Høringsuttalelser spesialistprosjektet, ordnet etter høringsinstanser

Transkript

1 Høringsuttalelser spesialistprosjektet, ordnet etter høringsinstanser Innhold Utvalg i NPF... 3 Spesialistutvalget for habilitering... 3 Spesialistutvalget for klinisk arbeid med rus- og avhengighetspsykologi... 5 Spesialistutvalget i klinisk barne- og ungdomspsykologi... 7 Spesialistutvalget for Nevropsykologi... 8 Spesialistutvalget i fordypningen psykoterapi Spesialistutvalget i klinisk samfunnspsykologi Spesialistutvalget for klinisk arbeidspsykologi Spesialistutvalget for klinisk voksenpsykologi Spesialistutvalget i Klinisk Familiepsykologi Spesialistutvalget for felleselementene Godkjenningsutvalget i NPF Kvalitetsutvalget NPF Yngre Psykologers Utvalg Studentpolitisk utvalg Lokalavdelinger NPF NPF Lokalavdeling Hedmark NPF Lokalavdeling Oslo NPF lokalavdeling Vestfold NPF Lokallag Aust-Agder NPF lokalavdeling Akershus NPF Lokalavdeling Oppland NPF Lokalavdeling Hordaland NPF Lokalavdeling Troms NPF Lokalavdeling Østfold NPF Lokalavdeling Vest-Agder NPF Lokalavdeling Rogaland NPF Sør - Trøndelag Faglig foreninger Norsk Nevropsykologisk Forening (NNF) Offentlige institusjoner, myndigheter og resurssenter

2 Nasjonalt Folkehelseinstitutt Helsedirektoratet Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo Regional kunnskapssenter for barn og unge Nord Regional kunnskapssenter for barn og unge Vest Regionsenter for barn og unge psykiske helse - Midt Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør Eksterne kurstilbydere Institutt for gruppeanalyse Norsk Karakteranalytisk Institutt Institutt for psykoterapi Styringsgruppen for det psykodynamiske fordypningsprogrammet for psykologer Norsk Psykoanalytisk Institutt Institutt for Aktiv Psykoterapi

3 Utvalg i NPF Spesialistutvalget for habilitering V/ Kristine Stadskleiv Høringssvar på ny spesialistordning fra spesialistutvalget for habilitering Etter gjennomlesning og diskusjon på mail og telefon, er vårt inntrykk at forslaget til ny spesialistordning representerer nødvendig vilje til nytenkning. Modulorganisering framstår som et svar på mange av de utfordringene som er skissert, og generelt får modellen utvalget sin støtte. Vi vil gi honnør til psykologforeningen for den jobben som er gjort. Forslaget til ny spesialistordning består slik vi forstår det kort oppsummert av tre nivå, med et felles førstenivå, fire hovedretninger på andre nivå og et tredjenivå som i prinsippet er valgfritt, men der det pekes på noen logiske valg. Dette er en reform som vil medføre mer felles undervisningstid for de ulike spesialiteten. Dette innbærer både fordeler og ulemper for det kunnskapsområdet vi representerer. Spesialistutvalget i habilitering tror ikke at forslaget til ny spesialiseringsordning vil medføre økt innsøking til små fordypninger. Forslaget kan imidlertid sies å være positivt for mindre fordypninger fordi det er mer økonomisk robust: Færre kurstimer gjør det mindre sårbart når det er færre innsøkere. Vi er på det rene med at den lave innsøkingen til habiliteringsspesialiteten pr i dag vanskelig kan forsvare ressursene som blir brukt. Samtidig er vi opptatt av at den kunnskapen spesialiseringen representerer i sin nåværende form er nødvendig og ønskelig, både fra et samfunnsog brukerperspektiv. Vi vil gjerne i denne sammenhengen påpeke at NPF er den eneste profesjonen som har egen spesialisering i habilitering. Vi ønsker derfor å peke på noen dilemmaer. Spesialistutvalget for habilitering ser at vi kan nyttegjøre oss kunnskap fra flere av de foreslåtte spesialiseringene. Habiliteringspsykologi er definert ved funksjonelle trekk hos individer i et livsløpsperspektiv, og fordypningen har sitt kunnskapsgrunnlag i krysningen mellom flere fagfelt: Både kunnskap om utviklingspsykologi, nevrologi/nevropsykologi og psykiske lidelser er komponenter i habilitering. Både barn/unge, voksen og nevro er dermed aktuelle spesialiteter for habiliteringsfordypning. Habilitering innebærer et hyppig og omfattende samarbeid knyttet til intervensjon med 1. linja, og kunne dermed hatt nytte av kurs fra spesialiteten i allmenn. Fordypning i habilitering vil dermed være en logisk forlengelse av alle disse spesialitetene. Dette bør framheves i større grad enn det som er gjort i modellen. Bredden i habiliteringsfeltet er i dag ivaretatt i eksisterende kursrekke, og vil naturlig nok forringes med ny ordning som kunnskapsmessig vil medføre smalere habiliteringspsykologer. Dette fordi spesialiseringsnivået ( nivå 2 ) vil stake ut en retning, og dette ikke kan kompenseres i fordypningen. 3

4 Dette vil i den foreslåtte ordningen kunne løses med større fleksibilitet/ valgfrihet på nivå 2 i modellen. Slik vi oppfatter forslaget til ny spesialistordning, vil det i liten grad være mulig å sette sammen egne kursrekker på tvers av spesialiteter. Man kan som et alternativ til foreslåtte ordning se for seg at utdanningskandidatene selv får mulighet til å sette sammen kursrekker på nivå 2 og få dette godkjent av fordypningsutvalgene. Dette vil kanskje ikke være aktuelt for så mange, men vil muligens ivareta behovene for flere av fordypningene enn habilitering? Vi har forståelse for at ferdige kurspakker innenfor nivå 2 er ønskelig for å sikre en helhetstenkning i et fagfelt. Det er fra vårt ståsted likevel ønskelig at det vurderes enda større grad av fleksibilitet slik at det i tillegg til faste kurspakker innenfor spesialiteten ( nivå 2 ) også gis mulighet for individuell sammensetningen av kursrekker. Modellen sier foreløpig ingenting om innhold i felles- spesialisering- og fordypningskurs. Med en omlegging av spesialiseringsordningen mener spesialistutvalget i habilitering at det er nødvendig med en samordnet vurdering slik at de nye spesialistkursene ikke kun blir en videreføring av dagens spesialiseringskurs. Spesialistutvalget for habilitering mener dette er en utmerket mulighet for Norsk psykologforening å sikre at alle psykologer har et minimum av kunnskap om mennesker med utviklingshemming, gjennomgripende utviklingsforstyrrelser, kronisk sykdom og funksjonshemming generelt. Mennesker med utviklingshemming utgjør statistisk ca % av befolkningen. Tar vi med personer som ligger i sjiktet lav normal fungering (blir prosentandelen enda større opp mot 15 %). Vi vet at dette er mennesker som er til dels dramatisk overrepresentert på de fleste statistikker som psykisk helse, somatisk helse, barnevern, kommunale helse- og omsorgsordninger, rus, kriminalomsorg, etc. Autismespektervansker har også relativt høy forekomst (mellom av 100), og dette er også mennesker med økt sårbarhet og behov. Dette er dermed tilstander som alle psykologer, ikke bare vi som jobber innefor habiliteringsfeltet, vil møte relativt hyppig i sin arbeidshverdag. Prioriteringsforskriften for psykisk helsevern, voksne og barn, fastslår at psykiske lidelser for mennesker med lett psykisk utviklingshemming er et ansvar for allmennpsykiatrien. Vurdering av gjennomgripende utviklingsforstyrrelser/ autismespektertilstander er en viktig del av differensialdiagnostikken ved en rekke tilstander. Tilstandene har betydning for hvordan utredning, diagnostisering, tiltak og behandling utformes for andre/ komorbide tilstander hos pasienten. Spesialiseringsutvalget for habilitering har derfor en oppfordring om at alle spesialiteter bør ha denne kunnskapen integrert i sine kurs, evt som egne kurs. Disse kursene kan gjerne skreddersys til den aktuelle spesialiteten ved at en legger vekt på den innenfor habiliteringsspesialiteten som er mest relevant for henholdsvis barn/unge, voksen, nevro og allmenn. Fordelingen mellom felleskurs, spesialiseringskurs og fordypningskurs bør vurderes mht kurstimer. Utvalget foreslår at det skjæres ned på antallet kurstimer til fellesprogrammet, og at legges inn flere timer på spesialiseringskursene eller fordypningskursene. Mulighetene for å fatte tvang bør være knyttet til spesialitet og ikke fordypning. Det bør være egne kurs for dette og ikke en del av fordypningskursene. Dette er viktig fordi det påvirker psykologers valgmuligheter og lønnsutvikling. Det er viktig med en avklaring av det som i dag er lønn knyttet til spesialisering nr 2. Vil dette i ny ordning bli knyttet til fordypning eller spesialisering? Dette er i dag en viktig mulighet for kompetanse- og lønnsutvikling for psykologer som har jobbet i mange år. 4

5 Spesialistutvalget for klinisk arbeid med rus- og avhengighetspsykologi v/nikolaj Kunøe Bergen, Høring om den kliniske spesialiteten i spesialistutdanningen for psykologer Skisse til ny struktur - Høringsuttalelse fra spesialistutvalget for klinisk arbeid med rus- og avhengighetsproblemer. Generelt er det positivt at spesialistutdanningen foreslås omgjort til en modulbasert utdanning innenfor visse rammer. Høringsforslaget bærer imidlertid preg av å være raskt og midlertidig utformet for å ivareta mange ulike hensyn, og det er derfor uklart hva som er innholdet i de ulike utdanningsoppleggene, og hvilke fagpolitiske vurderinger som er gjort i utformingen. Flere av de spesifikke momentene som påpekes nedenfor ble problematisert under et dagsseminar om spesialiseringen, men vi kjenner lite igjen fra innspillene som ble gitt denne dagen. Spesifikke kommentarer: Selv om de 4 nye spesialitetene inkorporerer eller munner ut i de 10 nåværende, gjenspeiler ikke navnene de fordypningene som inngår. Det er ønskelig at fellesdelen av alle spesialitetene inkorporerer elementer fra alle fordypninger som inngår. I tillegg er det uheldig at enkelte fordypninger har samme navn som spesialiteten de utgår fra. Det er en svakhet ved den foreslåtte modellen at inndelingen av spesialiteter ikke er gjort etter begreper som er på samme nivå, som arbeidsform, alders- eller målgruppe, men er gjort etter ulike typer kategorier. Nevropsykologi kunne inngå som en fordypning i flere områder, og behovet for å være en egen spesialitet fremgår ikke. Dersom det er nødvendig å redusere dagens antall spesialiteter, vil vi i stedet for den firedelte strukturen foretrekke to spesialiteter, barn og voksen, evt med en tredje spesialitet i allmennpsykologi. Antall år primærpraksis i hver fordypning er redusert med 1 år; erfaring tilsier at en fraværsperiode fra rusfeltet av den lengde som er skissert, øker risiko for frafall fra feltet. I den grad rus- og avhengighet kan karakteriseres som et lite fagområde, går dette forslaget i gal retning. Det virker sannsynlig at andre mindre felt vil ha tilsvarende problem. De øvrige endringene, som å flytte en del av dagens spesialistundervisning til en felles spesialistmodul, er neppe egnet til å redusere rekrutteringen til det store området voksenpsykologi eller øke rekrutteringen til rus- og avhengighetspsykologi; antagelig vil dette forbli som i dag. Det er fortsatt uklart ut i fra notatet hva slags spesialiteter og fordypninger som kan settes sammen og hvordan. Selv om Case 1 burde være egnet til å klargjøre høringsforslagets innvirkning på fordypning rus og avhengighet, gir det opphav til noe forvirring; Hvilken annen type praksis kan telle for psykologer ut over de 3 årene med klinisk arbeid med rus- og avhengighet? Case 1 virker å ha samme oppsett som Case 2; Ut i fra oppsettet ser det ut til at forfatter av høringsnotatet ikke har fått med seg at Tverrfaglig Spesialisert Rusbehandling har vært spesialisthelsetjeneste i Norge siden Dette nødvendiggjør at eksempelet skrives om slik at det blir forståelig hva slags praksis som er påkrevet for å få den nye fordypningen i rus- og avhengighetspsykologi. Det er med bakgrunn i dette at Helsedirektoratet har gått med på en etablering av legespesialitet innen rusfeltet. Tema for spesialistoppgaven i den nye spesialiteten bør gjenspeile temaet i fordypningen, snarere enn i spesialiteten. Oppsummert bærer høringsnotatet preg av å være utarbeidet uten tilstrekkelig fagkunnskap om klinisk psykologisk arbeid med rus- og avhengighetspsykologi. Vi er imidlertid positive til idéen om 5

6 modulbasert spesialistutdanning, og tilbyr oss herved å komme med innspill til en revidering av forslaget slik at en ny spesialistordning kan unngå forringing av dagens ordning. 6

7 Spesialistutvalget i klinisk barne- og ungdomspsykologi Til Norsk psykologforening Utdanningsavdelingen Asker Høringssvar om forslag om ny struktur for Norsk Psykologforenings spesialistutdanning Spesialistutvalget i klinisk barne- og ungdomspsykologi støtter forslaget til ny struktur for spesialistutdanningen. Modellen ivaretar godt behovene innen barne- og ungefeltet. Utvalget vil særlig fremheve at det er viktig at både barnevern og familievern blir egne fordypningsområder, både for spesialisten i allmennpsykologi og i klinisk barne- og ungdomspsykologi. Videre er kompetanse mht klinisk nevropsykologi og habilitering viktig innen barn- og ungefeltet, både som etterutdanningsmodul og som fordypningsområde. Så langt mener vi at modellen ivaretar på en god måte både fleksibilitet og mobilitet i utdanningen. Særlig viktig er det at det er mulig å kvalifisere seg ytterligere får å jobbe innen ulike tjenester for barn og unge. Særlig viktig er det at psykologer for mulighet til økt kompetanse / fordypning innen barnevern. Innen dette tjenesteområdet er det særlig viktig at psykologene har relevant kompetanse. Utvalget mener modellen ivaretar på en god måte små fagområder, med svak rekruttering. Utvalget har nå ikke forslag til andre spesialiteter / fordypninger, utover å fremheve viktighet av fordypning innen barnevern, familievern, nevropsykologi og habilitering Spesialistutvalget i klinisk barne- og ungdomspsykologi støtter Psykologforeningens reaksjoner på delutredning om offentlig godkjenning av psykologspesialister fra Helsedirektoratet. Innvendingene er godt begrunnet i høringsnotatet. Med hilsen Spesialistutvalget i klinisk barne- og ungdomspsykologi v/ leder Jørgen Blom 7

8 Spesialistutvalget for Nevropsykologi v/jørgen Sundby Høringsuttalelse vedrørende den kliniske spesialiteten i spesialistutdanningen for psykologer fra Spesialistutvalget for Nevropsykologi, Norsk Psykologforening. Innledning: Følgende er en høringsuttalelse fra Spesialistutvalget for Nevropsykologi, Norsk Psykologforening vedr. NPF`s utdanningsavdelings skisse til ny modell for spesialistordningen for kliniske psykologer. Høringen er blitt til gjennom meningsutveksling blant medlemmene i utvalget og mailrunder i løpet av sommeren Den representerer utvalgets felles syn på saken. Høringsuttalelse: NPF spesialistprosjekt innebærer en nyttig og nødvendig evaluering og revidering av dagens spesialiseringsordning. Første fase har gitt strukturer og maler. Den andre fasen, med revisjon av strukturen for spesialistutdanningen, er behandlet i høringsutkastet. SU nevropsykologi ser positivt på en slik gjennomgang. Det er viktig at dagens ordning evalueres i forhold til endringer og behov i samfunnet og endringer i faget. Notatet fra utdanningsavdelingen beskriver vansker med dagens ordning knyttet til rekruttering til noen fordypningsområder, med den følge at disse områdene blir små og lite robuste. Det beskrives også at lange og separate fordypningsforløp vanskeliggjør utvikling av nye fagområder i tråd med behov og kunnskapsutvikling, lite fleksibilitet. Det påstås at lange og separate fordypningprogrammer vil også kunne hemme psykologers kompetanse-bygging og arbeidsmobilitet, samt behov for flere heller enn en klinisk psykologisk spesialitet. Forutsetninger for forslaget om ny struktur er for det første at utdanningen skal være rettet mot det tjenestebehov som finnes i dag og de behov en forventer fremover. En slik behovsstyring slutter SU nevropsykologi seg til. Vi ser også positivt på inndeling av spesialiteten i flere hovedområder. Fra vårt ståsted synes inndelingen i barn/unge, voksne, nevropsykologi og allmennpsykologi å være god. De tre første er store og innarbeidede kliniske spesialiteter med klar definert plass i spesialisthelsevesenet. Flere psykologstillinger i kommunene er et satsningsområde og under opptrapping. Slik vi ser det er vesentlig for samfunnet å vite hvilken kompetanse spesialisten har. Dette vil være klart for de fire hovedkategoriene nevnt over. Vi har likevel noen vesentlige innvendinger. SU er svært usikker på om den foreslåtte nye strukturen vil bidra til etablering av nye fagområder. Det vil være bedre å opprettholde noen flere av dagens små spesialiteter, eller gjøre disse eller andre nye fagområder til subspesialiteter. Med dette menes at man bygger en subspesialitet på en av de fire spesialitetene som beholdes, men gjerne etter at en av de fire spesialistløpene er gjennomført. 8

9 Når en ser nærmere på den foreslåtte inndelingen av de fire hovedgruppene og forslaget om modulordning, blir bildet diffust. For å eksemplifisere for den foreslåtte nye spesialiteten i klinisk nevropsykologi: Hvordan kan pasient/arbeidsgiver/samfunn forventes å se forskjellen på spes.klin.nevro m/fordypning i klinisk nevro og spes.klin.nevro med fordypning i noe annet? Hvordan kan det aksepteres at en spesialist i gerontopsykolog kan ha to veier til denne spesialiteten: enten via en spesialitiet i klinisk voksen eller via en spesialitet i klinisk nevropsykologi. Dette vil gi en felles tittel for psykologer med svært ulik kompetanse. SU mener at dette ikke er tilrådelig, og anbefaler at man går helt bort fra en slik modell.. Et annet poeng er om det egentlig er et behov for å definere underspesialiteter, igjen eksempelvis fra nevropsykologi: Svært mange som jobber innenfor psykisk helsevern, habiliteringsfeltet og geronto tar i dag spesialiteten i klinisk nevropsykologi, fordi det er behov for denne kunnskapen i disse feltene, og kanskje også fordi det gir en viss fleksibilitet i forhold til endring av arbeidsplass og arbeidsfelt. Vi leser bl.a.stadig i tidsskriftet at habiliteringsenhetene søker etter nevropsykologer, og etter hvert også i psykisk helsevern. Gerontofeltet, psykisk helsevern og habilitering er områder som allerede er en del av dagens spesialiseringskurs innen klinisk nevropsykologi. Det er økt forskning på og interesse for behandling og tiltak innenfor nevropsykologi i disse feltene, og en økt vektlegging av emnene i spesialiseringen er rimelig, men ikke som egne moduler. Det oppleves også som et kunstig faglig skille mellom nevropsykologi i de ulike fagområdene. Mange nevropsykologer jobber utenfor det tradisjonelle nevrologiske fagfeltet allerede, og mange driver med gjør mye mer enn utredning, for eksempel rehabilitering og psykologisk behandling i tillegg. Den foreslåtte modellen med underspesialiteter til de fire hovedgruppene gir kanskje en viss fleksibilitet i gjennomføringen av spesialiseringsløpet, men det er vanskelig å se at den gir den bredde og tyngde i den nevropsykologiske spesialiseringen som samfunnet trenger. Fagpolitisk kan det også råde en usikkerhet på om en slik «fleksibel»/modulbasert spesialitet vil være like mye verdt som et mer enhetlig og tungt utdanningsløp. Heller ikke er det mulig å se hvordan denne organiseringen skulle kunne lette rekrutteringen til de små feltene. Tar man utgangspunkt i hva samfunnet etterspør nå og vil trenge i fremtiden, virker det i dag som det heller trengs flere nevropsykologer i habilitering og geronto enn egne spesialister i disse fagområdene. En av fordelene med modulorganiseringen beskrives å være at en kan ta en fordypning nr 2 uten å ta hele spesialiseringsløpet. Der og da er dette åpenbart en fordel for psykologen, men samtidig undergraves selve spesialiteten. Vi tror ikke man i framtiden trenger mindre kunnskap for å bli spesialist i nevropsykologi, når realiteten er at det stadig kommer ny forskning og samfunnets behov stadig endrer seg. Nevropsykologisk spesialisering krever en dybdekunnskap på hjerne og atferdsmessige perspektiver og ulik klinisk utøvelse av dette. Vi vurderer at det vil best fungere med ett fordypningsløp, framfor flere løse moduler. Revisjon av spesialistkursene bør også ha fokus på andre aspekt. Spesialistutvalget i nevropsykologi har lenge vurdert det tjenlig å få til mer forpliktende kursrekke innen fordypningen med mer definerte arbeidskrav og / eller eventuelt eksamen for kandidatene. NPF synes å ha tro på at det å delta på kurs i seg selv er tilstrekkelig for å lære. Erfaring fra både utdanning og videreutdanning innen psykologi ved universitetene tilsier det motsatte, at man 9

10 bør knytte en form for evaluering og arbeidskrav, for å sikre at kandidatene får det læringsutbytte som er tiltenkt. For spesialistkursene i nevropsykologi kunne man både tenkt seg at kandidatene hadde arbeidskrav med å sende inn eksempler på klinisk arbeid, slik som rapporter eller drøfting av faglige problemstillinger til hvert kurs. Man kunne også tenke seg små kurseksamener etter hvert kurs, hvor kandidaten svarer for at de har fått med seg hovedbudskapet i det som presenteres. Slik evaluering krever selvsagt resurser, men hvis man anvender f. eks flervalgssvar og/ eller kortsvar som eksamensform, så er ikke sensurarbeidet i seg selv krevende, og kan gjøres av kurslederne Konklusjon: Det er positivt og nødvendig av spesialistordningen kvalitetssikres og evalueres Inndelingen i fire hovedspesialiteter er positivt og i tråd med helsevesenets oppbygging og fagfeltets oppfatning Det må være klart og spesifikt for samfunn og psykolog hvilken kompetanse den enkelte spesialist har. En moduloppbygging av utdanningen er ikke den riktige veien å gå. En enhetlig nevropsykologisk videreutdanning, som dekker de felt nevropsykologer har sitt arbeidsområde, er tilstrekkelig. Vi er usikker på berettigelsen for alle underspesialitetene i modellen, og NPF bør vurdere om noen fordypninger egner seg bedre som subspesialiteter, etter endt spesialistutdanning. Kursrekken til spesialiteten i nevropsykologi kan med fordel bli mer forpliktende for kandidatene gjennom definerte arbeidskrav og eventuelt eksamener. Vi ser frem til videre samarbeid med NPF knyttet til spesialistprosjektets del 2. SU-nevropsykologi ved: Jørgen Sundby, leder Nina Kari Wold, Rune Raudeberg, Jan Egil Stubberud, Rita Skavhellen og Øyvind Sundset, medlemmer. 10

11 Spesialistutvalget i fordypningen psykoterapi Høringsuttalelse vedr. NY STRUKTUR I NORSK PSYKOLOGFORENINGS SPESIALISTUTDANNING Fra spesialistutvalget i fordypningen psykoterapi. NPF har bedt ulike høringsinstanser om å uttale seg vedrørende ny spesialistutdanning. Spesialistutvalget for fordypningen psykoterapi ( heretter su psykoterapi) vil med dette anføre følgende: Bra med 4 brede spesialiteter. -Strukturen med 4 større spesialiteter (klinisk voksen, klinisk barn og unge, klinisk nevro og klinisk allmennpsykologi ) med fordypningsområder innenfor hver av disse er bra. Spesialistutvalget anser dette egnet med tanke på -logisk tilhørighet innen en bredere spesialitet -enklere å gi økt kompetanse i bredde -bedre fleksibilitet ved videreutdanning eller dobbelspesialitet -lettere å rekruttere til mindre fagområder og kurs som har få søkere i dag Moduler vs erfaringsbakgrunn. Å kunne ta enkeltmoduler uten å måtte gå på hele programmet er ok. Spesialistutvalget peker her dog på den utfordring det er at deltakere har ulik erfaringsbakgrunn som stiller store krav til tilrettelegging av selve kurset, og at man til grunn for kursdeltakelse her krever et visst nivå på erfaringsbakgrunn. Instituttenes utdanning vs. spesialisering. Spesialiseringen er i høringsnotatet lagt opp med 1 år felleskurs, 2 år spesialiseringskurs og deretter 2 år fordypningskurs. Nå er det slik at en betydelig del av psykologer med interesse for psykoterapi gjennomfører utdanningen ved et av Instituttene ( Inst. for Psykoterapi, Gruppeanalytisk Inst., Psykoanalytisk Inst,, Karakteranalytisk Inst). Su psykoterapi ser det som naturlig og riktig at man kan starte rett på et av instituttene etter fellesprogrammet. Det er viktig at det her foregår et samarbeid mellom NPF og Instituttene. Dersom psykologer starter psykoterapiutdanningen allerede etter fellesprogrammet, bør NPF i samarbeid med instituttene se på hvilken kompetanse som eventuelt skal kreves i tillegg, og i så fall hvilke kurs som kan dekke dette. Moduler og læring. En fare, slik su psykoterapi ser det, er at modulbasert utdanning kan bli læringsmessig fragmentert. Dette bryter kanskje særlig med den helhetlige tenkning som ligger til grunn for psykoterapifordypningen i dag; læring skjer best ved at psykologen samtidig gjennomfører kurs, arbeid, veiledning og egenterapi/egenerfaring. Forankret klinisk kunnskap er gjerne integrert og trolig vanskelig å etablere ved moduler. 11

12 Motsetningen mellom forankring og fleksibilitet. Det redegjøres for at moduler kan spenne fra 1 dagers kurs til 3 dagers og sikkert lengre programmer også. Hvis en modul kan være lang bidrar dette til integrasjon og helhetlig kunnskap, men igjen gjør dette det mer vanskelig med fleksibilitet og i overganger mellom fagfelt. Barnepsykoterapi og innpasning i NPF s kart. Hva med de som tar 5 årig utdanningsprogram i barnepsykoterapi? Som pr. i dag kan søke NPF om godkjenning i fordypningen psykoterapi. Kan disse bli spesialist i klinisk barn og unge med psykoterapi? Blir su psykoterapi da instansen som innstiller til godkjenning av disse eller skal dette legges til su barn- og unge? Overgang spesialisering og fordypning. Su psykoterapi er opptatt av at det blir en tydelig og god differensiering mellom spesialisering og fordypning. Vi ønsker å være i dialog om innholdet i modulene når det strukturelle i modellen er fastlagt. Medisinsk modell og psykoterapi. Spesialistutvalget i psykoterapi er glad for at den medisinske modellen utfordres og peker på at psykoterapi står for dette, i sin vektlegging av alminnelige psykologisk utvikling og det som fremmer psykisk helse. Vedtakskompetanse. Vi ser det som viktig at psykologer som velger fordypning i psykoterapi også gis mulighet til å skaffe vedtakskompetanse i utdanningsforløpet. Dette gjennom tilrettelegging av kurs og arbeidspraksis. Psykoterapi og etterspørsel. Vår erfaring i su psykoterapi er at unge psykologer etterspør fordypning på dette feltet. I de senere år har vi hatt en økende tilførsel av psykologer som nettopp søker fordypning i psykoterapi. Vi presiserer viktigheten av kompetanse på ulike psykoterapiformer i forhold til befolkningens totale etterspørsel avbehandlingstilbud. Vi vektlegger at fordypning i psykoterapi gir differensialdiagnostisk kompetanse som er nyttig i forhold til vurdering av behandlingstilbud og fordeling av ressurser i et helsepolitisk perspektiv. Fordypning i psykoterapi gir dessuten en etterspurt generell relasjonskompetanse og -bevissthet som anses å være av stor betydning for psykologens yrkesutøvelse. NPF og Instituttene. Su psykoterapi ber om et tettere samarbeid mellom NPF og instituttene. Instituttene har lang erfaring i å utforme psykoterapiutdanning etter internasjonale og forskningsbaserte standarder. Utvalget tenker ikke at NPF bør bygge opp egen fordypning i psykoterapi, men nettopp basere seg på den allerede eksisterende innpasning og tilførsel fra Instituttene. Med vennlig hilsen spesialistutvalget for fordypningen psykoterapi 12

13 Spesialistutvalget i klinisk samfunnspsykologi Høringsuttalelse spesialistordningen til LM Fra Spesialistutvalget i klinisk samfunnspsykologi: Begrunnelsen for endringsprosessen i spesialistordningen er knyttet til at NPFs spesialistordning stadig må oppdateres og moderniseres for å være relevant i forhold til samfunnsbehov og kvalitetskrav. Dette er et godt og nyttig utgangspunkt! Synet på hvordan en skal møte fremtidens helseutfordringer er for tiden sterkt preget av Samhandlingsreformen. En endring i psykologers spesialistordning må ha hovedmålsettinger og strategiske grep i tråd med den: - Understøtte samhandlingstankegangen: Innhold preget av mer forebyggende og helsefremmende arbeid, bedre strategier for sammenheng og helhet i tjenestetilbudene - Bidra til at psykologer velger spesialiseringer med kompetanse som er i tråd med det framtidige samfunnsbehovet (både befolkningens og tjenestenes) Dette regner vi med at det er enighet om. Samhandlingsreformen og kompetansebehovene I psykologtidsskriftets julinummer 2012 presenterer Arne Holte ved Folkehelseinstituttet kommunepsykologer og samfunnspsykologer som nødvendige bidragsytere til kommunal utvikling. Dette er innspill som tatt rett ut av samhandlingsreformen: Forsterket kommunal innsats er nødvendig fordi psykiske lidelser koster Norge mer enn noen annen sykdomsgruppe. De mest kostnadskrevende psykiske lidelsene kan forebygges. Psykologer trenger å utvikle kompetanse på forebygging for å bidra til at færre utvikler psykiske vansker. Forebygging er ikke behandling i eller utskrivning fra spesialisthelsetjenester, men å hindre at nye tilfeller av sykdom oppstår altså unngå at befolkningen trenger hjelp fra spesialiserte tjenester. Dette kan ikke gjøres med utgangspunkt i spesialisthelsetjenesten! Holte beskriver ti viktige prinsipper eller fokusområder i en samhandlingsreform, som også bør være førende både for innhold og organisering av psykologenes spesialistordning. Psykologer må kunne bidra til at det arbeides med følgende styrende prinsipper på samfunns-/kommunenivå: Mental kapital Sykdomsbyrde Effekt Jobbe med innbyggernes samlete trygghet, selvstendighet, kreativitet, mestring etc. Gi prioritet til behandling av de sykdommer som er mest kostnadskrevende Innføre virksomme behandlingsmåter fordi det gir mindre lidelser for den enkelte 13

14 Helsefremmende tiltak Lønnsomhet Befolkningsrettet Utenfor helsetjenestene De første leveårene Nivå framfor sykdom Kunnskapsbasert Langsiktig satsing på mange områder og nivå på mange livsarenaer Prioritere etter kostnad-nytte, kvalitetsbarnehager og helsefremmende skoler er en god investering! Mange kan ha nytte av individuell hjelp, men de fleste når vi ikke. Vi må arbeide befolkningsrettet, med f.eks mental kapital (over) Vite at helse ikke produseres i helsetjenestene, men på alle våre andre livsarenaer Barn er gode investeringsobjekt, jo tidligere en får til en styrkning/bedring, jo bedre effekt Dersom vi klarer å senke antall personer som utvikler depresjon, jo lavere nivå av psykiske plager totalt sett hypotese bør testes i Norge! Psykologen må kunne bidra til å besvare spørsmål: Lar dette tiltaket seg gjennomføre? Virker det? Lønner det seg? Vil folk ha det? Fra samfunnspsykologhold kan det dessuten presiseres at det å påvirke de samfunnmessige rammebetingelser slik at de kommer utsatte og marginaliserte grupper av befolkningen til gode - gir større mulighet for gode levekår, utjevning av sosiale helseforskjeller og bedre (folke)helse for alle. Psykologer, med sin kunnskap, bør være med å bidra på et overordnet samfunnsnivå med å utvikle gode sosialpolitiske planer og føringer. Et samfunn som er preget av likhet i befolkningen, tilgang til velferdsgoder og hjelp, inkludering og deltakelse gir et samfunn bedre for alle også for de godt stilte. Dette er også viktig kunnskap for framtidens psykologspesialister, men ikke noe de kan klare uten samarbeid med andre. I høringen til NPF (spesialistprosjektet) gir kommunene uttrykk for at kommunepsykologene skal kunne bidra til at 1) ny kompetanse og anbefalinger implementeres og kvalitetssikres, 2) psykologenes behandlingsmetoder må være fleksible og tilpasset ulike brukergrupper, 3) de må kjenne kommunenes organisering og system, og 4) de må kunne veilede/utvikle kompetanse hos andre faggrupper. Dette kjenner vi igjen fra praksis, - og støtter. Brukerne etterspør psykologer som tar hensyn til brukernes erfaringskunnskap, at behandlingstilbud er tilgjengelig i lokalsamfunnet og at de også deltar i kommunal hjelp for marginaliserte grupper. Dette kjenner vi også igjen, - og støtter. Samfunnets behov og de faglige prinsipper/fokusområdene nevnt over krever andre grep og endringer også i innholdet i fordypningsprogrammene. Derfor må spesialiseringens innhold også settes under lupen, ikke bare det strukturelle. Spesialitet i klinisk samfunnspsykologi Spesialiteten i klinisk samfunnspsykologi har bidratt til en kompetanseutvikling som har hjulpet mange psykologer til å innta et mer overordnet og systemrettet perspektiv. For de aller fleste er det i kombinasjon med et klinisk virke. Mange deltakere på 14

15 fordypningsprogrammet har vært ansatt i kommunene, og det har vært et spesielt fokus på kommunale tjenester og praksis. Mange søker til spesialiseringen vi har de siste 3 årene hatt fulle kull og årlig oppstart. Tre av fire kursbolker i den nåværende samfunnspsykologifordypning (96 timer) handler om systemrelevante og overordnete temaer, generelle og aktuelle for alle forvaltningsnivå og tjenester, men med særlig fokus på kommunale behov. Samlingene handler om helsefremming, forebygging, plan- og prosjektarbeid, formidling/informasjonsarbeid, konsultasjon og kompetanseutvikling, implementering, tverrfaglig samarbeid, offentlige system og forvaltning osv. Dette er aktuelle tema også for psykologer fra andre arbeidsplasser enn kommuner. Den fjerde og siste kursbolken har hatt samfunnspsykologens praksis, verktøy og metoder som hovedtema. Dette innebærer et særskilt fokus på innsats for spesifikke målgrupper, og gjennom dette en utheving av allmennpsykologiske arbeidsoppgaver. Gjennom deltakelse i veiledningsgrupper over 2 år får samfunnspsykologene relatert undervisningsinnholdet til den praksis de er i, uansett hvilken. Dette har gjort det lettere å overføre kompetansen på tvers av ulike praksisfelt, målgrupper og forvaltningsnivå. Selv om halvparten av deltakerne i fordypningsprogrammet hittil vært kommunalt ansatte har like mange arbeidet i 2. og 3.linje tjenester. De har uttrykt stor interesse for de samfunnspsykologiske temaene på samlingene. Alle deltakerne (både kommunale og andre) har hentet utdypende klinisk kompetanse til sine kliniske oppgaver fra eksternt hold ikke NPF. Det kan være fra egne spesialiserte fagmiljø eller fra de mange tilbyderne av de nye evidensbaserte metodene. Slik opplæring ligger typisk ikke i noen av dagens kliniske fordypningsprogram. Vi opplever heller ikke at det er tatt innholdsmessig høyde for disse kompetansebehovene i det foreliggende forslaget til ny spesialiseringsmodell. Kommentarer til det konkrete forslaget om ny spesialistordning: Vi er i utgangspunktet positive til en modulbasering. Vi tenker at det øker fleksibilitet både for psykolog og for tjenester, og vil gjøre det rimeligere å utvide og utvikle kompetanseområder i tråd med arbeidsplassens behov. Den enkelte psykolog som har fått spesialistgodkjenning kan bygge på/utvide egen kompetanse ved å delta i modulene den ytterste ringen, og slik sett også gjøre seg attraktiv for flere ulike arbeidsgivere. Det vil trolig også være enklere å få til et bedre faglig vedlikehold av spesialitet. Så langt vi oppfatter modellen utgjør den midterste ringen spesialiseringsretningen etter gjennomført fellesprogram. Den ytterste ringen ser ut til å være ulike fordypninger innen målgruppe/funksjon eller metodikk/verktøy dette med unntak av modulen som kalles 15

16 samfunnspsykologi. I forslaget kalles de fire spesialiseringsvalgene for brede spesialiteter med mulighet for å utvikle spisskompetanse : Nevropsykologi, voksne, barn/unge og allmenn. Ett av spesialistområdene/retningene i modellen er nevropsykologi, også denne innrettet med kompetanse for spesialiserte utredningstjenester. At spesialisering i nevropsykologi får en så sentral plass i modellen som en bred spesialisering med mulighet for spisskompetanse er underlig. Nevropsykologi er en svært smal og faglig grundig verktøypakke som har vært så langt vi kjenner det - noenlunde lik siden den ble utviklet av Kløve for over 20 år siden. Det er liten grunn til å tro at den kommer til å forandre seg, i takt med samfunnets forventninger og behov. Slik sett er verktøypakken kanskje det smaleste vi har, og bryter med hele modellen. Den siste beinet i modellen er det som kalles Spesialitet i klinisk allmennpsykologi. Slik vi leser beskrivelsene er allmenn i modellen det samme som ren kommunalt og det refereres til behovene i allmenntjenestene. Samtidig er allmenn nokså løselig beskrevet som forebygging, systemarbeid, konsultasjon og lavterskelarbeid der en snakker om generalister og/eller spissing (videre fordypning i den ytterste ringen i modellen) med ulike aldergrupper/tjenesteområder. I motsetning til barn/unge- og voksen-spesialitetene som i stor grad tilsvarer dagens spesialitet skal den foreslåtte allmennspesialiteten være en utvikling av dagens samfunnsspesialitet. En skal altså kunne fordype seg i samfunnspsykologi i den ytterste ringen, uten at det noen steder framgår/beskrives hva som legges i begrepet samfunnspsykologisk kompetanse, hvilket praksisområde det er nyttig for og hva som da er forskjellig fra det som beskrives som allmennspesialisering i den midterste ringen. Her virker det å være en viss grad av begrepsforvirring og manglende kunnskap om allerede eksisterende utdanning. Innholdet i dagens samlinger 1-3 i samfunnspsykologi er sentrale tema i en samhandlingstid, og bør fortsatt være hovedinnhold i denne spesialiteten. Innholdet bør få betydning for hva spesialiteten kalles. Innholdet dekkes ikke av begrepet allmennpsykologi alene. Til slutt; Modellen foreslår at tre av fire hovedspesialiseringer for psykologer er rettet mot spesialisthelsetjenestene. Dette til tross for at både lovverk (samhandlingsreformen), politiske føringer (lavterskel, lett tilgjengelig hjelp) og foreningens eget fokus alle tilsier styrking og utvikling av kompetanse mot arbeid i førstelinje. Dette gjør modellen lite framtidsrettet. Konsekvenser av spesialistmodellen: Vi vet at psykologer lettere velger fordypning og spesialisering i kompetanseområder som er rettet mot klient og klinikk heller enn mot system og samfunn selv når dette er etterspurt. Psykologer prioriterer å utvikle klinikeren i seg, særlig når spesialiseringen gir goder, rettigheter og status. I tillegg til at noen arbeidssteder gjerne har store fagmiljø, bedre lønn, 16

17 sorterte pasient-/klientgrupper og mer ensartete arbeidsoppgaver. Samtidig ser vi at psykologer som begynner å arbeide i kommunene ofte opplever stort engasjement og skapervilje i møte med alle mulighetene og den store inspirasjonen dette gir inkludert systemarbeidet. Mange uttrykker behovet for kompetanse på områder som er beskrevet som sentrale både av Arne Holte/Folkehelseinstituttet og i dagens fordypningsprogram i klinisk samfunnspsykologi. Bare to av spesialitetene i forslaget er offentlig godkjent - med de innlysende konsekvenser det får for psykologers fordypningsvalg: barn/unge og voksne. Disse spesialitetene er innrettett mot utrednings- og behandlingsarbeid innen psykisk helsevern (ofte mer utredning og diagnostisering enn behandling og helsehjelp). Vi er bekymret for at psykologer i enda større grad enn før kommer til å velge barn/unge eller voksne i en ny modell som beskrevet. Enten fordi de arbeider i spesialisthelsetjenesten og ikke tenker at de vil arbeide andre steder, eller fordi de kan komme til å arbeide der en gang. De er redd for å gå glipp av goder som de to spesialitetene gir. De som velger allmennspesialitet vil i den presenterte modellen få en ren kommunerettet kompetansebygging. Dette kan føre til at de som arbeider i spesialiserte tjenester, men som hittil har valgt samfunnspsykologifordypningen, faller bort som rekrutteringsgrunnlag. De vil velge barn/unge eller voksen. Dette gjelder typisk de som arbeider i rusfeltet, habilitering og rehabilitering/somatikk, med eldre, arbeidsdelen i NAV og andre. Disse psykologene antas å ville velge en ytterligere klinisk fordypning i trinn tre med spissing ift målgrupper og metoder, heller enn en mer overordnet samfunnspsykologisk fordypning. Enda fleres praksis dreies dermed mot enda mer klinisk individuelt rettet arbeid. Vi er også bekymret for at kommunepsykologer som i denne modellen velger en allmenn (kommune) spesialiseringsretning også vil velge klinisk rettet fordypning som trinn tre framfor en samfunnspsykologisk fordypning kanskje unntatt de få som arbeider i rene forvaltningstjenester (stat/fylke). På bakgrunn av forventinger om framtidsmuligheter kan også mange av forvaltningsansatte system psykologer komme til å velge klinisk fordypning etter en foreslått allmennspesialisering. Eller kanskje de aldri valgte allmenn, på grunn av årsaker tidligere nevnt. Konsekvensene, om våre bekymringer blir til virkelighet, er at samfunnspsykologifeltet i praksis kommer til å utraderes/marginaliseres som anvendt fagfelt/kompetanse for norske psykologspesialister. Dette står i kontrast til uttrykte samfunnsbehov - fra FHI, fra lederhold i NPF, fra innspill fra ulike kanter til nytt hovedsatsingsområde for NPF. Vi spør oss i denne sammenheng om det er slike signaler vi ønsker å sende som forening? Dette skjer f.eks omtrent samtidig med at tidsskriftet har to spesialnummer om samfunnspsykologi (august - 12 og januar -13). Det er heller ikke beskrevet hvordan er ser for seg at psykologer skal kunne bli spesialister i en annen gren enn den først valgte hvor mye påbygning som skal til før det blir en 17

18 ny/dobbel-spesialitet. Det må også arbeides langsiktig og grundig med praksiskravene for spesialistgodkjenning også her gjennom kan det gjøres en del for å utvikle og utvide psykologers kompetanse og perspektiv (eller det motsatte, slik vi har sett det før). Hva vi ønsker for psykologers kompetansebygging Fortsatt er arbeidsområdet for psykologer også i kommunale tjenester selvsagt preget av en overveiende klinisk og individrettet rolleforventing og praksis. Men det er i endring og utvidelse, der mange beskriver behovet for og ønsker om en mye breiere basis og rolleutforming, med integrert samfunnspsykologisk og allmennpsykologisk forståelse og kompetanse. Vi ser også endringer i de faglige perspektivene hos psykologer, med fokus på ressurser og muligheter, positiv psykologi og bedringsforskning, og ikke minst respekt for erfaringskompetanse. Men det tar tid å forandre psykologers forventinger til egen praksis og spesialisering. Den siste endringen i spesialistordningen, der samfunnspsykologi ble klinisk samfunnspsykologi, førte til sterkere praksiskrav om både klinisk og samfunnspsykologisk praksis. Kravene i de utfyllende bestemmelsene for spesialiteten førte til at psykologene praksis ble dreiet mot mer samfunnspsykologisk arbeid. Vår påstand er at om psykologene hadde fått valgt dette helt fritt ville de fort ha prioritert de typiske individuelle og kliniske innsatsene. Vårt ønske er at flere psykologer skal hjelpes til å velge en spesialisering som gir dem kunnskap/trygghet som gjør dem i stand til å delta på samfunnsnivå og på overordet tjenestenivå, enten det er som ledere, som planleggere eller som premissleverandører eller som deltakere i kommunalt allmennpsykologisk arbeid. Vi ønsker at psykologer kan velge å bli likeverdig spesialiserte med kompetanse om befolkningens viktigste problemområder og utfordringer, og hva som er virksomme metoder. Det betyr ikke at de nødvendigvis må kunne alle kartleggings og behandlingsmetoder, men at de vet hva som virker for ulike behov og kan bidra i implementering av disse. De må også ha et helhetsperspektiv på utvikling, omsorg, læring, livskvalitet, fysisk og psykisk helse og livskontekst, og de må ha samhandlingskompetanse nok til å være gode samarbeidspartnere både for mennesker med ulike hjelpebehov og kolleger som opererer i samme fagfelt. SU klinisk samfunnspsykologi sitt konkrete forslag: Å beholde den felles integrerte tre-trinns spesialiseringsmodellen som foreslått, men med følgende endringer: 18

19 - Arbeid inn flere av temaene fra samfunnspsykologifeltet i fellesprogrammet. Fellesprogrammets innhold har aldri vært på høring i spesialistutvalgene, og er ikke tilstrekkelig i takt med og tilpasset gode overganger til spesialiseringsvalg. - Beholde de to spesialiseringsretningene for arbeid i psykisk helsevern: Barn/unge og voksne + /eldre! - med de goder disse allerede har fra sentralt hold. Men spesialistene som velger retning psykisk helsevern etter fellesprogram, må opprettholde valgt aldersgruppe i fordypningstrinn to. Dette vil medføre noe mer begrenset fordypningsvalg for disse psykologene, samtidig som de jo fordyper seg i tråd med valgt spesialitet innledningsvis. - Behold den tredje spesialiseringsretningen som en tydelig generalistspesialisering som ikke er knyttet til kommunalt forvaltningsnivå. Kall den Spesialitet i allmennog samfunnspsykologi. Det blir viktig å videreutvikle denne spesialiteten, gjøre den ennå mer slagkraftig og i tråd med for eksempel Arne Holtes anbefalinger. Generalistpsykologene må kunne velge mellom fordypningsmodulene fra alders/målgrupper og fag/funksjonsområder som er relevant og representert i kommunene og andre arbeidssteder. Dette gir mer fleksible valgmuligheter for generalistene, og kan forventes å øke attraktivitet og valgbarhet til denne spesialiseringsretningen, både fra kommunepsykologer og andre. Samfunnspsykologi kan fjernes som modul i fordypning. - Spesialister i allmenn og samfunnspsykologi må i likehet med øvrige kliniske spesialister ha mulighet til driftsavtaler med helseforetak og trygdesystem. - Trekk nevropsykologi ut som en egen spesialitet med helt særegne krav til kurs/veil/praksis. Dette må bli en helt egen spesialitet. For å få dette til må psykologforeningens landsmøte tåle å ta et fagpolitisk og prinsipielt standpunkt som ikke nødvendigvis oppleves å være i tråd med flertallet og den enkelte medlems umiddelbare ønsker og egne valg/prioritering. Derimot er det en mulighet for NPF til å ta et overordnet og målrettet grep for svare på samfunnsbehovet og myndighetenes anbefalinger (jfr. Samhandlingsreformen). Vi tror det vil gi flere spesialister med mer etterspurt og framtidsrettet kompetanse for mange forskjellige offentlige hjelpetjenester. 19

20 Spesialistutvalget for klinisk arbeidspsykologi Høringsuttalelse fra SU-klinisk arbeidspsykologi til Høring om den kliniske spesialiteten i spesialistutdanningen for psykologer Vi støtter strukturen og tankegangen i modellen som presenteres i høringsnotatet. Den fleksible modulløsningen åpner for spennende muligheter og gir fleksibilitet til å møte fremtidige nye krav og samfunnsutfordringer. Vi har tre mer spesifikke tilbakemeldinger: Forankring i samfunnspolitikk (til s. 4) Der spesialitetens innhold sees i sammenheng med de store samfunnsutfordringene må det bemerkes at opptrappingsplanen for psykisk helse ble overtatt av Regjeringens strategiplan for arbeid og psykisk helse ( ). Etter 2012 skal det legges premisser for hvordan dette arbeidet skal tas videre gjennom Samhandlingsreformen, satsing på kommunale tjenester og tiltak i NAV. En av de største samfunnspolitiske utfordringene vi har er frafall fra arbeidsliv. Det er en sterk myndighetsføring fra Regjeringen å videreføre arbeidet for et reelt inkluderende arbeidsliv, herunder arbeidet med å redusere sykefravær, inkludering av uføre og yrkeshemmede (spesielt unge), samt at det ønskes en mer individuell og tettere oppfølging av personer med særlige problemer på arbeidsmarkedet (herunder mennesker med sammensatte/psykiske/kognitive vanskeligheter). Behovet for spesialisert kompetanse og kunnskap av psykologfaglig karakter står sentralt for måloppnåelsen i dette arbeidet. Denne kompetansen består både av spesialiserte ferdigheter på forebygging og behandling av de vanligste psykiske lidelsene, utredning av sammensatte årsaker til sykefravær og kunnskap om tiltak og metoder for tilrettelegging og tilbakeføring til arbeid. Slik kunnskap vil bidra til et generelt mer jobbfokusert hjelpeapparat hvor evidensbasert kunnskap om arbeid og psykisk helse kommer til anvendelse for å møte en av våre største samfunnspolitiske utfordringer i dag. Fordypning i arbeidspsykologi tilgjengelig for alle som jobber med personer i arbeidsfør alder Denne kunnskapen er nødvendig ikke bare i NAV og bedriftshelsetjenesten men også innen psykisk helsevern og i kommunehelsetjenesten. Slik sett er SU-klinisk arbeid særlig fornøyd med at fordypningen arbeidspsykologi i den nye modellen blir tilgjengelig for flere spesialiteter. Mer allment fokus i spesialiteten Allmenn Med bakgrunn i dette vurderer vi det som vesentlig at innholdet i allmennpsykologispesialiteten bygges opp slik at den blir relevant for flere arbeidsfelt. I høringsnotatet s. 11 om allmennpsykologi beskrives at det planlegges å utforme spesialiteten slik som klinisk samfunnspsykologi er i dag. Kursporteføljen har sterkt fokus på systemarbeid og forebyggende prosjektarbeid og lite opplæring i behandlingsmetoder. Vi mener et godt alternativ er at allmennpsykologimodulen, i tillegg til forebygging, primært inneholder behandling av allmenne tilstander som angst depresjon, søvnvansker, smerteproblemer, rus og stress/utbrenthetsproblematikk. 20

21 Forebygging og tiltak knyttet til spesifikke kontekster som f.eks. kommune, somatisk helsevesen eller arbeidsliv bør ivaretas i fordypningsmodulene. 21

22 Spesialistutvalget for klinisk voksenpsykologi Høringsuttalelse til forslag om ny struktur i spesialistutdanningen Spesialistutvalget for klinisk voksenpsykologi har følgende høringssvar: Spesialistutvalget for klinisk voksenpsykologi mener at høringsnotatet er godt gjennomarbeidet med forslag om ny struktur. Den nye strukturen støttes med følgende innvendinger: Utvalget er opptatt av at innen spesialiseringene: Barn/unge, Voksen og Nevro må undervisningen på fordypningskursene faktisk være påbygging og fordypning for de som har tatt spesialitetskurs i det samme området. Det innebærer at for eksempel en som tar spesialiseringen i voksen og så ønsker å ta fordypningen i nevro må ta grunnkursene i nevro, ikke fordypningskursene. Læringsutbyttet er avhengig at man er på rett nivå. Hvis man kommer på et for vanskelig/lett nivå blir det irritasjon i gruppen og utbyttet blir dårligere for alle parter. Underviserne får også en vanskelig oppgave. Forventninger til forhåndskunnskap må tydeliggjøres. Utvalget for klinisk voksenpsykologi etterlyser fordypningsmuligheter i organisasjon og ledelse som en del av spesialistutdanningen. Utvalget mener at det burde være en mulighet for det uten å ta spesialiseringen i organisasjonspsykologi. Deler av utvalget mener at spesialisering i allmennpsykologi har feil betegnelse. Den blir for snever. Allmennpsykologi bør byttes ut med kommunepsykologi eller klinisk samfunnspsykologi. Kommunepsykologene er glemt i høringsnotatet. Spesialistutvalget for klinisk voksenpsykologi Ved leder Elisabet Romøren 22