INNHOLD. Daniel Bratteteig Svenskene kommer! Lars Roede Unionstid og symbolstrid

Transkript

1 INNHOLD Lars Roede Unionstid og symbolstrid... 2 Daniel Bratteteig Svenskene kommer! Gro Røde Svenskene kommer! En vandrende utstilling om svensk innvandring til Norge fra ca 1860 og fram til Ida Tolgensbakk «Partysvensker; go home!»- veggslagordet som ble stående Forord Sverige og Norge er gode naboer og gode venner svenskene er vårt «broderfolk». Vi har mer til felles som binder oss sammen, enn vi har ulikheter som skiller oss. Arbeidermuseet viser nå utstillingen «Svenskene kommer!». I den forbindelse er dette nummeret av Byminner viet artikler om norsk-svenske relasjonener og svensk arbeidsinnvandring til Norge, særlig til Kristiania rundt århundreskiftet 1900, og til Oslo i vår tid. Vi har også med en artikkel om unionstid og symbolstrid som tar opp diskusjonen rundt det norske flagget og nasjonale symboler. Hvem var den svenske arbeidsinnvandreren rundt århundreskiftet 1900 og hva slags jobber fikk han eller hun i Kristiania? Ble de værende og slo rot her, eller reiste de tilbake til Sverige etter en tid? Har de svenske arbeidsinnvandrerne til ulike tider også blitt møtt med fordommer og hvordan har disse kommet til uttrykk? Oslo i 2015 bærer preg av hyggelige, dyktige og imøtekommende svensker vi treffer hver dag i ulike yrker de representerer alle verdifull arbeidskraft Oslo trenger og setter pris på. Svensker i tidligere Kristiania og nå Oslo fortjener både en utstilling og en utgave av Byminner. Vi vil gjerne takke Sveriges Ambassad i Oslo for et generøst tilskudd til denne utgaven av Byminner! God sommer! 1

2 Lars Roede Unionstid og symbolstrid I 1814 ble Norge selvstendig. Bortsett fra en befolkning som hadde sverget «at hævde Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland», manglet landet de fleste kjennetegn på en selvstendig stat. Det hadde hverken skriftspråk, verdige bygninger for statsmaktene eller eget flagg. Året endte med en løs union mellom Norge og Sverige. Statssymbolene skulle bli heftige stridsspørsmål gjennom det meste av unionstiden. Norge ønsket separate institusjoner og symboler, og unionssymboler som markerte jevnbyrdige stater, mens Sverige ønsket felles symboler og svensk forrang. Symbolsakene ble viktige årsaker og redskaper til å sprenge unionen. Et nytt flagg for en ny stat Norge har tilbakelagt 200 år som selvstendig stat. Det kan diskuteres når selvstendigheten var et faktum. De fleste vil mene 17. mai 1814, eller kanskje dagen derpå, da Grunnloven ble undertegnet. Andre vil mene 4. november, da Grunnloven ble revidert og ny konge valgt noe som åpnet for andre staters anerkjennelse. Men selvstendighetsdagen kan vi like gjerne feire 19. februar, da stattholder og kronprins Christian Frederik gjorde statskupp og avviste Kiel-traktaten. Med mandat fra en forsamling av betydningsfulle nordmenn skrev han da et åpent brev til øvrigheten i hele landet med beskjed om å velge representanter til en grunnlovgivende forsamling som skulle møtes på Eidsvoll 10. april. Han lot seg offisielt utrope til kongerikets regent i Paleet i Christiania 22. februar. Regenten gikk straks i gang med å organisere den statsadministrasjonen som landet nå trengte. Den 2. mars kunngjorde han opprettelsen av et regjeringsråd med fem departementer.1 Utenrikspolitikk og forsvar skulle regenten selv ta seg av. Men allerede før administrasjonen var på plass, visste han at symboler for staten var uunnværlige først og fremst et flagg. Noe av det første han kunngjorde, var denne nødløsningen 27. februar: Jeg, Christian Frederik, Norges Regent, Prinds til Danmark, Hertug til Slesvig, Holsten, Stormarn, Dytmarsken og Oldenborg: Gjør vitterligt: At den norske Flag, saavel for Krigsfartøier som Kjøbmandsskibe, herefter skal være rødt, med et hvidt Kors, som deler Flagget i fire Afsnit, i hvilket Rigets Vaaben, den Norske Løve med Hellebarder, i Christian Frederiks flagg, innført 27. februar 1814 i bruk til 1821 som handelsflagg. Riksarkivet. 2

3 guul Farve, anbringes paa det øverste Afsnit nærmest ved Flagstangen. Regentskabet i Norge, Christiania den 27de Februar Christian Frederik v. Holten2 Regenten nevnte det ikke, men alle så at dette var gode gamle Dannebrog med Norges riksvåpen anbrakt i øvre felt nærmest stangen, i flaggspråk kantonen. Det var selvfølgelig bare et provisorium i påvente av to mulige fremtider for landet. Hvis det skulle forbli uavhengig, måtte det få noe annet enn en variant av det danske flagg. Men om det med tiden skulle bli gjenforent med Danmark, hvor regenten var tronarving, kunne det igjen bruke Dannebrog. I mellomtiden var det en praktisk og billig straksløsning for et utarmet land med små ressurser å male eller sy inn en norsk løve i kantonen på de flaggene man allerede hadde på festninger og skip. Regenten tenkte, sikkert med rette, at dette ville bli godt mottatt. Nordmenn hadde seilt og kjempet under Dannebrog i hundrevis av år og næret varme følelser for dette flagget. Christian Frederik speilvendte Norges løve i flagget, slik at den ikke vender mot heraldisk høyre som i riksvåpenet. Han begrunnet ikke valget, men hadde antagelig orlogsskip i tankene. På et skip i medvind ville løven i hans flagg Fredrikstens festnings flagg fra 1814 slik det henger i Halden historiske Samlingers museum på Fredriksten. Foto: Trollbu. vende seg i fartsretningen og mot fienden. På de offisielle tegningene vender løven ryggen til stangen, og det gjør den også på de få bevarte orlogsflaggene. Men på en håndfull bevarte handelsflagg og ikke så få avbildninger ser vi løven vendt mot stangen, så i praksis var det fritt valg.3 Løveflagget ble heist foran Eidsvollsbygningen 17. mai Eidsvollsmannen Jacob Aall skrev i sine erindringer: «Det norske Flag vajede udenfor Salens Vinduer, og 3 Gange 27 Skud skraldede i Fjeldene».4 Den ubeseirede Fredriksten festning måtte fire dette flagget 16. august 1814, siden Mossekonvensjonen bestemte at festningen skulle besettes av svenskene som garanti for at Norge ville overholde våpenhvilen. Besetningen skulle få avmarsjere «med Vaaben og Bagage og alle militaire Honneurs».5 Desto større var forargelsen over at svenskene tok med seg festningens flagg og siden stolt fremviste det som krigsbytte i Riddarholmskyrkan i Stockholm. Det var lenge en norsk prestisjesak å få flagget tilbake, og for Sverige å beholde «trofeet». I 1962 ble flagget overlevert til norske myndigheter og deponert i Haldens Minders museum på Fredriksten.6 Norges første flagg ble anerkjent av Sverige ved Mossekonvensjonen av 14. august. Det var landets orlogsflagg inntil et svensk-norsk unionsorlogsflagg ble innført i Løveflagget var i bruk som handelsflagg til landet fikk sitt nåværende trefargede flagg i

4 Christian Frederiks nasjonalfarger og Sveriges mottrekk Da Christian Frederik som nyvalgt konge var tilbake i hovedstaden etter ukene på Eidsvoll, fortsatte han arbeidet med å organisere statsstyret. Han måtte forsvare selvstendigheten overfor andre stater og deres diplomater, og samtidig måtte han forberede krigen med Sverige som han med god grunn kunne forutse. Likevel tok han seg tid til å tenke videre på symbolsaker. I statsrådets møte juli 1814 drøftet man vilkårene for en union med Sverige, dersom den skulle vise seg uunngåelig. Ett av hans vilkår var at «det Norske Flag bliver uforandret, eller efter Nationens Farver graat og grønt».7 Det er vanskelig å se for seg 17. mai på Karl Johan med et hav av grå og grønne flagg. Referatet sier ikke noe om formen, men det er sannsynlig at kongen tenkte seg et korsflagg etter nordisk tradisjon, antagelig et grått kors på grønn bunn. Grått og grønt ble sett på som særlig nasjonale farger grå fjell og grønne skoger. Jegerkorpset og skiløperkompaniene hadde allerede rundt 1790 fått grønne uniformer. Grå uniformer ble innført for hele hæren 10. juni. Dels gjorde de soldatene til mindre tydelige mål for fienden enn de røde uniformene fra dansketiden, dels var det penger å spare grått vadmel var billigere enn rødfarget ulltøy. Kongen og generalstaben Christian Frederiks forslag til nytt norsk flagg fra juli Vi kjenner bare fargene, men det er sannsynlig at han tenkte seg korsflagg som disse. Carl Johans forslag til norsk flagg i svenske farger, fikk umiddelbart grå våpenfrakker med blå oppslag.8 Valget av grått og grønt som nasjonalfarger bekreftes av at sendemannen i London, Carsten Anker, ble bedt om å kjøpe inn silkebånd i disse fargene til fremtidige militære dekorasjoner og ordener. I juni bestemte kongen at hærens kokarde skulle være grå med grønn kant.9 Det meste av dette ble papirbestemmelser; nøden tvang soldatene til å slite ut uniformene som allerede fantes. Siden svenskene betraktet Norge som allerede forent med Sverige gjennom Kiel-traktaten, var det ikke lett for dem å akseptere et flagg i arvefiendens farger. I Stockholm foreslo de derfor en «svensk» variant av løveflagget et svensk flagg med den norske løve i kantonen. Tegningene finnes i Livrustkammaren, «gillad» av Carl Johan. De ble antagelig fremlagt for det ekstraordinære Storting høsten 1814 av de svenske kommissærene. Til Carl Johan skrev de: «Vi yttrade tillika 4

5 den förmodan, att E.K.M:t skulle med nöje låta Norrska lejonet få ett rum i den Svenska flaggan, och man syntes vara ganska nöjd dermed».10 Stortingskomiteen holdt på Norges rett til egne flagg, mens svenskene ville ha felles flagg. Stortinget ville utvilsomt ha avvist forslaget fordi løven på blå flaggduk ikke var Norges løve. Det norske mottrekket var å foreslå et grunnlovsfestet kompromiss nasjonalt handelsflagg, felles orlogsflagg. Dette bøyde svenskene seg for.11 Handelsflagget på vent, nytt orlogsflagg Høsten 1814 fikk Stortinget det meste av 17. mai-grunnloven med seg inn i den uunngåelige unionen. Den nye av 4. november fastslo i 1 at Norge stadig var et «et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige», selv om det nødvendigvis var «forenet med Sverige under een Konge». Desto viktigere var den nye 111: «Norge har Ret til at have sit eget Coffardi-Flag». Men det var ikke til å unngå at «Dets Orlogs-Flag bliver et Unions-Flag». Selv om andre spørsmål var viktigere, ble også flagget drøftet denne høsten. De fleste ville ha et flagg som tydelig var norsk, ikke dansk. Stortinget mottok flere forslag, men valgte å utsette spørsmålet, blant annet fordi man manglet kunnskap om hvilke farger som var de historisk norske.12 Resultatet ble vedtaket i slutten av november: « år i år det felles orlogsflagget for Norge og Sverige, innført ved kongelig resolusjon 7. mars Wikimedia Commens) det nuværende Norske Handelsflag skal, indtil næste ordentlige Storting anderledes bestemmer, bruges paa alle de Skibe, som udexpederes paa de kortere Farvande, og som ikke behøver Søpasse».13 Mens flaggsaken sto i stampe, ble et felles orlogsflagg for Norge og Sverige innført etter 111 i Grunnloven. Beslutningen ble tatt i felles statsråd i Stockholm etter langvarig tautrekking i unionskomiteen. Nordmennene ønsket et flagg som markerte likestilling, svenskene ville ikke miste sitt gamle flagg. Kompromissløsningen ble foreslått av statsminister Peder Anker et svensk flagg med et andreaskors i de «norske farger» rødt og hvitt i kantonen.14 Om unionsflagget «har hans Majestæt fundet for godt, at de norske Farver skulle optages i det svenske Orlogsflag», heter det i den kongelige resolusjon av 7. mars I Norge var det misnøye over at flagget var mest svensk og at kantonen ikke var spesielt norsk. Flere militære sjefer nektet å etterkomme ordren om å heise unionsflagget 6. juni En av dem var Fredrikstens forsvarer, general Ohme, som til belønning var blitt kommandant i Fredrikstad. Han saboterte gjentatte ordrer ved å vise til mangel på blå og gul flaggduk! Helt til kraftpatrioten Ohme døde i 1818 vaiet Christian Frederiks løveflagg i Fredrikstad fordi ingen hadde moralsk mot til å trosse helten fra Fredriksten og 1818 Stortinget nøler, Karl Johan handler Det overordentlige Storting i 1814 hadde overlatt flaggsaken til det første ordentlige Storting, som kom sammen sommeren En flaggkomité ble oppnevnt med president Christie som formann. Komiteens 5

6 Flaggkomiteens forslag ble nedstemt av Stortinget i Heller ikke svenskene ville ha godtatt dette flagget, som ville ha sett merkelig ut hvis det var blitt forlenget så mye at proporsjonene ble som i flagg flest. Karl Johan overkjørte et nølende Storting ved å innføre et felles svensk og norsk handelsflagg i Mer svensk enn norsk, og påbudt sør for Kapp Finisterre. Dannebrog med Norges løve var fremdeles lovlig i hjemlige farvann. innstilling av 19. desember 1815 presenterte tre mulige løsninger: Det svenske handelsflagg, Et eget norsk handelsflagg, det daværende av 1814, eller et annet, Et felles flagg for begge nasjoner, forskjellig fra de daværende. Komiteen konkluderte med å fravike grunnlovens rett til et eget norsk flagg. Problemet var at «her kommer Nationalfølelsen i Strid med Statens oekonomiske Tarv». Landet hadde ikke råd til å betale sjørøverne avgift for å seile fritt i Middelhavet. Derfor foreslo komiteen et felles unionsflagg. Men hvordan skulle det se ut? Svenskene ville aldri godta å miste sitt gule kors, mens norske sjøfolk ikke ville seile under et flagg uten rødfarge. Unionsflagget måtte derfor inneholde både blått, gult, rødt og hvitt, og helst ligne orlogsflagget. Forslaget ble som orlogsflagget, men med «norske» farger både i første og fjerde felt.16 Tegningen forteller om tvil, siden den viser et nesten kvadratisk flagg med de ytre feltene litt forlenget men ikke så lange at de «norske» diagonalkorsene danner en brutt linje. Etter heftig diskusjon i Stortinget ble komiteens forslag nedstemt, men uten at det lyktes å komme til enighet før Stortinget ble oppløst sommeren Da neste Storting i 1818 overtok saken, var Karl Johan i mellomtiden blitt konge. Han ble bedt om å forhandle med Barbareskstatene om prisen for å anerkjenne et eget norsk handelsflagg. Men kongen tok initiativet fra et nølende Storting og tillot i en «landsfaderlig» kongelig resolusjon å innføre et unionsflagg for alle farvann, uten splitt og tunge, men ellers identisk med orlogsflagget. Karl Johan håpet at dette ville føre nordmenn og svensker nærmere hverandre. Nordmennene likte ikke å bli utmanøvrert, men kunne gjøre lite fordi statskassen stadig var bunnskrapet. Mange så unionshandelsflagget som nok et fremstøt for Karl Johans amalgamasjonspolitikk, som de fryktet. De mislikte at det var langt mer svensk enn norsk.18 Rødt, hvitt og blått Etter 1814 hadde to Storting forgjeves forsøkt å skaffe landet det handelsflagget som det etter Grunnloven burde ha. Det lyktes endelig i 1821 å finne en løsning som ble godt mottatt både da og i ettertid. Det kunne ha gått verre, for stortingskomiteens forslag var nokså ubehjelpelig. Allerede i 1820 hadde kjøpmann Gabriel Schancke Kielland fra Stavanger fremmet et forslag som fikk støtte fra mange kystbyer. Det var delt i fire blå og hvite kvadranter, og i det hvite feltet øverst ved stangen ville han ha Norges løve. Både før og etter at Stortinget kom sammen var det uenighet om hovedfargen: blått eller rødt? Skulle flagget gjøre ære på den nye eller den gamle unionspartneren? I mengden av innkomne forslag falt komiteen til slutt ned på Kiellands 6

7 forslag, men med røde i stedet for blå felter. Løven satte de merkelig nok i et hvitt felt, ikke et felt med riksvåpenets rødfarge. Inspirert av stjernene i det amerikanske flagget satte de fem gylne kors i det ytterste hvite feltet. De skulle symbolisere landets fem bispedømmer, som om de var deler av en forbundsstat. 30. april skulle Odelstinget behandle flaggsaken. I tillegg til komiteens forslag forelå 17 andre flaggtegninger. En av dem var fra stortingsmann Fredrik Meltzer, som med utgangspunkt i ett av flere forslag fra en kommisjon i Bergen tegnet et flagg med to røde og to blå felter, adskilt av et hvitt kors. Han begrunnet sine synspunkter i et brev til Odelstinget, datert samme dag. Hans overbevisende argumentasjon for sitt forslag og mot komiteens må ha vært avgjørende da Odelstinget besluttet å utsette forhandlingene til 4. mai. Meltzer mente at komiteens røde og hvite flagg så ut som et signalflagg og dessuten var for likt det danske, og at det var feil å velge den ene eller andre unionspartnerens nasjonalfarge. Et korsflagg burde være utgangspunktet, siden det var en eldgammel nordisk tradisjon. Når flagget fikk tydelige norske farger, burde det ikke forkludres med riksvåpenet, som få andre land hadde i sine handelsflagg. Det passet ikke i flagget på en sildejakt. Stortinget flaggkomité foreslo dette flagget da Odelstinget skulle avgjøre flaggsaken 30. april I ettertid kan vi glede oss over at det kom bedre forslag på bordet dette er nokså amatørmessig. Merkelig nok satte komiteen Norges løve inn i et hvitt felt, og ikke et rødt, som i riksvåpenet. De fem korsene skulle representere landets fem bispedømmer. Meltzers første forslag 30. april Han argumenterte overbevisende for en «trikolor» i frihetens farger, som også var en høflig gest til unionspartnerne Danmark og Sverige. Korsflagget var en god nordisk tradisjon, mente han, og det skulle være lett gjenkjennelig og ikke forkludres med unødvendige detaljer som løver og stjerner. Stjernene hadde han heller ingen sans for. Det han sa og skrev om fargene overbeviste tingmennene: Ved at sammensætte Flagget af de 3 Farver rødt, hvidt og blaat, opnaaer man tillige at see de 3 Farver, der nu betegne Friheden, saaledes som vi have seet det i det Franske Friheds Flag, og endnu see det i Hollændernes og Amerikanernes Flag, og Engellændernes Union.19 Hans egne og andres dagboksnotater forteller at han allerede under møtet 30. april fikk ideen til sitt endelige forslag, som han samme kveld tegnet ut og i de neste dagene viste til andre stortingsmenn og fikk tilslutning til.20 I dagboken skrev han: «Da man absolut vilde have rødt Flag med hvidt kors i og desuden noget blaat for at tegne Foreningen med Sverige, og saaledes at man kunde bruge de gamle Flag uden at bekoste nye, saa var det nødvendigt at gjøre nogle Forandringer paa mit allerede foreslaaede Flag».21 Meltzers bemerkning om «at bruge de gamle Flag uden at bekoste nye» kan tyde på at han har tenkt at man kunne dele gamle dannebrogsflagg i fire ved å klippe langs midten av begge korsarmene. Ved så å sy inn to blå stoffremser mellom de fire bitene, får man Norges nye flagg! Riktignok litt for kort, men det var neppe så farlig og kunne lett rettes på. Vi har én stortingsmann å takke for det flagget vi fikk, kjøpmann 7

8 Gjør det selv i 1821: Klipp langs midlinjen av korsarmene i Dannebrog, skyv bitene fra hverandre, sy inn striper av blått stoff. Fredrik Meltzer fra Bergen, som også hadde vært byens representant på Eidsvoll. Til det avgjørende møtet i Odelstinget 4. mai var alle innkomne flaggtegninger utstilt i Stortingets forsamlingsværelse og nummerert. Meltzers siste utkast var kommet til som nr. 3. Det overbeviste flertallet og fikk 40 av 58 stemmer, mens ingen stemte for komiteens forslag. I dagene som fulgte ble det arbeidet videre med det tilhørende lovforslaget, som ble enstemmig vedtatt først av Odelstinget, så av Lagtinget 16. mai. Men før flagget ble lovfestet, måtte det få kongelig sanksjon. Det nektet Karl Johan men han bestemte i stedet å innføre det trefargede korsflagg ved kongelig resolusjon i felles statsråd 13. juli Riksvåpen og titulatur Før flagget ble til, hadde landet bare ett nasjonalsymbol riksvåpenet med Den norske løve. Det var å se i all offisiell heraldikk, alene eller sammen med våpen for kongens andre riker Fredrik Meltzer flaggets far. Hans forslag var en fulltreffer som overbeviste flertallet og feide alle andre forslag til side. Fredrik Meltzers genistrek og dette var hans tegning, ikke sønnens. og besittelser i det store riksvåpenet. Mest utbredt var det på sølvmynt slått i Norge, der løven antagelig fikk sin krumme hellebard for å passe bedre til myntens runde form. Løvens store utbredelse i norsk folkekunst, på ølboller, ølkrus, mangletrær og skapdører, kan være uttrykk for en tidlig nasjonalbevissthet. Andre land kan neppe oppvise folkekunst med sine riksvåpen som et så populært motiv. Også riksvåpenet skapte strid i unionen med Sverige. Det begynte allerede i ukene etter Kiel-freden, da svenskene satte Norges løve inn i det svenske kongevåpen for å feire «erobringen». Der fylte den bare en tredjedel av skjoldet, mens de to svenske våpenmerkene opptok to tredjedeler. Skjoldet var delt av en Y-figur, og «Tre kronor» dominerte i øverste felt. At svenske symboler både var flere og fikk bedre plassering, utfordret nordmennene.23 At svenskene satte kongevåpenet med Norges løve inn i sine mynter, provoserte fordi det kunne tolkes 8

9 Den norske speciedaleren fra 1819 fikk endelig Norges navn foran Sveriges i kongens tittel. Løven i riksvåpenet hadde fremdeles dansketidens krumme hellebard. Kantborden i form av et beslag med nagler var vanlig mellom 1814 og Karl Johans våpen som svensk kronprins i Han brukte det også som unionskonge. Norges våpen fikk bare en tredjedel av skjoldet, og plasseringen under «Tre kronor» fornærmet nordmennene. slik at Norge var innlemmet som en provins i Sverige, på linje med Götaland, som man feilaktig mente at folkungenes løvevåpen representerte.24 Striden om kongevåpenet varte gjennom hele Karl Johans regjeringstid. Stortinget forsøkte stadig, senest i 1836, å få en slutt på bruken av det på svenske mynter, men kongen var ubøyelig.25 En ting som imidlertid lyktes i 1819, var å endre kongens titler på norske mynter. I de første årene var omskriften rundt kongeportrett eller riksvåpen: CARL XIII SVERIGES NORGES [...] KONGE. Karl Johan gikk med på å la Norges navn stå først på norske mynter: CARL XIV JOHAN NORGES SVERIGES [...] KONGE. Men nummereringen etter den svenske kongerekken ga Bernadottene aldri slipp på. De kalte seg aldri Carl II, Carl III Johan eller Carl IV. Andre symbolsaker som umiddelbart opprørte mange norske, var avskaffelsen av de røde uniformene for offiserer og embetsmenn. Karl Johan påtvang dem blå uniformer som de svenske, men i en litt mørkere farge, og med røde striper i stedet for gule.26 Flaggets frigjøring Etter at unionen var etablert takket være klok forsoningspolitikk fra Karl Johans side, forsøkte han lenge å gjøre fellesskapet mellom rikene tettere. Han kjempet for sin amalgasjonspolitikk mot alle Storting fra 1815 til Forbudet mot 17. mai-feiring og en rekke forslag til endringer i Grunnloven var ledd i denne offensiven, men det grunnlovskonservative Stortinget avviste like iherdig alle fremstøt. Fra 1830 kom Stortinget på offensiven med krav om større norsk innflytelse i utenrikssaker og tilfredsstillende løsninger i symbolsakene. Den viktigste symbolsaken var misnøyen med unionsflaggene av 1815 og 1818, som var mer svenske enn norske.27 9

10 Nordmennene ville gjerne bruke det trefargede flagget på alle hav, og det var blitt mer realistisk etter at Frankrike hadde erobret Algerie i 1830-årene. Stortingsmann Jonas Anton Hielm foreslo derfor i 1833 å be Karl Johan om å begrunne hvorfor det fremdeles var umulig å føre norsk flagg i Middelhavet. Det svenske utenriksdepartementet trenerte og motarbeidet «frigjøring» av flagget fordi det ville ha gitt Norge større prestisje noe man ikke ønsket i Stockholm. I det neste og mer radikale Stortinget i 1836 kom det opp forslag om en lov om handelsflagget og om å skape et orlogsflagg som markerte likestilling mellom landene. De ivrigste talsmennene for disse sakene var Jonas Anton Hielm og Herman Foss. Kongens rasende svar var å oppløse Stortinget etter tre måneder, noe Grunnloven ga ham rett til. Stortinget rakk i all hast å få innstillingene protokollert 8. juli, samme dag som det ble oppløst. De ble dermed kunngjort og fikk støtte i opinionen. Stortinget kom sammen igjen høsten 1836 til en ekstraordinær sesjon og gjenopptok da flaggsaken. Det nedsatte en flaggkomité med Foss som formann. 23. januar 1837 vedtok tinget å be kongen om å oppheve begrensningen for bruk av handelsflagget. Vedtaket ble fulgt opp av regjeringen, men igjen trenert i Stockholm, og etter et år utsatt i statsrådet 20. februar Men endelig, 18. april samme år, bøyde Karl Johan av og tillot bruk av flagget på alle hav på egen risiko. Begeistringen var stor i Norge over «flaggets frigjøring». Det ble flagget overalt da nyheten nådde Christiania. Byen ble illuminert, folkemøter og fester hyllet kongen og flagget, og i teateret ble forkjemperne hyllet med hurrarop og trampeklapp. Wergeland skrev et hyllingsdikt til Herman Foss med de berømte ordene: «Nu hvil Dig, Borger! Det er fortjent. Nu løst er Flaget. Dit Værk er endt.» Til Hielm skrev han i 1839 en shanty, en gangspillvise til briggen som var oppkalt etter ham28: Hurra for Jonas Anton Hjelm! Hvo ham ei ærer er en Skjelm. Hurra for Skuden med hans Navn! Hurra paa Sjø! Hurra i Havn! Han var for Norge Hjelm og Spjud. Tilsidst han frie de Flaget ud. Han er vel værd en egen Sang. Han slog for Flaget mangen Gang. Han er vel værd en Æresskaal. Hans Tale var som Ild og Staal. For ham bør heises Flag og Gjøs: naar Hjelm tog i, var Fanden løs. Saa langt som norske Skibe gaae, fløi op det røde, ned det Blaa. Men havde Jonas Anton tie t, var Flaget endnu ei befrie t. Nu kan vi seile hvor vi vil, Levanten fra, Levanten til. Nu kan vi seile uden Skam. Men aldrig skal vi glemme Ham. Han boer paa Alby tæt ved Moss. Let der paa Hatten din, Matros! Morgengaver til det norske folk Oscar I etterfulgte sin far som konge av Norge og Sverige i Hans regjeringstid ble en tid for forsoning mellom det to kranglende unionspartnerne, og den falt også sammen med Skandinavismen, perioden da mange arbeidet for tettere samarbeid og forbrødring mellom de tre nordiske Unionsvåpenet, som også var unionskongens våpen. Denne versjonen er fra et kongeflagg. Sveriges og Norges riksvåpen jevnstore, men Sveriges foran. To kroner over skjoldet bekrefter at unionen besto av to selvstendige kongeriker. 10

11 land, kanskje også en treriksunion. Så langt kom det aldri, men den mer forsonlige kongen imøtekom snart de fleste norske krav til løsning av symbolsakene. Allerede få dager etter tronskiftet bestemte han i norsk statsråd at Norges navn skulle nevnes foran Sveriges i alle norske saksdokumenter. Og i svensk statsråd 17. mai 1844 (!) forbød han å bruke Norges løve i svenske segl og mynter.29 Gjennombruddet i symbolstridene kom som følge av arbeidet i Unionskomiteen av Den var foreslått i 1837 av Stortinget, og regjeringen mente at mandatet burde omfatte både forandringer i begge grunnlover og forslag til nytt unionsflagg. Karl Johan nølte lenge, men i januar 1839 nedsatte han endelig en komité med fire medlemmer fra hvert land. Det gikk trått, og lite ble gjort før den begynte på nytt i 1841 etter at de fleste medlemmer var utskiftet. Men allerede i 1839 hadde flertallet gitt et utkast til det unionsvåpenet som skulle komme til å bli approbert av Oscar I 20. juni Det hadde vært lange diskusjoner innenfor komiteen om flere alternativer. Ett av dem viste et diagonaldelt skjold, der Norges løve fylte nedre høyre felt og Sveriges sammensatte våpen øvre venstre, altså noe nær likeverdighet mellom landene. Over skjoldet var det bare én krone, og det avviste nordmennene, siden det kunne tolkes slik at unionen var ett samlet kongerike. Det fikk tilslutning bare fra to svenske medlemmer. Flertallet gikk inn for et loddrett delt skjold, der Sveriges våpen opptok høyre og Norges venstre felt. Likestilling ble markert ved at begge fikk like stor plass, men Sverige fikk en viss forrang ved å oppta det gjeveste feltet, heraldisk høyre som for betrakteren er venstre felt. Nordmennene var likevel fornøyd fordi to kongekroner over skjoldet var tegn på at unionen besto av to kongeriker. Den ene kronen over våpenteltet viste at kongen var felles. En endring kom med i siste runde. Den krumme hellebarden som løven hadde hatt gjennom dansketiden og fremdeles under Karl Johan, ble skiftet ut med øksen som den bar i middelalderen. Oscar I hadde hastverk og fikk vedtatt unionsvåpenet i sammensatt statsråd 20. juni Dette våpenet ble sjelden sett i Norge, fordi det bare var kongens og unionens våpen. Det ble mer synlig i Sverige, hvor kongevåpenet gjerne ble brukt på offentlige bygninger og i reklame for firmaer som fikk lov å være hoffleverandører. Mest synlig var det i utlandet, siden alle utenriksstasjoner og konsulater var unionelle og derfor hadde unionsvåpenet ved inngangen. Under arbeidet med unionsvåpenet ble det fra norsk side etterlyst en bedre utforming av Norges riksvåpen, Unionsvåpenet var sjelden å se i Norge, men denne utgaven opptrådte på tittelsiden til hver årgang av Skilling-Magazin fra 1846 til Det er neppe tilfeldig at dette var årene med bred oppslutning om unionen, og heller ikke at tidsskriftet introduserte en ny tittelside da striden om unionen og symbolene blusset opp. og helst lovfestet. Professor Rudolf Keyser hadde publisert en utredning om riksvåpenets historie i 1842, mens unionskomiteen diskuterte. Han fikk ikke mye innflytelse på diskusjonene om unionsvåpenet, men det er hans fortjeneste at øksen erstattet hellebarden i siste øyeblikk. Men tegningen til Norges riksvåpen var ikke ferdig til statsrådet 20. juni, og saken ble utsatt.31 Keyser og statsminister Frederik Due samarbeidet om det videre arbeidet. Keyser fikk ikke medhold i å bruke middelalderens trekantede 11

12 skjold, men han sørget for å bli kvitt beslagborden med nagler som var mye brukt etter Tegningen som fulgte regjeringens innstilling hadde påskriften «Efter Hans Excellentse Statsministerens og Prof. Keysers forenede Mening». Men den som ble vedtatt i norsk statsråd i Stockholm 10. juli, var laget i siste øyeblikk av den svenske tegner og hoffgravør Abraham Salmson. En litt omarbeidet versjon av den approberte tegningen ble trykt som litografi av danskfødte Fedor Tegnér, og det er denne vi kjenner fra alle senere reproduksjoner.32 Et våpen er etter heraldikkens regler definert ikke som en tegning, men ved en blasonering eller beskrivelse. Dette var blasoneringen som ble fastsatt ved kongelig resolusjon 10. juli 1844: «Et rødt fiirkantet Skjold, i hvilket sees en, nederst fra Venstre og opad til Høire i fremadskridende Stilling opreist kronet gylden Løve, med aabent Gab og udstrakt Tunge, holdende i Forlabberne en opløftet Stridsøxe med gyldent Skaft og Blad af Sølv, -- over Skjoldet en kongelig Krone.»33 «Morgengaven» fra den nye kongen til det norske folk ble satt pris på fordi den løste en symbolstrid og markerte likestilling mellom unionspartnerne. Men gavepakken inneholdt mer. Også flaggsaken fikk en løsning som nordmennene foreløpig var fornøyd med. Norges riksvåpen etter kongelig resolusjon av 10. juni Det var slik løven fremsto gjennom resten av unionstiden en naturalistisk løve med krone og øks i et firkantet skjold. Sildesalaten Unionskomiteen tok også opp flaggspørsmålet. Et svensk mindretall holdt krampaktig på sitt ærerike orlogsflagg og syntes at Norge hadde fått nok med sitt «norske» andreaskors i Men to svensker med sympati for tanken om likestilling stemte sammen med de norske. Etter Karl Johans død ble det raskere fremdrift, og både Oscar I og sønnen av samme navn skal ha vært aktivt med. Den nye kongen overkjørte det svenske mindretallet og tiltok seg retten til å avgjøre saken til Norges fordel. Han bestemte at både flagg og våpen skulle bestemmes i felles statsråd 20. juni Det geniale grepet som løste floken, var å sette et felles unionsmerke inn i hvert lands flagg. Landene fikk dermed parallelle flaggsystemer etter felles modell, og bare unionsmerket skulle markere unionen.34 Hvordan unionsmerket skulle se ut, skapte mye debatt i komiteen. Ett alternativ var å sette det svenske flagget som kanton i det norske og omvendt, men det likte ingen. Alternativet var da et unionsmerke basert på flaggfarger eller på riksvåpen. Komiteen endte med å foreslå en diagonal deling av kantonen, med Sveriges tre kroner på hedersplass øverst og nærmest stangen. Det var klokt av kongen å insistere på at man heller skulle dele kantonen med kryssende diagonaler, slik at begge land fikk like stor og like verdig plassering.35 Resultatet ble «sildesalaten», som den foraktelig ble kalt i Sverige og senere også i Norge. Merket var godt egnet til å forene rikene begge hadde sildesalat pyntet med sektorer av fargerike hakkede grønnsaker som høyt verdsatte innslag på festlige koldtbord. 12

13 Norsk og svensk orlogsflagg «Sildesalaten» var det eneste unionsflagg felles for Norge og Sverige. Denne versjonen med proporsjoner som i svenske flagg var gjøs i baugen på begge lands orlogsfartøyer. Dette var også flagget som ble heist på utenriksstasjoner og konsulater. Illustrasjon fra Anker Norsk sildesalat pyntet med fargerike grønnsaker, eggeplomme og eggehvite. Foto: Lars Roede Opphavsmannen til klengenavnet var den svenske adelsmannen Maurits Brakel, som under en debatt på Riddarhuset 17. mars 1860 om den aktuelle stattholderstriden mente at norske farger i flagget vanæret Sveriges flagg. Brakel ga uttrykk for skuffelsen over at unionen ikke var blitt det svenskene hadde ment en erstatning for tapet av Finland i Bjørnstjerne Bjørnson tok til motmæle mot dette og andre storsvenske kraftsalver med sitt Svar fra Norge til talerne på det Svensk Ridderhuset 1860: «Har du hørt, hvad Svensken siger, unge norske mand? [...] Svensken siger, at det røde i vort norske flag, [...] det kan Svenskens gule-blå uten skam ej bære på.»36 Til tross for svensk opphav var det særlig i Norge at tilnavnet slo igjennom, men mest mot slutten av unionstiden, etter at unionen ble stadig mer upopulær. Oscar I i 1849 med brystet fullt av svenske ordener og med kommandørkorset av Norges nye St. Olavs orden i bånd rundt halsen. Maleri av Friedrich Dürck. Foto: Kjartan Hauglid, Det Kongelige Hoff. 13

14 I første omgang ble flaggreformen av 1844 godt mottatt i Norge, og bedre enn i Sverige. Det avgjørende var at landet endelig hadde fått sitt eget orlogsflagg og ikke lenger måtte bruke et hovedsakelig svensk flagg. Det geniale ved løsningen var at det også oppfylte Grunnlovens krav om at orlogsflagget skulle være et unionsflagg. Det var derimot liten glede over at også handelsflagget fikk unionsmerke etter krav fra den svenske general Lefrén. Men de norske i komiteen gikk med på det som et nødvendig kompromiss for å få svenskene til å akseptere et eget norsk orlogsflagg.37 De nye handelsflaggene styrket fellesskapet, mens orlogsflaggene svekket den og det kunne begge parter leve med. «Sildesalaten» ble også det eneste felles flagg for unionen, som ikke var en stat. Unionsmerket alene ble brukt av den eneste institusjon de to statene delte, bortsett fra kongen utenrikstjenesten. Det ble også brukt av begge lands marinefartøyer som gjøs det lille flagget i baugen. Det kom ingen lov som forbød bruken av «rene» flagg, men i praksis ble alle flagg i de første tiårene etter 1844 unionsflagg. Dette var stadig skandinavismens tidsalder, og en periode med relativt harmonisk samliv mellom unionspartnerne. Norge hadde fått mange innrømmelser endog at kongens stattholder fra 1836 ikke var svensk, men norsk, og at embetet ble stående ubesatt etter Men Norges krav om å fjerne embetet ble en symbolsak som fikk unionen til å knake i sammenføyningene. Stattholderstriden sammen med den fremvoksende nasjonalismen i Norden som i Europa forøvrig innledet prosessen som skulle ende med unionsoppløsningen i Enda en morgengave litt forsinket Oscar I hadde enda en symbolsk morgengave til Norge, men litt forsinket St. Olavs orden. Det hadde lenge vært et norsk krav å få en norsk ridderorden for å få slutt på at nordmenn ble hedret med svenske ordener. Grunnlovens 23 åpnet for at «Kongen kan meddele Ordener til hvem han for godt befinder». Kongen besvarte aldri Stortingets adresser om dette. Men ved kroningen i 1818 holdt Karl Johan et «ekstra ordenskapitel» i Trondheim og opprettet en egen kasse for ordener i Norge. I kunngjøringen skrev han at om forgjengeren «[...] altid haver anseet de kongelige svenske Ordener som fælleds for Sverige og Norge, saa ytrede dog Norges Storthing allerede 2de Gange det Ønske, at en norsk Orden maatte oprettes. Omendskjønt Vi paa Grund heraf vel i Fremtiden under forandrede Omstændigheder er tilbøielige til at indstifte en Kongelig Norsk Orden, ansee Vi det dog for nærværende Tid rigtigst at opsætte samme, formemmelig af den Grund, at ingen Fonds existere til Oprettelse af en Ordenskasse.»38 Økonomi ble brukt om begrunnelse, men det er ikke usannsynlig at det også var amalgasjonspolitikken som fikk kongen til å trenere saken. Han kan ha tenkt at svenske hedersbevisninger ville knytte gjenstridige nordmenn nærmere til broderfolket. Den Kongelige Norske Sanct Olafs Orden ble endelig besluttet opprettet i norsk statsråd den 21. august 1847 «for at belønne udmærkede Fortjenester af Konge og Fædreland, af Menneskeheden eller af Kunst og Videnskab».39 Ikke alle syntes at dette var en viktig sak, og mange gjorde narr av ordensvesenet. Studentersamfundet kvitterte senere med å opprette ordenen «Den Gyldne Gris». Kampen for «det rene flagg» Oscar Is «morgengaver» skapte ro i symbolstriden gjennom en generasjon. Men oppfattelsen av unionen var fremdeles en kilde til konflikter mellom nabolandene, noe som kom tydelig for dagen under striden om stattholdersaken i Norge hadde et langt mer demokratisk styresett enn Sverige, hvor Riksdagen besto av representanter for stender med ulik innflytelse.40 Flere hadde stemmerett i Norge, og kommunalt selvstyre ble tidligere innført. Det mer egalitære norske samfunn ble politisk radikalisert, og venstredreiningen som førte til innføring av parlamentarismen i 1884 gjorde at den siste 14

15 Arkitekt G.A. Bulls konkurranseutkast til stortingsbygning, Bull markerte standpunkt i symbolstriden ved å heise norske orlogsflagg uten unionsmerke over sitt Storting. Etter original i Riksantikvarens arkiv. Postkort fra valgkampen i 1893.Venstres kandidat Johannes Steen i «rent» flagg. Høyres kandidat Emil Stang i flagg med «sildesalat». unionskongen Oscar II fant det stadig vanskeligere å balansere i grenseland. Konflikten hardnet ytterligere til som følge av nasjonalistiske strøm- ninger i begge land, ikke minst fordi nasjonalismen var forankret i motsatte leirer. I Sverige var retningen dominert av høyresiden, der det storsvenske synet var at landet hadde krav på overhøyhet i unionen. I Norge ble nasjonalismen venstresidens prosjekt, og der ble konklusjonen at unionen burde avskaffes. Dette bidro til å skjerpe de politiske motsetningene i Norge, der høyresiden hadde tiltro til fortsatt union, bare svenskene ville oppgi kravene om overhøyhet. Dermed ble flaggsaken en politisk kampsak innad da venstresiden i 1879 innledet striden for «det rene flagg» uten unionsmerke. Forslaget ble reist av Dagbladets redaktør Hagbard Berner i form av et lovforslag som i praksis ville bety å vedta den flaggloven som ikke ble sanksjonert i En liten, men avgjørende forskjell var at teksten «Kongeriget Norges Coffardiflag skal være [...]» ble forandret til «Norges Flag skal være [...]». Flagget ville dermed bli opphøyet fra et handelsflagg til et nasjonalflagg. Dessuten ville det markere at Stortinget og ikke kongen hadde avgjørelsen. Johan Sverdrup la Berners forslag frem for Odelstinget.41 Forslaget møtte uventet motstand fra konservativt hold, og et møte i Kristiania Arbeidersamfund 13. mars endte med håndgemeng og gateopptøyer. Demagogen Bjørnson gikk for langt da han tordnet mot «[...] Unionsmærket i vort Sind, som jeg vil have bort. [...] Og det skal vi have væk, akkurat som af vort Flag.» Møtet ble et nederlag for venstresidens flaggsak, og lovforslaget ble enstemmig forkastet i Odelstinget.42 15

16 Men nå var flaggsaken satt på dagsordenen, og gjennom resten av unionstiden ble den et av de bitreste stridsspørsmål i politikken og en viktig årsak til unionsoppløsningen. Motstandere av unionen så unionsmerket som en nasjonal skamplett og ville ha både den og symbolet vekk. Partiet Venstre programfestet «det rene flagg». Venstrefolk flagget «rent», høyrefolk med unionsmerke. Her vil det føre for langt å gjengi de mange eksemplene på partenes demonstrative flaggbruk, for eksempel på 17. mai. Myndighetene måtte som regel flagge med «sildesalat», men noen ganger ble begge flagg brukt om hverandre. Mange kommuner med venstreflertall vedtok å bruke «rene» flagg, oppildnet av Kristiania Flagsamlag, stiftet i Et av mest dramatiske oppgjørene skjedde i Kristiania, der Venstre hadde fått flertall i mai 1897 ble «rene» flagg heist på alle kommunale bygninger men ikke på Møllergata 19. Bygningen var kommunal, men politimestere Hesselberg var kongelig embetsmann. Han nektet å følge kommunestyrets flertall. Da sendte formannskapet folk som fjernet flaggstangen fra taket på politikammeret.43 Symbolsaker til siste slutt Skillet mellom tilhengere og motstandere av unionen og unionsmerket gikk tvers igjennom Norsk Forening for Lystseilads, stiftet Det godkjent KNS-flagget fra 1884 og Gunnar Knudsens «rene» KNS-flagg på seilturen i Dette er identisk med KNS-flagget som ble innført i 1906, bortsett fra at kong Haakons navnesiffer hadde erstattet kong Oscars. i 1883, fra 1903 kalt Kongelig Norsk Seilforening. Medlemmene fikk i 1884 kongens tillatelse til å føre «det norske orlogsflag med Hans Majestets kronede navnesiffer i gull på hvitt firkantet felt». Foreningens første formann var industrimannen Gunnar Knudsen, stortingsmann for Venstre fra 1891 og senere statsminister. Han tonet tydelig flagg om sitt standpunkt i flaggstriden under en seiltur i 1892 til København med kutteren Terje Viken. Han førte seilforeningens flagg uten unionsmerke med et stykke rød duk i stedet. Morgenbladet skrev 15. september: «Denne Forening [ ] har Hr. Knudsen nu vist den Mangel paa Høflighed, at han paa sin Kutter heiser dens Flag med Fjernelse af Unionsmærket, altsaa et Flag, der ikke er Foreningens, hvilket skulde synes at være Tegn paa at han ikke længere vil tilhøre Foreningen». Styret sendte Knudsen et brev med krav om å slutte å føre «Foreningens Flag i forandret Form». Det ville skade foreningen og kanskje føre til at den mistet retten til flagget, og det kunne ende med dens oppløsning. Formann Gunnar Knudsen reagerte ved å melde seg ut. Resten av unionstiden førte han handelsflagget uten unionsmerket. Det flagget han brukte på seilturen i 1892, var forresten i prinsippet det samme som KNS fører den dag i dag, bortsett fra kongemonogrammet. Kong Haakon VII bestemte i 1906 ved kongelig resolusjon at KNS kunne føre det norske orlogsflagg som da var blitt «rent» med kongens kronede navnesiffer.44 Et norsk klagepunkt som aldri ble rettet opp før bruddet med Sverige, var unionsvåpenets prioritering av Sverige foran Norge i det delte skjoldet. Dette må ha blitt mer og 16

17 Flaggplansjen i Salmonsens Konversationsleksikon 1902 og utsnitt som viser kongeflagget i uautorisert norsk versjon med unionsvåpenet «speilvendt», slik at Norges riksvåpen står foran Sveriges. Oscar II på et postkort fra 1904 eller 1905, tegning av Andreas Bloch. Kongen er iført uniform som norsk general og stormester av Den Norske Løve, med ordensbåndet og bryststjernen. Serafimerstjernen er meget betydningsfullt plassert som nummer to. mer utålelig for norske nasjonalister. Tanken om et unionsvåpen der rekkefølgen kunne byttes om, må tidlig ha oppstått. Det var presedens for en slik løsning monarken i de forente kongeriker England og Skottland bruker til daglig et våpen der England dominerer, men i Skottland en skotsk versjon med Skottlands røde løve i første og fjerde felt. Men ingen våget vel å foreslå denne muligheten for kong Oscar II, som helt sikkert ville ha blitt rasende. Han var suveren hersker over sitt eget våpen. Mest synlig for verden var unionsvåpenet i kongeflaggene. I begge land brukte kongen orlogsflagget med unionsmerke, og med kongevåpenet innsatt midt over korset. I den norske marineledelsen må noen ha dristet seg til å utfordre kongen. I 1897 utkom et reglement for tjenesten på marinens orlogsfartøyer, med et forord som fortalte at «Hans Majestæt Kongen naadigst» hadde befalt å ta det i bruk. Men han kan ikke ha blitt spurt, i hvert fall ikke om flaggplansjen som fulgte med. Her var nemlig unionsvåpenet i kongeflagget speilvendt Norges løve hadde fått den fremste plassen. Dette ble gjentatt da også hæren fikk laget et «Reglement for saluter fra rigets fæstninger» i Igjen ble det avbildet et uautorisert kongeflagg med Norges riksvåpen foran det svenske. Ifølge flagghistoriker Bjørn Bratbak var forsvarsledelsen på den tid full av nasjonalbevisste offiserer, noen også republikanere, som kan ha stått bak denne demonstrasjonen. Den ble i hvert fall på papiret, for ingen eksem- 17

18 plarer av det «norske» kongeflagget er kjent. Det ville ha vært for farlig å bruke dette flagget.45 Likevel det ble trykt i flaggplansjen som illustrerte artikkelen «Norge» i førsteutgaven av Salmonsens Konversationsleksikon fra 1902, uten at noen la merke til det. Et siste fortvilet forsøk på å blidgjøre de vrange nordmennene var kong Oscars opprettelse av en ny norsk orden som skulle ha samme rang som den svenske Serafimerordenen. «Den Norske Løve Orden» ble opprettet på kongens 75-årsdag 21. januar Sigurd Ibsen, Norges statsminister i Stockholm, skal ha vært initiativtager til dette bidraget til forsoning i unionsstriden. I Norge hadde det vært en viss misnøye med at det alltid var Serafimeren som ble tildelt statsoverhoder og andre samfunnstopper. Men denne symbolske håndsrekningen kom for sent. Bare 11 riddere ble opphøyet i denne «suverene» ordenen kongen selv og hans mannlige etterkommere, og en håndfull utenlandske statsoverhoder. Oscar IIs monogram var svært fremtredende på kors og halskjede, og Haakon VII valgte å la Løveordenen hvile til den ble formelt opphevet i Sildesalaten ut Konsulatsaken var stridsspørsmålet som til slutt sprengte unionen, men flaggsaken var symbolsaken som gjennom 1890-årene gjorde konflikten mer synlig. Et forslag om å fjerne Vittighetsbladet Vikingen feiret unionsoppløsningen i 1905 med en karikatur av Sveriges avgåtte statsminister Boström som måtte klippe ut «sildesalaten» av det svenske flagget unionsmerket i handelsflagget, og i et nytt sivilt statsflagg med splitt og tunge, ble fremmet for Stortinget i 1893, og venstreflertallet sikret at det ble vedtatt. Men Høyre hadde regjeringsmakten og innstilte på avslag i statsråd. Ikke uventet fulgte kong Oscar innstillingen og unnlot å sanksjonere. Forslaget ble igjen fremmet i 1896, og igjen nektet kongen sanksjon, fordi samlingsregjeringen under Francis Hagerup leverte en delt innstilling. Dette var avtalt spill, fordi alle visste at kongen ville bruke sin vetorett, og det var politisk Flaggplansjen som ble sendt fra utenriksdepartementet i Stockholm for å fortelle verden at Norge hadde fått sitt «rene flagg». uklokt å skape en regjeringskrise i et meget spent unionspolitisk klima. Venstre hadde besluttet å følge samme strategi som i konsulatsaken, «den lange lovlinje», altså å fremme saken til kongens grunnlovsgitte tredje gangs veto var oppbrukt.46 Sluttspillet begynte da Stortinget for tredje gang vedtok flaggloven 17. november Kongen kunne ikke stoppe den ved å nekte underskrift. Regjeringen rådet ham til å sanksjonere selv om han var uenig, men kongen hadde også en svensk opinion å ta hensyn til. Etter opphetet diskusjon 18

19 i statsrådet 10. desember fastholdt kongen sanksjonsnektelsen, men gikk med på et kompromiss som innebar at han fikk sagt sin mening i en protokolltilførsel, og han undertegnet kunngjøringen av loven.47 Loven ble gjort gjeldende ett år etter kunngjøringsdatoen og trådte derfor i kraft 15. desember Da hadde Norge fått tilbake handelsflagget fra 1821 og et helt nytt flagg, et statsflagg som orlogsflagget, men uten unionsmerke. Forbitrelsen i konservative svenske kretser var enorm, og det ble gjort alvorlige forsøk på å sabotere den. Det var utenriksministeren den svenske grev Ludvig Douglas som skulle kunngjøre endringen i flagget for utenriksstasjoner og fremmede makter. Steens norske regjering gikk utenom tjenestevei da den selv varslet utenriksstasjoner og konsuler om den nye flaggloven. Men det kunne den ikke gjøre overfor utlandet, som bare kunne forholde seg til kongens utenriksminister. Regjeringen måtte motvillig be den like motvillige Douglas om å ta dette oppdraget. Han sørget for en lang byråkratisk omvei før loven endelig ble kunngjort i et rundskriv av 18. oktober Den storsvenske nasjonalismen led et avgjørende nederlag som førte til at utenriksminister Douglas måtte gå av.48 Et levende nasjonalsymbol: Kronprins Olav som en ekte norsk gutt på ski med flagg. Forside til Barnevers av Ebba Friderichsen med tegning av Fredrik Bødtker. Den utkom allerede i 1905, bare få uker etter at kongefamilien kom til Norge 19

20 «Sildesalaten» ble stående i orlogsflagget unionstiden ut, ettersom dette etter Grunnloven skulle være et unionsflagg. Unionsorlogsflagg ble firt og «rene» orlogsflagg ble heist under militær honnør og salutt på alle landets festninger 9. juni Et enig norsk folk avskaffet i 1905 hele union og unionens symboler. Endelig kunne de slutte fred etter 90 års symbolstrid. Lars Roede er sivilarkitekt dr. ing. og har hatt en rekke stillinger og tillitsverv i kulturminnevernet og blant annet vært generalsekretær i Fortidsminneforeningen og direktør for Oslo Bymuseum. Roede er forfatter av en rekke kultur- og arkitekturhistoriske artikler og boken om Frogner hovedgård. Litteratur: Anker, Carl Johan (1888): Tegninger av Norges flag i dets forskjellige skikkelser gjennem tiden. Kristiania, P.T. Mallings boghandel. Bratbak, Bjørn (1993): «Det norsksvenske unionsvåpenet» og andre symbolstridigheter. Stockholm, Meddelande 53 från Armémuseum. Delphin-Amundsen, O. (1947): Den Kongelige norske Sankt Olavs Orden Oslo. Engene, Jan Oskar og Heimer, Željko (2005): «Unionstidens norske flagg». Nordisk Flaggkontakt , s Grimnes, Ole Kristian (2014): Det norske flaggets historie, Oslo, Dreyer. Fure, Eli m.fl. (2014): 1814 Offisielt & i kulissene. Oslo, Riksarkivets skriftserie nr. 40. Johannessen, Knut (2014): «Fra hellebard til stridsøks: Rudolf Keyser og den norske løve». I: Å. Ommundsen, E. Opsahl og J.R. Ugulen (red.): En prisverdig historiker: Festskrift til Gunnar I. Pettersen. Oslo, Riksarkivaren. Skriftserie 41. Munksgaard, Jan Henrik (2012). Flagget. Et nasjonalt symbol blir til. Kristiansand, Årbok Vest-Agder-museet. Nielsen, Yngvar (1905): Norge i Christiania, J.M. Stenersen & Co.s Forlag. Roede, Lars (2008): «Under kongelig flagg». Nordisk flaggkontakt , s Salmonsens store illustrerede Konversationsleksikon for Norden (1902). Bind XIII. Plansje til s. 680: Norske Flag. Kjøbenhavn, Brødrene Salmonen. Stang, Fredrik (1943): Stattholdersak og unionsstrid Oslo. Noter 1 Fure, Eli m.fl. (2014), s Det var departementer for finans, for det indre, for justis, for handel og toll og for næring. 2 Ibid, s Munksgaard (2012), s Johannessen (2014), s Nielsen (1905), s Norheim, Svein (2014): Fredriksten festnings flagg fra fredriksten-festnings-flagg-fra-1814/ 7 Munksgaard (2012), s Ibid, s Ibid, s Ibid, s Grimnes (2014), s Blant de mest interessante forslag i Stortingsarkivet er et fra en anonym forslagsstiller som tegnet nordiske korsflagg i to alternativer med rødt kors på gult eller hvitt felt. Han visste nok ikke at England allerede hadde et hvitt flagg med rødt kors, og at et gult flagg med rødt kors hadde vært på tale som flagg for Kalmarunionen. Hvorfor foreslo ingen et flagg i riksvåpenets farger, med gult kors på rødt felt? Alle sjøvante folk visste at et flagg måtte være gjenkjennelighet på langt hold og i mørke eller dårlig sikt. Da ville et rødt og gult korsflagg bli til forveksling likt Dannebrog. Korsflagget i gult på rødt fikk vi faktisk 120 år senere som det kortlivede partiflagget til Nasjonal Samling. Og allerede rundt 1900 begynte skånske nasjonalister å bruke det samme flagget et naturlig valg for en region som hadde vært dansk før den ble svensk i Munksgaard (2012), s «Søpass» var leidebrev for å unngå kapring fra «Røverstatene». Det var en utgift som den norske stat ikke hadde råd til. 20