Nr.3/2003 August 2003 Av 5763

Transkript

1 Nr.3/2003 August 2003 Av 5763 Auschwitz/Birkenau (høyre): Dette er ikke første gang europeerne har foreslått for jødene en vei til fred. I PAs Veikart eksisterer ikke Israel. Hvilken fred vil denne veien føre til for jødene? Bl. a. i dette nr: Sannheten om de hemmelige Nazi-Sionistiske forbindelser Den arabisk politiske kulturen Sionisme kontra bolsjevisme Veikartet for to stater PAs State Information Service. 1

2

3 INNHOLD Ved utgivelsen av NIS-info ønsker NIS styre og redaksjon å gi leseren en unik tidskrift, som primært omfatter jødenes- og Israels eksistensielle problemer, den judeo-kristne kulturen, Norge og Midtøsten. NIS-info er et åpent forum for flere skribenter og temaer, betinget at de bidrar til å befrukte den politiske, sosiale og kulturelle diskusjonen. REDAKTØRENS MENING Redaktørsiden Michal Rachel Suissa 4 JØDEHAT De Nazi-Sionistiske forbindelser Abu Mazen 7 Moritz Rabinowitz Karstein Vea og Daniel M. Høines 15 Arabiske og muslimske holdninger overfor Israel 18 ISLAM Den arabisk politiske kulturen David Bukay 22 TERRORISME Internasjonal terrorisme Erez Uriely 30 Bondeviks kamp mot terrorisme Erez Uriely 37 Barneterrorisme Odd Sverre Hove 38 VENSTRE EKSTREMISME Sionisme kontra bolsjevisme Winston S. Churchill 40 Venstresiden og palestinerne Dennis Prager 44 Norge og terroristen Erez Uriely 46 ISRAEL OG MISDTØSTEN Veikartet for to stater Elyakim Haetzni 48 Fakta om Midtøsten M. Rachel Suissa 51 Forakt og dens pris Erez Uriely 56 Lille Ariel er vellykket operert Dror Vanunu 58 AKTIVT STØTTE TIL ISRAEL Karmel-Instituttet John Skåland 60 Halvard Rui og jødehatet Hans B. Nielsen 62 PROSA Gatefeieren Denny Pinkus 63 Et dikt med spesiell historie Jorunn Pettersen 65 NIS INFORMASJON Seminarene i Oslo 68 NIS informasjonsbutikk: Fakta som redder liv! 69 NIS-info: fakta om Israel og antisemittisme Utkommer med fire nummer per år. Frivillig abonnement: 200,- NKr/år. Opplag: Redaktør: Michal Rachel Suissa Førsteamanuensis, dr. Philos. I redaksjonen: Øivind Abrahamsen, Dagfinn J. Hansen Morten Refsaas, John Rothschild og Erez Uriely Dato: August 2003 / Av 5763 Utgiver: Norsk Israelsenter (NIS) Org.nr.: Seljeveien 18, 1825 Tomter, Norway Tel/ Faks: (+47) / post@norskisraelsenter.no Web: Bankgiro: ISSN Forbehold: Det som er skrevet her representerer ikke nødvendig NIS eller alle i NIS. Redaksjonen er ikke ansvarlig til annonsene og deres innhold. Redaksjonen forbeholder seg rett til å forkorte manuskripter. 3

4 REDAKTØRENS MENING Jødehat på Norsk er ikke bare en tittel på en bok, skrevet av Vebjørn K. Selbekk, men også en realitet i dagens Norge. I forbindelse med Sharons besøk i Norge den 16. juli i år, sendte jeg et debattinnlegg til Aftenposten. Den debattansvarlige ble så opprørt at han ringte hjem til meg samme ettermiddag og angrep meg i de sterkeste ordelag. Hvordan våget jeg å skrive slik jeg gjorde?! Til slutt sa han: «Dere jøder trenger Kristi forsoning. Det er derfor det er så mye vold og hat i Midtøsten.» Dette kan bare bety at det er jødene som igjen skal være syndebukken. Slike holdninger er med på å forklare hvorfor det er så vanskelig for jøder og Israel-vennlige kristne å få sine meninger inn i norske media. Døren er rett og slett stengt for dem som tenker annerledes. Alt som disse menneskene ikke er enige i, blir definert som vulgært, tendensiøst eller useriøst. De samme mediepersonene har selv ikke noe problem med å bruke ord og fremstillinger som monster, folkemorder og liknende når de uttalelser seg om en jøde - som Ariel Sharon, Israels statsminister. Alt synes å være tillatt når det gjelder Israel og jøder. Dette gjelder også for Aftenposten. Når du søker informasjon om konflikten i Midtøsten på Aftenpostens nettsider, vil du i seksjonen Utviklingen år for år finne faktafeil på faktafeil. Det mest groteske er presentasjonen av den 12 år gamle gutten som ble skutt mens han gjemte seg bak faren (og ikke det motsatte!). Det ble senere bevist at det ikke var israelske soldater som skjøt og drepte gutten. Dette er bl.a. dokumentert i boken Mediekampen om Israel av Odd Sverre Hove. Dette vet Aftenposten, men avisen velger likevel å opprettholde teksten hvor det står: «12 år gamle Mohammed al-durah blir drept av israelske soldater, og bildene går Verden over.» Hamar Arbeiderblad publiserte den en tegning som fremstilte Ariel Sharon som en stor og grusom vampyr som manipulerer den lille Bondevik og den lille Arafat. På vampyrens høyre side ser vi et hav av blod, og kors står oppreist på gravene til Sharons ofre. Hvor og når Sharon skulle ha myrdet disse kristne, er noe som Hamar Arbeiderblad ikke bryr seg om å fortelle sine lesere. På TV har vi hørt at Sharon er den mest omstridte person i Verden. Noe av det mest vulgære kom fra den tidligere presidenten i Palestina-fronten, Nils Butenschøn. Han anklaget Bondevik for å ha våget å bringe dette monsteret hit til Norges flotte natur. Budskapet hans var klart: Vi vil ikke ha denne grusomme jøden inn i vår fine og rene natur. Holdningen til Butenschøn tar oss tilbake til den tid da alt som ikke var av rent norsk blod ble betraktet som en forurensning av den rene, norske, ariske rase. Dessverre ser det ut som om store deler av norske media er villige til å holde løgn og jødehat i live, bl.a. ved å påstå at det er Ariel Sharon som er ansvarlig for massakren på arabere i Sabra og Shatila i I ettertid har det fremkommet at Sharon ikke var ansvarlig annet enn at han var forsvarsminister i Israel på den tiden. Det var kristne arabiske falangister som utførte massakrene. Det er også betegnende for situasjonen at norske 4

5 medier synes å være lite villige til å fortelle det norske samfunnet om de kristne arabere som ble myrdet i Libanon i perioden , av Syria og Arafats PLO. I forbindelse med Ariel Sharons besøk ble det jobbet aktivt i norske medier for å mobilisere store demonstrasjoner mot ham. Vi hørte om mennesker som var på vei til Molde for å vise Israels statsminister hva Norge mener om ham. Virkeligheten viste seg å bli annerledes: Ca mennesker demonstrerte mot Sharon da han kom, mens omtrent like mange stod og ønsket ham velkommen. Og mange av dere hadde sendt blomster og hilsningskort til Sharon via NIS, og det takker vi for. Dette viser at virkeligheten, og det norsk media gjerne vil ha den til å være, ikke alltid stemmer overens. I Oslo markerte 30 jøder støtte til Norges regjering (dvs. at den måtte legge press på Israel), for å akseptere Veikart for fred og Ja til tostatsløsning. Veikartet og tostatsløsningen innbærer et Judenrein Judea, Samaria og Gaza. Dette kan også bidra til utslettelse av Israel som en selvstendig jødisk stat. Arrangøren, lovet i NRKs program Sommeråpent, at han vil arrangere en støttedemonstrasjon for Mahmoud Abbas (Abu Mazen), hvis han skulle komme til Norge. Dette er den samme Abbas som fornekter Holocaust, og som sammenligner jøder med nazister, og oppmuntrer til drap på jøder. Markeringen represanterer hverken DMT eller jødene i Norge (kun 30 var der), men viser hvilket enormt press jødene lever under. Slike ting viser likheten mellom dagens og REDAKTØRENS MENING gårsdagen Norge. Artikkelen under navnet Moritz Rabinowitz forteller om en jøde som ble ranet og drept under Holocaust. Han ble i sin tid sterkt kritisert av noen jøder i Norge for sin klare og åpne kritikk av nazistene og deres støttespillere. Så sterk var deres frykt. De klaget over hans advarsler mot nazistene og påsto at hans virksomhet ville ha en negativ effekt. Men da nazistene, godt hjulpet av nordmenn, sendte jødene ut fra Norge og inn i døden, var det ingen forskjell på dem som hadde holdt seg musestille og på Moritz Rabinowitz. De fleste som ble tatt kom aldri tilbake. De ble drept. Han våget å stå fram. Han tiet ikke, og han lot seg ikke kjøpe. Det såkalte Veikartet betyr ikke noe annet enn et nytt forsøk på å svekke Israel, hvilket araberne vil benytte for å utslette «den jødiske enheten». Hitler brukte begrepene fred og frihet i sin propaganda. Det vi ser i dag er at FN, USA, Russland og Europa bruker tilsvarende begrep, og de lover Israel og jødene at alt vil bli så mye bedre, bare de aksepterer det såkalte Veikartet for fred. På 1930 og -40-tallet mente man at jødene snyltet på tysk eiendom og suget tyskernes blod. I dag fortelles det at jødene snylter på jord som araberne eier og suger arabisk blod. Resultatet den gangen var utryddelse av 6 millioner jøder. Prisen for Veikartet kan være utslettelse av nye 4.6 millioner jødiske liv, mange av disse menneskene er de eneste gjenværende av store familier som ble utryddet under Holocaust. Det er derfor viktig at vi alle står sammen og gjør vårt beste for Israel i disse skjebnetunge dager. NIS-info III NIS-info har som formål å bringe leserne både fakta og artikler av høy kvalitet. NISinfo er ment å være et korrektiv til mye av den 5

6 REDAKTØRENS MENING informasjon vi får fra norske massemedier. NIS-info er et kvartalstidskrift, og vi vil forsøke å gi deg så utdypende og relevant informasjon som mulig. Redaksjonen har derfor gleden av å kunne gi sine lesere et innblikk i det første kapittel av en bok som PLO/PAs statsminister, Mahmoud Abbas, har skrevet. I denne boken fornekter Abbas at Holocaust har funnet sted. Dette er første gang, så vidt vi vet, at disse tingene har blitt publisert i Europa. I NIS-info vil du også finne en meget viktig artikkel om islam, skrevet av Dr. Bukay fra Israel. Video om samme emne (med norsk tekst) kan bestilles hos NIS. NIS er en frivillig organisasjon som er avhengig av gaver for å kunne eksistere. Din økonomiske støtte til NIS går i sin helhet til finansiering av prosjekter, inkludert NIS-info. Utgiftene til trykking og utsendelse er et stort økonomisk løft. Vi ber deg derfor om å bli en fast giver. Alle bidrag mottas med takk enten det er stort eller lite. De av dere som har mulighet, ber vi om å tegne et frivillig støtteabonnement på NIS-info (kr ), slik at vi kan sikre framtidige utgivelser av heftet. Redaksjonen er takknemlig for din tilbakemelding, forslag til forbedringer og/ eller informasjon som du mener bør komme med i NIS-info. Du må gjerne spørre dine venner og bekjente om de vil være med som støttespillere i NIS. Menigheter og organisasjoner er velkomne til å kontakte oss for informasjon om litteratur og video, foredrag og annen aktivitet. NIS har et godt og variert tilbud om foredrag og seminarer, som vi håper vil inspirere mange menigheter og organisasjoner i vårt felles arbeid om å stå på for jødene i disse vanskelige tider, ved bl.a. å bygge en bro av vennskap mellom jøder og kristne. Vennlig hilsen og Guds fred, Rachel Suissa 6

7 JØDEHAT Medaljens bakside: Sannheten om de hemmelige Nazi-Sionistiske forbindelser Mahmud Abbas (Abu Mazen), Tricontinental Magazine No. 128/1990 Mars April. Oversatt for NIS av Per Winsnes, Rykkinn. Innledning ved NIS-infos redaksjon: På en anti-demokratisk vis bestemte Arafat hvem som blir PAs statsminister. Han valgte sin venn fra PLO Abu Mazen (Mahmud Abbas). Da noen i PA- prøvde å protestere, gjentok Arafat sin berømte utsang: «De som ikke er fornøyd med mine avgjørelser - kan gjerne drikke Dødehavets vann.» Abu Mazen fikk doktortittelen i 1982 fra Universitetet i Moskva for sin doktoravhandling Forholdet mellom nazisme og sionisme Han har vært blant de som etablerte terroristorganisasjonen Fateh, PLO og PA, som stort sett er det samme. Abu Mazen publiserte sin doktorgrads-avhandling senere på arabisk i en mer omfatende bok form. I denne boken, Det andre ansikt: Sannheten om de hemmelige forhold mellom nazisme og sionisme fornekter han at Holocaust har skjedd og at jøder ble gasset i hjel. Det mener han er et jødisk påfunn og initiativ. Han konkluderer at «maksimalt » jøder mistet livet pga en sionistisk-nazistisk sammensvergelse. De fleste av dem, skriver Abu Mazen, ble ikke drept av nazister, men av jøder. Han erklærer at jødene konstruerte Holocaust, med det ene mål å åpne for en ekspropriasjon av landet fra araberne. I dag omfavner de vestlige demokratier denne Holocaustfornekteren og jødehateren, som ikke så lenge siden kalte for bruk av alle midler for å drepe jøder. Også statsminister Kjell Mange Bondevik fant det riktig å invitere ham til Norge. Den kubanske tidskrift Tricontinental, som kommer ut på spansk, engelsk og fransk, publiserte den første kapitel av Abu Mazens bok. På spansk er tittelen på Abu Mazans artikkelen La otra care: La verdad de las relaciones secretas entre el nazismo y el sionismo. Det påfølgende er en oversettelse til norsk av den originale engelske versjonen, inkludert en kort innledning som Tricontinental kommer med. Kopi av boken på arabisk kan bestiles hos NIS. NIS tar klar avstand fra forfatterens holdning, men valgte Innleding ved Tricontinental Magazine: Ambassaden til Den palestinske stat i Havana annonserte at boken Sannheten om de hemmelige Nazi-Sionistiske forbindelser har blitt oversatt til spansk. Boken er skrevet av Mahmud Abbas - doktor i Sosial og Politisk Vitenskap - som var medlem av PLOs Eksekutiv Komité i Al Fatah Nasjonale Bevegelse for Frigjøringen av Palestina. Forfatteren bringer her frem en rekke historiske og politiske data om situasjonen i Palestina så vel som andre ting fra Sionist dokumenter som viser den rolle som sionistene spilte i kollaborasjon med nazistene i mot jødene. Kapitel 1: Begynnelsen på de Nazi - Sionistiske relasjoner ( ) Hitlers rasistiske ideer har vært velkjente fra begynnelsen av hans politiske karriere, og det gjelder også hans syn på jøder. Disse synspunkter har blitt fremsatt på udiskutabelt vis i en rekke dokumenter, og på andre måter. Da han ble utnevnt til Rikskansler av Det tredje rike i januar 1933, ble retningslinjene for rasemessig segregasjon innført som en del av den tyske stats offisielle politikk. Samme året begynte også den hemmelige kontakten mellom lederne av den sionistiske bevegelse og Nazi-Tyskland; en hemmelighet som ble holdt skjult til den andre verdenskrig var slutt. 7

8 JØDEHAT Da dette ble kjent for første gang, ble det argumentert fra sionistisk side at denne kontakten hadde funnet sted for å redde jøder fra Nazi undertrykkelse. Denne unnskyldning kan egentlig bare brukes av vanlige mennesker på en abstrakt måte, og da spesielt av de hebreere som var overbevist om at deres ledere hadde prøvd på alle mulige måter å redde dem. Men denne stakkarslige overbevisning varte ikke lenge, fordi noen av lederne i den sionistiske bevegelse begynte kort tid etter å avsløre hva som var sant. På et møte som ble holdt i 1966 av det israelske magasinet Maariv - hovedorganet til Haganah under Den annen verdenskrig - sa sjefsredaktøren: «For lederne i den sionistiske bevegelse var ikke om å gjøre å redde jødene, men å sikre en jødisk stat i Palestina.» Det hersker ingen tvil om at nazistene ønsket å bli kvitt de tyske jødene, samtidig som den sionistiske bevegelse ønsket å etablere en jødisk stat i Palestina [1]. Og slik hadde det seg at målsettingen til disse to ble sammenfallende, og resten av jødene, majoriteten av dem, måtte lide. Mekanismen for å oppnå dette målet ble utformet på følgende tre meget harmoniske og effektive måter: 1. Avtalen som ble signert på begynnelsen av nazi perioden mellom Hanuthia Co. og det tyske økonomiske ministerium viste seg senere å være en avtale mellom Jewish Agency og den tyske stat, og var kjent som Haafara Avtalen [2]. 2. Terrorisme utført av tyskere i den hensikt å få jødene til å emigrere, samtidig som det ble innført rasediskriminerende lover i den samme hensikt. 3. Måten som den tyske sionistiske bevegelse og dets ledere i utlandet skulle forholde seg til de rasediskriminerende lover og terrorisme, og den verdensomfattende jødiske boikott av tyske varer og produkter. Haafara Avtalen I sin bok, Den jødiske staten, foreslo Theodor Herzl at det skulle skapes to institusjoner som skulle gjøre det mulig å oppnå de sionistiske målene: det ene var å representere jødene internasjonalt, det andre var å ha det økonomiske oppsynet og sikre at verdien av jødisk eiendom ble overført til den sionistiske koloni [3]. Den første institusjonen materialiserte seg ved opprettelsen av Den sionistiske verdens organisasjon, som bedrev sine aktiviteter frem til Den første sionistiske kongress i Basel den august Aktivitetene til Den sionistiske økonomiske institusjon, Det Jødiske Kompani, gikk ut på å samle inn penger fra sionister for å kunne finansiere planene til Verdens Sionist Organisasjonen. Til tross for dette var ikke jødene villige til å selge alt de hadde i sine respektive hjemland og flytte ut til den sionistiske koloni. Kampanjene som ble satt i gang for å overbevise jødene om nødvendigheten av å emigrere ga ikke den ønskede effekt, og Den sionistiske bevegelse kom derfor frem til at det måtte være ideelt å bruke Hitler til å oppnå dette mål. Da, for første og eneste gang, ble den sionistiske bevegelsen i stand til å etablere en verdens omspennende institusjon som hadde til hensikt å selge unna eiendommene til de tyske jøder, samtidig som de håpet på å utvide denne virksomheten til å omfatte eiendommer til jøder over hele verden. Slik begynte Haafara Avtalen å materialisere seg. Tall viser at det i 1932 var jøder i Tyskland, noe som utgjorde 0,76 % av befolkningen; 31 prosent bodde i hovedstaden Berlin, hvor de utgjorde 4,3 % av innbyggerne. 8

9 De fleste tyske jøder var enten ikke sionister, eller så var de imot Den sionistiske Union (ZVFD), og det var derfor vanskelig å finne aksept for saken hos de tyske jøder. I 1925 var det bare som hadde rett til å avgi stemme ved Sionist Kongressen. Dette viser at delegatene til kongressen bare utgjorde 2 prosent av den totale jødiske befolkningen. En rapport som ble lagt frem av Elkirin- Haisund på den 24.sesjon i Den tyske Sionistiske Union i juli 1932, lyder slik: Da sionistene var en minoritet uten særlig innflytelse hos de tyske jøder, ble det utført viktige ting av en ikke-sionistisk organisasjon, ledet av Sentret for Innbyggere av den Jødiske Tro (CV) som hadde blitt grunnlagt i Som navnet indikerer var dette en organisasjon for tyske jøder som hadde det primære mål å bekjempe antisemittisme. Ut fra denne målsetting nektet CV å ha noe med sionistene å gjøre, og tok ledelsen i organisasjonene som bekjempet antisemittisme. Det standpunkt ble sterkt understreket av den jødiske forfatter Verner A. Moises: «Lederne i CV anså det som sin plikt å representere interessene til de tyske jøder i kampen som foregikk på det innenrikske plan, mens sionistene gikk inn for at jødene ikke måtte ta del i det tyske politiske liv. Den sionistiske bevegelse nektet allerede fra begynnelsen av til å bidra til, eller delta i arbeidet til CV» [4]. Ovenfor trusselen fra fascistene som nå var kommet til makten i Tyskland, og som følge av de synspunktene som sionistene og nazistene hadde til felles, så måtte sionistene nå definere seg selv som følge av at de sionistiske fascistene var tilhengere av ikkevitenskapelige raseteorier. Samtidig hadde det seg at begge organisasjoner trodde på en mytisk oppfatning av nasjonal identitet og JØDEHAT rase. Begge organisasjoner var ellers svært sjåvinistiske og de hadde det med å tro at en rase kunne være en annen overlegen. Dessuten refererte sionistprogrammet til det jødiske folk som en homogen gruppe; i den betydning at en jøde er ikke bare en person som er tilhenger av en spesiell religion, men en person som tilhører en rasemessig gruppe hvis medlemmer er bundet sammen i slektskap og i en felles historie og er fast bestemt på å bevare sin nasjonale identitet. Fascistene brukte den samme terminologi, og satte pris på de sionistiske ideene [5]. Basert på sammenfallende ideologiske synspunkter, og på den forestående splittelse mellom jøder og tyskere, materialiserte det seg et slags økonomisk samarbeide mellom de to rasistiske organisasjoner av sionister og nazister. Det første skritt ble tatt av Hanuthia Kompaniet, som hadde blitt stiftet av de sionistiske kolonialistene i Palestina, og som eide store landområder i dagens Nethanya. Den som representerte dette firma var Sam Cohen, som reiste til Tyskland, og som den 19.mai 1933, ble gitt tillatelse av Det tyske finansministerium til å overføre 1 million tyske mark (DM). I tillegg til det hadde firmaet mottatt store mengder kontanter (innen rammen av de monetære begrensninger) fra jødiske emigranter som betaling for tyske varer som hadde blitt eksportert til Palestina [6]. Den 18.juli samme år fikk dette firma tillatelse til å overføre 3 millioner DM, uten at det ble stilt krav til at varene skulle brukes av dem selv, eller være til eget konsum [7]. Da dette var noe som angikk offisielle sionistiske institusjoner og hadde med emigrasjon og kreditt- overføringer til Palestina å gjøre, avla hovedrepresentantene for de økonomiske sektorene i regionen et 9

10 JØDEHAT besøk til den tyske generalkonsul og foreslo at Anglo-Palestinian Bank skulle få retten til å autorisere overføringene og den operasjonelle siden av saken. Den tyske generalkonsul anbefalte Det tyske utenriksdepartement å akseptere dette forslag. Dette resulterte i at Hanuthia Kompaniet frasa seg tillatelsen de hadde fått, og den 8.august 1933 ble det holdt offisielle samtaler med Det tyske finansministerium og Haristein regjerin gsrepresentanter, hvor Hoffean - direktør for Anglo-Palestinian Bank - og representanter for Hanuthia deltok. Etter disse samtalene sa Hoffean at det var mulig å utvide den generelle platformen for den avtalen som hadde blitt inngått med Hanuthia slik at det ville være enklere for tyske jøder å emigrere til Palestina og overføre sine verdier & samtidig som man økte den tyske eksporten til Palestina [8]. Følgende ting var inkludert i ovennevnte avtale: Emigranter som har fått fra Immigrasjonskontoret en lisens som bevitner behovet for å overføre et beløp større enn pund sterling (på det tidspunkt tilsvarende DM) for å kunne slå seg ned i Palestina er med dette dokument autorisert til å deponere et større beløp med penger på en spesiell konto, No. 1, i firmaets bank [9]. Hos den tyske sentral bank ble det dannet et forsikringsselskap som så skulle etablere seg i Palestina (en spesielle bankkontoen hadde i mellomtiden blitt overført til Anglo-Palestine Bank i påvente av at forsikringsselskapet skulle bli opprettet). Denne spesielle konto No. 1 skulle så bli slått sammen med konto No. 2 (dette vil bli forklart senere) men i begynnelsen var det samlete beløp på disse to konti 3 millioner DM. Temple Bank åpnet en konto for det nevnte jødiske forsikringsselskap med det formål å betale for tyske eksportvarer til Palestina, hvis Den jødiske forening av Emigranter betalte inn et beløp tilsvarende bankens depositum i bytte for tyske varer. Denne prosessen fant sted i henhold til rekkefølgen av navn og den verdi som hadde blitt deponert på denne spesielle konto No. 1. Et aksjeselskap ble så stiftet med adresse i Friedrichstrasse 218, Berlin, med det formål å gi råd til de tyske jøder med hensyn til overførsel av kapital til Palestina [10]. Kreditt ble deretter innvilget av Den tyske Reich sentralbank med referanse til spesialkonto No. 2. De involverte tyske finansselskaper kunne autorisere utbetaling hos Anglo-Palestine Bank av et beløp på inntil DM per person til tyske jøder. Dette var et arrangement som ble iverksatt for de jøder som ennå ikke hadde emigrert, men som ønske å slå seg ned i Palestina. Som følge av denne avtale ble det opprette to selskaper: Haafara Kompaniet i Tel Aviv - med firma Paltreu som motpart i Berlin - og et shipping kompani som sionistene etablerte, som kjøpte det tyske skipet Honestein, som senere ble omdøpt til Tel Aviv. Av ting som kan være av interesse å nevne er at skipet, etter at det hadde forlatt tysk havn på sin første tur med kurs for Haifa tidlig på året i 1935, ankom sitt bestemmelsessted med svastika flagget vaiende, og det etter at det hebraiske navnet hadde blitt malt på akterspeilet. På reisen hadde skipet blitt ført av Leidig som var medlem av nazi partiet [11]. Avtalen omfattet de jøder som ønsket å emigrere til Palestina, men inkluderte ikke verdiene til de jødiske foretakene. Derfor måtte sionistene i Palestina sørge for å tilføye en klausul i avtalen slik at dette også kunne bli inkludert. Den 24.juni 1933 ble de tyske 10

11 JØDEHAT En av grunnene til at Den sionistiske bevegelse hadde bedt om en slik avtale var fordi de ønsket å finansiere emigrasjonen til ungdom og arbeidere som ikke hadde råd til å betale pund, et beløp som De britiske immigrasjonsmyndigheter forlangte at immigrantene måtte ha for å komme inn i Palestina. På dette vis brakte Den sionistiske bevegelse to viktige kategorier av immigranter til Palestina: kapitalister og fabrikkeiere, og ungdommer og arbeidere, som på den ene siden ville garantere at fabrikkene ville fungere som de skulle, samtidig som den andre gruppen ville kunne utføre bevæpnete og aggressive handlinger. Mahmoud Abbas artikkel ble publisert på Cuba i 1990, basert på første kapittel i hans bok der han fornekter Holocaust, sammenligner jøder med nazister. Abbas er betydelig mer populær i Vesten enn jødiske ledere. myndighetene anmodet av den tyske konsul til å akseptere en forespørsel fra Ausschikin, som hadde stor innflytelse på Israels Kirin Kimet (Israels Fonds Stiftelse) om å kunne få overføre kapitalen fra dette tyske firma til Palestina i henhold til bestemmelsene for en overføringsavtale. Konsulenten bedyret at dette ville være et tegn på goodwill fra den tyske regjerings side, og at dette ville vise at man virkelig var villig til å gjøre spesielle økonomiske unntak. Berlin fulgte rådet, og Kirim Kimet fikk øyeblikkelig tillatelse til å overføre kapital i henhold til avtalen med Anglo-Palestine Bank [12]. Alt dette gjorde det mulig å styrke det sionistisk-jødiske nærvær i Palestina og gjøre det mulig for kolonistene å bli en majoritet som kunne ta kontrollen i hele landet, enten ved økonomiske tiltak og teknologisk utvikling, eller som følge av stadig økende tilvekst av mennesker som resultat av den tyske fascistiske politikk. I den 6-års perioden som denne avtale var i kraft ( ) ble det overført pund sterling av jødisk kapital fra Tyskland, tilsvarende DM. I følge statistikk fra Jewish Agency, var det stor økning i Tysklands eksport til Israel, fra 10,73 prosent av all eksport i 1933 til 10,24 prosent i 1934; 12,39 i 1935; 14,60 i 1936; 16,35 i 1937 og 12,71 prosent i 1938 (og det bare i løpet av de første 10 månedene av året). Denne avtale var et moratorium i handelen med Tyskland, spesielt med hensyn til maskiner, byggeutstyr og kunstig gjødning. Men da det ble mangel på råmateriale, som følge av økt gjenopprustning av Det tredje Rike, så vel som 4-års planen startet i 1936, ble innholdet i avtalen redusert og det ble forbudt 11

12 JØDEHAT Mahmoud Abbas bok «Det andre ansikt: Sannheten om de hemmelige forhold mellom nazisme og sionisme», ble trykt på arabisk og er basert på hans doktoravhandling fra Moskva. I april 2003 fortalte Israels TV at Abbas hadde bedt Hamas om å utnevne en utdanningsminister for PA (Foto: David Bedein, Israel Resource News Agency). å eksportere råmateriale til produksjon av våpen [13]. Til tross for dette ble ikke Tysklands eksport til Palestina redusert, ei heller ble det reduksjon i vareslagene som avtalen gikk ut på, fordi Haafara Kompaniet hadde sørget for å få garantier som sikret tilstrekkelig leveranse av disse tingene. Det som virkelig er interessant å legge merke til er at avtalen ikke ble avsluttet offisielt, men at det var den daværende krigssituasjonen som hadde resultert i den reduksjonen som hadde funnet sted. Denne avtale hjalp til å få den sionistkapitalistiske økonomi i Palestina til å vokse. Det var ingen tilfeldighet at de mest betydningsfulle prosjektene i Israel ble utført, eller ledet av tyskfødte jødiske immigranter. Et stort jern- og stålverk ble etablert der, og sementindustrien ble startet opp ved hjelp av den tidligere sjefen for Berlins elektrisitets og vann kompani, Dr. Karl Lindau. Leumi Bank ble stiftet av en gruppe fremstående tyske mennesker, under ledelse av Dr. Arnol Bert som også kom fra Berlin; Dr. Siegfried Sahlein kom fra Hamburg og Herbert Ford fra Breslau. I tillegg til dette kommer en rekke store økonomiske prosjekt som ble skapt og ledet av tyske immigranter [14]. Avtalen om overførsel av kapital som følge av forespørselen fra Jewish Agency, og anbefalingene fra den tyske konsul i Jerusalem inkluderte ikke bare Palestina, men også de arabiske nabolandene, som Syria og Irak, selv om Det tyske finansministerium, som var redd dette ville ha innvirkning på den regulære eksporten til disse landene, var i mot det. Til slutt aksepterte ministeriet dette, og det ble åpnet et avdelingskontor til Utvekslingskontoret slik at det ble mulig å få inn tyske produkter til landene i nærheten av Palestina, og da spesielt Irak. De forskjellige kilder som har vært tilgjengelig, har ikke hatt det eksakte tallet på de tyske immigranter som ankom Palestina i perioden Noen sier , mens andre sier eller Det siste tallet synes å være det mest realistiske fordi når vi legger dette til tallet på jøder som kom fra andre land, blir det i alt [15]. Antallet jødiske kolonialister i Palestina hadde vært på anslagsvis , sammenlignet med de arabere, og det er åpenbart at den absolutte arabiske majoritet begynte å avta som følge av den kontinuerlige strømmen av immigranter, senere kjent som den 5.Exodus. Som følge av Haafara systemet ble 35 prosent av de tyske immigrantene klassifisert som bærere av kapitalistiske sertifikater. Dette forklarer i stor grad den økonomiske utviklingen som fant sted i Palestina på tallet; et tidspunkt da resten av verden led som følge av konsekvensene av den økonomiske 12

13 krisen i verden. På den tiden var det ingen arbeidsløshet i Palestina, og det oppsto mange industrielle foretak ble startet takket være de store mengder med kapital som kom inn fra Tyskland gjennom Haafara Avtalen. De offisielle tallene som er registrert hos Jewish Agency, og som vi tidligere har referert til, gir ikke det reelle tallet på kapital som ble overført til Palestina. Vi må også si at det totale antall jøder som forlot Tyskland på den tiden var anslagsvis , av hvilket ankom Palestina. Spørsmålet blir så: Hvorfor reiste ikke alle sammen til Palestina? Hvorfor en Haafara Avtale? Haafara Avtalen resulterte i en 6-år lang diskusjon innen partiet, i regjeringskretser og hos folk flest i Tyskland. Hver gruppe argumenterte sterk for sitt syn på saken med tanke på å influere den offisielle politikken overfor Den sionistiske bevegelse. De forskjellige synspunktene var influert av ideologiske, kommersielle og politiske faktorer, noe som bidro til å skjerpe diskusjonen og ledet til to veldefinerte retninger. Når vi skal analysere meningene og synspunktene i de to fraksjonene, og før man går inn på å gjøre en dybdeanalyse av saken, så må vi se nærmere på hvorfor Tyskland gikk med på å signere avtalen, slik som sionistene vurderte saken: 1. Effekten av boikotten som ble iverksatt mot tyske produkter var merkbar på mange økonomiske områder, noe som økte frykten hos den tyske regjering for at de skulle miste eksportmarkeder. Dessuten ønsket tyskerne å gjøre et godt inntrykk hos jødene i andre land, og da spesielt i USA. Videre var den tyske regjering redd for sin handel med de orientalske landene av frykt for at Palestina-jødene skulle finne på å sette i gang en boikott i nabonasjonene. 2. Med en slik økonomisk politikk prøvde de tyske myndigheter å skape nye JØDEHAT arbeidsmuligheter ved å utnytte den industrielle potensial og dermed kutte ned på arbeidsledigheten som spredte seg over hele Tyskland og i andre land. 3. Palestina var det eneste landet som absorberte en konstant strøm av emigranter og muligheten til å overføre kapital som den jødiske middelklassen hadde fått, gjorde det mulig å konsolidere emigrasjonen av hele familier, og derved, indirekte, landets kapasitet til å absorbere arbeidsfolk. Vi må her huske på at adm inistrasjonsmyndigheten hadde fastsatt økonomiske og arbeidsmessige betingelser som emigrantene måtte oppfylle. 4. Den internasjonale politiske isolasjon av naziregimet i Tyskland fra det tidspunkt de kom til makten. 5. Muligheten av en polsk preventiv krig mot naziregimet. 6. Systemet - svakt definerte innenriks-.politikk [16]. I henhold til sionistiske kilder var dette hovedgrunnene til at Tyskland under Hitler, signerte HaafaraAvtalen. Det virker som om nazistene ønsket å løse sine økonomiske og ikke-økonomiske problemer, uten verken å ta i betraktningen de felles politiske anliggender eller de ekspansjonistiske ambisjonene til de teoriene (Nazisme og Sionisme). Noen kilder hevder at denne avtale var et resultat av et personlig initiativ fra Hoffean - generaldirektøren i Anglo - Palestinian Bank. Derfor betegner disse kildene denne avtale som Hoffean Avtalen for å markere et personlig ansvar, og på den måten å unngå at den blir koplet opp til en sionistisk institusjon. I virkeligheten ble forhandlingene som fant sted før undertegnelsen av avtalen organisert av Den Tyske Sionistiske Union, under deltagelse av Haim Arlozorov, som på det tidspunkt var leder for den politiske avdeling 13

14 JØDEHAT av Jewish Agency. Den 19.Sionistiske Kongress, som ble holdt i Lausanne i 1936, anerkjente avtalen og anbefalte at den skulle bli iverksatt. Påstandene fra Den sionistiske bevegelse om at Nazi-Tyskland hadde undertegnet avtalen for oppheve den jødiske boikott som rådet over hele verden er ikke sann fordi det ikke var noen verdensomspennende boikott. Nahom Goldmann henviser til dette [17]. Mange jødiske sektorer gikk ikke med på boikotten fordi enkelte av deres firmaer ledet tyske handelsinstitusjoner. Enkelte jødiske organisasjoner, de fleste av dem i USA, argumenterte for at det ville være anti-patriotisk å boikotte en nasjon som hadde normale handelsavtaler med USA. Den sionistiske bevegelse har alltid påstått at Palestina, i motsetning til andre land, var det eneste landet som ville være i stand til å ta imot en kontinuerlig bølge av jødiske emigranter. Denne forklaring, som har blitt brukt for å begrunne hvorfor Tyskland under Hitler signerte denne avtalen med Den sionistiske bevegelse, er meget svak og dårlig uttenkt - fordi jødene som hadde kommet til Palestina fra Tyskland utgjorde bare en-åttendedel av de tyske jødene, og mindre enn halvparten av dem som hadde forlatt Tyskland like før krigen startet. De fleste av dem reiste til andre Vesteuropeiske land og Amerikas Forente Stater. Påstanden om at Tyskland profitterte på å få tak i fremmed valuta er også ulogisk når man tar med i betraktningen at Tyskland var en statsmakt som noen få år senere erklærte krig mot hele verden og ikke trengte fremmed valuta til en verdi av 3 millioner mark. Det er også nødvendig å påpeke at dette beløp ble betalt i lokal og ikke fremmed valuta i bytte mot tyske varer og industriprodukter som kanskje hadde blitt produsert med råmateriale importert til Tyskland og betalt med fremmed valuta. Alt dette medførte et stort tap for Tyskland. Notater: 1. Klaus Polken, -The Secret Zionist Contacts with Nazi Germany Essay published in Palestine Studies, No. 2, University of Kuwait. 2. Hebraisk ord som betyr overføre eller flytte 3. Theodor Herzl, The Jewish State. London 1972, pp. 33, Polken, op. cit. 5. Dr. Abdel Wahad Al Massiry, Encyclopedia of Zionist Concepts and Terminology. Center fo Strategic and Political Studies, Cairo, 1975, pp Ludwig Benz, -The Transfer of Capital to Palestine ,- in the book In Two Worlds, on the occasion of the 75th anniversary of the birth of Moises Hess. Committee for Palestine Studies Dokumenter ang. den tysk utenrikspolitikk , Daguenstein. 1960, Vol. 1, series A, Dokument Ibid, Dokument 50/ Proof of transfer certificate (haafare) på hebraisk. 10. Benz, op cit., p Polken, op. cit. 12. David Yitzraeli, The Third Reich and the Land of Israel. Barrylan, 1974, pp , på hebraisk. 13. Ibid., s Polken, op. cit. 15. Dar al Massita, Memories of Golda Meir, Beirut, 1975, p Yitzraeli, op. cit., s Life of Nahum Goldmann in his Own Words. Berlin, s

15 Moritz Rabinowitz Karstein Vea og Daniel M. Høines. «Hvorledes skulle jeg være i stand til å se mitt folks undergang», sa dronning Ester. Det er ord som de beste jøder kan gjøre til sine egne. Rabinowitz i Haugesund har sendt telegram til USAs president Roosevelt og bedt ham om å redde jødene i Tyskland. Rabinowitz er en god jøde. Han kunne sitte der i det fredelige Haugesund og avskjære seg fra alle verdens ubehagelige presse- og radiomeddelelser, men han holder seg à jour og lider med sine. Jens Korsvold i bladet Dagen, Telegrammene Foruten telegrammet til USAs president i 1935, hadde han sendt et telegram til rikskansler Hindenburg i 1933 og i 1938 et til Chamberlain. Men det var ikke disse telegrammene alene som mange år senere fikk en tysk avis til å kalle ham for Jødenes verdslige leder i Norge. Moritz Rabinowitz ble født i Rajgrod, Polen, 20. september Han var sønn av rabbiner Isak Levi og hustruen Chaia Rosa. Rabinowitz kom til Bergen i 1909, hvor han begynte å arbeide i herrekonfeksjonsforetningen til sin onkel, Isac Eidenbom. Kort tid etter dro han rundt omkring i Hardanger som sjakrejøde, omreisende jødisk handelsmann. Det var på denne reisen at han kom til Haugesund, hvor han slo seg ned og åpnet sin første forretning i Med tiden hadde han filialer også i fem andre byer, og konfeksjonsfabrikken Condor i Haugesund, med 100 personer i arbeid. I mellomkrigstida var Condor byens største kvinnearbeidsplass. En grådig og arrogant jøde: Missionssekretær Ørgreid: - Undskyld, hr. Rabinowitz, har De nogen øieblikke tilovers? Rabinowitz: - Versogo! Wat ønsker De? Ørgreid: - Jeg ønsker at forelægge Dem kristentommen. Rabinowitz: - Wat, kristentommen! Jai skal sike Dem en think: Jai beschæftiger mai af prinsip kun mit kurante saker; men den kristentom er mikket okurant for øieblikket. Kjøp De heller et par stifler hos mai! Mørke skyer Fra sitt hjem i Polen brakte Rabinowitz med seg sin jødiske kulturbakgrunn og sin tro. Disse faktorene preget ham i all hans ferd senere i livet. Han ble tidlig klar over antisemittismen her til lands, og fulgte også med på hva den gruppa med tyske ungdommer som i mellomkrigstida kom til å utgjøre ledersjiktet til det nasjonalsosialistiske partiet, slike som Hitler, Gøring, Eichman og Himler, gjorde. Rabinowitz ble ikke bare en dyktig forretningsmann og en menneskelig velgjører, men også en glødende talsmann mot jødehatet slik han selv hadde sett det under jødeforfølgelsene i Polen. Han så også hvordan det vokste fram med fornyet styrke ikke bare i Tyskland, men også her i Norge og andre europeiske land. Til nå har vi funnet 15

16 JØDEHAT Edith Reichwald f. Rabinowitz ( ) og hennes far, Moritz Rabinowitz ( ). Begge ble myrdet i Holocaust (Foto: Margit Pettersen). et hundretalls artikler av eller om ham. De fleste står i aviser fra Rogaland, men også i hovedstadspressen merket man hans penn. «Rabinowitz hører til den slags jøder som skriker ut over alle tak at han er jøde. Denne rasebevisste stolthet kan virke irriterende på enkelte... I virkeligheten er Rabinowitz en norskere nordmann enn de fleste av oss», står det i et intervju i Egersundsposten 30. januar Men det var ikke bare nazistene som reagerte på det han skrev. Jødene i Norge likte ikke den høyrøstede striden Rabinowitz førte. De foretrakk heller å vise seg minst mulig, forteller Arne Askeland, en av hans nærmeste medarbeidere. Etter Nasjonalsosialismens frammarsj er noen av artiklene til Rabinowitz klart sionistiske, samtidig som han taler Norges sak. Ved hjelp av disse artiklene, sammen med det tidligere ansatte forteller, kan vi danne oss et bilde av mannen og hans meninger. Vi tar her med et lite utvalg sitater fra avisutklipp: «Jødene lengter ikke etter blod og hevn. Jødene lengter etter sitt land, etter brød, fred, rett og sannhet.» (Karmøyposten fredag 12. mai 1933). Til dr. Alf Mjøen: «De er ute for den største villfarelse når De mener at vi jøder kun trakter etter penger og atter 16 penger. Først og fremst trakter vi etter kunnskaper.» (Karmøyposten 22. mai 1933). Om Tyskland: «Barna skal fra spedbarnsalderen så og si lære å hate fremmede folkeslag og lære å slå dem i hjel når befalingen gis.» (Karmøyposten 21 juni 1933). «I sin bok «Mein Kampf» forteller Hitler like ut at han er antisemitt og at hans oppgave i livet er å angripe Israel.» (Karmøyposten 7. september 1934). Oppfordring til England: «Britanica, gi oss landet mens vi lever. (Karmøyposten 12. februar 1934). «Det er bedre å dø i frihet, enn å leve i evig slaveri.» (Haugesunds Dagblad 3. april 1939). «Vi må se sannheten i øynene og vi må være forberedt på det verste. Intet offer er for tungt. Problemet er nu å leve eller dø.» (Haugesunds Avis 11. januar 1940). Rabinowitz ble en stor foretningsmann. 140 mennesker arbeidet på Condor og i hans forretninger, og hans kundekrets var meget stor. Folk visste at varene han førte hadde god

17 kvalitet til gunstige priser. Hans nærmeste ansatte behandlet han som om de var hans familie. Likevel hindret hans jødiskhet ham i å få innpass i det høyere skiktet av borgerskapet i Haugesund, der han burde ha hørt hjemme. Fra det europeiske kontinentet hadde nordmenn arvet en del av mytene om jødene. I det lokale vittighetsbladet Gneisten, kunne en finne Rabinowitz avbildet med den abnormt store nesen og betegnelsen Moses for å henspille på hans jødiskhet. Likeledes lot de karikaturen av ham tale et gebrokkent språk som i tillegg skulle henspille på hans østeuropeiske bakgrunn. Da tyskerne kom til Haugesund 10. april 1940, var Rabinowitz den første mannen de spurte etter. Ikke fordi han var jøde, de ble tatt et par år senere, men nettopp fordi hans krasse angrep på nazismen i skrift og tale hadde gitt Tysklands nazister den oppfatningen at han var farlig for regimet. Da var han imidlertid allerede i dekning hos gode nordmenn. Slik ble han holdt skjult på forskjellige steder i flere måneder. De ansatte i bedriften hans gjorde flere forsøk på å prøve å få ham brakt over til England. En gang var bagasjen brakt om bord i båten som han skulle dra med, men datteren Edith tryglet ham om ikke å forlate dem. Bagasjen ble brakt i land igjen, og båten dro uten Rabinowitz. En medvirkende faktor til at han ble, var trolig også at han visste at han skulle bli bestefar i november. Siste reis ble Rabinowitz arrestert av tyskerne på holmen Toftekalven i Sunnhordland. Han var fange på forskjellige steder i Norge før han ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Der døde han Lungebetennelse ble (som vanlig, red.) oppgitt som dødsårsak. «Jeg tror han faktisk ble slått JØDEHAT i hjel», sa hans medfange Finn Kleppe senere. Gjennom en annen medfange fikk Rabinowitz sendt følgende hilsen til hjembyen: Hvis De noensinne treffer en haugesunder, ber jeg Dem hilse fra meg og si at det siste jeg tenkte på foruten mine, var arbeiderne og funksjonærene og de venner jeg hadde i hjembyen. Datteren Edith, ektemannen Hans Reichwald og deres to år gamle sønn, Harry, ble sammen med andre venner og slektninger myrdet i Auschwitz. Den 6. mai, på jødenes minnedag for Holocaust, reiste Haugesund kommune i 1986 en minnestein over Rabinowitz i parken som nå bærer hans navn. Som inskripsjon står det bl.a.: I skrift og tale motarbeidet han aktivt nazismen lenge før den annen verdenskrig brøt ut. Han forstod hva frihet og toleranse betyr for menneskeheten. Ved samme anledning reiste mennesker på Haugalandet en minnestein, og plantet en lund til minne om ham i Martyrskogen i Israel. Måtte disse steinene, denne parken og denne lunden hjelpe oss å lære av historien, og som Moritz Moses Rabinowitz stå modige opp for det vi mener. Måtte de også lære oss å møte jødehatet i vår tid uredde, slik Moritz Rabinowitz gjorde det. Den norske filmfestivalen i Haugesund august 2003 er det filmfestival i Haugesund. Da skal en film som har Holocaust som bakgrunn, vises: Pianisten av Roman Polansky. En annen film over det samme temaet er Mediaoperatørenes dokumentarfilm om Moritz Rabinowitz. Ønsker du flere opplysninger, kan du kontakte Karstein Vea på tlf.: eller mailadressen: kar-vea@online.no 17

18 JØDEHAT Palestina-arabisk media fortsetter å publisere antiamerikanske deklarasjoner og politiske karikaturer. Her ser vi USA fremstilt som en hai blekksprut i PAs offisielle dagsavis Al Hayat Al Jadida, etter at Sadam Husseins to sønner hadde blitt drept. ( ). Arabiske og muslimske holdninger overfor Israel Fra: Myths and Facts, A guide to the Arab-Israeli Conflict, M. G. Bard, ISBN: X, Oversatt for NIS av Erik M. Høyer, høyskolelektor ved Helse- og sosialavdelingen ved Høgskolen i Telemark. Han underviser i juridiske emner. Behovet for å skape fredelige forbindelser mellom jøder og arabere lokker av og til publikum til helt å overse offentlige tjenestemenns uttalelser - samt uttalelser i media - som er delvis tilslørte og ofte helt åpenlyst antisemittiske. Ofte kommer det moderate uttalelser når man henvender seg til et vestlig publikum, men ytringene blir klart tydeligere og mer hardtslående når man henvender seg til tilhørere på hjemmebane. Det følger nå en del klare uttalelser angående forholdet til staten Israel og jødene. Disse siteres fordi de demonstrerer graden av fiendskap og hat hos mange arabere og muslimer. Selvsagt er det galt å tro at alle arabere og muslimer deler disse synspunktene, men sitatene er ikke helt tilfeldige - de har kommet fra viktige myndighetspersoner og er formidlet av sentrale media. De siteres her fordi en av lærdommene fra Tilintetgjørelsen (Holocaust) var at naive og velvillige personer ofte ikke kunne få seg til å tro at folk som agiterte for det onde, var troende nok til å sette det ut i verden. Antisemittisme: «Jødene forsøker å tilintetgjøre religiøse grunnsetninger med den samme mentalitet som de forrådte Jesus Kristus, og på samme måten som de forsøker å forråde og tilintetgjøre profeten Muhammed.»

19 JØDEHAT PAs største avis, Al Quds, publiserte denne tegningen av Irak og Palestina som blir korsfestet. PA bruker ofte å sammenligne Palestina-arabernes situasjon med Jesus for å poengtere at Jesus ble arrestert av jødiske soldater. I teksten står det: Brødrene fra Irak og Slektningene fra Palestina (Al-Quds, July 22, 2003). Uttalt av den syriske presidenten Bashar Assad den 5. mai 2001, under en velkomstseremoni for Paven, formidlet av kanadisk kringkasting dagen etter, den 6. mai samme år. «Det er ingen tilfeldighet at Koranen advarer oss mot jødenes hat mot oss og plasserer dem på den øverste hylle blant islams fiender. I dag mobiliserer jødene verdensopinionen mot islam og benytter seg av alle våpen. De plyndrer vår kjæreste by - nest etter Mekka og Medina - og truer den byen vi først rettet våre bønner mot - og den tredje mest hellige byen. De vil bygge et nytt tempel (på Tempelhøyden o.a.); muslimene er rede til å ofre sine liv og sitt blod for å forsvare den islamske byen Jerusalem og al-aksamoskéen» Uttalt av sheikh Hian al-adrisi (religionslærer og bønneleder) under en preken i al-aksa-moskéen 29. september «Jøder er jøder, enten de stemmer på Arbeiderpartiet eller Likud-alliansen, jøder er jøder. De har ingen moderate- eller fredsvenner. De lyver alle sammen. Det er dem som må slaktes og drepes. Som Allah den Allmektige sa: Drep jødene (koransitat, o.a.) Allah vil torturere dem ved hjelp av dere, Allah vil ydmyke dem og vil hjelpe dere å overvinne dem og vil frigjøre de troendes hjerter... Vårt folkeslag (palestinerne, o.a.) må stå sammen i skyttergravene og der vil vi motta våpen fra de palestinske myndighetene for å konfrontere jødene... Ha ingen medynk med jødene, uansett hvor du er, i ethvert land. Når du treffer dem, så drep dem. Uansett hvor du ferdes, så drep jødene og de amerikanerne som er som dem - og deres allierte - som er samlet i en forent slagstyrke rettet mot araberne og muslimene -- fordi de opprettet staten Israel her, i araberverdenens bankende hjerte - i Palestina. Staten Israel ble opprettet for å bli et brohode for egen sivilisasjon og en innsatsstyrke for deres arméer, et sverd for Vesten og nye korsfarere, som henger over hodene på de muslimske rettroende - de religiøse i vårt land. De ville at jødene skulle være en utpost for dem.» Fra en direktesending på palestinsk fjernsyn, 19 19

20 JØDEHAT 13. oktober 2000, dagen etter lynsjingen av to israelske reservesoldater i Ramallah. Personen som uttalte seg var dr. Ahmad abu-halabia, et medlem av Fatwa-rådet, utpekt av de palestinske myndighetene, tidligere rektor ved det islamske universitetet i Gaza. Uttalelsen falt i en moské som heter Zayd bin Sultan Nahyan i Gaza. «Takk til Hitler, fred over hans minne, som på vegne av palestinerne, hevnet seg på forskudd på de mest fanatiske kriminelle på Jordens overflate (jødene, o.a.) Men vi har en klage på ham fordi hans hevn på dem var utilstrekkelig.» Uttalt av spaltisten Ahmad Ragab i dagsavisen al-akhbar (Egypt) den 18. april «Alt tyder på at konflikten mellom jøder og muslimer er en evigvarende konflikt, selv om den tar noen korte pauser av og til. Konflikten avspeiler konflikten mellom Mennesket og Djevelen. Det har blitt muslimenes skjebne å være skyteskive for jødene, og senere vil det gå ut over resten av Verden. Det har blitt palestinernes skjebne å kjempe mot jødene på vegne av alle arabere, alle troende muslimer og resten av Verden.» Uttalt av al-hayat al-jadeeda, PAs offisielle avis, sitert på nettsiden The new republic Online, 30. oktober «Alle våpen må rettes mot jødene, Allahs fiender... som Koranen beskriver som apekatter og griser, tilbedere av gullkalven og avgudsdyrkere. Allah skal gjøre muslimene til jødenes overmenn, vi vil sprenge dem i filler i Hadera (by i Israel, o.a.) vi vil sprenge dem i småbiter i Tel Aviv og i Netanya, i Allahs navn, vi skal ta dette pakket.. Vi vil gjøre inntog i Jerusalem som seierherrer, det samme i Jaffa, Haifa og Ashkelon... vi velsigner alle som oppfostrer sine barn til Hellig krig og til martyriet, velsignet være alle som skyter en kule i skallen på en jøde.» Fra en fredagsbønn sendt på palestinsk TV den 3. august «Kjære Allah, jødene har overskredet alle grenser med sitt tyranni. O Allah, la jorden skjelve under deres føtter, utsett dem for turtur og utslett dem alle» Uttalt av sheikh (muslimsk lærer og bønneleder, o.a.) Abd-al- Bari al-thubayt ved en fredagsbønn, 7. juni 2002, i den hellige moskéen i Medina, formidlet over den offisielle, statlige TVkanalen i Saudi-Arabia. «Den jødiske staten er kjent for - siden historiens daggry, fra Allah skapte dens innbyggere - å rendyrke intriger og svik» Den palestinske kommunikasjonsminister Imud Falouji uttalte dette på palestinsk TV 8. august «Vi vet at jødene har forfalsket og manipulert 11. septemberhendelsen og har rettet amerikansk opinion mot arabere og muslimer...vi spør oss selv: Hvem har tjent på angrepet 11. september? Jeg tror at de (jødene, o.a.) sto bak dette angrepet» Uttalt av den saudi-arabiske innenriksministeren, prins Nayef i Assyasah i Kuwait, gjengitt i den saudi-arabiske publikasjonen Ain-al-Yaquin den 29. november