FORSLAG FRA INSTITUTTLEDERGRUPPEN TIL MODERAT OMLEGGING AV MASTERSTUDIET I RETTSVITENSKAP

Transkript

1 FORSLAG FRA INSTITUTTLEDERGRUPPEN TIL MODERAT OMLEGGING AV MASTERSTUDIET I RETTSVITENSKAP 1. Instituttledergruppen og dens mandat Ved fakultetet pågår for tiden en diskusjon om utvikling av studietilbudet ved masterstudiet i rettsvitenskap. De spørsmålene som særlig har vært reist, er innføring av treårig bachelorgrad og toårig mastergrad (nedenfor kalt 3+2), og økt valgfrihet i studiet. I juni 2008 ble det holdt en fakultetskonferanse der disse temaene ble diskutert. Etter dette nedsatte dekanen en arbeidsgruppe bestående av instituttlederne ved fakultetet, Kristian Andenæs (IKRS), Mads T. Andenæs (SMR, daværende leder), Ole-Andreas Rognstad (IfP), Kirsten Sandberg (IOR) og Trine-Lise Wilhelmsen (NIfS), med følgende mandat: Det er nedsatt en gruppe bestående av lederne for henholdsvis Institutt for offentlig rett, Institutt for privatrett, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Nordisk institutt for sjørett og senere avgått leder ved SMR. Gruppens mandat er å utarbeide et første forslag til en omlegging av masterstudiet i rettsvitenskap som medfører bedre samsvar mellom studiet, resultatet av prosess faglige prioriteringer og anbefalingene fra NOKUTs reakredittering av masterstudiet, med hovedfokus på større valgfrihet for studentene og bedre utnyttelse av valgfagene. Økt internasjonalisering skal også tas i betraktning. De tilpasninger gruppen foreslår bør i så stor grad som mulig kunne la seg gjennomføre innenfor rammene av gjeldende studieordning, og uten at det blir behov for overgangsordninger. Forslaget skal foreligge innen utløpet av januar Mandatet er i så stor grad som mulig begrenset til hva som er mulig å få til innenfor rammen av gjeldende studieordning og uten at det blir behov for overgangsordninger. Studieomleggingsprosesser er svært krevende, og instituttlederne har fremhevet at man nødig vil gå i gang med en større omlegging enn nødvendig for å oppnå de målsettinger som er nevnt i mandatet. Derfor ville man i første omgang vurdere om det er mulig og hensiktsmessig med endringer innenfor rammen av gjeldende studiemodell. En mer omfattende omlegging til bachelor- og masterstudium er ikke blitt ansett å ligge innenfor mandatet. Dette vil kreve en grundigere behandling i et bredere sammensatt utvalg. Som det fremgår av mandatet er det begrenset til den del av studietilbudet som gjelder selve innholdet i masterstudiet. Fakultetet vil også se nærmere på andre aspekter, som undervisningsformer, læringskrav/ pensumangivelser og eksamensformer. Disse aspektene omfattes ikke av i-ledergruppens mandat, og vil ikke bli omtalt i det følgende. 1

2 Fagutvikling, særlig i form av økt fokus på metode og internasjonale aspekter, anses derimot å gjelde innholdet i studiet og vil bli behandlet nedenfor. Instituttledergruppen vil presisere at den innenfor mandatet har lagt vekt på å fremme forslag til en konsensusbasert løsning. I desember 2008 presenterte instituttledergruppen derfor en skisse som man helt foreløpig hadde diskutert seg frem til innenfor rammen av mandatet. Skissen ble lagt frem på allmøter ved IfP, NIfS og IOR, hvor også studentene var representert, og hvor den ble gjenstand for gode diskusjoner med innspill til utarbeidelse av de videre forslag. Ut fra tanken om at prosessen må starte nedenfra, har instituttlederne valgt ikke å gå lenger i sine forslag enn det man oppfatter at det er mulig å få gjennomslag for blant de ansatte, og herværende forslag tar i stor grad hensyn til det som fremkom på møtene. Det betyr at skissens forslag er ganske sterkt moderert. Før forslagene presenteres nærmere, kan det oppsummeringsvis nevnes at instituttledergruppen har valgt å gå bort fra å foreslå at det legges til rette for en overgang til 3+2-modellen innenfor dagens studieordning. Videre legges det opp til økt valgfrihet til 3. og 4. avdeling med 10 sp på hver. Det antydes dessuten som ønskelig at internasjonal rett til 2. avdeling endres slik at den består av en generell innledning og deretter valg mellom tre retninger. Instituttledergruppen ser det for øvrig som helt sentralt at det uavhengig av ytre reformer skjer en fagutvikling innen det enkelte fag, med sterkere fokus på metode og internasjonalisering. Vi mener i den anledning at faglæreransvaret bør legges til en gruppe, som tar ansvaret for at målsettingene realiseres. 2. Endringsbehov Instituttledergruppen finner grunn til å understreke at den ser det som nødvendig å gjennomføre endringer i studiet. Delvis er et krav om endring kommet utenfra, men først og fremst følger endringsbehovet av utviklingen i jussen som fag. Det har det siste tiåret skjedd radikale endringer i den verden som jussen inngår som en del av, i form av europeisering, globalisering og en rivende utvikling generelt. De internasjonale aspektene og den raske utviklingen er blitt påtrengende også innen vårt fag. Jurister og jusstudenter må på en helt annen måte enn tidligere beherske endring og pluralitet i normsystemer, verdier og rettsanvendelsestradisjoner (dekani ord ). Selv om studiet ble lagt om så sent som i 2004, var reformen den gang i stor grad en videreføring av de tidligere studieordningene, som ikke tok tilstrekkelig hensyn til de nevnte endringene. 2

3 For å møte denne utfordringen må jusstudentenes opplæring i større grad enn i dag konsentreres om juridisk metode som setter dem i stand til å forholde seg til ukjent rettsstoff, ikke minst internasjonalt stoff. En kunnskapsbasert utdanning som omfatter rettstilstanden i så mange juridiske fag som mulig vil raskt bli foreldet. Isteden må studentene læres opp i å anvende et mangfold av norske og internasjonale kilder på de rettsområdene studiet omfatter. Dette er en krevende oppgave som innebærer at det må skje en fagutvikling innen det enkelte juridiske fag. Det er ikke nødvendigvis slik at fagene av den grunn trenger å bli mer omfattende, men vektleggingen må være annerledes enn i dag. Som følge av det økte stofftilfanget kan det være at ikke alle spørsmål innen faget kan dekkes, men at man i større grad anvender en eksemplarisk metode med behandling av utvalgte tema som kan ha overføringsverdi til andre tema. I kjølvannet av det såkalte Dannelsesutvalget vil universitets- og høgskolestudier bli stilt overfor nye utfordringer. Vi må regne med at det vil bli stilt krav om økt vekt på erkjennelse, evnen til å stille grunnleggende spørsmål mv., og noe mindre vekt på fagspesifikk kunnskap. Disse hensynene må også integreres i arbeidet med fremtidige studiereformer. At jusstudiet ikke kan dekke alle rettsområder, har lenge vært selvsagt. Men mangfoldet er større i dag enn tidligere, og det er i mindre grad klart hvilke fag jusstudentene må ha med seg for å bli gode jurister. Når situasjonen er slik, er det spørsmål om hvorfor fakultetet skal overlate så lite av valgene til studentene selv. Ved siden av at det er vanskelig å finne gode kriterier for utvelgelse av obligatoriske fag, kommer at motivasjonen for å studere et fag må antas å være langt større når studenten har valgt faget selv. Et sentralt spørsmål i instituttledergruppens arbeid i henhold til mandatet har derfor vært om en større del av utdanningen skal gjøres valgfri, og eventuelt hvordan dette kan gjøres. Etter NOKUTs omfattende evaluering av jusstudiet i 2007 ga komiteen denne anbefalingen (s. 41): I tråd med Bologna-modellen bør dessuten studiets valgdel være større enn den i dag. Dette ville være positivt i forhold til fordypning, progresjon og internasjonalisering. Dette er fulgt opp av universitetsstyret som i sitt vedtak om prosess faglige prioriteringer sluttet seg til fakultetets strategidokument , der det for utdanningens del legges hovedvekt på internasjonalisering og fleksibilitet i studiene, i tillegg til tettere oppfølging av jusstudentene. 3

4 Videre er det på det rene at studiereformen av 2004 har hatt uheldige konsekvenser for valgfagene. En kraftig reduksjon av valgfagsdelen i studiet i forhold til forrige studieordning har ført til mindre etterspørsel etter valgfagene generelt. Når det samtidig av ressurshensyn er satt et høyt og ufleksibelt krav til antall studenter for at undervisning og eksamen kan holdes i det enkelte fag, blir det dels nokså tilfeldig hvilke valgfag det i dag gis undervisning i, dels skjer utvelgelsen uavhengig av fakultetets faglige prioriteringer. Flere av fagene som støtter opp om fakultetets faglige prioriteringer er falt ut av undervisningstilbudet. Større valgfrihet for studentene ville gi bedre utnyttelse av den kompetanse hos lærerne som valgfagene representerer. For å sikre at valgfagene i størst mulig grad dekker de faglige prioriteringene, må det foretas en kritisk gjennomgang av hvilke valgfag som bør tilbys. Endelig har det også pågått en prosess for å bedre ressurssituasjonen ved Det juridiske fakultet, som har resultert i at Universitetsstyret ved vedtak av 25. november 2008 har besluttet at fakultetet må redusere antall studieplasser fra 600 til 400 i året, samtidig som man beholder nivået for dagens tildelinger. I en overgangsfase på tre år vil man dessuten få tildelt ekstra midler. Dette vil bedre ressurssituasjonen ved fakultetet betydelig. Forutsetningen for vedtaket er blant annet at fakultetet setter i gang tiltak for å fornye studiet. I Bostad-utvalgets innstilling om studieforbedrende tiltak som ble avgitt i midten av januar 2009, nevnes blant annet at valgemner kan introduseres tidligere i studiet for å øke fleksibiliteten og for å gjøre det mulig for studentene å stake ut en retning som kan gi fordypning på 4. eller 5. avdeling (s. 5). Det heter også at antall valgemner må reduseres betraktelig og integreres i studiet basert på en helhetlig tankegang (s. 7). 3. Noen grunnpremisser for forslaget 3.1 Bachelor og master? I NOKUTs anbefalinger ligger en oppfordring til å vurdere innføring av Bolognamodellen (3+2), dvs. treårig bachelorstudium og toårig masterstudium. I lys av den omfattende motstanden mot dette blant fakultetets ansatte og hos studentene vil instituttledergruppen likevel ikke gå inn for at det legges opp til en omlegging til 3+2 innenfor rammen av dagens studieordning. Av dette følger at det heller ikke er grunnlag for å innføre valgfri rekkefølge på 3. og 4. avdeling slik skissen åpnet for. 4

5 Argumentene mot å legge opp til en overgang til 3+2 gikk dels på at dette ikke er ønskelig i seg selv, dels at det ikke bør innføres gjennom en slik mer moderat reform. Under det første er et av argumentene at arbeidsmarkedet trenger en generell juristutdanning, der alle de ferdige kandidatene kan mer eller mindre det samme. Jussen bør opprettholdes som et helhetlig profesjonsstudium. Videre mener man at Bologna-modellen ikke er laget for profesjonsstudier og ikke passer for disse. En overgang til 3+2 for vårt studium hevdes å være dårlig begrunnet. Det var i alle tilfelle nokså bred enighet om at hvis 3+2 skal innføres, må kortene legges på ny. Skissen som ble presentert, ble av flere ansett å være mer drastisk enn den ga seg ut for. En så omfattende reform kan ikke gjennomføres på denne måten, ble det hevdet. Skal man først vurdere innføring av 3+2, bør det skje etter en grundig diskusjon og vurdering av alle studiets elementer sett i sammenheng. Det er f.eks. ikke sikkert at de fagene som i dag ligger til 1. avdeling er de man ville valgt til første år i en bachelor, som er ment å være mer oversiktspreget. Det skisserte forslaget har også vist seg å støte på problemer ved at det kreves en nivåforskjell mellom tredje år på bachelor og første år på master. Hvis studenter ønsker å komme inn på 4. avdeling med bachelor i juss fra andre studiesteder, må fakultetet vurdere om det aktuelle studiestedets bachelorgrad tilfredsstiller de krav til fagsammensetning og kvalitet som vi må stille til studenter på dette nivået. Med det nye bachelor-studiet bl.a. på Lillehammer kan opprettholdelse av vår gjeldende studieordning føre til at vi i realiteten praktiserer 3+2 for alle andre enn våre egne studenter. 3.2 Økt valgfrihet innenfor dagens studieordning I skissen var det foreslått å innføre 30 sp økt valgfrihet på 3. og 4. avdeling. Selv om noen støttet dette og til og med ville gå lengre, ble forslaget møtt med nokså utbredt skepsis blant de ansatte og til dels også fra studenthold. Instituttledergruppen foreslår derfor isteden at valgfriheten økes med 10 sp ved hver av disse avdelingene. En hovedinnvending var at økt valgfrihet går på bekostning av noe annet, og de fleste lærerne anså det ikke ønskelig å redusere omfanget av de obligatoriske fag ved sin egen avdeling i særlig grad. De var i større grad innstilt på en reduksjon av slike fag på andre avdelinger. Det ble også sagt at studentene ikke har behov for valgfrihet. De bør ikke låse seg, og en god utdannelse er det viktigste. 5

6 Argumentene til støtte for forslaget var at de nasjonale domstoler etter hvert er blitt mindre sentrale i jussen enn det studiet legger opp til, se f.eks. på miljøretten. Dagens modell speiler rettsvesenet i nasjonalstatenes storhetstid. Andre ønsket mer valgfrihet enn forslaget, ut fra den begrunnelse at det ikke er sikkert at ett fag er viktigere enn et annet, at valgfrihet gir mer motiverte studenter, og at en felles kultur får studentene uansett. Etter instituttledergruppens syn vil økt valgfrihet, også i det mindre omfang som nå er foreslått, gjøre det mulig for studentene å velge en retning som de forfølger gjennom studiet. Det vil gi økt mulighet til å fordype seg i fag de har særlig interesse i, herunder å tilrettelegge for skriving av masteroppgave på 5. avdeling. Følgelig er det ikke sikkert at valgfagene på 3. avdeling bør være begrenset til privatrettslige fag og på 4. avdeling til offentligrettslige. Snarere kan det være slik at et valgfag av en annen karakter enn resten av avdelingen for noen av studentene kan utgjøre et kjærkomment pusterom og altså en mulighet til å forfølge sine interesser gjennom flere avdelinger. Spørsmålet om hvilke fag som skal kunne velges på de to avdelingene bør settes i sammenheng med arbeidet med valgfagene til 5. avdeling. 3.3 Ikke valgfrihet tidlig i studiet Forslaget legger opp til at det ikke skal være valgfrihet det første året av studiet (1. avdeling). I andre år legges det heller ikke opp til at studentene skal velge mellom fag, men døren holdes åpen for noen grad av valgfrihet innenfor faget internasjonal rett. Tanken bak dette er dels at studiet bør inneholde en basisdel med fag alle studentene bør ha, dels at studentene ikke har den nødvendige kjennskap til de juridiske fag til å foreta valg allerede det første året. Slik sett følger forslaget opp de premissene som lå til grunn for studiereformen av Disse tankene vant stort sett gehør blant de ansatte og studentene, selv om noen mener at også jusstudentene vil være i stand til å foreta valg tidlig på studiet. Om man på den annen side skal legge opp til noe større valgfrihet senere i studiet enn det som gjelder i dag, bør det være en sammenheng mellom de to første årene og de øvrige årene. Det kan i noen grad sikres ved at de obligatoriske fagene i de to første avdelingene følges opp med valgfrie spesialiseringer innen de samme områdene senere i studiet. Her er det rom for forbedringer, særlig innen de offentligrettslige fag. Selv om det ikke legges opp til at den første delen av studiet gjøres mer oversiktspreget, bør det være mulig å anlegge et bredere perspektiv på de fagene man underviser i, f.eks. 6

7 gjennom en innledende bolk der man åpner opp og ser rettsområdet i sammenheng med tilstøtende rettsområder. 3.4 Fokus på juridisk metode Det bør være et tydeligere fokus på juridisk metode gjennom hele studiet. Behovet for å fokusere på metode fremheves bl.a. i Bostad-utvalgets innstilling (s. 4). I det enkelte fag på alle avdelinger må så vel lærebøker som forelesere og kursledere redegjøre for den metoden som anvendes. I undervisningen kan dette gjerne gjøres gjennom en pliktig innføring i metoden til hver forelesnings- eller kursrekke, men også underveis i undervisningen må det hele tiden klargjøres hvordan man har kommet frem til standpunktene til de juridiske spørsmål. Det er ønskelig at lærerne så langt som mulig har en åpen og spørrende holdning til rettsstoffet og de rettslige løsninger, fremfor å fremstille det som om det meste er klart. En side ved metodefaget er nettopp å lære studentene å forholde seg til at juridiske lærere og forfattere har ulike synspunkter som alle kan ligge innenfor det forsvarlige. En mulig måte å presentere dem for forskjellige synspunkter på er å la dem lese artikler istedenfor eller i tillegg til lærebøker. Gjennom artikler på andre språk ville samtidig et internasjonaliseringsaspekt bli ivaretatt (se neste punkt). Det er grunn til ikke å innskrenke metodeundervisningen til domstolenes metode for problemløsning, men også inkludere forvaltningens, nemnders osv. Studentene bør videre forberedes på ulike juristroller, ikke bare rollen som beslutningstaker, men også som partsrepresentant og regelutformer (av lover/forskrifter eller kontrakter), og må gis innsikt i at metoden varierer med rollen. I en tenkt rolle som advokat eller saksbehandler i det offentlige kan de dessuten trenes i å se etter hva som trengs av flere opplysninger i saken, altså forholde seg til faktum i noen grad. Studentenes kunnskap om og ferdigheter i juridisk metode må bygges opp skrittvis gjennom studiet. Noe av dette behovet avhjelpes ved at metoden integreres i alle de ulike fagene. Men i tillegg må det i utformingen av selve metodefaget være en større bevissthet på hvor i studiet de ulike elementene legges. Studentene trenger å læres opp i metode helt fra begynnelsen av studiet, og metode bør følgelig prioriteres høyere til 1. avdeling. Samtidig er det grunn til å integrere elementer av metodelæren til 2. avdeling. Det kan gjøres plass for noe argumentasjonslære innenfor ex.fac, ved at yrkesetikken som i dag inngår der, tas ut og slås sammen med yrkesetikk til 4. avdeling. Ut fra diskusjonen på instituttene og praktiske hensyn er det naturlig også å beholde noe metodelære på 4. 7

8 avdeling på et stadium da de fleste studenter bør ha opparbeidet seg gode metodiske ferdigheter og dermed har grunnlag for en systematisering av metodekunnskapen. Da bør faget ha mer preg av et fordypningsfag. For å sikre at fagene gjennomgår den helt nødvendige faglige utviklingen, er det etter instituttledergruppens syn viktig at faglæreransvaret legges til en gruppe av lærere, fremfor en enkeltperson som i dag. Det bør fortsatt være én person som er kontaktperson utad og som har ansvaret for at det finnes tilstrekkelig antall kursledere osv., men dette lar seg godt kombinere med at det faglige innholdet av faget fastlegges av en gruppe i fellesskap. 3.5 Rettens internasjonalisering Internasjonalisering er et av de hovedtemaene Det juridiske fakultet har valgt å satse på i sine faglige prioriteringer, i undervisningen så vel som i forskningen. Det er nødvendig å vurdere hvordan rettens internasjonale utvikling kan avspeiles i studiet i større grad og på en bedre måte enn hva tilfellet er i dag. Forslaget bygger på en oppfatning om at også det internasjonale rettsstoffet i stor grad bør integreres i de enkelte fag dette har en klar side til metodespørsmålet, jf. pkt. 3.4, og bør ses i sammenheng med det. I tillegg til dette er det muligheter for å dyrke frem faglige profiler med tilbud om spesialisering i internasjonal rett. Komparativ rett bør inn i studiet i større grad. Ved siden av å tjene til forståelse for andre lands rettssystemer, noe den internasjonale utviklingen fordrer i stadig større grad, gir den et nytt perspektiv på eget lands rettssystem og grunnlag for diskusjoner av de løsninger som er valgt. Også interlegal rett må prioriteres høyere enn i dag. Selv om det er forskjeller mellom fagene med hensyn til i hvor stor grad internasjonale kilder gjør seg gjeldende, er det vanskelig å tenke seg at noen juridiske fag er uten internasjonal påvirkning. For privatrettens del foreligger det et notat som drøfter spørsmålet om større grad av internasjonalisering (vedlagt), og et tilsvarende bør utarbeides for de offentligrettslige fag. Til klarlegging av i hvilken grad det internasjonale rettsstoffet allerede er integrert, bør det gjennomføres en undersøkelse av alle de juridiske fag, som samtidig kan virke bevisstgjørende. 3.6 Modulisering Ved vekting av fag var det i skissen lagt opp til at antall studiepoeng for hvert fag måtte være delelig med 5. Dette er likevel ikke nødvendig så lenge vi ikke planlegger overgang 8

9 til 3+2 innenfor dagens ordning. Det vesentlige i denne omgang er at det sentrale systemet for studieadministrasjon (FS) forutsetter moduler på 30 sp. Siden det går med mye ressurser til tilpassing av vår studiemodell til systemet, tilsier vår ressurssituasjon en omlegging i denne retning. Vi kan altså beholde ordningen med fag på 7, 8, 12, 13 sp., etc., så sant de sammenlagt utgjør 30 sp pr. semester. Slik situasjonen er i dag lar noen avdelinger seg relativt lett tilpasse til kravet om 30 sp moduler, mens noen forutsetter litt større tilpasninger. Instituttledergruppen ønsker ikke å legge for store føringer på hvordan tilpasningene bør skje. Tilpasningen vil derfor ikke ligge inne i selve forslaget, men i kommentarene til hver avdeling vil det bli påpekt hva som må til for at avdelingen skal kunne moduliseres i overensstemmelse med kravet om 30 sp moduler, samt skissert nærliggende muligheter. 4. Forslaget 1. avdeling Forslaget: Ex.phil (10 sp) Innføring i juridisk argumentasjon (6 sp) Familie- og arverett (13 sp) Inngåelse og tolking av avtaler (4 sp) Kjøpsrett (9 sp) Fast eiendoms rettsforhold (9 sp) Erstatningsrett (9 sp) I dag: Ex.phil (10 sp) Innføring i rettsstudiet (6 sp) Familie- og arverett (13 sp) Inngåelse og tolking av avtaler (4 sp) Kjøpsrett (9 sp) Fast eiendoms rettsforhold (9 sp) Erstatningsrett (9 sp) 9

10 Kommentar Også 1. avdeling må tilpasses ønsket om økt metodeinnslag i studiet. Instituttledergruppen mener det kan være grunn til å se nærmere på læringskravene og innholdet i dagens fag Innføring av rettsstudiet, både i lys av at det foreslås økt rettskildeinnslag i ex fac til 2. avdeling og at det bør iverksettes tiltak for å sikre at rettskildelære integreres i de enkelte fag. Hovedspørsmålet må være hvordan vi i best mulig grad skrittvis kan lære studentene juridisk metode. I så henseende er det viktig å se metodeundervisningen under de enkelte avdelingene i sammenheng, og metodefaget på 1. avdeling må være tilpasset denne og fungere som startpunktet for studentenes metodebevissthet. Gruppen fremmer ikke noe konkret forslag om endring av fagets innhold, men anbefaler at det igangsettes et arbeid der det ses nærmere på de spørsmål som her er nevnt. I forslaget har vi tillatt oss å endre fagets tittel, til Innføring i juridisk argumentasjon, uten at det skal legges mer i det enn anbefalingen om at metodefaget til 1. avdeling tas opp til vurdering i lys av ovennevnte. For øvrig foreslås strukturen i dagens 1. avdeling beholdt. Dagens 1. avdeling har et tungt formuerettslig innslag. I skissen tenkte instituttledergruppen seg at dagens fragmenterte fagsammensetning innen formueretten kunne erstattes av en noe bredere orientert innføring i formuerett, der man bl.a. hadde et videre om enn mer oversiktspreget perspektiv på kontraktsretten og et bredere blikk på formuerettsposisjonene enn det som tilbys i dagens fag Fast eiendoms rettsforhold. Ut fra manglende støtte for dette fra avdelingens lærere, bl.a. begrunnet med at 1. avdeling synes å fungere godt i dag, går ikke gruppen videre med dette forslaget. Det skal likevel påpekes at det også ved denne avdelingen er ønskelig at det skjer en fagutvikling. De perspektivene som nevnes ovenfor kan i noen grad tenkes å ivaretas innenfor dagens fagsammensetning. Et noe bredere perspektiv på formueretten vil bl.a. kunne tilrettelegge for studentenes valg av en privatrettslig retning senere i studiet. Instituttledergruppen holder fast ved at det er grunn til å beholde fag der studentene til 1. avdeling får anledning til å gå i dybden, ikke minst av hensyn til innlæring av juridisk metode. Det er liten grunn til å endre på familie- og arverettens status som obligatorisk fag til 1. avdeling. Faget gjelder livsområder som alle har et nært kjennskap til, og må også anses velegnet for illustrasjon av juridisk metode. Videre er erstatningsrett et fag som har interesse i forbindelse med mange av de øvrige fag på studiet (trygderett, strafferett, forvaltningsrett, kontraktsrett), og studentene kommer 10

11 ikke tilbake til faget på 3. avdeling. Det er derfor behov for at erstatningsrett opprettholdes som fordypningsfag til 1. avdeling. Med tanke på modulisering er dagens 1. avdeling ett studiepoeng i fra å kunne deles opp i moduler på 30 sp, ex phil inkludert. Én nærliggende mulighet er å gi innføringsfaget ett studiepoeng mer enn etter dagens ordning på bekostning av ett av formuerettsfagene, f.eks. kjøpsrett. Ved en slik tilpasning vil ex phil, innføringsfaget og familie/arveretten utgjøre 30 sp. og de øvrige (formuerettslige) fagene 30 sp. 2. avdeling Forslaget: Ex. fac. (10 sp) Statsforfatningsrett (10 sp) Internasjonal rett (15 sp) Forvaltningsrett (inkl. velferdsrett 6 sp og miljørett 4 sp) (25 sp) I dag: Ex. fac. (10 sp) Statsforfatningsrett (10 sp) Internasjonal rett (Alminnelig folkerett 6 sp, EØSrett 5 sp, Internasjonale menneskerettigheter 4 sp) (15 sp) Forvaltningsrett (Alminnelig forvaltningsrett 15 sp, Velferdsrett 6 sp, Miljørett 4 sp) (25 sp) 11

12 Kommentar Her er det ikke foreslått endringer i fagsammensetningen. Det bør være bred enighet om at alle studenter bør lære noe forfatningsrett og forvaltningsrett samt ha en introduksjon til internasjonal rett. Blant faglærerne i internasjonal rett har en omlegging av dagens modell vært diskutert, slik at man i stedet for dagens ordning med tre fag folkerett, EØS-rett, menneskerettigheter, kunne tenke seg en obligatorisk introduksjon og deretter et valg mellom de tre fagene som fordypningsemner. Faglærerne var ikke enige om at en slik løsning var hensiktsmessig. Instituttledergruppen vil understreke betydningen av at alle studenter får en alminnelig innføring i EMK og EØS-avtalen, idet disse konvensjonene griper inn i nær sagt alle rettsområder man kommer i befatning med. Ved en alminnelig innføringsdel på f.eks. 8 sp kan det være en fare for at studentene ikke får tilstrekkelig kjennskap til og forståelse for betydningen av EMK og EØS-retten. Det kan hevdes at fagets omfang burde økes for at en slik modell skulle være hensiktsmessig, men i så fall oppstår diskusjonen om forholdet til de andre fagene i avdelingen. Instituttledergruppen vil påpeke at dersom modellen gjennomføres innenfor rammen av de studiepoengene internasjonal rett har i dag, ligger det klare utfordringer både ved utformingen av den og ved utarbeidelse av læremidler tilpasset den. Til gjengjeld gir modellen, sammenholdt med forslagene om innføring av valgfag på 3. og 4. avdeling, muligheter for fordypning innen ett eller flere emner i internasjonal rett som ikke finnes i dag. Instituttledergruppen fremmer, ut fra det ovenstående, ikke noe konkret forslag på dette punkt, men i det videre arbeid med valgfagene og internasjonalisering og metode må innføring av modellen med fellesdel og fordypningsdel i internasjonal rett vurderes. Også i 2. avdeling bør det være et innslag av juridisk metodelære som eget fag. Faglærer for ex fac Svein Eng har foreslått at 3 sp kan frigjøres til dette bruk innenfor ex fac, ved at yrkesetikken samles på 4. avdeling. Han foreslår også å frigjøre 1 sp ved at Rett og noen nyere trekk ved samfunnsutviklingen overføres til internasjonal rett på samme avdeling som en introduksjon til dette faget. Det første slutter instituttledergruppen seg uten videre til, mens det andre må diskuteres med de ansvarlige for internasjonal rett. Skal metodelære gis bredere plass enn disse 3-4 sp, er det en diskusjon som må tas i PMR. Svein Eng har fremlagt dette foreløpige forslaget til emner i en rettskildedel på ex.fac: 1. Rettskildelærens grunnlag 2. Forskjeller og forhold mellom regel og rettskildefaktor 3. Grunnlegging av sentrale rettskildfaktorer: 12

13 a. Lov: Grunnlaget for at lov er rettskildefaktor: demokrati, maktfordeling. b. Dom: Oversikt over dommers betydning: beviskraft, rettskraft, tvangskraft, prejudikatskraft. Nærmere om hensyn for og imot prejudikater. Kan rettspraksis være rettskildelærens grunnlag? c. Kontrakt: Objektiv rett og subjektiv rett; kontrakters betydning Verdier (reelle hensyn) behandles så direkte på rettsfilosofi-delen at jeg ikke har ført dette opp som eget emne på en rettskilde-del. Forbindelsene her kan enkelt knyttes i et læremiddel. Sedvaner og praksis vil komme inn mer spesielt dels via tanken om en prejudikatslære (det sentrale typetilfelle av betydningen av praksis i det offentlige), dels via kontrakter (hvor det kan være naturlig å peke på samspillet mellom kontrakter, kutymer og annen rettslig relevant praksis blant private rettssubjekter). En allminnelig sedvanerettslære er det etter min mening ikke grunn til å gå inn på i exfac. En slik rettskilde-del som jeg nå har skissert, tror jeg vil spille godt sammen med rettsfilosofien. Det spesifikke utvalg av emner på rettskilde-delen kan selvfølgelig diskuteres. Selve kombinasjonen tror jeg imidlertid kan bli en reell positiv endring av studiet. Vedrørende en sammensetning av fag som gir til sammen 30 sp pr halvår, er det spørsmål om dette er nødvendig når det allerede holdes separat eksamen for 10 sp (ex fac). Etter faglærernes ønske er det aktuelt å flytte ex fac til første semester etter statsretten, og det er ingen av de resterende fagene ved avdelingen som utgjør 10 sp eller som det er naturlig å dele slik at noe faller i første semester og resten i annet. Gruppen overlater derfor dette spørsmålet til videre behandling i de rette organer når premissene er klarlagt. 3. avdeling (privatrett) Forslaget: Avtalerett (fullmakt og ugyldighet) (5 sp) Kontraktsrett (17 sp) Tredjemannsvern (14 sp) Selskapsrett (6 sp) Rettshistorie (8 sp) Valgfag (10 sp) 13 I dag: Avtalerett (fullmakt og ugyldighet) (5 sp) Kontraktsrett (24 sp) Tredjemannsvern (16 sp) Selskapsrett (7 sp) Rettshistorie (8 sp)

14 Kommentar Forslaget bygger på ønsket om å åpne for et valgfritt fag på 10 sp. til hver av 3. og 4. avdeling. Hvordan det skal settes av plass til dette, blir til syvende og sist opp til de besluttende organer å avgjøre, men instituttledergruppen har satt opp et forslag til en måte å gjøre det på. I skissen var det lagt opp til at fagene avtalerett og kontraktsrett kunne reduseres fra dagens samlede 29 sp til 15, men at det kunne vurderes om én valgfagprofil i kontraktsrett måtte gjøres obligatorisk. Tanken møtte relativt stor motstand, og den videreføres ikke her. Derimot var det nokså stor enighet om at faget Kontraktsrett kan reduseres i forhold til det antall studiepoeng det har i dag. Det ble bl.a. påpekt at dagens fag ikke fyller de 24 sp det er tildelt. Forslaget innebærer at faget reduseres fra 24 til 17 sp, Det er også lagt til grunn at studentene bør ha en innføring i tredjemannsvern. Hvor stort det obligatoriske innslaget bør være, kan diskuteres, men faglærerne har gitt sterkt uttrykk for at det bør minst ha det omfanget det har i dag, og at faget vil gi liten mening dersom det gis et mindre omfang. Forslaget følger langt på vei denne oppfatningen, selv om den sikkert lar seg diskutere. I henhold til forslaget reduseres imidlertid faget med to studiepoeng for å gjøre plass for valgfaget. For rettshistorie var det i skissen foreslått at faget ble flyttet til 4. avdeling, og at den enten ble gjort semiobligatorisk med rettssosiologi og rettsøkonomi eller obligatorisk. Ved det semiobligatoriske alternativet var det en åpning for at faget kunne økes til 10 sp., ved det obligatoriske ville det få et noe redusert omfang. Etter at skissen på dette punkt møtte sterke motforestillinger på instituttene foreslås rettshistorie beholdt som obligatorisk til 3. avdeling. Insituttledergruppen slutter seg til synspunktene som kom frem under diskusjonen om at faget er sentralt og viktig, idet det plasserer norsk rett inn i en generell europeisk rettshistorisk sammenheng, og at faget bør beholde det omfang det har i dag. Gitt disse forutsetningene, og med mer vekt på den privatrettslige siden av rettshistorien, er det naturlig å beholde det på 3. avdeling. De siste 10 sp til 3. avdeling foreslås fylt med valgfag. Det er spørsmål om valget bør være begrenset til privatrettslige valgfag til 3. avdeling og offentligrettslige til 4. avdeling. Muligheten for å se de ulike fagene ved avdelingen i sammenheng taler for å foreta en slik begrensning. På den annen side kan det være grunn til å la studentene få velge en profil de kan holde på gjennom studiet. Den bør kunne bestemmes allerede til 3. avdeling og 14

15 bygges opp videre gjennom valgfagene til 4. og 5. avdeling. Tanken er at studentene skal kunne fordype seg innenfor sine interessefelt. Fakultetet bør sette opp noen veiledende fagkombinasjoner, som likevel bare er tenkt som et tilbud til studentene. De bør stå fritt til å velge de valgfag de ønsker og kombinere dem som de vil. Det ligger i vårt forslag at valgfagene settes til 10 sp. til 3. og 4. avdeling. Det er spørsmål om de også til 5. avdeling bør være på denne størrelsen, se nedenfor. Som et alternativ til det forslag som her fremmes kunne man tenkt seg en løsning der valgmulighetene på denne avdelingen begrenses i retning av en mer semiobligatorisk struktur og at selskapsretten ble omgjort til et semiobligatorisk fag på 15 sp, med to-tre alternativer, som bør gjennomtenkes nærmere. Enkelte av de eksisterende valgfagene kan egne seg, men det kunne også være grunn til å tenke nytt. Forslaget slik det er fremsatt her innebærer at avtalerett, kontraktsrett og rettshistorie kan utgjøre én modul på 30 sp og tredjemannsvern, selskapsrett og valgfag en annen modul på 30 sp. 4. avdeling (offentlig rett) Forslaget: Rettskildelære (8 sp) Skatterett (6 sp) Strafferett (10 sp) Prosess (18 sp) Perspektivfag (rettssosiologi, rettsøkonomi) (8 sp) Valgfag (10 sp) I dag: Rettskildelære (10 sp) Skatterett (8 sp) Strafferett (12 sp) Straffeprosess (12 sp), sivilprosess (10 sp) Perspektivfag (8 sp) 15

16 Kommentar Også i denne avdelingen bør det ryddes plass for 10 sp valgfag. Hvordan dette skal gjøres, blir på samme måte som for 3. avdeling opp til de besluttende organer å avgjøre, men instituttledergruppen har satt opp et tentativt forslag, som går ut på at fagene som utgangspunkt kuttes ned med 2 sp hver. For perspektivfagene kan det imidlertid hevdes at de fortsatt bør ha samme størrelse som perspektivfaget på 3. avdeling rettshistorie. Forslaget legger derfor opp til at perspektivfagene beholder sine 8 sp. Det kan hevdes at studentene i løpet av studiet også bør presenteres for andre prosessformer enn domstolsprosessen. De kan eventuelt tas inn i de obligatoriske prosessfagene, f.eks. ved at alternative tvisteløsningsformer som voldgift og rettsmekling inkluderes i sivilprosessen, eller det kan lages valgfagprofiler med innslag av slike fag. Prosessfagene blir for øvrig av flere hevdet å ha for stor plass på studiet. Faglærerne holder fast ved at det er nødvendig å la dem beholde tilnærmet samme størrelse som i dag, men har vist vilje til en viss reduksjon for å gjøre plass for et valgfag. Det følger av forslaget at hvert av prosessfagene reduseres med to studiepoeng i likhet med de andre obligatoriske fagene på avdelingen. Antydningsvis vil instituttledergruppen nevne at reduksjonen kunne vurderes gjennomført ved at fellesprinsipper og andre felleselementer slås sammen og fremstilles under ett. For den foreslåtte valgdelen på 10 sp oppstår de samme spørsmålene som nevnt i kommentaren til tredje avdeling, og det vises til det som er sagt der. Fordelingen etter forslaget gir ikke naturlige moduler på 2x30 sp. Problemet kan løses f.eks. ved at deler av rettskildefaget går inn i én modul, mens resten tilhører en annen. Alternativt må det skje en ytterligere fordeling av studiepoeng mellom fagene. 5. avdeling Kommentar Instituttledergruppen ser det som helt nødvendig å gjøre noe med 5. avdeling. Et problem med dagens 5. avdeling er at man ved studiereformen av 2004 dro med seg en stor valgfagsportefølje som var tilpasset studiereformen av 1996, der valgfagsdelen var langt større enn i dag. Dette har ført til store ressursproblemer i 5. avdeling, der løsningene dels har vært å tilby undervisning og eksamen i valgfagene kun annet hvert semester, og dels å 16

17 avvikle undervisningen i fag der antallet oppmeldte til eksamen har vært mindre enn 15 de tre siste årene. Disse løsningene er svært lite tilfredsstillende og har bl.a. medført at det i dag ikke tilbys undervisning i fag som står sentralt ved fakultetets faglige prioriteringer, herunder fag med sterkt internasjonalt preg. Ved å øke valgfriheten i 3. og 4. avdeling, får man forhåpentlig bedre ressursutnyttelse og større muligheter for å beholde fag. Men man kommer likevel ikke bort fra diskusjonen om hvilke fag det bør tilbys undervisning og eksamen i. Her må prosess faglige prioriteringer brukes aktivt i en eventuell utvelgelsesprosess. Selv om det i dag er for mange valgfag, kan det være aktuelt å opprette nye valgfag på områder som er for dårlig dekket. Særlig kan det være grunn til å vurdere fag som har innslag av både privat- og offentlig rett, som naturressursrett, informasjonsrett og forvaltningsavtaler. Alternative tvisteløsningsmekanismer eller ulike former for konflikthåndtering ville egne seg godt i forlengelsen av sivil- og straffeprosess. Det er spørsmål om valgfagene kan reduseres fra 15 til 10 sp, slik at studentene kan ta tre fag på ett semester istedenfor to. Våre lesekrav er ganske beskjedne i forhold til ved andre universiteter, og det skulle ikke være nødvendig å redusere pensum i særlig grad selv om antall studiepoeng går ned. Det burde være mulig å lese tre valgfag på ett semester, i likhet med antall fag ved studiets øvrige avdelinger. Fordelen ville være at studentene fikk et større antall valgfag enn i dag. Videre kunne man operere med det samme antall studiepoeng og de samme krav enten studenten tar valgfaget til 3., 4. eller 5. avdeling. Ulempen ved dette er at det ikke oppfyller kravet til progresjon i studiet. Alternativt kan valgfagene ligge på 10 sp med noe lavere krav til 3. og 4. avdeling, slik som bacheloremnene i dag, og 15 sp til 5. avdeling som i dag. Det er vanskelig å tenke seg en ytterligere differensiering mellom kravene til 3. og 4. avdeling valgfag, hvis fagene til begge avdelinger skal settes til 10 sp. Undervisningen i valgfagene bør kunne være felles uansett til hvilken avdeling de tas. Det vil medføre at valgfagsressursene blir utnyttet bedre. Målsettingen må under enhver omstendighet være at det også i valgfagene undervises i og tilbys eksamen hvert semester. Dagens ordning oppfattes som helt utilfredsstillende. For arbeidet med masteroppgaven er det en stor fordel om den knyttes til et valgfag studenten allerede har tatt, og studentene bør oppfordres til dette. Det kan også vurderes om masteroppgaven kunne reduseres til 20 sp, slik at studentene får plass til et 10 sp valgfag ved siden av. Dette ville løse problemet med at studenter som velger utenlandsopphold som del av 5. avdeling, ikke leser valgfag her til denne avdelingen. 17

18 Dessuten kunne de da oppfordres til å velge et valgfag som de kunne få glede av under oppgaveskrivingen. I skissen var det inntatt forslag til mulige valgfagprofiler (basert på dagens fag) som illustrasjon av tenkningen. Profilene var ment å være rent veiledende, og studentene ville stå fritt til å velge fag på tvers av profilene. De måtte imidlertid vært bearbeidet ytterligere før de kunne danne grunnlag for endring, og vi har derfor valgt å ta dem ut, ikke minst i lys av at det må skje en grundig gjennomgang av hvilke valgfag som bør tilbys. 5. Prosessen videre Instituttledergruppen vil avslutningsvis komme med noen anbefalinger for den videre prosessen. Det gruppen her har foreslått, er det som etter vårt syn kan gjøres som kortsiktige tiltak. Vi vil fremme følgende forslag, der pkt. 1-3 bør lede til endringer med virkning fra vårsemesteret 2010: 1. Forslag om økt valgfrihet med 10 sp på 3. og 4. avdeling legges fram for PMR. Dekanatet må ta stilling til om den skal legges frem som diskusjonssak eller vedtakssak, og hvor selve beslutningskompetansen skal ligge. Det må også tas stilling til moduliseringsspørsmålet. 2. Valgfagenes stilling utredes av en hurtigarbeidende komité oppnevnt av dekanatet, med henblikk på følgende spørsmål: - en total gjennomgang hvilke beholdes, hvilke nye, hvilke kan eventuelt slås sammen? - hvilke valgfag skal studentene kunne velge mellom til 3. og 4. avdeling? - hvilket antall studiepoeng skal valgfagene ha? - bør masteroppgaven ha 30 sp som i dag, eller kan den reduseres til 20 sp for å gi rom for flere valgfag i 5. avdeling? - ressurssituasjonen på 5. avdeling - hvordan kan den bedres? - hvor hyppig skal undervisning tilbys? Det må forutsettes at det skal være mulig å avlegge eksamen hvert semester og at dagens krav om antall oppmeldte de siste tre år må avskaffes 18

19 3. Det iverksettes arbeid for utvikling av metodeopplæring og internasjonaling av studiet. - Gjennomgåelse av rettskildefagene til 1. og 4. avdeling, bl.a. i lys av at metodeinnslaget i de enkelte fag må styrkes (se nedenfor) - Forslag om innføring av noe metodelære i ex fac, jf. kommentarene til 2. avdeling ovenfor - Spørsmålet om endring av faget internasjonal rett utredes nærmere, jf. kommentarene til 2. avdeling ovenfor. - Tiltak for fagutvikling med vekt på metode og internasjonalisering utredes av PMR eller en gruppe nedsatt av PMR. Det bør sørges for at slike elementer kommer inn i forelesningsdisposisjoner og i pensum. Mulige gjennomføringstiltak: - rapportering fra de enkelte fag om stillingen pr i dag - periodisk evaluering av forbedringer. Dette kan eventuelt tas inn i den periodiske emneevalueringen. 4. Det er opp til dekanen om han vil sette i gang en prosess med sikte på overgang til 3+2, bl.a. ut fra en vurdering av om føringene fra ulike hold peker i denne retningen. I denne prosessen må mulighetene for økt valgfrihet vurderes videre, også med hensyn til å kunne velge ikke-juridiske disipliner i studiet. I så fall er dette en større prosess som må gjennomføres på en grundig og ordentlig måte, og hvor fagmiljøer og studenter må få anledning til å komme med innspill tidlig i prosessen. Det er også grunn til å vurdere på hvilket tidspunkt det vil være riktig å sette i gang en slik prosess, i lys av den reformtrettheten som gjør seg gjeldende i deler av fagmiljøene. 19