk og spesielt anadrome laksefisker figurerer oftere i slike sammenhenger, sistnevnte gruppe sikkert på grunn av sin status som edel sportsfisk med egne forvaltningsplaner, noe som for øvrig er vanlig for arter med økonomisk interesse jfr. elg, rein og rådyr, skogsfugl, ryper og annet tallerkenvilt. En oversikt over fylkets saltvannsfisker burde være på sin plass og kan forhåpentligvis presenteres i et kommende nummer av Natur i Østfold. De vanligste artene burde være allment kjent, men mer spesielle og sjeldne arter krever noe mer graving før en kan lage denne oversikten. De fleste dokumenterte funn fra vår del av kysten er belagt som preparater på Zoologisk Museum i Oslo og alle preparatene er lagt inn i en database. Denne er allikevel ikke tilgjengelig for allmennheten av ukjent grunn. Det hadde vært ønskelig om flere av våre offentlige institusjoner gjorde sine funndatabaser tilgjengelig på internett slik som f. eks. Norsk LavDatabase! Samlingene i de offentlige museene er vårt felleseie og dataene herfra burde ikke være forbeholdt en engere krets av forskere og konservatorer! Forhåpentligvis lar det seg gjøre å finne fram til fakta om de fleste påviste arter og presentere noen av disse i en artikkelserie, fortrinnsvis de mer spesielle artene. I den store sammenhengen spiller nok ikke få funn av enkeltarter noen særlig rolle i så måte, men de er allikevel en del av det biologiske mangfoldet. Da en del gamle funn bare er merket med Christianiafjorden er det vanskelig å stedfeste disse, og siden grensesetting for øvrig blir noe unaturlig velger jeg å behandle fisk funnet i Oslofjorden og norske deler av Skagerrak. Da det er vanskelig å skille norsk og internasjonal del av Skagerrak vil funn fra begge disse områdene figurere i oversiktene. Dette har sammenheng med at en del funn har upresis posisjonsangivelse. Det er ikke uvanlig å angi posisjoner som for eksempel To timers gange sør av Utgårdskilen, men det blir aldri opplyst om hva marsjfart på båten er! Flygefiskens biologi og utbredelse Flygefiskene Exocetidae tilhører ordenen horngjelfisker Beloniformes, i våre farvann er flygefiskens nærmeste slektninger nettopp horngjelen Belone belone og makrellgjedda Scomberesox saurus (Parenti 1987). Fig. 1. Flygefisk, etter Stuxberg

74 Morten Viker På verdensbasis finnes det ca. 50 arter flygefisk og de er utbredt i alle varmere hav. De fleste artene lever hele sitt liv i overflatelagene på åpent hav. 85 % av fiskene lever i de øvre 2 meter av vannet og tettheten avtar etter hvert som det blir dypere (Pethon 1985, Jonsson 1992). Flygefiskene spiser om dagen, om natten driver de rundt i vannmassene med utspilte brystfinner eller beveger seg sakte rundt ved hjelp av halefinnen. Flygefisker har liten munn, og ikke alle arter har tenner. Spiserøret er kort og de mangler magesekk, tarmen er også kort, ca. halvparten av kroppslengden. Flygefiskene er rovfisker og de spiser dyreplankton, snegler, larver, fiskeegg og fisk (Jonsson 1992). Flygefiskene deles i to grupper, tovingete (monoplane arter) og firevingete (biplane arter). De tovingete har bare store brystfinner mens de firevingete også har store bukfinner. Tovingete arter er dårligere flygere enn firevingete og foretar bare korte svev. I sterk vind seiler de monoplane omkring uten styring, mens de biplane kan styre med finnene og kan styre rundt hindringer eller bremse for å forhindre kollisjon. Derfor havner monoplane arter også oftere om bord i skip (Jonsson 1992). Flygefiskarten Cypsilurus heterurus som er påtruffet hos oss, har som sine slektninger forlengede brystfinner som kan spiles ut slik at de fungerer som vinger under glideflukten over vannet. Den har også forlengede bukfinner og forlenget nedre halefinneflik, individer på opptil 40 cm er påtruffet (Fishbase 2000). Arten er en pelagisk stimfisk, og kan ved hjelp av hurtige slag med halefinnen oppnå en fart på 55 km/t. Når den skyter opp av vannet og ved gunstige vindforhold kan den seilfly minst 100 meter og har da vært i luften i over 10 sekunder. Ved hjelp av halen og spesielt den forlengede nedre halefinnefliken opprettholder fisken farten, og øker den også ved å piske overflaten som en propell i første fase av flukten. Den kan nå 9 meter opp i luften og strander ofte på dekk av båter (se fig. 4). Flygefisken foretar denne manøveren for å slippe unna rovfisk (Pethon 1985). NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 I Vest-Middelhavet (Italia) gyter flygefisken i perioden mai juli, egg med lange tråder flyter nær overflaten, unge individer lever stort sett i den øverste halvmeteren med vann og går ikke dypere enn 2 meter (Whitehead m.fl. 1986, Jonsson 1992). Føden består hovedsakelig av små pelagiske krepsdyr (Pethon 1985). C. heterurus er utbredt i subtropiske deler av Østatlanteren, hovedsakelig mellom 59 grader syd og 42 grader nord. Den finnes også i de vestlige delene av Middelhavet. Individer har blitt påtruffet ved Gibraltar, i Biskayabukta og på den engelske kanalkysten. I Danmark er det gjort 3 funn, Danmarks første ble fanget i september 1955 som bifangst til makrell i Ebeltoftbukten nær Århus (36 cm lang). I september 1959 ble det fanget to individer med 5 dagers mellomrom. Den første ble fanget i Kaløbukten, ikke langt fra 1955-funnet, 7. september (40 cm lang). Den andre ble fanget utenfor Sjællands Odde 12. september. Siden lokalitetene for de to siste funnene ligger så nærme hverandre både geografisk og i tid antas det at begge kunne ha tilhørt en stim som har kommet inn i dansk farvann. Alle de danske flygefiskene er tatt i not (Nielsen 1963). Funn i Norge Fra Norge foreligger to funn av arten, begge fra Oslofjorden. 1. Ett individ ble tatt i torskegarngarn ved Tronvik på Jeløya, Moss, Østfold, NL 90, 90 omkring 1850 (Dette er det offisielle fangsttidspunktet, men min kilde opererer med årstallet 1848) av kjøbmann D. Christie. Denne fisken var 32 cm lang. (Wollebæk 1937) 2. Ett individ ble tatt med hov under fiske etter småmakrell i Frognerkilen, Oslo NM av Jens Stidahl. Denne fisken var 34 cm lang. Funnet ble også omtalt i Aftenposten (fig. 2) (Anonym 1937, Wollebæk 1937). Hvis man leter i nyere fiskelitteratur finner man sjelden ut når og hvor disse to fiskene er tatt. 194

75 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Fiskene i Oslofjorden og Skagerrak 1 år, begge ganger i Oslofjorden. Rollefsen (1960) angir arten som fanget et par ganger i Oslofjorden. Andersson (1954) er den eneste som etter at begge funnene var gjort har fått med seg begge de norske funnene noenlunde nøyaktig med lokalitet og dato og angir lokalitetene ved Moss i Oslofjorden ca og Oslofjorden Wollebæk (1924) angir også til da eneste funnet på en presis måte. Fig. 2. Kart over Oslofjorden, de to plottene markere de norske funnene av flygefisk Cypsilurus heterurus. Muus (1981) oppgir et par ganger i Oslofjorden, Christiansen 1976 oppgir to ganger i Oslofjorden, Røise (1967) har den ikke med i det hele tatt. Moen & Svensen (1999) opplyser at flygefisken opptrer ved Norskekysten. Pethon (1985, 1998) oppgir at arten er funnet som tilfeldig gjest i norske farvann, på plottkartet som er publisert samme sted er kun Jeløyfunnet plottet. Parenti (1987) angir flygefisken som norsk art. Jonsson (1992) skriver at den er fanget et par ganger i Oslofjorden. Johnsen (1949) angir at arten er tatt i Norge et par ganger på strekningen Kragerø Oslofjorden. Johnsen & Pethon (1981) opplyser at arten er tatt 2 ganger i løpet av 110 Klassifisering av flyvefiskene og artsbestemmelsen av det første norske funnet Som for alle artsgrupper kjente en tidligere kun få arter. Linné beskrev opprinnelig bare to arter Exocoetus volitans og E. evolans, men det har senere blitt sådd tvil om Linné faktisk beskrev to arter. Trolig beskrev han disse på grunnlag av dårlige eksemplarer og etter beskrivelser gjort av andre. Den tidlige klassifiseringen tok ikke hensyn til at unge og voksne flygefisk er svært forskjellige, da denne viten ikke var kjent førte dette selvsagt til mange forviklinger. Det var heller ikke lett å artsbestemme det første norske eksemplaret av flygefisk skulle det vise seg. Den første skrevne beretningen om denne fisken skriver seg fra Forhandlingene fra de skandinaviske naturforskeres syvende møte i Christiania juli 1856 og lyder Lector Esmark fremviste en art Exocoetus, som ved dens store hvide Bugfinner og i andre Henseender svarer til E. volitans Linn. Cuvier & Valen. Dette 12 Tommer lange Individ blev for nogle Aar siden fanget i Garn ved Moss og innsendt til Universitetets zoologiske Museum af Hr. H. Gram. Det er, saavidt bekjendt, det første Exemplar af denne Slægt, som er bleven fanget i vort nordiske Hav (De Skandinaviske Naturforskeres Møde 1857). Da Collett tok opp arbeidet med å systematisere og sette opp lister over Norges fauna slo han seg tydeligvis ikke til ro med denne tidlige artsbestemmelsen. Som den nøyaktige vitenskapsmann han var, forela han eksemplaret for Dr. Lütken fra København etter allerede i

76 Morten Viker NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 å ha satt spørsmålstegn ved artstilhørigheten (Collett 1875). Lütken (1876) gjorde en gjennomgang av flyvefiskene, og svarer at etter å ha underkastet eksemplaret nøyere undersøkelse sammen med Universitetsmuseets øvrige materiale av samme slekt så er individet, skjønt det står E. bahiensis (nok et gammelt artsbegrep) nær, kanskje ikke tihører verken denne art eller E. volitans, men snarere en ennå ubeskrevet art (Collett 1897). Collett skriver etter dette at artsbestemmelsen av eksemplaret sannsynligvis alltid vil forbli tvilsom og han lister det derfor kun som Exocoetus sp. Senere gjør Liljeborg (1891) en gjennomgang av flygefiskene i forbindelse med utgivelsen av sitt verk Sveriges och Norges Fiskar. Her gir han på grunnlag av Colletts beskrivelse arten navnet E. exciliens, men ettersom dette verket ble publisert på svensk har resultatene i dette ikke blitt videre kjent. Collett har tydeligvis ikke tatt hensyn til det siden han i 1897 lister funnet som Exocoetus sp. Heller ikke Liljeborgs landsmann Stuxberg bruker artsnavnet E. exciliens, men benytter det opprinnelige E. volitans (Stuxberg 1895). Collett gir seg imidlertid ikke og konsulterer Dr. Boulenger i London som undersøkte eksemplaret på ny, og fant at den rette benevnelse ville omfatte synonymene Exocoetus volitans, E. heterurus og E. lütkenii, som han skriver i et brev til Collett datert 5. juni Det er her artsnavnet E. heterurus dukker opp første gang i omtale av det norske eksemplaret. E. heterurus ble beskrevet tidlig på 1800-tallet på grunnlag av et individ tatt ved Sicilia (Rafinesque 1810). Denne arten beholdt også Jordan & Meek (1885) ved sin gjennomgang. Men Dr. Boulenger klarer Fig. 3. Faksimile av Aftenpostens morgenutgave for tydeligvis ikke å matche Rafinesques (1810) og Jordan & Meeks (1885) beskrivelser. Collett (1903) beholder derfor E. volitans da han igjen presenterer funnet. Flyvefisken fra Moss får tilhøre arten E. volitans i flere år etter dette og publiseres under dette navnet av Wollebæk (1924). Trolig blir ikke dagens navn, Cypsilurus heterurus, Mosseindividet til del før på 1930-tallet når dansken Bruun gjør en stor gjennomgang av de atlantiske flygefiskene og også undersøker gamle museumseksemplarer, bl.a. Linnés og også flygefisken fra Moss (Bruun 1933, 1934, 1935). 196

77 NATUR I ØSTFOLD 19(2) 2000 Fiskene i Oslofjorden og Skagerrak 1 Fig. 4. Flygefisker havner ikke sjelden på dekk av fartøyer. Bildet viser forfatteren med et slikt strandet individ (uvisst av hvilken art) om bord på M/S Beatrice under en atlanterhavskryssing mellom Rotterdam i Nederland og Vitoria i Brasil sommeren Som gutt hadde jeg en utstoppet flyvefisk hengende i taket på gutterummet. Min far hadde på gammelt sjømannsvis tatt ut det meste av innmaten samt noe fiskekjøtt, fylt igjen med tobakk, tråklet igjen buken med seilgarn og tørket fisken med utspilte vinger på dekk. Trolig hang det mange slike flyvefisker i sjømannshjem, funn av slike bør derfor ikke indikere at det er flere funn av flyvefisker i Norge. Foto: Vikerarkivet. Navnsetting Familienavnet Exocoetidae leder tankene mine i første rekke til antiskipmissilet Exocet som argentinerne brukte mot britiske krigsskip under Falklandskrigen. Og missilet kan utenkelig sammenlignes med en flygefisk som flyr lavt over vannet, men gjør unektelig mer skade på fartøyer enn en flygefisk. På norsk heter Cypsilurus heterurus bare flygefisk, dette navnet er vel ikke særlig beskrivende. Men siden det bare er påvist en art i Norge så holder det vel inntil videre. Men det hadde allikevel vært på sin plass med et skikkelig navn på arten. Navnet Firevinget flygefisk har vært foreslått av Parenti (1987), men er vel heller ikke særlig vellykket da det vel bare viser til at denne arten er biplan. Dette blir forhåpentligvis en oppgave for navnekomiteen i Norsk Zoologisk Forening og Middelhavsflygefisk er vel ikke noe dårligere forslag enn andre. Takk Takk til sjefsbibliotekar Kurt Prentow ved Nordsømuseet i Hirtshals, Danmark for å skaffe fram data om de danske funnene og til arkivar Lene Li Dragland i Aftenposten som i disse digitale tider tok seg tid til manuelt å finne fram artikkelen fra