Har du noen gang sett salg av brukte gamle gule tenner på torvet? Det har jeg

Transkript

1 Reisen til Marrakesh i Marokko På alenetur i Afrika Har du noen gang sett salg av brukte gamle gule tenner på torvet? Det har jeg Har jeg klatret i Atlasfjella når jeg måtte bruke stige for å komme opp på fjellhyllene? Jeg tviler på at en profesjonell fjellklatrer vil kalle det klatring. Men for meg var det nettopp det. Det som også er positivt med Gran Canaria, i tillegg til at det er et fantastisk sted å bo, er at det går fly til mange plasser i Europa og Afrika. Hvorfor ikke ta en svipptur nordøst til Marrakesh (Marrakech på fransk) i Marokko? Som tenkt så gjort. Kona ville ikke bli med, det skulle jo ikke være noen flott ferie, så hun ble hjemme. Jeg tror ikke det fristet i det hele tatt å bo i gamlebyen i Marrakesh. Jeg derimot, syntes det var en glimrende idé. Skulle jeg til den byen ble det ikke aktuelt å bo på noen av de flotte hotellene i den nye bydelene, for da kunne jeg jo dra hvor som helst.

2 Nei det måtte bli inn i gamlebyen i et virvar av smug og trange gater. Heldigvis hadde jeg bedt om å bli hentet på flyplassen og geleidet frem til «hotellet». Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg vel gått rundt der fortsatt. Marrakesh Marrakesh har drøye innbyggere, er Marokkos fjerde største by, ligger nært Atlasfjella, har det største tradisjonelle markedet (souk), og har vært hovedstad i Marokko og senter for handel, fyrster, imamer og vitenskapsmenn i tidligere tider. Når du kommer bak de gamle bymurene i Marrakesh, inn i Medina, så kommer du til en annen verden. Den består av mange bydeler, med ulikt preg. Det var som å komme 1000 år tilbake i tid. (Og det er jo ikke langt fra sannheten heller for den ble grunnlagt i ) Bortsett fra mopedene da, og at eselkjerrene hadde gummihjul. I «gaten» måtte jeg passe på å ikke bli nedkjørt av berber-ferrarier, les eselkjerrer i full fart. Hvordan de fikk disse stae og late dyra til å springe så fort er et mysterium. (Speed?/Kokain?)

3 Riaden Hotellet, eller Riad, som disse små overnattingsstedene heter i Medina, virket som et ombygd storfamiliehus. Fra utsiden ser du kun en grå mur med en liten lav dør, men når du kommer inn, kommer du inn i tusen og en natt. Riaden var over to etasjer, med takterrasse, og fem gjesterom. Alle med eget bad og wc. Bygget rundt et atrium med en palme i midten. Alle rommene hadde utgang og vindu til svalgangene mot atriumet, så skulle du ha utsikt måtte du opp på takterrassen.

4 Vertinnen var fantastisk og hjelpsom. Jeg kan ikke få sagt nok godord om henne. Når jeg er på bybesøk liker jeg å gå for å oppleve byen. For ikke å rote rundt i villrede, satte vi oss ned og planla hva som skulle besøkes, etter ankomst, og hver morgen jeg var der. På denne måten vil jeg si at jeg tror jeg fikk med meg det som var å se der, pluss en del mer av positiv og negativ karakter. Severdigheter i Marrakesh I 1985 ble medina i Marrakesh ført opp på UNESCOs verdensarvliste på grunn av alle de bygg og anlegg som er der fra gullalderen. Saadidynastiets mausoleum, Koutoubia-moskéen, Bin Yousuf-madrassaen (religiøs skole), El Badi-palasset, Bahia-palasset, garveriene, Almoravid Koubba fra 1117 (graven til byens syv hellige menn), markedsbodene og bymuren bare for å nevne noe. Kongen av Marokko har og et palass her, men jeg ble ikke invitert inn der.

5 Av nyere ting, rett utenfor medina, ligger Jacques Majorelles nydelige hage fra 1924 (Jardin Majorelle). Han var en fransk kunstner/maler som bodde her i en mengde år for å komme til hektene etter hjerteproblemer. En spesiell blåfarge er kalt opp etter ham Majorelle blå. Hvis du noen gang kommer hit og lurer på hvorfor det er et minnesmerke etter Yves Sain-Laurent her, så er forklaringen at han og Pierre Bergé eide stedet fra 1980, og når Yves døde ble asken strødd her. Jemaa el-fnaa torvet i Marrakesh I det hele tatt er det svært mye å se, og oppleve, i Marrakesh. Torvet i Medina er et eventyr for seg selv. Det heter Jemaa el-fnaa eller Djemaa el-fna, alt etter hvilket språk du velger. På dagtid er det marked (det er her jeg så han som solgte gamle brukte tenner av alle typer), opptredener med slangetemmere, dansere, sjonglører og alt mulig. Ikke minst, det virker som om hele befolkningen i Marrakesh er her på ettermiddagen.

6 Om kvelden gjøres en del av plassen om til spisesteder. Siden Mattilsynet ikke har kontroll med dette, tok jeg noen forholdregler for ikke å sitte på ramma i hele ferien. De har jo ikke innlagt vann akkurat, ute på denne plassen, så oppvasken skjer i en bøtte bak disken. Masse nydelig mat, men jeg tok ingen sjanser så jeg spiste bare det som kom rett fra grillen. Sikkert dumt, og jeg gikk sikkert glipp av noen kulinariske fortreffeligheter. Handling og spising i Marrakesh Rundt torvet ligger soukene, handelskvarterene. Her selges det meste, en mengde varer jeg overhode ikke hadde bruk for, men mye flott. Spesielt for damer, og i særdeleshet for muslimske damer, samt alt av pynt til heimen. Svært populært for veldig mange.

7 Noe i periferien opplever du alle de andre «butikkene» som ikke er av turistkarakter. Noen av disse solgte det jeg vil kalle søppel og brukte plast gjenstander, men også mye fint. Her kan du også kjøpe ferskt brød og kjøtt. Matvarene blir ofte presentert på et teppe på gata. Hvor hygieniske dette er med esler springende forbi i støvføyka vet jeg ikke, men hvis du ville ha en kylling/høne så var den levende i bur bak slakteren og de slaktet og ordnet høna mens du ventet. Noe makabert, men veldig ferskt.

8 Praktisk med bensinpumpe som kan rulles inn om natta :-) Jeg bestilte middag av den fantastiske vertinnen noen kvelder, hun pilte ut døra, tilbake til kjøkkenet, og ordnet maten på en helt fortreffelig måte. (I den Marokkanske maten bruker de ofte dadler og/eller fikener, noe som gjør den fantastisk.) Hun skaffet til og med øl, fra Gud vet hvor. Det er jo et muslimsk land så det er ikke det enkleste å få kjøpt. Egentlig har jeg vel aldri vært på en så edruelig tur før. Jeg tenkte i ettertid at det hun skaffet kom vel fra det som lå på gaten eller fra hønebutikkene. Godt var det, og syk ble jeg ikke, så det er vel egentlig opplevelsen av urenslighet som ikke helt stemmer med sannheten. Jeg tror nok alt er relativt trygt, men noen forholdsregler kan jo tas. Det sa også apotekeren i Arguineguin før jeg dro når jeg kjøpte piller mot diaré for sikkerhets skyld. Å reise alene Det er både positivt og negativt å reise alene. Det positive er at en får oppleve det man ønsker uten kompromisser, det negative er at det er forferdelig kjedelig å spise middag alene. Som alene-farer er det jo også lettere å komme i kontakt med andre på tur. Det er jo positivt, men når du er alene er du også fritt vilt for de som ønsker å lure fra deg noen reisepenger. Jeg fant fort ut at Marokkanere, som var svært hyggelige og hjelpsomme, ofte ønsket et honorar etter utført servise, som for eksempel å fortelle deg veien.

9 Jeg tror og mener at det egentlig er et trygt sted å være, selv om jeg ikke var så voldsomt høy i hatten en natt jeg lette meg frem i mørket til innkvarteringen etter at alt var lukket og låst. Jeg var da på vei hjem fra en fantastisk restaurant, som var nærmest umulig å finne selv om jeg hadde en god veibeskrivelse. Garveriet Ekte muslimer stjeler jo ikke, så de hadde andre knep for å få tømt min reisekasse. Jeg vil ta et eksempel: Jeg traff en hyggelig gutt som fortalte meg at nettopp på denne tiden av året hadde berberne kommet til byen og holdt på med garving av skinn. Han ville gjerne vise meg veien, og jeg ble med. Den forståelsen jeg hadde fått var at dette var rett borte i hugget, men det var det aldeles ikke. Medina er stor. Vi gikk og gikk, jeg fikk noen bange anelser, men vi kom etter hvert endelig frem. Da ønsket han naturlig nok en kompensasjon for at han hadde vært så snill å vist meg veien. Ved garveriet ble jeg møtt av en annen hyggelig mann som viste meg rundt på garveriet. Det virket som helvetes forgård, med en forferdelig stank selv med mentol under nesa, men også en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Etter omvisningen ble jeg vist inn i butikken de hadde, som solgte berberiske produkter. Kjøpepress? Ja til de grader. Kjøpte jeg noe? Kunne ikke la være, men det ble ikke så forferdelig dyrt etter prutingen. Det som derimot var svimlende var den prisen omviseren skulle ha for å vise meg rundt og for at jeg fikk ta bilder. Den var av en annen verden. Han fikk en brøkdel av kravet og jeg fikk sure miner og kjeft i retur.

10 Garveri i Marrakesh. Det jeg kjøpte på garveriet var to par tøfler. Disse måtte rett ut av huset etter hjemkomst. De luktet garvesyre og hundene gikk helt berserk. Hyggelige Marokkanere Min fantastiske vertinne forklarte meg at jeg for all del ikke måtte ta alle Marokkanere over en kam. Svært mange er svært hyggelige og ordentlige folk, noe jeg er overbevist om at hun hadde rett i, men som enslig turist, med kart, ble jeg et lett bytte for noen stakkars fattiglemmer, som så sitt snitt til å skaffe valuta. For å være på den sikre siden, etter noen opplevelser, ble alt tilbud om hjelp til å finne frem avslått på en høflig måte. Medina er faktisk ikke lett å finne frem i, så tilbud om hjelp var svært berettiget. GPSen på telefonen hadde også store problemer, så resultatet ble ofte at det var bare å gå til en så noe som virket kjent. Ofte ble det litt spasering i ring også. Må man kunne fransk? Det med språket er og noe pussig. Jeg regnet med at engelsk var ut og fransk var inn, siden det har vært en fransk koloni, men feil kan man ta. Engelsk fungerte utmerket. Jeg spurte en gutt om han hadde hatt engelsk på skolen, siden han var så flink. Svaret var at han kunne en haug språk og de hadde han lært på gata.

11 De store severdighetene var faktisk store severdigheter, men det som kanskje skuffet litt var at det ikke var inventar. Stort sett bare tomme bygg, men flott var det like vel. Tur til Atlasfjella Så en kveld spurte jeg vertinnen om ikke en tur opp i Atlasfjella var en idé. Jo så klart, sa hun. Vær klar etter frokost så kommer det en å henter deg. Flott service! Jeg hadde sett for meg en biltur opp i fjella, men det ble nok noe annet en det mye bedre. Noen turister fra den de flotte hotellene i den nye bydelen, og jeg, ble kjørt i en minibuss opp i fjellheimen. Først ble vi kjørt til et sted de dyrket urter og laget urtemedisiner, så på besøk til en berberisk familie og fikk oppleve hvordan de hadde det, deretter opp til fjellturen, så til lunsj ved en elv, ned til et sted hvor de som hadde lyst kunne få ri på kameler, og deretter tilbake til byen. Det ble litt av en tur, og det var godt jeg hadde sandaler med gode såler.

12 Atlasfjella er verdens lengste fjellkjede og ca 240 mil lang. Den går gjennom Marokko, Algerie og Tunisia. Den høyeste toppen er på moh (Jebel Toubkal) og den ligger i det sørvestlige Marokko, 63 km fra Marrakesh. Det er også det høyeste fjellet i Nord-Afrika. Jeg var ikke på den toppen (der er det snø), men ganske høyt oppe, med mange stopp i små grender oppetter fjellsiden, for hvile og drikke. En fantastisk tur i et nydelig landskap og flott natur! (Til sammenligning er Nord-Europas høyeste fjell Galdhøpiggen 2.468,8 moh.) En fantastisk tur Det er dessverre umulig å skrive en kort historie om denne, for meg, fantastiske turen til Marrakesh. Jeg håper bildene kan supplere ordene. I alle tilfelle dette var en tur jeg aldri glemmer. Dette er også en av fordelene, og en del av livet på Gran Canaria, når vi nå bor i denne spanske kolonien på den Afrikanske kontinentalsokkelen det er ikke

13 så langt til fastlandet Afrika. Livet er herlig på Gran Canaria, mange spennende steder å reise til! Saludos Audun Parkeringsvakten med «egen» parkeringsplass Det har seg slik at du kan komme over en grusplass med parkeringsvakter her på Gran Canaria. Eller treffe en kar som hjelper deg til å parkere på en offentlig plass, som for eksempel foran et kjøpesenter. Disse karene forventer en påskjønnelse i form av klingende mynt. Hverken han på grusplassen eller han foran kjøpesenteret har andre arbeidsgivere enn seg selv. Smart? Ja! Parkeringsplassene ved Hospital Insular Jeg skal ta en eksempel. Ved siden av Hospital Insular i Las Palmas er det noen ubebygde tomter. Parkeringsmulighetene i gatene ved sykehuset er ikke all

14 verden, men det er et stort parkeringshus der. Parkeringshus og ansvar. Det er jo flott med parkeringshus, men her som andre steder i Las Palmas, og Gran Canaria forøvrig, koster det jo ganske mye å parkere der i Kanarisk målestokk. Fordelen derimot i et parkeringshus, eller på et inngjerdet område, er det at da tar de ansvar for bilen din, og er ansvarlige hvis det skulle skje noe med den. Slike garantier har du absolutt ikke på på andre parkeringsplasser. Det har også hendt at de parkeringsvaktene uten arbeidsgiver har ripet opp biler til «kunder» som ikke har villet betale. Disse «vaktene» er av den grunn ikke så populære. De andre parkeringsplassene. Hvis du skal legges inn og vil ha med bilen til sykehuset i tilfelle utskriving, eller som rømningsbil, kan jo parkeringshus bli rimelig dyrt. Dyrt kan det også bli ved et langt sykebesøk. Husk at her er familien på besøk hele døgnet, inntektene er lave, og rimelig parkering er kjærkomment. I slike situasjoner er de ubebygde tomtene et fint valg for rimelig parkering. Parkeringshjelperne På veien inn mot sykehuset er det noen som står langs gata og vil ha deg inn på ledige gateparkeringsplasser, hvis det tilfeldigvis skulle være noen ledig, og

15 de ønsker jo så klart en mynt. Gutta på grusplassene er på et litt annet nivå. De er «parkeringsvakter» på «beslaglagt» eiendom. Flere av dem har på seg en gul vest for å virke mer autoritære, og du kan også være så heldig å få en parkeringsbillett. Men ikke alltid. Prisen for parkering er 1. Det er da det samme om du parkere i 10 minutter, eller i 10 dager. Veldig praktisk ved parkering av fluktbil. Kommer du utenfor «arbeidstiden» til disse vaktene er det så klart gratis å parkere, for ingen kan gi deg bot. (Les om parkeringsbøter her.) Er det så noen som bryr seg om denne parkeringsordningen? Nei ikke i det hele tatt, virker det som. Jeg tror mange syntes dette er en mer eller mindre grei ordning, men politiet er ikke noe særlig begeistret. Parkeringsvaktene bryr seg ikke nevneverdig om at det på andre siden av gata er et hovedkvarter til politistyrken Guardia Civil, og de uniformerte virker ikke til å reagere. De må vel kanskje først ha en anmeldelse fra grunneier i 10 eksemplarer etterfulgt av lange forhør. Hvem vet? Disse parkeringshjelperne må ikke forveksles med parkeringsvaktene i gatene i for eksempel Vecindario. Der er de faktisk ordentlige parkeringsvakter, og her får du alltid billett etter hvor lenge du skal parkere.

16 Parkeringsvakten José Så tilbake til de på grusplassen. Jeg kan fortelle litt om en kar der som heter José. En tilsynelatende trivelig pratsom kanarier, som de som regel er. Litt fyldig, og ikke med en tanngard som hadde vært en filmstjerne verdig. Det var nok en del mangler der. Parkeringsvakten José er en mann i sin beste alder. I 50 åra. Han har kone og tre hjemmeboende barn, men ikke registrert jobb. Han har vært arbeidsløs en tid, og de har problemer med å få endene til å møtes. «Barna» gir ikke store bidrag, for de har tidvis bare strøjobber de også. Voksne ugifte barn bor jo lenge hjemme hos sine foreldre her, for de har ofte ikke råd til å skaffe seg noe eget. Det kan jo også i enkelte tilfeller skyldes at de har litt vondt i arbeidslysten, både i forhold til jobb og til å stelle eget hus. (Det er jo veldig kjekt med mamma da.) Det er tross alt ikke bare bare for en voksen mann, som José, uten nevneverdig

17 utdannelse, og uten språkkunnskaper å få seg en jobb. Hadde han kunnet noe annet en kanarisk kunne han jo hatt en mulighet i øyas enorme turistindustri, men han er ikke der. Stort sett har han gjennom livet hatt jobber inne byggebransjen som sjauer av ett eller annet slag, siden han heller ikke har noen fagutdannelse. Etter at byggestoppen kom og det ble dårlige tider for denne bransjen, har han stort sett vært arbeidsløs. En kan vel si at de totale inntektene for ham og hans familie så vidt har dekket et eksistensminimum. Det ble ikke mange økonomiske krumspring der i gården. Idéen til Jesus. Så en dag fikk han et tilbud fra sin gode venn Jesus, som hadde sett en forretningsmulighet som bare lå der og ropte på dem. Nemlig parkeringsvakter. Jesus var vel og merke ikke fra Nasaret, eller langt over 2000 år, men fra San Cristóbal som ligger på høyre side av motorveien før du kommer inn til Las Palmas (på andre siden av motorveien ved sykehuset), og på samme alder som José. De var forøvrig to god naboer, og i motsetning til José var han en tynn stake. Å få jobb som parkeringsvakter i byen, Las Palmas, var omtrent utenkelig siden hans forbindelser, venner, kompetanse etc ikke var de rette, og det var rift om få disse jobbene. På denne plassen derimot var og ble de sine egne herrer. Her kunne de bare møte opp når de ønsket, rettlede folk til en ledig plass og kreve inn gebyret. Med et gebyr på 1 er det også lett å gi igjen på en stor seddel, uten nevneverdige matematiske evner, og prise er ikke så høy at noen gidder å bry seg. Dette ble for ham og hans familie en tilnærmet suksesshistorie. Endelig hadde han en meningfull jobb. En jobb å gå til. Stort sett fornøyde kunder som kunne parkere til en rimelig pris. Kort arbeidsvei, bare rett over motorveien. Greie biinntekter i hans målestokk vel og merke, og alt ble fryd og gammen.

18 Jobb/tigging Det er jo mye lettere å gi penger til en fattig stakkar som prøver å gjøre noe for deg, og jobber hele dagen, enn til en som sitter på gata og tigger. Noe som kanskje hadde vært alternativet til José og Jesus. Hva de gjør med bilen til de som rettmessig nekter å betale, vet jeg derimot ikke. Lang ripe i lakken? Hvem tør ta sjansen? Så betal og smil! Pengen går til et godt formål, nemlig lommeboka til parkeringsvakten.

19 Liver er herlig på Gran Canaria, spesielt når du finner et rimelig sted å parkere, sa gjerrigknarken. Saludos Audun Den standhaftige kakerlakk Du har mest sannsynlig lest eventyret til H C Andersen om den standhaftige Tinnsoldat. Dette er historien om den standhaftige kakerlakk. I tempererte strøk, som her på Kanariøyene, og Makaronesia forøvrig, er det ikke til å unngå at en må bo sammen med disse «forferdelige» billene. Men adferden deres kan stundom bli noe interessant. Hvis noen sier at de ikke har sett kakerlakker her kan det mest sannsynlig være av følgende årsaker:

20 Man er sveiseblind av en eller annen grunn. Man legger seg ved dagsrevytider. Kakerlakkene er hovedsakelig ute og jogger om kvelden og natta. Insektene. Før trodde jeg at de store brune var Tyske kakerlakker, men det har jeg nå lært er feil. De er små, blir maks 1,6 cm, så vi er nok kanskje heller ut satt for en Amerikansk invasjon. Dette er jo også svært mulig siden det er mye trafikk mellom Kanariøyene og Amerika. Noen kakerlakk typer. (Bildet er funnet på nett.) Jeg har sjelden opplevd mygg, veps og bier. Jeg har aldri sett klegg, knott, skaumann/flott eller ormer. En gang har jeg sett mus og rotte. (Les historien om mus i hus). Aldri har jeg sett brennmaneter selv om jeg bader i havet en gang i uka hele året her på Gran Canaria Sør. Svært sjelden ser jeg ubehagelige insekter av noe slag bortsett fra kakerlakker. Konklusjon: Det er helt topp! Første gang vi så en kakerlakk, etter at vi kom ned til Gran Canaria, fikk vi helt panikk. Gubben i huset (meg) ble raskt beordret til å avlive billen. Jeg var jo utdannet soldat så det var vel helt naturlig. Etter dette oppdaget vi at denne kampen var håpløs. Vi begynte derfor å gi de navn så de ikke skulle virke så motbydelige. Per og Kari og alle de navna vi kom på i farta. Dette hjalp heller ikke stort.

21 Jeg vil også inn! Hvorfor reagerer vi på kakerlakker? Jeg har lurt noe voldsomt på hvorfor vi reagerer slik på disse billene. Vi fikk da ikke panikk i Norge hvis vi så en like stor hornbille. Så hvorfor denne panikken for en kakerlakk? Det er jo en skapning vi bare må lære oss å leve med. De som tror at det går an å bo her uten dem tar feil. Det er håpløst, men det går an å holde kakerlakk bestanden nede. Til dette er det en rekke remedier å få kjøpt over alt, og firmaer som skor seg på folks frykt. Hva er vi redde for? Ikke biter den, ikke stikker den, ikke stjeler den og ikke slår den. Den løper fra deg så snart du starter jakten. Hvorfor er vi redde da? Er det fargen? Farten? Hva er det? Etter en rundspørring i hjemmet var dette resultatet: Fargen er ekkel (De store Amerikanske, de små Tyske har jeg ikke sett hvis ikke det er de jeg kaller ungdommene? Jeg er jo ingen entomolog, må vite.) Den springer fort Det er sannsynligvis svært mange av dem selv om vi bare ser en. Det var 100% oppslutning på undersøkelsen, men så var jeg alene hjemme.

22 Nyfødte kakerlakker. (Bildet funnet på nett) En vitenskapelig undersøkelse. Etter en tid kom min kone hjem. Deltakelsen i undersøkelsen ble dermed doblet, men fortsatt 100%, så dette kan regnes som en vitenskapelig undersøkelse med jevn fordeling av de utspurte fordelt på kjønn og herkomst fra Nord- og Sør-Norge. Hennes svar var: For store Ekle uten å kunne gi noen begrunnelse Vi vet at det er mange. Jeg vil i ettertid tilføye at de er minst populære når de flyr i fylla (det virker slik), og kan lande hvor som helst. Ingen i undersøkelsen kom med argumenter som at de kan spre smitte og parasitter. Kanskje det har med at vi har kjøleskapet lukket og ikke har de som kosedyr?

23 Denne hadde vel et fint mønster? Frykten for kakerlakker. Hva da når den har en annen farge en den brune ekle? For vi har dem også her i Maspalomas. Da er vi faktisk mindre redde, men vi liker dem ikke. Jeg har kommet frem til at frykten må være genetisk. Vi har jo ikke lært dette, for vi hadde ikke en kakerlakk der vi bodde i Norge. Eller er det frykten for et ukjent insekt? Det kan heller ikke stemme, for jeg er ikke redd andre insekter selv om jeg ikke er vandt til dem. For eksempel Pinnedyret, som en god venn har funnet to ganger og vist stolt frem. (Morsomme insekter, syntes nå jeg da.) Det er faktisk 4000 arter av kakerlakker fordelt på seks familier. Av disse 4000 regnes 20 som skadedyr for mennesker. Kakerlakkene har levd på jorda i 250 til 300 millioner år, og er de eneste som helt sikkert vil overleve en totalt utslettende atomkrig. Det er til og med en naturlig art i Norge og fem innførte. Jeg for min del har aldri sett de i Norge, og godt er det.

24 Den standhaftige kakerlakk Nå kom jeg helt bort fra det jeg skulle fortelle, og det var om den standhaftige kakerlakk. Først må jeg definere standhaftig siden det er ca 70 synonymer for dette ordet. I denne fortellingen kan ordet erstattes med en som ikke gir seg, eller er viljesterk. Akkurat som i eventyret. Det var en kveld en av de sorte (Asiatisk kakerlakk?) skulle inn i stua fra hagen og terrassen. Det jo oftest kun sent på kvelden vi ser dem, eller hvis vi vanner mye i hagen. De bor jo ett eller annet sted der ute, og heldigvis ikke inne i det huset vi for tiden leier i Sonnenland/Sonneland. (Ja da, det skrives på to måter!)

25 Jeg har gitt opp å prøve å drepe dem, det blir bare mye styr, så han/hun ble resolutt feid ut på plenen igjen. Vi kan kalle ham Petter for enkelhets skyld. Dett var dett, tenkte jeg, men slik var det ikke. Etter noen minutter var Petter tilbake. Inn skulle han. På nytt fikk han feiekosten i trynet/følehorna. Dette gjentok seg også en tredje gang. Uten blits ser Petter helt svart ut. Hva skulle Petter? Da ble jeg virkelig nysgjerrig. Hva i all verdens skulle kreket inn etter? Hvorfor var han så standhaftig? Det var jo ikke noe bra på TV engang. Etter denne tredje gang hadde jeg et kort krigsråd med meg selv. Skulle jeg avlive Petter, eller skulle jeg se hva han ville? Det siste forslaget fikk flest stemmer. Det vil si en stemme. Det har seg nemlig slik at sent på kvelden er det kun en fra husstanden våken og hersker over fjernkontrollen. Så da var det bare og vente. Sannelig min hatt kom ikke Petter på nytt. Spenningen var på et særdeles høyt nivå i stua. Petter gikk resolutt inn, over stuegulvet og ut på den andre siden under inngangsdøren. Hva???? Huset har ikke terskler, og ikke lister under dørene så det er fritt frem for denne typen skapninger, og andre, å gå inn. Fordelen med dette er at de da også har en mulighet til å gå ut. Ingen av de insektene som frekventerer huset

26 bor inne, bortsett fra de bitte små maurene som til tider omtrent er umulig å bli kvitt. Hvis ikke hundene spiser maten med en gang den blir satt ut, så er de der. (Nå sporet jeg av igjen.) Kakerlakken Petters siste tur. Vel etter en tid med TV-titting kom Petter tilbake. Han kom inn under inngangsdøren, over gulvet foran TVen uten å ofre den et gløtt, ut på terrassen og videre ut i hagen. Dette var da helt utrolig! Hva skulle han ut på den andre siden å gjøre? Etter en del grubling kom jeg frem til resultatet: Han måtte besøke slekt eller venner som bodde på den andre siden; og etter at besøket var over skulle han hjem igjen til vår hage. Det må være slik. Etter dette har jeg også registrert at de store brune tar den samme turen, men de surrer litt rundt på veien inn og ut. De sorte er mer målrettet. Når det eneste krapylet en ikke er spesielt glad i på denne øya er et insekt, må da dette være et fantastisk sted? Det var mange flere typer jeg hatet i Norge. Livet er herlig på Gran Canaria. En kakerlakk fra eller til spiller ingen rolle. Saludos Audun PS: En kakerlakk i riktig positur:

27 Slik skal de ligge uten å røre på bena :-) Mus i hus Det er tre typer, eller kategorier, mus: 1. Den dere kan tenke dere. 2. Den som tilhører en datamaskin, med eller uten en tråd (ledning) 3. Den lille som har hale, fire ben og pels

28 Av disse tre typene hater jeg nummer tre. Er det mus av type 3 her på Gran Canaria? (Nummer en og to er det så absolutt.) Ja, faktisk så er det det. Jeg for min del hadde ikke sett, eller hørt om det, frem til denne opplevelsen. Oppdagelsen av mus av type 3. Det hele startet med at min fornuftige halvdel kom opp fra underetasjen, hvor vi har soverom og bad, med stritt blikk og ganske opprørt. Det er en mus på badet proklamerte hun. Kategori 1 kunne det jo ikke være i og med hun var i hovedetasjen, så det måtte være kategori 3 hun mente. Nå skal det også sies at dørene i underetasjen står oppe fra morgen til kveld, så det er ikke problematisk for en liten mus å komme inn. Jeg er svært lite glad i mus av denne kategorien, for å si det svært mildt. Bort imot redd er vel et bedre uttrykk. Likevel er det min oppgave, som mann, har høyere myndighet bestemt, å håndtere mus og rotter. Sistnevnte er jeg enda mindre glad i. (Pyse er vel en riktig betegnelse på denne typen menn.) Jeg stormet ned, etter en lang tenkepause og oppsamling av mot, og gløttet på døra inn til badet. Først så jeg ingen ting, deretter en liten skapning som pilte inn bak vasken. Søt er vel den betegnelsen min datter ville gitt den.

29 Jakten. Døren ble umiddelbart barrikadert med bæreposer inn i alle luftespalter i døra og under døra. (Her er det ikke terskler så det er ingen hindring for vann, insekter eller noe annet.) Deretter bar det av gårde til en jernvarehandel, for å få kjøpt inn passende remedier. Etter mitt syn skal mus være i en felle fremfor å pile rundt. Det ble kjøpt inn fire feller. To av den vanlige typen hvor man setter på en godbit som lokkemat, og to av en nyere type ferdig med åte. Super Cat et tillitsbyggende navn på en felle. Jeg har aldri sett denne nye typen før, men så har jeg heller ikke svart belte i jakt på mus av type 3. Sist gang var tidlig på 1990-tallet da vi hadde fått mus inn i campingbilen.

30 Fellene ble satt ut på badet, og så var det bare å vente. Den påfølgende natta syntes jeg at jeg hørte at det kravlet på soverommet, men slo det bort med at dette var innbilning i halvsøvne. Så syntes jeg at jeg hørte en felle slo igjen, og jeg innbilte meg at nå var jakten over. Der tok jeg skammelig feil. Dagen etter inspiserte jeg badet med friskt mot, og oppdaget at det ikke var noen mus i noen av fellene. Hvorfor ikke det da? Var den virkelig så utspekulert? Ryddingen Den morgenen tenkte jeg at jeg skulle rydde litt på soverommet siden jeg likevel ventet på den herlige lyden av at en felle skulle avlive den lille fysaken. Det ble ryddet litt, og så skulle jeg bære en håndveske, som sto på gulvet, opp til hovedetasjen. Dere vet hvordan det er med kvinnfolk og vesker. Det blir aldri for mange av dem. (Er det en genfeil?) Med vesken i hånd og med resolutt gange var jeg på vei bort til trappa. Da fikk jeg (pysa) sjokk, og hadde jeg hatt dårlig hjerte så hadde jeg vel omkommet der og da. Musa hoppet ut av veska og pilte bort under en gardin vi hadde foran en haug med kasser, kofferter, golfbager, julepynt og alt mulig annet i en krok i gangen ved kjellerstua. Det er jo ingen bod i huset, så et sted må jo slikt være. Da ble problemet enda verre for der hadde jeg ikke tenkt å rydde, og nå

31 hadde musa alle muligheter. Tankene virret rundt i hodet mitt. Hvordan hadde musa klart å komme ut av badet? Hadde jeg bodd på et rom sammen med en mus? Hvorfor var jeg så uheldig at den skulle få slippe unna og gjemme seg bak i den haugen? Har dette med dårlig karma å gjøre? Kunne den i det minste ikke bare pilt ut? Ny jakt Fellene ble relokalisert og stukket med skjelvende hånd inn bak gardina, og en barrikade av kofferter ble satt opp foran, akkurat som om det skulle hjelpe. Dørene til soverommene ble lukket og ventingen startet. Dette tok tid, men en gang måtte jo musa av kategori 3 ønske å komme seg ut fra rotet bak gardina og få lyst på godsakene i fellene. Tålmodig var den lille musa, noe jeg ikke var. Omsider, dagen etter hadde vi fangst i en av fellen. Det var i en av de nymotens fellen. Mine godbiter var den tydeligvis ikke så interessert i. Hva kunne det være i den fella som danket ut min meny? Ikke vet jeg, men da var i alle fall problemet løst.

32 Husets beredskapsgrad ble umiddelbart senket fra rød til grønn, og alle kunne senke skuldrene. For å være på den sikre siden, ble fellene stående i ytterligere noen uker. Vi kunne jo ikke være helt sikre. Kanskje den hadde hatt med seg en kompis? Heldigvis så var det bare denne ene, og vi levde lykkelig i tiden etterpå. Livet er herlig på Gran Canaria, bare en slipper å få mus av kategori 3 i huset. Saludos Audun Gulvvask på Kanariøyene kontra Norge Denne gangen blir det en vurdering fra en husfars hverdag, nemlig om noe så banalt som gulvvask.

33 Første gang vi bodde såpass lenge i utlandet, på samme sted, at vi måtte vaske gulvene selv, var faktisk da vi hadde kjøpt en leilighet på Gran Canaria. «Ekspert-uttalelsene» kommer derfor herfra. Gulvvask i Norge For å vaske gulv i Norge brukte vi jo de tradisjonelle metodene som: Vaskekost (den stokken med smeik og rottefelle nederst) og klut. Bøy og tøy er vel det riktige navnet. Skaft med mopp, og moppen var rektangulær og måtte monteres på et horisontalt stativ. Egentlig ganske ubrukelig og svært upraktisk i forhold til skylling og oppvridning. Bøy og tøy med voldsom skaftvridning. Fiffige Jif-mopper av ulike slag, og noen til. Stort sett virker de bedre i reklamen enn i virkeligheten. Gulvvask på Gran Canaria Da vi kom ned hit til Gran Canaria fikk vi den «ære» å bli kjent med utlandets rengjøringsmetoder. Det var en rund mopp, eller rettere sagt en haug med tråder, filleremser eller tilsvarende, nederst på et skaft. Det var en tilhørende bøtte som en kunne vri opp moppen i uten å bøye seg. Altså, totalt fire deler: Et skaft, en mopp som skrues på skaftet, en bøtte og en plast sak til å ha oppå bøtta for oppvridning av moppen. Skaftet kan forøvrig monteres på alt annet ekstrautstyr også, som feiekoster, smeiker, svamper og dets like.

34 Selve bøtta er av tre modeller: 1. Standard bøtte, som alle andre bøtter. 2. GT utgaven med 2 hjul under, som gjør at du bare flytter bøtta rundt på gulvet, som en lek, med moppen når du først har den oppi for å skylle den opp. Utrolig genialt. 3. GTI utgaven med 4 hjul. Jeg sier ikke mer. Denne er rask, men noe vanskeligere å få tak i. Vaskebøtte i GT-utgave med 2 hjul Hva i svarte var vel den første tanken som dukket opp i mitt hode, og sikkert i min kones hode også, men jeg har ikke spurt (ikke samtaleemne i hennes fritid).

35 Er det mulig å gjennomføre en forsvarlig gulvvask med dette? Det er bare noe vi har sett på film at noen går rundt og surrer med en slik tafatt mopp. Det kan vel umulig bli rent med dette? Hva er vitsen? Og sikkert mange flere spørsmål dukket umiddelbart opp. Resten av spørsmålene husker jeg ikke for jeg er jo en gammel dust med dårlig hukommelse. Fordeler og bakdeler Vel, vel etter å ha vasket noen ganger, og nå i flere år, blir det en umulighet å gå tilbake til de norske gamle metodene. Hvorfor det? Jo for dette er jo bare genialt! Hør her: Ingen bøying å tøying som gir hekseskudd eller at en får en altfor stor mage i klem under gulvvask. Ingen store tunge vasketak. Det går av seg selv. Ingen overdrevne vridningsøvelser som setter armenes ledd på prøve. Du får med deg alt, og det henger stort sett fast i moppen. Du vrir den enkelt og praktisk opp i bøttens ekstrautstyr som er på toppen, og noen bøtter er også utstyrt med en oppvrider som klemmer drittvannet ut når du trykker ned (GLX-utgaven). Du trenger ikke å være i nærheten av den møkkete moppen. Er du så uheldig at du må vaske gulvet etter knusing av et fullt vinglass (det er bare de som detter i gulvet) er det ingen mulighet for at du skulle skjære deg når du vrir opp moppen. Når moppen er møkkete nok, skrur du den bare av mens den står i oppvrideren på toppen av bøtta, og hiver den i vaskemaskinen (eller søpla). (Den holder seg så klart renere lenger hvis du gidder å feie gulva først.) Du trenger ikke å bøye deg for å flytte bøtta en gang. Spesielt hvis du har en Gt eller GTI-utgave (se over). Nå er det jo også slik her at det ikke er dørstokker heller, som hindrer ferdselen til bøtta. (Jeg tro det må være dørstokkfritt for at kakerlakkene og regnvannet ikke skal møte noen hindringer på sin vei.)

36 GLX ekstrautstyr til høyre Dette må jo være den vaskemetoden for gulvvask som er mest hensynsfull mot kroppen. Jeg tror ikke mange kan få yrkesskader av å bruke denne. I hvert fall ikke i virkeligheten. Bakdeler? Ja noen. Det er noe mer vanskelig å vaske helt inne i hjørner, men det er pina dø ikke helt enkelt med gamlemetoden heller. Ikke går du i krokene heller, så det spiller egentlig ingen rolle. En må passe på hvilken mopp en kjøper. Ikke alle er like bra, men her er det sikkert mange meninger. Syntes du det virker dårlig, så kjøp en anne type mopp! Min erfaring og konklusjon En god venn har en robot-støvsuger, som han kaller Señorita. Den er fantastisk! Siden jeg venter på en oppfølger som kan ta seg av gulvvasken, med ladestasjon med integrert påfylling av varmt vann og avløp for skittent vann, er jeg nødt til å bruke manuelle metoder. (Dette ville forøvrig blitt en salgssuksess og en hjelper for Señor Pensjonista, som hadde spart noen dyrebare minutter hver dag.) Kanskje den allerede er i salg? Vel, vel etter å ha brukt den utenlandske metoden noen år, kan jeg ikke begripe hvorfor vi i Norge surret med helt ubrukbare metoder. Hvordan går

37 det an når resten av verden bruker dette? Vi trodde vel at slik skulle det være og tenkte ikke mer over det. Ikke minst trodde vi vel at det er kun den gamle norske metoden som er brukbar og at resten av verden ikke skjønte noen ting (som vi gjør om det meste). Siden jeg normalt uttaler meg om ting jeg slettes ikke har peiling på (ifølge min kone) så vil jeg anta at disse sydlandske og utenlandske vaske-remediene nå også har kommet til Norge. Løp å kjøp og kast alt det andre! Så det store spørsmålet: Hvordan i all verden kan en gammel gubbe uttale seg om dette? Ikke er han enslig heller. Svaret er ganske enkelt. Det er jeg som er pensjonist og har tid, sies det fra høyeste myndighet. Livet er herlig på Gran Canaria. Enkelt å vaske gulv er det også! Saludos Audun PS: Min favoritt moppen laget av mikrofiber.

38 Jul på Gran Canaria Eller: Sette opp julebelysning ute i sandaler og shorts. Før vi feiret vår første Jul på Gran Canaria, så hadde vi faktisk hatt en Jul i varmere strøk før. Første gang vi skulle feire julen utadskjærs dro vi til Malaysia. Siden vi dro til et muslimsk land så regnet vi med at det var stusslig med julepynt rundt forbi. Så feil kunne vi ta. Vi har vel neppe sett så mange flotte juledekorasjoner før. Det ble en flott Jul i Kuala Lumpur, selv om vi var i et uvandt klima! Nå bor vi i på sørsiden av Gran Canaria. Her er det mange religioner og juletradisjoner, for befolkningen, i tillegg til det store norske innslaget, er fra mange nasjoner. Den Norske Sjømannskirken i Arguineguin har såpass stor menighet i

39 vinterhalvåret at de bruker den katolske kirken i byen, som er vesentlig større. På Julaftenen står det likevel faktisk kø på utsiden. Lutheranerne og katolikkene har tydeligvis ingen feider her, kun samarbeid. Juletradisjoner Det er jo også slik at tradisjonene er ulike i de forskjellige kulturer. Bare en slik ting som når «barna» får julegaver. Vi gir på julaften, andre gir 1. juledag og kanarierne gir på hellige tre kongers dag, den 6. januar. Det vil si at de kanariske barna får julegavene på samme tid som Jesusbarnet fikk. Røkelse og myrra er derimot ikke den vanligste julepresangen. Denne dagen feires naturlig nok med et opptog hvor de tre hellige konger kommer ridende på kameler, og med en påfølgende fest, så klart. (Tre glupe kællær, som de sier i Fredrikstad om de tre vise menn.) (Les mer om fester og helligdager her.) Julepyntingen er jo også tradisjonsbundet. Her virker det som mange er tidlig

40 ute. Julepynten med en nisse som klatrer opp en taustige utenfor vinduet, balkongen, veggen eller hva det skal være, kan stundom observeres så tidlig som i oktober. Noe i tidligste laget etter mitt skjønn. Nissen kommer tydeligvis ikke gjennom skorsteinen her. Det kan være to årsaker til det. 1. Hus har ikke skorstein/pipe (De pipene en ser er for lufting av kloakken og lufting fra bad, og hva skal nissen dit etter?) 2. Mange av barna vet neppe hva en peis og pipe er. Vår nabo fra England og Ecuador pynter i god tid før 1. desember og de er ikke alene om det. Til og med juletreet er oppe, og det er lysdekorasjoner både ute og inne. Jeg må jo innrømme at vi lar oss rive med; så de senere år har vi også begynt tidlig og gjerne til første søndag i advent med pynting til Jul på Gran Canaria. Advent Førjulstiden er jo flott, men her er det jo ikke akkurat mørkt og kaldt, som gjør at du sitter inne. Det å sette opp den utvendige belysningen i sandaler og shorts for første gang, var jo en selsom erfaring. Ikke det at kulde, slaps, snø, holke, mørke, regn og sikkert flere til av ubehagelige norske vær fenomener på den tiden av året ble savnet, men det føltes nå likevel pussig. Er det virkelig mulig? Ja det er faktisk det. Det verste var at i år nummer to var ikke denne tanken i mitt hode i det hele tatt, så tilvenningen gikk greit. Skulle jeg satt opp den utvendige julebelysningen i sandaler og shorts i Norge måtte nok inntaket av Aquavit, eller Akevitt som jeg ser er skrivemåten i disse dager, vært relativt høyt før og etter. (For å beskrive denne drikken her så kaller vi den norsk malingsfjerner, Norwegian Paint Remover.) Dette må derimot frarådes siden stort alkoholinntak med påfølgende klatring på en gardintrapp ikke er særlig smart.

41 Offentlig pynting til Jul på Gran Canaria Det er heller ikke bare i de tusen hjem man setter opp belysning ute. Som i Norge blir det satt opp flotte julegater, som kan være et syn. Blått lys er også en populær farge til lyssetting av palmer og annet, noe jeg så klart syntes er suverent siden er er en smule harry. På de store kjøpesentrene er det pynt og store juledekorasjoner. De flotteste er oppsettene av hele Betlehem i miniatyr. Her er det med andre ord ikke bare stallen med Jesusbarnet, men hele byen som er med. Ganske fantastisk! Disse oppsettene kan du også se i en del kirker.

42 På Las Canteras stranden i Las Palmas, vår hovedstad, blir det laget en stor juledekorasjon i sanden med julemotiver. Dette er virkelig noe å få med seg. Det er virkelig godt at det er noen som har videreutviklet barnas sandslottbyggingen. Kommer mann i julestemning i varme strøk? Ja det går bra, men omgivelsene er jo rimelig ulike de man har hatt gjennom et langt liv i Norge. Savner man den norske førjulstiden? Nei egentlig ikke, men det er jo rart med noe man har vokst opp med. Bilder av Norge med snø og julestemning er jo flott da! Forberedelsene til Jul på Gran Canaria Forberedelsene her går som de gjorde i Norge med julepynting i adventstiden, juletre (plast vel og merke lite med gran på øya), lutefisk, sild, grøt, ribbe, pinnekjøtt, Aquavit/Akevitt, nøtter, Knoll og Tott, 91. Stomperud, baking og alt

43 det andre som hører julen til. En annen fordel er at man ikke trenger å dra langt for å få med seg tyskernes julemarkeder, for eksempel. Det er jo en del tyskere her som også savner sine tradisjoner. Kanarisk Julekurv med øyas spesialitet og herligheter av ost, vin, honning, olivener og mye annet godt, er jo og en hyggelig ny tradisjon som kan adopteres når man skal feire Jul på Gran Canaria. Julebord trenger man heller ikke å gå glipp av her. Det er like moro på Gran Canaria, men forskjellen er regningen fra baren før hjemreise. Norsk julemat får man mange steder i de områdene hvor nordmenn vanker. Dessuten er det jo uvanlig for en nordmann å bade i havet ved juletider frivillig, hvis en ikke er isbader, uheldig eller dritings, men her er det helt naturlig. Antrekk til Julaften Siden vi kommer fra møblerte hjem er det normalt med mørk dress til herrene (meg) på julaftenen. Antrekket inkluderer, så klart, også et rent slips. Vi vet jo alle hvor mye god mat og gammel moro det kan være i et slips. Damene/jentene tar på seg den fineste stas, noe som understøtter høytiden.

44 Den første jula, uten helt å være av-klimatisert, må jeg vel ærlig innrømme at jeg skulle ønske buksa var kort, og de mørke skoene utskiftet med luftige sandaler, samt at jakka ikke var tatt ut av skapet. Siden vi forsøker å bevare noen av våre tradisjoner, var så klart denne drømmen en total umulighet. Egentlig er det godt. Hva ville julefeiringen vært i klimatilpassede gevanter? Langt ifra vår oppdragelse, og julen hadde da absolutt ikke stått så høyt som den gjør i vårt hushold. Da blir det jo bare en hyggelig kveld med god mat og presanger ikke Jul! Vi har så klart stor forståelse for at de som ikke bor her fast har på seg mer komfortable antrekk. Det får jo vare måte på til hva man skal ha i bagasjen, samt utsette seg for! Skal man holde på sine gamle tradisjoner? Så kan man jo spørre seg er det rett å holde på tradisjonene fra sitt hjemland når man feirer Jul på Gran Canaria? Eller skal man droppe det og tilpasse seg tradisjonene der man bor? Jeg for min del syntes det er rett å holde på noe av det man har vokst opp med, og heller ta noen mindre justeringer. Derfor har jeg fått understreket min forståelse for at innvandrer, flyktninger osv i Norge holder på sine tradisjoner. Livet er herlig på Gran Canaria! Ha en trivelig adventstid og Feliz Navidad! Saludos Audun

45 Jose Felisiano Feliz Navidad er sett av rundt 24 millioner mennesker: Offentlige ansatte Kanariøyene Ansatte i stat og kommune De offentlige ansatte kan til tider gi deg en utfordring. Heldigvis er de fleste svært hyggelige og hjelpsomme, men det er noen unntak. Jeg har forsøkt å beskrive det i historien under om besøket hos Trafico i Las Palmas. Oppførselen hos dem kan du også møte i alle andre offentlige institusjoner. Leger, kommunalt ansatte, ansatte på posten eller politiet har ingen plikt til å kunne engelsk, så det er en forventning om at alle som er her kan spansk. Akkurat som vi krever av de som har flyttet til Norge. Derfor: Lær deg spansk hvis du bor her. (Jeg er ikke den beste gutten i klassen. Egentlig helt ræva!) Det er heller ikke noen forskjell på organiseringen på Kanariøyene og i Norge. Det er også her for mange høvdinger og for få indianere, noe spanjolene/kanarierne også har bemerket.

46 Det er ikke bare i Norge det er for få indianere og for mange høvdinger! Denne historien er en fortsettelse til den forrige om «Moral i arbeidslivet«. De offentlige ansatte kan deles i tre grupper: 1. De som er veldig hyggelige og hjelpsomme. Solstråler som gir deg en riktig god dag! 2. De som er sånn passelig OK, og kan snakke engelsk når de forstår at de kan det språket bedre enn du/jeg kan spansk. 3. De umulige! (For de som ikke har sett den før så gjentar jeg videoen fra historien om Det offentlige systemet her, for den er så fantastisk beskrivende i forhold til papirmølla. Slik kan de offentlige ansatte være mot alle de ikke kjenner eller er i slekt med.) Nr 1 og 2 er i overveiende flertall, etter min erfaring, og gjør livet enklere som innflytter. Selv om de har korte herlige arbeidsdager, er de som regel en fryd å kommunisere med.

47 Nr 3 derimot, de umulige, er en liten gruppe offentlig ansatte som kan sette spor etter seg i min dårlige hukommelse. Disse trenger derfor litt mer omtale. I utgangspunktet tror jeg disse er innflytterhatere, generelt menneskehater og maktmennesker. Akkurat som noen i det offentlige i Norge kan være. Jeg skal ta et eksempel for å forklare: Besøket hos Trafico i Las Palmas. Jeg har tidligere vært der noen ganger med en følelse av god service og god hjelp. Men så var det en gang min bedre, og mer fornuftige halvdel, min hustru, skulle få byttet sitt norske sertifikat til et spanskt. Da fikk vi et skudd for baugen. Det må understrekes at konen min hater at jeg bruker ordet hustru, kjerring eller en klump om foten som betegnelse på henne, men det norske språket er noe fattig på moderne fornuftige respektable uttrykk. Vi hadde bestilt time pr nett, møtte opp i god tid med smil om munnen og gikk til luken for å få kølapp. Lappen fikk vi, og vi ble tildelt saksbehandler lang tid før vi hadde bestilt time pr Internett. Så langt var alt rosenrødt. Saksbehandleren Da vi kom frem til saksbehandleren ble vi møtt av en herremann som vist han var en dame måtte ha hatt PMS. Det er jo mulig at hemoroiden, eller kona, plaget ham for han var en spesiell type. Egentlig er det ikke så mye å snakke om i en slik operasjon. Det er bare innlevering av papirer, men det stoppet ikke hans ordflom. Siden det gikk langt over hodene våre så måtte jeg spørre forsiktig på spansk om han snakket litt engelsk. Da traff jeg spikeren på hodet. Jeg/vi ble virkelig satt på plass, med rette så klart, på flytende engelsk. Vi måtte ikke komme her på Trafico uten en tolk hvis vi ikke kunne spansk. Her skulle det kun snakkes dette språket. Dessuten hadde vi glemt å ta kopier av pass og residencia (bevis på at vi bor her lovlig, se historien om Det offentlige systemet). Dette var jo så klart vår feil. En må jo alltid ha med kopier av alt en kan komme på, og litt til, til

48 offentlige myndigheter. (De må ha noen enorme arkiver). Vi fikk forklart at vi måtte finne et sted som kunne ta kopier for oss, selv om det sto en kopimaskin bak ham. Han ga et tips og vi dro for å finne sjappa. Helt enkelt var det ikke å finne stedet, men alt ble ordnet og vi gikk tilbake. Jeg vet ikke eksakt hvor lang tid dette tok, men det tok nå sin tid med venting på tur etc. Når vi så kom tilbake satt faktisk fyren der å ventet på oss og tvinnet tommeltotter. Han hadde ikke betjent en eneste kunde i mellomtiden. Når vi fikk levert kopiene var det greit og ble sendt av gårde med streng beskjed om å komme tilbake når alt var kontrollert og de hadde sendt oss en mail. Vi måtte ikke komme tilbake uten tolk! Siste tur til Trafico For å ta enden på visa: Etter at vi hadde mottatt mailen om at nå var alt klart, dro vi tilbake til Trafico i Las Palmas, hovedstaden på Gran Canaria. Selvfølgelig uten tolk. Min kone var overnervøs med blodtrykk og puls langt over anbefalte verdier, og forbannet på meg som ikke hadde med tolk. Hun var ikke helt grei! Når det så ble vår tur på runde to traff vi heldigvis en betjent/offentlig ansatt av kategori 1. Solstråle! Alt ordnet seg med letthet. Konklusjon: Stort sett er alle hjelpsomme og hyggelige, men det finnes noen få rasshøll av de offentlige ansatte som dessverre overskygger de andre. Livet er herlig på Gran Canaria, bare en ikke treffer den verste offentlige ansatte. Saludos Audun

49 Arbeidslivsmoral Gran Canaria Mañana land? En epistel om moral i arbeidslivet! Dette er mañana land er det mange som sier om Gran Canaria og Kanariøyene, når de skal beskrive øyenes arbeidslivsmoral. Hm hvis det er riktig så kommer jeg også fra et skikkelig mañanaland kalt Norge. Dagbladet hadde dette til debatt i sommer under navnet Den avslappende nasjonen. Innlegget var av vår «høyt verdsatte» Arguieneguin-hater Sanna Sarromaa, men hun henviste til finske bloggere om norsk arbeidsliv, dansker på nettstedet E24 og lederen for Svenska Föreningen i Oslo, så noe er det vel i det. Å sammenligne norsk arbeidsmoral med spanjolenes, derimot, er jo helt uhørt. Spanjolene og kanarierne burde jo bli riktig forbannet, spør du meg. Arbeidsmoral Det hender så klart en må vente, men det må vi da gjøre i Norge også. Eller er

50 det glemt eller neglisjert? Jeg antar at det er flere enn meg som har ventet på håndverkere i Norge, og som også har ventet på at de skal gjøre seg ferdige. De tre eller syv T-ene gjelder begge steder: Ting tar tid,eller Ting tar tid, til tider trengs tålmodighet. For min del så har jeg opplevd, her på Gran Canaria, at håndverkerne, og folk som skal levere noe, både kommer til avtalt tid, noen litt senere, men også noen før tiden. Jeg har ikke merket at det normalt er mer upresist her enn i Norge, snarere tvert imot. (UPS er et unntak. Se historien om Ukulelen.) Jeg må også si at de aller fleste er fantastiske til å jobbe. De har lange arbeidsdager og normalt lite med pauser unntatt for siestaen. Det går stort sett i ett, og ofte både med sang og plystring, men HMS er nok et ukjent begrep. Jeg regner derfor med at samtlige håndverkere vil ha Tinius, eller andre skader, i voksen alder. Tempoet er det heller ingen ting å si på. Hvis jeg var arbeidsgiver i Norge ville jeg vært overlykkelig å ha disse ansatt fremfor svært mange norske. (Jeg har en smule erfaring med norske ansatte fra min yrkeskarrière.) Tempoet må og være høyt for å få gjort noe, for de har jo og mange fri- og helligdager. Disse dagene kommer som julekvelden på kjerringa for oss som ikke har oversikten. Det er ikke måte på til helgener, og alt annet, som skal feires. (Les om noen av dem her.) Luringer Dessverre treffer man så klart også her på noen slappfisker og luringer. Jeg tok en gang en elektriker (spansk og varmt anbefalt fra skandinavere) i å fuske på dimensjonene og opplegget. Som han sa til unnskyldning jeg er ikke vant

51 til å bli kontrollert, det er ingen som har gjort det før. Jeg lærte at aldri betal ut før alt er levert og kontrollert, med andre ord det samme her som i Norge! Heldigvis så betalte jeg også med moms (7 % her i paradiset), så han kan ikke snike seg helt vekk. Mitt råd er: betal aldri svart hverken i Norge eller her. Det er ulurt og uhederlig! Bil på verksted Har noen av dere satt bilen på service eller til reparasjon? Her spør de når det passer. I dag eller i morgen? Det er jo bare til å bli godt humør av! To ganger har vi opplevd at bilen har defekt batteri (ja batteriene holder ikke så lenge her i sydens klima). Da kommer en smilende kar fra verkstedet ut til bilen med strøm på boks, starter bilen og tar den til verkstedet med en gang uten at de krever betaling for det. Er ikke det god service så vet ikke jeg. Ansatte i stat og kommune For denne gruppen er bildet noe annet, og trenger mer spalteplass. Av den grunn blir disse omhandlet i en egen fortelling. I dette tilfelle er det vel mer snakk om oppførsel enn moral. Følg med meg på neste historie om livet på Gran Canaria! Den er mer morsom enn denne. Språkferdigheter Det er også mange utlendinger (europeere) som prøver lykken her nede. De tar

52 svært lite jobber fra de spanske, fordi de får normalt jobb på grunn av språkferdighetene innen engelsk, tysk, fransk, italiensk og skandinavisk. Spanjolene/kanarierne er generelt dårlig i andre språk enn spansk, som jeg har skrevet om før i historien om spansk og språkproblemer. Mye av feilen er nok dubbingen på TV og kino, dårlige engelsklærere, samt at de snakker et STORT verdensspråk. Likevel, for de som har lært seg språk tror jeg neppe det er store problemer med å få jobb, i hvert fall i turistindustrien, for det ønskes ofte folk som også kan flytende spansk, noe utlendingene og skandinavene sjelden kan. Dette problemet har nå heldigvis myndighetene grepet fatt i. Det vil bli avholdt en mengde språkkurs for de innfødte og for lærerne i skoleverket. Så om en tid vil arbeidsmulighetene for kanarierne bli vesentlig bedre i øyenes største industri.

53 Arbeidsgivernes moral Arbeidsgiverne her har etter min mening en svært mye lavere moral en arbeidsmoralen til de ansatte. Slik er det vel over alt, også i Norge. Et eksempel er på hotellene her på Gran Canaria. De ansetter stuepiker for en begrenset periode, sparker de ut, og tar de tilbake etter en tid. Dette går i sykluser for å slippe å gi de fast ansettelse. Slik er det jo i Norge også. Ungdommer i Norge blir ofte kun midlertidig ansatt og får dermed ikke muligheten til eksempelvis å få huslån. Dårlig moral. En annen ting en kan lure på er hvordan ansettelser til de ulike ledernivåene skjer i offentlig og privat sektor. Noen ganger virker det som om det er basert på familie, slekt og bekjentskap, fremfor kompetanse. Akkurat som i Norge! Lave lønninger Forskjellen fra Norge og her, er at på Kanariøyene, og sikkert i Spania forøvrig, blir disse stakkars ansatte grovt underbetalt. Svært mange har langt under 1000 euro pr måned. Butikkansatte kan være nede i 800 eur, og sikkert enda lavere. Det blir ikke mange sprell med slik lønn for en familie, og det går igjen utover varehandelen og næringslivet forøvrig. Bedre lønninger fører til mer handling, for da har folk råd til det, som gir økt omsetning, økte inntekter for handelsstanden, flere butikker og større skatteinntekter. Dette igjen gir bedre velferd og alle er glade. Lave lønninger hindrer forbruket, gir lave inntekter for handelsstanden pga volumet, lite skatteinntekter og ingen blir glade; bortsett fra at arbeidsgiverne tror at de vil tjene rått på å underbetalte sine ansatte. De eneste arbeidsgiverne som tjener på dette er i turistnæringen for de er ikke så avhengig av besøk fra øyenes befolkning, men med denne politikken ødelegger de næringene i området, og ingen, eller få, av de lokale har råd til å frekventere deres etablissementer.

54 De lave lønningene fører også til at de ansatt ofte ikke har råd til å bo i nærheten av arbeidsplassen, hvis de jobber i turistindustrien på sørkysten. Prisene for hus og leiligheter er skyhøye for dem, og det fører til mye kjøring ut i periferien, hvor det er billigere. Dette igjen skaper en masse trafikk, som kunne vært unngått. Dette er jo heller ikke særlig miljøvennlig, og det er belastende for veinettet. Likevel det er altfor stor forskjell på fattig og rik på øyene. De største husene eies ikke av utlendinger, men oftest av rike kanariere med underbetalte ansatte. Skatte- og avgiftssystemet Et av Spanias og Kanariøyenes problemer, som jeg ser det, er avgift- og skattesystemet. Ikke at det nødvendigvis er for høyt, men at det ikke blir fulgt opp. Dette gjelder også middelhavslandene, ut fra det jeg har forstått. Det er noe dyrt å ha folk i jobb med syketrygd (securidad) og skatt, men rimeligere enn i Norge. Jeg mener jeg har hørt at du må gange de ansattes lønn med 1,3 på Kanariøyene og 1,5 i Norge. Skattesatsen er heller ikke fraværende for arbeidstakerne, men lav for de lavtlønte. Med et utpreget ønske om å levere tjenester uten moms (7%) og kvittering, så fremskaper disse forholdene en svart uønsket økonomi. Dårlig moral, spør du meg. Akkurat som mange norske håndverkere. Den offentlige kontrollen er rett og slett for dårlig innen dette feltet. Derimot er det mange kontroller i forhold til alt annet, som arbeidsgiverne naturlig nok føler som en stor belastning. En forenkling her ville muligens friste de næringsdrivende til å være mer åpen på å ansette folk på ordentlig vis. I 2011 fant myndighetene ut at den svarte økonomien var på nesten 30% av BNP, og økende. Hva den reelle var og er, er det vel ingen som vet. Manglende innbetaling av skatt og arbeidsgiveravgift utgjorde den gang 12 milliarder euro pr år for Kanariøyene, og mest sannsynlig mer! Det er mye velferd og goder for de som bor her, som

55 som en går glipp av på grunn av dårlig moral! Manglende arbeidsavtale Hvis en ikke har arbeidsavtale og arbeidsgiveren ikke betaler det som kreves, så har man heller ikke de rettigheter som fast ansatte har, naturlig nok. Dette gjelder også helsetjenester. Jeg vet om arbeidsgivere som har ansatte uten kontrakt med syv dagers arbeidsuke og gir kun fri på 1. juledag i vintersesongen. Dette er ikke bra! Det eneste positive er at ungdommen lærer å jobbe hardt, og at ingen ting kommer gratis. Jeg leser også i avisene om en enorm arbeidsledighet, og ja den er stor, men neppe så stor som den fremstilles på grunn av de «høye» kostnadene som fører til uregistrerte arbeidstakere. (Det ble avdekket svarte inntekter for 5070 arbeidstakere i 2010, men hva var det virkelige tallet? Og hva er det idag?) Jeg vet om utesteder der de ansatte blir jaget ut på bakrommet når inspektørene viser seg i døra. Politisk sett burde det vært gjort noe med dette, men det er en mulighet for at alt er gjennomsyret av for nære relasjoner mellom politikerne, de offentlige myndighetene, og de næringsdrivende. Fagforeningene burde også stå i skammekroken, men de er muligens skjøvet helt ut på sidelinjen. Etter mitt syn burde det vært strenge straffer for å ha ansatte uten kontrakt med hyppige kontroller, og et system som får alle til å betale moms og skatt.

56 Heldigvis så er ikke alt svart. Det er også mange arbeidsplasser med arbeidskontrakter og gode avtaler for de ansatte her på Kanariøyene. God moral! Problemet er bare det at vi glemmer det oppe i alt det som er galt. Disse arbeidsplassene burde jo få en utmerkelse! Norske og andre utenlandske arbeidssøkende Det er mange arbeidssøkende, unge og eldre, norske og andre utlendinger, som har blitt lurt her i forbindelse med arbeidsforhold. De har vært ansatt svart og må kanskje arbeide gratis i opplæringsperioden, for så å få lønn etter salg, provisjon, tips eller hva det skal være. Det viser seg i mange tilfeller at arbeidsinnsatsen ikke gir til salt i grøten, eller transporten frem og tilbake til jobb. Ren utnytting med andre ord, og dårlig moral fra arbeidsgivernes side. Man skal heller ikke stole 100 % på at fordi arbeidsgiveren er norsk så vil de betale. Det er dessverre ikke alltid at det er slik. Etter en bratt lærekurve så ordner det seg som regel for de norske arbeidssøkende også. De må bare regne med at en faktisk må stå på, arbeide hardt, og at lønnsnivået ikke er å sammenligne med det som er i Norge. Mulighetene er her til å drive med svært mye. En må bare ha mot og lyst til å gjøre en innsats fremfor å ligge på stranda eller gå på bar, og for all del ikke være helt blåøyd. Livet er herlig på Gran Canaria. Spesielt som pensjonist uten arbeid men med Ukulele og Hawaiiskjorte. Saludos Audun

57 Parkering og parkeringsbøter Normene for parkering er noe annerledes her på Gran Canaria, enn de er i Norge. Går det an å parkere, så gjør man det. Er det midt i en rundkjøring, så spiller heller ikke det så stor rolle. Det eneste problemet er at du har ikke peiling på når du er den uheldige og får bot. Jeg har en følelse at det er et slags lotteri med negativt fortegn. Reglene Det er jo noen regler man helst skal følge: Hvis det er gul stripe skal man ikke parkere langs denne. (Helst) Skilt regulerer jo også parkeringen her som i Norge med all stopp forbudt og kun for av og på stigning. Handikapmerkede plasser må man holde seg borte fra. Her er det lett å få bot. Blåmerkede parkeringsplasser kan man betale på hvis man ønsker, virker det som. De er ikke, etter sigende, underlagt de samme reglene som

58 de hvitmerkede. Får du bot på en blå er den kanskje på 100 EUR, og du kan legge boten og et par EUR på parkeringsautomaten. Dette fordi det er private som driver inn dette, og de går normalt ikke videre med saken. For min del så pleier jeg å betale. Det går sikkert til et godt formål (Parkeringsvaktene eller i lomma på han med den blå malinga?). Er det hvite parkeringsplasser er det verre, og der må man betale, for de er offentlige. Hvis det er parkeringsautomat, eller parkeringsvakter som samler inn penger, vel og merke. Folk er utrolig flinke til å lukeparkere her, men denne varianten har jeg enda ikke sett: For å ta det på det personlige planet mine parkeringsbøter: Jeg har vært den uheldige og fått noen parkeringsbøter her. Får du en parkeringsbot fra politiet er den ganske stiv, 200 EUR. Betaler du innen en frist, slipper du med halve. Skal du klage på boten er behandlingstiden såpass lang at du havner utenfor tidsfristen for å få halv bot. Det vil si at hvis du ikke får ettergitt boten, så må du betale full pott. Hvis du betaler og klager, tror jeg de kaster klagen din, for du har jo betalt og da har du akseptert boten.

59 Den første boten ikke pen parkering! Den første boten jeg fikk av politiet syntes jeg var forferdelig urettferdig. Jeg hadde parkert langs en hvit stripe, ikke gul, på et sted det kontinuerlig er parkering, og hvor også jeg parkerte titt og ofte uten problemer. Så en natt kom boten. Det var en bil foran meg og en bak. Jeg fikk bot, men ikke de andre. Hvorfor det? Aner ikke! Kanskje for at jeg hadde rattet på feil side i bilen, og politimennesket ikke likte engelskmenn. Hva vet jeg. Jeg fikk tak i en politimann, og han sa jeg burde parkert på den andre siden, og der er det også hvit stripe. Hva jeg hadde gjort galt, vet jeg fortsatt ikke, ikke pen parkering sto det på boten. Boten betalte jeg innenfor fristen for å få rabatt, og leverte en klage med bilder av hendelsen. Den hørte jeg ikke noe mer om. Jeg purret på klagen til kommunene og til sjefen for Policia lokal. Dette var totalt bortkastet. Hørte aldri noe. Jeg tok så en tur på nytt til kommunen, som politiet er underlagt, og de sa: ja når du har betalt så har du jo akseptert at du har gjort noe galt. Man lærer jo litt av det. Etter det parkerte jeg på den andre siden. Bot nummer 2 Etter en tid med parkering på den andre siden, kom det en vakker dag (det er jo stort sett bare vakre her da) en ny bot. Denne gangen fikk den foran meg bot også, men ikke den bak. Jeg ble forbannet (på nytt) og var i villrede, for jeg ante jo fortsatt ikke hvorfor jeg hadde fått boten. Jeg burde jo så absolutt ikke hisse meg opp for slike trivialiteter. En må jo passe på blodtrykket i min

60 alder. Denne gangen forsøkte jeg en annen taktikk. Jeg betalte ikke. Skrev en klage, med bilder, og forklarte at jeg sist ble anmodet om å parkere på denne siden. Etter en måneds tid gikk jeg til kommunen for å høre hvordan det sto til med klagen min. Svaret jeg fikk var at den ikke var behandlet enda. Nei vel tenkte jeg, da spør jeg ikke mer, for nå er vi opp i to hundre EUR sonen. Dette er nå to år siden, fortsatt har jeg ikke hørt noe. Vil jeg høre noe, eller ligger det en bot å venter på meg hos kassereren i kommunen? Ikke vet jeg. Min konklusjon er: Hvis en får bot et sted en normalt ikke har gjort noe galt ut fra merking, skilting og sunn fornuft, ikke betalt og skriv en klage med bilder. Det kan jo hende at den blir glemt. Forholdet til parkeringsforbud I alle fall får man et noe avslappet forhold til parkering, for det går jo normalt bra. Jeg klager ikke, for mye gal parkering har jeg utøvd på denne øya, så jeg skulle vel egentlig hatt mange, mange flere (Det kommer en blogg/historie senere om den gangen jeg var heldig å få parkeringsbot!) Jeg har i hvert fall forstått at hvis man ønsker mer fritid uten å måtte ergre seg, og fly rundt på offentlige kontorer, burde man ikke ha bil. Er man uheldig med parkeringen er det en virkningsfull diett for lommeboken også.

61 Jeg hørte også om en som flyttet til Sveits fra Gran Canaria. I løpet av en uke hadde han opparbeidet seg en stor bunke med parkeringsbøter, noe som var helt uforståelig for ham. Det er jo ikke lett å venne seg til nye systemer og regler for de som er herfra heller. Egen parkeringsplass Det er også en annen pussig sak her. Hvis du har garasje eller parkeringsplass på tomten, skal du gå til kommunen med tegning av parkeringsplassen din, og betale en del EUR, for å få en gul stripe uten for din parkering, og skilt på hver sin side. Hvis du gjør dette, og en luring parkere deg inne, er politiet svært behjelpelige med å få tauet vekk bilen (ellers ikke). Dette gjelder også hvis en annen parkerer på din plass. Hvis du ikke kjøper den gule streken, kan du faktisk få bot for å ha kjørt over fortauet. Heldigvis skjer dette sjelden, men risikoen er der. Like vel, livet er herlig på Gran Canaria. Noen parkeringsbøter må man tåle! Saludos Audun

62 Hawaiiskjorter Jeg elsker Hawaiiskjorter! Hvorfor det da? Det er absolutt de beste skjortene du kan bruke i varme strøk. De er faktisk laget for det! De av god kvalitet har unike egenskaper, og gjør skjortene skapt for et klima som vi har her på Gran Canaria, Kanariøyene, eller andre tempererte steder. For eksempel hvis det skal være en varm sommerdag i Norge. Hvorfor er det så nesten bare meg som bruker disse skjortene? For meg er det et stort mysterium. Er de Harry? Kanskje det, men når en er over en hvis alder så er jo det bare å neglisjere. En skal vel ikke bry seg om hva andre mener hvis en kan ha på seg et anstendige og svært praktisk plagg. Stygt er det heller ikke. I hvert fall ikke i mine øyne. (Det må bemerkes at jeg bruker briller og er svært ukritisk til eget utseende.) Jeg har en grense for bruk av skjortene, vel og merke. Jeg går aldri på en fin restaurant til middag med Hawaiiskjorte. Hawaiiskjortens historie Hawaiiskjorten er etter sigende fra 1930 tallet, men ble først populære når Hawaii ble stat nummer 50 i USA på 50 tallet. Amerikanske turister strømmet til Hawaii og kjøpte så klart med seg disse skjortene hjem. De ble fort et symbol på en klassisk turist, og det er kanskje derfor jeg ser så få bruke de. En vil kanskje ikke bli betraktet som en turist selv om en elsker ferie! Folk flest syntes vel muligens de er humoristiske/idiotiske og fruene håper på at mannen

63 har glemt dem innerst i klesskapet. På Hawaii, derimot, har skjortene vært brukt både i forretningsverdenen og på party. Der har de tydeligvis forstått det. Noen kaller denne type skjorte også for Aloha-skjorte, men det har jeg aldri hørt. Det er kanskje ikke så rart for klær er ikke mitt fagområde, interesseområde, eller samtaleemne normalt sett. Tilhengere av Hawaiiskjorter Til dags dato, i nyere tid, vet jeg faktisk bare om tre stykke som bruker Hawaiiskjorte. Det er en fantastisk frisør i Playa del Ingés (delvis norsk) som bor i Las Palmas, komikeren Fluffy (Gabriel Iglesias), og meg. Dette er ganske pussig for skjortene selges jo. Blir de bare brukt i hemmelighet hjemme når de drømmer seg tilbake til Kanariøyene med en paraplydrink i hånda, eller går de rett i skapet til evig hvile. Hva vet vel jeg. Jeg har også sett bilder av andre kjendiser enn Fluffy som bruker disse skjortene uten å skjemmes. Jeg kan nevne i fleng: Elvis Presley. Siden han ikke er oppegående lenger så har jeg strøket ham av lista over de jeg vet om.

64 Egentlig er det praktisk at jeg er den eneste på Gran Canaria Sør som går med den type skjorte (de andre to bor jo ikke her). Jeg blir på den måten lett gjenkjennelig. Skjorta syntes og da vet de som kjenner meg at der er han. Hawaiiskjortens egenskaper. Hawaiiskjortenes fortreffeligheter er mange. Av de jeg kommer på i farta er: De har et morsomt mønster, ofte tropisk. Noe du blir i godt humør av å se på: Blomster Nakne damer Drinker Palmer Fugler Fine farger og ofte grelle farger etc Og ofte i kombinasjon. Det er det mest behagelig du kan ha på deg fordi: De skal være luftige og ikke sitte trangt mot kroppen (ja jeg har litt

65 pondus jeg også). Dette er ganske praktisk, siden all vekt legger seg rundt kroppens midtpunkt, med alderen, på grunn av jordens gravitasjon. De er av et stoff som ikke varmer og absorberer svetten så du ikke ser utsvettet ut på en særs varm dag. Det er ikke ofte du ser svettemerker på en ordentlig Hawaiiskjorte? Hawaiiskjortene leveres i mange forskjellige stoffer, og i ulike kombinasjoner. Noen eksempler: Hvis den er av Viskose så er den myk, behagelig og absorberende. Viskose isolerer kroppsvarmen dårlig og gjør det ideelt for anvendelse i varmt og fuktig klima, i henhold til Wikipedia. Det samme gjelder for Rayon. Bomull er også et ofte brukt stoff med egenskaper som de ovenfor nevnte, men her tror jeg (har egentlig ikke peiling) at bomullskvaliteten betyr noe for krøllinga. Jeg for min del har strykejern allergi, og det har også min kone, så det er lite hjelp å få der. Hvis skjorta er krøllete, så blir det en krøllete dag, men jeg innbiller meg at det ikke syntes så godt på en mønstret Hawaiiskjorte. Du kan godt søle på deg uten at noen legger merke til det. Dette fordi de ofte har en farge og et mønster som gjør at det ikke syntes. Normalt vel og merke. En flekk av brun saus på en lys Hawaiiskjorte er og blir en sausflekk på Hawaiiskjorta også. Om du er på ferie med begrenset bagasjeplass og behov for å bruke en skjorte i flere dager, er dette førstevalget. Det lukter svært sjelden svette av en Hawaiiskjorte, og ingen ser at den har vært brukt dagene før.

66 Problemet med anskaffelsen av Hawaiiskjorter Før jeg flyttet ned var jeg så heldig å få kjøpt noen på Dressmann i Fredrikstad, av alle steder. Disse har vært hellige for meg, for etter at jeg kom til Gran Canarias sørkyst har det nesten vært umulig å få tak i skjorter av samme kvalitet. Jo da, jeg har økt garderoben, men de som selges er ofte ikke i den kvaliteten jeg ønsker. Ofte feil stoff. Det ble så ille at jeg hadde den formeningen at jeg kanskje måtte dra til Norge og Dressmann for å høre om de hadde noen rester på bakrommet. Heldigvis kom jeg til å nevne mitt enorme problem for Gran Canarias beste frisør. Siden han også er Hawaiiskjorte entusiast, og også har funnet ut av skortenes overlegne egenskaper, hadde han et godt tips. Dette tipset kan jeg faktisk ikke få prisgitt høyt nok. Han sa: Det er en Vintage butikk i Las Palmas som har Hawaiiskjorter til kilopris. De kommer rett fra Amerika. Gjett om jeg ble glad. Adressa fikk jeg også. Handling av Hawaiiskjorter Dagen etter entret jeg døren til Vintagebutikken og fikk se et helt stativ med Hawaiiskjorter. Skjorter ble handlet inn og faktisk var også en av dem fra Hawaii. Dette var ordentlige skjorter av ordentlig kvalitet, som de bør være for å ha sine fantastiske egenskaper. Bilde ble sendt til frisøren av fangsten, og han lovte meg å si ifra ved neste