Endring av rødlistestatus for hubro på sviktende grunnlag?

Transkript

1 Endring av rødlistestatus for hubro på sviktende grunnlag? I artikkelen Kunnskapen om hubroen er styrket (Øien m.fl. 2014) blir det foreslått å nedgradere hubroens rødlistestatus fra sterkt truet til sårbar. Hovedargumentet er at bestandsnedgangen for arten synes å ha avtatt, og at den kan ha stabilisert seg i noen områder. Innledningsvis vil vi påpeke risikoen for å gjøre nedgradering basert på feilvurderinger av bestanden. Nye tall må være sikre og av god kvalitet. Bestandstall basert på enkeltobservasjoner, f.eks. ungfugler som streifer omkring, kan lett føre til overestimering av bestanden. Artikkelen viser til rødlistekriterium C1, som sier at for å få rødlistekategori Sterkt truet (EN) må den nasjonale bestanden være under 2500 reproduserende individer, og i tillegg må den ha gått ned 20 % på to generasjoner (en hubrogenerasjon er definert til 9 år). Foreliggende estimat over hekkende hubroer i Norge er langt under 2500 individer, så spørsmålet er om hubrobestanden har gått ned 20 % i løpet av de siste 18 årene. Øien m.fl. (2014) sier etter vår oppfatning er det ikke grunnlag for å konkludere med at det har vært en nedgang i den norske hubrobestanden i størrelsesordenen 20 % eller mer over de siste 18 årene, selv om dette med stor sannsynlighet kan ha vært tilfellet i enkelte delområder. Med bakgrunn i kjente forekomster av hubro og utviklingen for arten i Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane, undres vi over at man har funnet grunnlag for en slik konklusjon. Under rådende omstendigheter kan det ikke være rett med en ny og nedjustert rødlistestatus for hubroen. Rødlistekriteriene og føre-var-prinsippet tilsier heller det motsatte. Beskrivelse av studieområdene I tillegg til å beskrive bestandens status og utvikling i de to fylka har vi illustrert nedgangen ved å vise utviklingen i tre studieområder (Fig. 1). Her har vi historisk informasjon om territorier, dvs data fra «gamle dager» fram til vår tid (1950/60 til og med 2014). Studieområde 1 er Solund kommune. De beste historiske dataseriene i Sogn og Fjordane er fra Solund, der Nils Chr. Bjørgo på 1990-tallet sjekket hubro-lokaliteter tidligere registrert av Johan Fr. Willgohs (1950- til 1980 tallet). Området er interessant fordi det ligger nær Hordaland, som rapporterer om langt flere hubroer enn Sogn og Fjordane (jfr. Øien m. fl. 2014). Studieområde 2 er Ørsta og Volda kommuner i indre fjordstrøk av Sunnmøre, og studieområde 3 lengst nord er Surnadal og Rindal kommuner i indre strøk av Nordmøre. Bakgrunnsdata er delvis hentet fra Fylkesmannen og delvis ved intervju med den eldre lokalbefolkningen. Figur 1. Kartskisse som viser geografisk plassering av de tre studieområda. 1: Solund (Sogn og Fjordane), 2: Volda og Ørsta, og 3: Surnadal og Rindal (Møre og Romsdal).

2 Hubroen i Sogn og Fjordane Øien m.fl. (2014) har for Sogn og Fjordane valgt å holde seg til estimatet på par fra Jacobsen m.fl. (2008), som på sin side skriver seg fra Fylkesmannens data over kjente hubrolokaliteter i fylket. Fylkeslag av NOF ble først opprettet i 2013, og hubroprosjektet fikk derfor en treg start i Sogn og Fjordane. Det finnes likevel relativt mye data fra tidligere tider, samlet inn av Johan Fr. Willgohs fra 50- til 80-tallet, og videreført av bl.a. Terje Thon. I Solund kommune har Fylkesmannen opplysninger om 10 mulige hekkeplasser for hubro fra Willgohs tid og framover, fem av dem med hekking påvist. På 1980-tallet var det aktivitet i fem territorier, dvs i 50% av de som er kjent. I dag er det bare grunnlag for å anta at ett av territoriene i Solund har vært i bruk de siste årene. Dvs. en nedgang på 80 % siden 80-tallet og 90% siden 50-tallet (Fig. 2 a). Foreliggende data gir ikke grunnlag for å si at situasjonen er bedre i andre deler av fylket. Det har de siste seks årene blitt gjort funn som kan tyde på hubroaktivitet ved 16 lokaliteter i Sogn og Fjordane, men bare ett hekkefunn er gjort i perioden. To lokaliteter dreier seg sannsynligvis om alternative reirområder for samme par, noe som støttes av nye data om størrelsen på hubroens aktivitetsområde skaffet til veie gjennom satellittmerking de siste årene (Øien mfl. 2014). Tabell 1 hos Øien m.fl. (2014) oppgir 35 antatte hubroterritorier i Sogn og Fjordane. Dette er omtrent det samme antall lokaliteter som Fylkesmannen fikk tilsendt i en oversikt med data fra NOF i Fylkesmannens egne tall viser at det i perioden fra 1950-tallet til nå kan være snakk om totalt tidligere hubroterritorier i fylket. Willgohs har registrert 85 lokaliteter i perioden fra «gammel tid» til 1974 (Willgohs etterlatte notatbøker), så den historiske tilbakegangen har vært betydelig større enn det som er lagt til grunn i Øien et al (2014). Mest interessant i denne sammenheng er de nevnte dataene som Fylkesmannen fikk tilsendt fra NOF i 2010 og som ser ut til å utgjøre grunnlaget for vurderingen av kjente territorier i fylket av Øien m. flere (2014). Dataene fra NOF viser 32 lokaliteter. Opplysningene er av ulik kvalitet, og omfatter foruten eldre data også registreringer fra 2008 (to lokaliteter) og 2009 (syv lokaliteter). Med utgangspunkt i det kartleggingsarbeidet Fylkesmannen har fått gjennomført i Sogn og Fjordane de siste årene, kan vi nå vurdere disse ni lokalitetene nærmere. To er enkeltstående synsobservasjoner der hubroen hverken er sett eller hørt siden; en gjelder roping i et område der det er mye kattugle og ingen fuglekyndige har hørt hubro (heller ikke de fastboende) trass i gjentatte forsøk; på en fjerde lokalitet har det i ettertid ikke vært hørt annet enn kattugle. Dette kan vanskelig defineres som hubroterritorier. Av de andre har én ikke andre oppgitte data enn et stedsnavn, og fire dreier seg om en og samme lokalitet. Ytterligere tre ligger på samme øy (ca 4km 2 ) og gjelder sannsynligvis ett enkelt par. Ett territorium er en fugl som ble sett i flukt i 1985, og ett gjelder en observasjon fra 1970-tallet. Ut fra dette er det nødvendig å revurdere og justere datagrunnlaget for Sogn og Fjordane. Flere av de nevnte hubroterritoriene gjelder observasjoner fra prosjektperioden , og det er viktig å se til at denne type observasjoner/rapporter ikke blir inkludert i beregningsgrunnlaget hverken regionsvis eller for et nasjonalt bestandsanslag eller at det inngår i et grunnlag for eventuell nedjustering av rødlistestatus for hubro. Hubroen i Møre og Romsdal NOFs bestandstall bygger på Stenbergs (2014) rapport Kartlegging av hubro i Møre og Romsdal - Status per 2012 (inkludert bakgrunnsdata), der det heter at bestanden pr anslås å telle omkring 20 par. Øien m.fl. (2014) har økt bestandsoverslaget for Møre og Romsdal til par, en økning på %. Etter som vi mener bestandssituasjon og bestandsutvikling i fylket er kritisk, finner vi det i første omgang nødvendig å etterlyse begrunnelse for økt bestandsoverslag. For vurdering av rødlistestatus for hubroen gir Stenberg flere opplysninger man burde merket seg: Hubroen ble observert/rapportert på betydelig færre lokaliteter i (27 % av 79) enn i (70 % av 80). Dette tyder sterkt på at hubroen har hatt en betydelig tilbakegang også de siste to generasjonene. Etter aktiv registrering i fylket gjennom en rekke år, har det ikke blitt funnet nye territorier de siste 2-3 årene. Som det går fram av Stenberg (2014), melder mange at hubroen har forsvunnet; «Gjennom intervju skaffet vi på denne måten en del informasjon om status på og 2000-

3 tallet, noe som ga et inntrykk av bestandsutviklingen. Mange rapporterte om at arten var forsvunnet fra områder der den tidligere var hørt regelmessig.» På Nordmøre ble hubro registrert i to (muligens tre) territorier i , men ikke årvisst på noen av dem. Et fjerde territorium har stått tomt etter at en fugl ble skutt i I sørlige del av fylket holder spredte par stand, de fleste langs kysten (fire par), men også noen i innlandet (tre par). I de ni eller ti territoriene i fylket med aktivitet de tre siste åra, har vi konstatert par i fem. I to andre er det årviss roping og vi antar at også der er par, mens det ikke er indikasjon på par i de øvrige to-tre lokalitetene. Dette gikk også fram i Stenbergs (2014) rapport: «Fra 2000-tallet kjenner vi til bare 5-10 hubrolokaliteter der fuglen kan sies å opptre regulært.» Dette bør stå som minimum for fylket. Så blir det et skjønn hvordan man kommer fram til et maksimumstall. Ikke alle deler av fylket er like godt undersøkt, og i mange år ble det antatt at det kunne være enkelte par som ikke ble fanget opp. Vi mener nå at det må være ytterst få, for lytting over mange år har gitt svært få nyoppdagete par. Hvis vi går ut fra tilsvarende min/max-intervall som i nevnte artikkel og legger til 40 %, blir maksimumstallet 14 par. Dette tilsier i så fall en hekkebestand på minimum 10, maksimum 14 par hubro. Fra studieområde 2 (Sunnmøre) viser historisk informasjon, dvs perioden , i alt 22 territorier (Fig. 2b) På 1980-tallet var det aktivitet på 9 territorier, dvs. i 59 % av kjente territorier. Siste åra har der vært fast aktivitet kun i ett territorium. Pr 2014 antyder dette en nedgang på 89 % siden 80-tallet, og 95 % nedgang fra 60-tallet. Historisk informasjon fra studieområde 3 (Nordmøre) viser i alt 19 territorier (Fig. 2c). Her har det vært aktivitet på 11 territorier (42 %) etter ca I er det kun registrert aktivitet på én lokalitet (15 territorier undersøkt). Dette antyder en tilsvarende tilbakegang på lang sikt som i studieområde 2 (omkring 90 %). Vi kjenner ikke til stabiliteten for alle territoriene i fylket i eldre tid, så vurdering av tilbakegang må tas med visse forbehold, men utviklingen er likevel udiskutabel. Fig. 2a. Studieområde 1. Fig. 2b. Studieområde 2. Fig. 2c. Studieområde 3. Figur 2a-b. Innbyrdes plassering av hubro-territorier i studieområdene 1, 2 og 3. Åpne ringer viser territorier med kjent aktivitet bare før 1980, fylte ringer viser aktivitet etter 1980, fylt rød ring viser aktivt territorium Det ene av territoria i område 3 har vært uten aktivitet etter at et individ ble skutt i 2012 (ikke markert rødt). Valg av rødlistekategori I Rallus nr. 2/1985 presenterte NOF Møre og Romsdal en statusrapport for hubro i fylket pr basert på et nokså omfattende materiale innsamlet gjennom NOF-medlemmer i fylket (Gylseth 1985). Ut fra et registrert antall hubrolokaliteter på 138, fordelt med 64 «kystlokaliteter» og 74 «innlandslokaliteter» og en minimumsbestand vurdert ut fra påvist aktivitet i forhold til dekningsgrad (enkeltobservasjoner ble ikke medregnet) og en maksimumsbestand ut fra beregnet bestandstetthet i områder med god dekning av

4 feltarbeid, ble den totale bestanden av aktive hubrolokaliteter beregnet til å ligge mellom 250 og 350 par. Sammenlignet med dagens estimat på par (eller som foreslått av Øien m.fl.) er det påfallende samsvar med den prosentvise tilbakegangen som er vurdert for Ørsta/Volda og Surnadal/Rindal i samme periode, i størrelsesorden rundt 90 %. Den omfattende nedgangen i Møre og Romsdal kommer ellers godt fram i statusrapporten fra Stenberg (2014): «Det er uansett klart at hubroen forsvant fra flere lokaliteter i løpet av 2000-tallet, så tilbakegangen i perioden er utvilsomt reell. NOF Møre og Romsdal sin database over hubro viser at en del lokaliteter ble forlatt også i løpet av 1970-tallet. Det er derfor sannsynlig at tilbakegangen i fylket de siste år har vært omkring 80 %.» Den norske hubrobestanden ble anslått til ca par av Roalkvam (1985, basert på bestandstall fra Rogaland) og par av Solheim (1994), mens den tabellariske oversikten i «Norsk hekkefuglatlas» utvider anslaget til par (Gjershaug & al. 1994). De sistnevnte tallene er høyst usikre vurderinger og bør ikke brukes som annet enn det, men om vi sammenligner landsestimatet pr fra Solheim (1994) i Norsk hekkefuglatlas med materialet som NOF-rapporten fra bygger på, indikerer det en tilbakegang på 65-70%. Dette er i godt samsvar med materialet fra Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane, og selv med mange forbehold om datakvalitet antyder tallene en dramatisk bestandsnedgang hos hubro i denne perioden på år. Det bør derfor legges fram en svært god begrunnelse for hvorfor man antar at bestandsnedgangen nasjonalt har vært mindre enn 20 % i den siste 18-årsperioden (2 hubrogenerasjoner). Diskusjonen over baserer seg på at kriterium C1 blir lagt til grunn for vurdering av rødlistestatus (>2500 reproduserende individer, og tilbakegang på minst 20%). Etter vår oppfatning er imidlertid rødlistekriterium A2 mer relevant for hubroen (observert, estimert, antatt eller mistenkt bestandsreduksjon over 3 generasjonslengder, der årsakssammenheng ikke er opphørt eller klarlagt). Med utgangspunkt i en beregnet bestandsnedgang i Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane på % på 27 år (= 3 hubrogenerasjoner) og på landsbasis i størrelsesorden rundt 70 % på samme tid dersom Solheims (1994) estimat legges til grunn, skal hubro etter dette plasseres minst som EN, men bør naturligvis vurderes også i forhold til CR. I store deler av det som tidligere var vurdert som artens viktigste hekkeområder i Norge er det neppe noen tvil om at situasjonen er kritisk, og at vi står i overhengende fare for at arten blir borte i løpet av kort tid om de faktorer som har forårsaket bestandsnedgang ikke blir endret. Avslutningsvis gjengir vi fra Stenberg`s (2014) rapport noe av det viktigste for å hjelpe hubroen til å gjenerobre sine jaktmarker; «Som en oppsummering kan sies at hubroen står i fare for å forsvinne fra Møre og Romsdal, viss ikke den negative utviklingen snart blir snudd. Den viktigste årsak til den generelle tilbakegangen er godt dokumentert. Hubroen er spesielt utsatt for kraftliner, i første rekke ved at den blir "svidd" pga kortslutning/jordslutning under postering på traverser (DN 2009). Forvaltninga må derfor sette alt inn på å gjennomføre praktiske tiltak mot hubrodød pga. elektrokusjon.» Dette gjelder ikke bare innenfor fastlagte territorier. Ettersom ungfugl sprer seg ganske vidt, vil de være konstant utsatt for dødelighet pga. liner langt utenfor revirgrensene, med sviktende rekruttering som resultat. Trolig er dette viktigste årsak til hubroens alvorlige situasjon i dag. Oddvar Olsen Tore Larsen Ingvar Stenberg Tore Chr Michaelsen Alv Ottar Folkestad Ingar Støyle Bringsvor Nils Røv Nils Christian Bjørgo Magnar Lien

5 Litteratur Gjershaug, J., P. G. Thingstad, S. Eldøy & S. Byrkjeland 1994: Norsk fugleatlas. Hekkefuglenes utbredelse og bestandsstatus i Norge. 551 pp. Gylseth, J Fugler i Møre og Romsdal: Hubro. Rallus 15: Kålås, J. A., Å. Viken, S. Henriksen & S. Skjelseth (ed.) Norsk rødliste for arter The 2010 Norwegian Red List for Species. 480 pp. Roalkvam, R Hubroen Bubo bubo i Rogaland. Vår Fuglefauna 8: Solheim, R. 1994: Hubro Bubo bubo. I Gjershaug & al 1994: Norsk fugleatlas. Hekkefuglenes utbredelse og bestandsstatus i Norge Stenberg, I Kartlegging av hubro i Møre og Romsdal. Status per Ornitologiske undersøkingar Møre og Romsdal (OUM) Rapport , 7 s. Øien, I. J., Heggøy, O., Shimmings, Paul., Aarvak, T., Jacobsen, K.- O., Oddane, B., Ranke, P. S. & Steen, O. F Status for hubro i Norge. NOF-rapport s.